Indikatorrapporten

Rekruttering til forskning

I dette delkapittelet ser vi nærmere på avlagte doktorgrader i Norge, samt forskernes karriere fra stipendiatstilling og videre i arbeidslivet. Vi benytter data fra SSBs Doktorgradsregister og Forskerrekrutteringsmonitor.  Se også omtale av dataene hos SSB.no og i Tilstandsrapporten 2023 (kapittel 3).

Avlagte doktorgrader

Færre avlagte doktorgrader for andre år på rad

I 2022 ble det avlagt 1 562 doktorgrader i Norge. Det er en nedgang på om lag 40 doktorgrader fra året før. Figur 3.4a viser utviklingen de siste 30 årene. I denne perioden har antallet doktorgrader årlig mer enn doblet seg. Økningen må ses i sammenheng med store endringer i norsk doktorgradsutdanning. Gradsstrukturen har blitt lagt om, flere læresteder har blitt akkreditert til å tildele doktorgrad, og bevilgningene til stipendiatstillinger har hatt stor vekst. Antall doktorgrader som tildeles hvert år har stabilisert seg omkring 1 600 de siste fem årene.

De nye universitetene uteksaminerer flere enn da de var høgskoler

53 prosent av doktorgradene ble avlagt ved Universitetet i Oslo og Norges teknisk naturvitenskapelige universitet (NTNU) i 2022. Selv om de fortsatt står for over halvparten av doktorgradene, utgjør de en lavere andel av totalen sammenlignet med rundt tusenårsskiftet (mellom 60 og 65 prosent av totalen).

Andelen doktorgrader som blir avlagt ved de øvrige lærestedene har økt i samme periode. Dette skyldes blant annet aktivitet ved nye gradsgivende institusjoner, der antallet institusjoner med rett til å tildele doktorgrad har økt fra 12 til 23 i perioden 2000 til 2022. Samtidig uteksaminerer de nye universitetene betydelig flere doktorer enn da de var høgskoler. De nye universitetene har også fått tildelt en større andel av stipendiatstillingene de senere årene.

Figur 3.4a Avlagte doktorgrader etter gradsgivende institusjon. 1993–2022.

Kilde: SSB, Doktorgradsregisteret

Svak vekst innenfor alle fagområder bortsett fra matematikk og naturvitenskap

Over tid har fagområdene hatt forskjellig utvikling i antall doktoravhandlinger per år. Medisin og helsefag har vokst mest siden 1990-tallet og frem til i dag. Fagområdet passerte matematikk og naturvitenskap i antall doktorer i 2008, og har hatt flest doktorer hvert år siden den gang. Med unntak av rekordåret 2020, da antall doktorgrader innenfor medisin og helsefag var 552, har antallet vært relativt stabilt i underkant av 500 de siste årene.

Antall avlagte doktorgrader innenfor matematikk og naturvitenskap økte også betydelig fra 2000 til 2010. Etter en nedgang i 2015 og 2016 har antallet ligget relativt stabilt, før det igjen fikk en nedgang i 2022. Samtidig har samfunnsvitenskap passert matematikk og naturvitenskap, og i 2022 var samfunnsvitenskap det nest største fagområde målt i antall doktorgrader for femte år på rad. 

Blant de som årlig disputerer innenfor teknologi var antallet stabilt frem til 2010, men siden den gang har fagområdet hatt en betydelig vekst. De siste årene har teknologifagene ligget på et nivå like under matematikk og naturvitenskap. I 2022 ble det for første gang avlagt flere doktorgrader innenfor teknologi enn matematikk og naturvitenskap.

Figur 3.4b Avlagte doktorgrader etter fagområde. 1993–2022.

Kilde: SSB, Doktorgradsregisteret

Kjønnsbalanse blant doktorandene samlet sett, men store fagforskjeller

Andelen kvinner som avlegger doktorgrad har økt jevnt og trutt de siste 30 årene, se figur 3.4c. På starten av 1990-tallet var hver fjerde person som avla en doktorgrad kvinne. De siste ti årene har kvinnene utgjort halvparten av de nye doktorene stort sett hvert år. I 2022 var kvinneandelen blant doktorandene 52 prosent.

