Indikatorrapporten

Utdanning

I dette delkapitlet presenteres tall over høyere utdanning; fra søkertall til trender i studenttallsutviklingen. Vi ser også på sammenhengen mellom studietilbøyelighet og foreldres utdanningsnivå. Vi viser lange tidsserier over kjønnsfordelingen blant høyere grads kandidater, statistikk over internasjonal studentmobilitet og gjør internasjonale sammenligninger av høyere utdanning.

Søkning til høyere utdanning

På tross av mindre ungdomskull har koronaepidemien og historisk høye ledighetstall ført til den kraftigste økningen i antall søkere til høyere utdanning i 2020 på over ti år. I motsetning til i tidligere kriser har ikke søkningen dreiet mot utdanninger rettet mot trygge arbeidsplasser i offentlig sektor, men det kan ha å gjøre med at arbeidsledigheten er utløst av en uventet pandemi og ikke økonomiske nedgangskonjunkturer. For å dekke den økte søkningen har det i revidert nasjonalbudsjett blitt bevilget midler til 4 000 nye studieplasser.

Søkningen til høyere utdanning har økt mer enn på over ti år

Som i tidligere kriser med høy arbeidsledighet, er det mange som har søkt til høyere utdanning ved opptaket 2020. Antallet har økt med 8,7 prosent fra året før, mer enn på over ti år. Det spesielle med denne krisen er at usikkerhet rundt mulighetene til å studere i utlandet også kan ha fått flere til å søke til studier i Norge, fremfor til studier i utlandet (SO 2020). En betydelig del av veksten skyldes sannsynligvis også at mange har framskyndet studiestarten; det har vært spesielt stor økning for 19-åringer. Det har også blitt opprettet flere nye studier som svært mange har søkt på.

Mindre ungdomskull, færre forventede søkere fra utlandet og at muligheten til å ta forkurs i matematikk for grunnskolelærerutdanningen har blitt fjernet, er faktorer som sannsynligvis har hatt en negativ effekt på søkningen og bidratt til at økningen likevel ikke er dramatisk høy, sett i forhold til tidligere perioder med sterk vekst i søkningen til høyere utdanning.

Økonomi-administrasjon og nye samfunnsfagutdanninger populært

Økonomisk-administrative fag og samfunnsfag skiller seg ut med spesielt stor økning i antall førstevalgssøkere, se figur 3.3a. Økningen tilsvarer 60 prosent av den totale økningen i antall søkere. Men begge utdanningsområdene har gjennom flere år hatt en svak utvikling i søkningen, og andelen av førstevalgssøkerne er ikke høyere enn det man har sett tidligere (se figur 3.3b).

Hva er en førstevalgssøker?

En årsak til den store økningen for økonomi-administrasjon kan være at mange permitterte i handelsnæringen har en økonomi utdanning som de vil bygge videre på, fremfor å bli gående arbeidsledige. For samfunnsfag har økningen sammenheng med nyopprettede studier med svært mange førstevalgsøkere; årsstudium i kriminologi ved Universitetet i Oslo (1 120), psykologi ved Universitetet i Stavanger (689) og profesjonsstudium i psykologi ved Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet (1 129). Antall førstevalgssøkere ved disse tre nye studiene tilsvarer 90 prosent av den totale økningen i førstevalgssøkere i samfunnsfag. Det tyder på at det ikke har vært noen økt interesse for øvrige samfunnsfag.

Nedgangen snudd for mediefag, historie og estetiske fag

Også mediefag, historie (historisk-filosofiske utdanninger og religionsutdanninger) og estetiske fag har hatt en stor økning i antall førstevalgssøkere ved årets opptak; antall førstevalgssøkere har økt med mer enn 20 prosent. For alle disse tre gruppene har søkningen vist en synkende trend gjennom 15 år, og andelen av førstevalgssøkerne er fortsatt lav sammenlignet med for 15 år siden (figur 3.3b).

Figur 3.3a Absolutt og relativ vekst i antall førstevalgssøkere etter utdanningsområde. 2020.

image4ocn1.png

Kilde: Samordna opptak

Informasjonsteknologi og land- og havbruk stadig mer populært

Land- og havbruk og informasjonsteknologi har også hatt en stor økning i antall førstevalgssøkere; den er på henholdsvis 18 og 14 prosent. Det er blant kvinner det har vært stor økning; på henholdsvis 25 og 28 prosent, mot 13 og 9 prosent for menn. Andelen av søkerne som har disse utdanningene som førstevalg, har også vist en økende tendens de siste 15 årene (figur 3.3b).

Færre søker lærerutdanning

Lærerutdanning skiller seg ut med en betydelig nedgang i antall førstevalgsssøkere. Andelen av førstevalgssøkerne har i 2020 sunket for alle lærerutdanningene unntatt faglærerutdanning, se figur 3.3c. Mest markant er nedgangen for grunnskolelærerutdanning og barnehagelærerutdanning. For grunnskolelærerutdanning kan en viktig årsak til nedgangen være at forkurset i matematikk for søkere til grunnskolelærerutdanningen som ikke tilfredsstiller karakterkravet i matematikk, har blitt fjernet i 2020.

