Indikatorrapporten

I dette delkapitlet presenterer vi tall fra SSBs innovasjonsundersøkelse i norske foretak for perioden 2018–2020.Denne undersøkelsen blir gjennomført annethvert år. Neste oppdatering av dette kapitelet kommer i 2023. Under Nyeste tall finner du et omfattende tabellsett (A.11) med flere resultater fra den forrige undersøkelsen.

Totalt sett små endringer i innovasjonsaktiviteten

Sett under ett er det små endringer i næringslivets innovasjonsaktivitet fra perioden 2016–2018 til 2018–2020. En nærmere titt bak totaltallene i kombinasjon med konkrete oppfølgingsspørsmål om pandemien viser imidlertid et mer nyansert bilde. Covid-19 har medført tydelige endringer i hvordan norske foretak innoverer i møtet med endrede forutsetninger og rammebetingelser.

58 prosent av norske foretak som var inkludert i undersøkelsen om innovasjon i næringslivet, introduserte én eller flere innovasjoner i løpet av treårsperioden fra og med 2018 til og med 2020. Dette er ett prosentpoeng høyere enn for perioden 2016–2018. 38 prosent introduserte produktinnovasjon, 28 prosent innenfor varer og 25 prosent innenfor tjenester, mens 48 prosent hadde innovasjon i forretningsprosesser. Tar vi hensyn til usikkerheten i undersøkelsen, er andelen innovatører uendret for alle innovasjonstypene. Ytterligere 5 prosent av foretakene utførte aktivitet i den hensikt å innovere, men uten at det førte til introduksjon av noen innovasjoner i foretaket i løpet av perioden.

Figur 7.1a Innovasjonsaktivitet etter type. 2016–2018 og 2018–2020.

Kilde: SSB, Innovasjonsundersøkelsen

En moderat økning av innovasjonsinvesteringene

De samlede innovasjonskostnadene/-investeringene er beregnet til 74,3 milliarder kroner i 2020, og dette følger i all hovedsak trenden fra de foregående undersøkelsene. Det større hoppet mellom 2016 og 2018 skyldes at undersøkelsen fra og med 2018 gikk over til å bruke en ny revisjon av Oslo-manualen som grunnlag for datainnsamlingen[1]. Denne endringen medførte, blant annet, at det ble rapportert kostnader for flere typer av innovasjon enn tidligere, inkludert innovasjon i organisatoriske og markedsmessige forretningsprosesser.

Eget forsknings- og utviklingsarbeid[2] utgjorde den klart største investeringskategorien, med om lag 34 milliarder kroner, fulgt av øvrige personalkostnader til innovasjon med 15 milliarder. Foretakene investerte 10,5 milliarder kroner i kjøp av FoU-tjenester fra andre og til sammen 12,5 milliarder kroner i driftsutstyr og kapitalvarer for bruk i innovasjonsaktivitetene. Andre kostnader, som blant annet inkluderer kostnader til markedsintroduksjon av innovasjoner, beløp seg til 2,2 milliarder kroner.

Figur 7.1b Samlede innovasjonsinvesteringer etter kostnadstype. 2014–2020.

Kilde: SSB, Innovasjonsundersøkelsen

Innovasjonsinvesteringene er svært skjevfordelte. De aller fleste foretakene rapporterer forholdsvis små beløp, mens noen har svært store kostnader til sin innovasjonsutvikling. Erfaringsmessig er det slik at foretakenes FoU-kostnader er forholdsvis konstante over tid. For innovasjonsinvesteringer bortsett fra FoU er det imidlertid ikke en selvfølge at disse skal være like stabile. Produkters levetid på markedet kan variere, og store investeringer i et gitt år kan ikke nødvendigvis forventes å bli gjentatt året etter.

Det er også slik at ikke alle foretak er i stand til enkelt å skille Innovasjonskostnader fra andre kostnader og investeringer. Men unntak av FoU vil disse, som hovedregel, ikke være oppført som selvstendige poster i foretakenes regnskaper/ årsrapporter, og mange foretak vil nødvendigvis måtte bruke skjønn når de besvarer undersøkelsen. At foretak legges ned, kjøpes opp, endrer størrelsesgruppe/næring, og andre strukturelle endringer, har også betydning. I aggregatene brutt ned etter detaljert næring vil derfor substansielle utslag kunne være drevet av et begrenset antall observasjoner.

