Internasjonal utvikling i vitenskapelig publisering og sitering
Dette delkapitlet presenterer en analyse av norsk vitenskapelig publisering i et internasjonalt komparativt perspektiv. Her ser vi på hvordan norsk forskning, målt i publiserings- og siteringshyppighet, hevder seg sammenlignet med andre land. Tre indikatorer brukes (se også faktaboks om bibliometriske data):
- Antall artikler: Antall artikler et land har bidratt til (heltelling)
- Antall artikkelbidrag: Antall artikkelandeler et land har bidratt til basert på modifisert brøktelling
- Relativ siteringsindeks: Fagfeltnormalisert siteringsindikator
Det finnes ingen internasjonal organisasjon som koordinerer eller står for innsamling av data om vitenskapelig publisering, slik tilfellet er for eksempel for FoU- og innovasjonsstatistikk. I stedet baserer slike analyser seg ofte på publiseringsdatabaser fra private firma slik som Clarivate Analytics (Web of Science) og Elsevier (Scopus).
Til analysene i kapittel 6 er to databaser benyttet: Web of Science (kapittel 6.1 og deler av 6.2) og Cristin (6.2 og 6.3). Dataene er hentet fra Web of Science-databasen som er etablert i den nasjonale infrastrukturen for bibliometri (NIB), driftet av Sikt.
I Web of Science-databasen registreres primært publisering i spesialiserte og multidisiplinære tidsskrifter med fagfellevurdering.
Databasens dekningsgrad av den vitenskapelige litteraturen varierer mellom fagfelt. Høyest dekning oppnås for naturvitenskap, biomedisin og klinisk medisin. I teknologi er dekningen også relativt høy. For samfunnsvitenskapene og humaniora er dekningen dårligere (Aksnes & Sivertsen, 2019). Årsaken til disse forskjellene er dels at ikke alle relevante tidsskrifter er indeksert i databasen, dels at publiseringsmønsteret varierer mellom fagfelt. I noen fagfelt er forskningskommunikasjonen i mindre grad sentralisert i internasjonale tidsskrifter, men heller mer rettet mot nasjonale tidsskrifter og bøker.
Tallene vi presenterer i Indikatorrapporten dekker ordinære artikler og oversiktsartikler («reviews»). Andre typer publikasjoner som konferansebidrag, bokanmeldelser og sammendrag («abstracts») inngår ikke i tallene. Prinsippet er videre at en artikkel blir tilordnet et bestemt land når den har minst én forfatteradresse fra dette landet.
Universiteter og høgskoler, helseforetakene og de fleste instituttene i instituttsektoren registrerer sine publikasjoner i den såkalte «Cristin-databasen». Publikasjoner i kanaler akkreditert som vitenskapelige gir uttelling i de resultatbaserte finansieringssystemene i Norge (men fra 2025 vil dette ikke lenger gjelde for universiteter og høgskoler. Sistnevnte data er benyttet i delkapitlene om nasjonal forskningsprofil og nasjonalt forskningssamarbeid, noe som gir en bredere oversikt over den vitenskapelige publiseringen (ikke bare artikler i tidsskrifter). Databasen er komplett i den forstand at det er disse publikasjonene som gir uttelling i den nasjonale finansieringsmodellen.
Merk at i analysene på sektornivå i dette kapitlet, er helseforetak med universitetssykehusfunksjon ikke regnet som en del av universitets- og høgskolesektoren (UoH-sektoren). Disse inngår i «helsesektoren» sammen med øvrige helseforetak. Dette til forskjell fra sektorinndelingen i Indikatorrapportens kapittel 1, 2 og 3 som bygger på FoU-statistikken i hht OECDs Frascati manual.
Aksnes, D. W. & Sivertsen, G. (2019). A criteria-based assessment of the coverage of Scopus and Web of Science. Journal of Data and Information Science, 4(1), 1-21.
Publiseringsindikatorer etter land
Kina er verdens største forskningsnasjon
Det er betydelige variasjoner mellom ulike land når det kommer til omfanget av vitenskapelig publisering. USA har lenge vært den klart største forskningsnasjonen globalt, men for noen år siden passerte Kina USA i publiseringsvolum. Kina har ytterligere styrket sin posisjon i de påfølgende år og i 2023 sto landet for 724 000 publikasjoner målt som artikkelbidrag. Dette utgjorde 25,0 prosent av verdens vitenskapelige kunnskapsproduksjon, se tabell 6.1a. Tilsvarende tall for USA var henholdsvis 410 000 og 14,2 prosent. Med andre ord har Kina nå en betydelig større produksjon enn USA. Sammenlignet med 2019 har antallet artikler økt med 36 prosent for Kina, mens det har vært en nedgang på 9 prosent for USA.
