Indikatorrapporten

Arbeidsmarkedet for høyt utdannede

Dette delkapitlet belyser ulike sider av arbeidsmarkedet for høyt utdannede basert på tall fra tre datakilder. Først presenterer vi tall fra NIFUs halvtårsundersøkelse av nyutdannede mastergradskandidater. Deretter ser vi nærmere på utviklingen i arbeidsmarkedsstatistikk for høyt utdannede fra SSBs arbeidskraftsundersøkelse. Til sist presenterer vi data om næringslivets kompetansebehov hentet fra NHOs kompetansebarometer som utarbeides av NIFU.

Kandidatmarkedets regionale spredning

Vi bruker her data fra NIFUs kandidatundersøkelse til å belyse om det har blitt større regional spredning i tilbudet av mastergradsutdanning og mastergradskandidater i arbeidsmarkedet etter kvalitetsreformen i høyere utdanning. Kvalitetsreformen ga institusjonene større frihet til å opprette studieprogram. Kandidatundersøkelsen kartlegger bostedsfylke og arbeidsmarkedstilpasning for nyutdannede kandidater med høyere grad et halvt år etter eksamen, hvor de var bosatt før de påbegynte utdanningen (17 år) og ved hvilken type institusjon de tok utdanningen, før og etter kvalitetsreformen.

Kandidatundersøkelsen

Behov for mer mastergradsutdanning i mange fylker

Kvalitetsreformen i høyere utdanning har ført til større regional spredning i tilbudet av mastergradsutdanning, men er fortsatt i for stor grad konsentrert i de mest sentrale fylkene, sett i forhold til etterspørselen etter mastergradskandidater i arbeidsmarkedet. Det er imidlertid ikke Oslo som har for mange mastergrads-kandidater, men storbyfylkene Vestland og Trøndelag.

Stadig flere mastergradskandidater utdannes ved høgskoler og nye universitet

Figur 3.5a viser fordelingen av mastergradskandidater på typer av institusjoner i henhold til den statusen institusjonen hadde i den siste undersøkelsen i 2019. Nytt universitet er alle institusjoner som har fått universitetsstatus etter kvalitetsreformen i høyere utdanning i 2003, inkludert høgskoler de har fusjonert med.

Figuren viser at det etter kvalitetsreformen i høyere utdanning har vært en stor økning i andelen av mastergradskandidatene, særlig for de nye universitetene, men også for høgskolene. Siden disse institusjonene har en mye større regional spredning enn de tradisjonelle universitetene som i de fleste tilfellene er i de største byene i de mest sentrale fylkene, innebærer dette at det også har blitt betydelig større regional spredning i tilbudet av mastergradsutdanning. Før 2008 omfattet tallene også hovedfag og andre grader.

Figur 3.5a Mastergradskandidater i NIFUs halvtårsundersøkelse etter institusjonens status.1 1995–2019. Prosent.

Figuren er interaktiv. Hold musepekeren over feltene for detaljer.

1 Nytt universitet omfatter dem som har fått universitetsstatus etter kvalitetsreformen i høyere utdanning i 2003. Tom 2007 omfattet kandidattallene også hovedfag og andre grader.

Kilde: NIFU, Kandidatundersøkelsen

Mastergradsstudentene fortsetter å strømme til Oslo

I figur 3.5b har vi belyst om dette også har ført til større regional spredning i tilgangen på nyutdannede mastergradskandidater i arbeidsmarkedet, ved å estimere rater for netto inn/utflytting for mastergradskandidater som påbegynte utdanningen før og etter kvalitetsreformen i de ulike fylkene.

Figur 3.5b Netto inn/utflytting av mastergradskandidater i fylke regnet fra 17 års alder, i prosent av kandidater som bodde i fylket ved 17 års alder. 1995–2007 og 2009 –2019.

image3u4w2.png

Kilde: NIFU, Kandidatundersøkelsen

Ratene er estimert som differansen mellom antall mastergradskandidater som bodde i fylket et halvt år etter eksamen, og antall kandidater som bodde i fylket ved 17 års alder, i prosent av antall kandidater som bodde i fylket ved 17 års alder. Vi har videre delt kandidatene i to grupper: de som ble uteksaminert senest i 2007 og derfor må ha påbegynt utdanningen før kvalitetsreformen, og de som ble uteksaminert senere og derfor i de fleste tilfelle har påbegynt utdanningen etter kvalitetsreformen.