Sett under ett har likevel tendensen i de rapporterte innovasjonsinvesteringene vært forholdsvis stabil over flere perioder, noe som anses å være en styrke for undersøkelsens evne til å si noe om det totale omfanget av næringslivets innovasjonsinvesteringer.

Næringslivet utvikler innovasjonene sine selv

I tillegg til å måle andelen innovatører i næringslivet, spør undersøkelsen også om andre aspekter ved næringslivets innovasjonsarbeid. Dette inkluderer hvem som utviklet innovasjonene, forventninger til innovasjonene, markedet for innovasjonene, samarbeid for utvikling av innovasjoner, bruk av immaterielle rettigheter[3], samt spørsmål om en rekke andre strategiske, strukturelle og organisatoriske aspekter ved foretakenes innovasjonsaktivitet. For de fleste av disse spørsmålene er det heller ikke her noen veldig åpenbare forandringer fra forrige periode, hvis vi vurderer næringslivet under ett.

I likhet med tidligere undersøkelser oppgir foretakene i all hovedsak å ha utviklet minst én av innovasjonene sine selv. Dette gjelder for både varer, tjenester og forretningsprosesser. Til sammen svarer 87 prosent av innovatørene at minst én av deres innovasjoner var utviklet av foretaket alene eller i samarbeid med andre foretak eller organisasjoner. Kun 13 prosent introduserte bare innovasjoner som var utviklet hovedsakelig ved å kopiere fra andre foretak eller innovasjoner som var fullt og helt utviklet av andre.

Nedgang for markedsny innovasjon

Nedgangen i andelen foretak som har produktinnovasjon, beror på at færre foretak har introdusert varer eller tjenester som var nye for foretakets marked. Andelen foretak som introduserte produkter som kun var nye for foretaket, er uendret, målt mot forrige undersøkelse. I en periode hvor det har vært redusert mobilitet, stengte grenser og redusert markedsadgang for mange foretak virker ikke dette unaturlig, sannsynligvis i større grad for varer enn for tjenester.

I tilfeller der foretakene har hatt begge typer innovasjon, skiller dessverre ikke undersøkelsen på hvorvidt det var innovasjon i varer eller tjenester, eller begge deler, som var nye for markedet. Om man ser på tallene brutt ned etter hovednæring, kan det likevel være en indikasjon på at det er industrien, hvor fysiske varer dominerer, som har hatt den største endringen.

Figur 7.1c Produktinnovasjoner etter innovasjonenes nyhetsgrad. 2016–2018 og 2018–2020.

Kilde: SSB, Innovasjonsundersøkelsen

Flere samarbeider om innovasjon

Til sammen 44 prosent av foretakene med innovasjonsaktivitet samarbeidet med andre foretak eller andre organisasjoner/institusjoner om enten FoU- eller andre innovasjonsaktiviteter i perioden. Dette er en økning fra 39 prosent i forrige undersøkelse.

26 prosent av de innovasjonsaktive foretakene samarbeidet om FoU, mens 32 prosent samarbeidet om andre innovasjonsaktiviteter, opp fra henholdsvis 23 og 28 prosent i forrige undersøkelse. I absolutte tall innebærer dette en nær ti prosents økning i antall foretak med slikt samarbeid, og at hele 28 prosent av foretakene som var omfattet av undersøkelsen, samarbeidet om enten FoU eller innovasjonsaktivitet. I tillegg hadde 24 prosent av de innovasjonsaktive foretakene samarbeid om andre forretningsaktiviteter, hvorav de fleste også samarbeidet om FoU eller innovasjon. 5 prosent av de innovasjonsaktive foretakene hadde samarbeid om øvrige forretningsaktiviteter som eneste samarbeidsform, mens tilsvarende for foretak uten innovasjonsaktivitet var 7 prosent.

Figur 7.1d Samarbeid om FoU, innovasjon og andre forretningsaktiviteter. 2016–2018 og 2018–2020.