Kina og USA er betydelig større enn verdens øvrige nasjoner. På tredje- og fjerdeplass på listen finner vi India og Storbritannia, med henholdsvis 147 000 og 120 000 artikkelbidrag. Forskere i Norge bidro til 23 000 artikler i 2023 eller 15 300 artikkelbidrag (antall artikkelandeler et land har bidratt til, se egen tekstboks). Dette plasserer Norge som verdens 32. største forskningsnasjon målt i vitenskapelig publisering. Norges andel utgjorde 0,53 prosent av den globale artikkelproduksjonen i 2023. Blant de nordiske landene er Sverige den største forskningsnasjonen med knapt 25 000 artikkelbidrag, deretter følger Danmark med 17 400, mens Finland rangerer bak Norge med 12 800.
Norge nummer tre befolkningsjustert
Når vi vurderer publiseringsvolum i forhold til befolkningstall, oppnår Norge 2,80 artikkelbidrag per 1 000 innbyggere. Ut fra en slik målestokk er Norge blant landene i verden som har aller høyest publiseringstall og dermed forskningsintensitet, og rangerer som nummer tre i tabell 6.1a. Danmark og Sveits har enda høyere produksjon per innbygger, med henholdsvis 2,95 og 2,87 artikler per 1 000 innbyggere. Store forskningsnasjoner som USA, Storbritannia og Tyskland har betydelig lavere publiseringsvolum relativt til folketallet enn Norge.
Likevel er det viktig å merke seg at forskjeller i befolkningstall ikke nødvendigvis gjenspeiler forskjeller i forskningsinnsats. En komplementær indikator er forholdet mellom artikkelproduksjon og faktorer som FoU-utgifter og FoU-årsverk. Det er imidlertid problematisk å si noe om slike produktivitetsforskjeller, blant annet som følge av at landene har ulik vitenskapelig spesialiseringsprofil, ulikt lønns- og kostnadsnivå, samt metodiske forskjeller i produksjonen av FoU-statistiske data.
Måling av resultater av forskning kompliseres av at en stor andel av publikasjonene har forfattere fra mer enn ett land og mer enn én institusjon. Spørsmålet er hvordan dette håndteres metodisk.
Prinsippet som tradisjonelt har vært anvendt i bibliometriske analyser er at en publikasjon krediteres fullt ut for alle landene og institusjonene som er oppført på forfatterlisten. Alternativet er en tellemetode basert på brøkdeling. For eksempel, dersom en artikkel har bidragsytere fra fire forskjellige land, blir hvert av de ulike landene kreditert med ¼ av artikkelen (0,25). På samme måte vurderes denne artikkelen som ¼ av en artikkel når man beregner siteringsindeksene for de ulike landene.
Det er argumenter for begge beregningsmetoder, og i en viss forstand kan de ses på som komplementære: Heltallsmetoden viser hvor mange artikler et land eller institusjon deltok i, mens brøkmetoden viser artikkeltall justert i forhold til relative bidrag. [1]
I den norske publiseringsindikatoren benyttes imidlertid en variant der den institusjonsvise brøken erstattes av kvadratroten av samme brøk. Dette er i praksis en mellomting mellom heltelling og brøktelling. Argumentene for beregningsmetoden ble diskutert av Gunnar Sivertsen i 2021-utgaven av Indikatorrapporten, og indikatoren kalt Modified Fractional Counting (MFC) er også presentert i en internasjonal vitenskapelig studie (Sivertsen, Rousseau & Zhang, 2019).
I de to siste utgavene av Indikatorrapporten har vi anvendt modifisert brøkdeling i mange av analysene. Dette er også videreført i årets utgave. Metoden er anvendt både ved beregning av artikkel- og siteringsindikatorer (kapittel 6.1 og 6.2), mens analysene av samarbeid fremdeles er basert på heltallsprinsippet (kapittel 6.3).
[1] For en nærmere diskusjon av dette, se artikkelen: Hvordan beregne siteringsindikatorer? Forskningspolitikk, 41 (1).