Figur 3.4c Antall avlagte doktorgrader etter kjønn. Andel kvinner. 1993–2022.

Kilde: SSB, Doktorgradsregisteret

Selv om kjønnsfordelingen er jevnet ut samlet sett, er det store skjevheter innenfor flere fagområder, se figur 3.4d. I medisin og helsefag, som også er det største fagområde, har det vært en overvekt av kvinner hvert år siden 2006. I 2022 var 65 prosent av doktorandene innenfor dette fagområde kvinner, og 35 prosent menn. 

Innenfor teknologi og matematikk og naturvitenskap er kjønnsfordelingen omvendt. Andelen menn blant de nye doktorene i teknologifagene har vært mellom 70 og 80 prosent de siste femten årene. 2022-tallene viser likevel en positiv utvikling da andelen kvinner var høyere enn noen gang, selv om det fortsatt er på et lavt nivå. 33 prosent av doktorandene innenfor teknologi i 2022 var kvinner.

Innenfor matematikk og naturvitenskap har mennene utgjort omtrent 60 til 65 prosent av de nye doktorene hvert år de siste femten årene. I 2022 var 65 prosent av doktorandene innen matematikk og naturvitenskap menn, og 35 prosent kvinner.

Det er jevnere kjønnsfordeling innenfor humaniora og kunstfag og samfunnsvitenskap. Andelen kvinner blant doktorandene i humaniora og kunstfag har stort sett ligget mellom 45 og 55 prosent de siste femten årene. Innenfor samfunnsvitenskap utgjorde kvinnene omkring 40 prosent av doktorandene ved tusenårsskiftet, men siden den gang har kvinneandelen økt. De siste femten årene har kvinnene utgjort mellom 50 og 60 prosent hvert år innenfor de samfunnsvitenskapelige fagene. 

Kjønnsfordelingen har også vært relativt jevn over tid innenfor landbruks- og fiskerifag og veterinærmedisin, men her er antallet nye doktorer per år betydelig lavere, noe som bidrar til mer variasjon fra år til år.

Figur 3.4d Kvinneandel blant doktorandene etter fagområde. 1993–2022.

Kilde: SSB, Doktorgradsregisteret

Matematikk, naturvitenskap og teknologi har de yngste doktorandene

Gjennomsnittsalderen blant doktorandene har vært stabil i mange år. Stort sett hvert år siden 1990-tallet har den vært mellom 37 og 38 år ved disputas. Se tabell 3.4a. I 2022 var gjennomsnittsalderen 38 år. Kvinnene var fortsatt eldst, i gjennomsnitt 39 år, mens de mannlige doktorandene var to år yngre. I Norden for øvrig finner vi de eldste doktorandene i Finland med nær 39 år og de yngste i Danmark med under 34 år. Også i de andre nordiske landene var kvinnene mellom 1,5 år (Danmark) og 2,6 år (Island) år eldre enn mennene når de avla doktorgraden i 2021.

Gjennomsnittsalderen varierer likevel mye mellom fagområdene. Doktorandene var yngst innenfor matematikk og naturvitenskap og teknologi, 34 år i gjennomsnitt i 2022. Innenfor samfunnsvitenskap og humaniora og kunstfag var gjennomsnittsalderen ved disputas 40 år i 2022. De eldste doktorandene finner vi innen medisin og helsefag der gjennomsnittsalderen ved disputas var 41 år i 2022.

Tabell 3.4a Gjennomsnittsalder ved disputas etter fagområde. 1990–2022.

