Indikatorrapporten

En veletablert måte å måle forskningssamarbeid på er å se på vitenskapelige publikasjoner som har medforfattere i ulike institusjoner og land. Forfatterne oppfører institusjonsadressene sine i publikasjonene, og basert på denne informasjonen kan samarbeidsstrukturer analyseres bibliometrisk. Slike analyser gir et bilde på omfanget av og mønstrene i det nasjonale og internasjonale forskningssamarbeidet, vel å merke for den forskningen som publiseres vitenskapelig. Analysen nedenfor er primært basert på data fra Cristin over vitenskapelig publisering, og omfatter både tidsskrifts- og bokpublisering.

Internasjonalt samarbeid

Forskning involverer i økende grad internasjonalt samarbeid. Dette representerer en av de mest markante strukturelle endringene i måten forskning drives på de siste tiårene. Utviklingen er universell og omfatter de aller fleste land. Norge er i høy grad en del av denne internasjonaliseringsprosessen.

Stor økning i internasjonalt samarbeid

På 1980-tallet hadde kun en liten andel av de norske vitenskapelige artiklene medforfattere fra andre land. Andelen har steget år for år, og omfanget av internasjonalt samarbeid er nå betydelig. I noen fag har hele fire av fem norske publikasjoner medforfattere fra utenlandske institusjoner.

Figur 6.3a viser utviklingen i det internasjonale samarbeidet for perioden 2011–2020 per fagområde og totalt. I løpet av denne niårsperioden har andelen publikasjoner med utenlandsk medforfatterskap økt fra 40 prosent til 55 prosent for Norge totalt (alle fagområder samlet). Med andre ord har vel halvparten av de totalt drøyt 28 000 publikasjonene fra 2020 slikt samforfatterskap.

Store fagområdeforskjeller

Det er store forskjeller mellom fagområdene når det gjelder internasjonalt samarbeid. Mens andelen internasjonalt samforfatterskap er 76 prosent i naturvitenskap i 2020, er den bare 17 prosent innenfor humaniora. Andelen artikler med internasjonalt samarbeid er 63 prosent i medisin og helsefag og 36 prosent i samfunnsvitenskap. Tallene må sees i lys av at det er store forskjeller mellom fagområdene når det gjelder praksis for medforfatterskap og innslaget av forskningssamarbeid generelt. I humaniora er en majoritet av publikasjonene forfattet av bare én person, mens denne publikasjonstypen forekommer mye sjeldnere i naturvitenskap, teknologi og medisin.

Figur 6.3a Andel av norske publikasjoner med internasjonalt samarbeid etter fagområde. 2011–2020.

Kilde: NIFU. Data: Cristin

Mest bilateralt internasjonalt samarbeid

De internasjonalt samforfattede publikasjonene er et resultat av ulike typer samarbeidsprosjekter. Disse varierer fra små bilaterale prosjekter mellom en norsk og en utenlandsk forsker til store multilaterale prosjekter, som involverer et stort antall forskere i en rekke land. Figur 6.3b viser hvordan publikasjonene fordelte seg på ulike typer samarbeidsprosjekter i 2020. Totalt hadde 45 prosent av publikasjonene ikke medforfattere fra institusjoner i andre land, 28 prosent involverte samarbeid med ett annet land (bilateralt samarbeid), 12 prosent med to andre land (trilateralt samarbeid) og 15 prosent med tre eller flere andre land (multilateralt samarbeid). Bilateralt samarbeid står altså for om lag en fjerdedel, men omfanget av multilateralt samarbeid er også betydelig. Multilateralt samarbeid er særlig utbredt i naturvitenskap og medisin og helsefag, men forekommer knapt i humaniora.

Figur 6.3b Norske publikasjoner etter ulike typer internasjonalt samarbeid. 2020.

Kilde: NIFU. Data: Cristin.

USA og Storbritannia største samarbeidspartnere

Kartfiguren først i kapitlet illustrerer omfanget av publiseringssamarbeid mellom Norge og andre land i 2020, og tabell 6.3a viser hvilke land som har flest publikasjoner sammen med forskere i Norge. Til forskjell fra figuren er imidlertid tabellen begrenset til publikasjonene med bilateralt og trilateralt samarbeid. Disse publikasjonene vil i større grad reflektere forsker-til-forsker-samarbeid, mens de multilaterale publikasjonene ofte er resultatet av deltakelse i større nettverk eller forskningskonsortier der mange land deltar.

