Indikatorrapporten

Dette delkapittelet gir en analyse av norsk vitenskapelig publisering. Publisering er en sentral del av forskningsprosessen. Gjennom vitenskapelig publisering gjøres nye forskningsresultater tilgjengelige, vurderes av fagfeller og blir en del av den felles kunnskapsbasen som andre forskere kan bygge videre på. Publisering er dermed et av de viktigste synlige resultatene av forskningsinnsatsen, og statistikk over publiseringen gir et delbilde av omfanget og utviklingen av forskningen i Norge.

Ved å følge publiseringen over tid, kan vi se hvordan forskningsaktiviteten utvikler seg i sektorer, ved institusjoner og innen fag og fagområder. Tallene kan også relateres til ressursinnsatsen i forskningen, og dermed gi et grunnlag for å belyse sammenhengen mellom investeringer og forskningsresultater.

Økt publisering gjenspeiler normalt økt kunnskapsproduksjon, og er slik sett positivt. Vekst i publiseringen trenger likevel ikke være et mål i seg selv. For flere institusjoner har det lenge ikke vært et uttalt mål å øke antall publiseringspoeng. Fagmiljøene kan også ha ulike publiseringsstrategier: Noen har behov for å øke publiseringen sin, mens andre legger vekt på å publisere færre, men tyngre arbeider, eller på å publisere mer i de mest anerkjente tidsskriftene innen sitt felt. Publiseringsvolum er derfor bare én av flere indikatorer på forskningens resultater. I dette kapittelet ser vi også på nivå 2-publisering og siteringer, som gir informasjon om publiseringskanalenes faglige status og publikasjonenes innflytelse.

Mens kapittel 5.1 hovedsakelig bygger på data over publisering i internasjonale tidsskrifter (Web of Science), baseres analysene her i stor grad på data fra Nasjonalt vitenarkiv (NVA), se faktaboksen i kapittel 5.1. Mer spesifikt er alle siteringsanalysene i kapittelet basert på data fra Web of Science, mens analyser av publiseringsvolum, fagprofil og lignende bygger på NVA-data. I tillegg benyttes FoU-statistiske data til én av analysene.

Bildet som tegnes under den norske utviklingen i publisering avviker derfor noe fra trendene vist i kapittel 5.1.  Denne analysen fanger opp et bredere sett av publikasjoner, samtidig som den er begrenset til tre forskningssektorer i Norge: universiteter- og høgskoler, instituttsektor og helseforetak, og fanger dermed ikke opp artikler forfattet fra for eksempel næringslivet og andre ikke-akademiske offentlige institusjoner. De to datakildene har dermed ulike styrker og anvendelsesområder: Web of Science gir oss det beste grunnlaget for å sammenligne Norge i en internasjonal kontekst, mens NVA-data gir oss det beste grunnlaget for å studere utviklingen i Norge over tid.

Analysene inkluderer både antall publikasjoner og publiseringspoeng. Sistnevnte er en vektet indikator som tar hensyn til forfatterandeler, publikasjonsform, internasjonalt medforfatterskap og publiseringskanalenes nivå. Indikatoren gir dermed et sammenlignbart mål på tvers av sektorer og over tid.

Publiseringsvolum

Den norske publiseringen flater ut

Volumet av den vitenskapelige publiseringen i Norge har økt år for år, men i 2022 så vi for første gang at dette ikke lenger var tilfellet. Totalt sank antall publiseringspoeng i Norge med 6 prosent fra 2021 til 2022. I 2023 var tallet så å si helt likt med nivået i 2022, mens vi i 2024 så en ytterligere nedgang i publisering på 4 prosent. Siste periode vi har tall for, fra 2024 til 2025 økte imidlertid produksjonen igjen med 4 prosent, til total knapt 41 000 publiseringspoeng.

