Indikatorrapporten

FoU-årsverk og FoU-personalet

I dette delkapitlet ser vi først nærmere på FoU-årsverk og deretter på FoU-personalet i Norge. For både FoU-årsverk og FoU-personalet omtaler vi de tre utførende sektorene; næringslivet, instituttsektoren og universitets- og høgskolesektoren, samlet og hver for seg.

FoU-årsverk i Norge

I 2018 ble det utført i underkant av 47 000 FoU-årsverk i Norge. Forskere og faglig personale utførte 73 prosent av FoU-årsverkene. Om lag 45 prosent av FoU-årsverkene ble utført i næringslivet, 35 prosent i universitets- og høgskolesektoren og 20 prosent i instituttsektoren.

Flest FoU-årsverk i næringslivet

Samlet ble det utført i underkant av 21 000 FoU-årsverk i næringslivet i 2018, se figur 3.1a. Av disse ble 70 prosent utført av forskere og faglig personale, som i næringslivet omfatter forskerpersonale med høyere utdanning. Næringslivet hadde den laveste andelen FoU-årsverk utført av forskere/faglig personale av de tre utøvende sektorene i Norge.

a

Forholdet mellom FoU-personale og FoU-årsverk

Den nest største sektoren i 2018 var universitets- og høgskolesektoren som utførte i overkant av 16 000 FoU-årsverk. Her sto forskere og faglig personale for 80 prosent av FoU-årsverkene. Inndelingen i forskere/faglig personale og teknisk/administrativt personale ved universiteter, høgskoler og helseforetak bygger på stillingstitler, slik at en stor andel av det teknisk/administrative personalet ved disse institusjonene har høyere utdanning, og mange har også doktorgrad. Se faktaboksen under.

b

Klassifisering av forskere/faglig personale i de ulike sektorene

Instituttsektoren var den minste sektoren i 2018 med 9 400 FoU-årsverk, hvorav 71 prosent ble utført av forskere og faglig personale.

Figur 3.1a FoU-årsverk i Norge etter sektor og personalkategori. 2018.

imagequabr.png

Kilde: NIFU og SSB, FoU-statistikk

Merk at for 2018 er FoU-årsverk ved universiteter, høgskoler og helseforetak estimert, ettersom det ikke er gjennomført noen fullskala FoU-kartlegging dette året[1]. Det utarbeides ikke oversikter over FoU-årsverk for lærestedstyper, enkeltinstitusjoner eller per fagområde for 2018.

Størst vekst fra 2007 til 2018 i antall forskerårsverk i næringslivet

Antallet FoU-årsverk i Norge har vokst med om lag 40 prosent fra 2007 til 2018, se figur 3.1b. FoU-årsverk utført av forskere og faglig personale har økt mest i perioden, fra 24 400 i 2007 til i overkant av 34 000 i 2018. Andelen FoU-årsverk utført av forskere og faglig personale har vært relativt stabil i perioden; den var 72 prosent i 2007 og 73 prosent i 2018. Vi ser en spesielt stor vekst i antallet FoU-årsverk fra 2007 til 2008, samt fra 2016 til 2017. Helseforetakene hadde en stor satsing på FoU i begynnelsen av perioden[2], og tidsbruksundersøkelsen som ble gjennomført ved universiteter og høgskoler i 2017, med en påfølgende justering av FoU-andeler for fast, faglig personale, har medført en vekst i FoU-årsverkene ved disse institusjonene[3].

Figur 3.1b FoU-årsverk i Norge etter personalkategori. 2007–2018.

imagegx7q.png

Kilde: NIFU og SSB, FoU-statistikk

Veksten i antallet FoU-årsverk har vært størst i næringslivet mellom 2007 og 2018, og vi ser en vekst på litt over 40 prosent, fra 14 800 FoU-årsverk i 2007 til 21 000 i 2018. Veksten har vært om lag dobbelt så stor for forskere/faglig personale som for teknisk-administrativt personale, se figur 3.1c. I universitets- og høgskolesektoren har antallet FoU-årsverk vokst med nær 50 prosent. Mesteparten av veksten har skjedd blant forskere og faglig personale. Stillinger som postdoktor, forsker tilknyttet prosjekt og stipendiat har økt kraftig i antall i perioden. Dette er stillinger som bruker en stor del av tiden til FoU, og som genererer mange FoU-årsverk. Kun marginalt flere FoU-årsverk er utført av teknisk/administrativt personale i 2018 sammenlignet med i 2007. Instituttsektoren har hatt en mer moderat vekst i antallet FoU-årsverk i perioden enn de to øvrige sektorene, på totalt 20 prosent. To tredjedeler av veksten i antallet FoU-årsverk i instituttsektoren fra 2007 til 2018 har vært blant forskere/faglig personale.

Figur 3.1c FoU-årsverk i Norge etter sektor og personalkategori. 1991–2018.

imagetrcsnf.png

Kilde: NIFU og SSB, FoU-statistikk

Lavest driftsutgifter per forskerårsverk i universitets- og høgskolesektoren

Ser vi nærmere på sammenhengen mellom antall FoU-årsverk og driftsutgifter i 2018, finner vi at næringslivet og de næringsrettede forskningsinstituttene har de høyeste driftsutgiftene per forskerårsverk, se figur 3.1d. Offentlig rettede institutter, inkludert helseforetak uten universitetssykehusfunksjoner og private, ideelle sykehus har litt høyere driftsutgifter per forskerårsverk enn universitets- og høgskolesektoren. En av årsakene til at universitets- og høgskolesektoren kommer ut med betydelig lavere driftsutgifter per forskerårsverk, er at institusjonene har mange ansatte i stillinger med høy FoU-andel og lav lønn, herunder stipendiater, postdoktorer og forskere tilsatt på prosjekt.

