Indikatorrapporten

Offentlig innovasjon handler om mer enn nye digitale løsninger og effektivisering. I møte med store samfunnsutfordringer som klimaomstilling, demografiske endringer og økende forventninger til offentlige tjenester, utvikler og tar offentlige virksomheter i bruk nye produkter, tjenester, arbeidsformer og samarbeidsmodeller som skaper verdi for innbyggere og samfunn. Samtidig viser både forskning og internasjonale erfaringer at innovasjon i offentlig sektor fortsatt er krevende å definere og måle, selv om sektoren i stadig større grad blir anerkjent som en sentral drivkraft for innovasjon og samfunnsutvikling.

Hva er innovasjon i offentlig sektor og hvordan måle den?

Innovasjon i offentlig sektor har de siste årene fått økt oppmerksomhet både i forskningen og i politikkutformingen. Bakgrunnen er at offentlige virksomheter står overfor store samfunnsutfordringer knyttet til blant annet demografiske endringer, klimaomstilling, digitalisering og økte forventninger til kvaliteten på offentlige tjenester. Innovasjon blir derfor sett på som et viktig virkemiddel for å utvikle bedre løsninger, øke kvaliteten på tjenestene og sikre en mer bærekraftig offentlig sektor.

Samtidig er innovasjon i offentlig sektor et komplekst begrep som forstås og måles på ulike måter. OECDs Oslo Manual er den mest anerkjente internasjonale referansen for definisjon og måling av innovasjon. I den fjerde utgaven fra 2018 defineres innovasjon som et nytt eller vesentlig forbedret produkt eller en prosess som skiller seg betydelig fra tidligere produkter eller prosesser, og som er tatt i bruk eller gjort tilgjengelig for brukere. Innovasjon handler dermed ikke bare om å få nye ideer, men om å realisere dem. Selv om Oslo Manual primært er utviklet for næringslivet, har den betydning for hvordan innovasjon forstås og måles også i offentlig sektor (OECD / Eurostat, 2018).

I offentlig sektor må innovasjonsbegrepet imidlertid tilpasses organisasjoner som ikke har profitt som hovedmål. Her er hensikten i større grad å skape samfunnsverdi gjennom bedre tjenester, mer effektiv ressursbruk, økt kvalitet eller bedre løsninger på komplekse samfunnsutfordringer. Dette innebærer at innovasjon vurderes ut fra hvilken verdi den skaper for innbyggere, brukere og samfunnet som helhet, snarere enn økonomisk avkastning alene (OECD, 2020).

Den norske diskusjonen peker på at det ikke finnes én entydig forståelse av hva innovasjon i offentlig sektor er. Tvert imot eksisterer det flere perspektiver som legger vekt på ulike sider ved innovasjonsbegrepet. Noen tilnærminger ser innovasjon først og fremst som et spørsmål om effektivisering av organisasjoner og tjenester, mens andre legger større vekt på demokratisk verdiskaping, samhandling og brukerinvolvering, se Røste (2019). Det nasjonale forskernettverket for innovasjon i offentlig sektor, INNOFF, jobber for å «styrke og synliggjøre forskning om samskaping og innovasjon i offentlig sektor» og derfor en også en relevant kilde å trekke frem. Videre finnes det ulike podkast-episoder som tar for seg diskusjoner av spørsmålet «hva er innovasjon i offentlig sektor», se Ingeborgrud mfl. (2025).

På tvers av diskusjonene er det noen sentrale perspektiver. Ett perspektiv springer ut av New Public Management (NPM). Her forstås innovasjon som nye måter å organisere, styre og levere tjenester på som gir mer effektive resultater. Innovasjon blir knyttet til måloppnåelse, produktivitet og bedre ressursutnyttelse. Fra dette perspektivet er konkurranse, resultatmålinger og ledelsesmessige reformer viktige drivere for innovasjon. Kritikken mot denne tilnærmingen er at den kan overse de bredere samfunnsmessige verdiene som offentlig sektor skal skape.

