Indikatorrapporten

En veletablert måte å måle forskningssamarbeid på er å identifisere vitenskapelige publikasjoner som har medforfattere fra ulike institusjoner og land. I publikasjonene oppgis institusjonsadressene til forfatterne, og basert på denne informasjonen kan samarbeidsstrukturer analyseres bibliometrisk. Slike analyser gir et bilde på omfanget av og mønstrene i det nasjonale og internasjonale forskningssamarbeidet, vel å merke for den forskningen som publiseres vitenskapelig. Analysen nedenfor er primært basert på data fra Cristin over vitenskapelig publisering, og omfatter både tidsskrifts- og bokpublisering.

Internasjonalt samarbeid

Forskning involverer i økende grad internasjonalt samarbeid. Dette representerer en av de mest markante strukturelle endringene i måten forskning drives på de siste tiårene. Utviklingen er universell og omfatter de aller fleste land. Norge er i høy grad en del av denne internasjonaliseringsprosessen.

Stor økning i internasjonalt samarbeid

På 1980-tallet hadde kun en liten andel av de norske vitenskapelige artiklene medforfattere fra andre land. Andelen har steget år for år, og omfanget av internasjonalt samarbeid er nå betydelig. I noen fag har hele fire av fem norske publikasjoner medforfattere fra utenlandske institusjoner.

I løpet av tolvårsperioden 2011-2022 har andelen publikasjoner med utenlandsk medforfatterskap økt fra 40 prosent til 57 prosent for Norge totalt (alle fagområder samlet). Med andre ord har godt over halvparten av de totalt 29 000 publikasjonene fra 2022 slikt samforfatterskap. Andelen økte med ett prosentpoeng fra 2021 til 2022. Så langt synes dermed pandemien og de konsekvensene denne hadde i form av redusert reiseaktivitet, ikke å ha påvirket samarbeidsmønsteret negativt.

Store fagområdeforskjeller

Figur 6.3a viser utviklingen i det internasjonale samarbeidet for perioden 2011–2022 per fagområde. Det er store forskjeller mellom fagområdene når det gjelder internasjonalt samarbeid. Mens andelen internasjonalt samforfatterskap var 69 prosent i naturvitenskap og teknologi i 2022, var den bare 20 prosent innenfor humaniora. Andelen artikler med internasjonalt samarbeid var 65 prosent i medisin og helsefag og 40 prosent i samfunnsvitenskap. Tallene må sees i lys av at det er store forskjeller mellom fagområdene når det gjelder praksis for medforfatterskap og innslaget av forskningssamarbeid generelt. I humaniora er en majoritet av publikasjonene forfattet av bare én person, mens denne publikasjonstypen forekommer mye sjeldnere i naturvitenskap, teknologi og medisin.

Figur 6.3a Andel av norske publikasjoner med internasjonalt samarbeid etter fagområde. 2011–2022.

Kilde: NIFU. Data: Cristin.

Mest bilateralt internasjonalt samarbeid

De internasjonalt samforfattede publikasjonene er et resultat av ulike typer samarbeidsprosjekter. Disse varierer fra små bilaterale prosjekter mellom en norsk og en utenlandsk forsker til store multilaterale prosjekter, som involverer et stort antall forskere i en rekke land. Figur 6.3b viser hvordan publikasjonene fordelte seg på ulike typer samarbeidsprosjekter i 2022. Totalt hadde 43 prosent av publikasjonene ikke medforfattere fra institusjoner i andre land, 27 prosent involverte samarbeid med ett annet land (bilateralt samarbeid), 13 prosent med to andre land (trilateralt samarbeid) og 16 prosent med tre eller flere andre land (multilateralt samarbeid). Bilateralt samarbeid står altså for om lag en fjerdedel, men omfanget av multilateralt samarbeid er også betydelig. Multilateralt samarbeid er særlig utbredt i naturvitenskap og medisin, men forekommer knapt i humaniora.

Figur 6.3b Norske publikasjoner etter ulike typer internasjonalt samarbeid. 2022.