Figur 3.1d FoU-årsverk i Norge etter sektor, institusjonstype og personalkategori (prosent), samt driftsutgifter per forskerårsverk i 1 000 kroner. 2018.

imageqhz1.png

Kilde: NIFU og SSB, FoU-statistikk

Liten nedgang i antall FoU-årsverk i næringslivet fra 2017 til 2018

I 2018 ble det utført nesten 21 000 FoU-årsverk i næringslivet i Norge. Dette er omtrent 220 færre enn i 2017. Næringslivet i Norge har lenge sett en sterk økning i antallet FoU-årsverk, som vist i figur 3.1e. I 2018 flatet denne veksten ut. Foretakene med minst 500 sysselsatte, og med 10–19 sysselsatte, hadde størst nedgang i FoU-årsverk – henholdsvis 160 og 130 færre enn året før. Foretak med 50—99 sysselsatte hadde størst vekst fra året før.

Selv om det var færre FoU-årsverk i 2018 enn året før, har det blitt flere FoU-personer. Dette betyr også at det er noe færre FoU-årsverk per person. I 2018 utførte hver FoU-person 0,57 FoU-årsverk i gjennomsnitt, mot 0,59 i 2017.

Figur 3.1e Antall FoU-årsverk i næringslivet. 2007–2018.

image6hcv.png

Kilde: NIFU og SSB, FoU-statistikk

Industrien har størst spredning i forskerårsverkene

70 prosent av FoU-årsverkene i næringslivet var forskerårsverk, det vil si at de ble utført av folk med høyere grads utdanning, inkludert doktorgrad. Det var næringene farmasøytisk industri, utvinning av råolje og naturgass og forsknings- og utviklingsarbeid som hadde flest forskerårsverk. Dette var også de næringene som hadde høyest andel FoU-årsverk utført av FoU-personer med doktorgrad. Sett under ett er det tjenestenæringene som har den største andelen forskerårsverk.

Det er store forskjeller mellom næringene i hvor høy andel av FoU-årsverkene som er utført av personer med høyere grads utdanning. Innenfor industrien finnes det både enkeltnæringer med svært høy og svært lav andel, det er med andre ord stort spenn i utdanningsnivået til de ulike næringenes FoU-personale. Figur 3.1f viser spredningen i andelen FoU-årsverk utført av personer med høyere grads utdanning for ulike næringer.  Den loddrette streken viser oss hvor stort spenn det er mellom enkeltnæringene i hver hovednæring. Spennet er størst for industrinæringene. I to av industrinæringene ble under en tredjedel av FoU-årsverkene utført av personer med høyere grads utdanning i 2018, trelast- og trevareindustri og trykking, grafisk industri. Andelen er høyest i farmasøytisk industri, med 86 prosent. Det er mindre spredning i tjenestenæringene, med et spenn fra 50 prosent for informasjonstjenester til 86 prosent innen forsknings- og utviklingsarbeid. Se oversikt over de detaljerte næringene innenfor hver hovednæring i faktaboksen lenger ned.

I figur 3.1f viser den grønne boksen 25. og 75. kvantil av data, altså andelen FoU-årsverk for høyt utdannede som gjelder for de fleste næringsgruppene. Her er det størst spredning innenfor enkeltnæringer som klassifiseres som andre næringer.

Vi ser at det er vanligst i de tjenesteytende næringene å ha høy andel FoU-årsverk utført av personer med høyere grads utdanning. Noe mer variasjon finner man for enkeltnæringer innenfor andre næringer, og betydelig mer variasjon for enkeltnæringer innenfor industri. Den vannrette streken i midten indikerer medianen[4]. FoU-personalets utdanningsnivå er generelt høyere i tjenestenæringene enn i industrinæringene, dette vises både i høyere median og gjennomsnittet for enkeltnæringene. I de tjenesteytende næringene var det vanlig at omtrent tre av fire FoU-årsverk ble utført av FoU-personer med høyere grads utdanning. I industrien var det vanlig at halvparten av FoU-årsverkene ble utført av personer med høyere grads utdanning.

Figur 3.1f Prosentandel FoU-årsverk i næringslivet utført av personer med høyere grads utdanning, inkludert doktorgrad. 2018.

imagepkuf.png

Kilde: SSB, FoU-statistikk

c

Detaljerte næringer innenfor hver hovednæring

FoU-personalet i Norge

I 2018 deltok 86 600 personer i FoU i Norge, noe som er en liten økning fra 2017. Antallet personer som deltok i FoU, var doblet fra 1995 og firedoblet fra midten av 1970-tallet. Andelen av FoU-personalet i forskerstilling har økt fra 45 prosent i 1970 til 69 prosent i 2018. Vi ser samtidig at en stadig større andel av det norske forskerpersonalet har doktorgrad, men det er mindre etterspørsel etter doktorgradskompetanse i næringslivet enn i de øvrige sektorene.

Stor vekst i antall forskere og faglig personale

Nær 60 000 personer, tilsvarende 69 prosent av det totale FoU-personalet, var forskere eller faglig personale, mens i underkant av 27 000 var tilsatt i teknisk-administrative stillinger i 2018. Det er imidlertid forskjeller mellom sektorene. Se faktaboksene Klassifisering av forskere/faglig personale i de ulike sektorene og Forholdet mellom FoU-personale og FoU-årsverk.

Figur 3.1g FoU-personale i Norge etter sektor og stillingskategori. 1970, 1995 og 2018.

image0oueuj.png

Kilde: SSB og NIFU, FoU-statistikk

Høyest andel forskere med doktorgrad i instituttsektoren

Om lag en fjerdedel av FoU-personalet i Norge var forskere med doktorgrad i 2018. 45 prosent var forskere eller faglig tilsatte uten doktorgrad og 31 prosent teknisk-administrativt personale. Sammensetningen av FoU-personalet varierer imidlertid mellom sektorene, se figur 3.1h. I instituttsektoren utgjorde forskere med doktorgrad den største andelen av FoU-personalet, nær 40 prosent, mens forskere uten doktorgrad utgjorde 30 prosent. Til sammenligning hadde kun 6 prosent av det totale FoU-personalet i næringslivet doktorgrad i 2018. Den største gruppen FoU-personale i denne sektoren var forskere uten doktorgrad.