Sivertsen, G., Rousseau, R. & Zhang, L. (2019). Measuring scientific contributions with modified fractional counting. Journal of Informetrics, 13 679-694
Det globale forskningssystemet i endring
Tabell 6.1a viser også hvordan artikkelproduksjonen i alle land med mer enn 10 000 artikkelbidrag har utviklet seg i perioden fra 2019 til 2023. Av størst betydning er økningen i Kinas publiseringsvolum, med 36 prosent. Vi ser også at flere land i Midtøsten og Asia har hatt en svært sterk vekst, dette gjelder Saudi-Arabia, Indonesia, Egypt og India. For Saudi-Arabia har veksten trolig sammenheng med at landet har gjort store investeringer i universiteter og forskningslaboratorier de siste årene.
Norges artikkelproduksjon har også økt i løpet av perioden. Med en vekst på 9 prosent rangerer Norge som nummer 12 av de 40 landene som er vist i tabellen. De fleste europeiske landene har lavere vekstrate enn Norge; unntakene er Portugal, Tyrkia og Hellas med en noe høyere økning.
De store europeiske forskningsnasjonene, Storbritannia og Tyskland, har hatt en nedgang i publiseringstallene i denne perioden. Det samme gjelder USA.
Av barometerlandene (Danmark, Finland, Sverige, Nederland og Østerrike) har Norge en sterkere vekst enn alle de andre landene. Barometerlandene har hatt en utvikling med endringer på mellom -0.6 og 5 prosent, høyest for Østerrike og lavest for Sverige.
En av de mest bemerkelsesverdige endringene er at Russlands publiseringsvolum har gått ned med hele 39 prosent. Dette har trolig sammenheng med Russlands invasjon i Ukraina, reduserte ressurser til forskning og internasjonale sanksjoner slik som terminering av samarbeidsavtaler med landet.
Hva forklarer endringene?
Endringen i publiseringsvolumet vil generelt gjenspeile endringer i ressurser brukt på forskning i løpet av perioden, økt produktivitet, men også at datagrunnlaget for databasen, det vil si antallet tidsskrifter og publiseringskanaler som inngår, har vokst. Ikke minst har dekningen av tidsskrifter utgitt i Latin-Amerika og Asia økt. For noen land er denne faktoren av større betydning enn for andre.
Tabell 6.1a Vitenskapelig publisering i 2023 etter land. Antall1, andel2 og utvikling siden 20193
|
|
Antall artikler |
Antall artikkelbidrag |
Antall per 1 000 innbyggere¹ |
Prosentandel av verdens-produksjonen² |
Økning fra 2019 til 20233 |
|
Danmark |
26 791 |
17 428 |
2,95 |
0,60 % |
2,1 % |
|
Sveits |
40 830 |
25 182 |
2,87 |
0,87 % |
-3,4 % |
|
Norge |
22 975 |
15 302 |
2,80 |
0,53 % |
9,0 % |
|
Australia |
91 985 |
65 803 |
2,53 |
2,28 % |
-3,9 % |
|
Sverige |
37 693 |
24 579 |
2,34 |
0,85 % |
-0,6 % |
|
Finland |
18 771 |
12 834 |
2,31 |
0,44 % |
3,3 % |
|
Singapore |
19 768 |
12 502 |
2,22 |
0,43 % |
1,1 % |
|
Nederland |
54 189 |
36 760 |
2,08 |
1,27 % |
0,0 % |
|
Portugal |
25 531 |
19 056 |
1,84 |
0,66 % |
14,8 % |
|
Storbritannia |
183 520 |
119 553 |
1,79 |
4,14 % |
-8,2 % |
|
Canada |
94 447 |
67 902 |
1,74 |
2,35 % |
-3,3 % |
|
Østerrike |
23 529 |
15 008 |
1,66 |
0,52 % |
5,2 % |
|