Fagområde

1990–1999

2000–2009

2010–2019

2020–2022

Totalt

37,1

37,9

37,6

37,6

Humaniora og kunstfag

43,0

42,0

40,1

40,1

Samfunnsvitenskap

40,5

41,2

40,1

39,8

Matematikk og naturvitenskap

34,5

33,8

33,4

33,1

Teknologi

32,6

33,4

33,2

33,7

Medisin og helsefag

40,6

40,5

40,4

40,4

Landbruks- og fiskerifag og veterinærmedisin

35,9

36,9

36,6

36,5

Kilde: SSB, Doktorgradsregisteret

Doktorene bruker i overkant av fem år fra oppstart til disputas

De siste ti årene har gjennomføringstiden vært omtrent uendret blant de som avlegger en doktorgrad, i gjennomsnitt vel fem år fra oppstart til disputas. Tabell 3.4b gir en oversikt over utviklingen de siste ti årene fordelt på kjønn og fagområde. De kvinnelige doktorene bruker omtrent et halvt år lengre tid enn sine mannlige kolleger, henholdsvis 5,6 år og 5,1 år. Dette er bruttotall uten fratrekk av eventuelle permisjoner.

Gjennomføringstiden er også noe ulik mellom fagområdene. Doktorene innenfor samfunnsvitenskap og humaniora og kunstfag bruker lengst tid, i gjennomsnitt nesten seks år, mens gjennomføringstiden for innenfor teknologi og matematikk og naturvitenskap var i underkant av fem år fra oppstart til disputas. Gjennomføringstiden er noe lengre for kvinner enn for menn innenfor alle fagområdene.

Tabell 3.4b Gjennomsnittlig antall år fra oppstart på ph.d.-program til disputas, etter fagområde og kjønn. 2013–2022.  

Fagområde

Kvinner

Menn

Begge kjønn

Humaniora og kunstfag

6,0

5,6

5,8

Samfunnsvitenskap

6,1

5,6

5,9

Matematikk og naturvitenskap

5,1

4,8

4,9

Teknologi

5,0

4,7

4,7

Medisin og helsefag

5,5

5,3

5,4

Landbruks- og fiskerifag og veterinærmedisin

5,3

4,8

5,1

Alle

5,6

5,1

5,3

Kilde: SSB, Doktorgradsregisteret

Stabilt nivå av utenlandske statsborgere blant doktorandene

Andel utenlandske statsborgere som avlegger doktorgrad ved norske læresteder har økt betydelig siden midten av 1990-tallet. De siste årene har andelen ligget relativt stabilt rundt 40 prosent, også i 2022.

Noen fagområder har en betydelig større andel doktorander med utenlandsk statsborgerskap enn andre. Det gjelder særlig teknologi, matematikk og naturvitenskap og landbruks- og fiskerifag og veterinærmedisin. De siste 10 årene har over halvparten av doktorandene vært utenlandske statsborgere innenfor disse tre fagområdene. I 2022 var andelen 61 prosent innenfor teknologifagene, 60 prosent innenfor matematikk og naturvitenskap og 54 prosent innenfor landbruksfagene. 

Innenfor samfunnsvitenskap, humaniora og kunstfag og medisin og helsefag har andelen doktorander med utenlandsk statsborgerskap ligget på et lavere nivå over tid. I 2022 utgjorde denne gruppen omtrent en tredjedel av de nye doktorene innenfor hvert av de tre fagområdene.

Figur 3.4e Andel doktorander med utenlandsk statsborgerskap etter fagområde. 1993–2022.

Kilde: SSB, Doktorgradsregisteret

Sammenlignet med doktorandene med norsk statsborgerskap, var kvinneandelen blant de utenlandske statsborgerne lavere, henholdsvis 56 og 45 prosent i 2022. Blant fagområdene der kvinnene er i flertall var kjønnsfordelingen noe jevnere blant de utenlandske statsborgerne enn de norske, særlig innenfor medisin og helsefag og landbruks- og fiskerifag og veterinærmedisin. Blant fagområdene der de kvinnelige doktorandene er i mindretall, som teknologi og matematikk og naturvitenskap, var kvinnene i mindretall også blant de utenlandske statsborgerne.

