Indikatorrapporten

Dette delkapittelet presenterer en analyse av norsk vitenskapelig publisering i et internasjonalt komparativt perspektiv. Her ser vi på hvordan norsk forskning, målt i publiserings- og siteringshyppighet, hevder seg sammenlignet med andre land. Tre indikatorer brukes (se også faktaboks om bibliometriske data):

• Antall artikler: Antall artikler et land har bidratt til (heltelling)
• Antall artikkelbidrag: Antall artikkelandeler et land har bidratt til basert på modifisert brøktelling
• Relativ siteringsindeks: Fagfeltnormalisert siteringsindikator

Publiseringstrender

Kina er verdens største forskningsnasjon

Utvikling i vitenskapelig publisering gir en indikasjon på den kontinuerlige veksten i menneskehetens kunnskapsbase. I 2025 var det globale volumet om lag 3,2 millioner publikasjoner, målt som artikler indeksert i Web of Science. Publiseringen er svært skjevt fordelt mellom land. Figur 5.1a illustrerer denne fordelingen ved at hvert land er representert med en boble, der størrelsen på boblen er proporsjonal med landets antall artikkelbidrag.

Kina er nå klart størst med 1,0 millioner artikkelbidrag, som svarer til 28,3 prosent av verdens totale publiseringsvolum, se tabell 5.1a. USA med om lag 450 000 artikkelbidrag (12,7 prosent) er fortsatt det klart nest største enkeltlandet. India er tredje størst (181 000 artikkelbidrag, 5,1 prosent), foran en gruppe veletablerte forskningsnasjoner som Storbritannia, Tyskland, Italia, Japan, Sør-Korea og Spania, som hver står for mellom 2 og 4 prosent av verdensproduksjonen.

Figur 5.1a Illustrasjon av verdens lands størrelse som forskningsnasjoner, målt etter volum publisert forskning. Antall artikkelbidrag. 2025.

Kilde: NIFU. Data: Sikt, Web of Science.

Global vekst avtar – tyngdepunktet forskyves mot Kina

På verdensbasis har det vært en formidabel vekst i kunnskapsproduksjonen over mange år: i 2016 utgjorde antall artikler om lag 2,0 millioner, mot 3,2 millioner i 2025, en økning på rundt 58 prosent over ti år. En viktig forklaring er at antallet forskere i verden har økt gjennom perioden (OECD, 2026). Endringen i publiseringsvolumet gjenspeiler slik endringer i ressursene som brukes på forskning, i tillegg til at økt fokus på produktivitet og publisering bidrar til vekst. Overgangen til åpen publisering med betaling av forfatteravgifter kan videre ha gitt forlagene økonomiske insentiver til å publisere mer (Borrego, 2023). En annen faktor er at datagrunnlaget for databasen, altså antallet tidsskrifter og publiseringskanaler som inngår, har vokst i samme periode, ikke minst gjennom bedre dekning av tidsskrifter utgitt i Latin-Amerika og Asia. Denne faktoren har større betydning for noen land enn for andre.

Den siste 5-års perioden har imidlertid veksten avtatt. Ser man de 39 landene i tabell 5.1a samlet, økte deres publiseringsvolum med 15 prosent fra 2021 til 2025. Denne veksten er langt fra jevnt fordelt: Kina alene står for om lag 96 prosent av den samlede volumøkningen i perioden. Trekker man Kina ut av bildet, har de øvrige 38 landene sett under ett hatt en vekst på bare 0,8 prosent over perioden. Selv om enkeltland som Indonesia, Saudi-Arabia og Tyrkia har hatt sterk vekst, motsvares dette i stor grad av en nedgang for USA, Russland og en rekke europeiske land.