Ratene gir ikke et eksakt bilde av flytting relatert til mastergradsutdanning, men vi må kunne anta at mastergradsutdanningen er den viktigste forklaringen på de store forskjellene mellom fylkene. Figuren viser at det har vært en nedgang i ratene etter kvalitetsreformen i de fleste fylkene. Dette tilsier en større regional spredning i tilgangen på nyutdannede mastergradskandidater. Nettoinnflyttingen til Oslo, som er klart størst, har blitt mindre, samtidig som utflyttingen har blitt mindre i alle fylkene med størst netto utflytting. Trøndelag er det eneste fylket med vesentlig avvik fra dette mønsteret, ved at innflyttingen har blitt større.

Likevel ser vi at flyttemønsteret i hovedsak består. Det er fortsatt veldig stor innflytting til Oslo, netto innflytting i perioden 2009–2019 er mer enn det dobbelte av antall kandidater som var hjemmehørende i fylket, det vi si at de bodde i fylket da de var 17 år. Samtidig er det fortsatt stor netto utflytting for alle fylkene som ikke har en storby, og heller ikke et av de fire største og eldste universitetene. I fylkene med størst netto utflytting utgjør netto utflytting omtrent halvparten av alle kandidater som var hjemmehørende i fylket. Tallene viser en veldig klar sammenheng mellom netto ut/innflytting og det å være storby og å ha en stor utdanningsinstitusjon.

Størst utflytting til Oslo i alle fylker

Figur 3.5c som tar for seg relativ netto utflytting til Oslo i de ulike fylkene, og vi ser at det er netto utflytting til Oslo i alle fylker. Figuren viser også at det er et klart mønster at flyttestrømmen til Oslo er størst i de mest nærliggende fylkene. Det er også slik at netto utflytting til Oslo er større enn utflyttingen til alle andre fylker, i alle fylker.

I de fleste fylkene ser vi også en nedgang i utflyttingen til Oslo for dem som ble uteksaminert i 2009 eller senere, altså tok utdanningen etter kvalitetsreformen i høyere utdanning. Størst nedgang er det for Agder, mens det er en liten økning for Rogaland og Vestland fylke.

Figur 3.5c Relativ netto utflytting av masterkandidater til Oslo i de ulike fylkene. 1995–2007 og 2009–2019.

image0plqr.png

Kilde: NIFU, Kandidatundersøkelsen

Regionale forskjeller i mistilpasning til arbeidsmarkedet

Figur 3.5d viser prosentandel av mastergradskandidater i arbeidsstyrken som var arbeidsledig, undersysselsatt eller i ufrivillig irrelevant arbeid etter bostedsfylke et halvt år etter eksamen i to perioder. Figuren viser at det er betydelige forskjeller mellom fylkene. På tross av den store innflyttingen til Oslo er andelen mistilpassede under gjennomsnittet i begge periodene. Den har økt i forhold til de andre fylkene i perioden etter kvalitetsreformen, noe som kan skyldes den store innflyttingen.

Det er også interessant at det andre fylket med netto innflytting av et visst omfang, Trøndelag, har en høy andel mistilpassede. NTNU er nå Norges største universitet, og spørsmålet er om forklaringen på den høye andelen mistilpassede er at tiltrekningskraften til dette universitetet er større enn det det regionale arbeidsmarkedet kan absorbere, og at det er skapt et overskudd av kandidater i arbeidsmarkedet. Også Vestland fylke, som har to av landets største utdanningsinstitusjoner, har høy mistilpasning.

