Indikatorrapporten
Internasjonal utvikling i vitenskapelig publisering og sitering
Dette delkapitlet presenterer en analyse av norsk vitenskapelig publisering i et internasjonalt komparativt perspektiv. Fokuset er på hvordan norsk forskning, målt i publiserings- og siteringshyppighet, hevder seg sammenlignet med andre land.
Det finnes ingen internasjonal organisasjon som koordinerer eller står for innsamling av data om vitenskapelig publisering, slik tilfellet er for eksempel for FoU- og innovasjonsstatistikk. I stedet baserer slike analyser seg ofte på publiseringsdatabaser fra private firma slik som Clarivate Analytics (Web of Science) og Elsevier (Scopus).
Til analysene i kapittel 6 er to databaser benyttet: Web of Science (kapittel 6.1 og deler av 6.2) og Cristin (6.2 og 6.3). Dataene er hentet fra Web of Science-databasen som er etablert i den nasjonale infrastrukturen for bibliometri (NIB), driftet av UNIT.
I Web of Science-databasen registreres publisering i spesialiserte og multidisiplinære tidsskrifter med fagfellevurdering, inkludert alle viktige internasjonale tidsskrifter i naturvitenskap, medisin og teknologi. I tillegg inngår tidsskrifter fra samfunnsvitenskap og humaniora. Databasen dekker også publisering i konferanserapporter («proceedings») og bøker.
Tallene vi presenterer i Indikatorrapporten dekker ordinære artikler, oversiktsartikler («reviews») samt konferanseartikler. Andre typer publikasjoner som bokanmeldelser og sammendrag («abstracts») inngår ikke i tallene. Prinsippet er videre at en artikkel blir tilført et bestemt land når den har minst én forfatteradresse fra dette landet.
Bibliometriske indikatorer basert på Web of Science-databasen har en del begrensninger som det er viktig å være klar over når man tolker resultatene. Blant annet varierer dekningsgraden av litteraturen mellom fagfelt. Høyest dekning oppnås for naturvitenskap, biomedisin og klinisk medisin. I teknologi er dekningen også relativt høy. For samfunnsvitenskapene og humaniora er dekningen dårligere (Aksnes & Sivertsen 2019). Årsaken til disse forskjellene er dels at ikke alle relevante tidsskrifter er indeksert i databasen, dels at publiseringsmønsteret varierer mellom fagfelt. I noen fagfelt er forskningskommunikasjonen i mindre grad sentralisert i internasjonale tidsskrifter, men heller mer rettet mot nasjonale tidsskrifter og bøker.
Institusjonene i universitets- og høgskolesektoren, helseforetakene og de fleste instituttene i instituttsektoren registrerer sine publikasjoner i den såkalte «Cristin-databasen». Publikasjoner i kanaler akkreditert som vitenskapelige gir uttelling i de resultatbaserte finansieringssystemene i Norge. Sistnevnte data er benyttet i delkapitlene om nasjonal forskningsprofil og nasjonalt forskningssamarbeid, noe som gir en komplett oversikt over den vitenskapelige publiseringen (ikke bare artikler i tidsskrifter).
Publiseringsindikatorer etter land
Kina er nå verdens største forskningsnasjon
Det er store forskjeller mellom de ulike landene når det gjelder artikkelproduksjon. USA har lenge vært den klart største forskningsnasjonen globalt, men i 2019 passerte Kina for første gang USA i publiseringsvolum. Kina har ytterligere styrket sin posisjon i de to påfølgende år og hadde 534 000 artikler målt som artikkelbidrag (modifisert brøktelling, se tekstboks). Dette utgjorde 18,3 prosent av verdens vitenskapelige kunnskapsproduksjon, se tabell 6.1a. Tilsvarende tall for USA var henholdsvis 420 000 artikler og 15,7 prosent.
Kina og USA er betydelig større enn verdens øvrige nasjoner. Som nummer tre og fire på listen finner vi India og Storbritannia, begge med om lag 122 000 artikkelbidrag. Norske forskere bidro til 21 500 artikler i 2021 eller 14 400 artikkelbidrag. Med dette rangerer Norge som verdens 33. største forskningsnasjon målt i vitenskapelig publisering. Norges andel utgjorde 0,50 prosent av den globale artikkelproduksjonen. Av de nordiske landene er Sverige den klart største forskningsnasjonen med vel 24 700 artikkelbidrag, deretter følger Danmark med 17 200, mens Finland rangerer bak Norge med 12 400.