Figur 5.2a viser utviklingen på sektornivå for perioden 2016–2025. Universiteter og høgskoler står for hoveddelen av norsk vitenskapelig publisering, men også instituttsektoren (ekskl. helseforetak) og helseforetakene bidrar betydelig. Vi ser at alle sektorene viser samme grunnmønster: jevn vekst frem til 2021, etterfulgt av en nedgang i perioden 2022–2024, og til slutt en økning i 2025. Universitetene og høgskolene nådde topp i 2021, men har ikke kommet tilbake til dette nivået, 2025 ligger fortsatt om lag 9 % under toppåret. Helseforetakene er den miste av de tre sektorene og hadde en andel på 12 prosent av publiseringene i 2025. Instituttsektoren hadde til sammenligning en andel på 16 %. Instituttsektoren skiller seg fra de andre to ved at 2025 er det høyeste året i hele perioden.

Figur 5.2a Antall publiseringspoeng etter sektor. 2016–2025.

Kilde: NIFU. Data: Sikt, NVA.

Forholdet mellom innsats og resultater

En viktig driver bak veksten i vitenskapelig publisering er utviklingen i forskerpopulasjonen. Flere forskere innebærer at det utføres mer forskning, noe som over tid vil gi flere publikasjoner. Tilsvarende kan en nedgang i antall forskere bidra til redusert publiseringsvolum. Hva betyr dette for den norske utviklingen?

For å belyse dette har vi sammenholdt utviklingen i FoU-årsverk og publiseringspoeng i perioden 2016–2025. Analysen er avgrenset til forskere og faglig personale, siden det er denne gruppen som i hovedsak utfører forskning og står for den vitenskapelige publiseringen. Vi har korrigert for forskjeller i sektorinndelingen mellom FoU-statistikken og publiseringsstatistikken. I de FoU-statistiske tallene er helseforetakene tatt ut av UoH-sektoren og instituttsektoren til en egen sektor. I tillegg har vi lagt inn et ettårig tidsetterslep mellom utført FoU og publisering av resultatene (i praksis vil dette kunne variere), det vil si at for FoU-årsverk bruker vi tall for perioden 2015-2024.

Figur 5.2b viser den relative utviklingen i FoU-innsats (FoU-årsverk utført av forskere/faglig personale), og resultater (publiseringspoeng), med 2016 som utgangsår (= 100). For universitetene og høgskolene økte antallet FoU-årsverk med 22 prosent i perioden, mens publiseringsvolumet økte med 20 prosent. Det er dermed en nesten identisk vekst, selv om utviklingen i de mellomliggende år varierer en del. For helseforetakene økte FoU-innsatsen med 27 prosent, mens publiseringsvolumet økte med 20 prosent. Også her finner vi et relativt nært samsvar mellom utviklingen i FoU-innsats og publisering, selv om det er variasjoner mellom enkeltår. Instituttsektoren (eksl. helseforetak) viser imidlertid et markant annerledes utviklingsmønster. Her gikk antallet FoU-årsverk ned med 1 prosent i perioden, samtidig som publiseringsvolumet økte med hele 42 prosent.

Figur 5.2b Relativ endring i antall publiseringspoeng og FoU-årsverk¹ etter sektor. 2016–2025.

¹ Omfatter FoU-årsverk utført av forskere/faglig personale. FoU-tallene for UoH-sektoren inkluderer ikke universitetssykehus, og tallene for instituttsektoren inkluderer ikke øvrige helseforetak. I beregningen er det brukt et ettårig tidslag, slik at antall publiseringspoeng er delt på FoU-årsverkstallene fra året før.

Kilde: NIFU. Data: Sikt, NVA. SSB, FoU-statistikk.