Kilde: SSB, Innovasjonsundersøkelsen

Leverandørsamarbeidet forblir viktigst

Det har lenge vært slik i innovasjonsundersøkelsen at det er leverandørsamarbeid om FoU- og/eller innovasjon som både skjer hyppigst og er ansett som viktigst av foretakene. Samarbeid med «Leverandører av varer eller tjenester» finner sted hos 44 prosent av de samarbeidende foretakene og anses som viktigst av 23 prosent. Målt som «suksessrate», sjansen for at en gitt type samarbeid også skal være viktigst, er det samarbeid med «Foretak i eget konsern» som oftest rapporteres å være den viktigste partneren. Hvis vi i tillegg tar hensyn til at ikke alle foretak er konserntilknyttede, så er det konserninterne samarbeidet både vanligst og viktigst for foretak i konsern.

Samlet sett er det bare små endringer i bildet av hvilke partnere næringslivet samarbeider med og hvordan de vurderer viktigheten av samarbeidet. Det kan dog være verdt å nevne at det er en økning i samarbeid med kunnskapsleverandører: Både samarbeidet med «Konsulenter, kommersielle laboratorier og FoU-foretak», «Universiteter eller høyskoler» og «Offentlige eller private forskningsinstitutter» har økt siden forrige undersøkelse.

Figur 7.1e Samarbeidspartnere for FoU eller andre innovasjonsaktiviteter. 2018–2020.

Kilde: SSB, Innovasjonsundersøkelsen

Koronapandemiens påvirkning

At man ikke finner klare forskjeller i den rapporterte innovasjonsaktiviteten i forhold til tidligere, etter en periode hvor de aller fleste har opplevd store endringer i sin arbeidshverdag, kan i utgangspunktet virke kontraintuitivt. Likevel er det ikke direkte overraskende. Innovasjonsprosesser er ofte langsiktige, og endringskapasitet bygges ikke opp over natten. Dessuten dekker undersøkelsen over to år uten pandemi, hvor aktiviteten i foretakene må antas å ha vært «normal».

Kriser kan både hemme og fremme innovasjon

Det er heller ikke nødvendigvis slik at kriser og eksterne sjokk er utelukkende negative for næringslivet, og i alle fall ikke for alle enkeltaktørene. Språket har en rekke munnhell som illustrerer dette: «Den enes død, den andres brød». «Nødvendighet er alle innovasjoners mor», og så videre. Det vi egentlig kan forvente, er at noen foretak rammes i sterkere grad enn andre, at noen foretak er mer kapable til å møte nye utfordringer, og at noen foretak vil være bedre rustet til å gripe nye muligheter som oppstår.

For eksempel vil man i de hardest rammede delene av næringslivet, slik som reiseliv og servering, forvente at det er færre foretak enn tidligere, men at de gjenværende har større sjanse for å være innovative enn tidligere. Resultatene fra undersøkelsen bekrefter også dette. Målt i antall foretak er det en reduksjon på over 80 prosent i forhold til forrige periode, men andelen foretak med innovasjon blant de gjenværende har økt.

Annen statistikk fra SSB[4] har samtidig vist at antallet nystartede foretak har økt, men dette gjelder primært foretak uten ansatte. For nye foretak med flere enn fem ansatte, som er nedre grense for å delta i innovasjonsundersøkelsen, var tallene lavere i både 2019 og 2020 enn de foregående årene. En kan legge til grunn at selv om pandemien kan ha stimulert til etablering av nye foretak blant visse grupper og i visse næringer, så har mulighetene for etablering, skalering eller vekst i den grad at man kvalifiserer for å delta i innovasjonsundersøkelsen, blitt noe redusert, sett under ett.

Både i et krise- og omstillingsperspektiv er dette både ønskede og ventede effekter: Altså at noe innovasjonsaktivitet, noen innovasjoner og noen foretak vil falle bort; men at andre foretak og annen aktivitet vil komme til for å gripe de nye mulighetene som har oppstått i en ny økonomisk situasjon.