Figur 3.1h FoU-personale i Norge etter sektor og utdanningsnivå. 2018.

imagerjx8.png

Kilde: SSB og NIFU, FoU-statistikk

Ved universiteter og høgskoler utgjorde forskere med doktorgrad 37 prosent, mens forskere uten doktorgrad utgjorde 40 prosent. Disse institusjonene har mange ansatte i stillinger som doktorgradsstipendiater og universitets- og høgskolelektorer, det vil si stillinger som ikke krever doktorgrad. Inndelingen i stillingskategorier i universitets- og høgskolesektoren gjøres med bakgrunn i stilling, og om lag 8 prosent av det teknisk-administrative personalet hadde en doktorgrad i 2018.

Også ved helseforetakene hadde en høy andel av FoU-personalet doktorgrad i 2018, det gjaldt 35 prosent av forskerne og det faglige personalet. Her var personalet relativt jevnt fordelt på de tre stillingskategoriene.

Størst vekst i doktorgradsandelen i instituttsektoren

Både i universitets- og høgskolesektoren og instituttsektoren har andelen forskere med doktorgrad økt jevnt de siste 30 årene, se figur 3.1i. I 1977 hadde 13 prosent av forskerpersonalet i instituttsektoren doktorgrad. Doktorgradsandelen har økt jevnt frem til 2018, da hele 62 prosent av forskerpersonalet i sektoren hadde doktorgrad. Antall forskere i instituttsektoren har i perioden økt fra 2 800 til 8 900.

Flest med doktorgrad ved de gamle universitetene

Universitetene har hatt den høyeste andelen personale med doktorgrad gjennom hele 30-årsperioden, fra 40 prosent i 1977 til 77 prosent i 2015. Med strukturreformen og fusjonene som har funnet sted etter 2015, har imidlertid doktorgradsandelen ved universitetene sunket. At OsloMet og Universitetet i Sørøst-Norge fikk universitetsstatus i 2018, medførte at doktorgradsandelen sank ytterligere. De fire eldste breddeuniversitetene hadde en mye høyere andel personale med doktorgrad enn høgskolene, noe som henger sammen med sammensetningen av personalet ved de ulike lærestedstypene. Høgskolene har tradisjonelt hatt mange ansatte i lektorstillinger, mens universitetene har flere professorer og førsteamanuenser. Sammensetningen av personalet har imidlertid endret seg de senere årene, og høgskolene har fått flere professorer og førsteamanuenser.

Figur 3.1i Doktorgradsandel blant forskere og faglig personale, eksklusive stipendiater og vitenskapelige assistenter, etter institusjonstype. 1977–20181.

imagefegf.png

1 Doktorgradsopplysninger for UoH-sektoren og instituttsektoren er revidert i 2020 for hele tidsperioden.

Kilde: SSB og NIFU, FoU-statistikk

Andelen forskere og faglig personale ved de vitenskapelige høgskolene var på nivå med universitetene i 1977, men her har ikke doktorgradsandelen økt like mye som ved universitetene. Dette skyldes primært at flere nye læresteder, profesjonshøgskoler og primært private høgskoler med statsstøtte[5], er inkludert i FoU-statistikken og Forskerpersonalregisteret i perioden. Samtidig fikk den største vitenskapelige høgskolen, Norges landbrukshøgskole, universitetsstatus i 2005 (nå NMBU).

Forskerpersonalregisteret, Doktorgradsregisteret og Akademikerregisteret

Statlige høgskoler hadde den laveste andelen forskere med doktorgrad i 1977. På dette tidspunktet var kun distriktshøgskolene inkludert i FoU-statistikken. Etter høgskolereformen i 1994 ble samtlige statlige høgskoler inkludert i FoU-statistikken i 1995. Doktorgradsandelen blant forskerne og det faglige personalet ved de statlige høgskolene har økt fra 10 prosent i 1995 til 41 prosent i 2018. Dette er et resultat av økt satsing på FoU ved de statlige høgskolene, og flere statlige høgskoler har økt doktorgradskompetansen sin som et ledd i en prosess for å søke om universitetsstatus, noe Høgskolen i Stavanger oppnådde i 2005, Høgskolen i Agder i 2007, Høgskolen i Bodø i 2011, og Høgskolen i Oslo og Akershus og Høgskolen i Sørøst-Norge i 2018.

60 prosent av forskere og faglig personale i helseforetakene har doktorgrad

Universitetssykehusene ble inkludert i FoU-statistikken som selvstendige rettssubjekter i 2007. Tidligere var personale ved universitetssykehusene inkludert ved de medisinske fakultetene ved universitetene. Øvrige helseforetak og private, ideelle sykehus ble inkludert i 2008; tidligere var det kun utarbeidet estimater for disse. Også ved helseforetakene har andelen forskere og faglig personale med doktorgrad økt markant, fra 45 prosent i 2008 til 60 prosent i 2018. Dette kommer som et ledd i en satsing på forskning i helseforetakene. I dag har om lag 60 prosent av leger og psykologer i klinisk stilling som deltar i FoU, en doktorgrad.

Næringslivet har i hele perioden hatt den laveste andelen forskere og faglig personale med doktorgrad: 7 prosent i 1997 og 10 prosent i 2018. Det er et paradoks at doktorgradsandelen i næringslivet øker såpass lite, når en stadig høyere andel av dem som avlegger doktorgrad i Norge, ikke får jobb ved forskningsinstitusjonene. Les mer om rekruttering til forskning i kapittel 3.4.