Ved å dele antallet publiseringspoeng på antallet FoU-årsverk i figur 5.2b får vi et mål på publiseringsproduktiviteten. Resultatet er vist i figur 5.2c. Produktiviteten er høyest ved universiteter og høgskoler der den har variert mellom 2,3 og 2,8 publiseringspoeng per FoU-årsverk i perioden. Ved helseforetakene ligger produktiviteten i gjennomsnitt om lag 10 prosent lavere enn ved universitetene og høgskolene, og har variert mellom 2,1 og 2,5 publiseringspoeng per FoU-årsverk. I begge sektorene ser vi totalt sett ingen tydelig endring i perioden og produktiviteten har vært relativt stabil. Instituttsektoren har et betydelig lavere nivå enn de to øvrige sektorer, men her har utviklingen vært klart positiv. Fra 2016 til 2025 økte antallet publiseringspoeng per FoU-årsverk fra 0,8 til 1,1, tilsvarende en økning på om lag 40 prosent.

Figur 5.2c Antall publiseringspoeng per FoU-årsverk¹ etter sektor. 2016–2025.

¹ Omfatter FoU-årsverk utført av forskere/faglig personale. FoU-tallene for UoH-sektoren inkluderer ikke universitetssykehus, og tallene for instituttsektoren inkluderer ikke øvrige helseforetak. I beregningen er det brukt et ettårig tidslag, slik at antall publiseringspoeng er delt på FoU-årsverkstallene fra året før.

Kilde: NIFU. Data: Sikt, NVA. SSB, FoU-statistikk.

Hva forklarer utviklingen?

Instituttsektoren har en lavere produktivitet av vitenskapelig publikasjoner enn universitetene, høgskolene og helseforetakene. Dette reflekterer trolig sektorenes ulike samfunnsoppdrag og at resultatene av FoU-innsatsen i instituttsektoren i større grad kommer til uttrykk på andre måter. Rapporter og andre oppdragsbaserte leveranser er viktige resultater av FoU-virksomheten, samtidig som deler av instituttsektoren utfører FoU for næringslivet og andre brukere der resultatene ofte ikke publiseres i vitenskapelige kanaler. Samtidig viser figur 5.2b at instituttsektoren har hatt en markant sterkere vekst i publiseringspoeng per årsverk enn de to andre sektorene i perioden. Økningen i instituttsektorens publiseringsintensitet samsvarer for øvrig med anbefalinger gitt i evalueringer. Blant annet ble det i Forskningsrådets evaluering av instituttsektoren (Forskningsrådet, 2018) påpekt at instituttene bør bruke basisbevilgningen for å opprettholde og styrke den vitenskapelige publiseringen.

Tallene ovenfor har vist at det for de øvrige sektorene er relativt stort samsvar mellom utviklingen i FoU-årsverk og publisering. Dette betyr ikke nødvendigvis at endringer i årsverk alene forklarer publiseringsutviklingen. For eksempel så vi i kapittel 5.1 at pandemien påvirket publiseringssystemet globalt. Flere faktorer er interessante å diskutere i denne sammenheng.

Krisen i publiseringssystemet

Det har de siste årene vært en internasjonal diskusjon om en krise i det vitenskapelige publiseringssystemet. Sentrale bekymringer omfatter masseproduksjon av forskning med begrenset vitenskapelig verdi, «salamipublisering», der ett forskningsresultat splittes opp i flere, mindre publikasjoner for å øke publikasjonstallet, useriøse eller «røvertidsskrifter» uten reell fagfellevurdering, og en «publish or perish»-kultur som belønner volum fremfor kvalitet. Den siste tiden har kunstig intelligens forsterket disse bekymringene ytterligere. Det har blitt rapportert om kraftig økning i innsendte manuskripter til konferanser og tidsskrifter, hvor forskere bruker generativ KI til å skrive artikler.

Tallene i figur 5.2c tyder imidlertid ikke på at norske forskere i noen særlig grad har endret publiseringspraksis i lys av disse internasjonale utviklingstrekkene. Vi ser riktignok en kraftig økning i publiseringsintensitet for instituttsektoren, men denne skjer fra et lavt utgangsnivå og er i tråd med de ønskelige utviklingstrekkene omtalt over. Verken helseforetakene eller universitetene og høgskolene viser tegn til vekst som kunne indikere en slik dreining, i alle fall ikke av et omfang som gir utslag på makronivå. Trolig har det norske Kanalregisteret, med sin akkreditering av vitenskapelige publiseringskanaler (nivå 1/nivå 2), vært en viktig medvirkende årsak til dette.

