Indikatorrapporten

Utdanning

I dette delkapitlet presenterer vi de siste tallene over søkning til høyere utdanning, samt trender for utvikling i studenter og kandidater. Vi har også studentmobilitet inn og ut av Norge. Videre presenterer vi en fokusartikkel om strukturreformen i høyere utdanning.

Søkning til høyere utdanning

Fortsatt vekst i søkning til høyere utdanning

Delkapitlet viser at økningen i søkningen til høyere utdanning fortsetter på grunn av stor økning i aldersgruppen over 30 år. Særlig har det vært stor økning i søkningen til juss, hvor det er størst konkurranse om studieplassene. Stadig færre søkere til høyere utdanning får sitt førstevalg innfridd, og mange kvalifiserte søkere får ikke tilbud om studieplass gjennom Samordna Opptak. Mange blir imidlertid også tatt opp gjennom lokalt opptak.

Størst økning for juss

Også i 2021 har det vært en liten økning i antall søkere til høyere utdanning gjennom Samordna Opptak (SO), på to prosent. Det har særlig vært en stor økning i antall førstevalgssøkere for juss, se figur 3.3a. Hovedårsaken til det er et nytt studium med svært mange førstevalgssøkere (2 064): «Toll, vareførsel og grensekontroll». Samfunnsfag skiller seg ut med en spesielt stor nedgang, men her var det en stor økning i 2020, slik at antall førstevalgssøkere fortsatt er betydelig høyere enn i tidligere år.

Figur 3.3a Absolutt og relativ vekst i antall førstevalgssøkere etter utdanningsområde. 2021.

imagevpnxq.png

Kilde: Samordna opptak, april 2021

Hva er en førstevalgssøker?

Stor økning i antall søkere som er 30 år eller eldre

Veksten i søkningen i 2021 skyldes en stor økning blant dem som 30 år eller eldre, se figur 3.3b. Økningen skyldes økt tilbøyelighet til å søke høyere utdanning i befolkningen, ikke en økning i antall personer i denne aldersgruppen. En mulig forklaring kan være at mange i denne aldersgruppen er arbeidsledige eller permitterte og benytter anledningen til å ta videreutdanning; grunnutdanning i SO omfatter også årsstudier, som også kan være relevant som videreutdanning.

Den store nedgangen for aldersgruppen 18–19 år skyldes hovedsakelig en nedgang i antall personer i denne aldersgruppen, mens nedgangen for 20-åringer kan forklares av at flere enn vanlig i dette kullet søkte høyere utdanning allerede som 19-åringer, sannsynligvis på grunn av koronapandemien.

Figur 3.3b Absolutt og relativ vekst i antall førstevalgssøkere etter aldersgruppe. 2021.

imagen1i9l.png

Kilde: Samordna opptak, april 2021

Nær seks førstevalgssøkere per studieplass innenfor juss

Juss har flest førstevalgssøkere per studieplass, se figur 3.3c, enda flere enn i fjor. Også for helsefag, mediefag, samfunnsfag og informasjonsteknologi er det fortsatt stor konkurranse om studieplassene. Færrest førstevalgssøkere i forhold til antall studieplasser er det for reiseliv, historie, lærerutdanning og realfag.

Figur 3.3c Antall førstevalgssøkere per studieplass etter utdanning. 2021 og 2020.

Figuren er interaktiv. Velg år øverst i figuren, og hold musepekeren over feltene for detaljer.

Kilde: Samordna opptak, april 2021

Under halvparten av søkerne får sitt førstevalg innfridd

Stor vekst i søkningen til høyere utdanning gjennom mange år har ført til at stadig flere kvalifiserte søkere ikke får tilbud om studieplass gjennom SO, i 2020 gjaldt dette 16 prosent av de kvalifiserte søkerne, se figur 3.3d. Det har også vært en synkende andel som får tilbud om studieplass på sitt førstevalg over tid. I 2020 var denne andelen bare 46 prosent, mot 55 prosent i 2014. Det behøver likevel ikke bety at søkerne ikke kan ta den utdanningen de ønsker, det kan bare være at de ikke kan ta den ved den institusjonen de helst hadde ønsket.

Figur 3.3d Andel kvalifiserte søkere til høyere utdanning med tilbud på førstevalg, tilbud på lavere prioritet og ikke tilbud om studieplass. 2014–2020.

imaget1us5.png

Kilde: Samordna opptak sluttstatistikk

Mange søkere blir tatt opp til grunnutdanning gjennom lokalt opptak

SO omfatter imidlertid ikke alle typer grunnutdanning, det er også en del grunnutdanninger som er med i søkerstatistikken for lokalt opptak; disse omfatter studier som bygger videre på en grunnutdanning. Dette gjelder blant annet studier som er basert på spesielle opptakskriterier, som kunstutdanninger. Heller ikke alle private institusjoner er med i SO og er derfor tatt med i statistikken for lokalt opptak. Opptaket kan også være lokalt dersom nye studier er etablert for sent til å inngå i SO.

At man ikke får tilbud om studieplass gjennom SO, betyr derfor ikke nødvendigvis at man ikke får en studieplass. Figur 3.3e viser at det i 2020 var nærmere 12 000 som møtte opp til studiestart gjennom lokalt opptak i utdanninger som regnes som grunnutdanning i SO; 3–4-årig bachelorgrad, 2-årig høgskolekandidat, 4-årig yrkesutdanning, 5-årig mastergrad og profesjonsstudium. Selv om søkere i lokalt opptak regnes med for hver institusjon man søker på, er det sannsynligvis ikke så mange som møter opp til flere studier i samme semester. Tallene viser dermed at det er et stort antall søkere til grunnutdanning som også blir tatt opp gjennom lokalt opptak, og som ikke er med i SO-tallene.