Et gjennomgående mønster i tallmaterialet er at land med stor befolkning og fortsatt lavt publiseringsnivå per innbygger – som Kina (0,71 artikkelbidrag per 1 000 innbyggere), Indonesia (0,07), Saudi-Arabia (1,26), Tyrkia (0,86) og India (0,12) – har hatt den sterkeste veksten siden 2021, mens land som allerede har et høyt nivå per innbygger, blant dem flere av de tradisjonelt største forskningsnasjonene i Vesten, i stor grad har flatet ut eller gått noe tilbake. Dette gir et bilde av gradvis internasjonal utjevning i forskningsvolum målt per innbygger, samtidig som forspranget til de ledende landene fortsatt er stort: selv etter flere år med sterk vekst ligger Kina og India fortsatt langt under Norge og de andre barometerlandene når publiseringen måles per innbygger.

Norge har høy forskningsintensivitet

Forskere i Norge bidro til knapt 24 500 artikler i 2025, eller 16 300 artikkelbidrag, en økning fra 15 600 artikkelbidrag i 2024. Dette plasserer Norge som verdens 34. største forskningsnasjon målt i vitenskapelig publisering. Norges andel utgjorde 0,46 prosent av den globale artikkelproduksjonen i 2025, noe som er en nedgang fra 0,48 prosent i 2024, og må ses i lys av den sterke veksten i Kina. Justert for folketall endrer bildet seg imidlertid vesentlig. Med 2,93 artikkelbidrag per 1 000 innbyggere ligger Norge på tredjeplass, bare bak Danmark (3,19) og Sveits (3,17), og godt foran store forskningsnasjoner som Storbritannia (1,89), Tyskland (1,35), USA (1,32) og Kina (0,71).

Tabell 5.1a Vitenskapelig publisering i 2025 etter land. Antall¹, andel² og utvikling siden 2021.³

¹ Antall artikkelbidrag i 2025 per 1 000 innbyggere i 2024. Bare land med 14 000 eller flere artikkelbidrag inngår i oversikten.
² Andel av verdensproduksjonen beregnet ut fra summen av alle lands artikkelbidrag.
³ Endring i antall artikkelbidrag fra 2021 til 2025.

Kilde: NIFU. Data: Sikt, Web of Science.

Figur 5.1b viser utviklingen i artikkelbidrag for Norge og de fem landene Norge ofte sammenlignes med i Indikatorrapporten: «barometerlandene» Danmark, Sverige, Nederland, Østerrike og Finland for perioden 2016–2025. Alle seks landene følger samme grunnmønster: en klar og sammenhengende vekst gjennom hele perioden 2016–2021, en markert nedgang i 2022 og 2023, og deretter en ny oppgang i 2024 og 2025. Norge hadde den klart sterkeste veksten i gruppen fram til toppåret 2021, og har fortsatt størst vekst i gruppen sett over hele tiårsperioden (34 prosent fra 2016 til 2025). Etter nedgangen i 2022–2023 har det norske publiseringsvolumet tatt seg opp igjen, og lå i 2025 bare 0,8 prosent under toppnivået fra 2021. En tilsvarende utvikling ser man også i de andre barometerlandene.  

En sterk vekst fra 2020 til 2021 gjelder for øvrig generelt. Det har ikke minst sammenheng med en verdensomspennende vekst i antall publikasjoner knyttet til covid-19. Forskere over hele verden omdirigerte innsats til temaet, tidsskrifter fremskyndet fagfellevurdering og satte opp spesialnumre. En studie fra 2025 beskriver dette som en «massive covidization and subsequent decovidization» av den vitenskapelige litteraturen (Ioannidis et al., 2025). Samtidig påvirket pandemien forskningsaktiviteten negativt, og denne effekten viste seg først i publiseringstallene i 2022 og 2023. Da pandemien avtok, gikk systemet gradvis tilbake til «normalen».