En annen faktor som kunne påvirke tallene, er at publiseringsindikatoren ikke lenger gir uttelling i universitetene og høgskolenes finansieringssystem (budsjettvirkning fra og med 2025), mens den fortsatt benyttes for instituttsektoren og helseforetakene. Man kunne forvente at dette ville svekke insentivene til å publisere ved universiteter og høgskoler. Vi ser imidlertid at publiseringsintensiteten ved lærestedene faktisk har økt svakt i 2025 (jf. figur 5.2c), til tross for denne endringen. Nå skal det nevnes at ett år med data er et tynt grunnlag å konkludere på, siden effekten av endrede insentiver ofte slår inn med forsinkelse. Indikatoren var heller ikke knyttet til enkeltforskere, men virket på institusjonsnivå. Det er derfor usikkert i hvilken grad man kan forvente å se en endring. I tillegg har fortsatt publisering stor betydning på andre måter, blant annet til formidling av ny kunnskap, og for forskeres meritter og karriere, uavhengig av budsjettkoblingen.

Økning ved mange institusjoner

Tabell 5.2a viser den vitenskapelige publiseringen i 2025 for de største institusjonene og instituttene i Norge målt i publiseringspoeng. Universitetet i Oslo er den største forskningsinstitusjonen målt i publiseringspoeng, og stod for 23 prosent av sektorens publisering og 16 prosent av den totale publiseringen i Norge. Til sammen bidro de fire eldste breddeuniversitetene til 61 prosent av publiseringen ved universiteter og høgskoler samlet. i. Etter disse institusjonene er det OsloMet – storbyuniversitet og Universitetet i Stavanger og som har flest publiseringspoeng, begge med andeler på knapt 5 prosent av publiseringen i sektoren.

Til sammenligning sto de største enhetene i instituttsektoren målt i publiseringsvolum – SINTEF AS og Folkehelseinstituttet – for knapt 2 prosent hver av Norges samlede publiseringspoeng.  For SINTEF AS omfatter ikke tallene hele konsernet (publiseringen ved tilknyttede institutter, hvor SINTEF Energi og SINTEF Ocean er de største, rapporteres separat). Deretter følger Havforskningsinstituttet og NORCE Research AS, begge med 1 prosent av den nasjonale publiseringen.

Av helseforetakene er Oslo universitetssykehus (OUS) desidert størst med 4 prosent av de nasjonale publiseringspoengene, fulgt av Haukeland universitetssykehus og St. Olavs hospital. Med 1 780 publiseringspoeng er OUS den femte største bidragsyteren til publisering nasjonalt.

Tabellen viser også endring i publiseringsvolumet fra 2024 til 2025. Her ser vi at bildet varierer en del mellom institusjonene og instituttene. Flertallet av institusjonene har økt sin produksjon. De to største institusjonene går i hver sin retning: Universitetet i Oslo øker med 3,8 prosent, mens NTNU går ned 1,6 prosent. Universitetet i Bergen faller enda mer, med 2,7 prosent, og Universitetet i Stavanger har den klart svakeste utviklingen blant de store institusjonene med en nedgang på 6,4 prosent.

Tabell 6.2a Oversikt over de største institusjonene/instituttene i Norge målt etter publisering i 2025.¹ Andel av nasjonal total og sektortotal og relativ endring fra 2024.

¹ Bare de største institusjoner/institutter er vist separat i tabellen. En komplett oversikt kan finnes i rapportens tabelldel (tabell A.9.2). Se for øvrig flere data på statistikksiden til NVA.

Kilde: NIFU. Data: Sikt, NVA.

