Indikatorrapporten

Dette delkapitlet presenterer en analyse av norsk vitenskapelig publisering i et internasjonalt komparativt perspektiv. Fokuset er på hvordan norsk forskning, målt i publiserings- og siteringshyppighet, hevder seg sammenlignet med andre land.

Publiseringsindikatorer etter land

Kina er nå verdens største forskningsnasjon  

Det er store forskjeller mellom de ulike landene når det gjelder artikkelproduksjon. USA har lenge vært den klart største forskningsnasjonen globalt, men i 2019 passerte Kina for første gang USA i publiseringsvolum. Kina har ytterligere styrket sin posisjon i de to påfølgende år og hadde 534 000 artikler målt som artikkelbidrag (modifisert brøktelling, se tekstboks). Dette utgjorde 18,3 prosent av verdens vitenskapelige kunnskapsproduksjon, se tabell 6.1a. Tilsvarende tall for USA var henholdsvis 420 000 artikler og 15,7 prosent.  

Kina og USA er betydelig større enn verdens øvrige nasjoner. Som nummer tre og fire på listen finner vi India og Storbritannia, begge med om lag 122 000 artikkelbidrag. Norske forskere bidro til 21  500 artikler i 2021 eller 14 400 artikkelbidrag. Med dette rangerer Norge som verdens 33. største forskningsnasjon målt i vitenskapelig publisering. Norges andel utgjorde 0,50 prosent av den globale artikkelproduksjonen. Av de nordiske landene er Sverige den klart største forskningsnasjonen med vel 24 700 artikkelbidrag, deretter følger Danmark med 17 200, mens Finland rangerer bak Norge med 12 400.   

Norge nummer tre befolkningsjustert  

Målt i forhold til innbyggertallet har Norge 2,67 artikkelbidrag per 1 000 innbyggere. Ut fra en slik målestokk er Norge blant landene i verden som har aller høyest publiseringstall og dermed forskningsintensitet, og rangerer som nummer tre i tabell 6.1a. Sveits topper listen med en produktivitet på 2,94 artikkelbidrag per 1 000 innbyggere. Like bak følger Danmark med 2,93 per 1 000 innbyggere. Store forskningsnasjoner som USA, Storbritannia og Tyskland har betydelig lavere publiseringsvolum relativt til folketallet enn Norge. 

Forskjeller i befolkningsstørrelse trenger imidlertid ikke nødvendigvis å reflektere forskjeller i forskningsinnsats. En bedre indikator ville derfor være å beregne forholdet mellom artikkelproduksjonen og innsatsfaktorer som FoU-utgifter og FoU-årsverk. Det er imidlertid problematisk å si noe om slike produktivitetsforskjeller, blant annet som følge av forskjeller mellom landene i vitenskapelig spesialiseringsprofil.  

Sterk vekst for enkelte asiatiske land 

Tabell 6.1a viser også hvordan artikkelproduksjonen i de ulike landene utviklet seg i perioden fra 2017 til 2021, målt som andel av verdensproduksjonen. Særlig bemerkelsesverdig er økningen i andelen til Kina på 5,1 prosentpoeng. Vi ser også at flere land i Midtøsten og Asia har hatt en klar vekst, dette gjelder India, Saudi-Arabia, Pakistan, Egypt og Tyrkia. For Saudi-Arabia har veksten trolig sammenheng med at landet har gjort store investeringer i universiteter og forskningslaboratorier de siste årene.  

Norges artikkelproduksjon har også økt noe i løpet av perioden, men målt som andel av verdensproduksjonen er tallet omtrent uforandret.  

Med en vekst på 12 prosent rangerer Norge som nummer 16 av de 43 landene som er vist i tabellen. Nesten alle de europeiske landene har lavere vekstrate enn Norge; unntakene er Spania og Italia med en marginalt høyere økning.  

De store europeiske forskningsnasjonene, Storbritannia og Tyskland, har et relativt stabilt publiseringstall i denne perioden. Det samme gjelder USA. Merk at dette er tall hvor det er justert for at artiklene har bidragsytere fra andre land. Beregnet etter heltallsmetoden ville vekstraten vært større for alle land.  

Av barometerlandene har Norge en sterkere vekst enn alle de andre landene. Barometerlandene har hatt en relativt likeartet utvikling med vekst på mellom 0 og 5 prosent, høyest for Østerrike og lavest for Finland.  

Hva forklarer økningen? 

Endringen i publiseringsvolumet vil generelt reflektere endringer i ressurser brukt på forskning i løpet av perioden, men også at tidsskriftsgrunnlaget for databasen, det vil si antallet tidsskrifter som inngår, har vokst. Ikke minst har dekningen av tidsskrifter utgitt i Latin-Amerika og Asia økt. For noen land er denne faktoren av større betydning enn for andre.  