Det høye nivået i 2021 forklarer også hvorfor mange land faktisk har hatt en volumnedgang i perioden 2021–2025, slik vi så i tabell 5.1a. Dette gjaldt de fleste europeiske land, og det var også en betydelig nedgang for store forskningsnasjoner som USA, Canada, Japan og Australia. Den aller sterkeste reduksjonen fant imidlertid sted for Russland. Dette har først og fremst sammenheng med landets invasjon av Ukraina og de internasjonale sanksjonene som fulgte, blant annet terminering av forskningssamarbeid med Russland, samt emigrasjon av russiske forskere og reduserte ressurser til forskning i landet.

Figur 5.1b Utviklingen i vitenskapelig publisering for Norge og de fem barometerlandene, Danmark, Sverige, Nederland, Østerrike og Finland. 2016–2025.

Kilde: NIFU. Data: Sikt, Web of Science.

Siteringsindikatorer

I absolutte tall er det landene med størst produksjon av vitenskapelige artikler som også oppnår flest siteringer totalt. Det er derfor vanlig å bruke størrelsesuavhengige indikatorer for å vurdere om et lands artikler blir høyt eller lavt sitert relativt til andre land. En slik indikator er «relativ siteringsindeks», som uttrykker gjennomsnittlig antall siteringer per publikasjon, justert for fagfelt. Indikatoren viser om et lands publikasjoner er hyppigere eller sjeldnere sitert enn verdensgjennomsnittet, som er normalisert til 100, se nærmere forklaring i faktaboksen «Siteringer som indikator».

Norge på 10. plass

Figur 5.1c viser relativ siteringsindeks for artiklene publisert i perioden 2023–2024, beregnet for alle fagområder samlet. Av verdens 39 største forskningsnasjoner vist i figuren, har Norge den 10. høyeste siteringsindeksen (118), som er samme posisjon som Norge hadde i fjor (for perioden 2022–2023). Det betyr at norske artikler fra 2023–2024 ble sitert 18 prosent over verdensgjennomsnittet, og at norsk forskning dermed er relativt høyt sitert også i internasjonal sammenheng.

Singapore, Sveits, Danmark, Nederland og Storbritannia er de landene som i denne perioden oppnådde størst vitenskapelig innflytelse målt etter antall siteringer per artikkel, men vi merker oss at svenske og finske publikasjoner er rangert som henholdsvis syvende og åttende mest sitert. Singapores relative siteringsindeks på 149 er vesentlig høyere enn alle andre lands indekser. Singapore har bygget opp noen få, svært sterke forskningsmiljøer og har betydelig internasjonalt forskningssamarbeid (se nedenfor), noe som bidrar til høye siteringsindekser.

Lavest siteringshyppighet har publikasjonene fra mange ikke-vestlige land, men figuren viser også at flere vestlige land befinner seg på nedre halvdel av figuren (eksempelvis Portugal og Spania). Til sammenligning ligger verdens to største FoU-nasjoner, Kina og USA, begge like bak Norge på indeksen.

Figur 5.1c Relativ siteringsindeks etter land. 2023–2024.¹

¹ Relativ siteringsindeks for artiklene publisert i perioden 2023–2024 og akkumulerte siteringer til disse publikasjonene t.o.m. 05/2026.

Kilde: NIFU. Data: Sikt, Web of Science.

USA har stor nedgang

Siteringsindeksen endres over tid. Figur 5.1d viser utviklingen i relativ siteringsindeks for Norge, de tre andre nordiske landene Danmark, Finland og Sverige, samt Kina og USA, for perioden 2016–2024. Danmark, Sverige, Finland og Norge har gjennom hele perioden ligget relativt stabilt godt over verdensgjennomsnittet, med årlige svingninger, men uten noen klar langsiktig trend opp eller ned. Utviklingen for de to største forskningsnasjonene i verden, Kina og USA, går derimot i hver sin retning. USAs relative siteringsindeks har falt tilnærmet sammenhengende gjennom hele perioden, fra 128 i 2016 til 106 i 2024, mens Kina har beveget seg fra et nivå under verdensgjennomsnittet (98 i 2016) til litt under de nordiske landene (114 i 2024). Dette bildet er et interessant tillegg til utviklingen i publiseringsvolum omtalt tidligere i kapittelet: Kinas sterke volumvekst følges nå av en økende relativ siteringsindeks, det vil si at den økte forskningsproduksjonen i stadig større grad også når et høyt nivå målt ved denne kvalitetsdimensjonen.