Svakere vekst i antall FoU-personer i næringslivet

Til tross for nedgangen i FoU-årsverk i næringslivet, var det en økning både i antall FoU-personer og antall foretak med FoU sammenlignet med fjoråret. I næringslivet i Norge var om lag 36 800 mennesker ansatt for å drive med forskning og utvikling i 2018, mot 36 100 året før. Det var 140 flere foretak med FoU enn i 2017. Figur 3.1j viser antallet FoU-personer og foretak med FoU for hvert år siden 2007. Det har vært en stor økning i både FoU-foretak og FoU-personer fra 2013 til 2017, med to klynger mellom 2007 og 2013, og mellom 2015 og 2018.

Figur 3.1j Foretak med FoU og FoU-personale i næringslivet. 2007–2018.

image10kjd.png

Kilde: SSB, FoU-statistikk

Flere små FoU-foretak og færre FoU-årsverk per person

De fleste nye foretakene med FoU er små, med 10–49 ansatte. Siden 2014 har antall foretak med FoU i denne størrelsesgruppen økt kraftig. Vi har sett at FoU-årsverk per person er noe lavere i 2018, og dette kan delvis forklares av økningen i antall små FoU-foretak. I foretak med 10–49 ansatte utførte hver FoU-person i gjennomsnitt 0,48 FoU-årsverk i 2018, mens tallet var 0,70 for foretak med 200 ansatte eller mer.

Nedgangen i FoU-årsverk per person strekker seg lenger tilbake i tid. Økningen i antall små FoU-foretak har bidratt til en nedgang i FoU-årsverk per person over de siste ti årene på om lag 0,1 årsverk for næringslivet samlet. Dette kan sees i sammenheng med økningen i SkatteFUNN, en skattefradragsordning for FoU som er spesielt rettet mot FoU i små og mellomstore foretak. Les mer om SkatteFUNN i kapittel 4.2 om virkemidler og virkemiddelaktører.

Det er ikke bare de minste foretakene som har en nedgang i gjennomsnittlig antall FoU-årsverk per person, dette gjelder de fleste sysselsettingsgruppene i henholdsvis industri, tjenestenæringer og andre næringer. Det finnes imidlertid et tydelig unntak fra denne trenden: store foretak i tjenesteytende næringer. I tjenesteytende foretak med minst 500 sysselsatte er gjennomsnittlig antall FoU-årsverk per person relativt stabilt i den siste tiårsperioden, mens foretak med 200–499 sysselsatte har hatt en økning.

Det er næringsgruppen andre næringer som har størst nedgang i antall FoU-årsverk per FoU-person. Særlig fiske, fangst og akvakultur og bergverksdrift og utvinning har markant færre FoU-årsverk per person i 2018 enn i 2008. Dette kan skyldes flere faktorer. Innen fiske, fangst og akvakultur har det kommet flere små FoU-foretak de siste årene, mens bergverksdrift og utvinning, herunder utvinning av råolje og naturgass, har hatt lavere FoU-kostnader siden 2014.

Høyest andel forskere med doktorgrad innenfor landbruks-, fiskerifag og veterinærmedisin i instituttsektoren

Ser vi nærmere på forskere og faglig personale i instituttsektoren, finner vi at det er desidert flest forskere innenfor teknologi, fulgt av medisin og helsefag. Forskere og faglig personale som deltar i FoU ved helseforetak uten universitetsfunksjoner, utgjør omtrent to tredjedeler av forskerpersonalet innenfor medisin og helsefag i instituttsektoren.

Forskere med doktorgrad utgjorde halvparten av forskerpersonalet i instituttsektoren i 2018, med forskere uten doktorgrad som den nest største gruppen. Sektoren har få postdoktorer, noe som skyldes at forskningsinstituttene som hovedregel kun har denne typen stilling hvis den er eksternt finansiert. Det er også relativt få stipendiater i sektoren. Leger og psykologer i klinisk stilling utgjorde totalt 10 prosent av forskerpersonalet i sektoren. Innenfor medisin og helsefag utgjorde denne stillingsgruppen om lag halvparten av forskerpersonalet.

Figur 3.1k Forskere og faglig personale i instituttsektoren etter fagområde og stilling. 2018.

imagev9s2h.png

Kilde: NIFU, Forskerpersonalregisteret

Vi ser at sammensetningen av personalet varierer mellom fagområdene. Høyest andel forskere med doktorgrad finner vi innenfor landbruksfag, fiskerifag og veterinærmedisin. Dette fagområdet er over dobbelt så stort i instituttsektoren som i universitets- og høgskolesektoren, og mange med doktorgrad på feltet jobber i instituttsektoren. Nest høyest andel forskere med doktorgrad finner vi innenfor matematikk og naturvitenskap. Medisin og helsefag og samfunnsvitenskap har flest stipendiater, mens landbruksfag, fiskerifag og veterinærmedisin har flest postdoktorer.

I humaniora er en stor andel av forskerne og det faglige personalet tilknyttet ulike museer, ettersom vi kun har ett stort humanistisk forskningsinstitutt i instituttsektoren; NIKU.

Samfunnsvitenskap og medisin og helsefag største fagområder i universitets- og høgskolesektoren

I universitets- og høgskolesektoren er det to fagområder som er betydelig større enn de øvrige, målt i antall forskere og faglig personale; samfunnsvitenskap og medisin og helsefag. Begge hadde om lag 8 500 forskere i 2018. Humaniora, matematikk og naturvitenskap og teknologi hadde alle rundt 3 500 forskere, mens landbruksfag, fiskerifag og veterinærmedisin var minst med under 500 forskere.

Professorene og dosentene utgjorde om lag 16 prosent av forskerne og det faglige personalet i universitets- og høgskolesektoren i 2018, førsteamanuensene og førstelektorene utgjorde til sammen 20 prosent, og universitets- og høgskolelektorene m.fl. sto for 17 prosent. Leger og psykologer utgjorde åtte prosent av forskerne og det faglige personalet i Norge og en fjerdedel av personalet innenfor medisin og helsefag.

