Indikatorrapporten

Forskningssamarbeid måles ofte med data over vitenskapelig publisering der forfatterne kommer fra ulike institusjoner eller land. I publikasjonene oppgis institusjonsadressene til forfatterne, og basert på denne informasjonen kan samarbeidsstrukturer analyseres bibliometrisk. Slike analyser gir et bilde av omfanget og mønstrene i det nasjonale og internasjonale forskningssamarbeidet, vel å merke for den del av forskningen hvor resultatene som hovedregel publiseres i vitenskapelige kanaler. Analysen nedenfor er primært basert på data fra Nasjonalt vitenarkiv (NVA) og omfatter både tidsskrifts- og bokpublisering.

Internasjonalt samarbeid

Forskning involverer i økende grad internasjonalt samarbeid. Dette representerer en av de mest markante strukturelle endringene i måten forskning drives på de siste tiårene. Utviklingen er global og omfatter de aller fleste land. Norge er i høy grad en del av denne internasjonaliseringsprosessen.

Internasjonalt samarbeid øker ikke mer

For førti år siden hadde bare en liten andel av de norske vitenskapelige artiklene medforfattere fra andre land. Andelen har steget år for år, og internasjonalt samforfatterskap er i dag svært utbredt. I noen fag gjelder det så mye som fire av fem norske publikasjoner.  

Ser vi på alle fagområder under ett, steg andelen publikasjoner med utenlandske medforfattere fra 40 prosent i 2011 til 57 prosent i 2025. Veksten var stabil fram til rundt år 2020, men etter det har andelen holdt seg omtrent på samme nivå.

Store fagområdeforskjeller

Figur 5.3a viser hvordan det internasjonale samarbeidet har utviklet seg per fagområde for perioden 2011–2025. Omfanget varierer betydelig. I 2025 var andelen artikler med medforfattere fra utenlandske institusjoner 70 prosent i realfag og teknologi, mens den bare var 22 prosent i humaniora. I medisin og helsefag utgjorde andelen 65 prosent, mens den var 38 prosent i samfunnsvitenskap.

Forskjellene reflekterer at internasjonalt samarbeid er mer vanlig i noen fag enn i andre. De gjenspeiler også at det er forskjeller i forskningspraksis, blant annet i hvilken grad forskningen utføres i grupper, og i normene for medforfatterskap. Spesielt bør det nevnes at en stor del av publikasjonene i humaniora har bare én forfatter, mens slike publikasjoner er sjeldne i naturvitenskap, teknologi og medisin. Ene-forfattete publikasjoner kan naturlig nok ikke ha utenlandske medforfattere.

Figur 5.3a Andel av norske publikasjoner med internasjonalt samarbeid etter fagområde. 2011–2025.

Kilde: NIFU. Data: Sikt, NVA.

Store forskjeller mellom disipliner

Også på disiplinnivå er det betydelige forskjeller. Dette fremgår av figur 5.3b. I humaniora er for eksempel omfanget av internasjonalt samarbeid gjennom medforfatterskap 44 prosent i arkeologi og konservering, mens det er bare 1 prosent i litteraturvitenskap. Disipliner som ofte har et nasjonalt fokus (f.eks. historie og nordisk) har også naturlig nok lavere innslag av internasjonalt samarbeid. I samfunnsvitenskap spenner andelen fra 61 prosent i samfunnsøkonomi til 16 prosent i rettsvitenskap.

I naturvitenskap er det fysikk som har høyest andel internasjonalt samarbeid (83 prosent), og IKT som har minst (59 prosent). I medisin og helsefag ser vi at innslaget av internasjonalt samarbeid varierer fra 42 prosent i sykepleie, til 74 prosent i onkologi. Forskjellene mellom fagene kan skyldes mange faktorer, blant annet i hvilken grad forskningen involverer store, felles infrastrukturer, datasett eller pasientgrunnlag, hvor nasjonalt forankret forskningstemaene er, og hvor vanlig det er med medforfatterskap.

Figur 5.3b Publikasjoner med internasjonalt samarbeid etter fagfelt. 2025.¹

¹ Bare de åtte største fagfeltene i hvert fagområde målt i antall publikasjoner er vist i figuren (tverrfaglige kategorier er utelatt).

Kilde: NIFU. Data: Sikt, NVA.

