Indikatorrapporten

En veletablert måte å måle forskningssamarbeid på er å se på vitenskapelige publikasjoner som har medforfattere i ulike institusjoner og land. Forfatterne oppfører institusjonsadressene sine i publikasjonene, og basert på denne informasjonen kan samarbeidsstrukturer analyseres bibliometrisk. Slike analyser gir et bilde på omfanget av og mønstrene i det nasjonale og internasjonale forskningssamarbeidet, vel å merke for den forskningen som publiseres vitenskapelig. Analysen nedenfor er primært basert på data fra Cristin over vitenskapelig publisering, og omfatter både tidsskrifts- og bokpublisering. 

Internasjonalt samarbeid

Forskning involverer i økende grad internasjonalt samarbeid. Dette representerer en av de mest markante strukturelle endringene i måten forskning drives på de siste tiårene. Utviklingen er universell og omfatter de aller fleste land. Norge er i høy grad en del av denne internasjonaliseringsprosessen.  

Stor økning i internasjonalt samarbeid 

På 1980-tallet hadde kun en liten andel av de norske vitenskapelige artiklene medforfattere fra andre land. Andelen har steget år for år, og omfanget av internasjonalt samarbeid er nå betydelig. I noen fag har hele fire av fem norske publikasjoner medforfattere fra utenlandske institusjoner.  

I løpet av elleveårsperioden 2011–2021 har andelen publikasjoner med utenlandsk medforfatterskap økt fra 40 prosent til 56 prosent for Norge totalt (alle fagområder samlet). Med andre ord har vel halvparten av de totalt drøyt 31 000 publikasjonene fra 2021 slikt samforfatterskap.  

Store fagområdeforskjeller 

Figur 6.3a viser utviklingen i det internasjonale samarbeidet for perioden 2017–2021 per fagområde. Det er store forskjeller mellom fagområdene når det gjelder internasjonalt samarbeid. Mens andelen internasjonalt samforfatterskap er 77 prosent i naturvitenskap i 2021, er den bare 18 prosent innenfor humaniora. Andelen artikler med internasjonalt samarbeid er 66 prosent i medisin og helsefag og 37 prosent i samfunnsvitenskap. Tallene må sees i lys av at det er store forskjeller mellom fagområdene når det gjelder praksis for medforfatterskap og innslaget av forskningssamarbeid generelt. I humaniora er en majoritet av publikasjonene forfattet av bare én person, mens denne publikasjonstypen forekommer mye sjeldnere i naturvitenskap, teknologi og medisin.  

Figur 6.3a Andel av norske publikasjoner med internasjonalt samarbeid etter fagområde. 2017–2021. 

Kilde: NIFU. Data: Cristin

Mest bilateralt internasjonalt samarbeid 

De internasjonalt samforfattede publikasjonene er et resultat av ulike typer samarbeidsprosjekter. Disse varierer fra små bilaterale prosjekter mellom en norsk og en utenlandsk forsker til store multilaterale prosjekter, som involverer et stort antall forskere i en rekke land. Figur 6.3b viser hvordan publikasjonene fordelte seg på ulike typer samarbeidsprosjekter i 2021. Totalt hadde 56 prosent av publikasjonene ikke medforfattere fra institusjoner i andre land, 27 prosent involverte samarbeid med ett annet land (bilateralt samarbeid), 13 prosent med to andre land (trilateralt samarbeid) og 16 prosent med tre eller flere andre land (multilateralt samarbeid). Bilateralt samarbeid står altså for om lag en fjerdedel, men omfanget av multilateralt samarbeid er også betydelig. Multilateralt samarbeid er særlig utbredt i naturvitenskap og medisin, men forekommer knapt i humaniora. 

Figur 6.3b Norske publikasjoner etter ulike typer internasjonalt samarbeid. 2021.

Kilde: NIFU. Data: Cristin.

USA og Storbritannia største samarbeidspartnere 

Tabell 6.3a viser hvilke land som har flest publikasjoner sammen med forskere i Norge. Det er forskere fra USA som har det hyppigste publikasjonssamarbeidet med norske forskere. Dette er imidlertid ikke unikt for Norge, ettersom USA lenge har vært verdens største forskningsnasjon (men er nå forbigått av Kina). Totalt hadde 14 prosent av artiklene samarbeid medforfattere fra USA. Samarbeidet med Storbritannia, Tyskland og Sverige er også omfattende, henholdsvis 13, 10 og 10 prosent av publikasjonene involverte samarbeid med forskere fra disse landene. Deretter følger Danmark, Nederland og Italia med andeler på mellom 6 og 7 prosent. Av de nordiske land ser vi at Norge har mye tettere samarbeid med Sverige og Danmark enn med Finland. Norske forskere publiserer sammen med kolleger fra nesten alle verdens land, totalt nesten 190 ulike, men i mange tilfeller dreier det seg om svært få publikasjoner. Kun et fåtall land i verden var ikke involvert i slikt samarbeid i det hele tatt. Se også tabell A.9.2 i rapportens tabelldel som gir en mer komplett oversikt. 

Tabell 6.3a viser i tillegg samarbeidsprofilen for de ulike fagområdene. Her ser vi at USA er største samarbeidsnasjon bare i naturvitenskap. I teknologiske fag samarbeider norske forskere hyppigst med forskere fra Kina, andelen her er 3 prosentpoeng foran USA. I samfunnsvitenskap og medisin og helsefag rangerer Storbritannia litt foran USA.  

Tabell 6.3a Norges viktigste samarbeidsland (de 20 største), totalt og per fagområde. Andel av total publisering med medforfattere fra ulike land, 2021. 

Kilde: NIFU. Data: Cristin.

Endring over tid per land  

Norges samarbeidsprofil endres gradvis. Tradisjonelt har særlig fem land vært viktige for Norges forskningssamarbeid: USA, Sverige, Storbritannia, Tyskland og Danmark. I figur 6.3c vises endringer for de største nasjonene fra 2017 til 2021. I absolutte tall (antall samarbeidspublikasjoner) har disse fem landene også stor vekst. Men nye land har kommet til, blant annet Kina og Brasil. Gjennom veksten i internasjonalt samarbeid har Norges samarbeidsprofil blitt bredere, og det sampubliseres mye mer med land som det var mindre samarbeid med før.  

Den norske regjeringen ønsker at samarbeidet innenfor forskning, utdanning og innovasjon skal styrkes med land av særlig interesse for Norge. Den såkalte «panoramastrategien» ble lansert i 2015 og en oppdatert versjon i 2021. Her er det Brasil, Canada, India, Japan, Kina, Russland, Sør-Afrika, Sør-Korea og USA som blinkes ut som land av særlig betydning. Figuren viser at disse landene er svært forskjellige. Mens USA lenge har vært og fremdeles er Norges viktigste samarbeidsnasjon, når andre (Japan, Sør-Korea og Sør-Afrika) ikke en gang opp blant de 20 største landene vist i tabell 6.3a. Som vi har sett, er det norske samarbeidet styrket spesielt med Kina og Brasil, og også India har stor økning. Utviklingen har vært svakere for Canada og Russland. Den nye geopolitiske situasjonen vil åpenbart påvirke disse samarbeidsmønstrene fremover.  

Figur 6.3c Endringer i Norges internasjonale samarbeidsprofil. Økning i prosentandelen av publikasjonene med medforfattere fra ulike land fra 2017 til 2021 (de 20 største). 

Kilde: NIFU. Data: Cristin.

