Indikatorrapporten

Dette delkapitlet presenterer en analyse av norsk vitenskapelig publisering i et internasjonalt komparativt perspektiv. Fokuset er på hvordan norsk forskning, målt i publiserings- og siteringshyppighet, hevder seg sammenlignet med andre land. Tre indikatorer brukes (se også tekstboks):

• Antall artikler: Antall artikler et land har bidratt til (heltelling)
• Antall artikkelbidrag: Antall artikkelandeler et land har bidratt til basert på modifisert brøktelling
• Relativ siteringsindeks: Fagfeltnormalisert siteringsindikator

Publiseringsindikatorer etter land

Kina er verdens største forskningsnasjon

Det er betydelige variasjoner mellom ulike land når det kommer til omfanget av vitenskapelige publisering. USA har lenge vært den klart største forskningsnasjonen globalt, men for noen år siden passerte Kina USA i publiseringsvolum. Kina har ytterligere styrket sin posisjon i de påfølgende år og i 2022 sto de for om lag 780 000 publikasjoner målt som artikkelbidrag. Dette utgjorde 23,2 prosent av verdens vitenskapelige kunnskapsproduksjon, se tabell 6.1a. Tilsvarende tall for USA var henholdsvis 491 000 og 14,6 prosent.

Kina og USA er betydelig større enn verdens øvrige nasjoner. På tredje og fjerdeplass på listen finner vi India og Storbritannia, med henholdsvis 169 000 og 140 000 artikkelbidrag. Norske forskere bidro til 25 500 artikler i 2022 eller 17 300 artikkelbidrag. Dette plasserer Norge som verdens 32. største forskningsnasjon målt i vitenskapelig publisering. Norges andel utgjorde 0,50 prosent av den globale artikkelproduksjonen. Blant de nordiske landene er Sverige den klart største forskningsnasjonen med vel 28 800 artikkelbidrag, deretter følger Danmark med 19 800, mens Finland rangerer like bak Norge med 15 200.  

Norge nummer tre befolkningsjustert

Når vi vurderer publiseringsvolum i forhold til befolkningstall, oppnår Norge 3,2 artikkelbidrag per 1 000 innbyggere (se signaturfigur for kapittel 6). Ut fra en slik målestokk er Norge blant landene i verden som har aller høyest publiseringstall og dermed forskningsintensitet, og rangerer som nummer tre i tabell 6.1a. Topplasseringen går til Sveits, som har en produktivitet på 3,5 artikkelbidrag per 1 000 innbyggere, tett etterfulgt av Danmark med 3,4 bidrag per 1 000 innbyggere. Store forskningsnasjoner som USA, Storbritannia og Tyskland har betydelig lavere publiseringsvolum relativt til folketallet enn Norge.

Likevel er det viktig å merke seg at forskjeller i befolkningstall ikke nødvendigvis gjenspeiler forskjeller i forskningsinnsats. En komplementærindikator er forholdet mellom artikkelproduksjon og faktorer som FoU-utgifter og FoU-årsverk. Det er imidlertid problematisk å si noe om slike produktivitetsforskjeller, blant annet som følge av at landene har ulik vitenskapelig spesialiseringsprofil og metodiske forskjeller i produksjonen av FoU-statistiske data.

Det globale forskningssystemet i endring

Tabell 6.1a viser også hvordan artikkelproduksjonen i alle land med mer enn 10 000 artikkelbidrag har utviklet seg i perioden fra 2018 til 2022. Av størst betydning er økningen i Kinas publiseringsvolum, med 65 prosent. Vi ser også at flere land i Midtøsten og Asia har hatt en svært sterk vekst, dette gjelder Saudi-Arabia, Pakistan, Tyrkia og India. For Saudi-Arabia har veksten trolig sammenheng med at landet har gjort store investeringer i universiteter og forskningslaboratorier de siste årene.

Norges artikkelproduksjon har også økt i løpet av perioden. Med en vekst på 12 prosent rangerer Norge som nummer 15 av de 42 landene som er vist i tabellen. De fleste europeiske landene har lavere vekstrate enn Norge; unntakene er Portugal, Hellas, Italia og Irland med en noe høyere økning.

De store europeiske forskningsnasjonene, Storbritannia og Tyskland, har et relativt stabilt publiseringstall i denne perioden. Det samme gjelder USA. Merk at dette er tall hvor det er justert for at artiklene har bidragsytere fra andre land. Beregnet etter heltallsmetoden ville vekstraten vært større for alle land.

Av barometerlandene har Norge en sterkere vekst enn alle de andre landene. Barometerlandene har hatt en relativt likeartet utvikling med vekst på mellom 4 og 8 prosent, høyest for Østerrike og lavest for Sverige.

Hva forklarer økningen?

Endringen i publiseringsvolumet vil generelt gjenspeile endringer i ressurser brukt på forskning i løpet av perioden, men også at datagrunnlaget for databasen, det vil si antallet tidsskrifter og publiseringskanaler som inngår, har vokst. Ikke minst har dekningen av tidsskrifter utgitt i Latin-Amerika og Asia økt. For noen land er denne faktoren av større betydning enn for andre.

Tabell 6.1a Vitenskapelig publisering i 2022, land med over 10 000 artikkelbidrag. Antall¹, andel² og utvikling siden 2018³

¹ Antall artikkelbidrag i 2022 per 1 000 innbyggere i 2022.
² Andel av verdensproduksjonen beregnet ut fra summen av alle lands artikkelbidrag.
³ Endring i antall artikkelbidrag fra 2018 til 2022.

Kilde: NIFU. Data: Web of Science.

Faglig spesialiseringsprofil

De store landene er naturlig nok de som generelt også har flest publikasjoner i de ulike fagfeltene. Hvert land har imidlertid sin egen særegne fagprofil, og her kan det være store forskjeller mellom nasjonene. For å gi et bilde av dette, har vi laget en oversikt over fagprofilene til Norge og barometerlandene basert på publiseringstall for 2022 (figur 6.1a).[1] Barometerlandene er et utvalg land som har mange likhetstrekk med Norge og som det derfor er naturlig å sammenligne seg med. I tillegg til de nordiske landene er Nederland og Østerrike medregnet.

Lite fysikk og kjemi  

Norge bidro til 12 prosent av barometerlandenes publisering totalt. Hvis fagprofilen hadde vært helt lik mellom landene ville også andelen vært 12 prosent i hvert av fagene. Det ser vi at den ikke er. Andelen er lavest i fysikk og kjemi med 8 prosent og høyest i geovitenskap med 18 prosent (Norges andel vises lengst til venstre i søylene). Dette innebærer at Norge har en sterk positiv spesialisering i geovitenskap og negativ i fysikk og kjemi. Også i biomedisin og klinisk medisin har Norge lave andeler (8-9 prosent) noe som indikerer at Norge har relativt lite forskning i disse fagene sammenlignet med gjennomsnittet i barometerlandene. Derimot er de norske andelene høye i helsevitenskap (her inngår blant annet samfunnsmedisin og sykepleievitenskap), samfunnsvitenskap og biologi.

Tilsvarende har de andre barometerlandene sin egen fagprofil. Nederland stod for nær 30 prosent av barometerlandenes totale publisering, men 45 prosent av forskningen innenfor psykologi. Danmark kjennetegnes av spesielt mye medisinsk forskning og forskning innen landbruk. Sverige har mye materialvitenskap og kjemi, mens Østerrike står sterkt innen blant annet matematikk når man bruker en slik relativ målestokk.

Figur 6.1a Faglig spesialisering Norge og barometerlandene. Landenes andel av barometerlandenes samlete publisering (artikkelbidrag) i 2022.

Kilde: NIFU. Data: Web of Science.

