Indikatorrapporten

Bakgrunnen til FoU-statistikken

Innsamling av statistiske data for bruk i nasjonal forskingspolitikk byrja i Japan og USA tidleg på 1950-talet og spreidde seg raskt til fleire land. Kvart land brukar eigne definisjonar, og det var vanskeleg å samanlikne resultata. FoU-utgiftene vart i større og større grad anerkjende som ein stor faktor i økonomien, og behovet for samanliknbar statistikk auka. OECD starta arbeidet med å utvikle internasjonalt samanliknbar statistikk for FoU blant medlemslanda, og 1963 vart det første internasjonale FoU-statistikkåret.

Frascati-manualen

FoU-statistikken er basert på OECDs Frascati-manual, oppkalla etter staden i Italia der det første møtet mellom dei nasjonale ekspertane vart halde i 1963. Her fastsette ein dei første retningslinjene for innsamling og foredling av data om ressursane i landa til FoU-verksemder. Manualen vart skriven av og for dei nasjonale ekspertane på FoU-statistikk i OECD-landa (National Experts on Science and Technology Indicators (NESTI)). Han er revidert fleire gonger. Frå og med FoU-statistikken for 2016, er det 2015-utgåva som ligg til grunn for statistikken.[1] Dette er den sjette revisjonen av manualen og den sjuande utgåva.

Det vart ikkje gjort vesentlege endringar i dei sentrale FoU-definisjonane i Frascati-manualen 2015. Målet med den siste revisjonen var å klargjere retningslinjer og tilrådingar for utarbeiding av FoU-statistikken slik at manualen er mest mogleg i tråd med samfunnsutviklinga og kor enkelt det faktisk er å samanlikne mellom landa. Det er no ti år sidan førre revisjon. Det er ikkje lagt konkrete planar for den neste revisjonen, men i løpet av dei neste par åra vil truleg prosessen for dette starte.

Frascati-manualen gir oss konteksten og omgrepa vi treng for å forstå den rolla ny kunnskap, vitskap og teknologi spelar i økonomisk utvikling. Definisjonane er internasjonalt aksepterte og fungerer som eit felles språk for diskusjon av forskings- og innovasjonspolitikken. Opphavleg var dette ein OECD-standard, men han fungerer i dag som standard i FoU-studiar over heile verda. Felles retningslinjer, definisjonar og tilrådingar om «best practice» er ein føresetnad for samanliknbar statistikk. Metadataa knytte til OECDs MSTI (Main Science and Technology Indicators) viser at FoU-statistikken i landa er under stadig utvikling. Sjå den norske omsetjinga av sentrale utdrag frå Frascati-manualen 2015.

Frascati-familien

På 1980- og 1990-talet vart Frascati-manualen supplert med tilgrensande tema: Teknologisk betalingsbalanse (TBP-manualen), Menneskelege ressursar til forsking og teknologi (Canberra-manualen), Innovasjon (Oslo-manualen) og Patentar (Patentmanualen). Det er også etablert rettleiingar i bruk av bibliometriske data for å studere kunnskapsproduksjon. I tillegg blir utdanningsdata brukte for å studere utbreiinga av formell utdanningskompetanse.

Den såkalla «Frascati-familien» av manualar frå OECD bidreg til å setje ulike internasjonalt brukte indikatorar om vitskap og teknologi i samanheng. Likevel er det varierande kvalitet på, og bruk av, dei ulike manualane.

OECD arbeider heile tida med å oppdatere og revidere definisjonar og rettleiingar for produksjon av statistikk og indikatorar knytte til FoU og innovasjon. Dei nyaste manualane er Frascati-manualen om måling av FoU i 2015 og Oslo-manualen om måling av innovasjon i 2018.