Dette forklarer likevel ikke nedgangen for de andre lærerutdanningene. Det kan være at dette skyldes en kombinasjon av effekten av mindre ungdomskull og pandemien; færre ungdommer har ført til færre søkere, mens de som har valgt utdanning på grunn av et vanskelig arbeidsmarked, ikke har valgt lærerutdanning, men heller kortere og mer generalistpregede utdanninger.

Søkningen til grunnskolelærerutdanning har sunket etter at kravet til matematikkarakterer ble skjerpet til 4 i 2016, og er på sitt laveste nivå i den perioden vi har data for, tilbake til 2005. For lektorutdanningen har det derimot vært en betydelig økning i andelen av førstevalgssøkerne over tid.

Figur 3.3b Andel av førstevalgssøkere etter utvalgte utdanninger. 2005–2020.

image8ftzi.png

Kilde: Samordna opptak

Offentlig tjenesteyting mangler fagfolk, men søkerne vil jobbe i næringslivet

Mens søkningen i tidligere nedgangstider har dreiet mot utdanninger rettet mot trygge offentlige arbeidsplasser som helsefagutdanning og lærerutdanning, har søkningen ved årets opptak dreiet mot næringslivsrettede utdanninger som økonomi-administrasjon, mediefag, informasjonsteknologi og land- og havbruk. SSBs fremskrivninger av arbeidsstyrke og sysselsetting viser derimot betydelig fremtidig mangel på helsepersonell (Roksvaag og Texmon 2012) og grunnskolelærere (Gunnes, Ekren og Steffensen 2018) og et overskudd på samfunnsvitere, økonomer og teknologer (Cappelen, Dapi, Gjefsen, Sparman og Stølen 2018). Fremskrivningene til SSB skiller ikke mellom de ulike samfunnsvitenskapelige utdanningene. Det betyr derfor ikke nødvendigvis at det blir et overskudd av alle de forskjellige samfunnsvitenskapelige utdanningene, som for eksempel psykologi, hvor en stor del av veksten innen samfunnsfag har kommet.

Forklaringen kan være knyttet til de spesielle omstendighetene rundt årets opptak. En hypotese kan være at mange venter at situasjonen raskt vil normalisere seg, og derfor har søkt på kortere, generalistpregede og desentraliserte studier for ikke å gå arbeidsledige til høsten, fremfor lange profesjonsutdanninger som det er færre tilbud på.

Tallene kan også være uttrykk for mer grunnleggende permanente ubalanser mellom søkernes karrieremotiver og interesser og arbeidsmarkedets kompetansebehov. Mangelen på helsepersonell og lærere har vedvart i flere tiår. Når det gjelder lærerutdanning, er en ofte nevnt forklaring at læreryrket har lav status. Innføringen av femårig grunnskolelærerutdanning og strengere opptakskrav for å øke utdanningens status og gjøre den mer attraktiv synes ikke å ha hatt den ønskede effekten på søkningen, snarere tvert imot.

Figur 3.3c Andel søkere med ulike lærerutdanninger som førstevalg. 2005–2020.

imagedsdg.png

Kilde: Samordna opptak

Helsefagutdanning mangler studieplasser, ikke søkere

Når det gjelder helsefagutdanning, synes det imidlertid snarere å være mangel på studieplasser enn mangel på søkere; bare juss har et høyere antall førstevalgssøkere per studieplass, se figur 3.3d som viser tall fra suppleringsopptaket. Som følge av den store den store økningen i søkningen ble det i revidert nasjonalbudsjett (Meld. St. 2 (2019–2020)) bevilget midler til 4 000 nye studieplasser, og helse- og sosialfag er blant de fagområdene som har fått spesielt mange nye studieplasser (1 100). Økningen er likevel liten i forhold til den store søkningen, og det vil fortsatt være stor konkurranse om studieplassene innen helsefag.

Figur 3.3d Førstevalgssøkere per studieplass etter suppleringsopptaket, etter utdanning. 2020.

Kilde: Samordna opptak

Hovedtrender i studenttallsutviklingen

Stabilisering i studentveksten de siste par årene

I 2019 var det totalt 281 702 studenter i Norge. Det har vært omtrent like mange studenter siden 2016, og veksten i studenttallet ser dermed ut til å ha stabilisert seg. Figur 3.3e viser studenttallsutviklingen de siste 40 årene. I 1980 hadde Norge drøyt 73 000 studenter, og i perioden figuren viser har antallet studenter økt med over 200 000. Den første vekstperioden var fra slutten av 1980-tallet fram til årtusenskiftet. Da økte studenttallet fra 111 600 studenter i 1988 til drøyt 190 000 studenter i 2000. I starten av denne vekstperioden økte antallet studenter ved både universiteter og høgskoler, mens det mot slutten av perioden var en særlig økning i antallet høgskolestudenter. Mesteparten av 2000-tallet var karakterisert av relativt lav vekst, men fra 2008 begynte studenttallet igjen å øke, og det har økt relativt kraftig fram til 2017, fra 208 238 studenter i 2007 til 273 637 studenter i 2016. De siste par årene har veksten vært mer moderat.