Mest bilateralt internasjonalt samarbeid

De internasjonalt samforfattede publikasjonene er et resultat av ulike typer samarbeidsprosjekter. Disse varierer fra små bilaterale prosjekter mellom en norsk og en utenlandsk forsker til store multilaterale prosjekter, som involverer et stort antall forskere i en rekke land. Figur 5.3c viser hvordan publikasjonene fordelte seg på ulike typer samarbeidsprosjekter i 2025. Totalt hadde 43 prosent av publikasjonene ikke medforfattere fra institusjoner i andre land, 27 prosent involverte samarbeid med ett annet land (bilateralt samarbeid), 13 prosent med to andre land (trilateralt samarbeid) og 17 prosent med tre eller flere andre land (multilateralt samarbeid). Bilateralt samarbeid står altså for om lag en fjerdedel, men omfanget av multilateralt samarbeid er også betydelig. Multilateralt samarbeid er særlig utbredt i naturvitenskap og medisin, men forekommer knapt i humaniora. Prosentfordelingene i figur 5.3c er omtrent identisk med tilsvarende figur for 2024 i fjorårets utgave av Indikatorrapporten.

Figur 5.3c Norske publikasjoner etter ulike typer internasjonalt samarbeid. 2025.

Kilde: NIFU. Data: Sikt, NVA.

USA og Storbritannia største samarbeidsland

Tabell 5.3a presenterer data over hvilke land som har det mest omfattende samarbeidet med norske forskere totalt og per fagområde. Tallene er beregnet med fraksjonert metode, der hver publikasjon fordeles likt på de landene som deltar i den. Det betyr at et land får mindre vekt per publikasjon jo flere land som er med i samarbeidet.

Det er forskere fra USA som har det hyppigste publikasjonssamarbeidet med norske forskere totalt sett. Dette er ikke unikt for Norge, siden USA lenge har vært verdens største forskningsnasjon (nå riktignok forbigått av Kina). Statistikken viser at USA hadde en andel på 10,1 prosent av de norske samarbeidsrelasjonene i 2025.

Samarbeidet med Storbritannia og Sverige er også omfattende. For disse landene var andelene henholdsvis 8,8 og 8,4 prosent i 2025. Deretter følger Tyskland og Danmark med 7,2 og 5,6 prosent.  Kina er den sjette største samarbeidspartneren, og andelen relasjoner med kinesisk samarbeid utgjorde 5,2 prosent. Her er imidlertid variasjonen stor mellom fagområdene. I realfag og teknologi er Kina nest største samarbeidspartner med en andel på 8,8 prosent.

Det nordiske samarbeidet er sterkt, men først og fremst innenfor humaniora og samfunnsfag. Generelt har Norge for øvrig et mye tettere samarbeid med Sverige og Danmark enn med Finland.

Ser vi på hvilke nasjoner vi har mest sampublisering med for hvert enkelt fagområde, finner vi at det er Storbritannia innen humaniora (11,3 prosent av samarbeidsrelasjonene), Sverige innen medisin og helsefag (11,6 prosent), USA innen realfag og teknologi (9,6 prosent) og Sverige innen samfunnsvitenskap (11,7 prosent).

Norske forskere publiserer sammen med kolleger fra nesten alle verdens land, men i mange tilfeller dreier det seg om svært få publikasjoner. Det er kun noen få land i verden som ikke er involvert i slikt samarbeid i det hele tatt. En komplett oversikt kan finnes  i tabell A.9.2 i rapportens tabelldel på nett.

Tabell 5.3a Norges største samarbeidsland, totalt og etter fagområde. Andel av samarbeidsrelasjoner.¹ 2025.

¹ Samarbeidet er målt ved fraksjonert telling: I en publikasjon med bidrag fra n utenlandske institusjoner bidrar hver institusjon med en andel på 1/n. Institusjonenes landtilhørighet danner deretter grunnlaget for statistikken.

Kilde: NIFU. Data: Sikt, NVA.

Geografisk profil endret

Den geografiske profilen til Norges samarbeid er imidlertid endret betydelig de siste årene. Tabell 5.3b viser tall for enkeltland for perioden 2016 til 2025.  De tre første kolonnene viser hvor stor andel hvert land hadde av Norges samlede internasjonale samforfatterskap i 2016, 2021 og 2025. Deretter vises hva endringen i andel for hele perioden utgjorde målt både i prosentpoeng og som relativ endring, i tillegg vises den relative endringen for perioden 2021–2025. Også her er andelene beregnet med fraksjonert telling. Den siste kolonnen viser antall publikasjoner med Norge målt i heltall.

