Indikatorrapporten

Rekruttering til forskning

I dette delkapitlet vil vi se nærmere på stipendiat- og postdoktorstillinger i Norge, samt rekruttering av personale med doktorgrad fra utlandet. Vi benytter data fra Doktorgradsundersøkelsen og Postdoktorundersøkelsen, samt grunnlagsdata fra Forskerpersonalregisteret

Stor politisk interesse

Kunnskapsdepartementet har nylig sendt sin strategi for forskerrekruttering og karriereutvikling ut på høring (KD 2021). Strategiutkastet innleder med at «de vitenskapelig ansatte er norsk forskning og høyere utdannings viktigste ressurs. Vi må ha et forsknings- og utdanningssystem som forvalter denne ressursen best mulig for samfunnet som helhet». I strategiutkastet redegjør departementet for endringer i rekrutteringslandskapet i perioden 2001– 2021 og ser på rekrutterings- og karriereutfordringer, se også fokusartikkelen om politikk og styring innen forskning og høyere utdanning (kommer uke 26)

Et globalt arbeidsmarked

Forskningen er internasjonal, og norske utdannings- og forskningsinstitusjoner (UF-institusjoner) opererer i et globalt arbeidsmarked. Utfordringene som unge forskere møter, er av internasjonal karakter, og man snakker om et forsker-proletariat eller prekariat i flere land. OECD tar for seg dette såkalte prekariatet i en analyse av akademiske karrierer i sine medlemsland (OECD 2021).

Flest stipendiater ved NTNU

I 2019 var 7 209 stipendiater tilsatt ved norske universiteter, høgskoler, helseforetak, i instituttsektoren eller som nærings-ph.d. Nærings-ph.d.-ene er tilsatt i virksomheter i næringslivet og finansieres delvis av Forskningsrådet og delvis av virksomhetene. Av doktorgradsstipendiatene var 55 prosent kvinner og 45 prosent menn. Kvinnene har vært i flertall blant stipendiatene siden midten av 2000-tallet, men først i 2014 var det flere kvinner enn menn som disputerte for doktorgraden.

Figur 3.4a viser at NTNU hadde flest stipendiatstillinger i 2019; nær en fjerdedel av stipendiatene var ved NTNU. Universitetet i Oslo hadde nest flest, fulgt av Universitetet i Bergen og UiT – Norges arktiske universitet. Til sammen var nær 60 prosent av stipendiatene i 2019 tilsatt ved et av de gamle breddeuniversitetene, mens 17 prosent var ved et av de nye universitetene. I alt 9 prosent av stipendiatene var ansatt ved et helseforetak og 6 prosent i instituttsektoren (inkludert offentlig sektor-ph.d.-ene). Nærings-ph.d.-ene utgjorde 2 prosent av stipendiatene. De resterende 10 prosentene var tilsatt ved høgskolene.

Forskningsrådet, NSD, NIFU og SSB jobber med en forskerrekrutteringsmonitor som skal følge stipendiatene fra de tas opp på doktorgradsutdanningen til de går av med pensjon; se kapittel 3.4.

Figur 3.4a Doktorgradsstipendiater og postdoktorer etter arbeidssted1 og kjønn. 2019.

Figuren er interaktiv. Velg gruppe øverst i figuren, og hold musepekeren over feltene for detaljer.

1 Off.sektor-ph.d.-er er inkludert i instituttsektoren.

Kilde: NIFU, Forskerpersonalregisteret

Flest postdoktorer ved Universitetet i Oslo

I 2019 var det 2 162 postdoktorer i Norge. Av disse var 49 prosent kvinner og 51 prosent menn. Universitetet i Oslo hadde flest postdoktorer, tett fulgt av NTNU. Totalt var 63 prosent av postdoktorene ved et av de gamle breddeuniversitetene og 9 prosent ved et av de nye universitetene. Helseforetakene hadde 13 prosent av postdoktorene, og 12 prosent var i instituttsektoren. Kun 4 prosent av post-doktorene i 2019 var ved en høgskole.

Høyest andel humaniora-doktorgradskandidater jobber ved universiteter og høgskoler

Rekrutteringsmønsteret inn til UF-institusjonene varierer etter fagområde. Humaniora og kunstfag har relativt få doktorgradskandidater, og en høyere andel av disse blir værende ved universiteter og høgskoler etter disputas enn hva tilfellet er for andre fagområder. Teknologi er fagområdet hvor den høyeste andelen av doktorene forlater UF-institusjonene, se figur 3.4b.

I perioden 2000–2018 disputerte 21 600 personer for en doktorgrad ved et norsk lærested. Den største gruppen av disse finner vi innenfor medisin og helsefag, fulgt av matematikk og naturvitenskap og samfunnsvitenskap. Vi har sett på hvor mange av disse doktorgradskandidatene som var tilsatt ved en UF-institusjon i 2019. For noen av dem har det gått 19 år siden de disputerte, for andre ett år, så de vil være i ulike stadier av karrieren. Humaniora og kunstfag hadde den høyeste andelen som var tilsatt ved et universitet eller en høgskole i 2019 (55 prosent), mens 6 prosent var i instituttsektoren (inkludert museene). Nær 40 prosent av doktorgradskandidatene innenfor humaniora hadde forlatt norsk akademia. Vi mangler opplysninger om hvorvidt de som har forlatt akademia har forlatt landet, eller om de er i norsk offentlig sektor eller næringsliv.

