Indikatorrapporten

Dette delkapitlet presenterer en analyse av norsk vitenskapelig publisering. Mens kapittel 6.1 primært er basert på data over publisering i internasjonale tidsskrifter (Web of Science), benyttes det her data fra databasen Cristin til de fleste analysene. Sistnevnte inneholder en bredere oversikt over den vitenskapelige publiseringen, og inkluderer både tidsskriftsartikler, bokkapitler og monografier, se for øvrig tekstboks om bibliometriske datakilder i kapittel 6.1. Mer spesifikt er alle siteringsanalysene basert på Web of Science-data, mens analyser av publiseringen (volum, fagprofil osv.) er basert på Cristin-data. I analysene benyttes både antall publikasjoner og publiseringspoeng. Sistnevnte indikator er et vektet uttrykk for publiseringsvolumet, hvor forfatterandeler, publikasjonsform, utenlandsk medforfatterskap og publiseringskanalenes nivå inngår som variabler.

Norges publiseringsprofil: sektorer og institusjoner

Dette delkapitlet gir en oversikt over hvordan den vitenskapelige publiseringen fordeler seg på sektorer og institusjoner.

Den vitenskapelige publiseringen går ned

Volumet av den vitenskapelige publiseringen i Norge har økt år for år. I 2022 ser vi at dette ikke lenger er tilfellet. Totalt sank antall publiseringspoeng i Norge med 6 prosent fra 2021 til 2022. Tilsvarende tall var en økning på 8 prosent fra 2020 til 2021 og på 5 prosent fra 2019 til 2020. Den relative nedgangen fra 2021 til 2022 er størst for Universitets- og høgskole-sektoren med -7 prosent mens nedgangen er noe mindre for instituttsektoren (-5 prosent) og lavest for helsesektoren (-2 prosent), som primært omfatter helseforetak.

Det er nærliggende å tolke disse tallene i lys av pandemien som rammet Norge og resten av verden i 2020. Koronapandemien påvirket det norske samfunnet i stor grad og for forskningssektoren innebar dette blant annet periodevise begrensinger i tilgang til arbeidsplasser og forsknings- og laboratoriefasiliteter, bruk av hjemmekontor og manglende reisemuligheter. At nedgangen først vises nå har trolig sammenheng med at det kan ta lang tid før resultatene av et forskningsprosjekt foreligger som ferdige publiserte artikler. Denne forsinkelsen gjør at effektene av pandemien først vises lengre frem i tid. Sektorforskjellene i nedgangen samsvarer også med resultatene fra en norsk spørreundersøkelse om effekten av pandemien, der det særlig er respondenter i Universitets- og høgskole-sektoren som rapportere at de fikk mindre tid til å drive forskning (Ramberg & Wendt, 2023).

Figur 6.2a Antall publiseringspoeng etter sektor. 2019–2022.

Kilde: NIFU. Data: Cristin

Næringslivet publiserer lite vitenskapelig

Som det fremgår av figur 6.2a, er det UH-sektoren som står for hovedtyngden av norsk vitenskapelig publisering, men også instituttsektoren og helseforetakene er store bidragsytere. Øvrig offentlig sektor og næringslivet bidrar veldig lite, og er heller ikke inkludert i figur 6.2a, noe som har sammenheng med at dataene ikke er registrert i Cristin og at modellen med publiseringspoeng bare omfatter de tre øvrige sektorer.

Sektorfordelingen av publisering avviker betydelig fra den sektorvise fordelingen av FoU-innsats. Mens næringslivet er den klart største sektoren i form av FoU-innsats, er det lite av denne innsatsen som resulterer i vitenskapelige publikasjoner. Også instituttsektoren har en lavere andel, mens universitets- og høgskolesektoren og helsesektoren har høyere andeler. Dette har sammenheng med sektorenes forskjellige samfunnsoppdrag og at resultatene av FoU-innsatsen kommer i ulike former, hvor bare noe av den vil publiseres offentlig i vitenskapelige kanaler.

Breddeuniversitetene dominerer

Tabell 6.2a viser den vitenskapelige publiseringen i 2022 for de største institusjonene og instituttene i Norge målt etter publiseringspoeng. Den største enkeltinstitusjonen er Universitetet i Oslo, tett fulgt av Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet. Begge institusjonene hadde vel 6500 publiseringspoeng i 2022. Universitetet i Bergen følger dernest, med et publiseringsvolum om lag halvparten så stort som ved UiO. UiT – Norges arktiske universitet hadde vel 2300 poeng og er den fjerde største institusjonen. Til sammen bidro de fire breddeuniversitetene til nesten to tredjedeler av publiseringen i UH-sektoren. Etter de fire breddeuniversitetene er det Universitetet i Stavanger som har flest publiseringspoeng i sektoren, i overkant av 1 400 poeng.