Figur 5.1d Relativ siteringsindeks for USA, Kina og nordiske land. 2016–2024.¹

¹ Relativ siteringsindeks for artiklene publisert i perioden 2016–2024 og akkumulerte siteringer til disse publikasjonene t.o.m. 05/2026.

Kilde: NIFU. Data: Sikt, Web of Science.

Norsk forskning i verden

Vitenskapen er i sitt vesen en kollektiv virksomhet. Når en forsker publiserer sine resultater, blir kunnskapen gjort tilgjengelig for andre forskere verden over. Denne åpne karakteren er selve grunnlaget for vitenskapelig fremskritt: ny forskning bygger videre på resultater andre allerede har publisert, uansett hvor i verden de opprinnelig kom fra. Siteringer er synlige avtrykk av denne kunnskapsflyten. Når en publikasjon blir sitert, er det et uttrykk for at kunnskapen den inneholder, er tatt i bruk og bygget videre på av andre forskere, et sted i det globale kunnskapssystemet. Denne åpne kunnskapsflyten gjelder imidlertid ikke all forskning. En del forskning, ikke minst i næringslivet, er underlagt kommersielle interesser og konkurransehensyn, og blir ikke publisert åpent (se kapittel 5.2).

Å se på hvilke land som siterer norsk forskning, gir et bilde av hvor i denne globale kunnskapsutvekslingen norske forskningsresultater blir tatt opp. Indikatoren skiller seg fra den relative siteringsindeksen omtalt tidligere i kapittelet: mens siteringsindeksen sier noe om hvor mye norsk forskning blir sitert, sier denne indikatoren noe om hvem som siterer.

92 prosent av siteringer til norsk forskning kommer fra utlandet

Figur 5.1e viser hvilke land og regioner som siterer norske forskningspublikasjoner, målt som andel av det totale antallet siteringer til norske artikler publisert i to enkeltstående år: 2010 og 2025. Med norske publikasjoner menes her publikasjoner med minst én norsk forfatteradresse, der land-andel per artikkel brukes som beregningsgrunnlag. I begge år kom om lag 8 prosent av siteringene fra andre norske publikasjoner, mens de resterende 92 prosentene kom fra utlandet. Dette viser at norsk forskning i overveiende grad får sin betydning internasjonalt, og er dermed en integrert del av den internasjonale forskningsfronten, ikke bare av nasjonal interesse.

Europa er den klart største kilden til sitering av norsk forskning. Andelen utgjorde 38 prosent i 2025, hvorav 5 prosentpoeng kom fra nordiske land. Deretter følger Kina med 21 prosent, øvrig Asia med 13 prosent og USA med 11 prosent. Det er vel å merke ikke slik at dette gjelder motsatt: Norge har naturlig nok ikke en andel på 21 prosent av Kinas siteringer – den er svært lav, gitt Kinas store forskningsproduksjon sammenlignet med Norges langt mindre.

Bildet viser en klar forskyvning i det internasjonale siteringsmønsteret over disse 15 årene. Europas andel har gått noe tilbake. Den klareste utviklingen er imidlertid forskyvningen mellom Amerika og Asia. USAs andel av siteringene til norsk forskning har sunket kraftig, fra 17 til 11 prosent. Samtidig har Kinas andel nesten doblet seg, fra 11 til 21 prosent. Sammen med økningen for resten av Asia (fra 11 til 13 prosent) har Asias samlede andel av siteringene til norsk forskning økt fra 22 til 34 prosent i perioden. Norsk forskning blir dermed i økende grad lest og sitert fra Asia, og i avtakende grad fra det amerikanske kontinentet. Dette bildet er i tråd med den generelle forskyvningen i verdens forskningsproduksjon fra Vesten mot Asia som er omtalt tidligere i kapittelet.