Tabell 6.1a Vitenskapelig publisering i 2021 i utvalgte land (over 10 000 artikkelbidrag i 2021). Antall, andel og utvikling siden 2017.

¹ Antall artikkelbidrag i 2021 per 1 000 innbyggere i 2020

²Andel av verdensproduksjonen beregnet ut fra summen av alle lands artikkelbidrag
³ Endring i antall artikkelbidrag fra 2017 til 2021. 

Kilde: NIFU. Data: Web of Science

Faglig spesialiseringsprofil

De store landene er naturlig nok de som generelt også har flest publikasjoner i de ulike fagfeltene. Hvert land har imidlertid sin egen særegne fagprofil, og her kan det være store forskjeller mellom nasjonene. For å gi et bilde av dette, har vi laget en oversikt over fagprofilene til Norge basert på publiseringstall for 2020 og 2021 (figur 6.1a).[1 ] Indikatoren som er benyttet, er den såkalte «relative spesialiseringsindeksen» (se faktaboks), som er et uttrykk for om et land har en høyere eller lavere andel av publikasjonene i et bestemt fagfelt i forhold til hva som er gjennomsnittet for hele verden, normalisert til 0.00.  

Mye geovitenskap og biologi  

Når det gjelder Norge, finner vi en sterk spesialisering i geovitenskap og biologi. En kraftig økning i geovitenskapens andel av de norske artiklene er den vesentligste endringen i vår fagprofil siden begynnelsen av 1970-tallet. Dette har delvis sammenheng med Norges fremvekst som oljenasjon, men også senere satsinger på blant annet klimaforskning (se nedenfor). Norge har også mye forskning målt i relativt publiseringsvolum i samfunnsvitenskap, psykologi og helsefag (her inngår blant annet samfunnsmedisin og sykepleievitenskap).  

Norge har spesielt få publikasjoner innen kjemi og materialvitenskap, og en moderat negativ spesialisering i ingeniørfag, matematikk, informatikk og informasjonsvitenskap og biomedisin og molekylær biovitenskap. Når det gjelder klinisk medisin, som er det klart største fagfeltet i form av publiseringsvolum, ligger Norge på linje med verdensgjennomsnittet. Det samme gjelder landbruk, fiskeri og skogbruk. Selv om Norge har en positiv spesialisering i fiskerifag, oppveies det av relativt mindre publisering i landbruks- og skogbruksfag.  

Den norske spesialiseringsindeksen er relativt stabil over tid. Figur 6.1a viser tall også for 2020. Mest markert er at spesialiseringsindeksen steg for humaniora, mens den sank for blant annet kjemi.  

Figur 6.1a Relativ spesialiseringsindeks for Norge etter fagfelt. 2021 og 2020.

Kilde: NIFU. Data: Web of Science

Siteringsindikatorer per land

I absolutte tall er det landene med størst produksjon av vitenskapelige artikler som også oppnår flest siteringer. Det er imidlertid vanlig å bruke størrelsesuavhengige mål for å vurdere om et lands artikler blir høyt eller lavt sitert. En slik indikator er relativ siteringsindeks, som er et uttrykk for gjennomsnittlig antall siteringer per publikasjon. Den viser om et lands publikasjoner er mer eller mindre sitert enn verdensgjennomsnittet, som er normalisert til 100.

Singapore på siteringstoppen

I figur 6.1b har vi beregnet relativ siteringsindeks for artiklene publisert i perioden 2019–2020. Indikatoren omfatter alle fagområder. Med en siteringsindeks på 120, rangerer Norge som nummer 13 av verdens 43 største nasjoner målt i publiseringsvolum. Det vil si at de norske artiklene fra perioden 2019–2020 ble sitert 20 prosent over verdens-gjennomsnittet.

Singapore og Australia er de landene som i denne perioden oppnådde størst vitenskapelig innflytelse målt etter antall siteringer. Artiklene til disse landene ble sitert henholdsvis 59 og 39 prosent mer enn verdensgjennomsnittet. Lavest siteringshyppighet har publikasjonene fra ikke-vestlige land.

Av gruppen av barometerland, har Norge en siteringsindeks omtrent på linje med Finland (119) og Sverige (122), lavere enn Nederland (134) og Danmark (126), men høyere enn Østerrike (116).

 Figur 6.1b Relativ siteringsindeks etter utvalgte land. 2019–2020.¹ 

¹ Relativ siteringsindeks for artiklene publisert i perioden 2019–2020 og akkumulerte siteringer til disse publikasjonene t.o.m. 2020

Kilde: NIFU. Data: Web of Science. 

*****

[1] Merk at fagfeltkategoriene som anvendes i denne analysen, er forskjellige fra dem som benyttes i kapittel 6.2. Det skyldes at analysene er basert på to ulike databaser hvor det faglige klassifiseringssystemet ikke er identisk.