Av enhetene i instituttsektoren er Folkehelseinstituttet størst med nesten 760 publiseringspoeng, noe som utgjorde 13 prosent av den vitenskapelige publiseringen i instituttsektoren. SINTEF AS har et nesten like høyt publiseringstall med 650. Her skal det bemerkes at tallet ikke inkluderer hele konsernet. I tillegg kommer publiseringen til tilknyttede institutter, hvor SINTEF Energi og SINTEF Ocean er de største. Etter Folkehelseinstituttet og SINTEF AS følger Havforskningsinstituttet og NORCE Norwegian Research Centre, begge med vel 400 poeng.

Av helseforetakene er Oslo universitetssykehus desidert størst, fulgt av Haukeland universitetssykehus og St. Olavs hospital.

Tabellen viser også endring i publiseringen fra 2021 til 2022. Her ser vi at nedgangen er bredt spredd ut og det store flertall av institusjoner og institutter publiserte mindre i 2022 enn i 2021, noe som er sannsynlige effekter av pandemien. Det er likevel bemerkelsesverdige forskjeller mellom enhetene. Norges idrettshøgskole har hatt den aller sterkeste relative nedgangen med 22 prosent. På motsatt ende av skalaen finner vi Høgskolen i Innlandet med en økning på 6 prosent i publiseringsvolumet. At det er forskjeller mellom institusjonene i den relative utviklingen, ser en imidlertid hvert år.  Dette kan skyldes mer tilfeldige årlige variasjoner, endringer i antall og sammensetning av det vitenskapelige personalet samt strategiske prioriteringer, for eksempel knyttet til mål om å oppnå universitetsakkreditering.

Tabell 6.2a Oversikt over de største institusjonene/instituttene i Norge målt etter publisering i 2022.¹ Andel av nasjonal total og sektortotal og relativ endring fra 2021.  

¹Bare institusjoner/institutter som har mer enn 200 publiseringspoeng, er vist separat i tabellen. En komplett oversikt kan finnes i rapportens tabelldel (tabell A.9.2). Se for øvrig flere data på statistikksiden til Cristin: https://www.cristin.no/statistikk-og-rapporter/nvi-rapportering/

Kilde: NIFU. Data: Cristin

Siteringsindikatorer

Siteringsindeksen varierer mye, både på fag- og institusjonsnivå. Dette avsnittet gir en oversikt over de største institusjonene og instituttene målt i siteringer. Analysen er basert på en litt lengre og annen tidsperiode enn nasjonsanalysen av siteringer i kapittel 6.1 (figur 6.1b), nærmere bestemt perioden 2019–2021. Indikatorene er basert på artiklene indeksert i Web of Science publisert i denne perioden. Tabell 6.2b viser relativ siteringsindeks og andel høyt siterte artikler, det vi si andel av artiklene som er blant de 10 prosent mest siterte artiklene innenfor deres fagfelt.

Sistnevnte indikator har som utgangspunkt at siteringsfrekvensen til vitenskapelige artikler er svært skjevfordelt. De fleste blir lite sitert eller ikke sitert i det hele tatt, mens noen få oppnår et ekstremt høyt antall siteringer. I løpet av det siste tiåret har det vært en økende interesse for å bruke høyt siterte artikler som indikator i forskningspolitisk sammenheng. En årsak til dette er oppmerksomheten rettet mot «toppforskning» eller «scientific excellence» internasjonalt. Høyt siterte artikler har blitt betraktet som relevant indikator i denne konteksten. Slik bruk er basert på antagelsen om at vitenskapelige publikasjoner blir mer eller mindre sitert avhengig av deres innflytelse på den videre forskningen og at høyt siterte artikler dermed representerer spesielt betydningsfulle vitenskapelige publikasjoner. Som tidligere nevnt er siteringer ikke et direkte mål på kvalitet, men sier noe om hvilken innflytelse forskningen som publiseres, har hatt på den videre kunnskapsutviklingen (Aksnes, Langfeldt, Wouters 2019).

UiO på topp av breddeuniversitetene

Med en siteringsindeks på 145 skårer Universitetet i Oslo høyest av de opprinnelige breddeuniversitetene. Universitetet i Bergen ligger under med 124. Andelen høyt siterte artikler for de to universitetene er henholdsvis 14 og 12 prosent. De to andre, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) og UiT – Norges arktiske universitet, ligger lavere, med siteringsindekser på henholdsvis 116 og 112. NTNU skårer også noe bedre enn UiT når det gjelder høyt siterte artikler, her er andelene henholdsvis 11 versus 10 prosent.