Figur 3.3e Antall studenter i høyere utdanning i Norge etter type utdanningsinstitusjon. 1980–2019.

imageydve.png

Kilde: SSB

Flere og større universiteter

Fra 2005 ble det anledning for høgskoler å søke om å bli universitet, og det er stort sett disse endringene i sektoren som har gjort at forholdet mellom antall studenter ved universiteter og høgskoler har blitt forskjøvet. I 2004 var det i Norge fire universiteter, åtte vitenskapelige høgskoler og 25 statlige høgskoler, mens det i 2019 er ti universiteter, seks vitenskapelige høgskoler og fem statlige høgskoler. Figur 3.3e illustrerer dermed ikke bare veksten i antallet studenter, men også de store endringene i universitets- og høgskolesektoren de siste 10 årene, ved at læresteder slås sammen, at mindre læresteder blir en del av et større lærested og at læresteder endrer status fra høgskole til universitet. Nygård (2019) viser at over halvparten av alle studenter i dag går ved de seks største lærestedene: NTNU, UiO, OsloMet, BI, USN og UiB. Etter fusjon mellom «gamle» NTNU og høgskolene i Gjøvik, Sør-Trøndelag og Ålesund er nå NTNU det største norske lærestedet med over 40 000 studenter. UiO er på andre plass størrelsesmessig, med 27 000 studenter.

Foreldrenes utdanningsnivå er fortsatt viktig

Fra tidligere forskning vet vi at de som kommer fra familier der foreldrene har høyere utdanning, har større sjanse for selv å velge å studere. Figur 3.3f viser andelen av aldersgruppen 19–24 år som er i høyere utdanning. Andelen studenter blant dem som har foreldre med lang høyere utdanning (mer enn 4,5 år før fullført grad), har vært stabil siden starten av 1990-tallet; i underkant av 60 prosent i denne gruppen har vært studenter. For dem som har foreldre med kun grunnskoleutdanning, er derimot andelen studenter mer enn doblet, fra 7 prosent i 1992 til nesten 20 prosent i 2019. Denne andelen har økt jevnt i hele perioden. Vi ser også at det har vært en økning for dem som har foreldre med fullført videregående skole – fra 18 prosent på starten av 1990-tallet til 28 prosent i 2019. Dette tilsier at de sosiale forskjellene i rekruttering til høyere utdanning har blitt noe mindre over tid, noe som også støttes av tidligere funn (Caspersen & Hovdhaugen 2014). I 1992 hadde en ungdom som kom fra en familie med lang høyere utdanning, åtte ganger så stor sannsynlighet for å være student, mens den forskjellen er redusert til tre ganger så stor i 2019.

Figur 3.3f Andel av aldersgruppen 19–24 år som er i høyere utdanning, etter foreldres utdanningsnivå. 1992–2019.

imagez2iuc.png

Kilde: SSBs statistikkbank, tabell 09218

Stadig flere av studentene har foreldre med høyere utdanning

Dersom vi ser på sammensetningen av studentene etter foreldres utdanningsnivå i løpet av de siste 20 årene, ser vi at sammensetningen har endret seg over tid (figur 3.3g). Andelen som har foreldre uten høyere utdanning, har gått ned over tid, mens andelen som har foreldre med lang eller kort høyere utdanning, har økt over tid. Ved tusenårsskiftet hadde omtrent seks av ti studenter foreldre uten høyere utdanning, mens fra 2017 var under halvparten av studentene i denne gruppen. Med andre ord har i dag majoriteten av studentene foreldre med høyere utdanning. Figur 3.3f viser at det særlig er endring i andelen som har foreldre med videregående utdanning og kort høyere utdanning, hvilket også er de to største gruppene. I 1999 hadde 45 prosent av studentene foreldre med videregående utdanning, og 27 prosent hadde foreldre med kort høyere utdanning. 20 år senere, i 2019, er den største gruppen studenter som har foreldre med kort høyere utdanning, 35 prosent, mens 32 prosent har foreldre med videregående utdanning. Videre viser figur 3.3f at andelen som har foreldre med uoppgitt utdanning, har økt over tid, noe som sannsynligvis henger sammen med at andelen studenter med innvandrerbakgrunn har økt over tid. 

Innvandrere og utdanning

Figur 3.3g Andel studenter i høyere utdanning i Norge, etter foreldres utdanningsnivå. 1999–2019.

image00ddg.png

Kilde: SSB

Økte sosiale forskjeller i gjennomføring av høyere utdanning

Til slutt skal vi se nærmere på hvordan studenter lykkes i høyere utdanning etter foreldrenes utdanningsbakgrunn. Figur 3.3h viser andelen som har fullført en grad i løpet av 8 år etter at de begynte i høyere utdanning, for kullene som begynte i perioden 1995–2010. I gjennomsnitt fullfører omtrent seks av ti studenter. På slutten av 1990-tallet lå andelen som gjennomførte en grad, på akkurat 60 prosent, for så å synke til 55–57 prosent i årene 2000–2003. Deretter har andelen som fullfører stadig økt og ligget på 65–66 prosent fra 2007 til 2010. Figuren illustrerer også at det er sosiale forskjeller i gjennomføring, og at disse har økt over tid. På slutten av 1990-tallet var det generelt små forskjeller, men allerede da var fullføringen på 57 prosent for dem som har foreldre med grunnskoleutdanning, mens tilsvarende andel for dem med foreldre med lang høyere utdanning var 64 prosent. Utover på 2000-tallet har imidlertid de sosiale forskjellene i fullføring økt, og selv om alle grupper har forbedret seg fra 2004 fram til 2010, så er forskjellene relativt stabile. I 2010 fullfører 77 prosent av studentene som har foreldre med lang høyere utdanning, 75 prosent av dem med foreldre med kort høyere utdanning, mens kun 48 prosent av dem med foreldre med grunnskoleutdanning fullfører en grad.