Figur 3.3e Antall søkere til grunnutdanning (3–4-årig bachelorgrad, 2-årig høyskolekandidat, 4-årig yrkesutdanning, 5-årig mastergrad, profesjonsstudium) lokalt opptak som møtte til studiestart etter søknadsalternativ-prioritet. 2014–2020.

imagev5dro.png

Kilde: DBH

Fagmiljøstørrelse ved fusjonerte institusjoner etter strukturreformen i universitets- og høgskolesektoren

Studenttallsutviklingen i Norge

11 000 flere studenter i 2020

I 2020 var det totalt 292 900 studenter i Norge, noe som er en økning på drøyt 11 000 studenter sammenlignet med året før. Figur 3.3f viser student-tallsutviklingen de siste 20 årene, fra starten av 2000-tallet. Ved inngangen til 2000-tallet var studenttallet i Norge rett i underkant av 200 000 og del av en stigende trend som hadde pågått siden slutten av 1980-tallet. Fra 2002 og helt til 2007 er studenttallet stabilt på rett over 200 000, noe som delvis kan forklares av at perioden gjenspeiler en periode med små fødselskull (ca. 50 000 barn per år) drøyt 20 år tidligere. Fra 2008 begynte studenttallet å øke igjen, og det har vært stadig vekst fram til 2016, før den flatet ut fram til 2019.

Figur 3.3f Antall studenter i høyere utdanning i Norge etter type utdanningsinstitusjon. 2000–2020.

Figuren er interaktiv. Hold musepekeren over feltene for detaljer.

Kilde: SSB

3 av 4 studenter går i dag på et universitet

Fra 2005 ble det anledning for høgskoler til å søke om å bli universitet, og det er stort sett disse endringene i sektoren som har ført til at forholdet mellom antall studenter ved universiteter og høgskoler har blitt forskjøvet. I 2004 var det i Norge 4 universiteter, 8 vitenskapelige høgskoler og 25 statlige høgskoler, mens det i 2020 er 10 universiteter, 6 vitenskapelige høgskoler og 5 statlige høgskoler, se også omtale av strukturendringer i teksten om universitets- og høgskolesektoren i kapittel 1. Figur 3.3a illustrerer dermed ikke bare veksten i antallet studenter, men også de store endringene i universitets- og høgskolesektoren som har skjedd de siste 15 årene. Læresteder er slått sammen, mindre læresteder har blitt en del av et større lærested, og høgskoler har endret status til universitet. Dette er også synlig i endringene i størrelsesforholdet mellom antall studenter ved universiteter og høgskoler over tid. Fram til 2006 utgjorde universitetsstudentene omtrent 40 prosent av alle studenter, for så å øke sin andel til rett over 50 prosent i perioden 2008–2015. I årene 2016–2017 utgjorde studenter ved universiteter og vitenskapelige høgskoler 63 prosent av alle studenter, mens de siden 2018 har utgjort nesten 76–78 prosent. Med andre ord er det i dag bare én av fem studenter som går på en høgskole, mens for 20 år siden studerte tre av fem ved en høgskole.

Flest studenter ved NTNU

Det er også interessant å studere hvordan utviklingen i studenttallene ser ut for enkeltinstitusjoner. Figur 3.3g (første fane) viser antallet studenter ved de fire gamle breddeuniversitetene: Universitetet i Oslo (UiO), Universitetet i Bergen (UiB), Universitetet i Tromsø (UiT) og NTNU. Figuren viser at UiO og UiB har hatt et stabilt eller svakt synkende studenttall i perioden, mens UiT og NTNU i stor grad er karakterisert av en økning knyttet til de årene da andre læresteder ble fusjonert inn i institusjonene. I NTNUs tilfelle ble tidligere Høgskolen i Sør-Trøndelag, Høgskolen i Ålesund og Høgskolen i Gjøvik fusjonert med NTNU fra 2016. Antallet studenter økte fra i underkant av 24 000 til 40 000 studenter, og alle lærestedene fikk da det felles navnet NTNU. UiT har økt mer suksessivt, og dette er knyttet til at flere høgskoler har blitt innlemmet i universitetet over tid. Høgskolen i Tromsø ble en del av UiT i 2009. I 2013 ble Høgskolen i Finnmark fusjonert med UiT, og lærestedet fikk tilnavnet Norges arktiske universitet. Til slutt ser vi en økning i studenttallet igjen i 2016, da UiT fusjonerte med Høgskolen i Narvik og Høgskolen i Harstad. Men selv om vi ser noen kraftige hopp i studenttallene ved de fire breddeuniversitetene som er knyttet til fusjoner, ser vi at den generelle tendensen er at denne typen læresteder har hatt et relativt stabilt studenttall, i hvert fall i perioder der man ikke fusjonerer.

Figur 3.3g Antall studenter etter lærested. 2000–2020.

Figuren er interaktiv. Velg lærestedsgruppe øverst i menyen, og hold musepekeren over linjene for detaljer.

