Indikatorrapporten

FoU i instituttsektoren

FoU-vekst i 2021

I 2021 ble det brukt 16,4 milliarder kroner på forskning og utviklingsarbeid (FoU) i instituttsektoren. 20 prosent av FoU-utgiftene i Norge ble bokført i instituttsektoren dette året, noe som betyr at sektoren er den minste av de tre forskningsutførende sektorene som det norske forskningssystemet er delt inn etter. Instituttsektorens andel av Norges samlede FoU har sunket vel 4 prosentpoeng i løpet av de siste 10 årene.

Fra 2020 til 2021 var det likevel en økning på 1,4 milliarder kroner i instituttsektorens FoU-utgifter, som gir en realvekst på om lag 5 prosent. Vel halvparten av økningen fra året før hadde sammenheng med investeringer i bygg. Lønnsutgifter til FoU hadde en realvekst på 2 prosent fra 2020, mens andre driftsutgifter gikk ned med 2 prosent.

Figur 1.4a FoU-utgifter i instituttsektoren. Årlig realendring i prosent. 2001–2021. Løpende og faste 2015-priser.  

Kilde: FoU-statistikk, SSB

FoU-utgiftene i instituttsektoren har tredoblet seg i løpet av de siste 20 årene, se figur 1.4a. I faste priser har den årlige realveksten vært vel 2 prosent per år når vi ser hele perioden under ett. Veksten har imidlertid variert en del fra år til. Dette skyldes først og fremst store investeringer i enkelte år, men også i noen grad strukturelle forhold. De viktigste endringene i institusjonslandskapet siden tusenårsskifte er beskrevet i en egen faktaboks.

En sammensatt forskningssektor

Mange av enhetene i instituttsektoren har FoU som primæraktivitet, men sektoren inkluderer også enheter med andre kjerneoppgaver enn FoU, der FoU kan utgjøre en mer begrenset aktivitet. Felles for alle enhetene er at de ikke utbetaler utbytte, og at de organisatorisk ikke sorterer direkte under et lærested. Utover disse kjennetegnene er sektoren svært heterogen på områder som faglig innretning, FoU-intensitet og -omfang.

Enhetene har også ulike ståsted i forhold til hvilke markeder de betjener. Næringslivet etterspør FoU-tjenester fra sektoren som foretakene ikke har kapasitet eller kompetanse til å utføre selv, mens offentlige aktører har behov for FoU som politisk beslutningsgrunnlag eller for å løse konkrete samfunnsutfordringer[1].

En konsolidert sektor etter strukturendringer

Sammenlignet med situasjonen tidlig på 2000-tallet, er det i dag vesentlig færre enheter i instituttsektoren. Dersom vi holder sykehus[2] og museer utenfor, omfattet FoU-undersøkelsen av instituttsektoren i 2001 nærmere 120 enheter. Mange fusjoner innad i sektoren og enkelte flyttinger til universitets- og høgskolesektoren, har bidratt til at sektoren i 2021 består av om lag 80 enheter, når vi ser bort fra museer og sykehus. De viktigste strukturendringene er beskrevet i en egen faktaboks.

Rundt halvparten av enhetene i 2021, om lag 40 enheter, omtales gjerne som forskningsinstitutter. Da tenker vi på enheter der FoU er kjerneaktiviteten i virksomheten. Majoriteten av forskningsinstituttene er omfattet av retningslinjer for statlig grunnbevilgning til forskningsinstitutter og forskningskonsern[3].

Enhetene som deltar i ordningen for statlig grunnbevilgning mottar grunnbevilgningen fra Norges forskningsråd. Grunnbevilgningen har en fast del og en resultatbasert del. Den resultatbaserte delen skal stimulere til god balanse mellom kvalitet og relevans. Den beregnes på bakgrunn av score på et sett med indikatorer: nasjonale oppdragsinntekter, internasjonale inntekter, vitenskapelig publisering, medvirkning i doktorgradsutdanning og patenter og lisenser. I 2021 var til sammen 36 forskningsinstitutter med i ordningen. Noen statlige forskningsinstitutter, som Havforskningsinstituttet og Statens arbeidsmiljøinstitutt, deltar ikke i ordningen, men mottar grunnfinansiering direkte fra eget sektordepartement.