Norge nummer tre befolkningsjustert
Målt i forhold til innbyggertallet har Norge 2,67 artikkelbidrag per 1 000 innbyggere. Ut fra en slik målestokk er Norge blant landene i verden som har aller høyest publiseringstall og dermed forskningsintensitet, og rangerer som nummer tre i tabell 6.1a. Sveits topper listen med en produktivitet på 2,94 artikkelbidrag per 1 000 innbyggere. Like bak følger Danmark med 2,93 per 1 000 innbyggere. Store forskningsnasjoner som USA, Storbritannia og Tyskland har betydelig lavere publiseringsvolum relativt til folketallet enn Norge.
Forskjeller i befolkningsstørrelse trenger imidlertid ikke nødvendigvis å reflektere forskjeller i forskningsinnsats. En bedre indikator ville derfor være å beregne forholdet mellom artikkelproduksjonen og innsatsfaktorer som FoU-utgifter og FoU-årsverk. Det er imidlertid problematisk å si noe om slike produktivitetsforskjeller, blant annet som følge av forskjeller mellom landene i vitenskapelig spesialiseringsprofil.
Måling av resultater av forskning kompliseres av at en stor andel av publikasjonene har forfattere fra mer enn ett land og mer enn én institusjon. Spørsmålet er hvordan dette håndteres metodisk.
Prinsippet som tradisjonelt har vært anvendt i bibliometriske analyser er at en publikasjon krediteres fullt ut for alle de ulike landene og institusjonene som er oppført på forfatterlisten. Alternativet er en tellemetode basert på brøkdeling. Hvis en artikkel for eksempel har bidragsytere fra fire forskjellige land, blir de ulike landene kreditert ¼ artikkel (0,25). Tilsvarende vektes denne artikkelen som ¼ artikkel for de ulike landene når siteringsindeksene skal beregnes.
Det er argumenter for begge beregningsmetoder, og i en viss forstand kan de ses på som komplementære: Heltallsmetoden viser hvor mange artikler et land eller institusjon deltok i, mens brøkmetoden viser artikkeltall justert i forhold til relative bidrag.[1]
I den norske publiseringsindikatoren benyttes imidlertid en variant der den institusjonsvise brøken erstattes av kvadratroten av samme brøk. Dette er i praksis en mellomting mellom heltelling og brøktelling. Argumentene for beregningsmetoden ble diskutert av Gunnar Sivertsen i Indikatorrapporten 2020, og indikatoren kalt Modified Fractional Counting (MFC) er også presentert i en internasjonal vitenskapelig studie (Sivertsen, Rousseau & Zhang, 2019).
I fjorårets utgave av Indikatorrapporten anvendte vi for første gang modifisert brøkdeling i mange av analysene. Dette er videreført i årets utgave. Metoden er anvendt både ved beregning av artikkel- og siteringsindikatorer (kapittel 6.1 og 6.2), mens analysene av samarbeid fremdeles er basert på heltallsprinsippet (kapittel 6.3).
[1] For en nærmere diskusjon av dette, se artikkelen: Hvordan beregne siteringsindikatorer? Forskningspolitikk, 41 (1).
Sterk vekst for enkelte asiatiske land
Tabell 6.1a viser også hvordan artikkelproduksjonen i de ulike landene utviklet seg i perioden fra 2017 til 2021, målt som andel av verdensproduksjonen. Særlig bemerkelsesverdig er økningen i andelen til Kina på 5,1 prosentpoeng. Vi ser også at flere land i Midtøsten og Asia har hatt en klar vekst, dette gjelder India, Saudi-Arabia, Pakistan, Egypt og Tyrkia. For Saudi-Arabia har veksten trolig sammenheng med at landet har gjort store investeringer i universiteter og forskningslaboratorier de siste årene.
Norges artikkelproduksjon har også økt noe i løpet av perioden, men målt som andel av verdensproduksjonen er tallet omtrent uforandret.