Det er forskere fra USA som har det hyppigste publikasjonssamarbeidet med norske forskere. Dette er imidlertid ikke unikt for Norge, ettersom USA lenge har vært verdens største forskningsnasjon (men er nå forbigått av Kina). Totalt hadde 17 prosent av artiklene med bilateralt og trilateralt samarbeid medforfattere fra USA. Samarbeidet med Storbritannia, Sverige og Tyskland er også omfattende, og henholdsvis 13, 11 og 9 prosent av publikasjonene involverte samarbeid med forskere fra disse landene. Deretter følger Danmark, Kina og Nederland med andeler på mellom 5 og 7 prosent. Av de nordiske land ser vi at Norge har mye tettere samarbeid med Sverige og Danmark enn med Finland. Norske forskere publiserer sammen med kolleger fra nesten alle verdens land, totalt mer enn 180 ulike, men i mange tilfeller dreier det seg om svært få publikasjoner. Kun et fåtall land var ikke involvert i slikt samarbeid i det hele tatt. Se også tabell A.9.2 i rapportens tabelldel som gir en mer komplett oversikt.

Tabell 6.3a viser i tillegg samarbeidsprofilen for de ulike fagområdene. Her ser vi at USA er største samarbeidsnasjon på de fleste fagområder. Unntaket er teknologi, hvor Kina topper listen, 5 prosentpoeng foran USA, samt samfunnsvitenskap, hvor Storbritannia rangerer litt foran USA.

Tabell 6.3a. Bilateralt og trilateralt samarbeid. Norges viktigste samarbeidsland (de 20 største). 2020.

Land	Humaniora	Medisin og helsefag	Naturvitenskap	Samfunnsvitenskap	Teknologi	Total
USA	15 %	21 %	18 %	15 %	11 %	17 %
Storbritannia	15 %	15 %	12 %	17 %	8 %	13 %
Sverige	12 %	17 %	9 %	13 %	6 %	11 %
Tyskland	11 %	7 %	11 %	8 %	8 %	9 %
Danmark	9 %	10 %	6 %	8 %	5 %	7 %
Kina	1 %	2 %	8 %	3 %	16 %	7 %
Nederland	5 %	6 %	4 %	6 %	4 %	5 %
Italia	1 %	3 %	4 %	4 %	7 %	4 %
Frankrike	2 %	3 %	6 %	2 %	5 %	4 %
Spania	3 %	3 %	5 %	4 %	4 %	4 %
Australia	4 %	5 %	3 %	4 %	2 %	4 %
Finland	6 %	4 %	3 %	6 %	2 %	4 %
Canada	2 %	4 %	4 %	3 %	3 %	4 %
Sveits	2 %	3 %	3 %	2 %	3 %	3 %
India	0 %	1 %	2 %	1 %	5 %	2 %
Russland	4 %	1 %	4 %	1 %	3 %	2 %
Belgia	2 %	2 %	1 %	2 %	2 %	2 %
Brasil	1 %	1 %	2 %	1 %	3 %	2 %
Polen	2 %	1 %	2 %	1 %	2 %	2 %
Østerrike	3 %	2 %	2 %	1 %	1 %	1 %

Kilde: NIFU. Data: Cristin.

Endring over tid per land

Norges samarbeidsprofil endres gradvis. Tradisjonelt har særlig fem land vært viktige for Norges forskningssamarbeid: USA, Sverige, Storbritannia, Tyskland og Danmark. I figur 6.3c vises endringer for de største nasjonene fra 2011 til 2020, også her begrenset til det bilaterale og trilaterale samarbeidet. I absolutte tall (antall samarbeidspublikasjoner) er det fremdeles disse fem landene som har størst vekst, i tillegg til Kina. Gjennom veksten i internasjonalt samarbeid har Norges samarbeidsprofil blitt bredere, og det sampubliseres mye mer med land som det var mindre samarbeid med før. Bildet blir således et annet om en ser på relativ økning. Da er samarbeidet særlig styrket med forskere fra Iran, India, Kina og Brasil, vel å merke fra lave nivåer for noen av landene (spesielt Iran og Brasil).

Den norske regjeringen ønsker at samarbeidet innenfor forskning, utdanning og innovasjon skal styrkes med land av særlig interesse for Norge. Den såkalte «panoramastrategien» ble lansert i 2015 og en oppdatert versjon i 2021. Her er det Brasil, Canada, India, Japan, Kina, Russland, Sør-Afrika, Sør-Korea og USA som blinkes ut som land av særlig betydning. Figuren viser at disse landene er svært forskjellige. Mens USA lenge har vært og fremdeles er Norges viktigste samarbeidsnasjon, når andre  (Sør-Korea og Sør-Afrika) ikke en gang opp blant de 22 største landene vist i figur 6.3c. Som vi har sett, er det norske samarbeidet styrket spesielt med Kina, India og Iran, mens utviklingen for Japan og Canada har vært svakere. Russland plasserer seg i en mellomposisjon.