Kilde: SSB

Store endringer også ved de vitenskapelige høgskolene

Andre fane i figur 3.3g tar for seg vitenskapelige høgskoler, eller læresteder som enten har hatt eller fått status som vitenskapelig høgskole i perioden 2000–2020. Sammen illustrerer disse lærestedene noen av endringene i strukturen, ved at én av dem har fått universitetsstatus i perioden, mens en annen opprinnelig var en høgskole som fikk status som vitenskapelig høgskole i 2010. De tre resterende lærestedene har vært vitenskapelige høgskoler i hele perioden.

Norges landbrukshøgskole (NLH) fikk status som universitet i 2005 under navnet Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB). Fra 2008 har lærestedet opplevd vekst i antall studenter, fra ca. 3 000 i 2008 til rett over 5 000 studenter i 2014. Dette var en villet vekst fra lærestedets side, som kom av at Stjernøutvalget (NOU 2008:3) gikk inn for at et lærested bør ha over 5 000 studenter. Lærestedet arbeidet derfor aktivt for å øke antallet studenter. Målet om å øke studenttallet, uten at det gikk på bekostning av studiekvaliteten, var også en del av lærestedets strategi (Hovdhaugen & Carlsten 2013). Fra og med 2018 har Veterinærhøgskolen vært en del av universitetet, noe som er en av de få fusjonene i norsk høyere utdanning som ikke er initiert av lærestedene selv, men heller pålagt fra myndighetene. I forbindelse med denne fusjonen skiftet lærestedet igjen navn, til Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU).

Høgskolen i Molde ble vitenskapelig høgskole i 2010, noe som også sammenfaller med en økning i studenttallet, og året etterpå passerte lærestedet 2 000 studenter. Det har vært en svak økning i studenttall i hele perioden, men økningen har vært sterkere etter at lærestedet fikk status som vitenskapelig høgskole. Figur 3.3h viser også at det har skjedd en kraftig økning de siste to årene, fra drøyt 2 200 studenter i 2018 til over 2 800 studenter 2020.

De tre vitenskapelige høgskolene Norges Handelshøyskole (NHH), Norges idrettshøgskole (NIH) og Norges musikkhøgskole (NMH), har større stabilitet i studenttallene, med kun en svak økning i antall studenter i løpet av 20-årsperioden. Generelt pleier vitenskapelige høgskoler å være karakterisert av at de er relativt små læresteder som er spesialisert innenfor et fagområde og at de tilbyr utdanning på alle nivå (bachelor-, master- og ph.d.-utdanning). Det innebærer at dette er læresteder der vi heller ikke ville ha forventet sterk vekst i studenttallet, men heller at de opprettholder det antall studenter de har, noe figur 3.3h også bekrefter. Det er en liten økning i antall studenter over tid, noe som stemmer med det generelle bildet av økningen i antall studenter i sektoren.

Tredje fane i figur 3.3g viser endring i studenttallet ved noen av de nye universitetene. Disse tre institusjonene har det til felles at de var høgskoler før de ble universitet. Universitetet i Stavanger ble universitet i 2005, mens Universitetet i Agder ble universitet i 2007. Historien til OsloMet er litt mer komplisert, siden lærestedet først var en sammenslåing av Høgskolen i Oslo og Høgskolen i Akershus i 2011, og så ble universitet i 2018. Figur 3.3i bruker tall for alle fasene oppsummert, selv om vi kun har brukt navnet OsloMet i figuren.

Stabil vekst i studenttallet ved OsloMet, UiA og UiS

Felles for disse tre lærestedene, som er eksempler på læresteder som har gått fra å være høgskole til å bli universitet i løpet av de siste to tiårene, er at de alle har en økning i studenttallet over tid og en økning som er kraftigere enn den generelle økningen i studenttallene. Mens det totale studenttallet i Norge har økt omtrent en halv gang i 20-årsperioden, er antallet studenter fordoblet ved UiA og nesten fordoblet ved de andre to lærestedene i samme periode. Derimot forteller ikke statistikken noe om hva denne endringen kommer av. Er det lærestedene som posisjonerer seg ved å øke i størrelse, eller er det mer attraktivt for studenter å søke på et universitet, slik at studenttallet ved lærestedet derfor øker mer enn studenttallsøkningen generelt?

Ulik utvikling i studenttallene ved Nord universitet og Universitetet i Sørøst-Norge

De to siste universitetene, Nord universitet og Universitetet i Sørøst-Norge (USN) har hatt litt forskjellig utvikling i studenttallene de siste ti årene, til tross for at begge læresteder har vært igjennom flere fusjoner og organisatoriske endringer. Dersom vi samler alle lærestedene som i dag inngår i Nord universitet (Universitetet i Nordland, Høgskolen i Nesna og Høgskolen i Nord-Trøndelag) så har de samlet sett hatt over 10 000 studenter siden 2008, og deretter variert mellom 10 800 og nesten 12 000. Med andre ord er dette ganske stabile studenttall over tid.

USN derimot har hatt en kraftig økning i perioden. Dette er delvis knyttet til at lærestedet har blitt utvidet fra å være tre separate høgskoler. Høgskolen i Buskerud og Høgskolen i Vestfold ble fusjonert i 2014, deretter også med Høgskolen i Telemark tre år senere. I 2018 fikk lærestedet universitetsstatus. Før alle disse endringene startet i 2013, hadde de tre opprinnelige høgskolene ca. 15 000 studenter og i dag, i 2020, har lærestedet nesten 18 000 studenter. Med andre ord ser det ut til at ved dette lærestedet fortsetter økningen i antall studenter etter fusjonene.   