Med en vekst på 12 prosent rangerer Norge som nummer 16 av de 43 landene som er vist i tabellen. Nesten alle de europeiske landene har lavere vekstrate enn Norge; unntakene er Spania og Italia med en marginalt høyere økning.
De store europeiske forskningsnasjonene, Storbritannia og Tyskland, har et relativt stabilt publiseringstall i denne perioden. Det samme gjelder USA. Merk at dette er tall hvor det er justert for at artiklene har bidragsytere fra andre land. Beregnet etter heltallsmetoden ville vekstraten vært større for alle land.
Av barometerlandene har Norge en sterkere vekst enn alle de andre landene. Barometerlandene har hatt en relativt likeartet utvikling med vekst på mellom 0 og 5 prosent, høyest for Østerrike og lavest for Finland.
Hva forklarer økningen?
Endringen i publiseringsvolumet vil generelt reflektere endringer i ressurser brukt på forskning i løpet av perioden, men også at tidsskriftsgrunnlaget for databasen, det vil si antallet tidsskrifter som inngår, har vokst. Ikke minst har dekningen av tidsskrifter utgitt i Latin-Amerika og Asia økt. For noen land er denne faktoren av større betydning enn for andre.
Tabell 6.1a Vitenskapelig publisering i 2021 i utvalgte land (over 10 000 artikkelbidrag i 2021). Antall, andel og utvikling siden 2017.
Land | Artikler | Bidrag |
Antall bidrag per 1 000 innbyggere1 |
Prosent- andel av verdens-produk-sjonen2 |
Endring siden 20173 |
Sveits | 40743 | 25550 | 2,94 | 0,96 % | -0,15 |
Danmark | 26011 | 17157 | 2,93 | 0,64 % | -0,07 |
Norge | 21464 | 14445 | 2,67 | 0,54 % | -0,02 |
Australia | 94484 | 68529 | 2,66 | 2,57 % | -0,23 |
Sverige | 37536 | 24735 | 2,37 | 0,93 % | -0,11 |
Singapore | 18584 | 12400 | 2,27 | 0,47 % | -0,05 |
Finland | 18107 | 12360 | 2,23 | 0,46 % | -0,06 |
Nederland | 53608 | 36380 | 2,07 | 1,37 % | -0,16 |
New Zealand | 14660 | 10220 | 2,00 | 0,38 % | -0,04 |
Storbritannia | 183055 | 121918 | 1,81 | 4,58 % | -0,84 |
Canada | 93974 | 68782 | 1,80 | 2,58 % | -0,34 |
Portugal | 23645 | 17566 | 1,71 | 0,66 % | 0,02 |
Belgia | 29952 | 19459 | 1,68 | 0,73 % | -0,09 |
Østerrike | 23110 | 14904 | 1,66 | 0,56 % | -0,03 |
Israel | 19852 | 15256 | 1,63 | 0,57 % | -0,03 |
Spania | 87755 | 68356 | 1,44 | 2,57 % | -0,17 |
Italia | 102825 | 80688 | 1,37 | 3,03 % | -0,02 |
Sør-Korea | 76267 | 66064 | 1,28 | 2,48 % | -0,14 |
Tyskland | 141926 | 106067 | 1,28 | 3,99 % | -0,46 |
USA | 506488 | 420493 | 1,27 | 15,80 % | -3,15 |
Hellas | 17052 | 12668 | 1,19 | 0,48 % | 0,01 |
Tsjekkia | 17909 | 12640 | 1,18 | 0,47 % | -0,06 |
Frankrike | 87221 | 61946 | 0,92 | 2,33 % | -0,59 |
Polen | 41175 | 33509 | 0,89 | 1,26 % | -0,05 |
Saudi-Arabia | 38102 | 25166 | 0,71 | 0,95 % | 0,42 |
Japan | 100319 | 85752 | 0,68 | 3,22 % | -0,34 |
Iran | 59913 | 53524 | 0,63 | 2,01 % | 0,01 |
Tyrkia | 54245 | 47871 | 0,56 | 1,80 % | 0,25 |
Malaysia | 23185 | 17783 | 0,54 | 0,67 % | 0,02 |
Chile | 14044 | 9718 | 0,51 | 0,37 % | 0,01 |
Romania | 11474 | 8947 | 0,47 | 0,34 % | -0,05 |
Kina | 574701 | 534391 | 0,38 | 20,08 % | 5,08 |
Russland | 52930 | 44452 | 0,31 | 1,67 % | -0,52 |
Brasil | 72387 | 62644 | 0,29 | 2,35 % | -0,13 |
Sør-Afrika | 22720 | 16302 | 0,27 | 0,61 % | -0,07 |
Argentina | 12659 | 9878 | 0,22 | 0,37 % | -0,10 |