Utfordringen for et nasjonalt innovasjonssystem blir i så måte å fostre et næringsliv som i sin helhet er bedre rustet enn sine (internasjonale) konkurrenter til å håndtere slike utfordringer. For å forsøke å si noe mer om slike sammenhenger, og om næringslivets evne til å håndtere uforutsette omstillingsbehov, har undersøkelsen derfor stilt oppfølgingsspørsmål om den direkte sammenhengen mellom pandemi og innovasjon.

Figur 7.1f Endret innovasjonsaktivitet som følge av covid-19 etter type innovasjon. 2018–2020.

Kilde: SSB, Innovasjonsundersøkelsen

Permanente endringer som følge av pandemien

17 prosent av alle foretakene, 30 prosent av innovatørene, har introdusert innovasjoner som en direkte følge av situasjonen rundt covid-19. 9 prosent har introdusert nye produkter, 5 prosent innenfor varer og 6 prosent innenfor tjenester, mens 14 prosent har tatt i bruk nye forretningsprosesser. Motsatt har 7 prosent av foretakene avbrutt, utsatt eller ferdigstilt innovasjonsaktivitet, uten at det (ennå) har resultert i en innovasjon, som en direkte følge av pandemien.

For alle typene innovasjon svarer et overveldende flertall, til sammen 93 prosent, at én eller flere av disse innovasjonene vil bli videreført i foretaket, også etter at en normal situasjon er gjenopprettet.

At pandemien, til tross for at de samlede resultatene er forholdsvis uendret, har påvirket innovasjonsaktiviteten på forskjellige måter i forskjellige foretak, kan man også se når det gjelder innovasjonskostnadene. Om lag tre av fem foretak med innovasjonsaktivitet sier at situasjonen rundt covid-19 ikke har påvirket deres investeringer eller innsats til innovasjon i 2020, målt i direkte kostnader. Av de gjenværende er det om lag like mange som svarer at de har økt sine innovasjonsinvesteringer i forhold til det de ellers ville vært, som de som sier at innovasjonskostnadene har blitt lavere enn de hadde blitt i en normal situasjon. For næringslivet sett under ett er det 11 prosent av foretakene som har økt innovasjonsinvesteringene sine i 2020 som følge av pandemien, mens 13 prosent har redusert dem.

Flere foretak mottar offentlig støtte

En annen klar forskjell fra forrige innovasjonsundersøkelse og en sannsynlig pandemieffekt, er at en betydelig større andel av foretakene oppgir å ha mottatt direkte offentlig støtte, utenom SkatteFUNN, fra lokale/regionale, nasjonale eller EU-myndigheter eller myndighetsdrevne organisasjoner. EU-støtten er rapportert mer eller mindre uforandret, mens støtte fra myndigheter eller institusjoner i Norge har gått markant opp.

Dette er ikke uventet. Vi vet at en rekke virkemiddelaktører i det norske innovasjonssystemet har fått økte overføringer og spesialtildelinger som en følge av pandemien, og disse tallene indikerer at disse midlene også har nådd næringslivet. Se ellers kapittel 4.3 for ytterligere informasjon om de næringsrettede virkemidlene, basert på data direkte fra virkemiddelaktørene selv.

Samtidig er det slik at andelen som rapporterer å ha brukt støtten de mottok til innovasjonsaktivitet, ikke øker like mye som andelen støttemottakere isolert sett. Også støtte til foretak uten noen form for innovasjonsaktivitet har økt. Dette skyldes sannsynligvis at pandemien har utløst ekstraordinære utbetalingsordninger, for eksempel ordningen for å kompensere for bortfall av omsetning, som også slår ut i Innovasjonsundersøkelsens tall.

Figur 7.1g Offentlig støtte gjennom direkte tilskudd, subsidierte lånetilsagn og lånegarantier. 2016–2018 og 2018–2020.

Kilde: SSB, Innovasjonsundersøkelsen

Forskjeller mellom innovatører og ikke-innovatører

Alle foretakene, både innovatører og ikke-innovatører, har også blitt bedt om å oppgi hvorvidt de har opplevd en rekke direkte følger/effekter av situasjonen rundt covid-19 og om sin egen kapasitet til å håndtere eksterne sjokk og endrede økonomiske forutsetninger.