Det store bildet er at det norske forskningssamarbeidet har blitt bredere og mindre konsentrert i løpet av perioden 2016–2025.  USA, Storbritannia og Sverige har vært de viktigste partnerne gjennom hele perioden, men deres samlede andel av det internasjonale samforfatterskapet har falt fra 34 til 27 prosent.

Veksten kommer i stor grad fra land som tidligere har vært mindre sentrale, særlig India, Tyrkia og Etiopia, og etter 2021 også flere land i Sør- og Øst-Europa, som Spania, Portugal, Polen og Romania. Norge samarbeider altså i økende grad med et bredere sett av land, både i og utenfor Europa. Utviklingen speiler dermed en del av endringene i det globale forskningslandskapet som er beskrevet i kapittel 5.1, der fremvoksende forskningsnasjoner har fått en stadig større betydning.

Samtidig markerer 2021 et tydelig skille. Kinas andel økte kraftig fram til 2021, men har siden stagnert, mens samarbeidet med Russland har falt med tre fjerdedeler. Profilen er dermed preget av to parallelle trekk: en gradvis geografisk spredning av samarbeidet og en tilbakegang overfor enkelte land som trolig er geopolitisk betinget.

Les mer om norsk forskningssamarbeid i denne fokusartikkelen:

Tabell 5.3b Norges 40 største samarbeidsland: andel av Norges internasjonale samforfatterskap i 2016, 2021 og 2025, og endring i perioden. ^1,2

¹ Andeler er basert på samforfatterskapsandeler (fraksjonert telling). Relativ endring viser endringen i landets andel av Norges internasjonale samforfatterskapsandeler. Antall publikasjoner er heltall. Tabellen omfatter de 40 største samarbeidslandene i 2025 basert på samarbeidsandeler.

² Pp: prosentpoeng

Kilde: NIFU. Data: Sikt, NVA.

Samarbeid har stor betydning

Det er godt dokumentert i den bibliometriske litteraturen at artikler med forfattere fra flere land i gjennomsnitt blir mer sitert enn andre artikler. Sammenhengen har flere forklaringer. Internasjonalt samarbeid kan gi tilgang til komplementær kompetanse, større og bedre datasett, instrumenter og infrastruktur, og dermed bidra til bedre forskning. I tillegg når artiklene et større publikum gjennom forfatternes nettverk i ulike land.

Figur 5.3d og 5.3e viser hvordan siteringshyppigheten for norske artikler varierer med ulike typer internasjonale samarbeidskonstellasjoner. Bilaterale samarbeidsartikler er mer sitert enn artikler uten internasjonalt samarbeid, og artikler med forfattere fra tre land er sitert enda mer. Størst er forskjellen for multilaterale artikler, som blir sitert nesten tre ganger så mye som artikler uten internasjonalt samarbeid.

Figur 5.3d Relativ siteringsindeks etter type samarbeidsartikler. 2021–2023.

Kilde: NIFU. Data: Sikt, NVA, Web of Science.

I multilaterale samarbeidsartikler deltar ofte forskere fra et stort antall land. I en slik kontekst blir enkeltlandsperspektivet mindre relevant, og det blir vanskelig å knytte siteringsgevinsten til bestemte land. Analysen viser også at multilaterale artikler blir svært høyt sitert nesten uavhengig av hvilket land det gjelder. I bilaterale og trilaterale samarbeid er kontakten mellom forskerne derimot mer direkte og slike artikler sier derfor mer om hva samarbeidet med et bestemt land gir. Figur 5.3e viser derfor siteringshyppigheten for Norges samarbeid med enkeltland, begrenset til bilaterale og trilaterale samarbeidsartikler.

Samarbeid med de fleste av de store partnerlandene gir artikler som er sitert over verdensgjennomsnittet, men utslaget varierer mer mellom land enn man kanskje skulle tro. Høyest skårer samarbeidet med Kina, med en relativ siteringsindeks på 157 og 18 prosent av artiklene blant de 10 prosent mest siterte i verden. Deretter følger Finland, Sveits og Australia, med indekser rundt 130. Samarbeidet med de største partnerlandene, USA, Storbritannia og Sverige, ligger noe lavere, med indekser mellom 118 og 126, men fortsatt godt over verdensgjennomsnittet. Samarbeidet med Iran, Frankrike, Brasil og Russland er sitert under verdensgjennomsnittet, og Russland ligger lavest målt med siteringsindeks.

Figur 5.3e Relativ siteringsindeks og andel 10-prosentil for norsk-utenlandske samarbeidsartikler, per samarbeidende land. Bilaterale og trilaterale samarbeidsartikler. 2022–2024.

