Indikatorrapporten

Samarbeid om vitenskapelig publisering

En veletablert måte å måle forskningssamarbeid på er å se på vitenskapelige publikasjoner som har medforfattere i ulike institusjoner og land. Forfatterne oppfører institusjonsadressene sine i publikasjonene, og basert på denne informasjonen kan samarbeidsstrukturer analyseres bibliometrisk. Slike analyser gir et bilde på omfanget av og mønstrene i det nasjonale og internasjonale forskningssamarbeidet, vel å merke for den forskningen som publiseres vitenskapelig. Analysen nedenfor er primært basert på data over vitenskapelig publisering fra Cristin, og omfatter både tidsskrifts- og bokpublisering.

Massiv global forskning på COVID-19

Internasjonalt samarbeid

Forskning involverer i økende grad internasjonalt samarbeid. Dette representerer en av de mest markante strukturelle endringene i måten forskning drives på de siste tiårene. Utviklingen er universell og omfatter de aller fleste land. Norge er i høy grad omfattet av denne internasjonaliseringsprosessen.

Stor økning i internasjonalt samarbeid

På 1980-tallet hadde kun en liten andel av de norske vitenskapelige artiklene medforfattere fra andre land. Andelen har steget år for år, og omfanget av internasjonalt samarbeid er nå betydelig. I noen fag har hele fire av fem norske publikasjoner medforfattere fra utenlandske institusjoner.

Figur 6.3a viser utviklingen i det internasjonale samarbeidet for perioden 2011 til 2019 per fagområde og totalt. I løpet av denne niårsperioden har andelen publikasjoner med utenlandsk medforfatterskap økt fra 40 prosent til 52 prosent for Norge totalt (alle fagområder samlet). Med andre ord har vel halvparten av de de totalt 27 000 publikasjonene fra 2019 slikt samforfatterskap.

Figur 6.3a Andel av norske publikasjoner med internasjonalt samarbeid etter fagområde. 2011–2019.

imagety7j.png

Kilde: NIFU. Data: Cristin

Mest bilateralt internasjonalt samarbeid

De internasjonalt samforfattete publikasjonene er et resultat av ulike typer samarbeidsprosjekter. Disse varierer fra små bilaterale prosjekter mellom en norsk og en utenlandsk forsker til store multilaterale prosjekter, som involverer et stort antall forskere i en rekke ulike land. Figur 6.3b viser hvordan publikasjonene fordelte seg på ulike typer samarbeidsprosjekter i 2019. Totalt hadde 48 prosent av publikasjonene ikke medforfattere fra institusjoner i andre land, 27 prosent involverte samarbeid med ett annet land (bilateralt samarbeid), 12 prosent med to andre land (trilateralt samarbeid), 14 prosent med tre eller flere andre land (multilateralt samarbeid). Bilateralt samarbeid står altså for om lag en fjerdedel, men omfanget av multilateralt samarbeid er også betydelig.

Figur 6.3b Norske publikasjoner etter ulike typer internasjonalt samarbeid. 2019.

imagedlbow.png

Kilde: NIFU. Data: Cristin.

USA og Storbritannia største samarbeidspartnere

Figur 6.3c illustrerer omfanget av publiseringssamarbeid mellom Norge og andre land i 2019, og tabell 6.3a viser hvilke land som har flest publikasjoner sammen med forskere i Norge. Det er forskere fra USA som har det hyppigste publikasjonssamarbeidet med norske forskere. Dette er imidlertid ikke unikt for Norge, ettersom USA også er verdens største forskningsnasjon. Totalt hadde 13 prosent av de norske vitenskapelige publikasjonene registrert i Cristin medforfattere fra USA. Samarbeidet med Storbritannia, Sverige og Tyskland er også omfattende, og henholdsvis 12, 9 og 9 prosent av publikasjonene involverte samarbeid med forskere fra disse landene. Deretter følger Danmark, Italia, Nederland og Frankrike med andeler på mellom 5 og 6 prosent. Norske forskere publiserer sammen med kolleger fra nesten alle verdens land, totalt mer enn 180 ulike, men i mange tilfeller dreier det seg om svært få publikasjoner. Kun et fåtall land, primært i Afrika, var ikke involvert i slikt samarbeid i det hele tatt. Se også figur 6.3d som viser samarbeidsprofilen etter land og tabell A.9.6 i rapportens tabelldel som gir en mer komplett oversikt.

Figur 6.3c Forskningssamarbeid mellom Norge og andre land. Antall samarbeidspublikasjoner illustrert ved økende fargeintensitet. 2019.