Fysikk på topp 

Andelen internasjonalt samarbeid per fagområde ble vist i figur 6.3a. Også på disiplinnivå er det betydelige forskjeller. Dette fremgår av tabell 6.3b. I humaniora er for eksempel omfanget av internasjonalt samarbeid gjennom medforfatterskap 38 prosent i lingvistikk, mens det bare er på 6 prosent i litteraturvitenskap. I samfunnsvitenskap varierer andelen fra 58 prosent i økonomisk-administrative fag til 14 prosent i rettsvitenskap. I medisin og helsefag ligger biomedisin og de fleste klinisk-medisinske disiplinene på mellom 60 og 75 prosent internasjonalt samforfatterskap. I naturvitenskap er det fysikk og geofag som har høyest andeler. Her har hele 81 og 79 prosent, eller fire av fem publikasjoner, også medforfattere fra utenlandske institusjoner. Biologi og kjemi følger med andeler på henholdsvis 77 og 74 prosent. De teknologiske fagene ligger gjennomgående noe lavere enn de naturvitenskapelige, og har andeler på i overkant av 50 prosent.  

Tabell 6.3b   Publikasjoner med internasjonalt samarbeid etter fagfelt og disiplin. 2021 og endring siden 2017.¹ 

¹ Bare de seks største fagfeltene i hvert fagområde (målt i antall publikasjoner) er vist i tabellen. 

Kilde: NIFU. Data: Cristin.

Stor variasjon i omfang av internasjonalt samarbeid  

Tall på institusjons- og instituttnivå viser at det er betydelige forskjeller i graden av internasjonalt samarbeid målt gjennom samforfatterskap. Av de fire største universitetene er det Universitetet i Bergen som har høyest andel publikasjoner med internasjonalt samarbeid i 2021 (61 prosent). De tre andre universitetene har andeler på 55–57 prosent, se tabell 6.3c. Til sammenligning var den nasjonale totalen 56 prosent i 2021.  

Av øvrige læresteder er det Universitetssenteret på Svalbard som har høyest innslag av internasjonalt samarbeid i sine publikasjoner, med en andel på hele 81 prosent. Andelen er også høy for Norges idrettshøgskole, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet og Handelshøyskolen BI, med mellom 63 og 65 prosent. Av de øvrige institusjonene vist i tabellen, er andelen lavest ved VID vitenskapelige høgskole og OsloMet – storbyuniversitetet, begge med 33 prosent.  

Instituttene heterogene  

Instituttsektoren har samlet sett en profil med et litt høyere innslag av internasjonalt samarbeid enn universitets- og høgskolesektoren. Noen institutter, spesielt Norsk institutt for vannforskning og Norsk institutt for bioøkonomi har et betydelig omfang av internasjonalt forskningssamarbeid (70–79 prosent).  

Mindre forskjeller mellom helseforetakene  

Ved universitetssykehusene og øvrige helseforetak er det mindre forskjeller mellom institusjonene enn tilfellet er for universiteter og høgskoler. Av institusjonene vist i tabell 6.3c er andelen høyest for Diakonhjemmet sykehus med 65 prosent, mens de øvrige ligger mellom 40 og 63 prosent internasjonalt samarbeid. 

Fagprofilen påvirker samarbeidet 

Det er grunn til å presisere at graden av internasjonalt samarbeid vil være påvirket av fagprofilen til institusjonene og instituttene. Et stort innslag av humaniora og samfunnsvitenskap vil gjerne gi lavere forholdstall, siden betydningen av slikt samarbeid generelt er mindre i disse fagområdene. Dette er en viktig forklaring på de institusjonsvise forskjellene. 

I tabell 6.3c inngår også en indikator for relativ samarbeidsindeks. Det er en indeks som er et uttrykk for om institusjonen/instituttet har mer eller mindre internasjonalt samarbeid enn det som er gjennomsnittet i Norge (som er normalisert til 100). I beregningen tas det hensyn til fagprofilene. Andelen internasjonalt samarbeid for Nord universitet er for eksempel ikke høyere enn 44 prosent, men dette er som «forventet» ut fra fagprofilen til institusjonen (indeks 100). Målt på denne måten kommer Handelshøyskolen BI ut med aller høyest indeksverdi (130), fulgt av Universitetssenteret på Svalbard og Norges idrettshøgskole (118–119). 