Kilde: NIFU. Data: Sikt, Web of Science.

Stor variasjon i omfang av internasjonalt samarbeid

Tall på institusjons- og instituttnivå viser at det er betydelige forskjeller i graden av internasjonalt samarbeid målt gjennom samforfatterskap. Av de største universitetene er det Universitetet i Bergen (UiB) som har høyest andel publikasjoner med internasjonalt samarbeid i 2025 (61 prosent), De tre andre opprinnelige breddeuniversitetene har andeler på 56–59 prosent, se tabell 5.3c. Tallene er omtrent identiske med tallene i fjorårets Indikatorrapport med tall fra 2024.

Av øvrige læresteder vist i tabellen er det Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) med 64 prosent, som har den høyeste andelen internasjonalt samarbeid, mens OsloMet – storbyuniversitetet (OsloMet) har den laveste andelen (37 prosent).

Instituttene samarbeider mer

Instituttsektoren har samlet sett en profil med et litt høyere innslag av internasjonalt samarbeid enn universitetene og høgskolene. Noen institutter, spesielt Norsk institutt for bioøkonomi (73 prosent), Norges institutt for naturforskning (70 prosent) og Havforskningsinstituttet (69 prosent), har et betydelig omfang av internasjonalt forskningssamarbeid.  

Mindre forskjeller mellom helseforetakene

Ved universitetssykehusene og øvrige helseforetak er det mindre forskjeller mellom institusjonene enn tilfellet er for universiteter og høgskoler. Av institusjonene vist i tabell 5.3c er andelen internasjonalt samarbeid høyest for Helse Stavanger HF – Stavanger universitetssjukehus og Oslo universitetssykehus (OUS), henholdsvis 68 og 64 prosent, mens de øvrige helseforetakene vist i tabellen ligger mellom 47 og 61 prosent.

Fagprofilen påvirker samarbeidet

Det er grunn til å presisere at graden av internasjonalt samarbeid vil være påvirket av fagprofilen til institusjonene og instituttene. Et stort innslag av humaniora og samfunnsvitenskap vil gjerne gi lavere forholdstall, siden innslaget av slikt samarbeid generelt er mindre i disse fagområdene. Dette er en viktig forklaring på de institusjonsvise forskjellene.

I tabell 5.3c inngår derfor også en indikator for relativ samarbeidsindeks. Det er en indeks som er et uttrykk for om institusjonen/instituttet har mer eller mindre internasjonalt samarbeid enn det som er gjennomsnittet i Norge (som er normalisert til 100). I beregningen tas det hensyn til fagprofilene. Tallene indikerer at det ikke alltid er godt samsvar mellom prosentandelen internasjonalt samarbeid, og den relative samarbeidsindeksen. For eksempel har Universitetet i Agder (UiA) litt lavere prosentandel internasjonalt samarbeid enn Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), henholdsvis 53 og 56 prosent. Justert for fag, ender UiA opp med en indeksverdi på 110, mot NTNUs på 98. Med andre ord: gitt sin fagsammensetning har UiA mer internasjonalt samarbeid enn NTNU.

Institusjonene med høyest relativ samarbeidsindeks foruten UiA, er Universitetet i Bergen (UiB) i universitets- og høgskolesektoren, Folkehelseinstituttet i instituttsektoren og Helse Stavanger HF – Stavanger universitetssjukehus blant helseforetakene.

Tabell 5.3c Internasjonalt samarbeid etter institusjon/institutt. Totalt antall publikasjoner, andel med internasjonalt samarbeid og relativ samarbeidsindeks. 2025.¹

¹ Bare de største institusjoner/institutter i hver sektor er med i oversikten.

² Indikatoren er justert for institusjonens/instituttets relative fagprofil (antall publikasjoner) hvor referanseverdien er det nasjonale gjennomsnittet med internasjonalt samarbeid i fagene (=100).

Kilde: NIFU. Data: Sikt, NVA.

Nasjonalt samarbeid

I tillegg til det internasjonale samarbeidet foregår det også et betydelig nasjonalt samarbeid innenfor forskning. Dette kan omfatte samarbeid mellom forskere i samme fagmiljø, mellom ulike enheter ved samme institusjon og mellom forskere ved forskjellige institusjoner i Norge. Også denne typen samarbeid kan belyses gjennom bibliometriske indikatorer.