Utover forskningsinstituttene omfatter sektoren om lag 40 institusjoner, både private og offentlige, som i større eller mindre grad utfører FoU. I tillegg kommer helseforetak uten universitetssykehusfunksjoner og private, ideelle sykehus. Museer utenfor universitetene er også del av instituttsektoren. Ressursbruken til FoU i museumssektoren blir i stor grad estimert.

Offentlige finansieringskilder dominerer 

Innenlandske offentlige finansieringskilder bidro med nesten 12 milliarder kroner til instituttsektorens FoU i 2021 (73 prosent), se figur 1.4b. Vel 4 milliarder kroner kom gjennom Forskningsrådet, mens nesten 7,9 milliarder kroner ble finansiert av andre offentlige organer, i første rekke direkte fra departementer og fra etater i statsforvaltningen.

Norsk næringsliv finansierte FoU for 2,6 milliarder kroner i sektoren i 2021 (16 prosent), rundt 1,3 milliarder kroner (8 prosent) kom fra utenlandske finansieringskilder, mens andre nasjonale kilder bidro med vel en halv milliard kroner (3 prosent).

Figur 1.4b FoU-utgifter i instituttsektoren etter finansieringskilde og instituttgruppe. Millioner kroner og prosent. 2021. 

Kilde: FoU-statistikk, SSB

Økende offentlig finansiering

Instituttsektoren betjener privat og offentlig sektor i inn- og utland, og det er stor variasjon i finansieringsstrukturen mellom instituttene. De siste 10 årene viser totalbildet også en viss forskyvning i fordelingen på hovedfinansieringskilder, se figur 1.4c.

Næringslivets finansieringsandel av instituttsektorens FoU utgjør i 2021 16 prosent, noe som er 3–4 prosentpoeng lavere enn hva den var for rundt 10 år siden. Andelen FoU finansiert av utenlandske kilder har også gått litt ned. Utlandet finansierer i dag rundt 8 prosent, etter at andelen lå stabilt rundt 10 prosent helt fram til 2016. Nedgangen skyldes at andelen FoU finansiert av utenlandsk næringsliv har gått ned. Andel FoU finansiert av EU-midler har økt marginalt. Andelen offentlig finansiering har i samme tidsrom økt med 6–7 prosentpoeng. Hele veksten gjelder finansiering fra departementer og etater, mens andelen FoU finansiert gjennom Norges forskningsråd har vært ganske stabil på rundt 25 prosent.

Figur 1.4c FoU-utgifter i instituttsektoren etter finansieringskilde. 2011–2021. 

Kilde: FoU-statistikk, SSB

MNT-fagene står sterkt

Enheter i instituttsektoren utfører FoU innenfor alle fagområder. Teknologi er det største området med en tredjedel av sektorens FoU-ressurser i 2021, mens en femtedel av FoU-aktiviteten ble klassifisert som matematikk og naturvitenskap. Til sammen betyr det at godt over halvparten av sektorens FoU-ressurser ble anvendt i MNT-fag. Landbruks- og fiskerifag, samfunnsvitenskap og medisin og helsefag var ganske jevnstore hver med 14–15 prosent, mens humaniora er det klart minste fagområdet med 3 prosent av ressursene.

Alle fagområder, med unntak av samfunnsvitenskap, har hatt realvekst i FoU-ressursene siden 2011, se figur 1.4d. Innenfor samfunnsvitenskap har det vært en realnedgang i driftsutgiftene til FoU på 14 prosent i den siste 10-årsperioden. Om lag tre fjerdedeler av nedgangen i samfunnsvitenskap skyldes strukturendringer, i første rekke flyttinger av samfunnsvitenskapelige institutter til den daværende Høgskolen i Oslo og Akershus. Nedgangen i samfunnsvitenskap gjør at fagområdets andel faller fra 17 prosent i 2011 til 14 prosent i 2021. Samtidig har medisin og helsefag økt sin andel om lag tilsvarende til 14 prosent. For de øvrige fagområdene har den relative fordelingen vært ganske stabil.