Innovatørene rapporterer jevnt over om flere effekter som gjeldende i stor grad eller i noen grad enn ikke-innovatørene. Bare «tapt konkurransekraft» oppleves av en større andel ikke-innovatører. De svarer også, med unntak av «langsiktige økonomiske konsekvenser» oftere at effektene gjelder i stor grad.

Figur 7.1h Effekter av situasjonen rundt covid-19. 2018–2020.

Kilde: SSB, Innovasjonsundersøkelsen

Det er sannsynlig at noen av disse forskjellene skyldes et bevissthetsgap mellom innovatører og ikke-innovatører. For eksempel er det ikke åpenbart at innovatører i større grad manglet kunnskap som påvirket de økonomiske konsekvensene for foretaket, men det kan hende at innovatører i større grad er i stand til å innse at de manglet slik kunnskap. På samme måte er det kjent fra tidligere innovasjonsundersøkelser at jo mer innovativt et foretak er, jo større er sannsynligheten for at de er oppmerksomme på hva som hindrer eller begrenser deres egen innovasjonsaktivitet ytterligere. Denne effekten kan også klart ses i inneværende undersøkelse, selv om den er noe svakere enn tidligere.

Figur 7.1i Faktorer som hindret/hemmet oppstart eller gjennomføring av innovasjonsaktivitet. 2018–2020.

Kilde: SSB, Innovasjonsundersøkelsen

Markeder har mindre betydning for innovasjonstilbøyeligheten

En liknende sammenheng, som har vært klart observerbar i tidligere undersøkelser, er: Jo større markeder foretakene opererer i, jo større er sjansen for at de skal være innovative. Dette gjelder uavhengig av foretakenes størrelse. Denne tendensen har vært sterkest i den vareproduserende industrien, men har også vært tydelig i alle de tre hovednæringene.

En mulig forklaring på dette kan finnes i den norske geografien. Med et forholdsvis spredt bosettingsmønster og til dels store avstander er det rimelig å anta at det finnes forholdsvis mange foretak i Norge som primært selger sine varer og tjenester innenfor sin egen region og samtidig er forholdsvis lite utsatt for konkurranse utenfra. Dette kan bidra til at omstillingstakten senkes. På samme måte er Norge som helhet et relativt lite marked i internasjonal sammenheng, og også her kan det tenkes at avstander er problematiske for etablering av aktører utenfra. Motsatt vil foretak som selger sine varer eller tjenester utenfor Norge, i større grad være utsatt for konkurranse, og innovasjonsinsentivene vil følgelig være sterkere for disse.

Figur 7.1j Innovasjonsaktivitet etter foretakenes markedsorientering. 2016–2018 og 2018–2020.

Kilde: SSB, Innovasjonsundersøkelsen

Selv om tendensen fortsatt er til stede i materialet, har også denne blitt mindre markant over tid, og er ytterligere redusert siden forrige undersøkelse. Begrenset markedsadgang under pandemien, som også nevnt i den overstående diskusjonen av innovasjon som var ny for foretakets markeder, kan ha bidratt til dette. En annen mulig forklaring kan være at foretak som primært opererer lokalt, i mindre grad har vært rammet av begrensninger under pandemien.

En positiv tolkning kan også være at foretakene som tidligere hadde lite innovasjon, nå innoverer i en betydelig større grad før, også de som primært opererer i lokale markeder og i det nasjonale markedet. Alternativt kan denne trenden innebære at undersøkelsen nå fanger opp mer inkrementell innovasjon, eller «lavnivå» innovasjon, som tidligere ikke ble rapportert; og at det behøves alternative nedbrytinger av resultatene for å skille bedre mellom forskjellige modus blant innovatørene. Alternativt kan denne trenden innebære at undersøkelsen nå fanger opp mer inkrementell innovasjon, eller «lavnivå»-innovasjon, som tidligere ikke ble rapportert; og at det behøves alternative nedbrytinger av resultatene for å skille bedre mellom forskjellige modus blant innovatørene. Sannsynligvis er disse forklaringene mer komplementære enn de er konkurrerende og kan, hver for seg, ha påvirket foretakene i større eller mindre grad.