Det er samtidig viktig å være klar over at fordelingen i stor grad speiler størrelsen på landenes samlede forskningsproduksjon. Land som publiserer mye vitenskapelig litteratur, genererer også svært mange siteringer totalt. Endringene i figur 5.1e bør derfor ses i lys av den globale forskyvningen, snarere enn å tolkes som et rendyrket mål på om norsk forskning har blitt mer eller mindre relevant eller synlig i et gitt land.

Figur 5.1e Hvilke land/geografiske regioner siterer norsk forskning? 2010 og 2025. Andeler. ¹  

¹ Andel av totalt antall siteringer til publikasjoner fra Norge publisert i 2010 og 2025 (beregnet etter landandel per artikkel). 

Kilde: NIFU, Data: Sikt, Web of Science.

Norges kunnskapsbalanse med verden

På samme måte som andre land bygger på norsk forskning, bygger norske forskere videre på forskning utført i andre land, ved å sitere internasjonal litteratur i sine egne publikasjoner. Figur 5.1f ser disse to strømmene i sammenheng, og betegner dem som import og eksport av kunnskap: import er andelen av referansene i norske artikler som går til et gitt land, det vil si hvor mye norsk forskning bygger på forskning fra dette landet, mens eksport er landets andel av siteringene til norske artikler (samme størrelse som figur 5.1e).

 Ved å sammenstille disse to andelene for hvert land kan man si noe om hvilken vei kunnskapsstrømmen mellom Norge og det enkelte landet i hovedsak går: om Norge henter mer kunnskap fra landet enn landet henter fra Norge (netto positiv, det vil si mer import enn eksport), eller om forholdet er motsatt (netto negativ, mer eksport enn import).

USA er den klart dominerende kunnskapsleverandøren til Norge med 27 prosent import og bare 11 prosent eksport. Kina er det mest ekstreme tilfellet i motsatt retning. Norsk forskning siterer Kina lite (7 prosent), mens Kina siterer norsk forskning mye (21 prosent), noe som gir en nettoeksport på 15 prosentpoeng. De fleste europeiske land (Tyskland, Frankrike, Nederland, Sverige) har omtrent balansert flyt.

Mønsteret illustrerer at norsk forskning fortsatt i stor grad er forankret i den etablerte vestlige kunnskapsbasen, mens andelene for Asia i større grad gjenspeiler landenes raskt voksende forskningsvolum enn en tilsvarende gjensidig kunnskapsutveksling. Norge henter dermed mest av sin kunnskap fra etablerte forskningsnasjoner, samtidig som norsk forskning blir lest og sitert av et stadig bredere og mer geografisk spredt publikum, jf. figur 5.1e.

Figur 5.1f Kunnskapsflyt mellom Norge og andre land, basert på siteringsstrømmer. 2025. ¹ 

¹ Andeler beregnet av totalt antall siteringer per land (basert på landandel per artikkel). Import: andel av referanser fra norske artikler til landet. Eksport: landets andel av siteringene til norske artikler. Kun de største landene er vist i figuren.

Kilde: NIFU, Data: Sikt, Web of Science.

Høyt siterte artikler

Generelt er siteringsfrekvensen til vitenskapelige artikler svært skjevfordelt. De fleste blir lite sitert eller ikke sitert i det hele tatt, mens noen få oppnår et ekstremt høyt antall siteringer. Høyt siterte artikler brukes gjerne som indikator på «toppforskning» eller «scientific excellence». Slik bruk er basert på antagelsen om at høyt siterte artikler representerer spesielt betydningsfulle vitenskapelige publikasjoner.