Kilde: NIFU. Data: Cristin.

USA og Storbritannia største samarbeidspartnere

I årets utgave har vi valgt å se spesifikt på det bi- og trilaterale samarbeidet siden dette gir et mer direkte bilde av forsker-til-forskersamarbeidet. Totaltallene vil derimot påvirkes også av de store multilaterale nettverksprosjektene og konsortiene.

Tabell 6.3a presenterer data over hvilke land som har det mest omfattende samarbeidet med norske forskere totalt og per fagområde. Det er forskere fra USA som har det hyppigste publikasjonssamarbeidet med norske forskere totalt sett. Dette er ikke unikt for Norge, siden USA lenge har vært verdens største forskningsnasjon (men er nå forbigått av Kina). Statistikken viser at hele 15 prosent av artiklene hadde medforfattere fra USA.

Samarbeidet med Storbritannia og Sverige er også omfattende, og for begge landene var andelen 12 prosent. Det har vært en stor økning i det norsk-kinesiske samarbeidet og Kina utgjør nå Norges fjerde viktigste samarbeidsnasjon med en andel på 9 prosent.

Deretter følger Tyskland, Danmark, Nederland og Italia med andeler på mellom 9 og 5 prosent. Av de nordiske land ser vi at Norge har mye tettere samarbeid med Sverige og Danmark enn med Finland. Norske forskere publiserer sammen med kolleger fra nesten alle verdens land, men i mange tilfeller dreier det seg om svært få publikasjoner. Det er kun noen få land i verden som ikke er involvert i slikt samarbeid i det hele tatt. Resultatene for europeiske land totalt er visualisert i figur 6.3c. Se også tabell A.9.2 i rapportens tabelldel som gir en mer komplett oversikt.

Figur 6.3c Forskningssamarbeid mellom Norge og andre land. Antall samarbeidspublikasjoner illustrert ved økende fargeintensitet. 2022. Kun bilaterale og trilaterale samarbeidsartikler

Kilde: NIFU. Data: Cristin.

Tabell 6.3a viser i tillegg samarbeidsprofilen for de ulike fagområdene. Her ser vi at USA ikke er den største samarbeidsnasjonen i humaniora og samfunnsvitenskap. I begge fagområdene rager Storbritannia og Sverige litt høyere enn USA. Kina har en betydelig andel av samarbeidet innen realfag og teknologi. Dette viser at landet er en viktig partner for Norge innen dette området, men samarbeidet i de andre fagområdene er betydelig mer begrenset. Sverige er spesielt viktig innen medisin og helsefag med en andel på 18 prosent.

Tabell 6.3a. Norges viktigste samarbeidsland (de 20 største), totalt og etter fagområde. Andel av bilateralt og trilateralt. 2022.

Kilde: NIFU. Data: Cristin.

Norsk-kinesisk samarbeid styrket  

Norges samarbeidsprofil endres gradvis. Tradisjonelt har særlig fem land vært viktige for Norges forskningssamarbeid: USA, Sverige, Storbritannia, Tyskland og Danmark. I figur 6.3d vises endringer for de største nasjonene fra 2013 til 2022.

Norske myndigheter ønsker at samarbeidet innenfor forskning, utdanning og innovasjon skal styrkes med land av særlig interesse for Norge. Den såkalte «panoramastrategien» ble lansert i 2015 og en oppdatert versjon i 2021. Her er det Brasil, Canada, India, Japan, Kina, Russland, Sør-Afrika, Sør-Korea og USA som blinkes ut som land av særlig betydning. Figuren viser at disse landene er svært forskjellige. Mens USA lenge har vært og fremdeles er Norges viktigste samarbeidsnasjon, når andre (Japan, Sør-Korea og Sør-Afrika) ikke en gang opp blant de 20 største landene vist i tabell 6.3a.