Figur 3.4b Doktorgradskandidater som disputerte i perioden 2000–2018 etter arbeidssted i 2019 og fagområde.

image37ozt.png

Kilde: NIFU, Forskerpersonalregisteret

Samfunnsvitenskap hadde den nest høyeste andelen av doktorgradskandidater ved universiteter og høgskoler, 50 prosent. Her var 12 prosent tilsatt i instituttsektoren og 3 prosent ved et helseforetak, så samlet hadde samfunnsvitenskap den høyeste andelen doktorer ved UF-institusjonene.

Ikke overraskende finner vi den største andelen doktorer tilsatt ved et helseforetak innenfor medisin og helsefag. En del doktorgradskandidater som i figur 3.4d er i kategorien «utenfor akademia», kan være tilsatt ved et helseforetak, uten at de deltar i FoU ved helseforetaket. Medisin og helsefag hadde den laveste andelen som gikk til instituttsektoren, og den tredje laveste andelen ved universiteter og høgskoler.

Flest teknologer forlater akademia

Teknologi har den høyeste andelen doktorgradskandidater som forlater UF-institusjonene. Nær 70 prosent er utenfor akademia i 2019. Vi kan anta at mange av disse har fått jobb i næringslivet, men en del har også forlatt Norge. Teknologi har nemlig den høyeste andelen utenlandske statsborgere blant doktorene, og mange av disse reiser tilbake til hjemlandet eller videre til andre land etter at de har tatt doktorgrad i Norge.

Både innenfor landbruksfag, fiskerifag og veterinærmedisin og matematikk og naturvitenskap går en relativt høy andel av doktorgradskandidatene til instituttsektoren, om lag 20 prosent innenfor begge fagområdene. I begge disse fagområdene forlater en høy andel av kandidatene de norske UF-institusjonene; 56 prosent innenfor matematikk og naturvitenskap og 60 prosent innenfor landbruksfag, fiskerifag og veterinærmedisin.

Høy andel i midlertidige stillinger ved universiteter og høgskoler

Doktorgradsundersøkelsen 2019 (Reiling et al. 2020) har kartlagt doktorgradskandidater som disputerte i 2013, 2014 og 2015. Forskerne har sett på doktorenes arbeidsmarkedstilpasning og doktorgradsutdanningens kvalitet og relevans for arbeidsmarkedet i dag gjennom en spørreundersøkelse, se også resultater fra undersøkelsen i kapittel 3.5 i Indikatorrapporten 2020. Hele 97 prosent av doktorene var i arbeid 4–6 år etter disputas.. Blant respondentene i undersøkelsen som befinner seg i Norge, oppga 36 prosent at de var ansatt ved et universitet eller en høgskole, 14 prosent var i instituttsektoren og 16 prosent ved et universitetssykehus, se figur 3.3c.  

Figur 3.4c Arbeidssted for respondenter i Doktorgrads-undersøkelsen 4–6 år etter disputas, samt andel i midlertidig stilling. 2019.

image40tyi.png

Kilde: NIFU, Doktorgradsundersøkelse 2019

Andelen av doktorene i midlertidige stillinger var høyest ved universitetene og høgskolene, 24 prosent, fulgt av universitetssykehusene med 18 prosent.

Kun 3 prosent av postdoktorene blir professorer etter 3 år

Postdoktorundersøkelsen kartla i 2020 hvordan postdoktorstillingen brukes ved universiteter, høgskoler, helseforetak og i instituttsektoren (Gunnes et al. 2020). En spørreundersøkelse ble sendt til tre kull postdoktorer, i tillegg ble det gjort en registerdataanalyse av postdoktorenes videre karriere.

Figur 3.4d Stilling og arbeidssted for de som var postdoktorer i 2014/2015 tre år etter registrering som postdoktor. 2017/2018.

image63d7o.png

Kilde: NIFU, Forskerpersonalregisteret

Figur 3.4d viser at blant dem som hadde en postdoktorstilling i 2014/2015, var nær 60 prosent ved en utdannings- eller forskningsinstitusjon tre år senere. Kun 3 prosent var blitt professor, mens 15 prosent var førsteamanuensis eller førstelektor. Én av fem var forsker i instituttsektoren, og 6 prosent hadde en ny postdoktorstilling ved en annen institusjon i Norge. Det er ikke anledning til å ha flere postdoktorperioder ved samme lærested i Norge, men ofte får man ikke fast stilling etter en postdoktorperiode, og for mange innebærer dette at man tar en ny postdoktorperiode ved en annen institusjon i Norge eller i et annet land.

Halvparten av postdoktorene blir værende ved universiteter og høgskoler

Stadig flere postdoktorer i Norge er rekruttert fra utlandet. I 2018 var over 70 prosent av postdoktorene innvandrere eller etterkommere av innvandrere (Gunnes og Steine, 2020). Vi har god oversikt over inngående mobilitet til postdoktorstillingene, men vi vet mindre om dem som reiser ut fra Norge for å ta et postdoktorat ved et lærested i utlandet.

I postdoktorundersøkelsen ble sektor for arbeidssted kartlagt for tidligere postdoktorer. Det var vanskelig å nå alle tidligere postdoktorer som befant seg i utlandet, og vi kan derfor ikke si hvor stor andel av totalt antall postdoktorer som har forlatt landet. Vi kan imidlertid vise hvilke sektorer de som blir værende i Norge arbeider i etter postdoktorperioden, og tilsvarende hvilke stillinger de som har forlatt landet, har gått til.