Figur 3.3h Andel studenter som har fullført en grad i løpet av 8 år etter oppstart, etter foreldres utdanningsnivå. 1995–2010.

imagef4t8.png

Kilde: SSB

Høyere grads kandidater

Akademikerregisteret inneholder tall over utviklingen i kvinneandelen blant høyere grads kandidater/mastergradskandidater gjennom de siste 50 år. Tallene inkluderer høyere grader/hovedfag/mastergrader inklusive siviløkonomer fra universiteter, vitenskapelige høgskoler (statlige og private[1]) samt regionale høgskoler /statlige høgskoler og private høgskoler fra 1970 til 2019. Først fra rundt 1985 har vi registrert høyere grader ved de regionale og fra 1994 ved de statlige høgskolene.

Kvinneandel gjennom 50 år

Totalt antall høyere grads kandidater har økt fra ca. 2 600 i 1970 til ca. 16 400 i 2019.  Antall kvinner økte fra 315 i 1970 til 9 400 i 2019.  I 1970 var kvinneandelen ved universitetene og de vitenskapelige høgskolene 12,1 prosent, i 2019 var den på 57,4 prosent, se figur 3.3i.

Figur 3.3i Antall høyere grads kandidater og andel av befolkningen 20–29 år etter kjønn. 1970–2019.

Bla ved hjelp av pilene nederst i figuren.

At kvinneandelen øker, er et tydelig uttrykk for samfunnsutviklingen, for økt likestilling og studenteksplosjonen som har funnet sted i perioden.  I 1970 tok 0,12 prosent av kvinner i aldersgruppen 20–29 år en høyere grad, i 2019 gjaldt dette 2,71 prosent av kvinner i denne aldersgruppen. For menn var de tilsvarende andelene henholdsvis 0,80 og 1,90.

Hovedtrenden har vært en svært sterk, men også jevn og uavbrutt utvikling i disse 50 årene, uten store og uventede hopp eller store tilbakeganger.

De ulike faggruppene har gjennomgått samme utvikling, men fra forskjellige utgangspunkt i 1970.

Naturvitenskapelige og tekniske fag skiller seg fra de andre fagområdene på flere måter:

  • Fagområdet har i hele 50 årsperioden vært det største fagområdet.
  • Fagområdet har hatt den laveste kvinneandelen; den har økt fra 5 prosent i 1970 til 39 prosent i 2019,
  • Dette er det eneste fagområdet der kvinner ikke er i flertall.
  • Økningen i kvinneandelen er også den svakeste sammenlignet med de andre fagområdene.

Økonomi-administrasjon har hatt en kraftig utvikling: Området startet forsiktig med 4 prosent kvinner i 1970 og nådde en kvinneandel på 52 prosent i 2019. Det er en økning på 48 prosentpoeng og stor økning.  Men økonomi-administrasjon er samtidig fagområdet med den mest kjønnsnøytrale sammensetningen i 2019, og står således ikke på topp på lista over fagområdene med høyest kvinneandel.

Der står medisinske fag og pedagogiske fag[2]. De to fagområdene hadde kvinneandeler på henholdsvis 18 og 15 prosent i 1970 og utviklet seg snart til å bli de mest kvinnedominerte fagene. Pedagogiske fag nådde 50 prosent kvinner allerede tidlig på 80-tallet og holdt lenge stillingen som det mest kvinnedominerte fagområdet. Senere på 80-tallet rundet fagområdet 70 prosent kvinner. Medisinske fag hadde over 50 prosent kvinner først i 1990 og en lavere kvinneandel enn pedagogiske fag inntil i de siste år. I 2019 hadde medisinske fag en rekordhøy kvinneandel på 78 prosent, mens andelen kvinner i pedagogiske fagene snarere har gått ned siden århundreskiftet og ser ut til å ha stabilisert seg på 70 prosent.

Humaniora som et «gammelt» fagområde for kvinner hadde 26 prosent kvinner allerede i 1970. Den har steget svært jevnt i løpet av 50 år til 62–63 prosent. Juss og samfunnsfag ligger på et litt høyere nivå enn humaniora i 2019, med henholdsvis 65 og 67 prosent kvinner. Veksten for disse to fagområdene har vært kraftigere i perioden enn for humaniora, da de startet som fagområder atskillig mer mannsdominerte enn humaniora i 1970.

 

Internasjonal studentmobilitet

Internasjonal studentmobilitet har økt betydelig på 2000-tallet. Det er lange tradisjoner for at norske studenter tar utdanning i utlandet, og andelen som reiser ut, er høyere enn for de fleste vestlige land. De par siste tiårene har vi også sett en betydelig økning i antall internasjonale studenter i Norge. Veksten har imidlertid flatet ut, og de siste årene har det vært en svak nedgang i både ut- og inngående mobilitet, til tross for politiske ambisjoner om det motsatte.