Figur 6.3c Endringer i Norges samarbeidsprofil for bilateralt og trilateralt samarbeid. 2011–2020.

Kilde: NIFU. Data: Cristin.

Fysikk på topp

Andelen internasjonalt samarbeid per fagområde ble vist i figur 6.3a. Også på disiplinnivå er det betydelige forskjeller. I humaniora er for eksempel omfanget av internasjonalt samarbeid gjennom medforfatterskap 32 prosent i lingvistikk, mens det bare er på 4 prosent i litteraturvitenskap, se tabell 6.3a. I samfunnsvitenskap varierer andelen fra 56 prosent i økonomisk-administrative fag til 15 prosent i rettsvitenskap. I medisin og helsefag ligger biomedisin og de fleste klinisk-medisinske disiplinene på mellom 60 og 75 prosent internasjonalt samforfatterskap, mens sykepleievitenskap ligger lavest med en andel på 38 prosent. I naturvitenskap er det fysikk og geofag som har høyest andeler. Her har hele 83 og 79 prosent, eller fire av fem publikasjoner, også medforfattere fra utenlandske institusjoner. Biologi og kjemi følger med andeler på henholdsvis 74 og 72 prosent. De teknologiske fagene ligger gjennomgående noe lavere enn de naturvitenskapelige, og har andeler på i overkant av 50 prosent.

Tabell 6.3b Publikasjoner med internasjonalt samarbeid etter fagområde og disiplin. 2020.¹

Fagområde	Disiplin	Totalt antall publikasjoner	Andel med internasjonalt samarbeid
Humaniora	Lingvistikk	296	32 %
	Arkeologi og konservering	199	28 %
	Medier og kommunikasjon	213	27 %
	Filosofi og idéhistorie	227	16 %
	Historie	368	11 %
	Teologi og religionsvitenskap	371	11 %
	Nordisk	141	5 %
	Litteraturvitenskap	213	4 %
Medisin og helsefag	Onkologi	368	73 %
	Biomedisin	822	71 %
	Nevrologi	466	71 %
	Hjerte, kar og luftveier	337	70 %
	Psykiatri	381	60 %
	Samfunnsmedisin	1 041	58 %
	Psykologi	882	53 %
	Sykepleie	348	38 %
Teknologi	Materialteknologi	563	70 %
	Miljøteknologi og industriell økologi	258	67 %
	Energi	469	63 %
	Kjemisk teknologi	222	62 %
	Bygg og konstruksjonsteknikk	263	61 %
	Elektronikk og kybernetikk	498	59 %
	Informatikk og datateknikk	1 356	54 %
	Marin og maritim teknologi	295	43 %
Naturvitenskap	Fysikk	881	83 %
	Geofag	1 687	79 %
	Biologi	1 976	74 %
	Kjemi	464	72 %
	Matematikk	548	64 %
Samfunns-vitenskap	Økonomisk-administrative fag	843	56 %
	Samfunnsøkonomi	402	53 %
	Geografi	320	52 %
	Sosialforskning	388	40 %
	Statsvitenskap	526	37 %
	Sosiologi	255	33 %
	Pedagogikk og utdanning	1 282	25 %
	Rettsvitenskap	464	15 %
Total		28 181	55 %

¹ Bare de åtte største fagfeltene i hvert fagområde (målt i antall publikasjoner) er vist i tabellen.

Kilde: NIFU. Data: Cristin.

Stor variasjon i omfang av internasjonalt samarbeid

Tall på institusjons- og instituttnivå viser at det er betydelige forskjeller i graden av internasjonalt samarbeid målt gjennom samforfatterskap. Av de fire største universitetene er det Universitetet i Bergen som har høyest andel publikasjoner med internasjonalt samarbeid i 2020 (59 prosent). De tre andre universitetene har andeler på 55–56 prosent, se tabell 6.3c. Til sammenligning var den nasjonale totalen 55 prosent i 2020.