Oslo-manualen

Den 4. utgåva av Oslo-manualen vart publisert i 2018 [2] og inneheldt gjennomarbeidde definisjonar av innovasjon med sikte på tydeleggjering og forenkling. Det fundamentale innhaldet vart likevel ikkje endra. Her er det tydelegare skilje enn før mellom innovasjon som eit resultat og innovasjonsaktivitetar som er prosessen som siktar mot å oppnå innovasjonar. Beskrivingane av innovasjonsaktivitetar vart gått gjennom med sikte på å gjere det lettare å innhente informasjon om dei. Internasjonal samanliknbarheit og gode metodebeskrivingar vart vektlagde for å sikre at datainnsamlinga går føre seg på ein måte som betrar både kvaliteten og samanlikningsgrunnlaget. Manualen er eit resultat av samarbeidet mellom OECD og Eurostat.

Kjelder til statistikken

Indikatorrapporten brukar nasjonal FoU-statistikk utarbeidd av Statistisk sentralbyrå (SSB). Eurostat samlar inn tal frå medlemslanda i EU og assosierte land (inkludert Noreg). OECD-dataa dekkjer 38 medlemsland og sju ikkje-medlemmar (Argentina, Kina, Romania, Russland, Singapore, Sør-Afrika og Taiwan). UNESCO samlar inn FoU-data frå alle land som utarbeider slik statistikk og får anten data frå OECD/Eurostat og RICYT, Latin American Network on S&T Indicators eller via eit spørjeskjema frå UNESCO Institute for Statistics (UIS). I seinare tid har organisasjonen hatt mest søkjelys på indikatorane knytte til berekraftsmåla. Oppdateringa av internasjonal FoU-statistikk tek tid. Dei nyaste dataa i rapporten i år er henta frå OECDs – Main Science and Technology Indicators (MSTI) september 2025 og inneheld FoU-statistikk for 2023 og statsbudsjett-tal frå 2024.

Er dataa samanliknbare?

Trass i felles retningslinjer og definisjonar i manualane, er det fleire faktorar som påverkar kor lett eller vanskeleg det er å samanlikne dataa mellom dei. Kvaliteten på statistikken kjem an på anslag gitt av respondentar frå forskingsinstitusjonane og næringslivet. Statistikken er basert på tilgangen respondentane har til data om FoU i eigne administrative system, i tillegg til skjønn og subjektive vurderingar om FoU-verksemda ved deira (store eller vesle) eining/institutt/avdeling/føretak i løpet av det siste året. Han er også basert på kontroll og rutinar hos FoU-statistikk-produsentane, slik som utforming av spørjeskjema, design av utval og handtering av den statistiske populasjonen, bruk av tilgjengelege registerdata og kunnskap om FoU-systemet.

Eit viktig aspekt er samanliknbarheit over tid. Både organisatoriske endringar og endringar i definisjonar og klassifikasjonar gjer at lengre tidsseriar ikkje alltid er like meiningsfulle for alle indikatorar.

Kva påverkar resultata?

Eit sentralt element i diskusjonen av eit lands FoU-statistikk, er om det har vorte gjennomført ei spørjeundersøking (som tilrådd i Frascati-manualen) eller om den rapporterte statistikken baserer seg på administrative data eller estimat gitt av fagleg eller administrativt nivå i ulik avstand til der forskinga faktisk blir gjort. Dei ressursane som blir stilte til rådvelde for gjennomføring av undersøkingane, gjennomføring av tidsbruksundersøkingar, svarplikt på spørjeskjema, kvaliteten på dei administrative registera (inkludert personal- og rekneskapsdata) og nasjonale tilpassingar til tilrådingane, spelar alle ei viktig rolle for resultata.

I nokre land omfattar offentleg sektor berre einingar på sentralt føderalt nivå, medan statlege og kommunale føretak blir ekskluderte. Det varierer om forsvarsutgifter er inkludert i statistikken. Det blir ofte opplyst om dei større eller mindre revisjonane som landa gjer, men ikkje om eksakt påverknad på FoU-nivået. I tillegg vil dei faktiske forskjellane i forskingssystema i landa, der fordelinga av FoU-innsats mellom dei utførande sektorane – føretakssektor, offentleg sektor, universitets- og høgskulesektor og privat ikkje-forretningsmessig sektor (PNP-sektor) – blir gjord, påverke sektorielle samanlikningar. Ein tilsynelatande liten universitets- og høgskulesektor kan til dømes balanserast opp mot ein offentleg sektor med høg FoU-aktivitet. Forskjellar mellom storleiken til landa og økonomiske utvikling er også viktig.

