Indikatorrapporten

Samarbeid om vitenskapelig publisering

En veletablert måte å måle forskningssamarbeid på er å se på vitenskapelige publikasjoner som har medforfattere i ulike institusjoner og land. Forfatterne oppfører institusjonsadressene sine i publikasjonene, og basert på denne informasjonen kan samarbeidsstrukturer analyseres bibliometrisk. Slike analyser gir et bilde av omfanget av og mønstrene i det nasjonale og internasjonale forskningssamarbeidet, vel å merke for de miljøene som publiserer vitenskapelig. Analysen nedenfor er primært basert på data over vitenskapelig publisering fra Cristin, og omfatter både tidsskrifts- og bokpublisering.

Internasjonalt samarbeid – geografisk profil

Forskning involverer i økende grad internasjonalt samarbeid. Dette representerer en av de mest markante strukturelle endringene i måten forskning drives på de siste tiårene. Utviklingen er universell og omfatter de aller fleste land. Norge er i høy grad omfattet av denne internasjonaliseringsprosessen.

Stor økning i internasjonalt samarbeid

På 1980-tallet hadde kun en liten andel av de norske vitenskapelige artiklene medforfattere fra andre land. Andelen har steget år for år, og omfanget av internasjonalt samarbeid er nå betydelig. I noen fag har hele fire av fem norske publikasjoner medforfattere fra utenlandske institusjoner.

Figur 6.3a viser utviklingen i det internasjonale samarbeidet for perioden 2011–2018 per fagområde og totalt. I løpet av denne syvårsperioden har andelen publikasjoner med utenlandsk medforfatterskap økt fra 40 prosent til 53 prosent for Norge totalt (alle fagområder samlet). Med andre ord har vel halvparten av de de totalt 25 600 publikasjonene fra 2018 slikt samforfatterskap.

Det er store forskjeller mellom fagområdene når det gjelder internasjonalt samarbeid. Mens andelen internasjonalt samforfatterskap er 65 prosent i naturvitenskap og teknologi i 2018, er den bare 18 prosent innenfor humaniora. Andelen artikler med internasjonalt samarbeid er 63 prosent i medisin og helsefag og 33 prosent i samfunnsvitenskap. Tallene må ses i lys av at det er store forskjeller mellom fagområdene når det gjelder praksis for medforfatterskap og innslaget av forskningssamarbeid generelt. I humaniora er en majoritet av publikasjonene forfattet av bare én person, mens denne publikasjonstypen forekommer mye sjeldnere i naturvitenskap, teknologi og medisin.

Figur 6.3a Andel av norske publikasjoner med internasjonalt samarbeid etter fagområde. 2011–2018.

imageafga.png

Kilde: NIFU. Data: Cristin

De internasjonalt samforfattede publikasjonene er et resultat av ulike typer samarbeidsprosjekter. Disse varierer fra små, bilaterale prosjekter mellom en norsk og en utenlandsk forsker til store, multilaterale prosjekter, som involverer et stort antall forskere i en rekke ulike land. Figur 6.3b viser hvordan publikasjonene fordelte seg på ulike typer samarbeidsprosjekter i 2018. Totalt hadde 48 prosent av publikasjonene ikke medforfattere fra institusjoner i andre land, 27 prosent involverte samarbeid med ett annet land, 12 prosent med to andre land, 5 prosent med tre andre land, mens 6 prosent hadde bidragsytere fra fem eller flere andre land. Bilateralt samarbeid står altså for om lag en fjerdedel av samarbeidsprosjektene, men omfanget av multilateralt samarbeid er også betydelig.