Det nasjonale målesystemet for vitenskapelig publisering er basert på en nivåinndeling av tidsskrifter og forlag. Inndeling omfatter to nivåer, hvor det høyeste, «nivå 2», representerer de ledende og mest prestisjefylte publiseringskanalene. Publikasjoner i disse kanalene gir ekstra uttelling i finansieringsmodellen til forskningsinstituttene og helseforetakene.

Tabell 5.2b viser andelen publikasjoner på nivå 2 i 2025, sammenlignet med perioden 2021–2024. Det er store forskjeller mellom enhetene. Av lærestedene vist i figuren har Universitetene i Oslo og Bergen de klart høyeste andelene med henholdsvis 31 og 28 prosent i 2025. Andelene her var også nesten identiske med foregående år. I instituttsektoren har Havforskningsinstituttet og NORCE særlig høye andeler på nivå 2 (31 og 28 prosent).

Tabell 5.2b Antall og andel nivå 2-publisering etter institusjon/institutt. 2025 og gjennomsnitt 2021–2024.¹

¹ Bare de største institusjoner/institutter per sektor er vist separat i tabellen.

² Basert på forfatterandeler.

Kilde: NIFU. Data: Sikt, NVA.

Publisering med åpen tilgang

I likhet med mange andre land har det i Norge vært økende oppmerksomhet rundt å gjøre offentlig finansiert forskning åpent tilgjengelig. Allerede for nesten 15 år siden, i Stortingsmelding 18 (2012–2013) «Lange linjer – kunnskap gir muligheter», var dette et sentralt tema, der ulike tiltak for å øke tilgjengeligheten til forskning ble diskutert. En annen viktig hendelse var lanseringen av «Plan S» i 2018, et initiativ fra forskningsråd i Norge og andre land, som stilte krav om at publikasjoner finansiert av offentlige midler skulle være åpent tilgjengelige. Fra 2021 har Forskningsrådet krevd åpen publisering i sine utlysninger. Det er videre utarbeidet mål og retningslinjer for åpen publisering både på nasjonalt og institusjonelt nivå.

Stor økning over tid

Det norske publiseringsmønsteret har endret seg betydelig de siste årene, med en stadig større andel artikler som er åpent tilgjengelige. Sikt – Kunnskapssektorens tjenesteleverandør – har kartlagt hvilke norske publikasjoner som har åpen tilgang, basert på data over vitenskapelige artikler registrert i NVA. Antallet norske tidsskriftsartikler med åpen tilgang har mer enn tredoblet seg fra 2013 til 2025 og utgjorde over 21 610 i 2025. I 2013 hadde 34 prosent av artiklene åpen tilgang, mens andelen utgjorde 84 prosent i 2025 (figur 5.2d). I tillegg er 3 prosent av artiklene deponert og vil bli tilgjengelige senere. Kun 13 prosent av artiklene hadde lukket tilgang i 2025.

Man nærmer seg dermed målet om at alle vitenskapelige artikler finansiert av offentlige midler skal være åpent tilgjengelige. Etter en kraftig økning over flere år har kurven imidlertid flatet ut, og andelen har ikke økt de siste tre årene.

Figur 5.2d viser imidlertid at det er store variasjoner i hvilke typer åpen tilgang som tas i bruk. Hybrid publisering (totalt 33 prosent av artiklene, der om lag halvparten skjer gjennom «publiser og les-avtaler», se faktaboks), og gull åpen tilgang (33 prosent av artiklene), utgjør de viktigste modellene. Det er imidlertid et uttalt ønske om å løfte mer av publiseringen inn i diamantmodellen, hvor både lesing og publisering er gratis, og hvor kostnadene dekkes av andre enn forskersamfunnet direkte. Diamantmodellen er, som vi ser i figuren, i liten grad tatt i bruk. Kun 7 prosent av artiklene i 2025 ble publisert i diamanttidsskrifter. Likevel har det relative innslaget denne publiseringstypen mer enn fordoblet seg og lå på 3 prosent i 2013. Mer informasjon om status for åpen publisering i Norge kan finnes på nettstedet openscience.no.