Økt kapitalinnhenting for innovatørene

En annen markant forskjell mellom foretak med og uten innovasjonsaktivitet, er at innovatørene i betydelig større grad rapporterer at de har forsøkt å hente ny kapital eller finansiering i løpet av perioden. Dette gjelder både finansiering til gjengjeld for eierskap i foretaket (risikokapital, venturekapital, emisjonskapital, børsintroduksjon, etc.) og finansiering som foretaket må betale tilbake (bank, privat lånekapital, obligasjonsfinansiering, etc.) Andelen foretak som forsøkte å skaffe slik finansiering, har også økt, dette gjelder særlig for de innovasjonsaktive foretakene og særlig for kapital foretakene må betale tilbake.

Det er naturlig med økt kredittaktivitet i en krise, for eksempel kan midlertidig omsetningsfall kompenseres med kreditt på kort sikt for å bedre likviditeten. Andelen innovatører som sier de har brukt begge typene kapital til å finansiere innovasjonsaktivitet, har imidlertid også økt, noe som kan reflektere at enkelte foretak har sett nye muligheter; noe som i neste instans også har krevd økt kapitaltilgang og økte innovasjonsinvesteringer.

Figur 7.1k Ekstern finansiering for innovasjonsaktivitet. 2016–2018 og 2018–2020.

Kilde: SSB, Innovasjonsundersøkelsen

Innovasjoner med positiv miljøeffekt

Innovasjonsundersøkelsen for 2018–2020 har for første gang inkludert spørsmål om hvorvidt foretakene har introdusert innovasjoner med en positiv miljøeffekt, eller grønne innovasjoner, og det er ventet at disse vil bli videreført også i kommende undersøkelser[5].

Innovative foretak har blitt bedt om å oppgi om noen av deres innovasjoner har hatt en positiv miljøeffekt, og om denne effekten i så fall var betydelig.  Foretakene har også blitt bedt om å angi hvilke positive miljøeffekter det er snakk om, basert på en rekke faste og to åpne kategorier. Undersøkelsen har videre skilt på positive miljøeffekter som er realisert innad i foretaket, og miljøeffekter som oppstår for kunder eller sluttbrukere når produktet brukes eller konsumeres.

Store industriforetak har høy andel grønn innovasjon

Det er industriforetak som har størst sjanse for å ha introdusert grønne innovasjoner, og andelen grønne innovatører øker med foretakenes størrelse. Det er også i industrien at den største andelen grønne innovasjoner rapporteres å ha hatt en betydelig positiv miljøeffekt.

Figur 7.1l Innovasjoner med en positiv miljøeffekt, etter hovednæring og størrelsesgruppe. 2018–2020.

Kilde: SSB, Innovasjonsundersøkelsen

Oftest grønne innovasjoner i forretningsprosesser

Når det gjelder type innovasjon, er det innovasjon i forretningsprosesser som oftest rapporteres å ha hatt en miljøfordel. Dette kan for eksempel være i forbindelse med selve produksjonen av varer eller tjenester, men også distribusjon og logistikk eller endret emballasje faller inn under kriteriene for innovasjon i forretningsprosesser. 19 prosent av foretakene oppgir å ha innovasjon i forretningsprosesser med en positiv miljøeffekt, mens tallene for varer og tjenester begge er 10 prosent.

Med hensyn til hovednæring, er fordelingen omtrent som man skulle forvente. Det er i industrien at vareinnovasjoner er vanligst, det samme gjelder tjenesteinnovasjoner i de tjenesteytende næringene og forretningsprosesser i andre næringer. 

Figur 7.1m Typer av innovasjon med positiv miljøeffekt, etter hovednæring. 2018–2020.