Figur 6.3b Norske publikasjoner etter ulike typer internasjonalt samarbeid. 2018.

imagenhjsm.png

Kilde: NIFU. Data: Cristin

USA er fortsatt største samarbeidspartner

Figur 6.3c illustrerer omfanget av publiseringssamarbeid mellom Norge og andre land i 2018, og tabell 6.3a viser hvilke land som har flest publikasjoner sammen med forskere i Norge. Det er forskere fra USA som har det hyppigste publikasjonssamarbeidet med norske forskere. Dette er imidlertid ikke unikt for Norge, ettersom USA også er verdens største forskningsnasjon. Totalt hadde 13 prosent av de norske vitenskapelige publikasjonene registrert i Cristin medforfattere fra USA. Samarbeidet med Storbritannia, Sverige og Tyskland er også omfattende, og henholdsvis 12, 9 og 9 prosent av publikasjonene involverte samarbeid med forskere fra disse landene. Deretter følger Danmark, Frankrike, Italia og Nederland med andeler på mellom 5 og 6 prosent. Norske forskere publiserer sammen med kolleger fra nesten alle verdens land, totalt mer enn 170 ulike, men i mange tilfeller dreier det seg om svært få publikasjoner. Kun et fåtall land, primært i Afrika, var ikke involvert i slikt samarbeid i det hele tatt. Se for øvrig tabell A.9.6 i rapportens tabelldel som gir en mer komplett oversikt.

Figur 6.3c Samarbeidspublikasjoner mellom Norge og andre land. Antall illustrert ved økende fargeintensitet. 2018.

Kilde: NIFU. Data: Cristin

Det er betydelige forskjeller mellom landene i innslaget av ulike typer samarbeidsformer med norske forskere. Dette kan illustreres ved å beregne omfanget av bilateralt, trilateralt og multilateralt samarbeid i publikasjonene per land (figur 6.3d). En slik analyse er interessant fordi den kan si noe om i hvilken grad samarbeidet først og fremst er basert på internasjonale prosjekter med bidragsytere fra mange land, eller om det også omfatter betydelig bilateralt samarbeid.

Av de om lag 3 300 publikasjonene som involverte samarbeid mellom forskere i Norge og USA, var for eksempel 32 prosent bilaterale, det vil si de hadde ikke bidragsytere fra andre land enn Norge og USA. Videre var 23 prosent av de norsk-amerikanske samarbeidspublikasjonene trilaterale, det vil si de hadde medforfattere fra et tredje land, mens 46 prosent var multilaterale og involverte ytterligere to eller flere land.

Mye multilateralt samarbeid som følge av EUs rammeprogrammer

Landene med størst andel bilateralt og trilateralt samarbeid med Norge er Kina, India, USA og Sverige. Andelen multilateralt samarbeid varierer fra 88 prosent for Romania til 33 prosent for Kina. Det vil si at når norske forskere samarbeider med kolleger i Romania, skjer det i hovedsak gjennom prosjekter hvor det også er samarbeidspartnere fra andre land. For Kina er bildet motsatt, og det norsk-kinesiske samarbeidet skjer i mindre grad gjennom internasjonale prosjekter med bidragsytere fra flere land. Trolig har EUs forskningsprogrammer innvirkning på mønsteret som avtegnes i figuren, hvor det typisk stilles krav om at minst tre forskjellige land samarbeider om en felles prosjektsøknad.

Figur 6.3d viser relative andeler, men som vist ovenfor, er det store forskjeller i antallet samarbeidsartikler hvert land har med norske forskere. For eksempel står USA for 15 prosent av Norges bilaterale artikler, mens Romanias andel bare er 0,2 prosent.

Figur 6.3d Ulike typer publiseringssamarbeid med Norge etter land. 2018.

imagehmz4.png

Kilde: NIFU. Data: Cristin

Internasjonalt samarbeid etter fag og institusjon

Fysikk på topp

Andelen internasjonalt samarbeid per fagområde ble vist i figur 3.3a. Også på disiplinnivå er det betydelige forskjeller. I humaniora er for eksempel omfanget av internasjonalt samarbeid gjennom medforfatter-skap nesten 40 prosent i arkeologi og konservering, mens det bare er 5 prosent i nordisk og litteraturvitenskap, se tabell 6.3a. I samfunns-vitenskap varierer andelen fra 55 prosent i samfunnsøkonomi til 19 prosent i rettsvitenskap. I medisin og helsefag ligger biomedisin og de fleste klinisk-medisinske disiplinene på mellom 60 og 75 prosent internasjonalt samforfatterskap, mens sykepleievitenskap ligger lavest med en andel på 45 prosent. I naturvitenskap og teknologi er det fysikk som har høyest andel. Her har hele 82 prosent, eller fire av fem publikasjoner, også medforfattere fra utenlandske institusjoner. Geofag og biologi følger dernest med andeler på henholdsvis 78 og 72 prosent. De teknologiske fagene ligger gjennomgående noe lavere enn de naturvitenskapelige, og de fleste har andeler på rundt 50 prosent.