Figur 5.2d Norsk vitenskapelig publisering med ulike typer åpen tilgang. Andel av total norsk tidsskriftpublisering. 2025. 

Kilde: Sikt. Data: Sikt, OA-barometeret.

Siteringsindikatorer

Siteringsindeksen varierer mye, både på fag- og institusjonsnivå. Dette avsnittet gir en oversikt over de største institusjonene og instituttene målt i publiseringsvolum. Analysen er basert på en litt lengre og annen tidsperiode enn nasjonsanalysen av siteringer i kapittel 5.1 (figur 5.1b), nærmere bestemt perioden 2022–2024. Indikatorene er basert på artiklene indeksert i Web of Science (WoS) publisert i denne perioden. Analysen er basert på kobling av data i NVA mot WoS basert på artikkelidentifikatorer (DOI-er).[1]

Tabell 5.2c viser relativ siteringsindeks og andel høyt siterte artikler, det vil si andel av artiklene som er blant de 10 prosent mest siterte artiklene innenfor deres fagfelt. Som tidligere nevnt er siteringer ikke et direkte mål på kvalitet, men sier noe om hvilken innflytelse forskningen som publiseres har hatt på den videre kunnskapsutviklingen (Aksnes, Langfeldt & Wouters 2019).

Universitetet i Oslo på topp av breddeuniversitetene

Med en siteringsindeks på 143 (for perioden 2022–2024) skårer Universitetet i Oslo høyest av de opprinnelige breddeuniversitetene. Det vil si at artiklene ble sitert 43 prosent høyere enn verdensgjennomsnittet. Universitetet i Bergen ligger tett bak med en indeks på 142. Andelen høyt siterte artikler for de to universitetene er henholdsvis 13,2 og 11,4 prosent.

Siteringsindeksene ved NTNU og UiT ligger noe lavere (henholdsvis 122 og 114), og det samme gjelder for andelen høyt siterte artikler (henholdsvis 10,7 og 9,5 prosent).

Av de andre lærestedene gjør Høyskolen Kristiania det best med en siteringsindeks på hele 335. En viktig forklaring på dette er bidrag til såkalte «Global Burden of Disease»-artikler. Disse er generelt ekstremt høyt sitert og har et stort antall bidragsytere fra hele verden. Flere andre norske institusjoner bidrar også til disse artiklene, blant annet OsloMet, Universitetet i Oslo og Folkehelseinstituttet. Artiklene er med på å trekke siteringsindeksen opp for organisasjonene som deltar, men betydningen for institusjonenes siteringsindekser avtar med økende publiseringsvolum totalt. Derfor er utslaget størst for Høyskolen Kristiania, som har et lite antall publikasjoner.

I instituttsektoren utmerker Folkehelseinstituttet seg spesielt, med en høy siteringsindeks på 202 og 15,2 prosent høyt siterte artikler. Flere av helseforetakene har også høye siteringsnivåer. På topp finner vi Oslo universitetssykehus HF med en siteringsindeks på 149, foran Akershus universitetssykehus HF med 146.

Som det kommer frem av tabell 5.2c, er det relativt høy grad av samsvar mellom de to siteringsindikatorene; enheter med høy siteringsindeks har også høy andel innenfor 10-prosentilen. Dette er ikke overraskende sett i lys av de skjevfordelte siteringsfrekvensene. Selv om det er relativt store forskjeller i andelen høyt siterte artikler mellom institusjonene og instituttene, publiseres det alle steder forskning som oppnår høy vitenskapelig innflytelse målt etter siteringer.

Sammenligner vi de tre utførende sektorene, finner vi de høyeste siteringstallene i helseforetakene. Her var siteringsindeksen i 2022–2024 på 140, mot 132 i UoH-sektoren og 128 i instituttsektoren. Helseforetakene har også den høyeste andelen høyt siterte artikler i samme periode: 13,2 prosent, mot 11,6 prosent i UoH-sektoren og 11,4 prosent i instituttsektoren.