Belgia |
30 180 |
19 248 |
1,65 |
0,67 % |
1,1 % |
|
Israel |
20 160 |
15 328 |
1,60 |
0,53 % |
4,9 % |
|
Spania |
89 289 |
68 033 |
1,43 |
2,35 % |
0,5 % |
|
Italia |
105 339 |
82 092 |
1,39 |
2,84 % |
8,5 % |
|
Sør-Korea |
78 724 |
66 910 |
1,30 |
2,32 % |
3,7 % |
|
Hellas |
18 140 |
13 464 |
1,27 |
0,47 % |
16,7 % |
|
USA |
497 408 |
410 613 |
1,23 |
14,21 % |
-9,0 % |
|
Tyskland |
138 544 |
101 957 |
1,21 |
3,53 % |
-3,6 % |
|
Tsjekkia |
18 059 |
12 617 |
1,20 |
0,44 % |
-3,7 % |
|
Taiwan |
33 148 |
26 856 |
1,16 |
0,93 % |
8,8 % |
|
Saudi-Arabia |
52 065 |
33 437 |
0,92 |
1,16 % |
50,4 % |
|
Frankrike |
84 793 |
59 410 |
0,87 |
2,06 % |
-11,7 % |
|
Polen |
40 720 |
32 128 |
0,86 |
1,11 % |
-4,4 % |
|
Japan |
96 642 |
82 080 |
0,66 |
2,84 % |
-2,0 % |
|
Tyrkia |
60 602 |
52 459 |
0,61 |
1,82 % |
22,3 % |
|
Iran |
57 511 |
51 101 |
0,58 |
1,77 % |
-0,7 % |
|
Romania |
13 492 |
10 458 |
0,55 |
0,36 % |
1,6 % |
|
Malaysia |
24 792 |
18 038 |
0,53 |
0,62 % |
12,4 % |
|
Kina |
764 020 |
724 038 |
0,51 |
25,06 % |
35,7 % |
|
Russland |
48 190 |
41 974 |
0,29 |
1,45 % |
-38,5 % |
|
Sør-Afrika |
23 453 |
16 262 |
0,27 |
0,56 % |
-6,8 % |
|
Brasil |
66 826 |
57 451 |
0,27 |
1,99 % |
-11,7 % |
|
Egypt |
33 207 |
23 675 |
0,21 |
0,82 % |
33,9 % |
|
Thailand |
16 769 |
12 974 |
0,18 |
0,45 % |
25,1 % |
|
Mexico |
23 030 |
18 652 |
0,15 |
0,65 % |
-3,6 % |
|
India |
163 916 |
146 570 |
0,10 |
5,07 % |
31,0 % |
|
Pakistan |
31 355 |
22 218 |
0,09 |
0,77 % |
19,2 % |
|
Indonesia |
16 682 |
13 607 |
0,05 |
0,47 % |
38,6 % |
1 Antall artikkelbidrag i 2023 per 1 000 innbyggere i 2022. Bare land med 10 000 eller flere artikkelbidrag inngår i oversikten.
2 Andel av verdensproduksjonen beregnet ut fra summen av alle lands artikkelbidrag.
3 Endring i antall artikkelbidrag fra 2019 til 2023.
Kilde: NIFU. Data: Web of Science.
Faglig spesialiseringsprofil
De store landene er naturlig nok de som generelt også har flest publikasjoner i de ulike fagfeltene. Hvert land har imidlertid sin egen særegne fagprofil, og her kan det være store forskjeller mellom nasjonene. For å gi et bilde av dette, har vi laget en oversikt over fagprofilene i barometerlandene basert på publiseringstall for 2023, se figur 6.1a.[1] Indikatoren som er benyttet, er den såkalte «relative spesialiseringsindeksen» (se faktaboks), som er et uttrykk for om et land har en høyere eller lavere andel av publikasjonene i et bestemt fagfelt i forhold til hva som er gjennomsnittet for hele verden, normalisert til 0.00.
Barometerlandene ligner hverandre
Analysen viser at barometerlandene har en spesialiseringsprofil som avviker mye fra gjennomsnittet internasjonalt. Samtidig er de relativt like, noe som kanskje ikke er så overraskende, siden landene opprinnelig ble valgt ut fordi de hadde mange likhetstrekk med Norge. Grovt sett har barometerlandene en høy relativ aktivitet i samfunnsvitenskap, helsefag og klinisk medisin. Motsatt finner vi en lav relativ aktivitet innenfor blant annet kjemi, materialvitenskap og ingeniørfag.