Tabell 6.3a Publikasjoner med internasjonalt samarbeid etter fagområde og disiplin. 2018. 1

Fagområde

Disiplin

Totalt antall publikasjoner

Andel med internasjonalt samarbeid

Humaniora

Arkeologi og konservering

161

39 %

Medier og kommunikasjon

208

32 %

Lingvistikk

273

30 %

Filosofi og idéhistorie

235

23 %

Teologi og religionsvitenskap

351

13 %

Historie

300

11 %

Nordisk

148

5 %

Litteraturvitenskap

177

5 %

Medisin og helsefag

Onkologi

365

75 %

Biomedisin

754

72 %

Hjerte, kar og luftveier

387

71 %

Nevrologi

453

68 %

Psykiatri

326

61 %

Samfunnsmedisin

817

58 %

Psykologi

743

51 %

Sykepleie

334

45 %

Naturvitenskap og teknologi

Fysikk

813

82 %

Geofag

1567

78 %

Biologi

1637

72 %

Materialteknologi

440

65 %

Matematikk

574

64 %

Informatikk

505

55 %

Datateknikk og datavitenskap

679

51 %

Elektronikk og kybernetikk

475

46 %

Samfunns-vitenskap

Samfunnsøkonomi

340

55 %

Økonomisk-administrative fag

786

51 %

Geografi

292

49 %

Statsvitenskap

500

38 %

Sosialforskning

387

33 %

Sosiologi

366

25 %

Pedagogikk og utdanning

1 175

21 %

Rettsvitenskap

397

19 %

Total

 

25 624

53 %

1 Bare de åtte største fagfeltene i hvert fagområde (målt i antall publikasjoner) er vist i tabellen.

Kilde: NIFU. Data: Cristin

Store forskjeller mellom institusjonene

Tall på institusjons- og instituttnivå viser at det er betydelige forskjeller i graden av internasjonalt samarbeid målt gjennom samforfatterskap. Av breddeuniversitetene er det Universitetet i Bergen som har høyest andel publikasjoner med internasjonalt samarbeid (59 prosent). Lavest andel har Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet med 49 prosent, se tabell 6.3b. Til sammenligning var den nasjonale totalen 53 prosent i 2018. Av øvrige læresteder er det Universitetssenteret på Svalbard som har høyest innslag av internasjonalt samarbeid i sine publikasjoner, med en andel på hele 78 prosent. Andelen er også høy for Norges idrettshøgskole og Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, henholdsvis 63 og 61 prosent. Av de øvrige institusjonene vist i tabellen, er andelen lavest ved OsloMet – storbyuniversitetet og VID vitenskapelige høgskole, henholdsvis 26 og 27 prosent.

Det er samtidig grunn til å presisere at graden av internasjonalt samarbeid vil være påvirket av fagprofilen til institusjonene. Et stort innslag av humaniora og samfunnsvitenskap vil gjerne gi lavere forholdstall, siden betydningen av slikt samarbeid generelt er mindre i disse fagområdene. Dette er en viktig forklaring på de institusjonsvise forskjellene.

55 prosent av artiklene i instituttsektoren har internasjonalt samarbeid

Instituttsektoren har samlet sett en profil med et litt høyere innslag av internasjonalt samarbeid enn universitets- og høgskolesektoren. Forskjellen er på 5 prosentpoeng (andelene er henholdsvis 55 og 50 prosent). Noen institutter, for eksempel Kreftregisteret, Norsk institutt for naturforskning og Norsk institutt for bioøkonomi har et betydelig omfang av internasjonalt forskningssamarbeid (71–79 prosent).