Halvparten av de utenlandske doktorene kommer fra Europa

Blant de utenlandske statsborgerne som har disputert i Norge de siste ti årene er halvparten fra europeiske land, 30 prosent fra Asia og 12 prosent fra afrikanske land. Blant de største landene finner vi Tyskland, Kina, India og Iran. Fagområdeprofilen viser at statsborgere fra europeiske land avlegger flest doktorgrader innenfor matematikk og naturvitenskap og medisin og helsefag, med henholdsvis 32 og 24 prosent, se figur 3.4f. Statsborgere fra asiatiske land avlegger flest doktorgrader innenfor teknologi, 39 prosent, etterfulgt av matematikk og naturvitenskap med 28 prosent. For kandidater fra afrikanske land avlegger 27 prosent en avhandling innenfor medisin og helsefag og 23 prosent innenfor samfunnsvitenskapelige fag.  

Figur 3.4f Doktorer med utenlandsk statsborgerskap etter verdensdel og fagområde. 2013–2022.

Kilde: SSB, Doktorgradsregisteret

System for monitorering av forskerrekruttering

Forskerrekrutteringsmonitoren omfatter personer som inngår en doktorgradsavtale med en norsk institusjon for høyere utdanning, heretter omtalt som doktorgradsstudenter. Gjennom monitoren følger vi disse personene fra de inngår avtalen ved et lærested, veien videre i arbeidslivet og frem til de går av med pensjon, les mer i faktaboksen under.

Flest doktorgradsstudenter innenfor medisin og helsefag

Mellom 2005 og 2021 startet om lag 32 000 personer på en doktorgradsutdanning i Norge.[1] Figur 3.4g viser antall nye doktorgradsstudenter hvert år i denne perioden. De fleste doktorgradsstudentene finner vi innenfor medisin og helsefag (30prosent), etterfulgt av samfunnsvitenskap (22 prosent) og matematikk og naturvitenskap (21 prosent).[2]

Aldri før har like mange personer inngått en doktorgradsavtale som i 2021, da var antallet nye doktorgradsstudenter 2 300. Betydelig flere nye doktorgradsstudenter innenfor medisin og helsefag og samfunnsvitenskap bidro til veksten fra 2020 til 2021. Fra 2005 til 2021 har teknologi hatt størst vekst i antall doktorgradsstudenter, fulgt av samfunnsvitenskap og medisin og helsefag.

Figur 3.4g Nye doktorgradsstudenter etter fagområde. 2005–2021.

Kilde: SSB, Forskerrekrutteringsmonitoren

Breddeuniversitetene dominerer fortsatt norsk doktorgradsutdanning

De fire breddeuniversitetene hadde nesten 80 prosent av alle doktorgradsstudenter som inngikk en avtale i perioden 2005 til 2021. Universitetet i Oslo og Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), inkludert de innfusjonerte institusjonene, hadde henholdsvis 30 og 24 prosent av doktorgradsstudentene mellom 2005 og 2021. Universitetet i Bergen stod for 15 prosent, mens UiT – Norges arktiske universitet hadde 8 prosent.

De seks nye universitetene, det vil si Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU), Universitetet i Stavanger, Universitetet i Agder, Nord universitet, OsloMet – storbyuniversitetet og Universitetet i Sørøst-Norge, hadde 17 prosent av alle doktorgradsavtalene mellom 2005 og 2021, mens vitenskapelige høgskoler og statlige høgskoler stod for 6 prosent. Blant lærestedene med størst vekst i antall nye doktorgradsstudenter fra 2005 til 2021, finner vi OsloMet, Universitetet i Agder og Universitetet i Stavanger.

Andelen personer som avlegger doktorgraden ved de nye universitetene øker. I 2021 utgjorde dette 23 prosent av de nye doktorgradsstudentene. Samtidig avlegger en noe lavere andel doktorgraden sin ved de fire breddeuniversitetene.