Regionale forskjeller og familiebakgrunn påvirker studietilbøyeligheten

En relativt stor andel studenter kommer fra fylker med byer som har større høyere utdanningsinstitusjoner, slik som Oslo, Bergen, Trondheim, Tromsø og Stavanger. Dette henger også sammen med at de som kommer fra familier der foreldrene har høyere utdanning, har større sannsynlighet for selv å velge å studere enn de som kommer fra familier uten erfaring med høyere utdanning, og det bor flere med høyere utdanning i urbane strøk. Med andre ord, i byer med et universitet er det en større andel av befolkningen som har høyere utdanning (se for eksempel Opheim 2004, Wessel 2013). Men disse regionale forskjellene har blitt noe mindre over tid. Dette kan illustreres ved å se på andel studenter fra ulike fylker som har foreldre med høyere utdanning.

Figur 3.3h viser andel i aldersgruppene 19–24 år og 25–29 år som er i høyere utdanning. Andelen studenter blant dem som har foreldre med lang høyere utdanning (mer enn 4,5 år før fullført grad), har vært stabil siden starten av 1990-tallet i begge grupper. 58 prosent av 19–24-åringene og rundt 30 prosent av 25–29-åringene er studenter. Vi ser at det er en svak nedgang i andel studenter blant 25–29-åringene med foreldre med lang høyere utdanning, noe som kan tyde på at denne gruppen studenter gjør seg ferdig i høyere utdanning litt fortere i dag enn de gjorde før 20 år siden. Vi ser tilsvarende mønster for studenter med foreldre med kort høyere utdanning (inntil 4 års utdanning): Andelen som er studenter blant 19–24-åringene er stabil, 44 prosent, mens den synker litt i gruppen 25–29 år. For dem med foreldre med utdanning på videregående nivå er forholdet omvendt. Her er det en liten økning i andelen 19–24-åringer som er studenter, mens andelen for 25–29-åringene er stabil. Av dem med foreldre som kun har grunnskoleutdanning, er andelen studenter derimot økende i begge grupper, både for dem over og under 25 år.

Figur 3.3h Andel av aldersgruppene 19–24 år og 25–29 år som er i høyere utdanning etter foreldres utdanningsnivå. 1999, 2009 og 2019.

imagegjzdg.png

Kilde: SSB

Mindre forskjeller mellom fylkene

Figur 3.3i viser andel av studentene som har foreldre med høyere utdanning, etter fylket de kommer fra. Vi tar her utgangspunkt i fylkesinndelingen slik den var i 2019, og dermed er Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag lagt sammen. For 20 år siden, i 1999, var det bare blant studenter fra Oslo og Akershus at over halvparten hadde foreldre som selv hadde høyere utdanning. I 2019 ser vi at denne gruppen, studenter fra familier med høyere utdanningserfaring, utgjør halvparten av studentene i alle fylker unntatt to: Østfold og Telemark. Alle andre fylkene har en andel som er rundt 50 prosent eller høyere. Med andre ord har forskjellene mellom ulike fylker blitt mindre over tid.

Videre viser figuren at andelen studenter med foreldre med høyere utdanning øker over tid, men at den har økt mer i fylker som Finnmark, Troms, Nordland, Trøndelag, Hordaland og Sogn og Fjordane. Generelt er økningen over tid mer moderat i Oslo, Akershus og Telemark. Oslo og Akershus hadde en høy andel studenter fra utdannede familier allerede i 1999, mens Telemark, som i 1999 var relativt gjennomsnittlig (40 prosent) hadde i 2019 den laveste andelen studenter fra utdannede familier (46 prosent).

Figur 3.3i Andel studenter som har foreldre med høyere utdanning etter fylke. 1999–2019.

Figuren er interaktiv. Hold musepekeren over feltene for detaljer.

Kilde: SSB

Høyere grads kandidater i Norge

De høyere utdanningsinstitusjonene har som kjent gjennomgått store strukturelle endringer i løpet av 50 år, og dette gjenspeiles i statistikken over kandidatene som uteksamineres med høyere grad.

Flere læresteder uteksaminerer høyere grads kandidater

I 1970 og årene fram mot midten av 1980-tallet var det kun ved universitetene og de vitenskapelige høgskolene vi registrerte kandidater med hovedfag/høyere grad, men fra midten av 1980-tallet kom også et økende antall høyere grader fra regionale og statlige høgskoler.  I de senere år har også flere private høgskoler uteksaminert høyere grads kandidater.  I 1994 var det 7 regionale høgskoler/statlige høgskoler som tildelte høyere grader, i 2004 gjaldt det 18 høgskoler. Se faktaboksen om akademikerregisteret over.

I det nye årtusenet startet en utvikling der flere statlige høgskoler fikk universitetsstatus, den første var Høgskolen i Stavanger i 2005, deretter fulgte Høgskolen i Agder i 2007 (2008 i akademikerregisteret), Høgskolen i Bodø i 2011. I 2020 var det kun 5 statlige høgskoler igjen, også som en følge av at flere statlige høgskoler slo seg sammen til større enheter. Siden 2018 hatt har vi hatt 10 universiteter. Landskapet for statlige vitenskapelige høgskoler har ikke endret seg like mye. Av statlige vitenskapelige høgskoler har vi fremdeles Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, Norges musikkhøgskole, Norges idrettshøgskole og Norges Handelshøyskole. Landbrukshøgskolen på Ås ble universitet i 2005 (UMB, nå NMBU), mens Høgskolen i Molde, vitenskapelig høgskole i logistikk, og Kunsthøgskolen i Oslo er relativt nye tilskudd i denne kategorien.