Av publikasjonene til universitetssykehusene og øvrige helseforetak hadde 60 prosent medforfattere fra utenlandske institusjoner. Her er det mindre forskjeller mellom institusjonene enn tilfellet er for universiteter og høgskoler. Andelen er høyest for Diakonhjemmet sykehus og Stavanger universitetssjukehus, henholdsvis 64 og 63 prosent.

Tabell 6.3b viser også endring i prosentandelene med internasjonalt samarbeid fra 2017 til 2018. For de fleste institusjonene og instituttene er det en marginal økning, men det er også noen som har en nedgang i andelene. Dette er som forventet ut fra at andelen for Norge totalt har økt fra 50 til 53 prosent fra 2017 til 2018. Samtidig kan det, spesielt for de mindre enhetene, være mer tilfeldige årlige variasjoner i andelene, og dette kan slå litt ulikt ut når kun to påfølgende år inngår i analysen.

Tabell 6.3b Totalt antall publikasjoner og andel med internasjonalt samarbeid etter institusjon/institutt. 2018.1

Institusjon/institutt

Totalt antall publikasjoner

Andel med

Internasjonalt

samarbeid

Forskjell fra 2017 (prosent-poeng)

Universiteter og høgskoler

 

 

 

Universitetet i Oslo

6 334

54 %

+3 %

Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet

5 130

49 %

+2 %

Universitetet i Bergen

3 372

59 %

+3 %

UiT Norges arktiske universitet

2 106

53 %

+3 %

OsloMet - storbyuniversitetet

1 144

26 %

-1 %

Norges miljø- og biovitenskapelige universitet

1 029

61 %

+1 %

Universitetet i Stavanger

1 008

43 %

+6 %

Universitetet i Agder

773

40 %

-1 %

Universitetet i Sørøst-Norge

744

39 %

-3 %

Høgskulen på Vestlandet

704

42 %

+1 %

Nord universitet

543

40 %

+5 %

Høgskolen i Innlandet

421

41 %

+7 %

Handelshøyskolen BI

376

53 %

+3 %

Norges idrettshøgskole

262

63 %

+1 %

Norges Handelshøyskole

199

51 %

+6 %

Høgskolen i Østfold

189

36 %

-3 %

VID vitenskapelige høgskole

183

27 %

+1 %

Høyskolen Kristiania

179

49 %

-5 %

Universitetssenteret på Svalbard

171

78 %

-1 %

Universiteter og høgskoler totalt

22 233

50 %

+2 %

Instituttsektor

 

 

 

Folkehelseinstituttet

621

63 %

-1 %

SINTEF AS

618

42 %

+5 %

NORCE Norwegian Research Centre AS

461

52 %

-1 %

Havforskningsinstituttet

312

69 %

+1 %

Norsk institutt for bioøkonomi

305

71 %

0 %

Norsk institutt for naturforskning

244

73 %

+3 %

Kreftregisteret

187

79 %

+6 %

SINTEF Ocean

180

46 %

+7 %

SINTEF Energi AS

177

46 %

-4 %

Instituttsektor totalt

4 800

55 %

+1 %

Helseforetak

 

 

 

Oslo universitetssykehus HF

2 087

61 %

+3 %

Helse Bergen HF - Haukeland universitetssykehus

788

57 %

-1 %

St. Olavs Hospital HF

556

54 %

+4 %

Akershus universitetssykehus HF

323

48 %

-1 %

Universitetssykehuset Nord-Norge HF

320

50 %

+1 %

Helse Stavanger HF - Stavanger universitetssjukehus

292

63 %

0 %

Sykehuset Innlandet HF

176

54 %

-2 %

Diakonhjemmet sykehus

154

64 %

+8 %

Helseforetak totalt

4 417

60 %

+3 %

1 Bare institusjoner/institutter med flere enn 150 publikasjoner i 2018 er inkludert i oversikten. Tallene er justert for sammenslåinger av institusjoner og institutter fra 2017 til 2018.

