Indikatorrapporten

Rekruttering til forskning

I dette delkapitlet beskriver vi noen hovedtrekk ved rekrutteringen til norsk forskning basert på tilgjengelige data. En ny strategi for forskerrekruttering og karriereveier i forskning og høyere utdanning i regi av Kunnskapsdepartementet er på trappene, og dette kapitlet omhandler flere forhold som er relevante for en slik strategi.
Først ser vi på veien fra mastergrad til stipendiatstilling og hvor stipendiatene rekrutteres fra. Deretter presenterer vi data fra Kandidatundersøkelsen om i hvilken grad nyutdannede masterkandidater planlegger å jobbe som forsker. Videre ser vi på doktorgradsutdanningen, blant annet hvor de som disputerer får jobb, og hvor det blir av dem som ikke disputerer på normert tid.

Høy politisk interesse for forskerrekruttering

Kunnskapsdepartementet kunngjorde i april 2020[1] at de arbeider med en strategi for forskerrekruttering og karriereveier i forskning og høyere utdanning. Strategien bygger blant annet på Underdalsutvalgets gjennomgang av stillingsstrukturen ved universiteter og høgskoler i Norge. For å fremskaffe et bedre kunnskapsgrunnlag om dagens forskerrekruttering, har NIFU kartlagt doktorgradsutdanningen gjennom en spørreundersøkelse blant tre kull doktorander (Reiling m.fl. 2020). Undersøkelsen gir oppdatert kunnskap om doktorgradsutdannedes arbeidsmarkedstilpasning og doktorgradsutdanningens kvalitet og relevans for dagens arbeidsmarked.

I tillegg jobber NIFU, SSB og NSD med å utvikle og etablere et system for monitorering av rekruttering til forskning - en forskerrekrutteringsmoniter, som skal fremskaffe statistikk om forskerutdanningen og doktorandenes videre karriere. En spørreundersøkelse blant tidligere postdoktorer ble sendt ut i juni 2020, og høsten 2020 vil NIFU se nærmere på hvordan postdoktorstillingen benyttes ved utvalgte institusjoner.

Datakilder for rekruttering til forskning i Norge

Hvor mange går fra mastergrad til doktorgrad?

I 2018 ble det avlagt i underkant av 16 000 mastergrader ved norske universiteter og høgskoler. Samme år var det 6 960 stipendiater ved norske universiteter, høgskoler, helseforetak og forskningsinstitutter, og 1 564 personer disputerte for en doktorgrad, se figur 3.4a. Antall mastergrader er mer enn fordoblet fra 2003/2004, og antall stipendiatstillinger har i samme periode økt med nær 3 500. Også antall avlagte doktorgrader er mer enn fordoblet, fra 723 i 2003.

Figur 3.4a Hovedfags- og mastergradskandidater, stipendiater og avlagte doktorgrader. 2003–2018.

image2a35.png

Kilde: NIFU, Forskerpersonalregisteret/Doktorgradsregisteret/Akademikerregisteret

Hvor stor andel av mastergradskandidatene ved et universitet eller en høgskole går videre til doktorgradsstudier? Flertallet av dem som disputerer for en doktorgrad, har vært stipendiater. Pilotstudien har derfor sett på hvor mange av mastergradskandidatene i årene 2003–2016 som var stipendiater i perioden 2007–2018, se figur 3.4b. Av dem som avla en mastergrad i 2003, var nær 800 stipendiater mellom 2007 og 2018. Dette innebærer at 10 prosent av dem som avla en mastergrad i 2003, fortsatte med doktorgradsstudier. Merk at det vanligvis tar minst 2–3 år fra man er ferdig med mastergraden til man får en stipendiatstilling.