Kilde: SSB, Innovasjonsundersøkelsen

Ingen enkelt positiv miljøeffekt skiller seg ut

Ingen av de spesifiserte miljøeffektene skiller seg klart ut fra de øvrige, når man ser alle norske foretak under ett. Mellom 12 og 18 prosent av foretakene rapporterer om innovasjoner med positiv miljøeffekt (alle miljøeffekter), og mellom 2 og 4 prosent rapporterer om innovasjoner med en betydelig positiv miljøeffekt (alle miljøeffekter).  Vel å merke innebærer dette at enkelte betydelige positive miljøeffekter forekommer, som en følge av innovasjoner, dobbelt så ofte som andre, men totalt sett er tallene relativt små.

Det er forskjeller mellom næringene, både i forekomst av grønne innovatører og i fordelingen mellom de forskjellige miljøfordelene. Med så lav frekvens for betydelige miljøeffekter er det imidlertid vanskelig å trekke konklusjoner om sammenhenger eller mønster i resultatene basert på aggregerte tall. Forhåpentligvis kan framtidig analyse med flere perioder eller andre tilnærminger til disse dataene bidra til økt kunnskap, både om hvordan næringslivet innoverer og om rammebetingelsene som avstedkommer grønne innovasjoner.

Figur 7.1n Innovasjoner med positiv miljøeffekt, etter miljøeffekt. 2018–2020.

Kilde: SSB, Innovasjonsundersøkelsen

Kan man forvente at næringslivet skal være opptatt av miljø?

Avslutningsvis er foretakene bedt om å oppgi faktorer som påvirket deres beslutning om å introdusere innovasjoner med positive miljøeffekter. Det er bevisst bare spurt om forretningsmessige faktorer, da det en primært ønsker å kartlegge, er rammebetingelser som kan påvirkes direkte av myndigheter og virkemiddelapparat. Det skal selvsagt ikke utelukkes at holdninger hos ledere eller andre uobserverbare faktorer kan påvirke, men næringslivet består per definisjon av profittsøkende organisasjoner, og faktorene det spørres om er valgt ut med tanke på dette.

Statsbudsjettet formulerte det slik for noen år siden, i en diskusjon om positive eksternaliteter og miljøeffekter fra næringslivets innovasjonsaktivitet: «Virksomheter investerer i FoU og innovasjon fordi det lønner seg. […] Den enkelte virksomhet tar ikke høyde for […] positive samfunnseffekter i sine investeringsbeslutninger.»

Figur 7.1o Faktorer som påvirket beslutningen om å introdusere innovasjoner med positiv miljøeffekt. 2018–2020.

Kilde: SSB, Innovasjonsundersøkelsen

I så måte er det ikke overraskende at foretakets omdømme og etterspørsel etter «grønne innovasjoner» er faktorene som hyppigst rapporteres å være svært viktige for beslutningen om å introdusere slike. Dette impliserer ikke nødvendigvis noen grønnvasking, bare at næringslivet stort sett forsøker å gjøre det som lønner seg. Om markedet etterspør grønne løsninger og samfunnet innretter seg slik at de kan frembringes med tilstrekkelig lønnsomhet, for eksempel gjennom å gjøre ikke-grønne løsninger dyrere, så er det grønne løsninger næringslivet kommer til å levere.

********

[1] Se rapportens metodevedlegg og kapittel 7.1 i Indikatorrapporten 2020.

[2] For mer informasjon om FoU i norske foretak, se kapittel 1.2. Innovasjonsundersøkelsen samler inn egne hovedtall for FoU, som bidrar til kvalitetssikringen av de øvrige innovasjonskostnadene, og disse korrelerer i all hovedsak godt med tall fra FoU-undersøkelsen. FoU-undersøkelsens tall er dog autorative, da disse både er mer detaljerte og bedre kvalitetssikret spesifikt med tanke på FoU.

[3] Mer utfyllende om norske foretaks bruk av immaterielle rettigheter, basert på data fra norske og internasjonale registre heller enn en utvalgsundersøkelse, kan leses i kapittel 5.

[4] https://www.ssb.no/virksomheter-foretak-og-regnskap/virksomheter-og-foretak/statistikk/foretak

[5] SSB samler også inn andre EU-forordnete data om grønne varer og tjenester, men som ikke publiseres direkte som egen statistikk og som ikke er knyttet opp mot innovasjonsbegrepet. https://www.ssb.no/innrapportering/naeringsliv