Figur 1.4d Driftsutgifter til FoU i instituttsektoren etter fagområde. 2011–2021. Faste 2015-priser. 

Kilde: FoU-statistikk, SSB

Mer om de enkelte instituttgruppene

I ordningen for tildeling av statlig grunnbevilgning fra Norges forskningsråd, er forskningsinstituttene delt på fire fordelingsarenaer: teknisk-industrielle institutter, primærnæringsinstitutter, miljøinstitutter og samfunnsvitenskapelige institutter.

Av instituttsektorens samlede ressursbruk på 16,4 milliarder kroner til FoU i 2021, ble 9,9 milliarder kroner (60 prosent) brukt ved institutter som sorterer under retningslinjene for statlig grunnbevilgning. Det utgjorde tre femtedeler av FoU-aktiviteten i sektoren.

Vi vil i den videre beskrivelsen se nærmere på kjennetegn ved de enkelte instituttgruppene, samt på de enhetene som ikke deltar i ordningen for statlig grunnbevilgning.

Figur 1.4e FoU-utgifter i instituttsektoren etter instituttgruppe. Millioner kroner i faste 2015-priser og prosent. 2011–2021. 

Kilde: FoU-statistikk, SSB

Teknisk-industrielle institutter

Det er Nærings- og fiskeridepartementet som har det statlige grunnbevilgningsansvaret for de teknisk-industrielle instituttene. Fordelingsarenaen omfatter flere store institutter. SINTEF, som er blant Nord-Europas største forskningsorganisasjoner, har det meste av sin aktivitet på denne arenaen. NORCE, et stort forskningsinstitutt som ble operativt i 2018, har aktivitet både på teknisk-industriell arena, miljøarenaen og samfunnsvitenskapelig arena. Målt i omsetning er også Institutt for energiteknikk blant de største instituttene i Norge.

De teknisk-industrielle forskningsinstituttene er den klart største av instituttgruppene som deltar i ordningen for statlig grunnbevilgning av forskningsinstitutter. Til sammen hadde disse instituttene FoU-utgifter på 4,8 milliarder kroner i 2021. Det utgjorde 29 prosent av all FoU-aktivitet i sektoren. De teknisk-industrielle instituttene skiller seg fra de øvrige instituttgruppene ved at en atskillig større del av FoU-finansieringen kommer fra næringslivet (35 prosent) og utenlandske kilder (15 prosent), se figur 1.4b. 45 prosent av finansieringen kom fra offentlige kilder, og da i første rekke gjennom Norges forskningsråd, som sto for 75 prosent av den offentlige finansieringen. 43 prosent av finansieringen fra Norges forskningsråd kom over grunnbevilgningen. Av samlet finansiering av FoU ved teknisk-industrielle institutter utgjorde grunnbevilgningen 14 prosent.

De teknisk-industrielle instituttene er svært teknologirettet. 86 prosent av driftsutgiftene til FoU ble i 2021 rapportert som teknologi og 13 prosent som matematikk og naturvitenskap, se figur 1.4f.

Primærnæringsinstitutter

Det statlige grunnbevilgningsansvaret for primærnæringsarenaen er delt mellom Landbruks- og matdepartementet og Nærings- og fiskeridepartementet. Arenaen består i dag av 5 institutter, der de største er Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) og Nofima.