Som et alternativ har forskningen påpekt betydningen av offentlige verdier. Offentlig sektor skal ikke bare levere tjenester effektivt, men også ivareta hensyn som likhet, demokrati, rettssikkerhet og sosial bærekraft. Innovasjon må derfor vurderes ut fra om den bidrar til slike samfunnsmål. Dette gjør innovasjon i offentlig sektor mer utfordrende å definere og måle enn innovasjon i privat sektor. Verdiskapingen kan være langsiktig, sammensatt og vanskelig å uttrykke gjennom enkle indikatorer.

Et tredje perspektiv understreker betydningen av samarbeid og samproduksjon. Offentlige innovasjoner utvikles sjelden av én aktør alene. Innbyggere, brukere, frivillige organisasjoner, forskningsmiljøer og private virksomheter deltar ofte i utviklingen av nye løsninger. Innovasjon oppstår dermed gjennom samspill mellom ulike aktører med ulike kunnskaper og interesser. Dette perspektivet har fått økende betydning i takt med fremveksten av komplekse samfunnsutfordringer som krever samarbeid på tvers av sektorer og organisasjoner.

Denne forståelsen ligger også til grunn for Copenhagen Manual, som ble utviklet av det danske Center for Public Innovation i samarbeid med eksperter fra en rekke land. Manualen har som mål å skape et felles grunnlag for måling av innovasjon i offentlig sektor. Her forstås innovasjon som implementering av nye eller betydelig forbedrede løsninger som skaper verdi for organisasjonen, brukerne eller samfunnet. Samtidig understrekes det at offentlig sektor er mangfoldig, og at måling av innovasjon må tilpasses nasjonale og organisatoriske forhold. Copenhagen Manual fremhever særlig betydningen av systematisk kunnskapsinnhenting og internasjonalt sammenlignbare data for å styrke offentlig innovasjonspolitikk (Center for Offentlig-Privat Innovation, 2021).

På tvers av de ulike perspektivene er det mulig å identifisere noen felles kjennetegn ved innovasjon i offentlig sektor. For det første innebærer innovasjon en faktisk endring som tas i bruk i organisasjonen. For det andre skal innovasjonen skape verdi, enten for brukere, organisasjonen eller samfunnet. For det tredje er innovasjon ofte et resultat av samarbeid mellom flere aktører. Til slutt er innovasjon nært knyttet til læring, eksperimentering og evnen til å håndtere usikkerhet.

Innovasjon i offentlig sektor kan derfor forstås som utvikling og implementering av nye eller vesentlig forbedrede produkter, tjenester, prosesser, organisasjonsformer eller styringsformer som skaper offentlig verdi. Oslo Manual gir det grunnleggende konseptuelle rammeverket for å forstå innovasjon, mens Copenhagen Manual tilpasser denne forståelsen til offentlig sektor og behovet for måling. Samtidig viser både norsk og internasjonal forskning at innovasjon ikke bare handler om nye løsninger, men også om hvordan ulike aktører samarbeider for å skape bedre samfunnsmessige resultater. Innovasjon i offentlig sektor er derfor både et spørsmål om effektivitet, kvalitet, demokrati og verdiskaping for innbyggerne.

Status for måling av innovasjon i offentlig sektor

De nordiske landene har vært blant pionerene på området. Danmark har utviklet verdens første nasjonale innovasjonsbarometer for offentlig sektor gjennom et samarbeid mellom Danmarks Statistik og Center for Offentlig-Privat Innovation (CO-PI). Den nyeste statistikken ble publisert med referanse til 2023, og gjennomføres etter EUs og OECDs retningslinjer for innovasjonsstatistikk. Undersøkelsen gir informasjon om andelen innovative arbeidsplasser, innovasjonstyper, nyhetsgrad, verdiskaping og samarbeid om innovasjon. Danmark er dermed et av få land som har etablert en viss kontinuitet i målingen av offentlig innovasjon. Med nedleggelsen av CO-PI 31. desember 2025 er det dog noe usikkert om det blir gjennomført en ny runde av det danske innovasjonsbarometeret.