4 av 5 fullfører doktorgradsløpet

Forskerrekrutteringsmonitoren viser at 78 prosent av de rundt 19 000 personene som ble tatt opp på et doktorgradsprogram i perioden 2005 til 2015 hadde disputert ved utgangen av 2021, se figur 3.4h. I samme periode har andelen med utenlandsk statsborgerskap økt fra 22 prosent i 2005 til 39 prosent i 2015. Blant personene som ble tatt opp på et doktorgradsprogram i perioden 2005 til 2015 hadde en noe større andel av de med norsk statsborgerskap disputert i 2021, sammenlignet med de med utenlandsk statsborgerskap, henholdsvis 80 og 75 prosent.

Figur 3.4h Andel som har avlagt doktorgrad per 2021 etter år for opptak på doktorgradsprogram. 2005–2015.*

*Av de som er tatt opp på doktorgradsprogram etter 2015 er mange fortsatt i ordinært studieløp, og er derfor utelatt fra figuren.
Kilde: SSB, Forskerrekrutteringsmonitoren

Halvparten av doktorene jobber i akademia

Halvparten av de som fullfører doktorgraden fortsetter karrieren i akademia. Se figur 3.4i. Akademia omfatter her FoU-stillinger ved universiteter og høgskoler, helseforetak og i instituttsektoren. De første par årene etter disputas er andelen med stilling i akademia noe høyere (54–55 prosent). Senere ligger andelen som jobber i akademia stabilt rundt 50 prosent blant de som fullfører doktorgraden. Flertallet av de som blir i akademia jobber ved et universitet eller en høgskole, mens rundt 20 prosent jobber i et helseforetak og like mange i instituttsektoren. Les mer om karriereutviklingen i akademia nedenfor.

Blant de som fullfører doktorgraden, går nesten en av tre til jobber utenfor akademia. Som figur 3.4i illustrerer, går de fleste av disse til stillinger i næringslivet, mens en god del går til offentlig sektor, eksempelvis helsetjenester og offentlig administrasjon.

Nesten 20 prosent av de som ble tatt opp på et doktorgradsprogram i perioden 2005 til 2015, og som hadde disputert per 2021, var ikke sysselsatt i Norge i 2021. Se kategorien «Ukjent» i figur 3.4i. Flertallet av disse har utvandret.

Figur 3.4i Arbeidssted for personer tatt opp på doktorgradsprogram 2005–2015 som har avlagt doktorgrad per 2021.

Kilde: SSB, Forskerrekrutteringsmonitoren

Doktorene i akademia: En av fire blir professor etter ti år

Halvparten av doktorene fortsetter å jobbe i akademia etter fullført grad. Vi ser her nærmere på karriereutviklingen for denne gruppen. I løpet av de første tre årene etter disputas var omtrent en av fire tilsatt i en postdoktorstilling, deretter går andelen gradvis ned. Den første tiden er det også mange som går inn i andre faste, faglige stillinger som i utgangspunktet ikke krever en doktorgrad.[3] 10 prosent av doktorene har denne type stilling det første året etter disputas. Dette er gjerne i påvente av andre ledige stillinger, og allerede to år etter disputas er andelen i disse stillingene betydelig lavere.

Andelen som er tilsatt i en forskerstilling ved universiteter eller høgskoler er relativt stabil de første syv årene etter disputas, mellom seks og ti prosent. Deretter avtar andelen noe. Vi ser en lignende utvikling i andelen med forskerstilling i instituttsektoren, men på et noe høyere nivå.

Om lag 20 prosent går direkte inn i en førsteamanuensisstilling, og andelen øker gradvis i takt med antall år etter disputas. 8 år etter fullført doktorgrad begynner andelen i førsteamanuensisstilling å synke, samtidig som andelen i professorstilling øker. 10 år etter disputas hadde 26 prosent av doktorgradsstudentene oppnådd professorstilling.