Korleis kan så FoU-utgifter samanliknast internasjonalt? To tilnærmingar blir ofte brukte:

• å uttrykkje nasjonale FoU-utgifter som ein del av bruttonasjonalproduktet (BNP)
• å konvertere alle utgifter til ein felles valuta

Den første metoden tillèt berre grove samanlikningar av FoU-intensiteten. Den andre metoden tillèt absolutte samanlikningar av innsatsnivå og meir detaljerte analysar, men forutset val av eigna metode for å gjere ulike valutaer samanliknbare. Valet står mellom valutakursane og kjøpekraftparitetane i marknaden (PPP).

Kva er PPP?

«Purchasing power parity» (PPP) er ein prisnivåindikator som uttrykkjer prisnivået i eit gitt land relativt til eitt eller fleire andre land. Omrekning av utgifter ved hjelp av PPP snarare enn nominell valutakurs, sikrar samanliknbarheiten på tvers av land gjennom å eliminere forskjellar i prisnivå og valuta. Utan ei slik prisnivåjustering vil land med høgt prisnivå få overvurdert utgiftstala sine samanlikna med land med lågt prisnivå. Nominelle valutakursar vil ikkje nødvendigvis spegle kostnadene ved varer og tenester som ikkje blir omsette på tvers av land. Valutakursar blir i tillegg påverka av valutaspekulasjon og politiske hendingar. PPP vart utvikla for å overvinne desse svakheitene (Ward, 1985). Dei reflekterer prisnivåforskjellane for ei ekvivalent marknadskorg av varer og tenester. PPP-korga er truleg representativ for prisnivåjustering av totalt BNP mellom land. PPP er også den føretrekte internasjonale standarden for berekning av FoU-samanlikningar mellom land og blir brukt i alle offisielle FoU-tabellar frå OECD.

Fordi nominelle valutakursar har ein tendens til å reflektere undervurdert innanlandsk kjøpekraft i relativt sett fattige land, kan bruk av PPP produsere vesentleg høgare FoU-estimat for desse landa. Dette kjem av at den nominelle valutakursen ikkje tek høgd for prisnivå. Ettersom PPP er berekna ut frå utvalsundersøkingar, vil dei alltid vere prega av uvisse. Til dømes vil forskjellar i kostnadsstruktur og inntektsstruktur mellom land kunne resultere i skeive PPP-samanlikningar. Dette kan også slå ulikt ut på nivået på FoU-kostnadene. FoU-innsatsen i utviklingsland er ofte konsentrert geografisk i dei mest avanserte byane og regionane med omsyn til infrastruktur og utdanningsnivå. Kostnadene for varer og tenester i desse områda kan vere vesentleg større enn i landet samla sett, noko som kan gjere ein nasjonal PPP mindre eigna som prisnivåjusteringsfaktor.

I litteraturen (Dougherty et al., 2007) har det vore diskutert om det vil vere mogleg å utvikle ein FoU-spesifikk PPP som måler «prisnivået på FoU», altså kor mykje som trengst i eit land for å erverve 1 US dollarverdi av FoU-innsatsen. Per i dag finst likevel ingen slik spesifikk FoU-PPP. OECD og andre institusjonar brukar derfor som oftast PPP for totaløkonomien (BNP) for å justere prisnivået når det gjeld utgiftene landa har til FoU. Ettersom FoU er ein arbeidsintensiv sektor og lønnsnivået varierer mykje mellom land, kan dette mellom anna føre til at omfanget av den faktiske ressursbruken i høgkostland blir overvurdert. OECD [3] oppfordrar til aktsemd i tolkinga av FoU-utgifter mellom land, spesielt for land som ikkje er medlemmar av OECD og EU, ettersom det her har vore gjennomført store revisjonar i seinare tid. Det blir også vist til Verdsbanken sitt arbeid på feltet.[4] 

Noreg tidleg ute

Noreg var tidleg ute med å etablere nasjonal FoU-statistikk. Undersøkingar om FoU-verksemda ved dei utførande institusjonane har vore gjennomførte sidan den internasjonale starten i 1963, då som eit samarbeid mellom forskingsråda.