5,3 millioner internasjonale studenter i verden

Tallet på studenter som tar høyere utdanning utenfor egne landegrenser, har steget fra drøyt 2 millioner ved årtusenskiftet til 5,3 millioner i 2017 (OECD, 2019). Disse tallene inkluderer ikke studenter på kortere studieopphold i utlandet, og dette innebærer at det reelle tallet på internasjonalt mobile studenter er høyere.

Særlig mange studenter reiser fra Kina, India og andre asiatiske land til engelskspråklige land. USA, Storbritannia og Australia er de landene som mottar flest internasjonale studenter (OECD, 2019). Men det er også betydelig mobilitet mellom vestlige land. Ikke minst reiser mange på kortere utenlandsopphold gjennom EUs mobilitetsprogram ERASMUS+. Om lag 340 000 studenter reiste på utveksling gjennom dette programmet i 2018 (European Commission, 2019: 34).

Norge deltar i ERASMUS+ og andre utvekslingsprogram, men skiller seg fra de fleste vestlige land ved at også mange tar en hel grad i utlandet. Andelen har svingt rundt 6–7 prosent de siste tiårene (Wiers-Jenssen, 2019). Om man legger til de rundt tre prosentene som er på utvekslingsopphold, finner man at det er omtrent like mange norske studenter i utlandet som det er studenter med utenlandsk statsborgerskap i Norge, slik figur 3.3j viser.

Figur 3.3j Norske studenter i utlandet og utenlandske studenter i Norge. 2000–2019.

image1548.png

Kilde: Lånekassen og DBH

Utveksling for kvalitet

Internasjonal studentmobilitet står høyt på den politiske agendaen i Norge. Særlig fokus har det vært på å øke andelen som tar deler av utdanningen i utlandet. Andelen ligger på om lag 16 prosent (Diku, 2019a), men det langsiktige målet er 50 prosent. Det har også vært satt inn tiltak for å få internasjonale studenter til Norge, blant annet har lærestedene opprettet flere kurs og programmer på engelsk. Den fremste begrunnelsen for satsing på studentmobilitet er knyttet til kvalitet.

Mange nordmenn tar utdanning i utlandet

Norge har lange tradisjoner for studier i utlandet. I utgangspunktet skyldtes dette kapasitetsmangel ved norske læresteder, kombinert med gunstige finansieringsordninger gjennom Lånekassen. Norske studenter i utlandet får støtte til livsopphold på linje med studenter i Norge, i tillegg får de lån og stipend til å dekke studieavgifter. Få eller ingen land kan skilte med like gode og universelle støtteordninger.

På 1950-tallet studerte opp til 30 prosent av alle norske studenter i utlandet. Etter hvert som flere studieplasser ble opprettet i Norge, reiste færre ut. Finansieringsordningene ble opprettholdt, og kombinert med en liberalisering i hvilke typer utdanning og land det var mulig å få støtte til, bidro dette til at tallet på norske utenlandsstudenter steg markant fra midten av 1990-tallet. Ettersom antall studenter innenlands også har økt, har andelen som tar hele utdanningen i utlandet (gradsstudenter), svingt rundt 6–7 prosent de siste tiårene. I tillegg kommer studenter på utveksling (delstudenter), denne andelen har svingt rundt 3 prosent per år for den perioden det foreligger statistikk for. Om man ser på alle som uteksamineres fra norske læresteder, er andelen som har hatt et studieopphold i utlandet i løpet av studietiden, cirka 16 prosent (DIKU, 2019a).

Figur 3.3k viser utviklingen i antall grads- og delstudenter fra slutten av 1950-tallet. Vi ser at det har vært vekst i mesteparten av perioden. Det var en tilbakegang på første halvdel av 2000-tallet, og kurven er også svakt synkende for de siste årene. Tatt i betraktning at studenttallet i Norge har økt i samme periode, innebærer det at andelen norske studenter som tar hele eller deler av utdanningen i utlandet, er noe redusert de siste årene. For gradsstudenter har andelen gått ned fra 7,4 prosent i 2000 til 5,7 prosent i 2018 (SSB, Statistikkbanken).

Figur 3.3k Antall norske studenter på helgrads- og delgradsopphold i utlandet1. 1958–59 til 2018–19.

imagekhwqp.png

1 Lånekassen har kun data over delstudenter fra 2000.

Kilde: Lånekassen

Økonomi og medisin mest vanlig å studere i utlandet

Økonomi og administrasjon og medisin er de mest populære fagene blant gradsstudentene. I studieåret 2018/2019 var drøyt 3000 studenter registrert på hver av disse utdanningene (Lånekassen, 2020). Andre fag med mange gradsstudenter er samfunnsfag (1312), psykologi (951), ingeniørfag (775) og humanistiske fag (724).