Med FoU-ressurser på 2,3 milliarder kroner i 2021, er primærnæringsarenaen den nest største av instituttgruppene. Ressursinnsatsen i 2021 var høyere enn tidligere år grunnet betydelige investeringer til nytt bygg til Veterinærinstituttet. 75 prosent av FoU-utgiftene ved primærnæringsinstituttene i 2021 ble finansiert av offentlige kilder. Rundt en tredjedel av den offentlige finansieringen kom gjennom Norges forskningsråd. 55 prosent av finansieringen fra Norges forskningsråd var midler over grunnbevilgningen. Av samlet finansiering av FoU ved primærnæringsinstituttene utgjorde grunnbevilgningen 15 prosent. Næringslivet finansierte 16 prosent av FoU-virksomheten ved primærnæringsinstituttene, mens utenlandske kilder bare sto for 4 prosent.

Brorparten av driftsutgiftene til FoU i 2021, rundt 60 prosent, er klassifisert som landbruks- og fiskerifag og veterinærmedisin, men primærnæringsinstituttene utfører også FoU på andre fagområder: matematikk og naturvitenskap (20 prosent), teknologi (11 prosent) og samfunnsvitenskap (8 prosent).

Miljøinstitutter

Det er Klima- og miljødepartementet som har det statlige grunnbevilgningsansvaret for miljøinstituttene. Norsk institutt for naturforskning, Norsk institutt for vannforskning og miljødelen ved NORCE er de største enhetene blant miljøinstituttene, som per 2021 besto av 8 institutter.

Ved miljøinstituttene beløp den samlete ressursinnsatsen til FoU seg til 1,6 milliarder kroner i 2021. Tre fjerdedeler av FoU-utgiftene i 2021 ble finansiert av offentlige kilder, der halvparten kom gjennom Norges forskningsråd. 44 prosent av finansieringen fra Norges forskningsråd kom over grunnbevilgningen. Av samlet finansiering av FoU ved miljøinstituttene utgjorde grunnbevilgningen 17 prosent.  Utenlandske kilder finansierte 11 prosent av FoU-aktiviteten og næringslivet 10 prosent.

Matematikk og naturvitenskap er det største fagområdet ved miljøinstituttene med 74 prosent av driftsutgiftene til FoU i 2021, mens FoU innenfor samfunnsvitenskap sto for 18 prosent.

Samfunnsvitenskapelige institutter

Kunnskapsdepartementet har det statlige grunnbevilgningsansvaret for de fleste av instituttene på den samfunnsvitenskapelige arenaen. Størrelsen på samfunnsvitenskapelige institutter er generelt mindre enn hva som er tilfelle på de øvrige tildelingsarenaene. De største instituttene omfatter de samfunnsvitenskapelige delene av NORCE og SINTEF og Institutt for fredsforskning.

Instituttene på den samfunnsvitenskapelige arenaen utførte FoU for 1,3 milliarder kroner i 2021. Tre fjerdedeler av FoU-virksomheten på arenaen ble finansiert av offentlige kilder. Norges forskningsråd finansierte alene nær halvparten av driftsutgiftene til FoU ved de samfunnsvitenskapelige instituttene. 41 prosent av finansieringen fra Norges forskningsråd var midler over grunnbevilgningen. Av samlet finansiering av FoU ved samfunnsvitenskapelige institutter utgjorde grunnbevilgningen 20 prosent. Næringslivet finansierte 8 prosent og utenlandske kilder 10 prosent av FoU-aktiviteten.

Ved samfunnsvitenskapelige institutter ble 80 prosent av driftsutgiftene til FoU i 2021 klassifisert som samfunnsvitenskap, mens 11 prosent ble rapportert innenfor medisin og helsefag.

Andre institusjoner

Selv om denne restkategorien med institusjoner i første rekke dekker institusjoner med lite FoU målt etter hvor stor andel den utgjør av enhetens totale virksomhet, omfatter den også flere store forskningsmiljøer. Det gjelder særlig statlige forskningsinstitutter som Forsvarets forskningsinstitutt og Havforskningsinstituttet. Flere forvaltningsorganer har også FoU-aktivitet av betydelig omfang, som Folkehelseinstituttet, Norsk Polarinstitutt og Norges geologiske undersøkelse.