Nedgang i andelen med mastergrad som tar doktorgrad

Fra og med 2007 har andelen av mastergradskandidatene som har hatt en stipendiatstilling, sunket. Dette skyldes flere forhold. Antallet mastergradskandidater har økt mer enn antall tilgjengelige stipendiatstillinger. Vi ser av figur 3.4b at antall personer fra mastergradskullene etter 2007 som går inn i en stipendiatstilling, har gått ned. En av de viktigste årsakene til dette er at universitetene og høgskolene i økende grad rekrutterer stipendiater fra utlandet. Andelen doktorgradskandidater med utenlandsk statsborgerskap har økt fra 20 prosent i 2003 til nesten 40 prosent i 2016. I Norge er stipendiatene tilsatt ved lærestedene og mottar lønn, mens ph.d.-studenter i de fleste andre europeiske land regnes som studenter, noe som gjør det attraktivt å avlegge en doktorgrad i Norge. I tillegg tar flere nordmenn utdanning i utlandet, og flere av de norske stipendiatene har mastergrad fra utlandet.

Figur 3.4b Antall kandidater i stipendiatstilling, andel av alle hovedfags- og mastergradskandidater som går inn i stipendiatstilling og andel utenlandske statsborgere blant doktorgradskandidater. Kandidatkullene 2003–2016.

image3qnjk.png

Kilde: NIFU, Forskerpersonalregisteret/Doktorgradsregisteret/Akademikerregisteret

I kartleggingen av rekruttering til og mobilitet ved norske universiteter og høgskoler som ble gjennomført i 2019 (Frølich et al 2019), fant vi at 77 prosent av dem som søkte på utlyste stipendiatstillinger, søkte fra utlandet. Her var det imidlertid forskjeller mellom fagområdene, se figur 3.4c. Innenfor humaniora og samfunnsvitenskap søkte 66 prosent fra utlandet, tilsvarende gjaldt 58 prosent innenfor medisin og helsefag og hele 89 prosent innenfor matematikk, naturvitenskap og teknologi (MNT).

Kartleggingen krysser ikke kjønn og hvorvidt man søkte fra Norge eller utlandet, men vi ser at det var mange mannlige søkere til MNT-fagene, noe som tilsier at det er mange mannlige søkere fra utlandet til disse fagene. Vi har tatt med kjønnsbalansen for søkerne i figuren for å vise hvordan denne varierer mellom fagområdene.

Figur 3.4c Kjønnsbalanse og andel søkere fra utlandet til stilling som stipendiat etter fagområde. 2016–2018.

image9g2qd.png

Kilde: NIFU

NTNU rekrutterer flest stipendiater fra egen institusjon

De fire eldste universitetene rekrutterer om lag halvparten av stipendiatene fra egne rekker, se figur 3.4d. 57 prosent av stipendiatene ved NTNU i 2018 hadde avlagt mastergrad ved NTNU eller et av lærestedene som fusjonerte med NTNU i 2016. Nest høyest andel intern rekruttering finner vi ved Universitetet i Oslo, 54 prosent, fulgt av Universitetet i Bergen med 49 prosent. Til sammenligning var hver femte stipendiat ved de statlige høgskolene rekruttert fra egne rekker, mens det samme gjaldt 36 prosent ved vitenskapelige høgskoler m.fl. og 37 prosent ved de nye universitetene.

De fire eldste universitetene rekrutterer samtidig den høyeste andelen stipendiater fra utlandet; ved Universitetet i Oslo (UiO) og Universitetet i Bergen (UiB) hadde 37 prosent av stipendiatene masterutdanning fra utlandet[2]. Ved NTNU var 35 prosent av stipendiatene rekruttert fra utlandet, mens det samme gjaldt 30 prosent av stipendiatene ved UiT – Norges arktiske universitet (UiT).

Enheter i instituttsektoren og helseforetakene utdanner ikke mastergradskandidater, og har dermed ingen stipendiater med utdanning fra egen institusjon. Vi ser at ved helseforetakene kommer over en tredjedel av stipendiatene fra UiO. Dette er ikke overraskende, ettersom landets største helseforetak, Oslo universitetssykehus (OUS), rekrutterer mange av sine forskere fra UiO. Samlet har 60 prosent av stipendiatene ved helseforetakene utdanning fra ett av de fire universitetene med legeutdanning. I underkant av en tredjedel av stipendiatene ved helseforetakene er rekruttert fra utlandet.