Egypt | 28352 | 20786 | 0,20 | 0,78 % | 0,26 |
Thailand | 15376 | 11944 | 0,17 | 0,45 % | 0,07 |
Mexico | 22852 | 18478 | 0,14 | 0,69 % | -0,03 |
Pakistan | 28526 | 21382 | 0,09 | 0,80 % | 0,27 |
India | 136149 | 122541 | 0,09 | 4,60 % | 0,72 |
Indonesia | 12138 | 9725 | 0,04 | 0,37 % | 0,14 |
Taiwan | 33479 | 27344 | 1,03 % | 0,00 |
1 Antall artikkelbidrag i 2021 per 1 000 innbyggere i 2020
2Andel av verdensproduksjonen beregnet ut fra summen av alle lands artikkelbidrag
3 Endring i antall artikkelbidrag fra 2017 til 2021.
Kilde: NIFU. Data: Web of Science
Faglig spesialiseringsprofil
De store landene er naturlig nok de som generelt også har flest publikasjoner i de ulike fagfeltene. Hvert land har imidlertid sin egen særegne fagprofil, og her kan det være store forskjeller mellom nasjonene. For å gi et bilde av dette, har vi laget en oversikt over fagprofilene til Norge basert på publiseringstall for 2020 og 2021 (figur 6.1a).[1 ] Indikatoren som er benyttet, er den såkalte «relative spesialiseringsindeksen» (se faktaboks), som er et uttrykk for om et land har en høyere eller lavere andel av publikasjonene i et bestemt fagfelt i forhold til hva som er gjennomsnittet for hele verden, normalisert til 0.00.
Mye geovitenskap og biologi
Når det gjelder Norge, finner vi en sterk spesialisering i geovitenskap og biologi. En kraftig økning i geovitenskapens andel av de norske artiklene er den vesentligste endringen i vår fagprofil siden begynnelsen av 1970-tallet. Dette har delvis sammenheng med Norges fremvekst som oljenasjon, men også senere satsinger på blant annet klimaforskning (se nedenfor). Norge har også mye forskning målt i relativt publiseringsvolum i samfunnsvitenskap, psykologi og helsefag (her inngår blant annet samfunnsmedisin og sykepleievitenskap).
Norge har spesielt få publikasjoner innen kjemi og materialvitenskap, og en moderat negativ spesialisering i ingeniørfag, matematikk, informatikk og informasjonsvitenskap og biomedisin og molekylær biovitenskap. Når det gjelder klinisk medisin, som er det klart største fagfeltet i form av publiseringsvolum, ligger Norge på linje med verdensgjennomsnittet. Det samme gjelder landbruk, fiskeri og skogbruk. Selv om Norge har en positiv spesialisering i fiskerifag, oppveies det av relativt mindre publisering i landbruks- og skogbruksfag.
Den norske spesialiseringsindeksen er relativt stabil over tid. Figur 6.1a viser tall også for 2020. Mest markert er at spesialiseringsindeksen steg for humaniora, mens den sank for blant annet kjemi.
Indikatoren er et uttrykk for om et land har en høyere eller lavere andel av publikasjonene i et bestemt fagfelt i forhold til hva som er gjennomsnittet for alle land, hvor RSI = 0. Det vil si at den karakteriserer den interne balansen mellom fagfeltene, men indeksen sier ikke noe om produksjonen i absolutte termer. Hvis RSI > 0, indikerer det en relativ, positiv spesialisering (i form av vitenskapelig publisering ) i det aktuelle feltet. Legg merke til at den totale poengsummen for et land vil være 0. Fagfeltene er svært ulike i størrelse, noe som er viktig å være klar over når en fortolker resultatene.
Figur 6.1a Relativ spesialiseringsindeks for Norge etter fagfelt. 2021 og 2020.