I dette delkapittelet analyseres eksternt nasjonalt samarbeid, det vil si samarbeid hvor det er forfattere tilknyttet ulike norske institusjoner. Med institusjoner menes her universiteter og høgskoler, forskningsinstitutter, helseforetak, bedrifter og andre organisasjoner. Sampublisering som foregår for eksempel mellom forskere tilknyttet to universitetsinstitutter ved samme lærested, regnes da ikke som nasjonalt samarbeid i denne sammenheng. I analysen har vi ikke sett på antall samarbeidsinstitusjoner, så vi har ikke skilt på om samarbeidet er mellom to eller flere norske institusjoner.

Mens 57 prosent av alle norske publikasjoner involverte samarbeid med utenlandske institusjoner i 2025 (se delkapittelet om internasjonalt samarbeid), var bare 32 prosent av publikasjonene skrevet i samarbeid mellom forskere ved to eller flere norske institusjoner.

Mest nasjonalt samarbeid innenfor medisin og helsefag

Omfanget av nasjonalt samarbeid varierer mye mellom fagområdene. Figur 5.3f viser andelen publikasjoner med forfattere fra flere norske institusjoner, fordelt på fagområde. Det er mest nasjonalt samarbeid innenfor medisin og helsefag, hvor i overkant halvparten av publikasjonene involverer slikt samarbeid (55 prosent i 2025), og har gjort det i hele perioden 2011–2025.

Humaniora har lavest andel, med 11 prosent i 2025.  Her har det likevel skjedd en gradvis endring over tid. Andelen er mer enn doblet siden 2011, da den var 5 prosent. Dette representerer en tydelig endring i samarbeidsmønstre innen norsk humaniora. Også i samfunnsvitenskap har det nasjonale samarbeidet økt, fra 16 til 22 prosent. I realfag og teknologi har andelen ligget stabilt på 24–25 prosent i perioden 2011–2024, med en svak økning til 26 prosent i 2025.

Figur 5.3f Andel publikasjoner med nasjonalt institusjonelt samarbeid etter fagområder. 2011–2025.

Kilde: NIFU. Data: Sikt, NVA.

Som forklart i delkapittelet om internasjonalt samarbeid, må disse forskjellene ses i lys av at publiseringsmønstrene i fagområdene er forskjellige, blant annet ved at flesteparten av publikasjonene innenfor humaniora skrives av kun én forfatter, mens de i andre fagområder oftest har én eller flere andre medforfattere. Dette er forhold som også vil påvirke det nasjonale samarbeidsmønsteret som fremkommer gjennom bibliometriske analyser.

Den høye andelen for medisin og helsefag reflekterer den tette koblingen spesielt mellom de medisinske fakultetene og de tilknyttete universitetssykehusene, hvor en stor del av publikasjonene har medforfattere både fra universitetet og universitetssykehuset. Videre er «delte» stillinger utbredt, for eksempel ved at en overlege ved universitetssykehuset er professor II ved universitetet. Om begge institusjonene føres opp som forfatteradresse, vil dette registreres som eksternt samarbeid i analysen.  

Nasjonalt samarbeid på tvers av sektorer

De forskningsutførende sektorene i Norge har ulike roller, men det foregår også mye forskningssamarbeid på tvers av dem. For å belyse omfanget av dette samarbeidet ser vi på sampublisering mellom tre par av sektorer: universiteter/høgskoler og instituttsektoren, universiteter/høgskoler og helseforetak og instituttsektoren og helseforetak.

Figur 5.3g viser hvor stor andel av publikasjonene som har samarbeid mellom sektorer. Medisin og helsefag skiller seg klart ut: En stor andel har forfattere fra flere sektorer, og det meste av dette er samarbeid mellom universiteter og høgskoler og helseforetakene. I realfag og teknologi er samarbeidet mellom instituttsektoren og universiteter/høgskoler klart viktigst, men det er også noe samarbeid med helseforetakene (en del biomedisinske artikler er klassifisert under dette fagområdet). I samfunnsvitenskap er sektorsamarbeidet mer begrenset og skjer i hovedsak mellom instituttsektoren og universiteter/høgskoler, mens humaniora har svært lite samarbeid på tvers av sektorer.

Som det fremgår, reflekterer omfanget av sektorsamarbeid per fagområde i stor grad mønstrene i det eksterne nasjonale samarbeidet.  Fagområdene har samme rangering som i figur 5.3g, men andelene er lavere. Forskjellen skyldes samarbeid mellom institusjoner i samme sektor, for eksempel mellom to universiteter.

Figur 5.3g Andel publikasjoner med nasjonalt sektor-samarbeid etter fagområder etter type samarbeid. 2025.

Kilde: NIFU. Data: Sikt, NVA.