Indikatorrapporten

Internasjonal utvikling i vitenskapelig publisering og sitering

Dette delkapitlet gir en analyse av norsk vitenskapelig publisering i et internasjonalt komparativt perspektiv. Fokuset er på hvordan norsk forskning målt i publiserings- og siteringshyppighet hevder seg sammenlignet med andre land.

Bibliometriske data

Publiseringsindikatorer etter land

Kina er nå verdens største forskningsnasjon

Det er store forskjeller mellom de ulike landene når det gjelder artikkelproduksjon. USA har lenge vært den klart største forskningsnasjonen globalt og hadde om lag 440 000 publikasjoner i 2019. Dette utgjorde 17 prosent av verdens vitenskapelige kunnskapsproduksjon, målt som summen av alle lands publikasjoner, se tabell 6.1a.

I 2019 passerte imidlertid Kina for første gang USA i publiseringsvolum. Forskere fra Kina bidro til 466 000 artikler, noe som utgjorde 18 prosent av verdenstotalen. Med dette har Kina inntatt tronen som verdens største kunnskapsprodusent. Kina og USA er betydelig større enn verdens øvrige nasjoner. Som nummer tre og fire på listen finner vi Storbritannia og Tyskland med henholdsvis 138 000 og 120 000 artikler. Norske forskere bidro til 16 800 artikler i 2019 og rangerer med dette som verdens 29. største forskningsnasjon. Norges andel utgjorde 0,65 prosent. Av de nordiske landene er Sverige den klart største forskningsnasjonen med vel 32 000 artikler, deretter følger Danmark med 22 000. Norge har om lag 1 700 flere artikler enn Finland.

Norge nummer fire befolkningsjustert

Målt i forhold til innbyggertallet har Norge 3,17 artikler per 1 000 innbyggere. Ut fra en slik målestokk er Norge blant landene i verden som har aller høyest publiseringstall og dermed forskningsintensitet, og rangerer som nummer fire i tabell 6.1a. Sveits topper listen med en produktivitet på 4,08 artikler per 1 000 innbyggere. Deretter følger Danmark med 3,82 artikler per 1 000 innbyggere. Sverige har samme produktivitetstall som Norge, men er rangert foran Norge i tabellen på grunn av forskjeller på underliggende desimalnivå. Store forskningsnasjoner som USA, Storbritannia og Tyskland har betydelig lavere publiseringsvolum relativt til folketallet enn Norge.

Forskjeller i befolkningsstørrelse trenger imidlertid ikke nødvendigvis å reflektere forskjeller i forskningsinnsats. En bedre indikator ville derfor være å beregne forholdet mellom artikkelproduksjonen og innsatsfaktorer som FoU-utgifter og FoU-årsverk. Det er imidlertid problematisk å si noe om slike produktivitetsforskjeller, blant annet som følge av forskjeller mellom landene i vitenskapelig spesialiseringsprofil.

Hvordan bør artiklene og deres siteringer telles?

Sterk vekst for enkelte asiatiske land

Tabell 6.1a viser også hvordan artikkelproduksjonen i de ulike landene utviklet seg i perioden fra 2010 til 2019. Særlig bemerkelsesverdig er økningen i artikkelproduksjonen til Saudi-Arabia, som er femdoblet i løpet av tiårsperioden. Landet er likevel ikke en stor forskningsnasjon, og bidro til 0,71 prosent at den globale artikkelproduksjonen i 2019. Økningen har sammenheng med at landet har gjort store investeringer i universiteter og forskningslaboratorier de siste årene. Kina og flere andre asiatiske land (Pakistan, Iran og Malaysia) har også hatt en sterk vekst, med en økning på mellom 107 og 246 prosent i tiårsperioden. Også enkelte afrikanske og sør-amerikanske land har stor økning (Egypt, Chile og Sør-Afrika).