For andre fylker, som Møre og Romsdal, ser vi det motsatte mønsteret; andelen mistilpassede er under gjennomsnittet, selv om det har størst netto utflytting. Det kan indikere at tilbudet av mastergradsutdanning er for dårlig, sett i forhold til etterspørselen etter mastergradskandidater i arbeidsmarkedet.

Figur 3.5d Prosentandel mistilpassede mastergradskandidater av kandidater i arbeidsstyrken etter bostedsfylke. 1995–2005 og 2007–2019.

imagesevle.png

Kilde: NIFU, Kandidatundersøkelsen

Arbeidsmarkedet for høyere utdannede

Ifølge tall fra Arbeidskraftundersøkelsen (AKU) som gjennomføres av SSB var det om lag 2,7 millioner sysselsatte i Norge i 2020. Av disse var 43 prosent høyt utdannede, hvilket innebærer at de hadde utdanning på universitets- og høgskolenivå.[1] I 2010 var 36 prosent av de sysselsatte høyt utdannede.

Arbeidskraftundersøkelsen

Videre hadde 41 prosent en utdanning på videregående skoles nivå og 15 prosent en utdanning på grunnskolenivå av alle sysselsatte i Norge i 2020. I 2010 var de tilsvarende andelene henholdsvis 44 prosent og 19 prosent. Totalt var det om lag 1 163 000 høyt utdannede sysselsatte i 2020, noe som er en økning på om lag 252 000 personer i forhold til 2010.

Innenfor næringen høyere utdanning har tre fjerdedeler av de sysselsatte høyere utdanning

Det framgår av figur 3.5e at andelen sysselsatte med høyere utdanning var høyest innenfor undervisning i begge årene. I 2010 og 2020 var andelene høyt utdannede innenfor undervisning henholdsvis 76 prosent og 77 prosent. Det er ikke så overraskende at mange sysselsatte i denne næringen er høyt utdannede. Grunnen til det er at næringen omfatter all undervisning, fra undervisning i barnehagen til undervisning innenfor høyere utdanning, inklusiv tjenester tilknyttet undervisning.

Økning i andelen med høyere utdanning i alle næringer

Figur 3.5e viser at andelen høyt utdannede også var høy i andre næringer i 2020. Dette omfatter næringene finansiering og forsikring (68 prosent), informasjon og kommunikasjon (65 prosent), offentlig administrasjon, forsvar og sosialforsikring (63 prosent),[2] og helse- og sosialtjenester (56 prosent). De næringene som hadde lavest andel høyt utdannede sysselsatte dette året, var bygge- og anleggs-virksomhet (13 prosent), jordbruk, skogbruk og fiske (16 prosent), transport og lagring (20 prosent) og overnattings- og serveringsvirksomhet (20 prosent). Det har vært en økning i andelen høyt utdannede sysselsatte fra 2010 til 2020 innenfor alle næringene i figuren. Regnet i prosentpoeng har det vært størst økning i denne andelen i perioden innenfor finansiering og forsikring (18 prosentpoeng), og helse- og sosialtjenester (10 prosentpoeng). Økningen i andelen i perioden har vært minst innenfor undervisning (økning på 1 prosentpoeng), og transport og lagring (økning på 2 prosentpoeng).

Figur 3.5e Andelen høyt utdannede sysselsatte etter hovednæring, 2010 og 2020 og etter kjønn, 2020. 1

Figuren er interaktiv. Velg fane i menyen over figuren, og hold musepekeren over feltene for detaljer.

1 Figuren viser hovednæringer etter Standard for næringsgruppering (SN2007). Sysselsatte i ukjente næringer er ikke inkludert. Disse utgjorde om lag 9 000 personer (4 000 kvinner og 5 000 menn) i 2020 og 10 000 personer i 2010. Høyt utdannede sysselsatte omfatter sysselsatte med utdanning på universitets- eller høgskolenivå.