Figur 3.4e viser at halvparten av respondentene som blir værende i Norge, oppgir at de er tilsatt ved et universitet eller en høgskole. Om lag 20 prosent er ved et forskningsinstitutt, 10 prosent ved et helseforetak, 12 prosent i privat sektor og 5 prosent i offentlig sektor. Nær 4 prosent av respondentene oppga våren 2020 at de var uten arbeid eller i permisjon.

Figur 3.4e Tidligere postdoktorer etter sektor for arbeidssted. 2020.

Figuren er interaktiv. Velg arbeidssted Norge eller utlandet øverst i figuren, og hold musepekeren over feltene for detaljer.

Kilde: NIFU, Postdoktorundersøkelsen

Av dem som har forlatt Norge, jobber om lag halvparten ved et utenlandsk universitet eller en utenlandsk høgskole. 12 prosent er tilknyttet utenlandske forskningsinstitutter, 4 prosent er ved et helseforetak/universitetssykehus, mens 17 prosent er i privat sektor og 5 prosent i offentlig sektor. Hele 14 prosent av de tidligere postdoktorene som befinner seg i utlandet, oppgir at de er uten arbeid eller i permisjon.

Høyest andel med utenlandsk doktorgrad blant postdoktorene

Ledige stillinger ved norske forsknings- og utdanningsinstitusjoner utlyses som hovedregel internasjonalt, og norsk akademia er del av et globalt arbeidsmarked for akademikere. Andelen internasjonalt mobile forskere i Norge er økende, og i 2018 hadde 30 prosent av forskerne og det faglige personalet innvandrerbakgrunn. Mange av disse rekrutteres til norske utdanningsinstitusjoner med doktorgrad fra utlandet.

Figur 3.4f viser andelen med henholdsvis norsk og utenlandsk doktorgrad, samt uten doktorgrad, i utvalgte stillinger ved universiteter, høgskoler, helseforetak og i instituttsektoren. Vi ser at postdoktorene hadde den høyeste andelen med utenlandsk doktorgrad i 2019, 53 prosent. Av forskerne tilsatt på prosjekt hadde 44 prosent norsk doktorgrad, mens 28 prosent hadde utenlandsk doktorgrad. Også blant professorene var andelen med utenlandsk doktorgrad høy, 27 prosent, mens 66 prosent hadde norsk doktorgrad.

Om utenlandsk doktorgrad i Forskerpersonalregisteret

Figur 3.4f Andel med norsk og utenlandsk doktorgrad, samt uten doktorgrad, i utvalgte stillinger ved universiteter, høgskoler, helseforetak og i instituttsektoren. 2019.

image0p8.png

Kilde: NIFU, Forskerpersonalregisteret

System for monitorering av forskerrekruttering

Forskerrekrutteringsmonitoren

Flest doktorgradsstudenter innenfor medisin og helsefag

Monitoren for rekruttering til forskning omfatter personer som inngår en doktorgradsavtale med en norsk institusjon for høyere utdanning, heretter omtalt som doktorgradsstudenter. Stipendiatene som er omtalt i kapittel 3.4.1, utgjør om lag 80 prosent av doktorgradsstudentene. Se nærmere om både personer som inngår i en doktorgradsavtale og om dem som avlegger doktorgrader, i Indikatorrapportens A.1-tabeller.

Mellom 2005 og 2019 startet om lag 27 400 personer på en doktorgradsutdanning i Norge, og figur 3.4g viser antall nye doktorgradsstudenter per år i perioden. Flest doktorgradsstudenter finner vi innenfor medisin og helsefag (30 prosent av totalen), fulgt av matematikk og naturvitenskap og samfunnsvitenskap[1].

Antall nye doktorgradsstudenter var høyest i 2018, med en liten nedgang i 2019[2]. 2008 var det siste året det var mulig å avlegge doktorgrad etter gammel ordning[3], og vi ser at det ble inngått ekstra mange avtaler dette året. Det ble tildelt 350 nye stipendiatstillinger over statsbudsjettet i 2008, i tillegg ble nærings-ph.d.-ordningen etablert dette året. I perioden 2009–2011 går antall nye doktorgradsstudenter ned i alle fagområder. Fra 2012 stiger antall doktorgradsstudenter igjen, og veksten fortsetter frem til 2018. Teknologi har hatt størst vekst i antall doktorgradsstudenter i perioden, fulgt av matematikk og naturvitenskap og samfunnsvitenskap.

Figur 3.4g Antall nye doktorgradsstudenter etter fagområde. 2005–2019.

image228p.png

Kilde: Forskerrekrutteringsmonitoren

Universitetet i Oslo og NTNU, inkludert de innfusjonerte institusjonene, hadde henholdsvis 30 og 24 prosent av doktorgradsstudentene mellom 2005 og 2019. Universitetet i Bergen stod for 15 prosent, mens UiT – Norges arktiske universitet hadde 8 prosent. De seks nye universitetene, det vil si NMBU, Universitetet i Stavanger, Universitetet i Agder, Nord universitet, OsloMet og Universitetet i Sørøst-Norge, hadde 16 prosent av alle doktorgradsavtalene mellom 2005 og 2019, mens vitenskapelige høgskoler og statlige høgskoler stod for 6 prosent. Størst vekst i antall doktorgradsstudenter fra 2005 til toppåret 2018 finner vi ved NTNU, Universitetet i Agder og Universitetet i Oslo.