Mye geovitenskap og biologi
Når det gjelder Norge, finner vi en sterk spesialisering i geovitenskap og biologi, og spesialiseringen her er betydelig sterkere enn den er hos de andre barometerlandene. En kraftig økning i geovitenskapens andel av de norske artiklene er den vesentligste endringen i vår fagprofil siden begynnelsen av 1970-tallet. Dette har delvis sammenheng med Norges fremvekst som oljenasjon, men også senere satsinger på blant annet klimaforskning. Norge har også mye forskning målt i relativt publiseringsvolum i samfunnsvitenskap, psykologi og helsefag (her inngår blant annet samfunnsmedisin og sykepleievitenskap).
Norge har spesielt få publikasjoner innen kjemi og materialvitenskap, og en moderat negativ spesialisering i fysikk, teknologi og ingeniørfag, matematikk, informatikk og informasjonsvitenskap og biomedisin og molekylær biovitenskap. Situasjonen for kjemi er også omtalt som bekymringsfull i den siste evalueringen av naturvitenskap i Norge. Når det gjelder klinisk medisin, som er det klart største fagfeltet i form av publiseringsvolum, ligger Norge på linje med verdensgjennomsnittet. Det samme gjelder landbruk, fiskeri og skogbruk. Selv om Norge har en positiv spesialisering i fiskerifag, oppveies det av relativt mindre publisering i landbruks- og skogbruksfag.
Indikatoren er et uttrykk for om et land har en høyere eller lavere andel av publikasjonene i et bestemt fagfelt i forhold til hva som er gjennomsnittet for alle land, hvor RSI = 0. Det vil si at den karakteriserer den interne balansen mellom fagfeltene, men indeksen sier ikke noe om produksjonen i absolutte termer. Hvis RSI > 0, indikerer det en relativ, positiv spesialisering (i form av vitenskapelig publisering) i det aktuelle feltet. Legg merke til at den totale poengsummen for et land vil være 0. Fagfeltene er svært ulike i størrelse, noe som er viktig å være klar over når en fortolker resultatene.
Figur 6.1a Relativ spesialiseringsindeks (RSI) for utvalgte land (barometerlandene). 2023
Kilde: NIFU. Data: Web of Science.
Siteringsindikatorer per land
I absolutte tall er det landene med størst produksjon av vitenskapelige artikler som også oppnår flest siteringer. Det er imidlertid vanlig å bruke størrelsesuavhengige mål for å vurdere om et lands artikler blir høyt eller lavt sitert. En slik indikator er relativ siteringsindeks, som er et uttrykk for gjennomsnittlig antall siteringer per publikasjon. Den viser om et lands publikasjoner er hyppigere eller sjeldnere sitert enn verdensgjennomsnittet, som er normalisert til 100.
Singapore på siteringstoppen
I figur 6.1b har vi beregnet relativ siteringsindeks for artiklene publisert i perioden 2021–2022. Indikatoren omfatter alle fagområder. Av verdens 40 største forskningsnasjoner vist i figuren, har Norge den 10. høyeste siteringsindeksen (116). Det vil si at de norske artiklene fra perioden 2021–2022 ble sitert 16 prosent over verdensgjennomsnittet. Norges forskningspublikasjoner er dermed relativt høyt siterte.
Singapore, Nederland og Storbritannia er de landene som i denne perioden oppnådde størst vitenskapelig innflytelse målt etter antall siteringer per artikkel. Artiklene til disse landene ble sitert henholdsvis 47, 31 og 31 prosent mer enn verdensgjennomsnittet. Lavest siteringshyppighet har publikasjonene fra ikke-vestlige land.
I gruppen av barometerland, har Norge en siteringsindeks omtrent på linje med Finland (118) og Sverige (120), lavere enn Nederland (131) og Danmark (125), men høyere enn Østerrike (110).
Et kjennetegn ved den vitenskapelige publikasjonen er at den inneholder referanser til tidligere vitenskapelig litteratur. Disse referansene viser hvilke begreper, metoder, teorier, empiriske funn etc. som den aktuelle publikasjonen er basert på, og som den posisjoneres i forhold til. I Web of Science-databasen er alle referansene i den indekserte litteraturen systematisk registrert, og dette gjør det mulig å beregne hvor mange ganger hver enkelt publikasjon har blitt sitert i den påfølgende vitenskapelige litteraturen. Basert på slik statistikk er det mulig å lage siteringsanalyser på aggregerte nivåer.