I Norge finnes flere datakilder som belyser ulike sider ved innovasjon i offentlig sektor, men ingen samlet og regelmessig nasjonal statistikk. I 2024 publiserte KS sin nyeste utgave av Innovasjonsbarometeret[1]. Denne gir innsikt i innovasjonsaktivitet og innovasjonsprosesser i kommunal sektor. Innovasjonsbarometeret bygger på metodikken utviklet i Danmark og representerer den viktigste norske kartleggingen av innovasjon i kommunesektoren.

For statlig sektor gjennomførte Digitaliseringsdirektoratet (Digdir) Innovasjonsbarometeret i 2021, som kartla innovasjonsaktiviteten i departementer og direktorater[2]. Undersøkelsen viste høy innovasjonsaktivitet, økt samarbeid og betydelig arbeid med radikale innovasjoner. Etter 2021 har det imidlertid ikke blitt gjennomført nye runder av innovasjonsmålingen.

Digdir og DFØ har publisert Anskaffelsesundersøkelsen 2024[3], som blant annet måler innovasjon som en del av offentlige anskaffelser. Undersøkelsen gir verdifull informasjon om innovasjonsorientering og modenhet innen offentlige innkjøp, men er ikke en direkte innovasjonsundersøkelse på samme måte som innovasjonsbarometrene.

I tillegg produserer Statistisk sentralbyrå (SSB) løpende statistikk om digitalisering og IKT i offentlig sektor, der nyeste utgave kom i 2025[4]. Statistikken dekker blant annet digitaliseringstiltak, digitale tjenester, datadeling, informasjonssikkerhet og IKT-kompetanse. Selv om den først og fremst måler digitaliseringsutvikling og ikke innovasjon direkte, representerer den potensielt en kilde til kontinuerlig kunnskap om offentlige virksomheters omstillings- og utviklingsarbeid.

Sverige har også utviklet et omfattende system for måling av innovasjon i offentlig sektor. Den hittil siste undersøkelsen dekker perioden 2021–2022 og er gjennomført av Statistiska centralbyrån (SCB) på oppdrag fra Vinnova[5]. Statistikken omfatter både innovasjonsaktivitet på arbeidsplassen og systematisk innovasjonsarbeid på organisasjonsnivå. Resultatene viser blant annet at om lag halvparten av de offentlige arbeidsplassene var innovasjonsaktive i perioden. Samtidig har det foreløpig ikke blitt annonsert noen videreføring av undersøkelsen, og den framstår derfor som en periodisk kartlegging snarere enn en løpende statistikkproduksjon.

I Nederland ble den første nasjonale kartleggingen av offentlig innovasjon gjennomført i 2021 gjennom Dutch Government Innovation Barometer[6]. Undersøkelsen viste at 86 prosent av de deltakende offentlige organisasjonene hadde innført minst én innovasjon i perioden 2019–2020. Kartleggingen bygget på erfaringer fra de nordiske innovasjonsbarometrene og hadde som mål å undersøke hvilke innovasjoner som ble gjennomført, hvordan de oppsto, og hvilke offentlige verdier de skapte. Det er imidlertid ikke gjennomført tilsvarende nasjonale kartlegginger i etterkant, og Nederland mangler dermed en regelmessig statistikk på området.

Hverken i EU eller i OECD pågår det systematisk måling av innovasjon i offentlig sektor. Likevel kan ulike initiativer trekkes frem. For OECD er OPSI (Observatory of Public Sector Innovation) sentral. Organisasjonen ble etablert for å hjelpe myndigheter med å utvikle nye løsninger på komplekse samfunnsutfordringer og styrke innovasjonsevnen i offentlig forvaltning. OPSI fungerer som et internasjonalt kunnskapsnav for deling av erfaringer, metoder og eksempler på innovasjon fra land over hele verden. OPSI er imidlertid ikke en produsent av kontinuerlige, standardiserte innovasjonsstatistikker. Rollen deres har i større grad vært å utvikle konsepter, målerammer og internasjonale sammenligninger som land kan bruke i egne målesystemer.