Men uavhengig av strukturendringene, og uavhengig av om de var 5 eller 18 i tallet, har høgskolene uteksaminert en svært liten andel av totaltallet kandidater med høyere grad; mellom 4 og 12 prosent de siste 30 årene.

17 000 kandidater ble uteksaminert i 2020

Uavhengig av institusjonsstruktur har det i årene 1970–2020 blitt uteksaminert stadig flere høyere grader ved norske høyere læresteder. Totalt antall høyere grads kandidater økte i perioden fra ca. 2 600 i 1970 til ca. 17 000 i 2020, en økning på 554 prosent. Antall kvinner med høyere grad økte fra 315 i 1970 til nær 9 900 i 2020, det tilsvarer en kvinneandel på 12 prosent i 1970 og hele 58 prosent i 2020.

Flest kandidater i naturvitenskap og teknologi

Økningen i antall høyere grader har foregått jevnt og trutt og sterkt for alle fagområder. Utdanningsfag grupperes på en annen måte enn FoU-statistikken. Blant annet er samfunnsfag splittet mer opp. Det største fagområdet i utdanningsstatistikken har i alle år vært naturvitenskap og teknologi, særlig gjelder dette universiteter og vitenskapelige høgskoler m.fl.  I 1970 ble det uteksaminert ca. 1 150 kandidater med hovedfag i naturvitenskapelige fag, i 2020 hele 4 470 mastere/sivilingeniører. Figur 3.3j er interaktiv, og viser utviklingen i høyere grads kandidater i de ulike fagområdene fra 1970 til 2020.

Figur 3.3j Høyere grads kandidater etter fagområde. 1970–2020.

Kilde: NIFU, Akademikerregisteret

Økonomi/administrasjon er også et stort fagområde for universiteter/vitenskapelige høgskoler, med nesten 3 400 høyere grader i 2020.  BI kom med i våre tall fra 2009, og det gjenspeiler seg i tabellen, med en kraftig økning i mastere/siviløkonomer dette året.

Medisin/helsefagområdet (universiteter/vitenskapelige høgskoler) har vokst kraftig de siste åra og uteksaminerte 2 380 kandidater i 2020, mens både humaniora, juss og samfunnsfag er betraktelig mindre fagområder, alle med under 2 000 kandidater i 2020. Det gjelder også pedagogiske fag/sikkerhetsfag, selv om dette området har vokst mye de siste årene.

De statlige høgskolene har større tyngde når det gjelder helse/sosial/idrettsfag og pedagogiske fag, særlig etter at mange høgskoler forsvant fra kategorien. Vi ser for høgskolene av den grunn en kraftig nedgang i både humaniora-, økonomi- og nat.vit.fag. Samfunnsfag, helse/sosial/idrettsfag og pedagogiske fag holder kandidattallet oppe for de fem gjenværende statlige høgskolene.

Internasjonal studentmobilitet

Den internasjonale studentmobiliteten økte betydelig på 2000-tallet, men korona-pandemien har medført en tilbakegang i studentmobiliteten. For Norges del har pandemien påvirket både tallet på norske studenter som reiser ut, og tallet på utenlandske studenter som kommer til Norge. Endringene har vært langt større for tallet på studenter på utvekslingsopphold enn for tallet på studenter som tar en hel grad i et annet land.

Sterk vekst i internasjonal studentmobilitet på 2000-tallet

Tallet på studenter som tok en hel grad utenfor eget hjemland, steg fra 2,2 millioner i 2000 til 5,6 millioner i 2018 (OECD, 2021). Det foreligger ikke global statistikk om endringer i studentmobiliteten etter 2018, og dette innebærer at de tallmessige konsekvensene av pandemien for internasjonal studentmobilitet foreløpig er usikre.

Dramatisk nedgang i antall nye studenter – men ikke overalt

Flere land rapporterer om en betydelig reduksjon i mobiliteten. Eksempelvis er antall internasjonale studenter i Australia redusert med 20 prosent, og tallet på nye, internasjonale studenter er redusert fra over 50 000 til nesten null i løpet av ett år (Australian Bureau of Statistics, 2021). Også fra USA rapporteres det om klart færre internasjonale studenter (University World News, 2021). Men det er også land som har opplevd økt tilstrømming av internasjonale studenter. Svenske universiteter rapporterer om en økning på 13 prosent fra 2019 til 2020 (University World News, 2020). Også britiske universiteter har opplevd økt tilstrømming (Khrono, 2020). Når konsekvensene av pandemien for studentmobilitet varierer mellom land, må dette ses i lys av praktiske og juridiske barrierer for mobilitet. Noen land har innført svært strenge innreiserestriksjoner, mens andre i større grad tillater utenlandske studenter å komme inn i landet.

Den norske statistikken for internasjonal studentmobilitet er tilstrekkelig oppdatert til at vi kan observere konsekvenser av pandemien. Vi vil her ta for oss hvordan ut- og inngående mobilitet har utviklet seg på 2000-tallet, men samtidig ha særlig oppmerksomhet på utviklingstrekk som har sammenheng med pandemien.

Mange nordmenn tar hele grader i utlandet

Nordmenn har lange tradisjoner for å studere i utlandet. Bakgrunnen for dette er at Norge hadde begrenset kapasitet i høyere utdanning. I de første par tiårene etter 1945, var det å reise ut en nødvendighet for å kunne ta visse utdanninger, og opp mot en tredjedel av norske studenter var utenlandsstudenter. Studiefinansiering gjennom Lånekassen bidro til å gjøre dette mulig, selv for studenter uten bemidlede foreldre.