På noen fagområder utgjør utenlandsstudentene en høy andel av alle norske studenter. Særlig gjelder dette medisin og veterinærmedisin, men også på fag som odontologi, fysioterapi, journalistikk og arkitektur er utenlandsstudentene sterkt overrepresentert. Dette er utdanninger der nåløyet for å komme inn i Norge er svært trangt, og utlandet blir derfor et alternativ for mange.

Kortere profesjonsutdanninger, som lærer- og sykepleierutdanning, har en lav andel som tar hele utdanningen i utlandet. Figur 3.3l viser andelen gradsstudenter i utlandet av alle registrerte studenter. På grunn av ulik fagkategorisering i Lånekassen og Database for statistikk om høgre utdanning (DBH), er det ikke mulig å sammenligne alle utdanningstyper.

Figur 3.3l Andel utenlandsstudenter av alle norske studenter etter utvalgte fagområder. 2018–2019.

image26796.png

Kilde: Lånekassen og DBH

Av dem som tar deler av utdanningen i utlandet, er økonomistudentene den tallmessig største gruppen (1 555 studenter i studieåret 2018–19). Om lag 1400 studerer teknologi- og realfag. Studenter på kortere profesjonsutdanninger, som helse- og sosialfag og lærerutdanninger, er bedre representert blant delstudentene enn blant gradsstudentene, men ligger likevel godt under gjennomsnittet (Diku, 2019a).

Språk viktig for valg av studieland

Figur 3.3m viser hvordan gradsstudentene har fordelt seg på studieland siden midten av 1990-tallet, for de landene som huser flest norske studenter. Vi ser at de aller fleste studentene velger land der undervisningsspråket er engelsk eller nordiske språk.

Storbritannia har siden midt på 1990-tallet vært det landet flest gradsstudenter reiser til, selv om tallet er noe redusert de senere årene. Storbritannias sterke posisjon har sammenheng med både språk og geografisk nærhet, men også med at det har blitt mulig å ta opp større lån for å dekke studieavgifter og med markedsføring og tilretteleggingstiltak. Mange av dem som studerer i Storbritannia, har benyttet seg av agenter i Norge, noe som bidrar til å forenkle søknadsprosessen, og kanalisere studenter til visse britiske universiteter (Hovdhaugen og Wiers-Jenssen, 2017). Det er usikkert hvordan Brexit vil påvirke studentstrømmen til Storbritannia i årene fremover.

Danmark og USA er også populære studieland, og det har vært betydelig økning i tallet på nordmenn som studerer i Øst-Europa. Den sistnevnte gruppen er i hovedsak studenter på medisinske programmer med undervisning på engelsk. Relativt få gradsstudenter studerer i Frankrike og Tyskland, men det har vært en økning i Tyskland, fra 221 studenter i studieåret 2015/16 til 316 studenter i 2018/19.

Figur 3.3m Antall norske gradsstudenter i utlandet etter studieland med flest studenter. 1994/1995–2018/2019.

Kilde: Lånekassen

Delstudentene er spredd på flere land. Sammenlignet med gradsstudentene er det relativt færre som velger de britiske øyer, Norden og Øst-Europa, og flere som velger Australia, land i Vest-Europa, Afrika og Asia (Lånekassen 2020).

Sterk tilstrømning av utenlandske studenter på 2000-tallet

Fra å utgjøre en liten andel av studentmassen, har tallet på studenter med utenlandsk statsborgerskap steget kraftig på 2000-tallet. Denne gruppen utgjør i dag rundt ni prosent av den totale massen av bachelor- og masterstudenter i Norge. Blant dem som tar en ph.d.-grad i Norge, er andelen betydelig høyere – hele 42 prosent av dem som fullførte en doktorgrad ved norske læresteder i 2018, var utenlandske statsborgere (NIFU, 2019).

Men ikke alle studenter med utenlandsk statsborgerskap er å betrakte som internasjonale studenter. Noen av dem har bodd lenge i Norge og kom i utgangspunktet av andre årsaker enn høyere utdanning. Å definere hvem som skal regnes som internasjonale studenter, byr derfor på utfordringer. Fra 2019 er Internasjonale gradsstudenter skilt ut som egen gruppe i statistikken (DIKU, 2019). Statistisk sentralbyrå har definert denne gruppen som «studenter som har sin videregående opplæring fra utlandet og som har flyttet til Norge for mindre enn fem år siden». Denne definisjonen samsvarer med OECDs definisjon av international students (OECD, 2019: 238).

Studenter på utveksling til Norge er en gruppe som er noe lettere å identifisere. I Database for statistikk og høgre utdanning finnes tall for alle innreisende studenter på utvekslingsopphold på tre måneder eller mer. Denne gruppen kan kalles for internasjonale utvekslingsstudenter.

Men det er flere studenter i Norge med utenlandsk statsborgerskap enn de to kategoriene som er beskrevet ovenfor. Denne gruppen består dels av personer som har vært bosatt i Norge i mange år, og som i utgangspunktet har kommet hit av andre grunner. Det kan være flyktninger, asylsøkere og arbeidsmigranter, eller personer med foreldre med en slik status, som har valgt å beholde sitt utenlandske statsborgerskap. Det kan også være studenter på studieopphold av mindre enn tre måneders varighet, eller som av andre grunner ikke faller innenfor definisjonene ovenfor.