OECD fremhever at strategisk bruk av offentlige anskaffelser kan bidra til å realisere FNs bærekraftsmål ved å støtte en mer ressurseffektiv økonomi, stimulere innovasjon, styrke små og mellomstore bedrifter og fremme sosiale verdier. Offentlige anskaffelser kan dermed brukes som et virkemiddel for å nå mål langt utover selve innkjøpet av varer og tjenester. Når offentlige virksomheter etterspør nye og bedre løsninger, kan de samtidig bidra til utvikling av nye markeder og teknologier – et poeng som også Draghi trekker frem i sin rapport (Draghi, 2024).  

Betydningen av offentlige anskaffelser reflekteres også i deres økonomiske omfang. På tvers av OECD-land utgjør offentlige anskaffelser i gjennomsnitt nær 13 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP) og om lag 29 prosent av de samlede offentlige utgifter. Dette gjør anskaffelser til et av de største økonomiske virkemidlene myndighetene disponerer. Når slike ressurser brukes strategisk, kan de fungere som en katalysator for innovasjon ved å redusere risikoen for private virksomheter som investerer i utvikling av nye løsninger. Offentlig etterspørsel kan dermed bidra til at innovative produkter og tjenester når markedet raskere enn de ellers ville gjort (OECD, 2025).

For EU har det vært flere initiativer for måling av innovasjon i offentlig sektor, der det hittil siste er prosjektet StarPIN (Statistical Reporting on Public Innovation). Prosjektet er utviklet for Eurostat med mål om å forbedre målingen av innovasjon i offentlig sektor (Eurostat, 2019). Ut over rapporten er det dog begrenset hvor mye dette metodearbeidet har blitt fulgt opp med systematiske målinger. Tidligere har det også vært ambisjoner om å gjennomføre måling av innovasjon i offentlig sektor (European Commission, 2012),  men også dette har hatt begrenset oppfølgning.

EU har derimot igangsatt og gjennomført systematiske målinger av innovative offentlige anskaffelser. Selv om det sier lite om innovasjonsaktiviteten og innovasjonskapasiteten til offentlig sektor, så sier det noe om offentlig sektor som pådriver av innovasjon i samfunnet. Ved å gå gjennom samtlige offentlige anskaffelser dannes det en komparativ oversikt. Selve kategoriseringen av når en offentlig anskaffelse er innovativ bygger på kvalitative vurderinger og språkmodeller («large language models») som kontinuerlig trenes og utvikles (European Commission, 2024).

Resultatet fra den nyeste målingen av innovative offentlige anskaffelser peker på at rundt 11 prosent av offentlige anskaffelser i Norge er å regne som innovative. Det estimeres at verdien av disse innovative offentlige anskaffelser er på €8,65 mrd., som tilsvarer godt 90 mrd. NOK. Dette plasserer Norge på en 10. plass blant de 30 europeiske landene som er med i analysen. Analysen peker videre på at Norge faller nedover på rangeringen blant annet fordi verdien av innovative offentlige anskaffelser går ned fra €8,81 til €8,65 mrd. fra 2020 til 2024. Selv om denne målingen ikke omhandler innovasjon i offentlig sektor, gir den en indikasjon på prioriteringen av å bruke offentlige anskaffelser som et verktøy for å styrke innovasjon i samfunnet generelt.

Ovenstående gjennomgang viser at det eksisterer et begrenset antall nasjonale undersøkelser av innovasjon i offentlig sektor, og de fleste gjennomføres som enkeltstående eller periodiske kartlegginger. Selv i de nordiske landene, som har kommet lengst på området, er datainnsamlingen ujevn og prosjektbasert. Dette er i tråd med observasjonene til Arundel og Schoonraad (2023), som peker på at offentlig innovasjon i stor grad måles gjennom engangsundersøkelser snarere enn gjennom kontinuerlig statistikk (Arundel & Schoonraad, 2023).