Ser vi nærmere på toppåret 2018, hadde Universitetet i Oslo 25 prosent av doktorgradsstudentene, mens 26 prosent var tilknyttet NTNU. Universitetet i Bergen og UiT – Norges arktiske universitet stod for henholdsvis 13 og 7 prosent av de nye avtalene. De nye universitetene hadde 21 prosent, mens høgskolene stod for 8 prosent. Andelen som tar doktorgrad utenfor de fire breddeuniversitetene, er dermed økende.

Flest kvinnelige doktorgradsstudenter i 2019

Kjønnsbalansen blant nye doktorgradsstudenter var jevn i perioden 2005–2019 sett under ett, med halvparten kvinner og halvparten menn. Kvinneandelen varierer mellom 47 og 53 prosent i perioden 2005–2019, og kvinnene er i flertall innenfor alle fagområder utenom teknologi (28 prosent kvinner) og matematikk og naturvitenskap (40 prosent kvinner). Innenfor medisin og helsefag utgjør kvinnene 62 prosent av de nye doktorgradsstudentene.

Kvinneandelen har økt fra 2005 til 2019 innenfor alle fagområdene. I 2019 var det mellom 40 og 60 prosent representasjon av hvert kjønn innenfor landbruksvitenskap og veterinærmedisin (44 prosent kvinner) og matematikk og naturvitenskap (45 prosent kvinner). Både innen humaniora og kunstfag, samfunnsvitenskap og medisin og helsefag var mer enn 60 prosent av de nye doktorgradsstudentene kvinner i 2019. Innenfor teknologi utgjorde kvinnene 30 prosent dette året.

Nær 80 prosent av doktorgradsstudentene har fullført utdanningen etter 10 år

De fleste som tas opp på doktorgradsutdanningen i Norge, tilsettes i en stipendiatstilling. Oppstarttidspunktet for doktorgradsarbeidet og ansettelsestidspunkt i en stipendiatstilling er imidlertid ikke alltid sammenfallende. Av de nye doktorgradsstudentene var om lag 60 prosent registrert med en stipendiatstilling ved oppstartstidspunktet. Flere av de øvrige fikk stipend senere, og tall fra Forskerpersonalregisteret viser at om lag 80 prosent av doktorgradsstudentene har hatt en stipendiatstilling mellom 2005 og 2019.

Normalt varer en stipendiatperiode i 4 år, hvorav en fjerdedel er pliktarbeid. Pliktarbeid omfatter blant annet undervisning, opplæring i bruk og drift av forskningsinfrastruktur, forskningsadministrativt arbeid og bidrag til forskningsprosjektsøknader. Det er også en del som har 3-årskontrakter uten pliktarbeid, men vi vet ikke hvor mange dette er. Forskerrekrutteringsmonitoren har ikke opplysninger om lengden på stipendet. Monitoren inneholder opplysninger om oppstartstidspunkt, tidspunkt for innlevering av avhandling og disputastidspunkt, men ikke om eventuelle permisjoner underveis i doktorgradsutdanningen, eller hvem som tar doktorgradsutdanning på deltid.

Vi har i tidligere studier sett at kvinner bruker noe lengre tid enn menn (Thune et al. 2012, Olsen og Kyvik 2012, Kyvik og Olsen 2009), og det er dessuten forskjeller mellom fagområdene og lærestedene. Kunnskapsdepartementet har fastsatt en nasjonal styringsparameter for gjennomstrømming i doktorgradsutdanningen som måler andelen av ph.d.-kandidatene som har gjennomført 6 år etter opptakstidspunktet. Styringsparameteren er ment å ta hensyn til opphold som følge av permisjoner og at enkelte tar doktorgraden uten å være stipendiat (DIKU 2021). Myndighetene har som målsetting å få doktorgradsstudentene raskere gjennom doktorgradsutdanningen, og bruker styringsparameteren til å følge utviklingen.

Figur 3.4h Gjennomføringsgrad1 per fagområde for doktorgradsstudenter som startet i perioden 2005–2014 etter 6 år, 8 år og 10 år.

imagenofeo.png

1 Gjennomføringsgrad viser hvor stor andel av doktorgradsstudentene som startet i de angitte årene, som har disputert. Merk at når gjennomføringsgraden beregnes på denne måten, kan man ikke skille mellom effektene av kull (f.eks. sammensetning av personer) og endringer over tid (f.eks. bedre progresjon som følge av tiltak).

Kilde: Forskerrekrutteringsmonitoren

Figur 3.4h viser andelen av doktorgradsstudentene som startet opp i 2005–2014, som har disputert etter henholdsvis 6 år, 8 år og 10 år. Andelen som har fullført, betegnes heretter som gjennomføringsgrad. Etter 6 år har landbruksvitenskap og veterinærmedisin den høyeste gjennomføringsgraden med 78 prosent. Det er imidlertid få doktorgradsstudenter i dette fagområdet, slik at dataene er mer utsatt for tilfeldige svingninger. Nest høyest gjennomføringsgrad etter 6 år hadde matematikk og naturvitenskap, fulgt av teknologi og dernest medisin og helsefag. Innenfor humaniora og kunstfag og samfunnsvitenskap hadde knapt halvparten av doktorgradsstudentene fullført etter 6 år. Av doktorgradsstudentene som startet opp i perioden 2005–2013, var om lag 5 prosent fremdeles i stipendiatstilling 6 år etter oppstartsåret.