Kilde: NIFU. Data: Cristin

Internasjonalt samarbeid – siteringer

På aggregert nivå er siteringshyppigheten til artikler som involverer internasjonalt samarbeid, markert høyere enn for artikler som bare har forfattere fra ett land. Dette er et generelt fenomen som vi også ser tydelig for Norge. Figur 6.3e viser siteringsindeksen til de norske artiklene som har medforfattere fra utenlandske institusjoner, og artiklene som bare har forfattere fra institusjoner i Norge for perioden 2007–2016. Analysen er begrenset til de norske artiklene som er indeksert i Web of Science, siden siteringstall ikke foreligger for øvrige publikasjoner.

Artikler med internasjonalt samarbeid blir mer sitert

Artiklene med internasjonalt samarbeid er i gjennomsnitt sitert om lag 70 prosent mer enn verdensgjennomsnittet de siste par årene. Siteringsindeksen viser videre en stigende trend i løpet av perioden. Artiklene som kun har bidragsytere fra norske institusjoner, er sitert litt under verdensgjennomsnittet i hele perioden. I Indikatorrapporten 2018 ble det beregnet siteringsindikatorer for de bilaterale, trilaterale og multilaterale samarbeidsartiklene. Analysen viste at det særlig er de multilaterale samarbeidsartiklene som blir mye sitert.

Figuren viser også antall artikler med og uten internasjonalt samarbeid. Antallet artikler med medforfattere fra institusjoner i andre land er mer enn fordoblet i perioden, mens antallet artikler som ikke hadde slikt medforfatterskap, viser en langt svakere økning. Siden artikler med internasjonalt samarbeid utgjør en mye større andel av artiklene enn tidligere, får disse stadig større innvirkning på den nasjonale totalen. Dette er dermed en viktig grunn til at den norske totale siteringsindeksen har steget mye (se delkapittel om geografisk profil i internasjonalt samarbeid).

Figur 6.3e Siteringsindeks for norske artikler med og uten internasjonalt samarbeid. Antall artikler og relativ siteringsindeks. 2007–2016.

imagecb5jl.png

Kilde: NIFU. Data: Web of Science

Med andre ord kan det observeres en sterk positiv sammenheng mellom internasjonalt samarbeid og siteringshyppighet. Når forskningen involverer internasjonalt samarbeid, blir den vitenskapelige innflytelsen større, og tallene tyder på at norsk forskning drar stor nytte av å delta i slike samarbeidsprosjekter. Store multinasjonale samarbeidsprosjekter vil bestå av bidrag fra mange forskere og finansiering fra flere land. Slike prosjekter kan resultere i forskning som får spesielt stor vitenskapelig betydning, og derfor blir mye sitert.

Høyest siteringsindeks for samarbeid med Australia, Sveits og USA

Selv om artikler som involverer internasjonalt samarbeid, generelt blir mer sitert enn gjennomsnittet, er det betydelige forskjeller på nasjonsnivå. Figur 6.3f viser siteringshyppigheten til de norske samarbeidspublikasjonene per land for perioden 2007–2016. Artiklene som norske forskere samforfattet med australske, sveitsiske og amerikanske forskere, oppnådde høyest siteringshyppighet. Disse ble sitert mer enn 100 prosent over verdensgjennomsnittet (siterings-indekser 224–231). Til sammenligning er gjennomsnittet for de internasjonalt samforfattete artiklene totalt 163. Den laveste siterings-hyppigheten blant de største norske samarbeidsnasjonene hadde artiklene som involverte norsk-russisk samarbeid. Antallet artikler med de ulike landene varierer imidlertid betydelig. Det er også en lang rekke land som ikke er vist i figuren. Vi ser også at artikler som norske forskere sampubliserer med forskere i utviklingsland, gjennomgående skårer lavest på siteringsindeksen.

Selv om det er en viss samvariasjon mellom siteringsindeksen vist i figur 6.3f og landenes totale siteringsindeks (se kapittel 6.1), er det også interessante forskjeller. Til tross for at Danmark er et av landene som har aller høyest siteringsindeks totalt, bidrar ikke dansk deltagelse i norske publikasjoner til at disse oppnår spesielt høy siteringsindeks. Også Sverige ligger lavt på denne indikatoren. At det er slike forskjeller, er imidlertid forventet, gitt at kun en liten del av de ulike landenes publikasjoner involverer norsk samarbeid.