Kilde: NIFU. Data: Web of Science
Siteringsindikatorer per land
I absolutte tall er det landene med størst produksjon av vitenskapelige artikler som også oppnår flest siteringer. Det er imidlertid vanlig å bruke størrelsesuavhengige mål for å vurdere om et lands artikler blir høyt eller lavt sitert. En slik indikator er relativ siteringsindeks, som er et uttrykk for gjennomsnittlig antall siteringer per publikasjon. Den viser om et lands publikasjoner er mer eller mindre sitert enn verdensgjennomsnittet, som er normalisert til 100.
Singapore på siteringstoppen
I figur 6.1b har vi beregnet relativ siteringsindeks for artiklene publisert i perioden 2019–2020. Indikatoren omfatter alle fagområder. Med en siteringsindeks på 120, rangerer Norge som nummer 13 av verdens 43 største nasjoner målt i publiseringsvolum. Det vil si at de norske artiklene fra perioden 2019–2020 ble sitert 20 prosent over verdens-gjennomsnittet.
Singapore og Australia er de landene som i denne perioden oppnådde størst vitenskapelig innflytelse målt etter antall siteringer. Artiklene til disse landene ble sitert henholdsvis 59 og 39 prosent mer enn verdensgjennomsnittet. Lavest siteringshyppighet har publikasjonene fra ikke-vestlige land.
Av gruppen av barometerland, har Norge en siteringsindeks omtrent på linje med Finland (119) og Sverige (122), lavere enn Nederland (134) og Danmark (126), men høyere enn Østerrike (116).
Et kjennetegn ved den vitenskapelige publikasjonen er at den inneholder referanser til tidligere vitenskapelig litteratur. Disse referansene viser hvilke begreper, metoder, teorier, empiriske funn etc. som den aktuelle publikasjonen er basert på, og som den posisjoneres i forhold til. I Web of Science-databasen er alle referansene i den indekserte litteraturen systematisk registrert, og dette gjør det mulig å beregne hvor mange ganger hver enkelt publikasjon har blitt sitert i den påfølgende vitenskapelige litteraturen. Basert på slik statistikk er det mulig å lage siteringsanalyser på aggregerte nivåer.
Det er vanlig å anta at artikler blir mer eller mindre sitert ut fra hvor stor eller liten innflytelse de får på videre forskning. Ut fra dette blir siteringer ofte benyttet som indikator på vitenskapelig innflytelse («impact»), og dermed som et partielt mål for kvalitet. En standardindikator er gjennomsnittlig antall siteringer til et lands publikasjoner. Generelt blir denne indikatoren sett på som et indirekte uttrykk for oppmerksomheten et lands publikasjoner oppnår i det internasjonale vitenskapelige samfunn. Siteringer har i økende grad blitt benyttet som indikator i forbindelse med evaluering av forskning. Men det er viktig å være klar over at det er ulike begrensninger og svakheter ved siteringer som indikator, og en siteringsanalyse kan uansett ikke erstatte en evaluering foretatt av fagfeller.*
Det er store forskjeller i gjennomsnittlig siteringshyppighet mellom ulike fagfelt. En artikkel i molekylærbiologi er for eksempel gjennomsnittlig sitert rundt ti ganger så ofte som en artikkel i matematikk. Slike forskjeller blir justert for i beregningen av siteringsindeksen.
* For en nærmere innføring se: Aksnes, D. W., Langfeldt L. & Wouters, P. (2019): Citations, citation indicators and research quality. An overview of basic concepts and theories. SAGE Open. 9 (1), 1-17.
Figur 6.1b Relativ siteringsindeks etter utvalgte land. 2019–2020.1
1 Relativ siteringsindeks for artiklene publisert i perioden 2019–2020 og akkumulerte siteringer til disse publikasjonene t.o.m. 2020
Kilde: NIFU. Data: Web of Science.
*****
[1] Merk at fagfeltkategoriene som anvendes i denne analysen, er forskjellige fra dem som benyttes i kapittel 6.2. Det skyldes at analysene er basert på to ulike databaser hvor det faglige klassifiseringssystemet ikke er identisk.
Meldinger ved utskriftstidspunkt 2. oktober 2023, 10:51 CEST