Etter 8 år var gjennomføringsgraden blant alle doktorgradsstudentene 75 prosent. Andelen som hadde fullført, varierte mellom 83 prosent innenfor både medisin og helsefag og landbruksvitenskap og veterinærmedisin og 65 prosent innenfor humaniora og kunstfag, mot 70 prosent innenfor samfunnsvitenskap. Etter 10 år hadde 79 prosent av doktorgradsstudentene disputert. Gjennomføringsgraden var høyest innenfor medisin og helsefag (88 prosent) og landbruksvitenskap og veterinærmedisin (85 prosent) og lavest innenfor humaniora og kunstfag (70 prosent).

Om gjennomføringsgrad for doktorgradsstudenter per fagområde

Høy sysselsetting blant dem som fullfører doktorgradsutdanningen

Figur 3.4i viser bosettings- og arbeidsmarkedssituasjonen i 4. kvartal 2020 for doktorgradsstudentene som startet i perioden 2005–2016. Av dem som har disputert, ser vi at andelen som er sysselsatt i Norge, sank fra 86 prosent for dem som startet i 2005, til 73 prosent for dem som startet i 2016. Andelen som ikke er bosatt i Norge, varierer mellom 12 og 17 prosent, og vi har ikke opplysninger om deres arbeidssituasjon. Sysselsettingsandelen for de bosatte i Norge er 93 prosent.

Her finner vi arbeidsledige, personer på ulike former for trygd, personer i ulønnede permisjoner og personer som av andre grunner står utenfor arbeidslivet. Personer som har forlatt landet, men ikke har meldt utvandring, inngår også i denne gruppen. Av doktorgradsstudentene som startet i 2016 og fullførte i 2020, er hele 18 prosent registrert som bosatte, men ikke sysselsatte. En del av disse kan ha disputert sent på året og ikke kommet i arbeidsforhold på registreringstidspunktet. Erfaringsmessig er det også en del som har forlatt landet uten å melde fra.

Figur 3.4i Bosettings- og arbeidsmarkedssituasjonen for doktorgradsstudenter med oppstartsår 2005–2016 i 2020 etter status.

imagehskdd.png

Kilde: Forskerrekrutteringsmonitoren

Vi ser at andelen sysselsatte er høyere i de eldste kullene doktorgradsstudenter. Dette skyldes at andelen bosatte som ikke er sysselsatt i Norge, er høyere i de nyere kullene enn i de eldste.

Andelen utenlandsfødte doktorgradsstudenter har økt de senere årene. Utenlandske doktorgradsstudenter er mer mobile, og tidligere studier (Olsen 2013) har vist at nær halvparten av doktorene med utenlandsk statsborgerskap forlater Norge etter disputas. Dette vil også Forskerrekrutteringsmonitoren kunne gi svar på når flere data er analysert.  

Mange av dem som ikke har fullført doktorgradsutdanningen, er ikke bosatt i Norge

Er det forskjeller mellom dem som fullfører doktorgraden og dem som ikke gjør det, når det gjelder tilpasningen til arbeidslivet? Av dem som ikke har fullført doktorgradsutdanningen, er andelen sysselsatte i Norge noe lavere enn av dem som har disputert. En del av dem som er registrert som sysselsatte i de nyeste kullene med doktorgradsstudenter (oppstartsår 2014–2016), vil fremdeles være i stipendiatstilling i 2020, slik at andelen sysselsatte er høyere for disse kullene.

Andelen som ikke er bosatt i Norge, er høyere for dem som ikke har disputert, mellom 13 og 23 prosent, noe som kan innebære at enkelte har emigrert før de har fullført doktorgradsutdanningen, eller de har fullført i andre land. Det kan også være personer i denne gruppen som har levert doktorgradsavhandlingen, men ennå ikke har disputert, og som ikke er sysselsatt i Norge mens de venter på tidspunkt for disputasen. Av de bosatte i Norge som ikke har fullført, er det en betydelig høyere andel som ikke er sysselsatt, enn hva tilfellet er for dem som har fullført doktorgradsutdanningen. Noen av de ikke-sysselsatte er av ulike årsaker utenfor arbeidslivet, og det kan være med på å forklare hvorfor de ikke har fullført doktorgradsutdanningen.

Andelen som er sysselsatt utenfor universiteter og høgskoler, øker med antall år etter disputas

Av dem som fullførte doktorgraden i 2019 og 2020, se figur 3.4j, var om lag en tredjedel sysselsatt ved et universitet eller en høgskole i 2020. For dem som disputerte før 2014, var tilsvarende andel 25 prosent. Dette samsvarer med andre kartlegginger (Reiling et al. 2020), som viser at det er vanlig å gå inn i en åremålsstilling som postdoktor eller forsker ved en undervisnings- eller forskningsinstitusjon (UF-institusjon) kort tid etter avlagt doktorgrad. De som senere får faste stillinger, blir værende, mens mange av dem som ikke får det, går til eller til utlandet[4]. Figuren viser kun dem som er sysselsatt i Norge. Doktorene er fordelt etter næring, slik at det ikke er mulig å skille ut instituttsektoren[5]. Museene, som i FoU-statistikksammenheng er inkludert i instituttsektoren, er her gruppert sammen med offentlig administrasjon.