Det er vanlig å anta at artikler blir mer eller mindre sitert ut fra hvor stor eller liten innflytelse de får på videre forskning. Ut fra dette blir siteringer ofte benyttet som indikator på vitenskapelig innflytelse («impact»), og dermed som et partielt mål for kvalitet. En standardindikator er gjennomsnittlig antall siteringer til et lands publikasjoner. Generelt blir denne indikatoren sett på som et indirekte uttrykk for oppmerksomheten et lands publikasjoner oppnår i det internasjonale vitenskapelige samfunn. Siteringer har i økende grad blitt benyttet som indikator i forbindelse med evaluering av forskning. Men det er viktig å være klar over at det er ulike begrensninger og svakheter ved siteringer som indikator, og en siteringsanalyse kan uansett ikke erstatte en evaluering foretatt av fagfeller.3
Det er store forskjeller i gjennomsnittlig siteringshyppighet mellom ulike fagfelt. En artikkel i molekylærbiologi er for eksempel gjennomsnittlig sitert rundt ti ganger så ofte som en artikkel i matematikk. Slike forskjeller blir justert for i beregningen av siteringsindeksen. Dette gjelder alle analyser i kapitlet.
Figur 6.1b Relativ siteringsindeks etter utvalgte land. 2021–2022.1
1 Relativ siteringsindeks for artiklene publisert i perioden 2021–2022 og akkumulerte siteringer til disse publikasjonene t.o.m. 2024.
Kilde: NIFU. Data: Web of Science.
Skjevfordelte siteringsfrekvenser
Generelt er siteringsfrekvensen til vitenskapelige artikler svært skjevfordelt. De fleste blir lite sitert eller ikke sitert i det hele tatt, mens noen få oppnår et ekstremt høyt antall siteringer. Høyt siterte artikler brukes gjerne som indikator på «toppforskning» eller «scientific excellence». Slik bruk er basert på antagelsen om at vitenskapelige publikasjoner blir mer eller mindre sitert ut fra hvor stor eller liten innflytelse de får på den videre forskningen og at høyt siterte artikler dermed representerer spesielt betydningsfulle vitenskapelige publikasjoner.
Synkende andel høyt siterte artikler
For å analysere hvordan Norge og barometerlandene skårer på denne siteringsindikatoren, har vi identifisert artikler som er blant de 10 prosent mest siterte artiklene innenfor sine fagfelt (de fleste av dem har også forfattere fra andre land). Figur 6.1c viser indikatoren for perioden 2014–2022. Alle barometerlandene har publisert betydelig flere artikler enn det som er verdensgjennomsnittet. I 2022 var for eksempel 13,0 prosent av de norske artiklene blant de 10 prosent mest siterte, det vil si 3,1 prosentpoeng høyere enn verdensgjennomsnittet. Norge ligger klart under Danmark og Nederland som hadde andeler på 14,7 og 14,4 prosent.
Siteringsindeksen endres over tid. For alle barometerlandene er det en negativ utvikling i perioden fra 2014. For Norge lå andelen på 14,0 prosent i 2014, det vil si at andelen er redusert med 1 prosentpoeng i løpet av perioden frem til 2022. At siteringsindikatoren til landene har sunket, kan delvis forklares med en annen utenforliggende faktor. Siteringsraten til Kina, som er den største bidragsyteren til kunnskapsproduksjonen i verden, har økt markant de siste årene. Kinesisk forskning var tidligere relativt lite sitert, men dette er ikke lenger tilfellet. Spesielt er det en sterk økning i internasjonale siteringer, siteringer som kommer fra andre land enn Kina. Siden endringer i siteringsindeksen i en viss forstand er et «nullsumspill», vil en økning for noen land innebære en nedgang for andre. I tilfellet med Kina, som er en så stor global aktør, påvirker dette siteringsindeksen til alle verdens øvrige land negativt.
Figur 6.1c Andel høyt siterte artikler (10 prosentil) Relativ for barometerlandene. 2014–2022.1
1 Basert på artiklene publisert i perioden 2014–2022 og akkumulerte siteringer til disse publikasjonene t.o.m. 2024. Året i figuren refererer til året publikasjonene er gitt ut (utgivelsesår), og i beregningen er det justert for ulik observasjonsperiode (siteringslengde) for de ulike årgangene.
Kilde: NIFU. Data: Web of Science.
Noter:
[1] Merk at fagfeltkategoriene som anvendes i denne analysen, er forskjellige fra dem som benyttes i kapittel 6.2. Det skyldes at analysene er basert på to ulike databaser hvor det faglige klassifiseringssystemet ikke er identisk.