Som det fremgår av figuren, er den relative betydningen av norsk-amerikansk samarbeid svekket i 10-årsperioden. Derimot ser vi en styrking spesielt med Kina. Bildet for andre land varierer.  Den nye geopolitiske situasjonen og sanksjonene mot Russland vil åpenbart påvirke disse samarbeidsmønstrene fremover. Blant annet er institusjonsavtaler mellom norske og russiske forsknings- og utdanningsinstitusjoner lagt på is. For eksempel har dette ført til at Forskingsrådet kansellerte en bilateral utlysning for å styrke forskningssamarbeidet med Russland i april 2022, og det er besluttet at ingen forskningsmiddel skal, inntil videre beskjed gis, sendes til russiske partnere eller underleverandører i Russland.

Figur 6.3d Endringer i Norges bilaterale og trilaterale samarbeidsprofil. Endring i andelen av publikasjonene med medforfattere per land fra 2013 til 2022 (de 20 største).   

Kilde: NIFU. Data: Cristin.

Geovitenskap på topp

Andelen internasjonalt samarbeid per fagområde ble vist i figur 6.3b. Også på disiplinnivå er det betydelige forskjeller. Dette fremgår av figur 6.3e. I humaniora er for eksempel omfanget av internasjonalt samarbeid gjennom medforfatterskap 39 prosent i lingvistikk, mens det bare er på 6 prosent i litteraturvitenskap. I samfunnsvitenskap varierer andelen fra 61 prosent i økonomisk-administrative fag til 22 prosent i rettsvitenskap. I medisin og helsefag ligger biomedisin og noen klinisk-medisinske disipliner på mellom 70 og 76 prosent internasjonalt samforfatterskap. I naturvitenskap er det geovitenskap som har høyest andel. Her har hele 79 prosent, eller fire av fem publikasjoner, også medforfattere fra utenlandske institusjoner. Biovitenskap og kjemi og materialteknologi har andeler på henholdsvis 75 og 73 prosent.

Figur 6.3e Publikasjoner med internasjonalt samarbeid etter fagfelt og disiplin. 2022¹

¹Bare de seks største fagfeltene i hvert fagområde (målt i antall publikasjoner) er vist i figuren.

Kilde: NIFU. Data: Cristin.

Stor variasjon i omfang av internasjonalt samarbeid

Tall på institusjons- og instituttnivå viser at det er betydelige forskjeller i graden av internasjonalt samarbeid målt gjennom samforfatterskap. Av de største universitetene er det Universitetet i Bergen som har høyest andel publikasjoner med internasjonalt samarbeid i 2022 (61 prosent). De tre andre breddeuniversitetene har andeler på 55–57 prosent, se tabell 6.3b. Til sammenligning var den nasjonale totalen 57 prosent i 2022.

Av øvrige læresteder vist i tabellen er det Handelshøyskolen BI som har høyest innslag av internasjonalt samarbeid i sine publikasjoner, med en andel på 65 prosent. Andelen er også høy for Norges idrettshøgskole og Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, med 62 prosent. Av de øvrige institusjonene vist i tabellen, er andelen lavest ved VID vitenskapelige høgskole (25 prosent).

Instituttene heterogene

Instituttsektoren har samlet sett en profil med et litt høyere innslag av internasjonalt samarbeid enn universitets- og høgskolesektoren. Noen institutter, spesielt Norsk institutt for bioøkonomi har et betydelig omfang av internasjonalt forskningssamarbeid (73 prosent).

Mindre forskjeller mellom helseforetakene

Ved universitetssykehusene og øvrige helseforetak er det mindre forskjeller mellom institusjonene enn tilfellet er for universiteter og høgskoler. Av institusjonene vist i tabell 6.3b er andelen høyest for Oslo og Haukeland universitetssykehus, henholdsvis 61 og 60 prosent, mens de øvrige ligger mellom 47 og 54 prosent.

Fagprofilen påvirker samarbeidet

Det er grunn til å presisere at graden av internasjonalt samarbeid vil være påvirket av fagprofilen til institusjonene og instituttene. Et stort innslag av humaniora og samfunnsvitenskap vil gjerne gi lavere forholdstall, siden betydningen av slikt samarbeid generelt er mindre i disse fagområdene. Dette er en viktig forklaring på de institusjonsvise forskjellene.