Kilde: NIFU. Data: Cristin

Figur 6.3d Samarbeid mellom norske og utenlandske forskere etter land. Prosentandel av totalt antall norske publikasjoner. 2019.

imagebmlle.png

Kilde: NIFU. Data: Cristin

Ulike samarbeidsklynger

Figur 6.3e gir en grafisk illustrasjon av det norske internasjonale forskningssamarbeidet. I figuren representerer sirklenes størrelse antall samarbeidsartikler totalt og bredden på strekene antall slike artikler mellom ulike land. Avstanden mellom sirklene gir en indikasjon på den relative intensiteten til samarbeidet slik at land med relativt sett mange felles publikasjoner grupperes nært hverandre (klynger eller «clusters»). Merk at bare publikasjonene som også har norske bidragsytere inngår. De enkelte lands totale samarbeidsprofil ville naturlig nok sett ganske annerledes ut.

Det er en tydelig geografisk samarbeidsklynge bestående europeiske land. Disse har et tett samarbeid, og trolig har EUs forskningsprogrammer innvirkning på mønsteret som avtegnes i figuren, hvor det typisk stilles krav om at minst tre forskjellige land samarbeider om en felles prosjektsøknad. Det er videre en nordisk klynge. Det vil si at det nordiske samarbeidet skiller seg fra det øvrige europeiske: Det er mange publikasjoner mellom norske og nordiske forskere som ikke involverer samarbeid med øvrige europeiske land. De to andre klyngene som er markert i figuren, har ikke en tydelig geografisk profil og er vanskeligere å fortolke. Det er likevel interessant å se at Norges viktigste ikke-vestlige samarbeidsnasjon, Kina, er perifert lokalisert. Dette tyder på at landet ikke er tett integrert i det øvrige internasjonale forskningssamarbeidet (mye bilateralt samarbeid).

Figur 6.3e Grafisk illustrasjon av forskningssamarbeid mellom Norge og andre land. 2019.

imageyrvln.png

Kilde: NIFU. Data: Cristin. Software: Vosviewer.

Geofag på topp

Andelen internasjonalt samarbeid per fagområde ble vist i figur 3.3a. Også på disiplinnivå er det betydelige forskjeller. I humaniora er for eksempel omfanget av internasjonalt samarbeid gjennom medforfatterskap 36 prosent i arkeologi og konservering, mens det bare er 4 prosent i litteraturvitenskap, se tabell 6.3a. I samfunnsvitenskap varierer andelen fra 52 prosent i Økonomisk-administrative fag til 13 prosent i rettsvitenskap. I medisin og helsefag ligger biomedisin og de fleste klinisk-medisinske disiplinene på mellom 60 og 75 prosent internasjonalt samforfatterskap, mens sykepleievitenskap ligger lavest med en andel på 45 prosent. I naturvitenskap og teknologi er det geofag som har høyest andel. Her har hele 76 prosent, eller tre av fire publikasjoner, også medforfattere fra utenlandske institusjoner. Fysikk og biologi følger like bak med andeler på henholdsvis 75 og 74 prosent. De teknologiske fagene ligger gjennomgående noe lavere enn de naturvitenskapelige, og har andeler på i overkant av 50 prosent.

Tabell 6.3a Publikasjoner med internasjonalt samarbeid etter fagområde og disiplin. 2019.1

Fag-område Disiplin Totalt antall publikasjoner Andel med internasjonalt samarbeid
Humaniora Arkeologi og konservering 154 36 %
Lingvistikk 281 33 %
Medier og kommunikasjon 238 26 %
Filosofi og idéhistorie 227 15 %
Musikkvitenskap 116 13 %
Historie 275 10 %
Teologi og religionsvitenskap 333 10 %
Litteraturvitenskap 217 4 %
Medisin og helsefag Onkologi 372 73 %
Biomedisin 831 71 %
Hjerte, kar og luftveier 375 71 %
Psykiatri 375 65 %
Nevrologi 388 61 %
Samfunnsmedisin 902 59 %
Psykologi 787 51 %
Sykepleie 336 34 %
Naturvitenskap og teknologi Geofag 1 570 76 %
Fysikk 1 028 75 %
Biologi 1 724 74 %
Matematikk 551 61 %
Materialteknologi 543 61 %
Elektronikk og kybernetikk 461 55 %
Datateknikk og datavitenskap 714 53 %
Informatikk 642 52 %
Samfunns-vitenskap Økonomisk-administrative fag 831 52 %
Geografi 288 50 %
Samfunnsøkonomi 308 50 %
Statsvitenskap 606 39 %
Sosialforskning 382 34 %
Sosiologi 364 28 %
Pedagogikk og utdanning 1 219 22 %
Rettsvitenskap 498 13 %
Total   27 019 52 %

1 Bare de åtte største fagfeltene i hvert fagområde (målt i antall publikasjoner) er vist i tabellen.

Kilde: NIFU. Data: Cristin.