Figur 6.3f Relativ siteringsindeks for norske artikler med internasjonalt samarbeid etter land og antall samarbeidsartikler. 2007–2016. 1

imagemwbw.png

1 Bare land med mer enn 3 000 samarbeidsartikler med Norge er vist i figuren. Siteringsindeksen er vektet etter de ulike landenes relative bidrag til artiklene.

Kilde: NIFU. Data: Web of Science

Nasjonalt samarbeid

I tillegg til det internasjonale samarbeidet er det også et betydelig nasjonalt samarbeid innen forskning. Dette kan omfatte samarbeid mellom personer ved samme institutt, mellom personer ved forskjellige institutter ved samme institusjon og mellom personer ved forskjellige institusjoner i Norge. Også denne typen samarbeid kan belyses gjennom bibliometriske indikatorer. I dette delkapitlet analyseres eksternt nasjonalt samarbeid, det vil si samarbeid hvor forfatterne er tilknyttet forskjellige norske institusjoner, institutter (i instituttsektoren), organisasjoner eller bedrifter.

En tredjedel med eksternt nasjonalt samarbeid

Totalt hadde 33 prosent av de norske vitenskapelige publikasjonene fra 2018 eksternt nasjonalt samarbeid, det vil si at de hadde forfattere fra minst to ulike organisasjoner, se figur 6.3g. Også når det gjelder det nasjonale samarbeidet, er det store forskjeller mellom fagområdene, men det er et noe annet mønster her enn i det internasjonale samarbeidet. Andelen er klart høyest for medisin og helsefag med 57 prosent, fulgt av naturvitenskap med 31 prosent. Andelen for teknologi er 28 prosent, for samfunnsvitenskap 20 prosent og for humaniora 9 prosent.

Den høye andelen for medisin og helsefag reflekterer den tette koblingen spesielt mellom de medisinske fakultetene og de tilknyttete universitetssykehusene, hvor en stor del av publikasjonene har medforfattere både fra universitetet og universitetssykehuset. Videre er «delte stillinger» utbredt, for eksempel ved at en overlege ved universitetssykehuset er professor II ved universitetet. Om begge institusjonene føres opp som forfatteradresse, vil dette registreres som eksternt samarbeid i analysen.

Figur 6.3g Andel publikasjoner med eksternt nasjonalt samarbeid etter fagområde. 2018.

image7x6mg8.png

Kilde: NIFU. Data: Cristin og Web of Science

Det medisinske forskningssamarbeidet dominerer nasjonalt

Figur 6.3h gir en grafisk illustrasjon av det nasjonale samarbeidet. Figuren viser det norske samarbeidsmønsteret mellom institusjonene i universitets- og høgskolesektoren, instituttsektorenes instituttgrupper, største helseforetak, næringslivet, offentlig sektor og organisasjoner og ideelle stiftelser. Sirklenes størrelse representerer antall samarbeids-artikler totalt og bredden på strekene antall samarbeidsartikler mellom ulike institusjoner og institutter. De ulike fargene indikerer grupperinger av institusjoner som har mer samarbeid med hverandre enn med de øvrige institusjonene.

Det er fem grupperinger. Den blå gruppen består av Universitetet i Oslo (UiO), Oslo universitetssykehus (OUS), Akershus universitetssykehus (Ahus) og øvrige helseforetak. Bakgrunnen for at disse institusjonene havner i samme gruppe, er det utstrakte samarbeidet UiOs medisinske fakultet har med OUS og øvrige helseforetak, og at dette er relativt større enn samarbeidet UiO totalt har med andre institusjoner.

Tilsvarende er det en grønn gruppe bestående av Universitetet i Bergen (UiB), Helse Bergen HF og Helse Stavanger HF. Den gule gruppen består av Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), St. Olavs Hospital og de teknisk-industrielle instituttene, hvor særlig SINTEFs utstrakte samarbeid med NTNU er utslagsgivende. Det er videre en lilla gruppe for UiT Norges arktiske universitet og Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN) og en rød gruppe for diverse andre institusjoner.