Studiekapasiteten i Norge har etter hvert blitt utvidet, og i dag velger flertallet av dem som reiser ut, å gjøre det fordi de har et genuint ønske om å studere i utlandet fremfor i Norge (Hovdhaugen & Wiers-Jenssen, 2021). Men på fagfelt som medisin, tannmedisin, veterinær og psykologi er den innenlandske kapasiteten langt lavere enn etterspørselen etter studieplasser, og de som reiser ut for å ta slike utdanninger, gjør det oftest fordi de ikke kommer inn på ønsket utdanning i Norge (Hovdhaugen og Wiers-Jenssen, 2021). De senere årene har andelen av norske studenter som tar en hel grad i utlandet ligget på om lag 6 prosent av den totale studentmassen. Trenden er svakt nedadgående, men andelen er likevel dobbelt så høy som for gjennomsnittet i OECD-landene (OECD, 2020). Utviklingen i antall studenter som tar en hel grad i utlandet, er vist i figur 3.3k. Figuren er basert på statistikk fra Lånekassen. Figuren viser en nedadgående trend fra 2015 i tallet på studenter som tar en hel grad i utlandet, og vi kan ikke observere noen klar «korona-effekt».

Figur 3.3k Norske helgradsstudenter i utlandet. 2000/01–2020/21.

imageyhumd.png

Kilde: Lånekassen

Storbritannia fortsatt det mest populære studielandet

Figur 3.3l viser utviklingen i antall norske studenter i de landene som har vært mest populære på 2000-tallet. Storbritannia ligger på topp, fulgt av Danmark, Polen og USA. For disse landene er reduksjonen i studenttallet det siste året stort sett nokså liten, men for USA er den om lag 15 prosent. Tallet på norske gradsstudenter i Australia er redusert med 35 prosent mellom 2019/2020 og 2020.

Storbritannias sterke posisjon har sammenheng med språk, geografisk nærhet og kjente og velrennomerte læresteder. I tillegg er det en del mindre kjente læresteder som søker å rekruttere norske studenter gjennom aktiv markedsføring. Men som vi ser av figur 3.3k, er det noe færre enn tidligere som velger Storbritannia. Danmark er også vertsland for mange norske studenter, og Handelshøjskolen i København (Copenhagen Business School) er det lærestedet i utlandet med flest nordmenn, hele 525 i studieåret 2020/2021 (Lånekassen, 2021). USA tiltrekker seg også mange norske studenter, og her har trenden vært stigende fra 2006/7 til 2014/15, men har sunket litt de senere årene. Vi ser også at mange studerer i Øst-Europa. De fleste norske studentene i denne delen av Europa går på engelskspråklige programmer i medisin, tannmedisin, veterinærfag og psykologi. Australia var ved starten av 2000-tallet det mest populære studielandet for nordmenn, men tallet på norske studenter der er stadig synkende.

Figur 3.3l Antall norske helgradsstudenter i utlandet i mest populære studieland. 2000/01–2020/21.

Figuren er interaktiv. Hold musepekeren over feltene for detaljer.

Kilde: Lånekassen

De fleste velger engelsk eller nordisk som studiespråk

Av figur 3.3k kan vi også lese at de fleste gradsstudentene velger studieland der undervisningsspråket er engelsk eller et nordisk språk. Slik har det ikke alltid vært, eksempelvis har mange medisin- og ingeniørstudenter tidligere valgt å studere i Tyskland (Wiers-Jenssen, 2019). Men fra 1970-tallet og utover ble tyskspråklige land mindre populære. I de siste årene har imidlertid tallene tatt seg litt opp, og det er i dag rundt 300 norske helgradsstudenter i Tyskland. Det er også et økende antall som velger å studere i Spania; 394 studenter i studieåret 2020/2021. For Frankrike har tallene lenge vært synkende, og i de senere årene har kun om lag 200 nordmenn studert der.

Medisin og økonomisk-administrative fag er de mest populære blant utenlands-studentene

Når det gjelder fagfelt, har medisin og økonomisk-administrative utdanninger lenge vært fagene med flest utenlandsstudenter (tabell 3.3a). Det er også et høyt antall som velger å studere samfunnsfag, psykologi, ingeniørfag, realfag og kunstfag i utlandet.

Tabell 3.3a Antall gradsstudenter etter fagfelt studieåret 2019/2020.

Fag Antall
Medisin              3 063
Økonomi/business/administrasjon/ledelse              2 830
Samfunnsfag              1 267
Psykologi                  970
Ingeniørfag                709
Humanistiske fag                  669
Realfag                  668
Bildende kunst / kunsthåndverk                  471
Arkitektur                  412
Juridiske fag                  398
Veterinærmedisin                  392
Musikk                  365
Informasjons- og kommunikasjonsteknologi                  309
Journalistikk                  302
Odontologi                  302
Forsker                  299
Fysioterapi                  298
Sykepleie                  226
Lærerutdanning                  190
Kiropraktikk                  140
Film                  134
Teater / skuespiller                  108
Annet                  768
Totalt          15 290

Kilde: Lånekassen

På noen fagområder utgjør utenlandsstudentene en høy andel av det totale antallet norske studenter. Det er særlig slående for medisin og veterinærmedisin, der rundt halvparten er utenlandsstudenter. Men også studenter på utdanninger som tannmedisin, fysioterapi, journalistikk, kunst og arkitektur er sterkt overrepresentert blant utenlandsstudentene (se figur 3.3.l i Indikatorrapporten 2020). Kortere profesjonsutdanninger som helse- og sosialfaglige utdanninger og lærerutdanninger er klart underrepresentert blant utenlands-studentene.