Tabell 5.2c Relativ siteringsindeks og andel av artiklene som er blant de 10 prosent mest siterte (10-prosentil) for de største¹ institusjonene, instituttene og helseforetakene. 2022–2024.

¹ Institusjoner/institutter med mer enn 400 artikler (WoS) i løpet av perioden.

Kilde: NIFU. Data: Sikt, Web of Science.

Nivå 2 artiklene høyt sitert

Generelt blir artikler i nivå 2-kanaler betydelig mer sitert enn artikler på nivå 1, se figur 5.2e. Gjennom hele perioden som figuren dekker, er norske artikler i nivå 2-tidsskrifter omtrent dobbelt så mye sitert som artikler publisert i nivå 1-tidsskrifter. Forskjellen var særlig stor i 2024: nivå 2-artiklene oppnådde en siteringsindeks på 246, mot 102 for nivå 1-artiklene.

Dette reflekterer at nivå 2 omfatter de ledende publiseringskanalene innenfor sine fagfelt. Disse har som regel høyere siteringsrate enn nivå 1-tidsskriftene. Det er likevel grunn til å understreke at dette er gjennomsnittstall, og at den underliggende siteringsfrekvensen er sterkt skjevfordelt. Det publiseres naturlig nok også mange lavt siterte eller usiterte artikler i nivå 2-tidsskrifter, og tilsvarende høyt siterte artikler i nivå 1-tidsskrifter.

Figur 5.2e Publiseringskanalnivå og relativ siteringsindeks. 2019–2024.

Kilde: NIFU. Data: Sikt, Web of Science.

I hvilke fag er norsk forskning mest sitert?

Figur 5.2f viser siteringsindikatorer for et utvalg fagfelt for perioden 2022–2024, gruppert etter fire hovedområder. Det er betydelige forskjeller mellom fagfeltene, men de fleste ligger på eller over verdensgjennomsnittet. Bare et fåtall fagfelt (ernæring, kjemi og materialteknologi, elektrofag, matematikk og sosialforskning) har en siteringsindeks klart under dette snittet (100).  

Samfunnsvitenskapelige fagfelt har gjennomgående et høyt siteringsnivå, med statsvitenskap og sosiologi på topp. Siteringer er imidlertid en mer usikker indikator i samfunnsvitenskap, og særlig i humaniora, enn i andre fagområder. Det skyldes blant annet at en større del av publiseringen skjer i bøker og på norsk, og at denne publiseringen i liten grad dekkes av siteringsdatabasen. Innenfor medisin og helsefag er variasjonen større, fra ernæring i den lave enden av skalaen til hjerte-, kar- og luftveissykdommer i den høye enden. I realfag og teknologi ligger de fleste fagfeltene nær verdensgjennomsnittet eller noe under, med siteringsindekser fra 85 til 118.

Andelen publikasjoner som tilhører de 10 prosent mest siterte publikasjonene internasjonalt, følger i stor grad det samme mønsteret som siteringsindeksen: fagfelt med høy siteringsindeks har typisk også en høyere andel høyt siterte publikasjoner, mens fagfelt med siteringsindeks under 100 har en andel på 6–8 prosent.

Figur 5.2f Relativ siteringsindeks og andel av artiklene som er blant de 10 prosent mest siterte (10-prosentil) for utvalgte fagfelt.¹ 2022–2024.

¹ Fagfelt med flere enn 300 artikkelbidrag (WoS) i løpet av perioden. Kategorier for tverrvitenskapelige tidsskrifter er utelatt.

Kilde: NIFU. Data: Sikt, Web of Science.

[1] Gjennomsnittet for siteringsindeksene på institusjonsnivå vil ligge noe høyere enn det nasjonale gjennomsnittet beregnet på landnivå. Dette henger sammen med de matematiske egenskapene ved indikatoren (Sivertsen et al., 2019), og hvordan vektingen slår ut på henholdsvis institusjons- og nasjonsnivå.