Store forskjeller mellom institusjonene

Tall på institusjons- og instituttnivå viser at det er betydelige forskjeller i graden av internasjonalt samarbeid målt gjennom samforfatterskap. Av de fire største universitetene er det Universitetet i Bergen som har høyest andel publikasjoner med internasjonalt samarbeid i 2019 (60 prosent). Lavest andel har Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet og UiT Norges arktiske universitet med 51 prosent, se tabell 6.3c. Til sammenligning var den nasjonale totalen 52 prosent i 2019.

Av øvrige læresteder er det Universitetssenteret på Svalbard som har høyest innslag av internasjonalt samarbeid i sine publikasjoner, med en andel på hele 76 prosent. Andelen er også høy for Norges miljø- og biovitenskapelige universitet og Norges idrettshøgskole og, henholdsvis 60 og 59 prosent. Av de øvrige institusjonene vist i tabellen, er andelen lavest ved VID vitenskapelige høgskole og OsloMet – storbyuniversitetet og henholdsvis 21 og 27 prosent.

Instituttene heterogene

Instituttsektoren har samlet sett en profil med et litt høyere innslag av internasjonalt samarbeid enn universitets- og høgskolesektoren. Forskjellen er på 3 prosentpoeng (andelene er henholdsvis 53 og 50 prosent). Noen institutter, spesielt Havforskningsinstituttet, Norsk institutt for naturforskning og Norsk institutt for bioøkonomi har et betydelig omfang av internasjonalt forskningssamarbeid (66–72 prosent).

Mindre forskjeller mellom helseforetakene

Av publikasjonene til universitetssykehusene og øvrige helseforetak, hadde 58 prosent medforfattere fra utenlandske institusjoner. Her er det mindre forskjeller mellom institusjonene enn tilfellet er for universiteter og høgskoler. Av institusjonene vist i tabell 63c er andelen høyest for Diakonhjemmet sykehus 65 prosent, mens de øvrige ligger mellom 50 og 58 prosent.

Fagprofilen påvirker

Det er grunn til å presisere at graden av internasjonalt samarbeid vil være påvirket av fagprofilen til institusjonene og instituttene. Et stort innslag av humaniora og samfunnsvitenskap vil gjerne gi lavere forholdstall, siden betydningen av slikt samarbeid generelt er mindre i disse fagområdene. Dette er en viktig forklaring på de institusjonsvise forskjellene.

I tabell 6.3b inngår også en indikator over relativ samarbeidsindeks. Denne indikatoren er justert for institusjonens/instituttets relative fagprofil (antall publikasjoner) hvor referanseverdien er det nasjonale gjennomsnittet med internasjonalt samarbeid i de ulike fagene. En indeks på 100 vil da si at institusjonens/instituttets grad av internasjonalt samarbeid er lik det nasjonale gjennomsnittet. Andelen internasjonalt samarbeid for Universitetet i Stavanger er for eksempel ikke høyere enn 42 prosent, men dette er omtrent som «forventet» ut fra fagprofilen til institusjonen (indeks 98). Målt på denne måten kommer Handelshøyskolen BI ut med aller høyest indeksverdi (123), fulgt av Universitetssenteret på Svalbard (119).

Tabell 6.3b Internasjonalt samarbeid per institusjon/institutt. Totalt antall publikasjoner, andel med internasjonalt samarbeid og relativ samarbeidsindeks. 2019.1