Ved institusjoner som ikke deltar i ordningen for statlig grunnbevilgning, ble de samlete ressursene til FoU målt til 6,5 milliarder kroner i 2021. Mer enn 90 prosent av FoU-virksomheten ved disse enhetene blir finansiert av det offentlige. Det er naturlig, siden kategorien blant annet omfatter forskningsinstitutter som får basisbevilgning fra sektordepartement, en rekke statlige organer og helseforetak uten universitetssykehusfunksjoner.

I 2021 ble det rapportert FoU for 1,1 milliarder kroner ved helseforetak uten universitetssykehusfunksjoner. Helseforetakene sto med det for 7 prosent av FoU-aktiviteten i instituttsektoren. 93 prosent ble finansiert av det offentlige. All FoU ved helseforetakene blir fagklassifisert som medisin og helsefag.

5,4 milliarder kroner ble anvendt til FoU ved andre institusjoner utenom helseforetakene. Her utgjorde finansiering direkte fra departementer og etater 79 prosent og Norges forskningsråd 11 prosent, mens næringsliv og utenlandske kilder hver sto for 4 prosent.

Fagområdefordelingen illustrerer at instituttkategorien omfatter et bredt spekter av institusjoner, se figur 1.4f. Enhetene utfører FoU innenfor samtlige fagområder. Hovedtyngden ligger innenfor landbruks- og fiskerifag (24 prosent), matematikk og naturvitenskap (20 prosent), teknologi (19 prosent) og medisin og helsefag (17 prosent).

Figur 1.4f Driftsutgifter til FoU i instituttsektoren etter fagområde og instituttgruppe. 2021. 

Kilde: FoU-statistikk, SSB

Nøkkeltall i instituttsektoren 2022

Dataene i dette avsnittet bygger på forskningsinstituttenes nøkkeltallsrapportering og omfatter instituttenes totale virksomhet, ikke kun FoU-aktiviteten. Se nærmere om nøkkeltallsinstituttene i faktaboksen under.

Sterk inntektsvekst i 2022

I 2022 hadde forskningsinstituttene, (dvs. nøkkeltallsinstituttene), driftsinntekter på i alt 12,6 milliarder kroner. Dette var en vekst på om lag 1,2 milliarder kroner, tilsvarende 11 prosent nominelt fra fjoråret.  Samtlige av de fire arenaer hadde en vekst i inntektene fra 2021. Størst prosentvis nominell vekst hadde de samfunnsvitenskapelige instituttene og miljøinstituttene med hele 14 prosent. Primærnæringsinstituttene hadde en litt lavere vekst, med 11 prosent. De teknisk-industrielle instituttene hadde med 8 prosent den laveste veksten. Ser vi femårsperioden 2018-2022 under ett, hadde instituttene samlet en vekst i driftsinntektene på 24 prosent, men den varierte mellom arenaene. Også her hadde miljøinstituttene størst vekst med 38 prosent, mens lavest vekst hadde primærnæringsinstituttene med 17 prosent. Til sammenligning var prisstigningen i denne femårsperioden på 13,2 prosent, så justert for dette hadde samtlige instituttgrupper realvekst og totalt sett en realvekst på ca. 11 prosent.

Figur 1.4g Driftsinntekter etter instituttarena. 2018-2022.

Kilde: SSB, Nøkkeltall

... men svakere driftsresultater

Instituttene hadde et samlet driftsresultat på 133 millioner kroner i 2022. Dette var om lag 180 millioner kroner svakere enn året før, og målt som andel av driftsinntektene utgjorde det samlede driftsresultatet 1,1 prosent. Samlet sett hadde derfor instituttene et langt dårligere driftsresultat i 2022 enn fjoråret. I 2021 hadde mange av instituttene svært gode resultater, mye på grunn av koronapandemien som gjorde at instituttene hadde lavere kostnader enn normalt, samtidig som inntektene ble opprettholdt. I 2022 ser det ut til at instituttenes kostnader er tilbake på et normalt nivå, eller har økt. Det er derfor interessant å observere at instituttenes driftsmargin er på sitt laveste i femårsperioden, se figur 1.4h.