Kilde: SSB, Arbeidskraftundersøkelsen

I et flertall av næringene har kvinner høyest andel høyt utdannede

Vi ser av den andre fanen i figur 3.5e at andelen høyt utdannede var høyest innenfor undervisning både blant menn og kvinner i 2020 (begge 77 prosent). Blant menn befant den nest høyeste andelen høyt utdannede sysselsatte seg innenfor finansiering og forsikring (72 prosent), mens den tredje høyeste andelen var innenfor offentlig administrasjon, forsvar og sosialforsikring (64 prosent). De næringene som hadde den nest og tredje høyeste andelen høyt utdannede blant kvinner var informasjon og kommunikasjon (71 prosent), offentlig administrasjon, forsvar og sosialforsikring (62 prosent), og finansiering og forsikring (62 prosent). Blant menn var andelen høyt utdannede sysselsatte lavest innenfor bygge- og anleggsvirksomhet (11 prosent), jordbruk, skogbruk og fiske (11 prosent), transport og lagring (17 prosent), og varehandel og reparasjon av motorvogner (17 prosent). Tilsvarende andel blant kvinner fant vi innenfor overnattings- og serveringsvirksomhet (20 prosent), og varehandel og reparasjon av motorvogner (24 prosent).

Næringslivets kompetansebehov

Gjennom NHOs kompetansebarometer som gjennomføres av NIFU har vi informasjon om næringslivets behov for arbeidskraft med ulike typer kompetanse, se nærmere om kompetansebarometeret i faktaboksen.

NHOs kompetansebarometer

Fortsatt stor etterspørsel etter kompetanse blant NHOs medlemsbedrifter

I 2020 oppga 58 prosent av NHO-bedriftene at de hadde et udekket kompetanse-behov. Grovt sett var dette på nivå med tidligere år, og andelen med et udekket kompetansebehov har dermed holdt seg stabil på rundt 6 av 10 bedrifter i samtlige år barometeret er gjennomført.

I figur 3.5f framgår bedriftenes vurdering over tid. For næringslivet generelt oppgir rundt halvparten at de har et udekket kompetansebehov. At bedriftene meldte om etterspørsel etter kompetanse på omtrent samme nivå i år som tidligere år, var noe overraskende, da samfunnet i perioder har vært mer eller mindre nedstengt som følge av koronapandemien. Pandemien rammet særlig bedrifter innenfor reiseliv, servering, transport og handel og kultur, mens bransjer som bygg og anlegg, industri, olje og gass og deler av varehandelen i mindre grad ble berørt. Pandemien har med andre ord rammet bransjene ulikt, og enkelte bransjer meldte om vanskelige tider med nedbemanning og permitteringer. En mulig forklaring på at flere bedrifter har udekket kompetanse også i nedgangstider kan være at store omstillinger krever høyere eller annen kompetanse i bedriften. Et meldt kompetansebehov er heller ikke ensbetydende med behov for flere ansatte, men kan også gjelde kompetanseheving for dem som allerede er ansatt i bedriftene.

Figur 3.5f NHO-bedriftenes vurdering av i hvilken grad de har et udekket kompetansebehov. 2014–2020.1

imageipct.png

1 Tidsserien vises for de årene spørsmålet har vært stilt bedriftene: 2014 (N=5 302), 2015 (N=5 685), 2016 (N=5 183), 2017 (N=5 557), 2018 (N=6 409), 2019 (N=6 996) og 2020 (N=5 547).

Kilde: NHOs kompetansebarometer 2020, NIFU

Lavest etterspørsel på Østlandet, i Agder og Rogaland

De landsforeningene som meldte om størst etterspørsel etter kompetanse, var Abelia, Mediebedriftenes landsforening og Byggenæringens landsforening. I motsatt ende, med tilstrekkelig kompetanse, var de transportrelaterte bransjeforeningene NHO Transport, NHO Luftfart og NHO Logistikk. Kompetansebehovet hadde også regionale forskjeller, og størst kompetanse-etterspørsel hadde bedriftene på Vestlandet, i Trøndelag og Nord-Norge. Etterspørselen var mindre i det sentrale Østlandet, Agder og Rogaland – noe som for øvrig også gjaldt for bedriftene utenfor NHO-fellesskapet.