Av øvrige læresteder er det Universitetssenteret på Svalbard som har høyest innslag av internasjonalt samarbeid i sine publikasjoner, med en andel på hele 80 prosent. Andelen er også høy for Norges miljø- og biovitenskapelige universitet og Norges idrettshøgskole, med henholdsvis 63 og 65 prosent. Av de øvrige institusjonene vist i tabellen, er andelen lavest ved VID vitenskapelige høgskole og OsloMet – storbyuniversitetet, med henholdsvis 21 og 27 prosent.

Instituttene heterogene

Instituttsektoren har samlet sett en profil med et litt høyere innslag av internasjonalt samarbeid enn universitets- og høgskolesektoren. Forskjellen er på 4 prosentpoeng (andelene er henholdsvis 57 og 53 prosent). Noen institutter, spesielt Havforskningsinstituttet, Norsk institutt for naturforskning og Norsk institutt for bioøkonomi har et betydelig omfang av internasjonalt forskningssamarbeid (66–72 prosent).

Mindre forskjeller mellom helseforetakene

Av publikasjonene til universitetssykehusene og øvrige helseforetak, hadde 59 prosent medforfattere fra utenlandske institusjoner. Her er det mindre forskjeller mellom institusjonene enn tilfellet er for universiteter og høgskoler. Av institusjonene vist i tabell 6.3c er andelen høyest for Diakonhjemmet sykehus med 66 prosent, mens de øvrige ligger mellom 46 og 62 prosent.

Fagprofilen påvirker samarbeidet

Det er grunn til å presisere at graden av internasjonalt samarbeid vil være påvirket av fagprofilen til institusjonene og instituttene. Et stort innslag av humaniora og samfunnsvitenskap vil gjerne gi lavere forholdstall, siden betydningen av slikt samarbeid generelt er mindre i disse fagområdene. Dette er en viktig forklaring på de institusjonsvise forskjellene.

I tabell 6.3b inngår også en indikator for relativ samarbeidsindeks. Det er en indeks som er et uttrykk for om institusjonen/instituttet har mer eller mindre internasjonalt samarbeid enn det som er gjennomsnittet i Norge (som er normalisert til 100). I beregningen tas det hensyn til fagprofilene. Andelen internasjonalt samarbeid for Universitetet i Stavanger er for eksempel ikke høyere enn 47 prosent, men dette er omtrent som «forventet» ut fra fagprofilen til institusjonen (indeks 98). Målt på denne måten kommer Handelshøyskolen BI og Norges Handelshøyskole ut med de aller høyeste indeksverdiene (122–123), fulgt av Norges idrettshøgskole og Universitetssenteret på Svalbard (114–115).

Tabell 6.3c Internasjonalt samarbeid etter institusjon/institutt. Totalt antall publikasjoner, andel med internasjonalt samarbeid og relativ samarbeidsindeks. 2020.¹

Institusjon/institutt	Totalt antall publikasjoner	Andel med internasjonalt samarbeid	Relativ samarbeidsindeks (fagfeltjustert)*
Universiteter og høgskoler
Universitetet i Oslo	6 434	56 %	102
Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet	5 931	55 %	98
Universitetet i Bergen	3 466	59 %	105
Universitetet i Tromsø - Norges arktiske universitet	2 298	55 %	101
OsloMet - storbyuniversitetet	1 341	34 %	77
Universitetet i Stavanger	1 170	47 %	98
Norges miljø- og biovitenskapelige universitet	1 087	63 %	98
Universitetet i Sørøst-Norge	999	47 %	93
Universitetet i Agder	915	44 %	92
Høgskulen på Vestlandet	902	54 %	108
Nord universitet	775	47 %	98
Høgskolen i Innlandet	470	35 %	82
Handelshøyskolen BI	323	56 %	123
Norges idrettshøgskole	286	65 %	115
Høgskolen i Østfold	273	33 %	77
VID vitenskapelige høgskole	242	24 %	71
Norges Handelshøyskole	230	59 %	122
Høyskolen Kristiania	201	41 %	87
Høgskolen i Molde - Vitenskapelig høgskole i logistikk	170	51 %	100
Høgskulen i Volda	157	8 %	40
Universitetssenteret på Svalbard	157	80 %	114
Universiteter og høgskoler totalt	24 397	53 %
Instituttsektor
Folkehelseinstituttet	722	64 %	104
SINTEF AS	701	47 %	78
Havforskningsinstituttet	453	68 %	95
NORCE Norwegian Research Centre AS	453	55 %	94
Norsk institutt for bioøkonomi	358	68 %	101
Norsk institutt for naturforskning	313	66 %	98
SINTEF Energi AS	226	48 %	79
NOFIMA	212	59 %	86
SINTEF Ocean	195	44 %	73
Norsk institutt for vannforskning	180	78 %	111
Norges Geotekniske Institutt	157	64 %	98
Instituttsektor totalt	5 709	57 %
Helseforetak
Oslo universitetssykehus HF	2 263	61 %	93
Helse Bergen HF - Haukeland universitetssykehus	817	56 %	86
St. Olavs Hospital HF	617	57 %	89
Universitetssykehuset Nord-Norge HF	406	56 %	89
Helse Stavanger HF - Stavanger universitetssjukehus	338	62 %	101
Akershus universitetssykehus HF	333	52 %	83
Sykehuset i Vestfold HF	164	46 %	76
Sykehuset Innlandet HF	159	50 %	82
Diakonhjemmet sykehus	154	66 %	103
Helseforetak totalt	4 643	59 %