Til tross for svakere driftsresultater, var de likevel positive for tre av arenaene. Med unntak av primærnæringsinstituttene, hadde alle arenaer positive driftsresultat.  Best resultat målt som andel av driftsinntektene, hadde de samfunnsvitenskapelige instituttene med 3,1 prosent. Deretter fulgte de teknisk-industrielle instituttene (1,4 prosent) og miljøinstituttene (0,1 prosent), mens primærnæringsinstituttenes driftsresultat var negativt med -0,5 prosent som andel av driftsinntektene. Som figur 1.4g viser, var årets driftsresultater svake, men for de samfunnsvitenskapelige instituttene, var det nesten like bra som i rekordåret i 2021, da driftsresultatet utgjorde 4 prosent av instituttenes driftsinntekter.

Figur 1.4h Driftsresultat for nøkkeltallsinstitutter som andel av driftsinntekter etter instituttarena 2018-2022. Prosent.

Kilde: SSB, Nøkkeltall

Forskningsrådet er største inntektskilde

Nøkkeltallsinstituttenes inntekter kommer primært fra Norges forskningsråd, øvrig offentlig forvaltning, næringslivet og utenlandske kilder. De totale inntektene fra Norges forskningsråd, inkludert både grunnfinansiering, oppdrags- og bidragsinntekter, utgjorde nesten 4,4 milliarder kroner i 2022. Dette var en vekst på vel en halv milliard kroner fra fjoråret, eller ca. 14 prosent nominelt. Offentlig forvaltning bidro med om lag 3,3 milliarder kroner, en nominell vekst på 8 prosent fra fjoråret, mens inntekter fra næringslivet utgjorde i underkant av 2,9 milliarder kroner som utgjør en vekst på 4 prosent fra fjoråret. Instituttenes inntekter fra utenlandske kilder beløp seg til nesten 1,5 milliarder kroner, som var 13 prosent mer enn fjoråret. I tillegg hadde instituttene inntekter fra andre nasjonale kilder på til sammen om lag 620 millioner kroner, som var en vekst på 30 prosent fra året før. I sum økte instituttenes driftsinntekter med i alt 11 prosent nominelt fra fjoråret. Justert for prisvekst, gir dette en realvekst[4] på 5,2 prosent.

Ser vi hele femårsperioden under ett, har inntektene samlet sett økt med 24 prosent nominelt. Justert for prisvekst[5] i samme periode, gir dette en realvekst på 10,7 prosent. Mens inntektene fra Norges forskningsråd har økt jevnt hvert år, har inntektene fra de andre kildene nærmest flatet ut fram til 2021. I 2022 derimot økte samtlige inntektskilder. Den største veksten – både absolutt og relativt sett – var i inntektene fra Norges forskningsråd, som økte med i underkant av 1,2 milliarder kroner, tilsvarende 36 prosent nominelt. Inntektene fra øvrig offentlig forvaltning (departementer og direktorater m.m.) hadde en mer moderat vekst på 18 prosent i femårsperioden. Inntektene fra næringslivet og utlandet økte med henholdsvis 17 og 23 prosent. Inntektene fra andre kilder (en samlebetegnelse som består blant annet av organisasjoner, stiftelser, fond og andre forskningsinstitutter) økte også, med i alt 24 prosent fra 2018.

Figur 1.4i Driftsinntekter for nøkkeltallsinstitutter etter finansieringskilde 2018-2022.

Kilde: SSB, Nøkkeltall

Driftsinntekter per forskerårsverk

Forskere og andre faglige ansattes fakturering av prosjekter er instituttenes inntektsskapere. Instituttets inntekter bestemmes dermed av hvor mye de tjener per årsverk. Figur 1.4j viser instituttenes inntekter per arena siste femårsperiode. I gjennomsnitt hadde instituttene en inntekt på nesten 2,7 millioner kroner per forskerårsverk. Imidlertid varierer inntektene mellom arenaene, fra rundt 2,1 millioner ved de samfunnsvitenskapelige instituttene til rundt 3 millioner for primærnæringsinstituttene og de teknisk-industrielle instituttene. Sammenlignet med fjoråret, har alle instituttgruppene økt inntjeningen fra 4 prosent for miljøinstituttene til 9 prosent ved de samfunnsvitenskapelige instituttene. Samlet sett økte instituttenes driftsinntekter per forskerårsverk med 6 prosent.