Politisk mål at halvparten av norske studenter tar deler av studiet i utlandet

I tillegg til studenter som tar en hel grad i utlandet, er det mange som tar noen måneder av utdanningen i et annet land. Denne gruppen omtales gjerne som utvekslingsstudenter eller delstudenter. En sentral målsetting i norsk utdanningspolitikk er å øke andelen studenter som reiser på utveksling betydelig (Kunnskapsdepartementet, 2020). Før pandemien lå andelen kandidater som tar et utvekslingsopphold som del av sin norske grad på om lag 16 prosent, mens den langsiktige målsettingen er at 50 prosent av studentene i Norge skal reise på utveksling.

Tallet på delstudenter har svingt rundt 8 000 studenter de siste årene, men det har vært en drastisk nedgang under pandemien. Tall fra Lånekassen viser at tallet på utreisende utvekslingsstudenter ble redusert fra rundt 8 000 til rundt 800 studenter fra studieåret 2019/20 til studieåret 2020/21 (figur 3.3m). Mange læresteder satte helt stopp for utveksling høsten 2020 og våren 2021. Selv om flere lærestesteder rapporterer at de vil åpne opp for utveksling igjen høsten 2021, kan det ta tid før tallene tar seg opp.

Figur 3.3m Antall norske delstudenter i utlandet. 2000/01–2020/21.

imagebdih8.png

Kilde: Lånekassen

Engelskspråklige land er populære også blant dem som reiser på utveksling. De siste årene har Australia, USA og Storbritannia vært de landene som flest har valgt å reise til. Spania, Frankrike, Italia, Tanzania og Danmark tiltrekker seg også mange norske delstudenter.

Nedgang i antall utenlandske studenter i Norge etter 2014

Tallet på studenter med utenlandsk statsborgerskap har økt kraftig på 2000-tallet. Det har imidlertid skjedd en utflating de siste årene, og mellom 2019 og 2020 har det vært en nedgang på 24 prosent, ifølge tall fra Database for statistikk om høgre utdanning (DBH). Figur 3.3n viser tall for både dem som tar hele graden i Norge, og dem som er i Norge på utvekslingsopphold.

Figur 3.3n Antall utenlandske studenter i Norge. 2000–2020.

image2laul.png

Kilde: DBH

Hvordan telle internasjonale studenter?

Ikke alle studenter med utenlandsk statsborgerskap har kommet til Norge med studier som formål. En del har vært bosatt i Norge i mange år, og har kommet som arbeidsinnvandrere, flyktninger, på familiegjenforening osv. Statistisk sentralbyrå definerer internasjonale gradsstudenter som «studenter som har sin videregående opplæring fra utlandet og har flyttet til Norge for mindre enn fem år siden», men også denne definisjonen fanger opp flere enn dem som har kommet til Norge primært for å studere. I 2020 var det registrert ca. 13 000 slike studenter i Norge (DIKU, 2021). Det er en oppgang på rundt 500 fra 2019 og indikerer at de første månedene av pandemien i liten grad forhindret dem som tar en hel grad, i å påbegynne eller fortsette sine studier ved norske læresteder. Det er imidlertid viktig å være klar over at omlegging til digital undervisning kan ha medført at noen følger undervisningen fra utlandet, og at statistikken ikke fanger opp personer som har avbrutt studiene i løpet av året. Det er derfor knyttet noe usikkerhet til i hvilken grad tallene gjenspeiler en reell vekst.

Flest studenter fra Kina

Internasjonale gradsstudenter kommer fra et vidt spekter av land. Flest kommer fra land i Europa (5 454) og Asia (5 380). Figur 3.3o (side 1) viser at fra 2018 har studenter fra Kina utgjort den største gruppen. Tidligere var svenske studenter den største gruppen. Tallet på studenter fra Tyskland har vært relativt stabilt, mens det har vært en klar økning i studenter med bakgrunn fra Danmark, Iran, India og Syria.

Figur 3.3o Internasjonale gradsstudenter i Norge etter de største avsenderlandene, 2013–2020 og etter fagfelt, 2020.

Figuren er interaktiv. Bla i figuren og hold musepekeren over feltene for detaljer.

Kilde: Diku (side 1) og SSB (side 2)

Flest internasjonale gradsstudenter innenfor naturvitenskapelige og tekniske fag

De internasjonale gradsstudentene fordeler seg på mange fagområder, men som vi ser av side 2 i figur 3.3o, studerer en tredjedel naturvitenskapelige og tekniske fag. Andelen er om lag dobbelt så høy for internasjonale studenter som for studenter i Norge totalt.

Innvekslingen halvert i 2020

Tallet på utenlandske studenter på utvekslingsopphold i Norge, såkalt innveksling, har økt betydelig på 2000-tallet, men ble halvert mellom 2019 og 2020. Dette antas i hovedsak å være en følge av pandemien. Utvekslingsstudentene kommer i hovedsak fra europeiske land. Flest kommer fra Tyskland, Frankrike, Spania, Italia og Nederland. Mange kommer gjennom EUs utvekslingsprogram ERASMUS+. Utviklingen i antall studenter fra de største avsenderlandene er vist i figur 3.3p.