Vi har identifisert artikler med norske bidragsytere som er blant de 1 prosent mest siterte artiklene innenfor sine fagfelt (de fleste av dem har også forfattere fra andre land). Dette er artikler som typisk får hundrevis eller tusenvis av siteringer, og representerer bidrag som har hatt eksepsjonelt høy gjennomslagskraft i internasjonal forskning. I fjorårets rapport ble det vist hvordan Norge skåret på denne siteringsindikatoren sammenlignet med andre land.  Den viste at av alle norske publikasjoner tilhører 1,2 prosent de 1 prosent mest siterte artiklene i verden. I år har vi sett nærmere på hva disse artiklene faktisk har dreiet seg om, avgrenset til artikler fra 2023 og 2024. Titlene til artiklene er analysert, og det er laget en oversikt over de mest frekvente tittelordene, se figur 5.1g.

Den klart største klyngen av artikler representerer medisin og helse, med ord som «disease», «cancer», «burden», «mortality», «diagnosis» og «therapy». Innenfor dette fagområdet er særlig kreft (prostata, kolorektal, lymfom, livmorhals), nevrologiske tilstander (Alzheimer, hjerneslag, hjerneskade) og revmatologiske sykdommer (artritt) representert. En del artikler er kliniske retningslinjer og konsensusanbefalinger fra europeiske fagorganisasjoner, noe som forklarer hyppigheten av ord som «guideline».

En annen gruppe høyt siterte artikler handler om teknologi og kunstig intelligens, med «learning», «artificial», «intelligence», «digital», og «network» blant de mest frekvente ordene. Disse artiklene dekker maskinlæring, nevrale nettverk, bildediagnostikk, sensorsystemer og AI-assisterte kliniske verktøy.

Et tredje tydelig tema er klima, miljø og bærekraft, representert ved «climate», «carbon», «energy», «emission», «green», «sustainable» og «environmental». Disse artiklene spenner fra klimamodellering og havforskning til energiomstilling og miljøpolitikk.

Det er også en mindre gruppe rundt samfunnsvitenskap og utdanning, med ord som «social», «society», «education», «language», «mental» og «population», som omfatter artikler om sosiale medier, psykisk helse, migrasjon og utdanningspolitikk (ikke vist i figuren).

Figur 5.1g Frekvens for tittelord i høyt siterte artikler med norske bidragsytere (topp 1-prosentil). 2023 og 2024.

Kilde: NIFU. Data: Sikt, Web of Science.

Internasjonalt samarbeid

Internasjonalt samarbeid er en viktig del av forskningsprosessen. Slikt samarbeid gjør det mulig å dele data, kompetanse, infrastruktur og resultater over landegrenser. Bibliometrisk måles internasjonalt samarbeid ved at forskere fra ulike land forfatter en artikkel sammen.  

Samarbeidsraten går ned globalt

Figur 5.1h gir en oversikt over det totale internasjonale forskningssamarbeidet globalt for perioden 2016–2025. Av 3,14 millioner vitenskapelige artikler publisert på verdensbasis i 2025 hadde 760 000 forfatteradresser fra mer enn ett land. Det vil si at 24 prosent av artiklene hadde internasjonalt samarbeid.

Andelen artikler med internasjonalt samarbeid har blitt lavere de siste årene, og viser en svak nedadgående tendens etter 2020. Dette bryter en langvarig trend der det internasjonale forskningssamarbeidet gjennom flere tiår har økt. Dette gjelder i gjennomsnitt globalt, og tallene for enkeltland kan variere. Den viktigste driveren bak dette er den generelle forskyvningen i verdens forskningsproduksjon fra Vesten mot Asia – med en synkende andel for USA spesielt og en økende andel for Kina. Kinesiske forskere samarbeider relativt lite med andre lands forskere (se nedenfor). Når Kina samtidig utgjør en raskt økende andel av verdens totale publisering, vil denne kombinasjonen mekanisk trekke den globale samarbeidsandelen ned.