Andelen doktorer som er sysselsatt i næringen forskning og utvikling, er høyere for dem som disputerte for mer enn fem år siden, enn for dem med en ferskere doktorgrad. Andelen som gjenfinnes i offentlig administrasjon og museer, er derimot stabil for hele perioden. Tilsvarende gjelder også for helse- og sosialtjenester, selv om denne andelen svinger mer. Det mest påfallende i figuren er likevel den relativt store forskjellen mellom dem med fersk doktorgrad og noe eldre doktorgrad som går til øvrige næringer, som her primært omfatter næringslivet. Andelen som går til næringslivet, øker jevnt med antall år etter disputas.

Figur 3.4j Arbeidsmarkedssituasjon i 4. kvartal i 2020 for doktorgradsstudenter tatt opp i perioden 2005–2019 som er sysselsatt i Norge, etter næring1 og antall år etter fullført doktorgrad.

images31kh.png

1 Detaljert næringsinndeling er i figuren gruppert for å samsvare best mulig med sektorinndelingen i FoU-statistikken.

Kilde: Forskerrekrutteringsmonitoren

Bildet for dem som ennå ikke har fullført, skiller seg fra bildet for dem som har fullført, på ett viktig punkt; andelen som er sysselsatt ved universitetene, er merkbart høyere. Dette skyldes at flertallet fremdeles er tilsatt som doktorgradsstudenter. De som har avbrutt doktorgradsutdanningen,[6] vil typisk være ansatt i andre næringer, men noen av dem blir også værende ved UF-institusjonene i stillinger som ikke krever doktorgrad.

60 prosent av doktorer innenfor humaniora, kunstfag og samfunnsvitenskap ved universiteter og høgskoler

Ser vi på arbeidsmarkedssituasjonen for doktorander fra ulike fagområder, finner vi at innenfor matematikk, naturvitenskap og teknologi (MNT-fag), var i 2020 over 40 prosent av doktorandene som disputerte for mer enn 8 år siden, i andre næringer, her primært i næringslivet. Av MNT-doktorene som disputerte for mindre enn fem år siden, var andelen i andre næringer 33 prosent. Til sammenligning er det færre doktorer i MNT-fagene ved universiteter og høgskoler blant dem som disputerte for mindre enn 5 år siden (35 prosent), enn blant dem som disputerte for mer enn 8 år siden (25 prosent). Det er her en tydelig avgang fra universiteter og høgskoler til andre næringer. Samtidig er det en liten vekst i andelen som går til forskning og utvikling, fra 23 til 26 prosent.

Flertallet av doktorandene innenfor medisin og helsefag er registrert innenfor helse- og sosialtjenester. Mange av disse er tilsatt ved helseforetakene, enten i kliniske stillinger eller forskerstillinger, både mens de tar doktorgraden og etterpå. Andelen tilsatt i helse- og sosialtjenester går imidlertid ned jo lengre tid det går etter disputas. Om lag en fjerdedel er ved universiteter og høgskoler, her synker andelen fra 23 til 20 prosent. Andelen som er sysselsatt i forskning og utvikling, er relativt stabil, mellom 9 og 11 prosent. Også for doktorer innenfor medisin og helsefag er det primært andelen som er tilsatt i øvrige næringer, som vokser, fra 6 til 13 prosent.

Humaniora, kunstfag og samfunnsvitenskap (HUMSAM) har den høyeste andelen doktorer ved universiteter og høgskoler, om lag 60 prosent for alle kullene. Her går 12–13 prosent til forskning og utvikling, om lag 10 prosent til offentlig administrasjon og museer og 6 prosent til helse- og sosialtjenester, og fordelingen er tilnærmet lik uavhengig av antall år etter disputas. Dette er det eneste fagområdet hvor andelen som går til øvrige næringer, ikke øker med antall år etter avlagt doktorgrad.

Dette bildet samsvarer med tidligere funn om at doktorer, og også postdoktorer, innenfor HUMSAM-fagene i større grad blir værende ved universitetene og høgskolene, sammenlignet med MNT-fag og medisin og helsefag (Frølich et al. 2019, Gunnes et al. 2020). Dette har sammenheng med dimensjoneringen av doktorgradsutdanningen, men også tilgangen på ledige stillinger ved UF-institusjonene. Et globalt arbeidsmarked for doktorgradsutdannede har gjort at konkurransen om faste stillinger ved UF-institusjonene i Norge har blitt hardere. Samtidig har MNT-fagene et alternativt arbeidsmarked i norsk næringsliv, og medisin og helsefag i helsesektoren.

Avlagte doktorgrader

Ny årsrekord for doktorgrader avlagt i Norge

I 2020 var det 1 634 personer som disputerte for doktorgrad, og dette er det høyeste antallet hittil. 2020 var tredje år på rad med ny årsrekord for avlagte doktorgrader. De siste 15 årene har det skjedd en dobling av doktorgrader avlagt ved norske læresteder.

Økningen må ses i sammenheng med store endringer i norsk doktorgrads-utdanning. Gradsstrukturen har blitt lagt om, flere læresteder har blitt akkreditert til å tildele doktorgrad, og bevilgningene til stipendiatstillinger har hatt stor vekst.