I 1972 vart dette samarbeidet formalisert gjennom forskingsrådas statistikkutval under Forskingsrådas samarbeidsutval (FSU). I 1993 vart dei fem forskingsråda slått saman og den offisielle FoU-statistikken for Noreg vart i mange år utarbeidd ved Nordisk institutt for innovasjon, forsking og utdanning (NIFU) etter avtale med Noregs forskingsråd.

I dag har SSB ansvaret for all norsk FoU-statistikk etter at ansvaret for FoU-statistikken for offentleg sektor vart overført frå NIFU til SSB i 2022.

Norsk FoU-statistikk blir utarbeidd på bakgrunn av administrative register og spørjeskjema til einingane i dei tre FoU-utførande sektorane. Han byggjer på felles retningslinjer refererte i OECDs Frascati-manual. Frå 1977 har undersøkingane vore gjennomført annakvart år. Frå 2001 har det vorte gjennomført årlege undersøkingar for næringslivet og frå 2007 for instituttsektoren og helseføretaka. For universitets- og høgskulesektoren blir det gjort totalundersøkingar annakvart år. For alle tre sektorane blir det utarbeidd årlege hovudtal. For helseføretaka blir det gjort totalundersøkingar annakvart år frå 2017.

Sektorinndeling

I Noreg blir FoU-innsatsen klassifisert til tre FoU-utførande sektorar: næringslivet, instituttsektoren og universitets- og høgskulesektoren.

Når statistikken blir rapportert til dei internasjonale statistikkorgana OECD og Eurostat, blir norsk FoU-statistikk tilpassa til internasjonal sektorinndeling.[5] Instituttsektoren blir då delt i to: offentleg retta forskingsinstitutt som dannar offentleg sektor (Government sector) og forskingsinstitutt som betener næringslivet og som saman med næringslivet sine bedrifter utgjer føretakssektoren (Business enterprise sector).

For å synleggjere FoU-aktiviteten i helseføretaka betre, presenterer vi i Indikatorrapporten helseføretaka separat i mange framstillingar og ikkje som ein del av høvesvis universitets- og høgskulesektoren (universitetssjukehusa) eller som del av instituttsektoren (andre helseføretak og private, ideelle sjukehus). Det er laga eit eige tabellsett for FoU i helseføretaka, A.12. Ved internasjonale samanlikningar blir den internasjonale inndelinga brukt, sjå kapittel 2 i rapporten.

Fylkesinndeling

Regionale tal er primært presenterte på fylkesnivå med fylkesinndelinga frå det aktuelle statistikkåret. I nokre tilfelle blir det også brukt andre inndelingar. Det eksisterer til dømes sju regionar for innrapportering av FoU-statistikk til EU og OECD (NUTS2-nivå)[6] og dessutan fire helseregionar for helseføretaka.

I tillegg blir FoU-statistikken for næringslivet broten ned på økonomiske regionar som er eit nivå mellom fylke og kommune. Hovudkriteriet for inndeling i økonomiske regionar er arbeidspendling. Det er ein føresetnad for inndelinga at ho ikkje skal krysse fylkesgrenser. Økonomiske regionar skal representere eit formålstenleg publiseringsnivå for statistikk, samtidig som ho skal svare til det regionale nivået som EU har definert som NUTS4-inndeling. Noreg har 85 økonomiske regionar (2020–2024). I nettversjonen av tabelldelen blir regional FoU-statistikk presentert i A.13-tabellane.

Notar: