Indikatorrapporten

Immaterielle rettigheter, eller «IPR», har lenge blitt brukt som et mål på resultater av forskning og innovasjonsvirksomhet. Det gjelder først og fremst patenter. Aggregerte patentdata gir informasjon om ulike aspekter ved ny teknologi med potensiale for industriell bruk, blant annet hva som blir oppfunnet, av hvem, når og hvor.

Varemerker er en annen immateriell rettighetstype som beskytter unike og gjenkjennelige tegn knyttet til et foretak, et produkt eller en tjeneste. Varemerker blir i økende grad brukt som en strategi av bedrifter som ønsker å differensiere seg selv og sine varer eller tjenester fra andre i markedet. Mens patentdata i større grad brukes i FoU-intensive næringer, særlig i industrien, er varemerker en lovende indikator blant annet for nyvinning i den voksende tjenestesektoren. En tredje rettighetstype er industriell design (tidligere ‘mønsterbeskyttelse’), som beskytter unik utforming av, spesielt, produkter.  I likhet med varemerker, er dette en kjennetegns rett, og kan sies å ha en mellomstilling mellom de mer etablerte innovasjonsindikatorer som patent- og varemerkestatistikk.

Ved å inkludere både patenter, design og varemerker, oppnår vi større bredde i indikatorene på nyvinninger. Analyser av IPR-statistikk bidrar til å øke forståelsen av opphav og anvendelse av nyvinninger. I dette kapittelet presenterer vi indikatorer knyttet til norsk bruk av IPR-systemet i en overordnet sammenheng. Vi fokuserer først på hvilke norske aktører som bruker IPR-systemet i Norge (Basert på uttrekk fra Patentstyrets datasett) og hvordan norske aktører søker patentbeskyttelse ellers i Europa (basert på Patstat2023a).

Internasjonal sammenheng

IPR-systemet blir stadig mer internasjonalisert. Denne trenden kommer særlig til uttrykk i Europa, hvor det jobbes med å konsolidere både et felles patentsystem, i regi av EPO (European Patent Office), og et felles registreringssystem for varemerker og design i EU land, i regi av EUIPO (European Union Intellectual Property Office, som er et EU-organ). Et enhetlig (‘unitary’) patentsystem ble introdusert i 2023 blant utvalgte land i Europa (ikke Norge i første omgang). Dette er ett viktig steg mot et europeisk system for de tre rettighetstypene: «enhetspatent», «EU-varemerke» og «EU-design».

Harmoniseringsarbeidet i Europa påvirker hvor og hvordan aktører søker IPR over tid. Norske aktører har kunnet benytte EPO på lik linje med andre europeiske land siden 2008. Det norske harmoniseringsarbeidet med EUIPO pågår fortsatt. Europeisk harmonisering har så langt først og fremst påvirket hvorvidt og hvordan utenlandske aktører søker (dvs. viderefører) rettigheter i Norge, og da hovedsakelig på patentområdet.

Patentstyret i Norge mottok i 2022 drøyt 20 200 søknader for IPR beskyttelse i Norge. Ifølge Patentstyrets egne data representerte det en betydelig oppgang etter pandemiåret 2020 (19 400) men en nedgang fra 2021 (21 300). I tillegg ble 6 400 europeiske patentsøknader (EPO-søknader) gjort gjeldende i Norge av Patentstyret i 2021. De fleste søknadene om varemerke- og patentbeskyttelse i Norge kommer fra utenlandske søkere, som først har søkt i et annet land, og deretter ønsker at rettigheten skal gjelde også i Norge. Cirka 20 prosent av IPR-søknadene Patentstyret mottok i 2022 hadde minst én norsk søker, mens det samme kun gjelder cirka 3,6 prosent av de europeiske søknadene gjort gjeldende i Norge i 2021.

Drøyt 55.000 ulike aktører i Norge (foretak og privatpersoner) har søkt IPR i Norge minst en gang siden 2000. Norske aktører har da stått for snaut 105 600 søknader ut 2022, om søknader som ennå ikke er publisert (‘ikke allment tilgjengelige’) regnes med. Tre-fjerdedeler av søknadsinngangen gjaldt varemerker, ca. 20 prosent patenter og drøyt 5 prosent industriell design.

Figur 5.1a presenterer hvordan norske aktører som har søkt varemerker og/eller patenter i perioden 2000 til 2022 fordeler seg geografisk på Norgeskartet. Aktørene er plassert ved hjelp av postnummer oppgitt i søknadene og vi skisserer slik et kart over indirekte økonomisk aktivitet i Norge så langt i dette århundret. Fargene viser de ulike rettighetstypene. Foretak som søker varemerker er mer fremtredende enn patenterende foretak i enkelte regioner (for eksempel rundt hovedstaden), mens bildet grovt sett er omvendt i andre områder (Rogaland, Trøndelag, Vestlandet). Men hovedpoenget er at IPR-aktive aktører er godt spredt rundt om i Norge.

Figur 5.1a Kart over ‘IPR-aktive’ aktører i Norge: 2000-2022 for henholdsvis patentering og varemerkebeskyttelse   

Kilde: Beregnet av NIFU med utgangspunkt i data fra Patentstyret

Utvikling av søknadstilgangen over tid

Søknadstilgangen har utviklet seg mye de siste 25+ årene. Men ulike faktorer på tilbud og etterspørselssiden fører til at norsk IPR aktivitet kan variere mye fra år til år. Effektene av koronapandemien eksemplifiserer hvordan IPR-baserte indikatorer kan påvirkes fundamentalt i løpet av kort tid. Andre episoder knyttet til store endringer, slik som IKT-boblen og finanskrisen, eller til utviklingen i konjunktur mer generelt, vil også påvirke IPR-baserte indikatorer.

Ved å anvende et lengre perspektiv kommer noen grunnmønstre fram som ellers skjuler seg i de mer kortsiktige variasjonene. Figur 5.1b presenterer utviklingen av norske søknader kvartalsvis fra og med 1996 til og med 2021. Når vi ser på alle norske patentsøknader (ca 15 000 både fra privatpersoner og fra små og store virksomheter i perioden 1996 til 2021) er utviklingen relativt flat, selv om det kan ha vært relative store svingninger (for eksempel i 2000, 2014, 2020) i perioden. Varemerker og design grupperes sammen som kjennetegns-rettigheter. Her peker utviklingen klart oppover i perioden. Svingningene som var antydet i norske hjemme-patentering (Domestic patent filings, i dette tilfellet patenter søkt i Norge av 'norske aktører') kommer sterkere fram, og deler utviklingen i tre: med topper (og påfølgende bunner i parentes) henholdsvis i 2000 (2003), i 2010 (2014) og 2018 (2020).

Figur 5.1b Utvikling i hhv søknader for patent- og for kjennetegnsbeskyttelse (varemerker og design): 1996 -2021 (år og kvartal)

Kilde: Beregnet av NIFU med utgangspunkt i data fra Patentstyret

Patentsøknader og tildelt patent: ulikt kvalitetsmål

Norsk patentering fremstår som relativt stabil når søknader telles. Men kvaliteten er en minst like viktig side av patentindikatorer som kvantiteten. For å tilnærme seg spørsmålet om kvaliteten på den norske søknadsmassen, kan patentprosessen deles inn i ulike faser. Tre faser er mest relevant i indikatorsammenheng:

• fase 1 fra opprinnelig søknad til publisering (18 måneder)
• fase 2 fra publisering til eventuell tildeling (oftest nye 18 måneder – 36 måneder)
• fase 3 fra tildeling til patentbeskyttelsen opphører (maks 20 år fra opprinnelig søknad).

Patentsøknaden som tildeles for så å holdes i kraft fram til den fyller 20 år, oppfyller hensikten med patentsystemet fullt ut. Oppfinnelsen er bokstavelig talt "patent", og patentets enerett kan representere store verdier. Patentsøknader som trekkes tilbake før de blir publisert (allment tilgjengelig) tyder på at oppfinnelsene egentlig ikke var liv laget.  Patentsøknader som aldri publiseres har lav verdi og representerer snarere en kostnad.

Det patentindikatoren forteller oss om innovasjon blir med andre ord ikke klargjort før de ulike fasene har fått tid til å løpe ut. Det blir tidligst kjent om den opprinnelige søknaden blir publisert etter 18 måneder. Tidligst 20 år etter opprinnelig søknad vil man se innovasjonens fulle verdi. Det er altså en grunnleggende avveining mellom hvor betimelig patentindikatorer er, og hvor mye indikatoren sier om innovasjonen og dens eventuelle verdi. Dette er derfor en viktig side ved patentsøknader som innovasjonsindikator.

Figur 5.1c presenterer søknadstilgang fra norske aktører fra 2003 og ut 2021. Tidsspennet på 20 år er valgt for å gi alle de opprinnelige søknader mulighet til å tre i kraft innen juni 2023, da statusen er målt. Endepunkt i 2021 er valgt på grunn av publiseringsperioden på 18 måneder.

Figur 5.1c Patenter søkt i Norge av norske aktører etter søknadens år og nåværende status: Publiserte saker*, 2003-2021.

* etter statusen i juni 2023.  Ikke-allment tilgjengelige søknader er tatt ut.
Kilde: Beregnet av NIFU med utgangspunkt i data fra Patentstyret

Upubliserte søknader utgjør en betydelig andel av de opprinnelige søknadene som Patentstyret mottar fra norske aktører. Men de er ikke presentert i figuren. Tar vi utgangspunkt i de 1 115 søknadene levert i Norge i 2023, har hele 48 prosent forsvunnet og er ikke lenger publisert i Patentstyrets database. Disse sakene er oftest ikke relevante i indikatorsammenheng.  Det er viktigere å skille blant de gjenværende publiserte sakene. For kohorten publiserte saker fra 2003 finner vi følgende:  

• 12 prosent ble tildelt og var i kraft for hele perioden
• 65 prosent hadde opphørt som patent før 20 år var gått
• De resterende 23 prosentene ble henlagt uten å ha blitt tildelt.

Verdien som oftest knyttes til patenter som innovasjonsindikatorer var altså oppnådd fullt ut av drøyt én av ti publiserte søknader fra 2003, mens ytterligere snaut 2/3 av sakene som ble publisert kan sies å ha representert en positiv verdi ettersom de hadde vært virksomme. Det betyr at snaut en fjerdedel av sakene i denne kohorten ikke hadde verdi som vi oftest tenker på i indikatorsammenheng. 

Norsk patentering i europeisk sammenheng

Patenter som blir tildelt i Europa representerer en merverdi i indikatorsammenheng i forhold til hjemmepatenter (de søkt i eget land) presentert over. Dette avsnittet omhandler patenter søkt og tildelt via EPO fordelt på Norge og de fem barometerlandene: Danmark, Finland, Sverige Nederland og Østerrike. Dette er land som har mange likhetstrekk med Norge, og er derfor land det er interessant å sammenligne oss med.

Blant europeiske patentsøknader (EP-A) levert direkte til EPO fremstår norsk patentering som forholdsvis beskjeden i volum. Én naturlig forklaring er landets størrelse, men volumet er fortsatt lavt når befolkningsstørrelse tas i betraktning. Andre faktorer som spiller inn er eksempelvis gjennomsnittlig foretaksstørrelse, industriell profil og regionale forskjeller. Dessuten har norske aktører tradisjonelt konsentrert patenteringen i hjemmemarkedet.

Dette søknadsmønsteret har i stor grad holdt seg også etter at Norge ble fullt medlem i EPO-systemet. Norske aktører leverte 532 patentsøknader via EPO i 2020, som er en oppgang på 24 prosent siden overgangen i 2008. Til sammenlikning økte Danmark sine europeiske søknader med drøye 20 prosent i samme periode. Fullmedlemskapet i den europeiske sammenslutningen forklarer noe av den relative økningen i antall søknader EPO mottok direkte fra norske søkere.

Det var likevel drøyt tre ganger så mange danske og seks ganger så mange svenske EP-A søknader i 2020. Figur 5.1d sammenlikner Norge med fem andre europeiske land. Figuren viser at Norges EP-søknader har variert noe i antall de siste 12 årene, men at de har utgjort en andel på tre eller fire prosent av den årlige søknadsmassen for disse landene samlet sett.

Figur 5.1d Europeiske patentsøknader (EP-A) for Norge og 5 barometer-land: 2008–2020: fraksjonstelling¹.

¹Opprinnelsesland er basert på søkerens adresse. Når det er både innenlandske og utenlandske søkere i en sak telles andelen norske søkere (fraksjonstelling).
Kilde: NIFU, kompilert på PATSTAT 2023A

Figuren underbygger dermed hypotesen om at overgangen til EPC-medlemskap ikke har ført til noen sterk økning blant norske aktører av EPO-systemet som søknadskanal. Til tross for dette har europeisk patentering blitt viktigere for Norge. En indikator som gjenspeiler internasjonaliseringen av norsk IPR på en mer fullstendig måte er norske patenter som blir gjort gjeldende via EPO-systemet.

Tildelte EP-patenter (EP-B) fanger bredere enn kun direkte EP-søknader. De kan også stamme fra patenter som først er søkt et annet sted slik som nasjonale søknader, via Patentstyret, og videreførte internasjonale søknader (PCT-søknader), såkalte «Euro-PCTs». Samtidig som dette gjenspeiler et bredere utvalg av oppfinnelser, er kvalitetsstempelet ekstra sterkt. Dette skyldes ikke bare at tildelingen beviser at oppfinnelsen kvalifiserer for beskyttelsen, men også at søkeren er klar til å ta den i bruk. Videre er patenter tildelt av EP generelt ansett for å holde en høy standard og å være enn sterk rettighet. Hovedproblemet er at tildelingen kan ta flere år, typisk mellom tre og fem, og at denne indikatoren dermed, i betydelig grad, er tilbakeskuende.

Figur 5.1e viser at antall EP-patenter som er tildelt norske aktører nærmest har tredoblet seg, med en brutto vekst på 187 prosent, mellom 2009 og 2021. Årgangen gjelder når patentet var tildelt ifølge sist tilgjengelig data (Patstat2023a). Noen teknologiområder har vokst mer enn andre. Mekanisk teknologi, altså «mechanical» og «civil engineering» har til sammen vokst mest (225 prosent) og fra et høyere utgangspunkt enn de øvrige teknologiområdene. «Civil engineering», som omfatter viktige deler av verft og oljevirksomhet, er viktig både i volum og i vekst. Oppfinnelser innen maskiner, pumper og komponenter er også viktige deler av bildet som figuren viser.

Figur 5.1e Norske patenter tildelt via EPO-systemet, etter teknologiområder.

Kilde: NIFU, kompilert på PASTAT 2023A

Teknologiområdet "Instruments" som omfavner både elektronikk og instrumenter vokser også raskt til 147 EU-patenter i 2021. Måleinstrumenter og medisinske verktøy er to viktige underkategorier. Kjemi er et sammensatt område, bestående av alt fra kjemiske stoffer til prosesser og bioteknologi, som har vokst med 140 prosent, og utgjorde i 2021 102 EU-patenter. Alle underkategorier har vokst fra et nokså lite utgangspunkt. Farmasøytiske midler har fulgt trenden og er den største underkategorien.