Systematisk måling av innovasjon i offentlig sektor er fortsatt fraværende. De eksisterende undersøkelsene gir verdifull innsikt, men gjennomføres ofte med lange mellomrom og uten garanti for videreføring. I Sverige stammer siste måling fra 2022, i Danmark fra 2023, i Nederland fra 2021 og i norsk statlig sektor fra 2021. Selv om KS gjennomførte en ny undersøkelse i 2024 og SSB publiserer løpende statistikk om digitalisering, mangler det fortsatt et helhetlig, regelmessig og internasjonalt sammenlignbart system for måling av innovasjon i offentlig sektor. Dette gjør det vanskelig å følge utviklingen over tid, evaluere effekter av innovasjonspolitikk og bygge den strategiske innovasjonskapasiteten som både forskningen og offentlige myndigheter etterspør.

Hva viser målinger av innovasjon i offentlig sektor

Om vi likevel ser på de målingene som vi har av innovasjon i offentlig sektor, peker resultatene i retning av en innovativ sektor. Langt de fleste i kommunal og statlig sektor har innført en eller flere typer innovasjon. Det viser tallene publisert i Indikatorrapporten 2021, 2022 og 2024. Selv om tallene er fra ulike undersøkelser og fra ulike år, er det jevnt over høy andel av respondentene som har innført en eller flere typer innovasjon i løpet av undersøkelsesperioden. For statlig virksomhet var tallet 91 prosent i undersøkelsen fra 2021, for kommunal sektor var det 84 prosent i KS-undersøkelsen fra 2024. For Nederland var det 86 prosent av respondentene fra både statlig og kommunal sektor som hadde implementert minst en innovasjon i perioden 2019-2020. For Sverige er tallet noe lavere, men det dekker over at spørsmålet er annerledes; her svarer respondentene på hvorvidt de jobber systematisk med innovasjon.

Figur 6.3a Andel innovative respondenter på tvers av land og år.

* For Sverige 2021 er spørsmålet om respondenten har jobbet systematisk med innovasjon

Kilde: KS2024 – Innovasjonsbarometeret, Digdir2021 – Innovasjonsbarometeret fra COPI, DK2023 – Innovasjonsbarometeret fra COPI, NL2020 – Dutch Government Innovation Barometer samt SV2021 – Innovation i offentlig sektor (SCB og Vinnova).

Et annet interessant resultat fra målingene er at arbeidet med innovasjon drives av ledere eller ansatte. Det er en sterk intern drivkraft for å få utvikle organisasjonen og dens tjenester. Figur 6.3b viser at særlig i statlig sektor, Digdir2021, er det et betydelig internt drive for utvikling av innovasjon. For kommunal sektor, KS2024, er ikke dette like tydelig, men fortsatt er det ledere eller medarbeidere på egen arbeidsplass som er viktigst for å drive frem innovasjon.  Der figur 6.3a viste et ensartet bilde av hvor stor andel som er innovativ på tvers av kommunal og statlig sektor og på tvers av land, er det noe mer variasjon når vi ser på hvem som er de viktigste pådriverne for innovasjon. I Norge er ledere på egen arbeidsplass viktigst, mens det for Danmark er likt mellom ledere og medarbeidere på egen arbeidsplass. For Nederland er det derimot medarbeidere på egen arbeidsplass som er de viktigste. Dette kan skyldes ulike måter å organisere seg på, ulik arbeidsdeling eller noe helt annet. Uansett gir tallene her en indikasjon på at det kan være forskjeller mellom kommunal og statlig sektor og mellom land på hvordan innovasjonsarbeidet initieres og driver frem.

Figur 6.3b Drivkrefter bak arbeidet med innovasjon på tvers av land og år.