Av de andre lærestedene i UH-sektoren gjør Handelshøyskolen BI og Norges idrettshøgskole det best. Her var siteringsindeksen henholdsvis 157 og 153, og andelen innenfor 10-prosentilen var 14 og 17 prosent. I motsatt ende finner vi Universitetssentret på Svalbard, Høgskolen i Østfold og Høgskolen i Innlandet med siteringsindekser på 99–109 og andel høyt siterte artikler på 8–10 prosent.

I instituttsektoren utmerker Folkehelseinstituttet seg spesielt med en høy siteringsindeks på 155 og 15 prosent høyt siterte artikler. Mange av forskningsinstituttene oppnår også siteringsindekser som er høyere enn gjennomsnittet for breddeuniversitetene og UH-sektoren ellers.

Flere av sykehusene innenfor helseforetakene har høye siteringsnivåer. På topp finner vi Stavanger universitetssykehus med siteringsindeks på rundt 160.

Som det fremgår av tabell 6.2b, er det relativt høy grad av samsvar mellom de to siteringsindikatorene: Enheter med høy siteringsindeks har også høy andel innenfor 10-prosentilen. Dette er ikke overraskende sett i lys av de skjevfordelte siteringsfrekvensene. Selv om det er relativt store forskjeller i andelen høyt siterte artikler mellom institusjonene og instituttene, publiseres det alle steder forskning som oppnår høy vitenskapelig innflytelse målt etter siteringer.

Tabell 6.2b Relativ siteringsindeks og andel av artiklene som er blant de 10 prosent mest siterte (10-prosentil) for de største¹ institusjonene, instituttene og helseforetakene. 2019–2021.

Kilde: NIFU. Data: Cristin/Web of Science.

¹ Institusjoner/institutter med mer enn 400 artikler (WoS) i løpet av perioden.

Nivå 2 artiklene høyt sitert

Det nasjonale målesystemet for vitenskapelig publisering er basert på en nivåinndeling av tidsskrifter og forlag. Inndeling omfatter to nivåer, hvor det høyeste, «nivå 2», representerer de ledende og mest prestisjefylte publiseringskanalene. Publikasjoner i disse kanalene gir ekstra uttelling i finansieringsmodellen.

Generelt blir også artikler i nivå 2-kanaler betydelig mer sitert enn artikler på nivå 1.  Dette vises i figur 6.2b. De norske artiklene i nivå 2 tidsskriftene er nesten dobbelt så mye sitert som artiklene som er publisert i nivå 1 tidsskriftene, siteringsindeksene er henholdsvis 175 og 101 i 2021. Forskjellen har vært betydelig gjennom hele tiårsperioden som vises i figuren, og reflekterer at publiseringskanalene på nivå 2 er de ledende tidsskriftene. Disse har som regel høyere siteringsrate enn nivå 1 tidsskriftene. Tallene viser at det er betydelige forskjeller i hvilken vitenskapelig innflytelse forskningen som publiseres i de to typene tidsskrifter oppnår. Det er likevel grunn til å understreke at dette er gjennomsnittstall, hvor den underliggende siteringsfrekvensen er sterkt skjevfordelt. Det publiseres naturlig nok også mange usiterte artikler i nivå 2 tidsskrifter og høyt siterte artikler i nivå 1 tidsskrifter.

Figur 6.2b Publiseringskanalnivå og relativ siteringsindeks, 2012–2021.

Kilde: NIFU. Data: Cristin/Web of Science.

Norges publiseringsprofil: fagområder

I registeret over publiseringskanaler fordeles alle tidsskrifter på fagområder og 86 disipliner, og bokpubliseringer klassifiseres etter samme system. På bakgrunn av dette er det mulig å beregne publiseringsvolum for ulike fagområder og disipliner. Figur 6.2c viser hvordan de ulike sektorene bidro til publiseringen i utvalgte fag og fagområder i 2022. Analysen omfatter all vitenskapelig publisering registrert i Cristin (NVI-publikasjoner). Det vil si at næringslivet ikke inngår i tallgrunnlaget.

Instituttsektoren bidrar mye til geovitenskap  

Instituttsektorens andel er høyest i naturvitenskap og teknologi med 22 prosent, og lavest i humaniora med 5 prosent. Helseforetakene bidrar til 35 prosent av den vitenskapelige publiseringen i medisin og helsefag, mens andelene naturlig nok er svært lave i de andre fagområdene. Universitets- og høgskolesektoren bidrar samlet til 95 prosent av den vitenskapelige publiseringen i humaniora.

Figuren viser også fordelingen for de største enkeltdisiplinene.  Her ser vi at instituttsektoren er en betydelig bidragsyter i spesielt geovitenskap, biovitenskap og statsvitenskap. Her bidrar sektoren til om lag en tredjedel av den nasjonale forskningen målt i publiseringsvolum. Nesten all norsk publisering i humaniora-disiplinene skjer i UH-sektoren

Figur 6.2c Vitenskapelig publisering i Norge etter fagområde og største disipliner¹. Relativ fordeling av publikasjonene (publiseringspoeng) etter sektor. 2022.

¹ Bare de tre største disiplinene i hvert fagområde vises separat.

Kilde: NIFU. Data: Cristin.

Figur 6.2d viser resultatet av en tilsvarende beregning som vist i figur 6.3c, men her er det sektorens publisering totalt som utgjør divisor i brøken. For eksempel ser vi at UH-sektorens linje er på 12,7 prosent i humaniora, det vil si at humaniora har en andel på 12,7 prosent av UH-sektorens samlete vitenskapelige publisering. Generelt ser vi at det relative innslaget av naturvitenskap og teknologi er mye større i instituttsektoren enn i UH-sektoren. I Instituttsektoren har geovitenskap en andel på 14,9 prosent, mens andelen bare er 5,4 prosent for UH-sektoren. Tilsvarende mønster sees for biovitenskap.

Figur 6.2d Vitenskapelig publisering i instituttsektor og universitets- og høgskolesektor. Relativ fordeling av publikasjonene (publiseringspoeng) etter fagområde og utvalgte fagfelt. 2022.

Publisering med åpen tilgang

I Norge, som i mange andre land, har det vært økende oppmerksomhet på å gjøre offentlig finansiert forskning åpent tilgjengelig. Allerede for over 10 år siden i Stortingsmelding 18 (2012-2013) med tittelen "Lange linjer – kunnskap gir muligheter" var dette et sentralt tema, hvor ulike tiltak for å øke tilgjengeligheten til forskningen ble diskutert. Lanseringen av den såkalte «Plan S» i 2018 var en annen viktig hendelse. I dette initiativet fra forskningsråd i Norge og andre land ble det stilt krav om å gjøre publikasjoner finansiert av offentlige midler åpent tilgjengelige. Forskningsrådet har stilt krav om åpen publisering i utlysninger fra 2021. Det er videre utarbeidet mål og retningslinjer om åpen publisering både på nasjonalt og institusjonelle nivåer.

Det har også skjedd en stor endring i det norske publiseringsmønsteret de siste 10 år hvor en stadig større andel av artiklene har åpen tilgang. Sikt – Kunnskapssektorens tjenesteleverandør har identifisert hvilke norske publikasjoner som er åpent tilgjengelige. Utgangspunktet er data over rapporterte vitenskapelige artikler registrert i Cristin. Antallet norske artikler med åpen tilgang er mer enn tredoblet i perioden 2013–2022 og utgjorde nesten 20 000 i 2022. I 2013 hadde 36 prosent av artiklene åpen tilgang, mens andelen utgjorde 77 prosent i 2022. Med andre ord er tre fjerdedeler av publikasjonene nå åpent tilgjengelige (figur 6.2e). I tillegg kommer en andel på 7 prosent som er deponert og vil bli tilgjengeliggjort senere. Man nærmer seg dermed målet om at alle vitenskapelige artikler finansiert av offentlige midler skal være åpent tilgjengelige.  
Figur 6.2e viser hvordan publikasjonene fordelte seg på ulike typer åpen tilgang i 2022 (tallgrunnlag fra april 2023). Nesten 40 prosent av artiklene ble publisert i rene åpen-tilgang-tidsskrifter, inkludert en andel på 6 prosent i såkalte «diamanttidsskrifter». For hybrid-publisering er andelen 29 prosent, hvor omtrent halvparten skjer gjennom «publiser og les-avtaler» (se tekstboks). Bare 16 prosent av publikasjonene har lukket tilgang. Mer informasjon om status for åpen publisering i Norge kan finnes på nettstedet openscience.no.

Figur 6.2e Norsk vitenskapelig publisering med ulike typer åpen tilgang. Andel av total norsk tidsskriftspublisering 2022.  

Kilde: Sikt. Data: Cristin/OA-barometeret