Samlet var om lag 40 prosent av personalet i universitets- og høgskolesektoren tilsatt i midlertidige stillinger som postdoktor, stipendiat eller forsker på prosjekt i 2018. Flest stipendiater finner vi innenfor medisin og helsefag og samfunnsvitenskap, mens det var flest postdoktorer innenfor medisin og helsefag og matematikk og naturvitenskap.

Figur 3.1l Forskere og faglig personale i universitets- og høgskolesektoren etter fagområde og stilling1. 2018.

imagepec0o.png

¹ Øvrig fast, faglig stilling omfatter universitets- og høgskolelektor, amanuensis, spesialiststillinger tilknyttet profesjonsutdanningene og faglige ledere (instituttleder/dekan).

Kilde: NIFU, Forskerpersonalregisteret

Stillinger med lav doktorgradsandel har høy kvinneandel

Figur 3.1m viser sammenhengen mellom doktorgradsandel og kvinneandel i utvalgte stillinger i universitets- og høgskolesektoren. Størrelsen på boblen angir antall personer i denne stillingen. I figuren er faste stillinger turkise av farge, mens midlertidige stillinger er røde.

Stillinger med høy kvinneandel, som stipendiat, øvrige faste stillinger (primært universitets- og høgskolelektor) samt dosent/førstelektor, har samtidig en lav doktorgradsandel. Dette er stillinger som i utgangspunktet ikke krever doktorgrad, men det er likevel flere tilsatte i disse stillingene som har doktorgrad.

Førsteamanuensis, postdoktor og forsker er alle stillinger med relativt god kjønnsbalanse, med rundt halvparten av hvert kjønn. Samtlige postdoktorer har doktorgrad, det samme gjelder over 90 prosent av førsteamanuensene og 78 prosent av forskerne. Professorene hadde den laveste kvinneandelen i 2018, 31 prosent, mens 93 prosent hadde doktorgrad. Midt i figuren finner vi leger og psykologer i klinisk stilling som deltar i FoU ved helseforetakene. Her hadde 55 prosent doktorgrad, og kvinnene utgjorde 45 prosent.

Figur 3.1m Forskere og faglig personale i universitets- og høgskolesektoren etter stilling (antall angitt i størrelse på boblen), doktorgradsandel (x-aksen) og kvinneandel (y-aksen). 2018.

¹ Øvrige faste, faglige stilling omfatter universitets- og høgskolelektor, amanuensis, spesialiststillinger tilknyttet profesjonsutdanningene og faglige ledere (instituttleder/dekan).

Kilde: NIFU, Forskerpersonalregisteret

Regional fordeling av FoU-årsverk og FoU-personale

Oslo står i en særstilling som det mest FoU-intensive fylket i Norge. Her finner vi flest forskere og faglig personale, og det er her det utføres flest FoU-årsverk når vi ser på alle sektorene samlet. Oslo har dessuten den høyeste andelen sysselsatte med høyere utdanning i landet og flest forskere per 1 000 sysselsatte. Målt i personalressurser kan hovedstaden beskrives som lokomotivet i norsk FoU-innsats.

Fylkesstrukturen har endret seg etter at FoU-statistikken for 2018 ble utarbeidet. Tallmaterialet foreligger etter gammel fylkesstruktur, men indikatorene skal også gjelde for den nåværende fylkesinndelingen, slik at vi i dette delkapitlet vil benytte begge inndelingene. Innledningsvis presenteres oversikter etter gammel fylkesstruktur, deretter går vi over til å vise ny fylkesstruktur. Les faktaboksen om ny fylkesinndeling og FoU-statistikken i kapittel 1.6.

Flest FoU-årsverk i Oslo, færrest i Finnmark

I 2018 ble det utført nær 14 000 FoU-årsverk i hovedstaden Oslo, som dermed sto for nesten dobbelt så mange FoU-årsverk som det nest største fylket, Trøndelag. Tredje største fylke var Akershus, tett fulgt av Hordaland, og med Troms på femteplass. Alle disse fylkene er universitetsfylker. I fylkene hvor de eldste universitetene holder til; Oslo, Trøndelag, Hordaland og Troms, var universitets- og høgskolesektoren sentral, og sto for 40 prosent eller mer av FoU-årsverkene.

Figur 3.1n FoU-årsverk i Norge etter fylke og utførende sektor. Andel av FoU-utgiftene i næringslivet i prosent. 2018.

imageja9tb.png

Kilde: SSB og NIFU, FoU-statistikk

Næringslivet sto for minst halvparten av FoU-årsverkene i 11 av de 17 fylkene i 2018, se figur 3.1n. Høyest andel FoU-årsverk i næringslivet finner vi i Buskerud, Sogn og Fjordane og Vestfold, alle med mer enn 80 prosent av FoU-årsverkene i denne sektoren. Flest FoU-årsverk i næringslivet ble imidlertid utført i Oslo (om lag 5 300), Akershus (3 300) og Trøndelag (2 400). De laveste andelene FoU-årsverk i næringslivet i 2018 hadde Troms, Finnmark, Hordaland og Trøndelag, hvor næringslivet sto for mindre enn en tredjedel av FoU-årsverkene.

Mer enn 40 prosent av FoU-årsverkene i Troms, Finnmark, Hordaland, Trøndelag og Oslo ble utført i universitets- og høgskolesektoren. De gamle breddeuniversitetene bidrar til dette, sammen med universitetssykehusene. I Oslo er både Universitetet i Oslo, Oslo Universitetssykehus HF og OsloMet store aktører, og i Hordaland bidrar Universitetet i Bergen, Norges Handelshøyskole og Helse Bergen HF, mens NTNU og St. Olavs hospital HF er sentrale aktører i Trøndelag. Universitetet i Tromsø har FoU-aktivitet i både Troms, Finnmark og Nordland.