Om vi sammenholder driftsinntektene per forskerårsverk med instituttenes driftsresultater, er det verdt å merke seg at til tross for laveste inntekter per forskerårsverk, hadde de samfunnsvitenskapelige instituttene det beste driftsresultatet, samlet sett. Og primærnæringsinstituttene som hadde høyeste driftsinntekter per forskerårsverk, endte faktisk med et negativt driftsresultat. Årsakene til dette misforholdet kan være sammensatte, men det kan tyde på at det store forskjeller mellom både instituttenes driftsresultater innad i arenaene, og i instituttenes driftskostnader. En åpenbar forklaring er at de samfunnsvitenskapelige instituttene har lavere kostnader enn primærnæringsinstituttene som drifter ulike kostbare laboratorier og annen infrastruktur.

Figur 1.4j Driftsinntekter for nøkkeltallsinstituttene etter forskerårsverk. 2018-2022.

Kilde: SSB, Nøkkeltall

Reduksjon i publisering per forskerårsverk i 2022

I 2022 publiserte nøkkeltallsinstituttene i alt 4 383 vitenskapelige publikasjoner. Dette var en nedgang på om lag 380 publikasjoner, tilsvarende 8 prosent fra fjoråret. Alle de fire instituttarenaene publiserte færre publikasjoner i 2022 sammenlignet med året før.  De om lag 4 400 publikasjonene som instituttene bidro med, utgjorde til sammen 4 080 publikasjonspoeng. Sammenlignet med fjoråret, var dette en reduksjon på 10 prosent. Reduksjonen var størst for primærnæringsinstituttene, med nesten 18 prosent, mens nedgangen for de samfunnsvitenskapelige instituttene var minst og kun på en prosent.

Årsaken til at vi ser en reduksjon i antall publikasjoner og -poeng, kan med stor sannsynlighet tilskrives koronapandemien. Flere undersøkelser har påpekt at forskningsaktiviteten ble redusert mens koronapandemien pågikk. Siden det gjerne tar et år eller mer fra forskningen utføres til den publiseres i et vitenskapelig tidsskrift, er det ikke uventet at vi først nå i 2022 ser en reduksjon i publiseringsaktiviteten. Vi ser også at instituttarenaene har blitt ulikt rammet ved at publikasjonsvolumet i større eller mindre grad ble redusert.

Figur 1.4k Antall publikasjonspoeng ved nøkkeltallsinstituttene etter arena. 2018-2022.

Kilde: SSB, Nøkkeltall

Nedgang i publiseringsvolumet i 2022

Om vi ser nærmere på instituttenes vitenskapelige produksjon, i form av publikasjonspoeng per forskerårsverk[6] ser vi at denne ratioen ble redusert for samtlige arenaer i 2022. Dette gjelder spesielt for miljø- og primæringsinstituttene, og i mindre grad for de samfunnsvitenskapelige og teknisk-industrielle instituttene. Totalt sett publiserte instituttene 0,9 publikasjonspoeng per forskerårsverk i 2022, mens antallet året før var ett publiseringspoeng per forskerårsverk. De samfunnsvitenskapelige instituttene publiserer mest, 1,3 poeng per forskerårsverk, deretter fulgte miljøinstituttene (1,1), foran primærnæringsinstituttene (0,8) og de teknisk-industrielle instituttene (0,6).

Figur 1.4l Publiseringspoeng per forskerårsverk etter arena. 2018-2022.