Figur 3.3p Antall innreisende utvekslingsstudenter etter største avsenderland. 2011–2020.

image2oj6l.png

Kilde: Diku og SSB

Koronapandemien påvirker utvekslingsstudenter mest

Norge har en høy andel studenter som tar en hel grad i utlandet sammenlignet med de fleste vestlige land. Det er også mange norske studenter som tar utvekslingsopphold i utlandet, selv om andelen er langt lavere enn målsettingen. Et økende antall internasjonale studenter har funnet veien til Norge på 2000-tallet, både for å ta en hel grad og for utvekslingsopphold. Koronapandemien ser foreløpig ikke ut til å ha hatt særlig effekt på antall studenter som kommer til Norge for å ta en hel grad, men tallet på innreisende utvekslingsstudenter er halvert. Tallet på norske studenter som reiser på utveksling har vist en enda mer dramatisk nedgang.

Høyere utdanning internasjonale sammenligninger

OECDs utdanningsindikatorer

Store investeringer i utdanning

OECD-landene brukte i gjennomsnitt 4,9 prosent av BNP på utdanning i 2018, fra og med grunnskole og til og med høyere utdanning. Til sammenligning var andelen 6,6 prosent i Norge samme år. Merk at OECD bruker fastlands-BNP for Norge. Med total BNP ville andelen ligget noe lavere. Figur 3.3q viser utgifter til utdanning som andel av BNP i barometerlandene, Island og gjennomsnitt for OECD. Vi ser at Norge ligger på et høyere nivå enn de andre landene, både når det gjelder utgifter til grunnskole og videregående skole, og når det gjelder høyere utdanning.

Figur 3.3q Utgifter til utdanning som andel av BNP1 i barometerlandene, Island og gjennomsnitt for OECD. 2018.

imagec4t5s.png

1 Fastlands-BNP for Norge

Kilde: OECD, Education at a Glance 2021

Stor andel offentlig finansiering av høyere utdanning

Offentlig sektor er en viktig finansieringskilde for lærestedene innenfor høyere utdanning. Et gjennomsnitt for OECD-landene viser at det offentlige sto for om lag 70 prosent av finansieringen til høyere utdanning. Norge var blant landene med høyest andel finansiering fra offentlig sektor i 2018, 94 prosent. Det utgjør 1,8 prosent av BNP. Andre land med en høy andel offentlig finansiering av høyere utdanning er Finland (96 prosent), Luxembourg (94 prosent), Østerrike og Slovenia (89 prosent). I noen land er andelen offentlig finansiering betydelig lavere, blant annet i Storbritannia og Australia, der andelen offentlig finansiering var henholdsvis 29 og 35 prosent i 2018. I de landene der andelen offentlig finansiering er såpass lav, utgjør for eksempel skolepenger en viktig finansieringskilde for mange av lærestedene, i tillegg til finansiering fra privat sektor.

Flere tar høyere utdanning

Utdanningsnivået blant unge voksne (25–34 år) har økt de seneste årene. I OECD-landene er høyere utdanning tilsvarende bachelor-, master- eller doktorgrad det vanligste utdanningsnivået blant personer i denne aldersgruppen, 45 prosent i 2020 mot 37 prosent i 2010. Blant landene som har hatt en betydelig økning i andel unge voksne med høyere utdanning i perioden 2010 til 2020, finner vi Tyrkia, Portugal, Sveits og Slovakia. Andelene har økt med mellom 15 og 18 prosentpoeng.

I 2020 hadde 51 prosent av den norske befolkningen i alderen 25–34 år høyere utdanning.  Det er fire prosentpoeng høyere enn ti år tidligere. Andelen unge voksne med høyere utdanning ligger også på et høyt nivå blant de andre nordiske landene; med 49 prosent i Sverige, 47 prosent i Danmark og 45 prosent i Finland. Til tross for at Finland kommer noe svakere ut relativt sett, er det verdt å merke seg at de har en svært lav andel unge voksne med kun grunnskole som høyeste utdanningsnivå, 7 prosent sammenlignet med 17 prosent i Norge.

Andelen med høyere utdanning er høyere for kvinner enn for menn. Dette er gjennomgående for OECD-landene. I Norge var andelen med høyere utdanning blant 25–34-åringer 60 prosent for kvinner og 42 prosent for menn i 2020.

Figur 3.3r Utdanningsnivå for personer i alderen 25–34 år. Barometerlandene, Island og gjennomsnitt for OECD. 2020.

image6wkhk.png

Kilde: OECD, Education at a Glance 2021

Høyere sysselsetting blant personer med høy utdanning

Sysselsettingsraten for den unge voksne befolkningen (25–34 år) er generelt høy i Norge. Vi finner likevel variasjoner i sysselsettingsraten mellom personer med ulikt utdanningsnivå. Av de unge voksne med høyere utdanning var 89 prosent i arbeid i 2020. Til sammenligning var 81 prosent av dem med videregående skole som høyeste utdanningsnivå og 62 prosent av dem med grunnskole som høyeste utdanningsnivå i arbeid på samme tid. Det samme mønsteret går igjen i barometerlandene og ellers i OECD-landene. Sysselsettingsraten er betydelig lavere for dem med grunnskole som høyeste utdanningsnivå, sammenlignet med videregående skole eller høyere utdanning.

Figur 3.3s Sysselsettingsrate etter utdanningsnivå. Barometerlandene, Island og gjennomsnitt for OECD. 2020.

imagerutt.png

Kilde: OECD, Education at a Glance 2021

Om avkastning av utdanning i form av inntekt