Instituttsektoren, som er den minste FoU-utførende sektoren i Norge, står sterkest i Finnmark, Akershus, Østfold, Hordaland og Troms, hvor mer enn hvert femte FoU-årsverk ble utført i denne sektoren. Det utføres imidlertid flest FoU-årsverk i instituttsektoren i Oslo (om lag 2 500), Trøndelag (1 800) og Akershus (1 700). Oslo har mange av de store aktørene i sektoren, som SINTEF, Folkehelseinstituttet og flere miljøinstitutter (NIVA, TØI, NIKU, CICERO) og samfunnsvitenskapelige institutter (Fafo, ISF, NUPI, PRIO m.fl.), mens SINTEF har flere sentrale institutter i Trondheim, hvor også NINA har hovedkontor. I Akershus finner vi instituttmiljøene rundt NMBU, samt Kjeller-miljøene (FFI, IFE og NILU), mens Bergen blant annet har Havforskningsinstituttet og UniResearch (nå NORCE). Store forskningsinstitutter som NORCE, Veterinærinstituttet og NIBIO har virksomhet flere steder i landet, og FoU-årsverkene for disse er fordelt etter fylke.

FoU-årsverk utenfor hovedstaden øker

Distribusjonen av FoU-årsverk på fylke har vært relativt stabil i den siste tiårsperioden, se figur 3.1o. Oslo har vært det største fylket i hele perioden, fulgt av Trøndelag, Hordaland og Akershus. Andelen FoU-årsverk utført i Oslo av totalt antall FoU-årsverk har imidlertid gått litt ned i perioden, fra 33 prosent i 2007 til 29 prosent i 2018. Vi ser også en liten nedgang i Oppland og Sogn og Fjordane. Samtidig har Trøndelag økt sin andel fra 15 til 16 prosent. Nordland, Møre og Romsdal og Hedmark har alle økt sin andel med omkring ett prosentpoeng. En medvirkende årsak til at de tre siste fylkene øker i perioden, er at helseforetak uten universitetssykehusfunksjoner er inkludert i FoU-statistikken fra og med 2008. Nordland har i tillegg blitt universitetsfylke.

Figur 3.1o FoU-årsverk i Norge etter fylke og Svalbard. 2007, 2013 og 2018.

Kilde: SSB og NIFU, FoU-statistikk

Vestfold og Telemark har høyest andel FoU-årsverk i næringslivet av de nye fylkene

Benytter vi ny fylkesinndeling, blir bildet litt forandret, men ikke mye. Oslo er fremdeles størst, med Viken på andreplass, fulgt av Trøndelag og Vestland. Nordland er nå minste fylke, etter at Finnmark, Sogn og Fjordane, Hedmark og Oppland alle har fusjonert inn i nye fylker.

Alle de tre fylkene som hadde høyest andel FoU-årsverk i næringslivet i 2018, inngår nå i nye fylker, og i den nye fylkesstrukturen er det Vestfold og Telemark, Møre og Romsdal og Rogaland som har den høyeste andelen FoU-årsverk utført i næringslivet, se figur 3.1p. Troms og Finnmark har lavest andel.

Figur 3.1p FoU-årsverk i Norge etter ny fylkesinndeling. Andel FoU-årsverk i næringslivet i prosent. 2018.

imageziqz.png

Kilde: SSB og NIFU, FoU-statistikk

Halvparten av FoU-personalet på Østlandet

I 2018 var 28 prosent av det norske FoU-personalet tilsatt ved virksomheter i Oslo, fulgt av 15 prosent i både Trøndelag og Viken og 14 prosent i Vestland. Samlet finner vi halvparten av FoU-personalet på Østlandet, det vil si i fylkene Oslo, Viken, Vestfold og Telemark samt Innlandet.

Fordelingen av FoU-personalet etter fylke er om lag den samme som for FoU-årsverk, med noen mindre forskjeller som skyldes at FoU-personalet bruker ulik andel av sin arbeidstid på forskning og utviklingsarbeid. FoU-personalet i Viken bruker litt mer av sin arbeidstid på FoU (0,62 FoU-årsverk per FoU-personale) enn hva de gjør i Trøndelag (0,57), som igjen har en noe høyere FoU-andel enn Vestland (0,49).

Figur 3.1q FoU-personale etter fylke. 2018.

imagepta57.png

Kilde: SSB og NIFU, FoU-statistikk

Oslo i en særstilling med høyt kompetente sysselsatte

Forholdet mellom antall forskere og antall sysselsatte sier noe om hvor viktig forskning og utviklingsarbeid er for sysselsettingen i et fylke. Samtidig kan andelen sysselsatte med høyere utdanning fortelle noe om potensialet for å satse videre på forskning i dette fylket.

Figur 3.1r Forholdet mellom forskere per 1 000 sysselsatte (x-aksen), andel sysselsatte med høyere utdanning (y-aksen) og antall forskere (boblestørrelsen) etter fylke. 2018.

image7c2t7.png

Kilde: SSB og NIFU, FoU-statistikk

Figur 3.1r kombinerer indikatorene for antall forskere per 1 000 sysselsatte og andel sysselsatte med høyere utdanning med størrelsesbobler som viser volumet på forskerpopulasjonen i hvert fylke. FoU ser ut til å være viktigst for sysselsettingen i fylkene Oslo, Trøndelag, Vestland og Troms og Finnmark.

Ikke overraskende har Oslo flest forskere. Det er også i Oslo vi finner flest forskere blant de sysselsatte; nær 50 forskere per 1 000 sysselsatte. Fylket hadde den høyeste andelen sysselsatte med høyere utdanning, nær en fjerdedel. Dette er ikke overraskende, da Oslo har flere store utdanningsinstitusjoner samt landets største helseforetak, og både instituttsektoren og næringslivet i området er forskningsintensive. I tillegg ligger departementene her samt flere direktorater og offentlige forvaltningsorganer. Trøndelag, Vestland og Viken har om lag like mange forskere, men det er betydelig flere forskere per 1 000 innbyggere i Trøndelag enn i Vestland, som igjen har flere forskere per 1 000 innbyggere enn Viken. Troms og Finnmark har flere forskere per 1 000 innbyggere enn Vestland og Viken, selv om de har om lag halvparten så mange forskere.