I tabell 6.3b inngår også en indikator for relativ samarbeidsindeks. Det er en indeks som er et uttrykk for om institusjonen/instituttet har mer eller mindre internasjonalt samarbeid enn det som er gjennomsnittet i Norge (som er normalisert til 100). I beregningen tas det hensyn til fagprofilene. Andelen internasjonalt samarbeid for Høgskolen i Innlandet er for eksempel ikke høyere enn 46 prosent, men dette er som «forventet» ut fra fagprofilen til institusjonen (indeks 101). Målt på denne måten kommer Handelshøyskolen BI ut med aller høyest indeksverdi (128), fulgt av Norges idrettshøgskole (121).

Tabell 6.3b Internasjonalt samarbeid etter institusjon/institutt. Totalt antall publikasjoner, andel med internasjonalt samarbeid og relativ samarbeidsindeks. 2022.¹

¹ Bare institusjoner/institutter med flere enn 200 publikasjoner i 2022 er inkludert i oversikten.
* Indikatoren er justert for institusjonens/instituttets relative fagprofil (antall publikasjoner) hvor referanseverdien er det nasjonale gjennomsnittet med internasjonalt samarbeid i fagene (=100).
Kilde: NIFU. Data: Cristin.

Artikler med internasjonalt samarbeid blir mer sitert 

På aggregert nivå er siteringshyppigheten til artikler som involverer internasjonalt samarbeid markert høyere enn for artikler som bare har forfattere fra ett land. Dette er et generelt fenomen som vi også ser tydelig for Norge. Artiklene med internasjonalt samarbeid er i gjennomsnitt sitert om lag 50 prosent mer enn artiklene som kun har bidragsytere fra norske institusjoner.

Figur 6.3.f viser siteringsindeksen til artiklene som bare har forfattere fra Norge og til artiklene som også har utenlandske medforfattere. Sistnevnte artikler er klassifisert etter type samarbeid, hvor det skilles mellom bilateralt, trilateralt og multilateralt samarbeid. Analysen er begrenset til artiklene som er indeksert i Web of Science siden siteringstall ikke foreligger for øvrige publikasjoner.

Artiklene med bilateralt samarbeid, det vil si mellom forskere i Norge og i ett annet land, har en siteringsindeks på 121 i perioden 2019-2021, mens de trilaterale samarbeidsartiklene oppnår en indeksverdi på 139. De multilaterale samarbeidsartiklene er sitert langt over verdensgjennomsnittet med en siteringsindeks på hele 237.

Med andre ord kan det observeres en positiv sammenheng mellom internasjonalt samarbeid og siteringshyppighet. Tallene tyder på at norsk forskning drar stor nytte av å delta i slike samarbeidsprosjekter gjennom at den internasjonale innflytelsen blir større. Store multinasjonale samarbeidsprosjekter vil bestå av bidrag fra mange forskere og finansiering fra flere land. Slike prosjekter kan resultere i forskning som får spesielt stor vitenskapelig betydning, og blir derfor mye sitert.

Figur 6.3f Relativ siteringsindeks for de norske artiklene med og uten internasjonalt samarbeid. 2019-2021.  

Kilde: NIFU. Data: Cristin.

Nasjonal sampublisering

I tillegg til det internasjonale samarbeidet foregår det også et betydelig nasjonalt samarbeid innenfor forskning. Dette kan omfatte samarbeid mellom personer ved samme institutt, mellom personer ved forskjellige institutter ved samme institusjon og mellom personer ved forskjellige institusjoner i Norge. Også denne typen samarbeid kan belyses gjennom bibliometriske indikatorer.

I dette delkapitlet analyseres eksternt nasjonalt samarbeid, det vil si samarbeid hvor det er forfattere tilknyttet ulike norske institusjoner, institutter (i instituttsektoren), organisasjoner eller bedrifter. Sampublisering som foregår for eksempel mellom forskere tilknyttet to universitetsinstitutter ved samme lærested, regnes da ikke som nasjonalt samarbeid i denne sammenheng. I analysen har vi ikke sett på antall samarbeidsinstitusjoner, så vi har ikke skilt på om samarbeidet er mellom to eller flere norske institusjoner.

Mens 57 prosent av alle norske publikasjoner involverte samarbeid med utenlandske institusjoner i 2022 (se delkapitlet om internasjonalt samarbeid), var kun 30 prosent av publikasjonene skrevet i samarbeid mellom forskere ved to eller flere norske institusjoner.

Mest nasjonalt samarbeid innenfor medisin og helsefag

Det er store forskjeller mellom fagområdene når det kommer til graden av nasjonalt samarbeid. Figur 6.3g viser andel av publikasjonene som er skrevet av forskere i samarbeid mellom flere institusjoner etter fagområder. Det er mest nasjonalt samarbeid innenfor medisin og helsefag, hvor i overkant halvparten av publikasjonene involverer slikt samarbeid (54 prosent). Lavest andel samarbeid er det innenfor humaniora, hvor 9 prosent av publikasjonene har forfattere tilknyttet ulike norske institusjoner. Innenfor samfunnsvitenskapelige fag samarbeides det dobbelt så hyppig som i humaniora, andelen er 21 prosent. I naturvitenskap og teknologi ligger tallet litt høyere (24 prosent).   

Som forklart i delkapitlet om internasjonalt samarbeid, må disse forskjellene ses i lys av at publiseringsmønstrene i fagområdene er forskjellige, blant annet ved at flesteparten av publikasjonene innenfor humaniora skrives av kun én forfatter, mens de i andre fagområder oftest har én eller flere andre medforfattere. Dette er forhold som også vil påvirke det nasjonale samarbeidsmønsteret som fremkommer gjennom bibliometriske analyser.

Den høye andelen for medisin og helsefag reflekterer den tette koblingen spesielt mellom de medisinske fakultetene og de tilknyttede universitetssykehusene, hvor en stor del av publikasjonene har medforfattere både fra universitetet og universitetssykehuset. Videre er «delte» stillinger utbredt, for eksempel ved at en overlege ved universitetssykehuset er professor II ved universitetet. Om begge institusjonene føres opp som forfatteradresse, vil dette registreres som eksternt samarbeid i analysen.

Figuren viser også tall for 2013 slik at det er mulig å vurdere utviklingen den siste 10-årsperioden. Her ser vi at det er små forskjeller. I motsetning til trenden for det internasjonale samarbeidet i norsk forskning, ser vi ingen økning i det eksterne nasjonale samarbeidet. På fagområdenivå ser man likevel en liten økning i samarbeidet i humaniora og samfunnsvitenskap.

Figur 6.3g Andel publikasjoner med nasjonalt institusjonelt samarbeid etter fagområder. 2013 og 2022.

Kilde: NIFU Data: CRIStin

Referanser

Aksnes, D. W. & Sivertsen, G. (2019). A criteria-based assessment of the coverage of Scopus and Web of Science. Journal of Data and Information Science, 4(1), 1-21.

Aksnes, D. W., Langfeldt L. & Wouters, P. (2019): Citations, citation indicators and research quality. An overview of basic concepts and theories. SAGE Open. 9 (1), 1-17.

Nygaard, L. P., Aksnes, D. W., & Piro, F. N. (2022). Identifying gender disparities in research performance: the importance of comparing apples with apples. Higher Education. https://doi.org/10.1007/s10734-022-00820-0

Ramberg. I. & Wendt, K. (2023). Forskerhverdag under koronapandemien. Resultater fra en panelundersøkelse av norske forskere 2022. NIFU Arbeidsnotat 2023:9. https://hdl.handle.net/11250/3069589

Sivertsen, G., Rousseau, R. & Zhang, L. (2019). Measuring scientific contributions with modified fractional counting. Journal of Informetrics, 13 679-694