Figur 3.4j Karriereutvikling for ansatte i akademia for doktorgradsstudenter som startet opp i årene 2005–2021 og som har disputert. Status per 2021, angitt som antall år etter disputas.

*Omfatter universitets- og høgskolelektorer/lærere, ledere, førstelektorer og øvrig fast vitenskapelig personale og andre stillinger som i utgangspunktet ikke krever doktorgrad, mens som enkelte går inn i umiddelbart etter disputas i påvente av andre ledige stillinger. 

Kilde: SSB, Forskerrekrutteringsmonitoren

 

Mer enn halvparten av utlendingene som tar doktorgrad i Norge blir værende

Samtidig som stadig flere av de som blir tatt opp på et doktorgradsprogram i Norge har utenlandsk statsborgerskap, viser tall fra forskerrekrutteringsmonitoren at statsborgerskap har mye å si for om doktorgradsstudentene blir i landet eller ikke etter fullført grad.

SSBs analyser viser at 55 prosent av de utenlandske statsborgerne tatt opp på et doktorgradsprogram i perioden 2005 til 2015, og som hadde disputert per 2021, fortsatt var registrert bosatt i Norge i 2021. Til sammenligning var så godt som alle med norsk statsborgerskap som hadde avlagt doktorgraden i samme periode fortsatt registrert bosatt i Norge i 2021. Blant utlendingene som blir værende i Norge etter disputas, er fordelingen mellom de som jobber i og utenfor akademia relativt lik som blant de norske statsborgerne.

Hver tredje som avbryter doktorgradsløpet jobber ikke i Norge

Personene som avbryter eller ikke fullfører doktorgraden har en noe annen arbeidsmarkedstilpasning enn de som fullfører graden. Se figur 3.4k. Av dem som ble tatt opp på et doktorgradsprogram i perioden 2005 til 2015, men som ikke hadde disputert per 2021, jobbet 25 prosent i akademia i 2021. Til sammenligning var andelen vel 50 prosent for de som i samme periode hadde disputert. Blant de som ikke hadde disputert per 2021, jobbet vel 40 prosent utenfor akademia, og av dem like mange i næringslivet som i offentlig sektor.

33 prosent av de som ikke hadde disputert, var heller ikke registrert sysselsatt i Norge i 2021. Det er en langt høyere andel enn av de som hadde disputert (19 prosent). Det kan være ulike grunner til at denne gruppen ikke deltar i det norske arbeidslivet, men mange av disse hadde meldt flytting fra Norge. I tillegg er det sannsynlig at en del fortsatt var registrert bosatt i Norge, men i realiteten hadde flyttet.

Figur 3.4k Arbeidssted for personer tatt opp på doktorgradsprogram 2005–2015 som ikke har disputert per 2021.

Kilde: SSB, Forskerrekrutteringsmonitoren

 

[1] Ph.d.-graden ble tatt i bruk i Norge i 2003, som et ledd i samordningen med det europeiske kvalifikasjonsrammeverket gjennom Bologna-prosessen. 2008 var det siste året det var mulig å avlegge doktorgrad etter det gamle fakultetsbaserte doktorgradssystemet (Dr.ing, Dr.polit etc.).

[2] Inndelingen etter fagområde er gjort av SSB. Fagfelt for doktorgradsavhandlingen legges til grunn for de som har disputert. For de som ikke har disputert, brukes opplysninger om fagfelt, program eller utdanning på masternivå hentet fra grunnlagsfilen fra DBH og SSBs Akademikerregister.

[3] Se Annen fast, faglig stilling i figur 3.4j. Kategorien inkluderer universitets- og høgskolelektorer/lærere, ledere, førstelektorer og øvrig fast vitenskapelig personale.

Meldinger ved utskriftstidspunkt 30. mai 2024, kl. 08.28 CEST

Det ble ikke vist noen globale meldinger eller andre viktige meldinger da dette dokumentet ble skrevet ut.