Siteringsindikatorer per land

I absolutte termer er det landene med størst produksjon av vitenskapelige artikler som også oppnår flest siteringer. Det er imidlertid vanlig å bruke størrelsesuavhengige mål for å vurdere om et lands artikler blir høyt eller lavt sitert. En slik indikator er relativ siteringsindeks, som er et uttrykk for gjennomsnittlig antall siteringer per publikasjon. Den viser om et lands publikasjoner er hyppigere eller sjeldnere sitert enn verdensgjennomsnittet, som er normalisert til 100.

Singapore på siteringstoppen

I figur 6.1b har vi beregnet relativ siteringsindeks for artiklene publisert i perioden 2020–2021. Indikatoren omfatter alle fagområder. Av verdens 42 største forskningsnasjoner vist i figuren, har Norge den 12. høyeste siteringsindeksen (115). Det vil si at de norske artiklene fra perioden 2020–2021 ble sitert 15 prosent over verdens-gjennomsnittet. Norges forskningspublikasjoner er dermed relativt høyt sitert.

Singapore og Storbritannia er de landene som i denne perioden oppnådde størst vitenskapelig innflytelse målt etter antall siteringer per artikkel. Artiklene til disse landene ble sitert henholdsvis 52 og 31 prosent mer enn verdensgjennomsnittet. Lavest siteringshyppighet har publikasjonene fra ikke-vestlige land.

I gruppen av barometerland, har Norge en siteringsindeks omtrent på linje med Finland (116) og Sverige (117), lavere enn Nederland (130) og Danmark (124), men høyere enn Østerrike (108).

Figur 6.1b Relativ siteringsindeks etter utvalgte land. 2020–2021.¹

¹Relativ siteringsindeks for artiklene publisert i perioden 2020–2021 og akkumulerte siteringer til disse publikasjonene t.o.m. 2023.

Kilde: NIFU. Data: Web of Science.

Svakt synkende siteringsindeks for norsk forskning siste år

Siteringsindeksen endres over tid. I figur 6.1.c har vi beregnet relative siteringsindekser for barometerlandene for 10 årsperioden 2013-2021. Som vi ser er det en del årlige fluktuasjoner i verdiene, men noen hovedtrender kan sees. Den innbyrdes relative posisjonen til landene har endret seg lite i løpet av 10 år, men forskjellen i siteringshyppighet mellom landene har blitt noe utjevnet. Nederlandsk og dansk forskning har vært høyt sitert gjennom hele perioden, men viser likevel en klart synkende tendens. Østerrike ligger lavest av barometerlandene i hele perioden. Nivået til Norge og Finland er relativt likt, men viser også en svakt nedadgående trend.

At siteringsindeksen til disse landene har sunket, kan delvis forklares med en annen utenforliggende faktor. Siteringsraten til Kina, som er den største bidragsyteren til kunnskapsproduksjonen i verden, har økt markert de siste årene. Kinesisk forskning var tidligere relativt lite sitert, men dette er ikke lenger tilfellet. Siden endringer i siteringsindeksen i en viss forstand er et «nullsumspill», vil en økning for noen land innebære en nedgang for andre. I tilfellet med Kina, som er så stor global aktør, påvirker dette siteringsindeksen til alle verdens øvrige land negativt.

Figur 6.1c Relativ siteringsindeks for barometerlandene 2013–2021.¹

¹Relativ siteringsindeks for artiklene publisert i perioden 2013–2021 og akkumulerte siteringer til disse publikasjonene t.o.m. 2023. Året i figuren refererer til året publikasjonene er gitt ut (utgivelsesår), og i beregningen er det justert for ulik observasjonsperiode (siteringslengde) for de ulike årgangene.

Kilde: NIFU. Data: Web of Science.

[1] Merk at fagfeltkategoriene som anvendes i denne analysen, er forskjellige fra dem som benyttes i kapittel 6.2. Det skyldes at analysene er basert på to ulike databaser hvor det faglige klassifiseringssystemet ikke er identisk.