Største udekkede kompetansebehov innenfor finansiering, forsikring og IKT

I næringslivet generelt var det størst udekkede kompetansebehov innenfor bransjene finansiering og forsikring og informasjon og kommunikasjon, der to tredjedeler av foretakene meldte om et udekket kompetansebehov. Deretter fulgte foretak innenfor vannforsyning, avløp og renovasjonsvirksomhet, industri og bygg- og anleggsvirksomhet. Bransjene med minst udekkede kompetansebehov, altså der flest bedrifter hadde tilstrekkelig med kompetanse, var innenfor annen tjenesteyting, utvinning av olje og gass og transport og lagring. En fullstendig oversikt over andel norske foretak med udekkede kompetansebehov etter bransje er vist i figur 3.5g.

Figur 3.5g Andel norske foretak som i stor eller noen grad har udekket kompetansebehov etter næring. 2020.

Figuren er interaktiv. Hold musepekeren over feltene for detaljer.

Kilde: NHOs kompetansebarometer 2020, NIFU (N=5 039)

Endrede arbeidsformer krever mer IKT-kompetanse

I kompetansebarometeret for 2020 var et av de nye temaene IKT-kompetanse. Bedriftene fikk tre spørsmål knyttet til dette. Det første spørsmålet var om bedriftene hadde tilstrekkelig med IKT-kompetanse, hvilke former for IKT-kompetanse de hadde behov for og hvilke forhold kompetansebehovet var knyttet til.

Rundt en fjerdedel av NHOs medlemsbedrifter oppga at de hadde utilstrekkelig med IKT-kompetanse. Samtidig oppga om lag halvparten at IKT-kompetansen bare i noen grad var tilstrekkelig, mens kun 15 prosent oppga at den i stor grad var tilstrekkelig. De 15 prosentene som oppga at de i stor grad hadde tilstrekkelig med IKT-kompetanse, må anses å ha dekket sitt behov for IKT-kompetanse, mens resten kan tolkes som om de primært sett får dekket sitt behov for IKT-kompetanse, samtidig som de også kan ha behov for ytterligere kompetansepåfyll. NHO Reiseliv, Byggenæringens landsforening, Sjømat Norge og NHO Luftfart var landsforeningene som meldte om høyest andel med utilstrekkelig IKT-kompetanse. I motsatt ende fant vi Abelia, Mediebedriftenes landsforening og Energi Norge, hvor bedriftene i større grad hadde tilstrekkelig med IKT-kompetanse.

Økt behov for å kommunisere og samarbeide på digitale plattformer

Kompetansebehovet var i hovedsak knyttet til behovet for å kommunisere og samarbeide på digitale plattformer, nye digitale løsninger, samt endrede arbeidsoppgaver og -former som følge av nye digitale løsninger. Dette gjaldt både bedriftene som hadde tilstrekkelig av denne kompetansen, og de som trengte mer. Når flertallet av bedriftene meldte om et stort behov for IKT-kompetanse innen kommunikasjon og samarbeid, er det nærliggende å anta at behovet hadde oppstått som følge av utstrakt bruk av hjemmekontor og bruk av nye digitale plattformer i forbindelse med den pågående koronapandemien. Figur 3.5h viser hvilke områder som NHO-bedriftene oppga å ha kompetansebehov innenfor.

Figur 3.5h Områder der NHO-bedriftene1 trenger IKT-kompetanse. 2020.

imageb7lx5.png

1 Figuren omfatter kun bedrifter som har besvart spørsmål om IKT-kompetanse. Bedrifter som har besvart «ikke relevant» er holdt utenfor (N=4 535).

Kilde: NHOs kompetansebarometer 2020, NIFU

 

[1] Høyt utdannede sysselsatte omfatter sysselsatte med universitets- og høgskoleutdanning på enten lavere eller høyere nivå, samt sysselsatte med forskerutdanning.

[2] Sosialforsikring omfatter trygdeordninger underlagt offentlig forvaltning.