I figur 5.1h vises også volumet for ulike typer samarbeidsartikler: bilateralt samarbeid (to land), trilateralt samarbeid (tre land) og multilateralt samarbeid (fire land eller flere), i tillegg til artikler uten internasjonalt samarbeid. Det har vært en kraftig vekst for alle publikasjonstypene. Sammensetningen innad i det internasjonale samarbeidet har imidlertid endret seg noe: multilateralt samarbeid har mer enn doblet seg i denne perioden, en sterkere vekst enn for bilateralt samarbeid, som fortsatt er den klart vanligste samarbeidsformen i absolutte tall. Denne endringen kan tolkes som en gradvis dreining mot mer komplekse forskningssamarbeid med flere deltakerland, selv om disse fortsatt utgjør en liten andel av den totale publiseringen.

Figur 5.1h Antall og andel artikler med internasjonale samarbeid, verdenstotal. 2016–2025.

Kilde: NIFU. Data: Sikt, Web of Science.

Norge samarbeider mye internasjonalt

På landnivå er det store forskjeller i graden av internasjonalt samarbeid i form av sampublisering, se figur 5.1i for år 2025. Andelene av publikasjoner med internasjonalt samarbeid varierer fra 18 prosent for Kina til 81 prosent for Saudi-Arabia. USA ligger på 43 prosent. Danmark, Sverige og Norge ligger høyt i sjiktet, med henholdsvis 72, 72 og 70 prosent internasjonalt samarbeid i deres vitenskapelige publikasjoner.[1]

Generelt ser vi et mønster der store forskningsnasjoner har lavere andeler enn små land. Dette skyldes at land med store egne forskningssystemer har mindre behov for internasjonalt samarbeid, mens mindre og mellomstore forskningsnasjoner som Norge er langt mer avhengige av samarbeid over landegrensene. I tillegg spiller andre faktorer inn, som forskningspolitiske prioriteringer, landenes grad av åpenhet, deres attraktivitet som samarbeidspartnere, samt kultur og språk. Mange lavinntektsland, særlig i Afrika, har også svært høye andeler (se figur 5.1j). Dette er land med begrenset egen forskningsinfrastruktur og lite forskningsvolum, som i praksis har nesten ingen forskningsproduksjon uten internasjonale medforfattere.

Norges internasjonale samarbeid er nærmere analysert i delkapittel 5.3. Mens tallene her er basert på artikler indeksert i WoS, bygger analysen i 5.3 på NVA-data. Når NVA benyttes som datakilde, blir den samlede andelen internasjonalt samarbeid lavere. Det skyldes at NVA har en mer komplett dekning av norsk forskning, særlig innen humaniora og samfunnsvitenskap, fagområder der WoS dekker mindre av litteraturen, og hvor internasjonalt samarbeid er mindre utbredt.

Figur 5.1i Andel publikasjoner med internasjonalt samarbeid etter land. 2025.

Kilde: NIFU. Data: Sikt, Web of Science.

I figur 5.1j er andelene illustrert grafisk i et verdenskart.

Figur 5.1j Illustrasjon av andel publikasjoner med internasjonalt samarbeid per land. 2025.

Kilde: NIFU. Data: Sikt, Web of Science.

Noter:

[1] Det kan virke overraskende at andelen med internasjonalt samarbeid er så mye lavere på verdensbasis (24 prosent, jf. figur 5.1h) enn for de fleste enkeltland i figur 5.1i, der de fleste ligger et sted mellom 50 og 80 prosent. Forklaringen er at en internasjonal samarbeidsartikkel telles med i alle de involverte landenes egne andeler, men bare én gang i verdens totale tall. I tillegg bidrar Kina, som med sitt enorme publiseringsvolum (over en fjerdedel av verdens artikler) og lave samarbeidsandel (18 prosent) til å trekke det globale gjennomsnittet kraftig ned.