Kilde: KS2024 – Innovasjonsbarometeret, Digdir2021 – Innovasjonsbarometeret fra COPI, DK2023 – Innovasjonsbarometeret fra COPI, NL2020 – Dutch Government Innovation Barometer

Ofte skjer innovasjon i samarbeid med andre. Det er også tilfellet for innovasjon som skjer i offentlig sektor. Samarbeidet foregår oftest internt enten innenfor egen organisasjon eller innenfor samme sektor, det vil si at kommuner samarbeider med andre kommunale arbeidsplasser, eller at statlige samarbeider med andre statlige. Figur 6.3c viser at på tvers av Norge, Danmark og Nederland svarer omkring halvparten at de samarbeider med noen internt i egen organisasjon om innovasjon. I tillegg peker rundt en av fem på at de samarbeider med noen innen egen sektor, med unntak av i Nederland hvor to av fem svarer at de samarbeider med andre innen egen sektor. Nederland peker seg også ut i forhold til samarbeid med privat næringsliv om innovasjon. Her svarer også to av fem at de samarbeider med privat næringsliv. For statlig sektor i Norge er tilsvarende andel rundt 30 prosent, mens det er noe lavere for kommunal sektor.

Figur 6.3c Samarbeid med andre under utvikling av innovasjon på tvers av land og år.

Kilde: KS2024 – Innovasjonsbarometeret, Digdir2021 – Innovasjonsbarometeret fra COPI, DK2023 – Innovasjonsbarometeret fra COPI, NL2020 – Dutch Government Innovation Barometer.

Til sist er det interessant å fokusere på hva det er som trekkes frem som de viktigste effektene av innovasjoner i offentlig sektor. Igjen tegner det seg et relativt ensartet bilde på tvers av sektor og land. Forbedret kvalitet i tjenestene og økt effektivitet trekkes frem som de to viktigste effektene. Økt medarbeidertilfredshet trekkes også frem. Figur 6.3d viser at på tvers av undersøkelsene svarer mellom 60 og 77 prosent at forbedret kvalitet er et resultat av innovasjoner. Tilsvarende svarer mellom 47 og 73 prosent at økt effektivitet er et resultat av innovasjoner.

Figur 6.3d Effekter av innovasjon på tvers av land og år.

Kilde: KS2024 – Innovasjonsbarometeret, Digdir2021 – Innovasjonsbarometeret fra COPI, DK2023 – Innovasjonsbarometeret fra COPI, NL2020 – Dutch Government Innovation Barometer.

Resultatene fra de ulike undersøkelsene av innovasjon i offentlig sektor peker på at de fleste er innovative i den forstand at de innfører én eller flere innovasjoner i løpet av måleperioden. Samtidig peker funnene i retning av at innovasjonsarbeidet i stor grad foregår internt. Det er først og fremst ledere og medarbeidere i egen organisasjon som driver innovasjonen frem, og samarbeid om innovasjon skjer ofte innenfor organisasjonens egne rammer.

Dette er ikke nødvendigvis problematisk i seg selv. Samtidig kan en sterk intern orientering innebære en risiko for at innovasjonene blir småskala, ad hoc-preget eller fragmenterte. En slik utfordring løftes også fram i NOU 2026:6 (2026) gjennom begrepet «pilotsyke», der nye løsninger prøves ut i avgrensede prosjekter uten at det legges til rette for forankring i ordinær drift eller spredning til andre deler av offentlig sektor. Utvalget peker videre på manglende samordning, utilstrekkelige virkemidler samt begrenset kompetanse og kapasitet som faktorer som kan forsterke denne tendensen.

Selv om innovasjonsundersøkelsene gir verdifull innsikt, er det også flere områder hvor kunnskapsgrunnlaget er begrenset. Et sentralt eksempel er omfanget av innovasjonsaktivitetene. Dagens undersøkelser fanger opp om det er gjennomført innovasjoner, men gir lite informasjon om hvor omfattende og systematisk innovasjonsarbeidet faktisk er. Den svenske innovasjonsundersøkelsen inkluderer spørsmål om virksomheten arbeider systematisk med innovasjon, og resultatene viser at andelen faller betydelig. Dette illustrerer at det er forskjell mellom å ha gjennomført en innovasjon og å ha etablert en varig innovasjonskapasitet. En annen tilnærming kunne være å måle hvor mange årsverk som brukes på innovasjonsarbeid, på samme måte som FoU-undersøkelsene i næringslivet måler ressursinnsats.