Norges artikkelproduksjon har også økt mye i løpet av perioden. Med en økning på 70 prosent i perioden 2010–2019, rangerer Norge som nummer 14 av de 41 landene som er vist i tabellen. Nesten alle de europeiske landene har lavere vekstrate enn Norge; unntakene er Portugal med en vekst på 80 prosent i perioden og Danmark med 79 prosent vekst. De store europeiske forskningsnasjonene, Storbritannia, Tyskland og Frankrike, har en økning på henholdsvis 43, 30 og 18 prosent. Også USA har hatt en relativt svak økning i publiseringen sammenlignet med mange andre land; her har antall artikler økt med 25 prosent. Japan har lenge vært blant verdens største forskningsnasjoner, men har stagnert og har nest lavest økning av landene i tabellen (9 prosent).

Av barometerlandene (les mer her) har Norge en sterkere vekst enn alle landene med unntak av Danmark. Her har de nordiske landene også høyere vekstrate enn de to andre landene, Nederland og Østerrike, hvor tallene utgjorde henholdsvis 42 og 53 prosent.

Hva forklarer økningen?

Veksten i publiseringsvolumet reflekterer den store ekspansjonen i den globale forskningsinnsatsen i løpet av perioden, men også at tidsskriftsgrunnlaget for databasen, det vil si antallet tidsskrifter som inngår, har vokst. Ikke minst har dekningen av tidsskrifter utgitt i Latin-Amerika og Asia økt. For noen land er denne faktoren av større betydning enn for andre. I tillegg bidrar en generell økning i omfanget av internasjonal sampublisering til at de enkelte lands relative bidrag til hver artikkel synker (se delkapittel 6.3).

Tabell 6.1a Vitenskapelig publisering i 2019 i utvalgte land (over 10 000 artikler i 2019). Antall og prosent.

Velg flere land i nedtrekksmenyen over tabellen.

1 Antall artikler i 2019 per 1 000 innbyggere i 2018.
2 Andel av verdensproduksjonen beregnet ut fra summen av alle lands produksjon.
3 Veksten i publikasjonstallet er også forårsaket av ekspansjonen til Web of Science-databasen i form av antall indekserte tidsskrifter.

Kilde: NIFU. Data: Web of Science

Faglig spesialiseringsprofil

De store landene er naturlig nok de som generelt også har flest publikasjoner i de ulike fagfeltene. Hvert land har imidlertid sin egen særegne fagprofil, og her kan det være store forskjeller mellom nasjonene. For å gi et bilde av dette, har vi laget en oversikt over fagprofilene i barometerlandene basert på publiseringstall for 2019 (figur 6.1a). [1] Indikatoren som er benyttet, er den såkalte «relative spesialiseringsindeksen» (se tekstboks), som er et uttrykk for om et land har en høyere eller lavere andel av publikasjonene i et bestemt fagfelt i forhold til hva som er gjennomsnittet for hele verden (normalisert til 0.00).

Barometerlandene likner hverandre

Analysen viser at barometerlandene har en spesialiseringsprofil som avviker mye fra gjennomsnittet internasjonalt. Samtidig er de relativt like, noe som kanskje ikke er så overraskende, siden landene opprinnelig ble valgt ut fordi de hadde mange likhetstrekk med Norge. Grovt sett har barometerlandene en høy relativ aktivitet i samfunnsvitenskap, helsefag og klinisk medisin. Motsatt finner vi en lav relativ aktivitet innenfor blant annet kjemi, materialvitenskap og ingeniørfag.

Mye geovitenskap og biologi

Når det gjelder Norge, finner vi en sterk spesialisering i geovitenskap og biologi, og spesialiseringen her er betydelig sterkere enn den er hos de andre barometerlandene. En kraftig økning i geovitenskapens andel av de norske artiklene er den vesentligste endringen i vår fagprofil siden begynnelsen av 1970-tallet. Dette har delvis sammenheng med Norges fremvekst som oljenasjon, men også senere satsinger på blant annet klimaforskning (se nedenfor). Norge har også mye forskning målt i relativt publiseringsvolum i samfunnsvitenskap, psykologi og helsefag (her inngår blant annet samfunnsmedisin og sykepleievitenskap).

Norge har spesielt få publikasjoner innen kjemi og materialvitenskap, og en moderat negativ spesialisering i ingeniørfag, matematikk, informatikk og informasjonsvitenskap og biomedisin og molekylær biovitenskap. Når det gjelder klinisk medisin, som er det klart største fagfeltet i form av publiseringsvolum, ligger Norge på linje med verdensgjennomsnittet. Det samme gjelder landbruk, fiskeri og skogbruk. Selv om Norge har en positiv spesialisering i fiskerifag, oppveies det av relativt mindre publisering i landbruks- og skogbruksfag.