Andelen sysselsatte med høyere utdanning var om lag den samme i Trøndelag, Vestland, Rogaland og Viken, mellom 11 og 12 prosent. Lavest andel sysselsatte med høyere utdanning hadde Innlandet, Møre og Romsdal og Nordland. Andelen av befolkningen med høyere utdanning varierer etter sentralitet, og det er flest med høyere utdanning i storbyene Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger/Sandnes, noe som trekker opp andelen sysselsatte med høyere utdanning for de aktuelle fylkene.

Innlandet, Vestfold og Telemark, Møre og Romsdal og Agder hadde det laveste antallet forskere per 1 000 sysselsatte. Innlandet, Møre og Romsdal og Nordland har det laveste antallet forskere, alle med mellom 1 500 og 1 600 forskere. Innlandet ligger nederst på alle de tre indikatorene i figur 3.1m.

Næringsstruktur avgjør etterspørsel etter kompetanse

Geografiske forskjeller i utdanningsnivå har sammenheng med lokalisering av høyere utdanningsinstitusjoner og etterspørselen i det regionale arbeidsmarkedet. Dette vil variere etter næringsstruktur (KMD 2018)[6]. Figur 3.1s viser hvordan de sysselsatte fordeler seg på utvalgte næringer innenfor ny fylkesstruktur. Noen fylker skiller seg merkbart fra andre. Oslo har for eksempel en høy andel sysselsatte innenfor de tre næringene faglig, vitenskapelig og teknisk tjenesteyting, forretningsmessig tjenesteyting og informasjon og kommunikasjon, som er slått sammen i figuren. Om lag en fjerdedel av de sysselsatte i hovedstaden er tilsatt innenfor disse tre næringene. Oslo har samtidig en høyere andel tilsatte i kultur, underholdning og annen tjenesteyting enn de andre fylkene – nær en tredjedel av alle sysselsatte i denne næringen er ved enheter i hovedstaden. Samtidig har Oslo en svært lav andel sysselsatte i primærnæring, bergverk, råolje og naturgass og industri sammenlignet med andre fylker. Rogaland skiller seg ut med en spesielt høy andel sysselsatte innen bergverk, råolje og naturgass, mens Møre og Romsdal har en høy andel sysselsatte i industri.

Figur 3.1s Sysselsatte etter fylke og næring. 2018.

imageo65d.png

Kilde: SSB, FoU-statistikk

Svalbard har svært få sysselsatte sammenlignet med andre fylker, og næringsstrukturen her er helt annerledes enn i de øvrige fylkene. Øygruppen er svært avhengig av reiseliv, med en spesielt høy andel sysselsatte innenfor overnatting og servering og kultur, underholdning og annen tjenesteyting.

Høyest andel FoU-personale med doktorgrad i Troms og Finnmark fylke

Ser vi nærmere på kompetansenivået til FoU-personalet, finner vi ikke overraskende at andelen forskere og faglig personale er høyest i Oslo, etterfulgt av Trøndelag og med Troms og Finnmark på tredjeplass. Troms og Finnmark har lav FoU-aktivitet i næringslivet, samtidig som de har et av landets eldste universiteter. Dette gjenspeiles også i at Troms og Finnmark hadde den høyeste andelen FoU-personale med doktorgrad i 2018.

Figur 3.1t FoU-personale i Norge etter kompetansenivå og fylke (ny inndeling). 2018.

image8ub3.png

Kilde: SSB og NIFU, FoU-statistikk

Nest høyest doktorgradsandel finner vi i Trøndelag og Vestland fylker, som begge har et stort universitet og høy andel av FoU-personalet i universitets- og høgskolesektoren. Også Oslo har en høy andel forskere med doktorgrad.

10 prosent av forskerne og det faglige personalet i næringslivet hadde doktorgrad i 2018. Doktorgradsandelen i instituttsektoren var på 55 prosent, mens den var 49 prosent i universitets- og høgskolesektoren[7]. Ser vi nærmere på doktorgradsandelen i de tre utførende sektorene i hvert fylke, finner vi at Vestfold og Telemark hadde høyest doktorgradsandel blant næringslivsforskerne, 17 prosent, mens Trøndelag hadde 13 prosent, og Agder og Troms og Finnmark begge hadde 12 prosent næringslivsforskere med doktorgrad. I instituttsektoren hadde Troms og Finnmark, Vestland, Trøndelag og Oslo de høyeste doktorgradsandelene; i alle disse fylkene hadde over 55 prosent av forskerne og det faglige personalet doktorgrad. De høyeste doktorgradsandelene i universitets- og høgskolesektoren finner vi i Oslo, Troms og Finnmark og Vestland. Det er også her landets tre eldste universiteter er lokalisert, sammen med de tre største universitetssykehusene.

FoU-aktiviteten er konsentrert i hovedstadsregionen

Oslo står i en særstilling blant de økonomiske regionene i næringslivet, ettersom hovedstaden både er et eget fylke, en kommune og en økonomisk region. Over 9 000 personer utførte mer enn 5 000 FoU-årsverk i næringslivet i Oslo i 2018. Nest største økonomiske region i Norge i 2018 var Bærum/Asker, som har en nær tilknytning til hovedstaden. Dernest følger Trondheim, Bergen og Stavanger/Sandnes, som er de fire største byene i Norge etter hovedstaden, målt i folketall.

Figur 3.1u FoU-personale og FoU-årsverk i de 20 største økonomiske regionene i næringslivet. 2018.

imagexokzn.png'

Kilde: SSB og NIFU, FoU-statistikk

Både Bærum/Asker, Kongsberg, Drammen, Fredrikstad/Sarpsborg og Lillestrøm ligger i Viken fylke, noe som er med på å gjøre Viken til det nest største fylket målt i FoU-årsverk. Alle fylker har minst én økonomisk region som er blant de 20 største, målt i antall FoU-årsverk i næringslivet; Trondheim i Trøndelag, Bergen i Vestland, Stavanger/Sandnes og Haugesund i Rogaland, Tønsberg/Horten, Sandefjord/Larvik og Skien/Porsgrunn i Vestfold og Telemark, Kristiansand og Arendal i Agder, Ålesund og Molde i Møre og Romsdal, Gjøvik i Innlandet, Tromsø i Troms og Finnmark og Bodø i Nordland.