Institusjon/institutt Totalt antall publikasjoner Andel med internasjonalt samarbeid Relativ samarbeidsindeks (fagfeltjustert)*
Universiteter og høgskoler      
Universitetet i Oslo 6508 53 % 101
Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet 5656 51 % 94
Universitetet i Bergen 3434 60 % 103
UiT Norges arktiske universitet 2152 51 % 98
OsloMet - storbyuniversitetet 1321 27 % 61
Universitetet i Stavanger 1192 42 % 98
Norges miljø- og biovitenskapelige universitet 1011 60 % 100
Universitetet i Sørøst-Norge 921 43 % 85
Høgskulen på Vestlandet 848 50 % 103
Universitetet i Agder 810 41 % 94
Nord universitet 633 42 % 102
Høgskolen i Innlandet 462 42 % 101
Handelshøyskolen BI 292 57 % 123
Norges idrettshøgskole 284 59 % 116
Høgskolen i Østfold 247 28 % 56
VID vitenskapelige høgskole 218 21 % 80
Norges Handelshøyskole 208 50 % 106
Høyskolen Kristiania 180 52 % 104
Universitetssenteret på Svalbard 161 76 % 119
Universiteter og høgskoler totalt 23 486 50 %  
Instituttsektor      
SINTEF AS 732 41 % 72
Folkehelseinstituttet 652 63 % 103
NORCE Norwegian Research Centre AS 444 54 % 97
Havforskningsinstituttet 359 72 % 102
Norsk institutt for bioøkonomi 275 66 % 98
Norsk institutt for naturforskning 273 66 % 99
SINTEF Energi AS 206 44 % 73
SINTEF Ocean 175 39 % 75
NOFIMA 160 57 % 93
Instituttsektor totalt 5221 53 %  
Helseforetak      
Oslo universitetssykehus HF 2226 57 % 89
Helse Bergen HF - Haukeland universitetssykehus 805 55 % 86
St. Olavs Hospital HF 614 53 % 87
Universitetssykehuset Nord-Norge HF 382 50 % 80
Akershus universitetssykehus HF 322 50 % 84
Helse Stavanger HF - Stavanger universitetssjukehus 299 58 % 97
Sykehuset Innlandet HF 182 58 % 103
Sykehuset i Vestfold HF 159 50 % 81
Diakonhjemmet sykehus 153 65 % 105
Helseforetak totalt 4550 58 %  

1 Bare institusjoner/institutter med flere enn 150 publikasjoner i 2019 er inkludert i oversikten.

*) Indikatoren er justert for institusjonens/instituttets relative fagprofil (antall publikasjoner) hvor referanseverdien er det nasjonale gjennomsnittet med internasjonalt samarbeid i fagene (=100).

Kilde: NIFU. Data: Cristin.

Nasjonal sampublisering

I tillegg til det internasjonale samarbeidet, er det også et betydelig nasjonalt samarbeid innen forskning. Dette kan omfatte samarbeid mellom personer ved samme institutt, mellom personer ved forskjellige institutter ved samme institusjon og mellom personer ved forskjellige institusjoner i Norge. Også denne type samarbeid kan belyses gjennom bibliometriske indikatorer.

I dette delkapittelet analyseres eksternt nasjonalt samarbeid, det vil si samarbeid hvor det er forfattere tilknyttet ulike norske institusjoner, institutter (i instituttsektoren), organisasjoner eller bedrifter. Sampublisering som foregår for eksempel mellom forskere tilknyttet to universitetsinstitutter ved samme lærested regnes da ikke som nasjonalt samarbeid i denne sammenheng. I analysen har vi ikke sett på antall samarbeidsinstitusjoner, så vi har ikke skilt på om samarbeidet er mellom to eller flere norske institusjoner.

Mens rundt halvparten av alle norske publikasjoner involverte samarbeid med utenlandske institusjoner i 2019 (se delkapitlet om internasjonalt samarbeid), var kun rundt 35 prosent av publikasjonene skrevet i samarbeid mellom forskere ved to eller flere norske institusjoner.

Mest nasjonalt samarbeid innenfor medisin og helsefag

Det er store forskjeller på fagområdene når det kommer til graden av nasjonalt samarbeid. Figur 6.3f viser andel av publikasjonene som er skrevet av forskere i samarbeid mellom flere institusjoner etter fagområder. Det er mest nasjonalt samarbeid innenfor medisin og helsefag hvor i underkant av 6 av 10 publikasjoner involverer slikt samarbeid. Lavest andel samarbeid er det innenfor humaniora hvor færre enn 10 prosent av publikasjonene har forfattere tilknyttet ulike norske institusjoner. Innenfor samfunnsvitenskapelige fag samarbeides det dobbelt så hyppig som i humaniora, men andelen er likevel bare 20 prosent. Samtidig fremkommer det at i underkant av hver tredje publikasjon innenfor naturvitenskap og teknologi er skrevet i samarbeid med andre norske institusjoner.

Som forklart i delkapitlet om internasjonalt samarbeid, må disse forskjellene ses i lys av at publiseringsmønstrene i fagområdene er forskjellige. Blant annet ved at flesteparten av publikasjonene innenfor humaniora skrives av kun én forfatter, mens de i andre fagområder oftest har en eller flere andre medforfattere. Dette er forhold som også vil påvirke det nasjonale samarbeidsmønsteret som fremkommer gjennom bibliometriske analyser.