Figur 6.1a Relativ spesialiseringsindeks for utvalgte land (barometerlandene) 2019.

imagewgssl.png

Kilde: NIFU. Data: Web of Science

Relativ spesialiseringsindeks (RSI)

Forskning på klimaendringer

Rammen for rapporten tillater ikke nærmere analyser av publiseringen i de ulike fagfeltene.[1] Men som for en spesialanalyse, har vi i årets utgave valgt ut forskning på klimaendringer. Dette har blitt et stadig viktigere forskningsfelt i lys av de endringene som observeres i jordens klimasystemer. Grunnlaget for analysen som presenteres her, er en metode som involverer bruk av søkeord i publikasjonenes titler og sammendrag. Bare publikasjoner som direkte eller indirekte omhandler klimaendringer, er omfattet, slik at analysen ikke vil dekke all klimaforskning.[2]  

Analysen viser at den årlige globale kunnskapsproduksjonen om klimaendringer er mer enn fordoblet i 10-årsperioden 2010–2019. Økningen er på 155 prosent, mens økningen for verdensproduksjonen totalt (alle fag), er på 46 prosent. Fagfeltet har dermed en vekstrate som er mer enn tre ganger så stor som gjennomsnittet.

Norge har mye forskning på klimaendringer

Norske forskere bidro til drøyt 700 artikler om klimaendringer i 2019. Dette utgjorde 1,56 prosent av verdenstotalen, mens tallet for Norge totalt (alle fag) var 0,65 prosent. Målt som bidragsyter var Norge den 16. største nasjonen, mens Norge generelt plasserer seg som verdens 29. største forskningsnasjon målt i publiseringsvolum.

Tallene ovenfor indikerer at Norge har en svært sterk spesialisering på forskning om klimaendringer. I figur 6.1b er det beregnet en relativ spesialiseringsindeks for de største forskningsnasjonene innen fagfeltet. Her er landene rangert etter synkende publiseringsvolum, fra USA som har flest artikler, til Russland som har færrest. Figuren viser at ingen andre land har en tilsvarende sterk spesialisering mot dette fagfeltet som Norge. Faktisk er Norges spesialisering (RSI=0.41) én og en halv gang så sterk som nummer to, Finland (RSI=0.28). Generelt ser vi at de europeiske landene har en positiv spesialisering innen fagfeltet, mens land i andre verdensdeler er negativt spesialisert. Unntakene er Canada og Australia, mens USA er plassert med en nøytral profil.

Figur 6.1b Relativ spesialiseringsindeks (RSI), forskning på klimaendringer etter utvalgte land.1 2019.

imagetwbha.png

1 Land med flere enn 400 artikler i 2019.

Kilde: NIFU. Data: Web of Science.

Siteringsindikatorer per land

I absolutte tall er det landene med størst produksjon av vitenskapelige artikler som også oppnår flest siteringer. Det er imidlertid vanlig å bruke størrelsesuavhengige mål for å vurdere om et lands artikler blir høyt eller lavt sitert. En slik indikator er relativ siteringsindeks, som er et uttrykk for gjennomsnittlig antall siteringer per publikasjon. Den viser om et lands publikasjoner er mer eller mindre sitert enn verdensgjennomsnittet, som er normalisert til 100.

Sveits på siteringstoppen

I figur 6.1c har vi beregnet relativ siteringsindeks for artiklene publisert i perioden 2017–2018. Indikatoren omfatter alle fagområder (kapittel 6.2 viser tall for fagområder og disipliner). Med en siteringsindeks på 146, rangerer Norge som nummer 7 av verdens 41 største nasjoner målt i publiseringsvolum. Det vil si at de norske artiklene fra perioden 2017–2018 ble sitert 46 prosent over verdensgjennomsnittet. Samtidig ser vi at de aller fleste av landene i figuren ble sitert mer enn verdensgjennomsnittet, og nesten alle de europeiske landene hadde indeksverdier på godt over 100. Sveits og Nederland er de landene som i denne perioden oppnådde størst vitenskapelig innflytelse målt etter antall siteringer. Artiklene til disse landene ble sitert henholdsvis 63 og 60 prosent mer enn verdensgjennomsnittet. Lavest siteringshyppighet har publikasjonene fra ikke-vestlige land. Vi ser også at Kina med en siteringsindeks på 109 skårer betydelig dårligere når det gjelder siteringshyppighet enn når det gjelder publikasjonsvolum.

Av gruppen av barometerland, har Norge en siteringsindeks på linje med Sverige (145), lavere enn Nederland (160) og Danmark (157), men høyere enn Finland (143) og Østerrike (142).

Siteringer som indikator

Figur 6.1c Relativ siteringsindeks etter utvalgte land 2017-2018.1 

imageum3s.png

1 Relativ siteringsindeks for artiklene publisert i perioden 2017–2018 og akkumulerte siteringer til disse publikasjonene t.o.m. 2019. Verdensgjennomsnitt = 100.

Kilde: NIFU. Data: Web of Science.

Høyt siterte artikler som indikator

Generelt er siteringsfrekvensen til vitenskapelige artikler svært skjevfordelt. De fleste blir lite sitert eller ikke sitert i det hele tatt, mens noen få oppnår et ekstremt høyt antall siteringer. I løpet av det siste tiåret har det vært en økende interesse for å bruke høyt siterte artikler som indikator i forskningspolitisk sammenheng. En årsak til dette er oppmerksomheten rettet mot «toppforskning» eller «scientific excellence» internasjonalt. I denne sammenheng har høyt siterte artikler blitt vurdert som en relevant indikator. Slik bruk er basert på antagelsen om at vitenskapelige publikasjoner blir mer eller mindre sitert ut fra hvor stor eller liten innflytelse de får på den videre forskningen og at høyt siterte artikler dermed representerer spesielt betydningsfulle vitenskapelige publikasjoner.

Barometerlandene har høye andeler

For å analysere hvordan Norge hevder seg sammenlignet med barometerlandene, har vi beregnet hvor stor andel av artiklene som er blant de 10 prosent mest siterte artiklene innenfor sine fagfelt (de fleste av dem har imidlertid også forfattere fra andre land).

Figur 6.1d viser indikatoren for periodene 2012–2013 og 2017–2018. I begge perioder hadde Nederland og Danmark de høyeste andelene; i 2017–2018 var de på henholdsvis 15,5 og 15,3 prosent. Norges andel var 13,2 prosent i 2017–2018 og rangerer med det som nummer 9 av verdens 41 største nasjoner målt i publiseringsvolum. I perioden 2017–2018 var med andre ord 13,2 prosent av de norske artiklene blant de 10 prosent mest siterte på verdensbasis. Norges andel var omtrent lik med Østerrikes, men høyere enn Finlands.

På nasjonsnivå er det sterk korrelasjon mellom den relative siteringsindeksen og andelen høyt siterte artikler. På begge indikatorene er baromenterlandene blant verdens mest siterte nasjoner.

Sammenlignet med tallene for 2012–2013, har andelen sunket for Nederland og Danmark. Det er også en liten nedgang for Norge, mens andelene ligger stabilt for Finland, Østerrike og Sverige.

Figur 6.1d Andel høyt siterte artikler (10-prosentil) etter utvalgte land (barometerlandene), 2012–2013 og 2017–2018. 1

image3g8wg.png

1 Basert på artiklene publisert i periodene 2012–2013 og 2017–2018 og akkumulerte siteringer til disse publikasjonene t.o.m. 2019. Verdensgjennomsnitt = 10 %.

Kilde: NIFU. Data: Web of Science.

 

*****

[1] Merk at fagfeltkategoriene som anvendes i denne analysen, er forskjellige fra dem som benyttes i kapittel 6.2. Det skyldes at analysene er basert på to ulike databaser hvor det faglige klassifiseringssystemet ikke er identisk.

[2] Analysen er basert på metodologien utviklet av R. Haunschild L. Bornmann og W. Marx i artikkelen, Climate Change Research in View of Bibliometrics. PLoS ONE 11(7): e0160393.