Ser vi nærmere på forholdstallet mellom FoU-personale og FoU-årsverk i de 20 største økonomiske regionene, finner vi at FoU-personalet i Gjøvik, Tønsberg/Horten, Bærum/Asker og Sandefjord/Larvik brukte den høyeste andelen av sin arbeidstid på FoU (alle over 70 prosent), mens FoU-personalet i Molde, Ålesund, Kristiansand og Haugesund alle brukte mindre enn halvparten av sin arbeidstid på FoU.

FoU-årsverk og FoU-personale internasjonalt

Totalt ble det utført om lag 5 075 000 forskerårsverk i OECD-landene i 2017, som er det siste året det er utarbeidet totaltall for. Norge bidro med under én prosent av disse, mens USA var største bidragsyter med 28 prosent. Til sammenligning tilsvarte forskerårsverk utført i Kina i 2017 om lag to tredjedeler av FoU-årsverkene utført i de 36 OECD-landene, mens Russlands andel tilsvarte 8 prosent.

I dette delkapitlet presenterer vi indikatorer for personalressurser til FoU i utvalgte OECD-land, med fokus på Europa og Norden. Fremstillingen i figurene bruker tall fra 2018, selv om det ennå ikke er utarbeidet totaltall for dette året.

Norge og Island har høyest forskertetthet

Figur 3.1v viser sammenhengen mellom totalt antall forskere i utvalgte land og antall forskere i forhold til folketallet (forskertettheten). Tyskland har desidert flest forskere i utvalget, fulgt av Frankrike, Spania og Italia. Av disse fire landene har Tyskland det høyeste antallet forskere per 1 000 innbyggere, Italia har den laveste andelen. Selv om antallet forskere i de fem nordiske landene er lavt i absolutte tall, har landene med 10–11 forskere per 1 000 innbyggere den høyeste forskertettheten blant landene i figuren. Aller flest er det i Norge og Island. FoU er dermed relativt viktigere for sysselsettingen i Norden enn i land som Italia, Latvia, Spania og Estland, hvor antall forskere er lavere enn 6 per 1 000 innbyggere. I figuren kan du velge år for å se utviklingen over tid.

Figur 3.1v Antall forskere totalt og per 1 000 innbyggere etter utvalgte land. 2018.

Kilde: MSTI 2020-1

Figur 3.1w Forskere i utvalgte land etter utførende sektor. 2018.

imageuasf.png

Kilde: MSTI 2019-2

Blant landene i figur 3.1w varierer det hvor majoriteten av forskerne har sin arbeidsplass. Internasjonal statistikk skiller mellom næringsliv, offentlig sektor og universitets- og høgskolesektor. Den norske instituttsektoren deles da mellom næringsliv (næringslivsrettede institutter) og offentlig sektor (offentlig rettede institutter). I Norge har vi relativt mange offentlige forskningsinstitutter, og i internasjonale sammenligninger gjenspeiles dette i relativt høye FoU-utgifter i offentlig sektor. Se nærmere om forskjellene mellom internasjonal og nasjonal sektorinndeling i faktaboksen Internasjonal sektorinndeling i kapittel 2.2 (kommer).

Latvia og Litauen har en høy andel forskere i universitets- og høgskolesektoren. Her er det kombinerte stillinger, hvor forskerne bruker mye tid på undervisning. Det er derfor ikke overraskende at disse to landene har det laveste forholdstallet for FoU-årsverk utført av forskere/faglig personale. Høyest andel tid til FoU finner vi i Danmark, tett fulgt av Nederland og Italia. Norge plasserer seg her midt på treet, med en andel FoU-tid på litt under 60 prosent. Det er lavere enn Finland og Sverige, men høyere enn Island.

Figur 3.1x Antall forskere/faglig personale, antall forskerårsverk og tid brukt til FoU for utvalgte land. 2018.

image60q5b.png

Kilde: MSTI 2019-2

 

[1] Estimatene for FoU-årsverk ved universiteter og høgskoler bygger på personaldata fra Forskerpersonalregisteret for 2018, mens FoU-årsverk i helseforetakene er estimert med utgangspunkt i 2017-tall. Helseforetak med universitetssykehusfunksjoner inngår i universitets- og høgskolesektoren, mens øvrige helseforetak og private, ideelle sykehus er inkludert i instituttsektoren.

[2] I denne perioden ble rapporteringen i helseforetakene lagt om. Helseforetak uten universitetssykehusfunksjoner og private, ideelle sykehus er inkludert i statistikkgrunnlaget i sin helhet fra og med 2008, før dette ble det laget estimater for disse institusjonene.

[3] Forrige tidsbruksundersøkelse ble gjennomført i 2011. Deler av veksten i FoU-årsverk har skjedd i løpet av perioden, men kommer først til uttrykk i 2017.

[4] Medianen var 75 prosent for tjenesteytende næringer, 51 prosent for industri og 72 prosent for andre næringer.

[5] Kunsthøgskolene og Diakonhjemmet høgskole (nå VID) i 1997, Dronning Mauds minne og Forsvarets høgskole i 2007 og Høyskolen Kristiania, NITH (nå Høgskolen Kristiania), Haraldsplass diakonale høgskole (nå VID) og Lovisenberg diakonale høgskole i 2013.

[6] Kommunal- og moderniseringsdepartementet (2018): Regionale utviklingstrekk 2018.

[7] Merk at stipendiater og universitets- og høgskolelektorer er inkludert i tallgrunnlaget for universitets- og høgskolesektoren. Dette er stillinger hvor personalet ikke har doktorgrad.