Indikatorrapporten

Dette delkapitlet presenterer en analyse av norsk vitenskapelig publisering. Mens kapittel 6.1 primært er basert på data over publisering i internasjonale tidsskrifter (Web of Science), benyttes det her data fra databasen Cristin til de fleste analysene. Sistnevnte inneholder en komplett oversikt over den vitenskapelige publiseringen, både tidsskriftsartikler, bokkapitler og monografier, se for øvrig tekstboks om bibliometriske datakilder i kapittel 6.1. Mer spesifikt er alle siteringsanalysene basert på Web of Science-data, mens analyser av publiseringen (volum, fagprofil osv.) er basert på Cristin-data. I analysene benytter vi både antall publikasjoner og publiseringspoeng. Sistnevnte indikator er et vektet uttrykk for publiseringsvolumet, hvor forfatterandeler, publikasjonsform, utenlandsk medforfatterskap og publiseringskanalenes nivå inngår som variabler.

Norges publiseringsprofil: sektorer og institusjoner

Dette delkapitlet gir en oversikt over hvordan den vitenskapelige publiseringen fordeler seg på sektorer og institusjoner.

Næringslivet publiserer lite vitenskapelig

Det er universitets- og høgskolesektoren som står for hovedtyngden av norsk vitenskapelig publisering, men også instituttsektoren og helseforetakene er store bidragsytere. Øvrig offentlig sektor og næringslivet bidrar relativt sett lite.

Sektorfordelingen av publisering avviker betydelig fra den sektorvise fordelingen av FoU-innsats. Mens næringslivet er den klart største sektoren i form av FoU-innsats, er det lite av denne innsatsen som resulterer i vitenskapelige publikasjoner. Også instituttsektoren har en lavere andel, mens universitets- og høgskolesektoren og helseforetakene har høyere andeler. Dette har sammenheng med sektorenes forskjellige samfunnsoppdrag og at resultatene av FoU-innsatsen kommer i ulike former, hvor bare noe av den vil publiseres offentlig i vitenskapelige kanaler.

Breddeuniversitetene dominerer

Tabell 6.2a viser den vitenskapelige publiseringen i 2021 for de største institusjonene og instituttene i Norge målt etter publiseringspoeng. Den største enkeltinstitusjonen er Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, fulgt av Universitetet i Oslo. Begge institusjonene hadde over 7 000 publiseringspoeng i 2021. Universitetet i Bergen følger dernest, med et publiseringsvolum om lag halvparten så stort som ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet. UiT – Norges arktiske universitet hadde vel 2 300 poeng og er den fjerde største institusjonen. Til sammen bidro de fire breddeuniversitetene til nesten to tredjedeler av publiseringen i universitets- og høgskolesektoren. Etter de fire breddeuniversitetene er det OsloMet – storbyuniversitetet som har flest publiseringspoeng i sektoren, men Universitetet i Stavanger har nesten like stort volum, begge har i overkant av 1 400 poeng.

Av enhetene i instituttsektoren er SINTEF AS størst med nesten 770 publiseringspoeng, noe som utgjorde 12 prosent av den vitenskapelige publiseringen i instituttsektoren. Her skal det bemerkes at tallene ikke inkluderer hele konsernet. i tillegg kommer publiseringen til tilknyttede institutter, hvor SINTEF Energi og SINTEF Ocean er de største. Nest etter SINTEF følger Folkehelseinstituttet, Havforskningsinstituttet og NORCE Norwegian Research Centre med mellom 400 og 660 poeng.

Av helseforetakene er Oslo universitetssykehus klart størst, fulgt av Haukeland universitetssykehus og St. Olavs hospital.

Tabell 6.2a Oversikt over de største institusjonene/instituttene i Norge målt etter publiseringspoeng¹ 2021. Andel av sektortotal og endring fra 2020.

¹ Bare institusjoner/institutter som har mer enn 200 publiseringspoeng, er vist separat i tabellen. En komplett oversikt kan finnes i rapportens tabelldel (tabell A.9.3).

Kilde: NIFU. Data: Cristin

Siteringsindikatorer

Siteringsindeksen varierer mye, både på fag- og institusjonsnivå. Dette delkapitlet gir en oversikt over de største institusjonene og instituttene målt i publiseringsvolum. Analysen er basert på en litt lengre og annen tidsperiode enn nasjonsanalysen av siteringer i kapittel 6.1, nærmere bestemt perioden 2017–2019. Indikatorene er basert på artiklene indeksert i Web of Science publisert i denne perioden. Tabell 6.2b viser relativ siteringsindeks og andel høyt siterte artikler, det vi si andel av artiklene som er blant de 10 prosent mest siterte artiklene innenfor deres fagfelt.  

Sistnevnte indikator har som utgangspunkt at siteringsfrekvensen til vitenskapelige artikler er svært skjevfordelt. De fleste blir lite sitert eller ikke sitert i det hele tatt, mens noen få oppnår et ekstremt høyt antall siteringer. I løpet av det siste tiåret har det vært en økende interesse for å bruke høyt siterte artikler som indikator i forskningspolitisk sammenheng. En årsak til dette er oppmerksomheten rettet mot «toppforskning» eller «scientific excellence» internasjonalt. Slik bruk er basert på antagelsen om at vitenskapelige publikasjoner blir mer eller mindre sitert ut fra hvor stor eller liten innflytelse de får på den videre forskningen og at høyt siterte artikler dermed representerer spesielt betydningsfulle vitenskapelige publikasjoner. Som tidligere nevnt er siteringer ikke et direkte mål på kvalitet, men sier noe om hvilken innflytelse forskningen som publiseres, har hatt på den videre kunnskapsutviklingen (Aksnes, Langfeldt, Wouters 2019).  

UiO på topp av breddeuniversitetene 

Med en siteringsindeks på 153 skårer Universitetet i Oslo best av de opprinnelige breddeuniversitetene. Universitetet i Bergen ligger under med 137. Andelen høyt siterte artikler for de to universitetene er henholdsvis 15 og 12 prosent. De to andre, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet og UiT – Norges arktiske universitet, ligger lavere, men på omtrent samme nivå, med siteringsindekser på henholdsvis 121 og 120. De to universitetene har også relativt lik andel høyt siterte artikler, henholdsvis 11 versus 10 prosent.  

Av de andre lærestedene i universitets- og høgskolesektoren gjør Handelshøyskolen BI og Norges idrettshøgskole det best. Her var siteringsindeksen henholdsvis 153 og 149, og andelen innenfor 10-prosentilen var 15 og 17 prosent. I motsatt ende finner vi Nord Universitet, Høgskolen i Innlandet og Universitetssentret på Svalbard med siteringsindekser på 105–106 og andel høyt siterte artikler på 7–9 prosent.  

I instituttsektoren utmerker Folkehelseinstituttet seg med spesielt med en høy siteringsindeks på 214 og 17 prosent høyt siterte artikler.  

Flere av sykehusene innenfor helseforetakene har høye siteringsnivåer. På topp finner vi Oslo Universitetssykehus, og St. Olavs Hospital HF med siteringsindekser på rundt 155. 

Som det fremgår av tabell 6.2b, er det relativt høy grad av samsvar mellom de to siteringsindikatorene; enheter med høy siteringsindeks har også høy andel innenfor 10-prosentilen. Dette er ikke overraskende sett i lys av de skjevfordelte siteringsfrekvensene. Selv om det er relativt store forskjeller i andelen høyt siterte artikler mellom institusjonene og instituttene, publiseres det alle steder forskning som oppnår høy vitenskapelig innflytelse målt etter siteringer. 

Rangeringer gir forskjellig bilde 

Det foreligger ulike universitetsrangeringer internasjonalt. Disse er basert på forskjellige indikatorer og metoder, noe som gjør det vanskelig å foreta sammenligninger. For eksempel inneholder Leiden-rankingen en indikator basert på høyt siterte artikler (10-prosentil). I Leiden-rankingen er imidlertid universitetssykehusene inkludert i tallene for universitetene. I Leiden-rankingen for 2021, som omfatter årene 2017–2020, kommer Universitetet i Oslo ut med en andel høyt siterte artikler på 15,8 prosent, marginalt foran Universitetet i Bergen med 15,2 prosent. Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet har en andel på 13,3 og UiT – Norges arktiske universitet på 13,0. Tallene samsvarer dermed i relativt stor grad med resultatene presentert ovenfor, men det er noen avvik. Differansene skyldes forskjeller i metodologi og inkludering av universitetssykehusene, samt at tidsperioden ikke er helt overlappende. Det er også mulig å se Leiden-rankingen basert på fraksjonerte artikkeltall. Da går andelen ned for alle institusjoner. 

Tabell 6.2b  Relativ siteringsindeks og andel av artiklene som er blant de 10 prosent mest siterte (10-prosentil) for de største¹ institusjonene, instituttene og helseforetakene. 2017–2019. 

¹ Institusjoner/institutter med mer enn 400 artikler (WoS) i løpet av perioden.

Kilde: NIFU. Data: Cristin/Web of Science.

Norges Handelshøyskole på topp i nivå 2-publisering 

Siteringsindikatorene presentert ovenfor er basert på publikasjoner fra årene 2017–2019 og dermed på forskning som ble gjennomført noen år tilbake i tid. En annen resultatindikator er nivå 2-publisering, og denne kan beregnes også for fjorårets publisering. 

Det nasjonale målesystemet for vitenskapelig publisering er basert på en nivåinndeling av tidsskrifter og forlag. Inndelingen omfatter to nivåer, hvor det høyeste – «nivå 2» – skal representere de ledende og mest prestisjefylte publiseringskanalene (utgjør i gjennomsnitt 20 prosent av publiseringen i hvert fag).  

Tabell 6.2c viser andel nivå 2-publisering i 2021 for de største institusjonene og instituttene. Av disse hadde Handelshøyskolen BI høyest andel med 38 prosent, fulgt av Norsk institutt for vannforskning med 37 prosent (noen mindre institusjoner/institutter som ikke er vist i tabellen, hadde imidlertid enda høyere andeler). Lavest andel hadde Universitetet i Sørøst-Norge og SINTEF Energi med 13 prosent.  

Mange av enhetene med høye siteringsrater hadde også høye nivå 2-andeler. Samtidig er ikke bildet entydig. Generelt blir artikler i nivå 2-kanaler betydelig mer sitert enn artikler på nivå 1.2 På høyt aggregeringsnivå kan det derfor forventes at høye nivå 2-andeler gir høy siteringshyppighet.  

Tabell 6.2c viser også hvordan andelen endret seg fra 2020. For de største institusjonene er det generelt relativt små endringer, men for de middels og mindre enhetene er det til dels store årlige fluktuasjoner. For eksempel økte nivå 2-andelen til Handelshøyskolen BI med 8 prosentpoeng.  

Tabell 6.2c Andel nivå 2-publisering for de største¹ institusjonene, instituttene og helseforetakene. 2021 og endring fra 2020. 

¹ Bare institusjoner/institutter som har mer enn 200 publiseringspoeng, er vist separat i tabellen. Andel nivå 2-publisering er beregnet ut fra forfatterandeler.

Kilde: NIFU. Data: Cristin

Norges publiseringsprofil: fagområder

I registeret over publiseringskanaler fordeler UHRs nasjonale fagråd tidsskrifter på fagområder og 86 disipliner, og bokpubliseringer klassifiseres etter samme system. På bakgrunn av dette er det mulig å beregne publiseringsvolum for ulike fagområder og disipliner. Figur 6.2a viser hvordan Norges vitenskapelige publisering fordelte seg på fagområdenivå og hvordan utviklingen var mellom 2017 og 2021. Analysen omfatter all vitenskapelig publisering registrert i Cristin (NVI-publikasjoner). Det vil si at næringslivet ikke inngår i tallgrunnlaget. 

Medisin og helsefag størst 

Inndelingen i fagområder omfatter fem kategorier, og ikke seks som tilfellet er for den FoU-statistiske undersøkelsen. Medisin og helsefag er det største fagområdet og hadde mer enn 13 000 publiseringspoeng i 2021. Humaniora er det minste fagområdet, og her var antallet 4 200. For alle fagområdene har publiseringsvolumet økt betydelig fra 2017 til 2021, men veksten har vært betydelig lavere i humaniora enn i de andre fagområdene. Mens antallet poeng steg med 15 prosent i humaniora var tallet rundt 30 prosent i tre av de fire andre fagområdene.  

Figur 6.2a Norsk vitenskapelig publisering etter fagområde. Antall publiseringspoeng. 2017–2021.

Kilde: NIFU. Data: Cristin.

Figur 6.2b er en tilsvarende figur som 6.2a, men her er måleenheten andel av nasjonal total. Humaniora har hatt en nedadgående tendens; andelen har falt med 1 prosentpoeng og utgjorde 9,7 prosent i 2021. Det er også en liten nedgang for det største fagområdet, medisin og helsefag, her utgjorde andelen 30,4 prosent i 2021. De andre fagområdene har styrket sin posisjon tilsvarende. I hovedsak reflekterer dette endringer i den faglige profilen til norsk forskning i løpet av perioden, men det har også en viss betydning at det er kommet inn noen flere institutter i Cristin-databasen som registrerer vitenskapelig publisering.

Figur 6.2b Norsk vitenskapelig publisering etter fagområde. Andel av nasjonal total. 2017–2021. 

Kilde: NIFU. Data: Cristin.

NTNU bidrar til nesten halvparten av publiseringen i teknologi  

De ulike institusjonene og sektorene har ulik fagprofil og bidrar til ulike andeler av publiseringen innen fagområdene. Dette er vist i figur 6.2c, basert på tall for 2021. Universitets- og høgskolesektoren bidrar samlet til 95 prosent av den vitenskapelige publiseringen i humaniora. Sektorens andel er lavest i medisin og helsefag med 57 prosent. Tallene for samfunnsvitenskap, teknologi og naturvitenskap er henholdsvis 85, 78 og 71 prosent.  

Instituttsektorens andel er høyest i naturvitenskap og teknologi med henholdsvis 25 og 20 prosent, og lavest i humaniora med 4 prosent. Helseforetakene bidrar til 35 prosent av den vitenskapelige publiseringen i medisin og helsefag, mens andelene naturlig nok er svært lave i de andre fagområdene.  

Figur 6.2c Vitenskapelig publisering i Norge etter fagområde. Relativ fordeling av publikasjonene (publiseringspoeng) etter sektor. 2021. 

Kilde: NIFU. Data: Web of Science

Figur 6.2d viser det omvendte forholdet med sektorene langs x-aksen, her er det også inkludert tall for tidligere år (2018–2020). Instituttsektoren har betydelig publisering innen alle fagområder, med unntak av humaniora. Naturvitenskap er det største fagområdet og andelen har økt i løpet av perioden, noe av veksten skyldes imidlertid at Norsk Polarinstitutt har blitt inkludert i løpet av perioden. Andelene i teknologi og medisin og helsefag er derimot noe redusert over tid. I universitets- og høgskolesektoren ser vi en økning i andelen til samfunnsvitenskap og en nedgang i humanioras. Humaniora har dermed hatt en litt svakere vekst i publiseringspoeng enn de andre fagområdene.

Figur 6.2d Vitenskapelig publisering i Norge etter sektor. Relativ fordeling av publikasjonene (publiseringspoeng) etter fagområde¹. 2017–2021.

¹ Fagfelt med mer enn 500 artikler i løpet av perioden.

Kilde: NIFU. Data: Web of Science

Kjønnsbalanse og publisering

Vi omtaler her hvordan den vitenskapelige publiseringen fordeler seg på kjønn. Analysen er basert på individdata registrert i Cristin og omfatter både universitets- og høgskolesektoren og instituttsektoren, inkludert helseforetakene. 

Kvinneandelen har økt over tid  

Tall for 2021 viser at kvinner totalt utgjorde 46 prosent av de publiserende forskerne i Norge (det vil si personer som har publisert minst én vitenskapelig publikasjon i 2021). Det vil si at av om lag 29 800 forskere var 13 700 kvinner. Kvinneandelen har økt langsomt over tid. I 2011 var 39 prosent av de publiserende forskerne kvinner. I løpet av perioden på ni år har dermed andelen steget med syv prosentpoeng. Kvinnenes andel av publiseringspoengene ligger imidlertid lavere, men har økt fra 32 prosent i 2011 til 37 prosent i 2021.  

Forskjellen i andelene mellom publiserende forskere og publiseringspoeng impliserer at kvinner i gjennomsnitt publiserer mindre enn sine mannlige kolleger. Noe av forklaringen er at det relativt sett er flere kvinner i de yngre aldersgruppene hvor publiseringsfrekvensen er lavere både for menn og kvinner. Videre er kvinneandelen blant professorene relativt lav, og denne gruppen har høyest produktivitet. Dersom en hadde inkludert variabler som sektor, institusjonstype, fagfelt, alder og stilling i denne typen analyser, ville kjønnsforskjellene i publisering blitt mindre (se Nygaard, Aksnes & Piro, 2022).  

Kvinner på fremmarsj  

Selv om kvinner fremdeles ligger bak menn når det gjelder publisering, er det altså en positiv utvikling å spore. Dette vises også ved at antallet kvinnelige publiserende forskere har økt med 6 500 personer fra 2011 til 2021, noe som utgjør en vekst på hele 90 prosent. Tilsvarende tall for menn er 4 900 og 44 prosent. I perioden har det altså blitt 1 600 flere kvinnelige publiserende forskere enn mannlige, og målt som relativ økning har kvinnene dobbelt så høy vekstrate som mennene.  

Store kjønnsforskjeller mellom fag 

Når det gjelder kjønnsfordeling, er det norske forskningssystemet kjennetegnet av en tydelig horisontal segregering. Denne segregeringen på fagnivå vises også når det gjelder vitenskapelig publisering. Det er relativt få kvinnelige publiserende forskere innen teknologifag, mens kvinner er i klart flertall i en del andre disipliner. Dette fremgår av tabell 6.2d, som viser kvinneandelen blant de publiserende forskerne i 2021.  

I 34 av totalt 84 fagfelt er kvinnene i flertall (bare de største er vist i tabell 6.2d). Kvinner er spesielt godt representert i medisin og helsefag. Her er kvinnene i flertall i majoriteten av fagene. Samtidig er det store forskjeller innad i fagområdene. Mens kvinneandelen for eksempel er 65 prosent i lingvistikk, er den bare 32 prosent i filosofi og idéhistorie. I medisin og helsefag er kvinneandelen høy i samfunnsmedisin (60 prosent). I samfunnsvitenskap ser vi også stor variasjon på disiplinnivå, fra 65 prosent i sosialforskning til 29 prosent i samfunnsøkonomi. I naturvitenskap og teknologi er det imidlertid en sterk overvekt av menn. I noen disipliner som marin og maritim teknologi og elektronikk og kybernetikk ligger kvinneandelen rundt 20 prosent og lavere.

Tabell 6.2d Andel kvinner av publiserende forskere etter fagfelt. 2021.¹  

¹ Bare de 10 største fagfeltene i hvert fagområde (målt i publiseringsvolum) er vist separat i tabellen. I beregningsmetoden vil noen personer være talt under flere fagfelt (dersom de publiserer i mer enn ett felt), totaltallet er derfor lavere enn summen av disiplintallene.

Kilde: NIFU. Data: Cristin.

Store individuelle variasjoner  

Publiseringen på individnivå er svært skjevfordelt. En liten andel av forskerne er ekstremt produktive, mens mange publiserer lite. Gjennomsnittstallene for antall publiseringspoeng per person er derfor sterkt påvirket av denne skjevfordelingen. For å vurdere betydningen av denne faktoren på kjønnsnivå, har vi derfor foretatt en analyse hvor forskerne fordeles i prosentilgrupper3 etter publiseringsvolum (antall publiseringspoeng).  

Det er betydelig flere menn enn kvinner i gruppen av mest-publiserende forskere, kvinneandelen her er 32 prosent i 2021, se figur 6.2e. Det er også klart flere menn enn kvinner i den neste gruppen (80–90-prosentilen), her er kvinneandelen 40%. Figuren viser også utviklingen over tid. I 2017 var kvinneandelen i begge gruppene enda lavere, henholdsvis 29 og 36 prosent. Kvinner har altså styrket sin posisjon i gruppen av høyt-publiserende forskere.  

Blant de lite publiserende forskerne er det omtrent kjønnsbalanse, og det er også relativt små kjønnsforskjeller i de mellomliggende gruppene.  

Rammene for rapporten tillater ikke en utdypende diskusjon av årsakene til disse kjønnsforskjellene i publisering. Som vi har sett, er forskjeller mellom kvinner og menn i stillings- og aldersfordeling, faktorer som spiller inn. Spesielt vil ledere for større forskningsgrupper ofte være involvert i og bidra til mange publikasjoner, og blant disse lederne finnes mange menn. For å oppnå de publiseringsnivåene som toppforskerne har, kreves videre en ekstraordinær innsats og tidsbruk. I denne gruppen finner vi trolig mange som også bruker mye av fritiden sin til forskning, på bekostning av andre ting. En slik prioritering er kanskje noe menn i større grad enn kvinner er villige til å foreta.  

Figur 6.2e Publisering etter prosentilgrupper (basert på publiseringspoeng) og kjønn. 2017-2021. 

Kilde: NIFU. Data: Cristin.