Oppsummert består de fleste gruppene av universiteter og tilhørende universitetssykehus. Dette kan igjen forklares av at det er langt mer publiseringssamarbeid innenfor medisin enn innenfor de øvrige fagområdene, slik at dette dominerer samarbeidsmønsteret (jf. figur 6.3g). Unntaket er den røde gruppen som består av næringslivet, den øvrige instituttsektoren og øvrige universiteter og høgskoler. Instituttene og institusjonene i denne gruppen har relativt sett mer samarbeid med hverandre enn med institusjoner som inngår i de andre grupperingene. Figuren illustrerer også at gruppene har en geografisk dimensjon i form av klynger som er lokalisert i samme regioner.

Figur 6.3h Nasjonalt samarbeid mellom institusjoner, institusjonsgrupper og sektorer basert på medforfatterskap i publikasjoner. 2018.

imagew3t5d.png

Kilde: NIFU. Data: Cristin/Web of Science. Software: Vosviewer

Ingen økning i det nasjonale samarbeidet

Som vist tidligere, samarbeider norske forskere i økende grad med utenlandske forskere. Tilsvarende vekst finner vi ikke for det nasjonale samarbeidet. Selv om antallet publikasjoner med slikt samarbeid har økt de siste årene, har samarbeidsfrekvensen målt som andel av publiseringen ligget relativt stabilt. Dette er vist i figur 6.3i. Her inngår indikatorer for samarbeid på tvers av ulike institusjonstyper for perioden 2011–2018.

Det er riktignok noen forskjeller i utviklingen mellom institusjonstypene, og i denne perioden har det vært en viss økning i helseforetakenes samarbeid med læresteder målt som relative andeler. Mens 75 prosent av helseforetakenes publikasjoner var skrevet i samarbeid med et universitet eller en høgskole i 2011, utgjør andelen 80 prosent syv år senere. Instituttsektorens institutter hadde i gjennomsnitt samarbeid med en høyere utdanningsinstitusjon i om lag halvparten av sine publikasjoner i hele perioden, men andelen var likevel svakt synkende. De øvrige samarbeidstypene var stabile eller hadde svake nedganger i samme periode.

Selv om instituttsektoren har relativt mye nasjonalt samarbeid med læresteder, er den relative betydningen av slikt samarbeid mye lavere for lærestedene. Her lå andelen på 12 prosent i 2018. Dette kan forklares ved at universitetene og høgskolene har mange flere publikasjoner enn instituttsektoren totalt, mens antallet samarbeidspublikasjoner som andelen beregnes fra, er det samme. Tilsvarende forhold gjelder for de andre samarbeidstypene, for eksempel lærestedenes samarbeid med helseforetakene.

Figur 6.3i Andel publikasjoner med medforfattere fra andre institusjonstyper¹. 2011–2018.

imagebgr7.png

1 Næringslivet er ikke inkludert i analysen.

Kilde: NIFU. Data: Cristin og Web of Science

Når det gjelder lærestedenes samarbeid med andre institusjonstyper, viser figur 6.3j hvordan dette arter seg på fagområdenivå og over tid. Her inngår altså ikke samarbeid som foregår mellom lærestedene, for eksempel mellom to institutter ved forskjellige institusjoner.

På samme måte som for profilen i figur 6.3g, er det relativt store forskjeller mellom fagområdene. Det er klart mest samarbeid innen medisin og helsefag, hvor andelen utgjorde 60 prosent i 2018. Her er det igjen det tette samarbeidet mellom de medisinske fakultetene og universitetssykehusene som primært slår ut. Ellers viser figuren at graden av samarbeid holder seg nokså konstant over tid for alle fagområdene.

Figur 6.3j Andel publikasjoner ved læresteder i samarbeid med øvrige institusjonstyper etter fagområde. 2011–2018.

imagehif0n.png

Kilde: NIFU. Data: Cristin og Web of Science