Tabell 6.3c Internasjonalt samarbeid etter institusjon/institutt. Totalt antall publikasjoner, andel med internasjonalt samarbeid og relativ samarbeidsindeks. 2021.¹

¹ Bare institusjoner/institutter med flere enn 150 publikasjoner i 2021 er inkludert i oversikten.

*) Indikatoren er justert for institusjonens/instituttets relative fagprofil (antall publikasjoner) hvor referanseverdien er det nasjonale gjennomsnittet med internasjonalt samarbeid i fagene (=100).

Kilde: NIFU. Data: Cristin.

Nasjonal sampublisering 

I tillegg til det internasjonale samarbeidet foregår det også et betydelig nasjonalt samarbeid innenfor forskning. Dette kan omfatte samarbeid mellom personer ved samme institutt, mellom personer ved forskjellige institutter ved samme institusjon og mellom personer ved forskjellige institusjoner i Norge. Også denne typen samarbeid kan belyses gjennom bibliometriske indikatorer.  

I dette delkapitlet analyseres eksternt nasjonalt samarbeid, det vil si samarbeid hvor det er forfattere tilknyttet ulike norske institusjoner, institutter (i instituttsektoren), organisasjoner eller bedrifter. Sampublisering som foregår for eksempel mellom forskere tilknyttet to universitetsinstitutter ved samme lærested, regnes da ikke som nasjonalt samarbeid i denne sammenheng. I analysen har vi ikke sett på antall samarbeidsinstitusjoner, så vi har ikke skilt på om samarbeidet er mellom to eller flere norske institusjoner. 

Mens i overkant av halvparten av alle norske publikasjoner involverte samarbeid med utenlandske institusjoner i 2021 (se delkapitlet om internasjonalt samarbeid), var kun rundt 30 prosent av publikasjonene skrevet i samarbeid mellom forskere ved to eller flere norske institusjoner. 

Mest nasjonalt samarbeid innenfor medisin og helsefag 

Det er store forskjeller mellom fagområdene når det kommer til graden av nasjonalt samarbeid. Figur 6.3d viser andel av publikasjonene som er skrevet av forskere i samarbeid mellom flere institusjoner etter fagområder. Det er mest nasjonalt samarbeid innenfor medisin og helsefag, hvor i overkant halvparten av publikasjonene involverer slikt samarbeid. Lavest andel samarbeid er det innenfor humaniora, hvor 10 prosent av publikasjonene har forfattere tilknyttet ulike norske institusjoner. Innenfor samfunnsvitenskapelige fag samarbeides det dobbelt så hyppig som i humaniora, andelen er 20 prosent. Det er også tallet i teknologi, mens naturvitenskap ligger litt høyere (27 prosent).    

Som forklart i delkapitlet om internasjonalt samarbeid, må disse forskjellene ses i lys av at publiseringsmønstrene i fagområdene er forskjellige, blant annet ved at flesteparten av publikasjonene innenfor humaniora skrives av kun én forfatter, mens de i andre fagområder oftest har én eller flere andre medforfattere. Dette er forhold som også vil påvirke det nasjonale samarbeidsmønsteret som fremkommer gjennom bibliometriske analyser.  

Den høye andelen for medisin og helsefag reflekterer den tette koblingen spesielt mellom de medisinske fakultetene og de tilknyttede universitetssykehusene, hvor en stor del av publikasjonene har medforfattere både fra universitetet og universitetssykehuset. Videre er «delte» stillinger utbredt, for eksempel ved at en overlege ved universitetssykehuset er professor II ved universitetet. Om begge institusjonene føres opp som forfatteradresse, vil dette registreres som eksternt samarbeid i analysen. 

Nasjonal sampublisering

Figur 6.3d Andel publikasjoner med institusjonelt samarbeid etter fagområder. 2021. 

Kilde: NIFU. Data: Cristin.