Stor økning ved de «nye» universitetene

Ved tusenårsskiftet var det mulig å avlegge doktorgrad ved 10 norske læresteder. Siden har stadig flere læresteder blitt akkreditert, og i 2020 hadde 22 institusjoner rett til å tildele doktorgrad.

Breddeuniversitetene har alltid hatt en helt sentral posisjon i norsk doktorgradsutdanning. Spesielt har Universitetet i Oslo og NTNU stått for en stor del av doktorgradene. De siste fem årene har til sammen 56 prosent av tildelingene funnet sted ved disse to lærestedene. Andelen har likevel gått noe ned sammenlignet med situasjonen for 20 år siden, da andelen disputaser ved UiO og NTNU utgjorde 65 prosent, se figur 3.4k.

Figur 3.4k Antall avlagte doktorgrader etter gradsgivende institusjon. Totalt og ved de nye universitetene. 1996–2020/2006–2020.

Figuren er interaktiv. Bla i figuren, og hold musepekeren over feltene for detaljer.

Kilde: NIFU, Doktorgradsregisteret

Samtidig har det vært en tilsvarende økning ved øvrige læresteder. Dette skyldes både aktivitet ved nye gradsgivende institusjoner, men først og fremst at de nye universitetene nå uteksaminerer betydelig flere doktorer enn da de var høgskoler. Utviklingen må ses i sammenheng med at en større andel av stipendiatstillinger de senere årene er tildelt de nye universitetene.

I perioden 2018–2020 ble det avholdt nærmere 600 disputaser ved de fem nye universitetene. Det var nesten en dobling sammenlignet med den foregående treårsperioden, se side 2 i figur 3.4k. Alle universitetene kan vise til solid økning i disputaser de senere årene.

De nye doktorene har ikke blitt yngre

Endringer i doktorgradsutdanningen har så langt ikke bidratt til å uteksaminere yngre doktorer. Gjennomsnittsalderen blant dem som disputerer i dag, er gjennomgående den samme som for 20 år siden. Blant alle som disputerte i perioden 2016–2020, var gjennomsnittsalderen 37,6 år. Gjennomsnittsalderen blant doktorer uteksaminert under perioden 1996–2000 var til sammenligning 37,4 år, se figur 3.4l.

Det er store forskjeller mellom fagområdene i alder ved fullført doktorgrad. Doktorander innenfor teknologi og matematikk og naturvitenskap er i gjennomsnitt vel 33 år ved disputas, eller rundt 7 år yngre enn doktorander innenfor humaniora og kunstfag, samfunnsvitenskap og medisin og helsefag.

Siden siste halvdel av 1990-tallet er det bare i humaniora og kunstfag at gjennomsnittsalderen har gått en del ned, fra 43 til 40 år. I de øvrige fagområder kan det ikke ses en klar gjennomgående tendens til at doktorandene har blitt yngre gjennom perioden.

Figur3.4l Avlagte doktorgrader. Gjennomsnittsalder ved disputas etter fagområde. 1996–2020.

imageiy6j.png

Kilde: NIFU, Doktorgradsregisteret

Jevn kjønnsbalanse fra 2012

På begynnelsen av 1980-tallet var det stort sett menn som avla en doktorgrad. Ni av ti nye doktorer var menn. Under første halvdel av 1990-tallet ble det mer utbredt blant kvinner å ta doktorgrad, og midt på 1990-tallet ble nær en tredjedel av doktorgradene avlagt av kvinner. Andelen flatet så ut i noen år, før den fortsatte å stige etter tusenårsskiftet. Siden 2012 har andelen kvinner blant doktorandene årlig ligget mellom 47 og 53 prosent, se figur 3.4m. Dette reflekterer også sammensetningen av studenter i organisert doktorgradsutdanning, der 54 prosent er kvinner og 46 prosent menn.

Figur 3.4m Antall avlagte doktorgrader. Prosentandel kvinner og utenlandske statsborgere. 1990–2020.

image70cj.png

Kilde: NIFU, Doktorgradsregisteret

Overvekt av kvinner i medisin og helsefag – dominans av menn i MNT-fagene

Selv om det i dag er kjønnsbalanse når vi ser alle som avlegger doktorgrad under ett, finnes det likevel store forskjeller på fagområdenivå, se figur 3.4n. Mer enn tre femtedeler av alle doktorgrader i medisin og helsefag tas nå av kvinner. Kvinner er også i flertall i samfunnsvitenskap, humaniora og kunstfag og landbruksfag og veterinærmedisin. MNT-fagene domineres imidlertid fortsatt av menn. De står for over 60 prosent av doktorgradene i matematikk og naturvitenskap, og i teknologi er andelen menn enda høyere, tett oppunder 75 prosent. Andelen kvinner har i løpet av det siste tiåret bare steget svakt i teknologi.