Et annet område hvor vi vet relativt lite, er finansieringen av innovasjon i offentlig sektor. Dagens undersøkelser gir enkelte indikasjoner på at innovasjonsaktivitetene i hovedsak finansieres gjennom ordinære interne budsjetter, men kunnskapen på dette området er begrenset. Dette blir særlig relevant i en situasjon med strammere økonomiske rammer, spesielt i kommunesektoren. Spørsmålet om hvor finansieringen av framtidige innovasjonsaktiviteter skal komme fra, blir derfor stadig viktigere.

Sammenlignet med offentlig sektor har næringslivet et omfattende virkemiddelapparat som årlig støtter forskning og innovasjon med betydelige beløp – mer enn 10 milliarder NOK i året (SSB tabell 12639). Begrunnelsen er blant annet å stimulere til aktiviteter som ellers ikke ville blitt prioritert, samt å bygge langsiktig forsknings- og innovasjonskapasitet. Virkemidlene spiller en sentral rolle for næringslivets FoU- og innovasjonsaktivitet. Derimot vet vi mindre om de virkemidlene, som retter seg mot innovasjon i offentlig sektor[7]. Vi mangler blant annet kunnskap om virkemidlenes samlede omfang, hvem som søker og mottar støtte, og hvilken betydning støtten har for utviklingen av innovasjonskapasitet over tid og resultatene av støtten.

Det kanskje viktigste funnet fra innovasjonsundersøkelsene er derfor ikke bare at innovasjon forekommer i offentlig sektor, men også hvor mye vi fortsatt ikke vet. Vi har begrenset kunnskap om hvor systematisk innovasjonsarbeidet er, hvilke ressurser som investeres, hvordan aktivitetene finansieres, og hvilken betydning ulike virkemidler har for resultater og kapasitetsbygging i offentlig sektor. Dette peker på behovet for fortsatt og regelmessig måling av innovasjon i offentlig sektor.

Som Arundel og Schoonraad (2023) argumenterer for, er de ulike definisjonene av offentlig innovasjon i stor grad forenlige og egnet for måling. Dersom offentlige myndigheter ønsker å utvikle mer systematiske og strategiske innovasjonskapasiteter, er det behov for datainnsamling som ikke bare dokumenterer forekomsten av innovasjon, men som også belyser ressursbruk, organisering, finansiering og langsiktige effekter (Arundel & Schoonraad, 2023). Bare slik kan man vurdere om offentlig sektor har de kapasitetene, virkemidlene og de politiske rammene som kreves for å understøtte innovasjon på en mer varig og strategisk måte.

Noter:

[1] https://www.ks.no/fagomrader/innovasjon/innovasjonsbarometre/innovasjonsbarometeret-2024/

[2] https://www.digdir.no/innovasjon/innovasjonsbarometeret/2300

[3] https://www.anskaffelser.no/innkjopsledelse/anskaffelsesundersokelsen

[4] https://www.ssb.no/teknologi-og-innovasjon/informasjons-og-kommunikasjonsteknologi-ikt/statistikk/digitalisering-og-ikt-i-offentlig-sektor

[5] https://www.scb.se/hitta-statistik/statistik-efter-amne/forskning-och-det-digitala-samhallet/innovation/innovation-i-offentlig-sektor/

[6] https://www.kennisopenbaarbestuur.nl/documenten/2021/11/11/dutch-government-innovation-barometer-2021

[7] Noen sentrale virkemidler er innovasjonsprosjekter i offentlig sektor og offentlig sektor ph.d. samt tilskudd til innovasjonskontrakter, hvor leverandørbedrifter kan få støtte til å inngå et forpliktende samarbeide med en offentlig eller privat pilotkunde.