Figur 3.3n viser hvordan studenter med utenlandsk statsborgerskap fordelte seg på kategoriene nevnt ovenfor i 2018.

Figur 3.3n Bachelor- og masterstudenter i Norge med utenlandsk statsborgerskap. 2018.

imagelg0cg.png

Kilde: Diku og DBH

Flertallet av gradsstudentene kommer fra land i Europa og Asia. Kina, Sverige, Nepal og Tyskland er de største avsenderlandene, med om lag 500 studenter hver (Diku 2019b). Pakistan, India, Danmark og Iran sender rundt 350 studenter hver. Det er også mer enn 300 studenter fra USA og Syria. Tidligere kom mange gradsstudenter fra Russland, men tallet er halvert siden 2013. Også tallet på studenter fra Sverige og Kina er betydelig redusert. Figur 3.3o viser utviklingen i antall internasjonale gradsstudenter i Norge det siste tiåret.

Figur 3.3o Internasjonale gradsstudenter i Norge etter største avsenderland. 2009–2018.

Kilde: Diku og SSB

Delstudentene kommer i hovedsak fra Europa. Flest kommer fra Tyskland (ca. 1 700) og Frankrike (ca. 1 300), og rundt 600 studenter kommer fra henholdsvis Nederland, Spania og Italia.

De viktigste årsakene til at internasjonale studenter kommer til Norge, er opprettelsen av flere engelskspråklige programmer, deltakelse i ERASMUS og andre utvekslingsprogrammer og fravær av studieavgifter. Når flere og flere land, inkludert naboland som Sverige og Danmark, har innført studieavgifter for studenter fra land utenfor EØS-området, har dette bidratt til at flere internasjonale gradsstudenter velger Norge, til tross for høye levekostnader.

Teknologi og realfag mest populært blant internasjonale studenter

Både blant internasjonale gradsstudenter og delstudenter er teknologi og realfag de mest populære fagområdene. De er klart overrepresentert i forhold til norske studenter på disse fagene. UiO og NTNU er de lærestedene som tiltrekker seg det høyeste antallet studenter fra utlandet. Vi finner imidlertid en høyere andel på en del mindre læresteder, som Kunsthøgskolen i Oslo, Arkitekt- og designhøgskolen i Oslo, Bergen arkitekthøgskole, Menighetsfakultetet og Norges Handelshøyskole (Diku 2019b).

Høy mobilitet, usikker fremtid

Vi har sett at Norge har en betydelig mobilitet av studenter både ut og inn av landet. Andelen norske studenter som tar hele utdanningen i utlandet, er høyere enn i de fleste andre vestlige land. En aktiv politikk for å tiltrekke seg internasjonale studenter har bidratt til at tallet på utenlandske studenter har økt betydelig. Vi observerer likevel at veksten i internasjonal studentmobilitet fra og til Norge har stagnert de senere årene, til tross for politiske målsettinger om det motsatte. Det er usikkert hva som er årsakene til dette, men det fremstår som sannsynlig at trenden vil forsterkes av koronapandemien. Flere norske læresteder har avlyst utveksling i høstsemesteret 2020, og de som hadde planlagt å ta en hel grad i utlandet til høsten, kan få problemer med å realisere dette.

Høyere utdanning – internasjonale sammenligninger

OECDs utdanningsindikatorer

Store investeringer i utdanningssektoren

OECD-landene brukte i gjennomsnitt 4,9 prosent av BNP på utdanning i 2017. Dette inkluderer utdanning fra grunnskole til høyere utdanning. Samme år brukte Norge 6,6 prosent av BNP på utdanning. Dette er en større andel av BNP enn for noen av de andre nordiske landene. Merk at OECD bruker fastlands-BNP for Norge. Med total BNP ville de norske andelene vært noe lavere.

Figur 3.3p Utgifter til utdanning som andel av BNP i barometerlandene og gjennomsnitt for OECD. 2017.

imaged0k4k.png

Kilde: Education at a Glance 2020

Offentlig sektor er en viktig finansieringskilde for lærestedene innenfor høyere utdanning. I Norge sto offentlig sektor for 93 prosent av finansieringen i 2017, noe som utgjorde 1,8 prosent av BNP. Lærestedene i flere OECD-land blir i økende grad finansiert av andre kilder enn det offentlige. I OECD-landene sto det offentlige i gjennomsnitt for 71 prosent av finansieringen til høyere utdanning i 2017. Spesielt lav andel offentlig finansiering finner vi eksempelvis i Storbritannia (29 prosent), Chile og Australia (36 prosent), der skolepenger er en viktig finansieringskilde for mange av lærestedene.

Ulik ressursallokering i høyere utdanning

Andre ofte brukte indikatorer innenfor høyere utdanning er investeringer per student og kapitalutgifter. Det er en klar sammenheng mellom BNP per innbygger og investeringer per student på lavere utdanningsnivå, som grunnskole og videregående skole. Når det gjelder høyere utdanning, er ikke sammenhengen mellom investeringene og BNP per innbygger like tydelig. Norge brukte i overkant av 23 000 dollar per student i høyere utdanning i 2017. Dette er betydelig høyere enn gjennomsnittet for OECD-landene samme år (om lag 16 000 USD per student). Av barometerlandene var det kun Sverige som hadde høyere investeringer enn Norge per student i høyere utdanning i 2017, over 25 000 USD.