Figur 6.3f Andel publikasjoner med institusjonelt samarbeid for CRIStin-institusjoner etter fagområder i 2019.

imagej4ghp.png

Kilde: NIFU (Data: CRIStin)

Den høye andelen for medisin og helsefag reflekterer den tette koblingen spesielt mellom de medisinske fakulteter og de tilknyttete universitetssykehusene, hvor en stor del av publikasjonene har medforfattere både fra universitetet og universitetssykehuset. Videre er «delte» stillinger utbredt, for eksempel ved at en overlege ved universitetssykehuset er professor II ved universitetet. Om begge institusjonene føres opp som forfatteradresse, vil dette registreres som eksternt samarbeid i analysen.

Mange noder preger samarbeidsmønsteret i humaniora og samfunnsvitenskap

Figur 6.3f viser samarbeidsmønsteret blant de norske institusjonenes publikasjoner innenfor humaniora og samfunnsvitenskap. På grunn av at disse to fagområdene har relativt like publiseringsmønstre, har vi valgt å slå de sammen i denne fremstillingen, og av samme årsak velger vi å fremstille naturvitenskap, teknologi og medisin og helsefag i en felles illustrasjon (se nedenfor). Figurene viser det norske samarbeidsmønsteret mellom institusjonene i universitets- og høgskolesektorenes, instituttsektorenes instituttgrupper, største helseforetak, næringslivet, offentlig sektor og organisasjoner og ideelle stiftelser.

I illustrasjonene er antall samarbeidspublikasjoner uttrykt gjennom sirklenes størrelser (ikke institusjonenes totale publikasjoner). Tykkelsen på linjene mellom sirklene indikerer samarbeidsvolumet mellom institusjonene/gruppene. De ulike fargene indikerer grupperinger av institusjoner som har mer samarbeid med hverandre enn med de resterende institusjonene. Avstanden mellom sirklene gir en indikasjon på den relative intensiteten til samarbeidet mellom institusjonene.

Figur 6.3g viser at det er flere samarbeidsklynger innen humaniora og samfunnsvitenskap, i alt åtte ulike grupperinger. Det mest fremtredende er at de største institusjonene i universitets- og høgskolesektoren, sammen med de samfunnsvitenskapelige instituttene, utgjør de største nodene. Om vi ser nærmere på klyngene, fremkommer det at Universitetet i Oslo (UiO) har relativt mye samarbeid med OsloMet, samt med Universitetet i Sørøst-Norge, Universitetet i Agder og offentlig sektor. Videre består en klynge av Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), og UIT – Norges arktiske universitet, sammen med helseforetakene i samme region. De samfunnsvitenskapelige forskningsinstituttene danner en gruppe med Nord universitet, men linjene viser samtidig at de har samarbeid med de fleste av universitetene. De andre klyngene består av enheter med små sirkler, som indikerer at de har lite publisering innenfor humaniora og samfunnsvitenskap. Her finner vi de andre forskningsinstituttarenaene, næringslivet, helseforetak, og mindre læresteder i universitets- og høgskolesektoren.

Figur 6.3g Grafisk illustrasjon av forskningssamarbeid innenfor humaniora og samfunnsvitenskap mellom norske institusjoner. 2019.

imageg59ql.png

Kilde: Cristin

Helseforetakene er tydelig aktør i samarbeidsmønsteret innenfor naturvitenskap, teknologi og medisin og helsefag

Det nasjonale vitenskapelige publiseringssamarbeidet innenfor naturvitenskap, teknologi og medisin/helsefag er illustrert i figur 6.3h. Som forventet skiller det seg fra mønstrene vi så i figuren for humaniora og samfunnsvitenskap. I denne illustrasjonen fremkommer kun fire klynger og helseforetakene er ganske dominerende. Den største grupperingen, vist med grønn farge, består hovedsakelig av Universitetet i Oslo, Oslo universitetssykehus og øvrige helseforetak. I samme grønne gruppe finner vi også UIT, UNN og St. Olavs hospital. For denne gruppen er medisin og helsefag det dominerende fagområdet og samarbeidet mellom disse er dermed større enn samarbeidet de har innenfor de andre fagområdene. St. Olavs hospital har for øvrig en link til NTNU. Her danner NTNU sammen med næringslivet og deler av instituttsektoren den røde gruppering som spesielt reflekterer publiseringssamarbeidet innenfor teknologifag, men også naturvitenskap.

Figur 6.3h Grafisk illustrasjon av forskningssamarbeid innenfor naturvitenskap, teknologi og medisin og helsefag mellom norske institusjoner. 2019.

image4elpf.png

Kilde: Cristin