Størst vekst i medisin og helsefag – nedgang i matematikk og naturvitenskap

Til tross for stor vekst i avlagte doktorgrader, har utviklingen vært svært forskjellig for de ulike fagområdene. Om lag en tredjedel av doktorgradene tas i dag innenfor medisin og helsefag, noe som gjør fagområdet til det desidert største, se figur 3.4n. Ved tusenårsskiftet var matematikk og naturvitenskap størst, med 28 prosent, men her har antall grader gått noe ned de senere årene. Fagområdet er nå også forbigått av samfunnsvitenskap som det nest største fagområdet med rundt 22 prosent av gradene, mot 20 prosent for matematikk og naturvitenskap. Økningen de senere årene har likevel vært aller størst innenfor teknologi, som nå står for 15 prosent av gradene. Antall doktorgrader i humaniora og kunstfag har vært stabilt de senere årene. Fagområdet utgjør i dag noe under 9 prosent av alle avlagte grader, en svakt fallende andel av doktorgrader som tas i Norge.

Figur 3.4n Antall avlagte doktorgrader etter fagområde. Prosentandel kvinner (linje). 1996–2020.

image6nhcb.png

Kilde: NIFU, Doktorgradsregisteret

Åtte ganger så mange utenlandske doktorander som for 20 år siden

Et annet forhold med stor betydning de senere årene, er at flere utenlandske statsborgere avlegger doktorgrad ved norske læresteder, se figur 3.4o. Sammenlignet med situasjonen for 20 år siden, er det i dag åtte ganger så mange med utenlandsk bakgrunn som avlegger doktorgrad i Norge. De siste fem årene har mer enn 3 000 utenlandske statsborgere disputert ved norske læresteder, eller mer enn 600 årlig. Andelen utenlandske doktorander utgjør nå rundt 40 prosent, mens den var vel 10 prosent ved inngangen til 2000-tallet.

Innslaget av doktorander med utenlandsk bakgrunn er spesielt stort i teknologi, med over 60 prosent de siste årene. Utlendinger er også i majoritet i matematikk og naturvitenskap og landbruksfag og veterinærmedisin, med vel halvparten av disputasene. I de øvrige fagområdene står utenlandske statsborgere for rundt en fjerdedel av gradene.

Flere fra Øst-Europa avlegger norsk doktorgrad

De siste fem årene har 28 prosent av de utenlandske doktorandene bakgrunn fra henholdsvis Asia og Vest- og Sør-Europa, se figur 3.4o. Antallet med asiatisk bakgrunn har flatet noe ut, mens det er økning i doktorander med europeisk bakgrunn. En annen markant endring gjelder doktorander fra Norden og Øst-Europa. For 20 år siden kom hver femte utenlandske doktorand fra våre naboland, mens i dag er dette bare tilfellet for hver tiende kandidat. Statsborgere fra Øst-Europa utgjør i dag 15 prosent av de utenlandske doktorandene, noe som innebærer en dobling av andelen i samme periode.

Figur 3.4o Antall doktorander med utenlandsk statsborgerskap etter verdensdel. Prosentandel utenlandske statsborgere (høyre akse). 1996–2020.

imagewfkr.png

Kilde: NIFU, Doktorgradsregisteret

De vel 8 000 utenlandske statsborgerne som har disputert i Norge de siste 25 årene, har bakgrunn fra mer enn 150 nasjoner. De to desidert største landene, Tyskland og Kina, er begge representert med over 700 avlagte doktorgrader i perioden. Som vist i figur 3.4p, var det flest fra Kina midt på 1990-tallet, fulgt av Danmark, Tyskland og USA. I dag har Tyskland passert Kina med flest avlagte doktorgrader, mens nasjoner som India, Iran, Italia og Russland seiler opp med økende antall doktorgradskandidater. Særlig stor vekst ses også blant kandidater fra Polen og Spania.

Figur 3.4p Antall doktorander 1996–2000, 2006–2010 og 2016–2020, etter utenlandsk statsborgerskap. Rangert etter nasjoner med flest forekomster i perioden 2016–2020.

Figuren er interaktiv. Hold musepekeren over feltene for detaljer.

Kilde: NIFU, Doktorgradsregisteret

******

[1] Inndelingen etter fagområde er gjort av NIFU. For dem som har disputert, legges fagfelt for doktorgradsavhandlingen til grunn. For dem som ikke har disputert, brukes opplysninger om fagfelt, program eller utdanning på mastergradsnivå. Disse opplysningene er hentet fra grunnlagsfilen fra DBH og Akademikerregisteret.

[2] Hvorvidt det faktisk har skjedd en nedgang i 2019, er noe usikkert. Erfaringsmessig blir ikke alle nye doktorgradsavtaler som inngås på slutten av året, med i rapporteringen, men etterrapporteres det påfølgende året. Omfanget av eventuelle etterrapporteringer for 2019 har vi ikke oversikt over før 2020-årgangen av forskerrekrutteringsmonitoren er ferdig.

[3] Ph.d.-graden ble tatt i bruk i Norge i 2003, som et ledd i samordningen med det europeiske kvalifikasjonsrammeverket gjennom Bologna-prosessen. 2008 var det siste året det var mulig å avlegge doktorgrad etter det gamle fakultetsbaserte doktorgradssystemet (Dr.ing, Dr.polit etc.)

[4] Vi har ikke oversikt over arbeidsforhold for de som er sysselsatt i utlandet.

[5]Flertallet av forskningsinstituttene befinner seg i næringen forskning og utvikling.

[6] Monitoren skiller ikke mellom de som har avbrutt doktorgradsutdanningen og de som fremdeles jobber med avhandlingen etter at doktorgradsstipendet er utløpt. Disse havner i kategorien «ikke fullført» sammen med de som er stipendiater.