Økning i den internasjonale mobiliteten etter koronapandemien

Forskningsinstituttene har gjennom bilaterale avtaler med utenlandske forskningsmiljøer mulighet for å både ta imot utenlandske gjesteforskere og selv reise på forskningsopphold i utlandet. I nøkkeltallsrapporteringen oppgir instituttene antall forskere, oppholdenes varighet og hvor i verden utenlandsoppholdet var/landbakgrunnen til gjesteforskere.

Figur 1.4m viser antall gjesteforskere og instituttenes forskere som hadde utenlandsopphold for årene 2018-2022. I denne perioden hadde instituttene besøk av nesten 600 utenlandske forskere, mens rundt 200 av instituttenes forskere dro på utenlandsopphold. Det er tydelig at pandemiens restriksjoner satte en stopper for reiseaktiviteten. Mens antall gjesteforskere før pandemien lå på mellom 140-180 forskere årlig, var antallet kun om lag 60 i 2020 og 2021. I 2022 har antallet gjesteforskere tatt seg noe opp, men er ikke på nivå med volumet før pandemien.

Utgående forskermobilitet ble naturligvis også berørt av reiserestriksjoner, og vi ser tydelig et fall i 2020, da antall instituttforskere med utenlandsopphold var nede på rundt 20 forskere mot det tredobbelte før pandemien.

Figur 1.4m Antall gjesteforskere ved instituttene og forskere med utenlandsopphold. 2018-2022.

Kilde: SSB, Nøkkeltall

Hvor reiser instituttforskerne og hvor kommer gjesteforskerne fra?

Figur 1.4n viser aggregerte tall for både inngående og utgående mobilitet etter region for årene 2018-2022 samlet for å få et visst volum. Nesten halvparten av gjesteforskerne kom fra EU, utenom Norden. Videre kom rundt en femtedel av forskerne fra Asia, og rundt 8 prosent fra USA eller Canada. I underkant av 10 prosent av gjesteforskerne kom fra Norden og 12 prosent fra Europa for øvrig. Til sammen kom to av tre gjesteforskere fra Europa.

Når instituttenes egne forskere drar på utenlandsopphold, er Nord-Amerika den foretrukne regionen hvor rundt en tredjedel reiser til. Nesten like mange dro til EU, utenom Norden. Rundt 7 prosent hadde forskningsopphold i Norden og 6 prosent i Europa for øvrig. Totalt dro 43 prosent av instituttforskerne til europeiske land. Videre dro rundt 10 prosent til Asia og 11 prosent til andre regioner.

Figur 1.4n Antall gjesteforskere og forskere med utenlandsopphold etter region. 2018-2022.

Kilde: SSB, Nøkkeltall

[1] Enheter i instituttsektoren som i første rekke har formål om å betjene næringslivets behov blir ved internasjonal rapportering av FoU-statistikk klassifisert i foretakssektoren (Business Enterprise Sector) i henhold til OECDs retningslinjer. Det er i første rekke teknisk-industrielle forskningsinstitutter som plasseres i foretakssektoren. Offentlige institusjoner og enheter som i hovedsak betjener offentlig sektors FoU-behov, klassifiseres som del av offentlig sektor (Government Sector) i internasjonal statistikksammenheng.

[2] I FoU-statistikken inngår FoU utført ved helseforetakene i universitets- og høgskolesektoren (universitetssykehusene) og instituttsektoren (øvrige helseforetak og private ideelle sykehus).

[3] Kunnskapsdepartementet innførte i 2009 en resultatbasert ordning for statlig basisfinansiering av forskningsinstitutter. Retningslinjene for ordningen er senere revidert flere ganger, senest i desember 2021. Institutter som deltar i ordningen får sin grunnbevilgning kanalisert gjennom Norges forskningsråd.

[4] SSB: Prisstigningen fra 2021 til 2022 var 5,8%.

[5] SSB: Prisstigningen fra 2018 til 2022 var 13,3%.

[6] Årsverk utført av forskere og annet personale som fungerer som forskere.

Meldinger ved utskriftstidspunkt 30. mai 2024, kl. 08.45 CEST

Det ble ikke vist noen globale meldinger eller andre viktige meldinger da dette dokumentet ble skrevet ut.