Kapitalutgifter er en annen indikator for ressursallokeringen i utdanningssektoren. Dette inkluderer fysiske ressurser som bygninger og infrastruktur. 11 prosent av de totale utgiftene innenfor høyere utdanning ble brukt på slike fysiske ressurser i Norge i 2017. Gjennomsnittet for OECD-landene var noe lavere (10 prosent), mens de andre nordiske landene brukte 5 prosent eller mindre samme år.

Høyt utdanningsnivå blant unge voksne

Utdanningsnivået blant unge voksne (25–34 år) har økt de seneste årene. Høyere utdanning er det vanligste utdanningsnivået blant unge voksne i OECD-landene (45 prosent). I 2019 hadde 49 prosent av den norske befolkningen i alderen 25–34 år høyere utdanning, herav en tredel med master- eller doktorgrad. De andre nordiske landene ligger på omtrent samme nivå som Norge.

Selv om en større andel av den norske befolkningen i denne aldersgruppen har høyere utdanning sammenlignet med gjennomsnittet i OECD, har nivået i Norge økt mindre de siste ti årene enn i OECD-landene; økningen er 2 prosentpoeng for Norge og 9 prosentpoeng for OECD-landene. Blant OECD-landene med størst økning i andel unge voksne med høyere utdanning i samme periode finner vi Irland, Tyrkia og Slovakia. Irland har, sammen med Sør-Korea, den høyeste andelen unge voksne med høyere utdanning blant OECD-landene i 2019 (70 prosent).

Figur 3.3q Andel av befolkningen (25–34 år) med høyere utdanning. 2009 og 2019.

Kilde: Education at a Glance 2020

Sysselsetting varierer med utdanningsnivå

Sysselsettingsraten for den unge voksne befolkningen (25–34 år) er generelt høy i Norge. Vi finner likevel variasjoner i sysselsettingsraten mellom personer med ulikt utdanningsnivå. I 2019 var 89 prosent av de unge med høyere utdanning i arbeid. Til sammenligning var sysselsettingsraten 74 prosent for de unge med videregående skole som høyeste utdanningsnivå og 63 prosent for dem med grunnskole som høyeste utdanningsnivå. Vi ser stort sett det samme mønsteret i barometerlandene og ellers i OECD-landene.

Figur 3.3r Sysselsettingsrate etter utdanningsnivå. Barometerlandene og gjennomsnitt for OECD. 2019.

imagemsseo.png

Kilde: Education at a Glance 2020

Svak avkastning av utdanning i Norge

Vi har allerede sett at sysselsettingsraten har positiv sammenheng med utdanningsnivå. Men hva med inntekten? Her ser vi nærmere på avkastningen av utdanning i form av inntekt. Vi tar utgangspunkt i gjennomsnittlig inntekt til en person (25–64 år) med videregående skole som høyeste utdanningsnivå.

Har du høyere utdanning i Norge, ligger du an til å tjene 18 prosent (2018) mer enn en person med videregående skole som høyeste utdanningsnivå. Med en master- eller doktorgrad er gjennomsnittsinntekten 34 prosent høyere sammenlignet med inntekten til en person med kun videregående skole. Blant OECD-landene er tilsvarende tall høyere, henholdsvis 54 og 89 prosent. Avkastningen på utdanning i form av lønn er altså relativt lav i Norge sammenlignet med gjennomsnittet i OECD-landene, og utdanningsnivå i seg selv forklarer ikke de store inntektsforskjellene her til lands. De andre nordiske landene ligger på omtrent samme nivå som Norge, men forskjellene er litt høyere i Finland.

Figur 3.3s Relativ inntekt etter utdanningsnivå i utvalgte land. Videregående skole eller tilsvarende = 100. 2018.

imagezd8.png

Kilde: Education at a Glance 2020

Kvinner tjener fortsatt mindre enn menn – særlig de med høyere utdanning

Kvinner har i snitt lavere inntekt enn menn i Norge, men forskjellene har minket noe de siste ti årene (OECD Education at a Glance 2020). Vi bruker gjennomsnittlig årlig inntekt for fulltidsansatte menn og kvinner (25–64 år) til å studere inntektsforskjellene på tvers av utdanningsnivå. I Norge er forskjellen minst blant dem med grunnskole som høyeste utdanningsnivå, der kvinners inntekt i 2018 i gjennomsnitt tilsvarer 82 prosent av menns inntekt. Kvinner med videregående skole som høyeste utdanningsnivå tjener i gjennomsnitt 79 prosent av menn, mens inntektsforskjellene er størst blant dem med høyere utdanning, der kvinners inntekt tilsvarer 75 prosent av menns inntekt. De andre nordiske landene ligger på samme nivå som Norge. Gjennomsnittet for OECD-landene er noe lavere for kvinner med grunnskole som høyeste utdanningsnivå (77 prosent av menns inntekt), ellers relativt likt som Norge.

 

[1] Handelshøyskolen BI er med først fra 2009.

[2] Inklusiv samferdsel, logistikk, sikkerhetsfag.