I instituttsektoren hadde 27 prosent av stipendiatene mastergradsutdanning fra utlandet. En like stor andel hadde utdanning fra UiO, mens til sammen 31 prosent var utdannet ved NTNU, UiB eller UiT. Ni prosent av instituttsektorstipendiatene hadde avlagt mastergrad ved et av de nye universitetene.

Figur 3.4d Stipendiater i 2018 etter arbeidssted1 og utdanningssted for mastergrad.

image1am5l.png

¹ Nye universiteter omfatter NMBU, Universitetet i Stavanger, Universitetet i Agder, Nord universitet, OsloMet og Universitetet i Sørøst-Norge.

Kilde: NIFU, Forskerpersonalregisteret

UiO er det lærestedet i Norge som «eksporterer» flest stipendiater til andre læresteder og institusjoner. Stipendiater med mastergrad fra UiO utgjør totalt 18 prosent av alle stipendiater i Norge, hvorav over halvparten er ved andre læresteder enn UiO. I alt har 19 prosent av stipendiatene i Norge mastergrad fra NTNU. NTNU tilsetter i liten grad stipendiater med utdanning fra andre norske læresteder, slik at tre fjerdedeler av stipendiatene med mastergrad fra NTNU er stipendiater her.

Forskerplaner blant nyutdannede mastergradskandidater

Kommer 25. september

Rekrutteringsmonitoren – fra doktorgrad til forskerkarriere

Myndighetene, herunder Forskningsrådet, ønsker å følge opp sine investeringer i forskerutdanning. NIFU, SSB og NSD samarbeider derfor om å etablere et system for å følge rekrutteringssituasjonen – en forskerrekrutteringsmonitor. Den overordnede målsettingen for monitoren er å styrke kunnskapsgrunnlaget for myndighetenes rekrutteringspolitikk gjennom å utarbeide statistikk på makronivå. Grunnpopulasjonen i monitoreringssystemet er doktorgradsstudentene, det vil si personer som er tatt opp ved et doktorgradsprogram ved et norsk lærested.

Til denne populasjonen kan det kobles registerdata fra ulike kilder, slik at de kan følges, enten karrieren bringer dem inn i akademia i Norge eller utenfor, det vil si inn i næringsliv, forvaltning eller til utlandet. Systemet vil i all hovedsak bygge på eksisterende datakilder eller registre. De enkelte kildene er benyttet i analyser av ulike aspekter ved forskerutdanningen i enkeltstående prosjekter. Resultatene fra den pågående doktorgradsundersøkelsen (se omtale i avsnittet om rekruttering til norsk forskning) vil være et viktig supplement til forskerrekrutteringsmonitoren, ved at doktorandenes valg og oppfatninger blir synliggjort.

Forskerrekrutteringsmonitoren skal gi mange svar

Forskerrekrutteringsmonitoren skal følge tre faser i forskerutdanningen: opptak til doktorgradsutdanningen, gjennomføring av doktorgradsutdanningen og karriere og mobilitet. Noen av spørsmålene som vil kunne belyses med forskerrekrutteringsmonitoren, er om det er et riktig forhold mellom nye doktorgradsavtaler og behovene. Hva er rekrutteringsgrunnlaget for ulike fagområder og næringer? Hvordan fordeler stipendiater og doktorander seg på institusjonene? Er det systematiske forskjeller i gjennomstrømningstid? Hvor finner stipendiater arbeid etter avlagt doktorgrad (forskningsinstitusjoner, næringslivets bransjer, deler av offentlig sektor)? Hvor mange reiser ut av landet?

Etter 8 år hadde nærmere 80 prosent av doktorgradsstudentene disputert

NIFU gjennomførte i 2019 en pilotstudie av doktorgradsstudenter som inngikk en doktorgradsavtale med et norsk lærested i årene 2008, 2011 og 2012 og deres videre karrierer. Pilotstudien ble gjennomført i samarbeid med NSD og SSB. Av om lag 5 260 avtaler som ble inngått i de tre utvalgte årene, hadde 3 550 fullført per 2017. 260 var registrert med avbrutte doktorgradsavtaler hos NSD, mens de øvrige fremdeles var å anse som ph.d.-studenter. Figur 3.4i viser at etter 8 år har nær 80 prosent av ph.d.-studentene disputert. Dette indikerer at om lag 20 prosent av studentene ikke fullfører forskerutdanningen.

Figur 3.4i Gjennomføringsgrad for ph.d.-studenter, som startet opp i 2008, 2011 og 2012, 3–8 år etter inngått doktorgradsavtale.

imageufn98.png

Kilde: NIFU, Rekrutteringsmonitoren

Etter 8 år er gjennomføringsgraden om lag den samme for kvinner og menn, mens kvinner har lavere gjennomføringsgrad etter 3–7 år. Samtidig ser vi at det er store forskjeller mellom fagområdene. Av ph.d.-studenter innenfor landbruksfag, fiskerifag og veterinærmedisin hadde 80 prosent disputert allerede 5 år etter at de startet, mens det samme skjer for mat.nat.-fagene etter 7 år. Innenfor medisin er det vanlig at leger avlegger doktorgrad i deltidsstilling, slik at gjennomføringsgraden for disse når 80 prosent senere enn for andre fag. For både teknologi, samfunnsvitenskap og humaniora er gjennomføringsgraden rundt 70 prosent etter 8 år. Innenfor disse fagområdene er det enten større frafall, eller ph.d.-studentene bruker lengre tid på å fullføre. Dette er en av problemstillingene rekrutteringsmonitoren kan bidra til å belyse.

Halvparten av doktorandene forlater akademia

Av de nye ph.d.-studentene i pilotstudien som hadde disputert, var om lag 78 prosent sysselsatt i Norge i 2017. Mellom 2 og 5 prosent av hvert årskull sto utenfor arbeidslivet, 15 prosent var ikke lenger bosatt i Norge, og 4 prosent hadde ukjent status[3]. Av ph.d.-studentene i pilotstudien som hadde disputert, var halvparten tilsatt ved et universitet, en høgskole, et helseforetak eller et forskningsinstitutt.

Av dem som fremdeles var registrert som ph.d.-studenter, var mellom 72 og 78 prosent av hvert årskull registrert som sysselsatt i Norge. Mellom 4 og 12 prosent sto utenfor arbeidslivet, om lag 16 prosent var ikke bosatt i Norge, og 4 prosent hadde ukjent status. I denne gruppen var litt under halvparten registrert som tilsatt ved et universitet, en høgskole, et helseforetak eller et forskningsinstitutt.

Av dem som hadde avbrutt doktorgradsstudiene, var nær en tredjedel ikke bosatt i Norge, mens 15 prosent var registrert med et arbeidsforhold ved et universitet, en høgskole, et helseforetak eller et forskningsinstitutt.

Figur 3.4j Arbeidssted i norsk akademia1 i 2017 for ph.d.-studenter som inngikk doktorgradsavtale i 2008, 2011 eller 2012.

image411a.png

1 Norsk akademia omfatter her universiteter, høgskoler, helseforetak (HF) og forskningsinstitutter.

Kilde: NIFU, Rekrutteringsmonitoren

Figur 3.4j viser hvilke stillinger de som er tilsatt ved et universitet, en høgskole, et helseforetak eller et forskningsinstitutt, hadde. Vi har her slått sammen de tre årgangene. Av dem som hadde disputert, var 11 prosent tilsatt i førstestilling, det vil si som professor eller førsteamanuensis, mens 14 prosent var postdoktor. 8 prosent var forskere i instituttsektoren, og 8 prosent var leger eller forskere ved helseforetak.

Av dem som fortsatt var å regne som ph.d.-studenter, var 17 prosent i stipendiatstilling. 7 prosent var leger eller psykologer ved helseforetak, noe som kan bety at de tar doktorgraden på deltid. 9 prosent var tilsatt som universitets- eller høgskolelektorer. Disse kan ha avbrutt doktorgradsstudiene. Det kan heller ikke utelukkes av noen av dem har levert inn doktorgradsavhandlingen og venter på disputas, noe som kan forklare at en såpass stor andel er i denne typen stillinger.

Flertallet av doktorandene jobber i undervisning, helsetjenester og med FoU-arbeid

Mellom 40 og 45 prosent av de ferdige doktorandene fra 2008, 2011 og 2012-kullene av ph.d.-studenter var i 2017 tilsatt innenfor undervisning. Flertallet av disse var ved universiteter og høgskoler, mens en liten andel underviste på videregående skole e.l. Rundt 20 prosent var sysselsatt innenfor helsetjenestene.

Figur 3.4k Ph.d.-studenter fra kullene 2008, 2011 og 2012 som hadde disputert per 2017 og som mottok lønn i Norge etter næring for sysselsetting.

imageh99e.png

Kilde: NIFU/SSB, Rekrutteringsmonitoren

Forskning og utviklingsarbeid omfatter i figur 3.4k både instituttsektoren og FoU-virksomheter i næringslivet. Mellom 15 og 19 prosent av doktorandene i utvalget var tilsatt her. Samtidig var mellom 5 og 6 prosent sysselsatt innenfor offentlig administrasjon.

Avlagte doktorgrader

Nesten 1 600 disputaser i 2019 – ny årsrekord

Det ble avlagt 1 583 doktorgrader ved norske læresteder i 2019. Dette er bare 19 flere enn i 2018, men likevel nok til at 2019 er det året da det hittil har vært holdt flest disputaser i Norge.

Antall doktorgrader ble mer enn tredoblet fra begynnelsen av 2000-tallet og fram til 2013. De senere årene har antallet stabilisert seg rundt dagens nivå. Myndighetene har opprettet mange nye rekrutteringsstillinger de siste årene, så det er grunn til å forvente en ytterligere økning de nærmeste årene.

Blant doktorandene som disputerte i 2019, var det 790 kvinner og 793 menn. På begynnelsen av 2000-tallet var kjønnsbalansen svak, da om lag en tredjedel av de nye doktorene var kvinner, som figur 3.4l viser. Utjevningen mellom kjønnene har siden fortsatt, og i 2014 var det for første gang flere kvinner enn menn som avla doktorgrad i Norge. Ser vi de siste årene under ett, har kjønnsbalansen vært helt jevn.

Figur 3.4l Doktorander etter kjønn. Antall og andel kvinner. 1980–2019.

image617jx.png

Kilde: NIFU, Doktorgradsregisteret

UiO og NTNU på topp i antall avlagte doktorgrader

Ved utgangen av 2019 var til sammen 22 læresteder akkreditert til å tildele doktorgrad. Av alle tildelte doktorgrader i 2019 ble over 480, eller i underkant av en tredjedel, tatt ved Universitetet i Oslo. NTNU hadde nær 380 disputaser, mens Universitetet i Bergen uteksaminerte nesten 230 nye doktorer. Universitetet i Tromsø og NMBU hadde begge mer enn 100 avlagte doktorgrader. 83 prosent av alle nye doktorer i 2019 disputerte ved de fem nevnte universitetene. Se fordelingen mellom institusjonene i figur 3.4m.

De nye universitetene bygger stadig opp sin kapasitet. Ved universitetene i Stavanger, Agder og Sørøst-Norge, samt OsloMet og Nord universitet, ble det til sammen avholdt nesten 200 disputaser i 2019. Det er mer enn dobbelt så mange som de samme lærestedene hadde for fem år siden.

Figur 3.4m Doktorander etter gradsgivende institusjon. Institusjoner med mer enn 30 disputaser er spesifisert. 2019.

image2ug57.png

Kilde: NIFU, Doktorgradsregisteret

Stabil fordeling mellom fagområdene, men varierende kjønnsbalanse

Det største fagområdet i 2019 var medisin og helsefag med 474 doktorgrader, eller om lag 30 prosent av totalen. Samfunnsvitenskap var nest størst, etterfulgt av matematikk og naturvitenskap og teknologi. Fordelingen mellom fagområdene endrer seg normalt ikke så mye fra år til år. Andelen innenfor teknologi har likevel økt noe de siste par årene, samtidig som avhandlinger innen matematikk og naturvitenskap utgjør en litt mindre del av totalen i samme periode.

På fagområdenivå er det fremdeles betydelige forskjeller i kjønnsbalansen. Kvinner dominerer stort blant dem som tar doktorgrad innenfor medisin og helsefag. Her var andelen kvinner 64 prosent i 2019. I samfunnsvitenskap og humaniora var også kvinnene i flertall, men her er forskjellene noe mindre. I matematikk og naturvitenskap og spesielt i teknologi, er det relativt sett færre kvinner. I 2019 var 40 prosent av de nye doktorene i matematikk og naturskap kvinner, mens andelen var så lav som 26 prosent i teknologi.

Figur 3.4n Doktorander etter fagområde og kjønn. Antall og andel kvinner. 2019.

imageh1apgk.png

Kilde: NIFU, Doktorgradsregisteret

Andelen utlendinger flater ut omkring 40 prosent

634 personer med utenlandsk statsborgerskap disputerte for en doktorgrad i Norge i 2019. Utlendinger sto for 40 prosent av disputasene, noe som var en svak nedgang fra 2018, da andelen var rekordhøye 42 prosent. Dersom utviklingen de siste fem årene legges til grunn, synes det som om andelen er i ferd med å stabilisere seg rundt 40 prosent.

MNT-fagene rekrutterer mange fra utlandet

Utenlandske doktorander fordeler seg imidlertid ujevnt på fagområder. Andelen har de siste fem årene vært høyest i teknologi med 64 prosent, fulgt av matematikk og naturvitenskap og landbruks- og fiskerifag og veterinærmedisin, der godt over halvparten har hatt utenlandsk statsborgerskap. Innenfor medisin og helsefag, humaniora og samfunnsvitenskap lå utlendingsandelen på mellom 26 og 29 prosent i perioden 2015–2019.

Figur 3.4o Doktorander etter fagområde og statsborgerskap. Prosent og andel utenlandske statsborgere. 2015–2019.

image4bbg6.png

Kilde: NIFU, Doktorgradsregisteret

De fleste utlendingene er europeere

I løpet av årene 2015–2019 disputerte vel 2 900 personer med ikke-norsk statsborgerskap ved norske læresteder. De sto for 39 prosent av samtlige doktorgrader som ble avlagt i perioden. Halvparten hadde bakgrunn fra Europa, 29 prosent kom fra land i Asia, mens 12 prosent hadde statsborgerskap fra afrikanske land.

Om vi sammenligner med situasjonen 10 og 20 år tilbake, ser vi en vridning i regionbakgrunnen til de utenlandske statsborgerne. Av dem som disputerte i årene 1995–1999, kom over 20 prosent fra Norden, men denne andelen har over tid blitt mer enn halvert. Østeuropeere utgjorde 6 prosent på 1990-tallet, men økte kraftig til 14 prosent i løpet av det påfølgende tiåret, samme andel som de også utgjør i dag. Statsborgere fra land i Sør- og Vest-Europa har økt jevnt fra 21 prosent på 1990-tallet til 27 prosent i dag.

Asiater sto for 29 prosent av disputasene i perioden 1995–1999. Andelen falt 5 prosentpoeng på 2000-tallet, men utgjør i dag igjen 29 prosent. Motsatt utvikling gjelder afrikanske doktorander, som sto for 12 prosent i årene 1995–1999, men der andelen økte 5 prosentpoeng på 2000-tallet, for nå å være tilbake på samme nivå som for 20 år siden. Figur 3.4p viser fordelingen mellom regionene i de tre periodene.

Figur 3.4p Utenlandske doktorander etter region for statsborgerskap. 1995–1999 (innerste sirkel), 2005–2009 (midterste sirkel) og 2015–2019 (ytre sirkel).

imagef0spd.png

Kilde: NIFU, Doktorgradsregisteret

Tyskland topper fulgt av tre asiatiske land

Utenlandske statsborgere som har disputert de siste fem årene, kommer fra 128 nasjoner, se figur 3.4q. Landlisten toppes av tyske statsborgere, som i gjennomsnitt har avlagt 60 doktorgrader årlig siden 2015. Kina følger deretter med et gjennomsnitt på rundt 50 disputaser per år, etterfulgt av India og Iran. Sverige, Russland og Italia er andre europeiske land med mange doktorander i Norge, mens Etiopia og Tanzania er de afrikanske nasjonene som er best representert.

Figur 3.4q Antall utenlandske doktorander etter land for statsborgerskap og kjønn. De 15 største nasjonene. 2015–2019.

image9y2lo.png

Kilde: NIFU, Doktorgradsregisteret

Hvor mange avhandlinger skrives på norsk?

Med utgangspunkt i avhandlingenes titler har NIFU sett nærmere på hvilke språk de er skrevet på. Alle avhandlinger der tittelen tyder på at den kan være skrevet på et annet språk enn engelsk, er kontrollert mot opplysninger om publikasjonens språk i bibliotektjenesten BIBSYS. Både monografier skrevet på norsk og artikkelbaserte avhandlinger der kappen er skrevet på norsk, er kategorisert som norskspråklige.

Andelen doktorgradsavhandlinger på norsk har siden 2010 vært vel 8 prosent. Den har i alle årene i perioden ligget på mellom 6 og 10 prosent, med en svak nedadgående tendens de siste par årene. I 2019 ble 101 avhandlinger ført i norsk språkdrakt, noe som tilsvarer 6,4 prosent.

Andelen utenlandske statsborgere som avlegger doktorgrad i Norge, øker. Dette kan være med på å forklare den noe fallende andelen avhandlinger på norsk. Når vi utelater utenlandske statsborgere, finner vi at andelen avhandlinger på norsk siden 2010 har vært i underkant av 13 prosent. Norskandelen i 2019 var 10 prosent blant norske doktorander.

Figur 3.4r Andel doktoravhandlinger skrevet på norsk. 2010–2019.

imagemz3h.png

Kilde: NIFU, Doktorgradsregisteret

Norsk mest utbredt i humaniora og samfunnsvitenskap, men fraværende i MNT

57 prosent av avhandlingene som er levert på norsk siden 2010, var innenfor samfunnsvitenskap, vel en tredjedel var innen humaniora, mens 7 prosent var avhandlinger i medisin og helsefag.

Norske avhandlinger er relativt sett vanligst i humaniora, der de har stått for en tredjedel i perioden 2010–2019. I samfunnsvitenskap har 23 prosent av doktorgradsarbeidene blitt skrevet på norsk, mens rundt 2 prosent av avhandlingene innenfor medisin og helsefag har vært norskspråklige. 

Innenfor matematikk og naturvitenskap, teknologi og landbruks- og fiskerifag og veterinærmedisin, er det siden 2010 kun skrevet 9 avhandlinger på norsk. Etter 2014 finnes det ingen doktoravhandlinger på norsk i disse fagområdene.

Figur 3.4s Avlagte doktorgrader etter fagområde. Antall avhandlinger etter språk, og andel norskspråklige i prosent. 2010–2019.

imaget8ij.png

Kilde: NIFU, Doktorgradsregisteret

 

[1] Pressemelding fra Kunnskapsdepartementet: https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/strategi/id2700320/

[2] Som tidligere nevnt er noen av disse norske statsborgere med mastergrad fra utlandet.

[3] Noen av disse har utvandret, men ikke gitt beskjed til myndighetene om dette.