¹ Bare institusjoner/institutter med flere enn 150 publikasjoner i 2020 er inkludert i oversikten.

*) Indikatoren er justert for institusjonens/instituttets relative fagprofil (antall publikasjoner) hvor referanseverdien er det nasjonale gjennomsnittet med internasjonalt samarbeid i fagene (=100).

Kilde: NIFU. Data: Cristin.

Nasjonal sampublisering

I tillegg til det internasjonale samarbeidet foregår det også et betydelig nasjonalt samarbeid innenfor forskning. Dette kan omfatte samarbeid mellom personer ved samme institutt, mellom personer ved forskjellige institutter ved samme institusjon og mellom personer ved forskjellige institusjoner i Norge. Også denne typen samarbeid kan belyses gjennom bibliometriske indikatorer.

I dette delkapitlet analyseres eksternt nasjonalt samarbeid, det vil si samarbeid hvor det er forfattere tilknyttet ulike norske institusjoner, institutter (i instituttsektoren), organisasjoner eller bedrifter. Sampublisering som foregår for eksempel mellom forskere tilknyttet to universitetsinstitutter ved samme lærested, regnes da ikke som nasjonalt samarbeid i denne sammenheng. I analysen har vi ikke sett på antall samarbeidsinstitusjoner, så vi har ikke skilt på om samarbeidet er mellom to eller flere norske institusjoner.

Mens rundt halvparten av alle norske publikasjoner involverte samarbeid med utenlandske institusjoner i 2020 (se delkapitlet om internasjonalt samarbeid), var kun rundt 34 prosent av publikasjonene skrevet i samarbeid mellom forskere ved to eller flere norske institusjoner.

Mest nasjonalt samarbeid innenfor medisin og helsefag

Det er store forskjeller mellom fagområdene når det kommer til graden av nasjonalt samarbeid. Figur 6.3d viser andel av publikasjonene som er skrevet av forskere i samarbeid mellom flere institusjoner etter fagområder. Det er mest nasjonalt samarbeid innenfor medisin og helsefag, hvor i underkant av 6 av 10 publikasjoner involverer slikt samarbeid. Lavest andel samarbeid er det innenfor humaniora, hvor 11 prosent av publikasjonene har forfattere tilknyttet ulike norske institusjoner. Innenfor samfunnsvitenskapelige fag samarbeides det dobbelt så hyppig som i humaniora, men andelen er likevel bare 23 prosent. Samtidig fremkommer det at hver tredje publikasjon innenfor naturvitenskap og teknologi er skrevet i samarbeid med andre norske institusjoner.

Som forklart i delkapitlet om internasjonalt samarbeid, må disse forskjellene ses i lys av at publiseringsmønstrene i fagområdene er forskjellige, blant annet ved at flesteparten av publikasjonene innenfor humaniora skrives av kun én forfatter, mens de i andre fagområder oftest har én eller flere andre medforfattere. Dette er forhold som også vil påvirke det nasjonale samarbeidsmønsteret som fremkommer gjennom bibliometriske analyser.

Den høye andelen for medisin og helsefag reflekterer den tette koblingen spesielt mellom de medisinske fakultetene og de tilknyttede universitetssykehusene, hvor en stor del av publikasjonene har medforfattere både fra universitetet og universitetssykehuset. Videre er «delte» stillinger utbredt, for eksempel ved at en overlege ved universitetssykehuset er professor II ved universitetet. Om begge institusjonene føres opp som forfatteradresse, vil dette registreres som eksternt samarbeid i analysen.

Figur 6.3d Andel publikasjoner med institusjonelt samarbeid for CRIStin-institusjoner etter fagområder. 2020.

Kilde: NIFU (Data: CRIStin)