Indikatorrapporten

Rekruttering til forskning

I dette delkapitlet vil vi se nærmere på stipendiat- og postdoktorstillinger i Norge, samt rekruttering av personale med doktorgrad fra utlandet. Vi benytter data fra Doktorgradsundersøkelsen og Postdoktorundersøkelsen, samt grunnlagsdata fra Forskerpersonalregisteret

Stor politisk interesse

Kunnskapsdepartementet har nylig sendt sin strategi for forskerrekruttering og karriereutvikling ut på høring (KD 2021). Strategiutkastet innleder med at «de vitenskapelig ansatte er norsk forskning og høyere utdannings viktigste ressurs. Vi må ha et forsknings- og utdanningssystem som forvalter denne ressursen best mulig for samfunnet som helhet». I strategiutkastet redegjør departementet for endringer i rekrutteringslandskapet i perioden 2001– 2021 og ser på rekrutterings- og karriereutfordringer, se også fokusartikkelen om politikk og styring innen forskning og høyere utdanning (kommer uke 26)

Et globalt arbeidsmarked

Forskningen er internasjonal, og norske utdannings- og forskningsinstitusjoner (UF-institusjoner) opererer i et globalt arbeidsmarked. Utfordringene som unge forskere møter, er av internasjonal karakter, og man snakker om et forsker-proletariat eller prekariat i flere land. OECD tar for seg dette såkalte prekariatet i en analyse av akademiske karrierer i sine medlemsland (OECD 2021).

Flest stipendiater ved NTNU

I 2019 var 7 209 stipendiater tilsatt ved norske universiteter, høgskoler, helseforetak, i instituttsektoren eller som nærings-ph.d. Nærings-ph.d.-ene er tilsatt i virksomheter i næringslivet og finansieres delvis av Forskningsrådet og delvis av virksomhetene. Av doktorgradsstipendiatene var 55 prosent kvinner og 45 prosent menn. Kvinnene har vært i flertall blant stipendiatene siden midten av 2000-tallet, men først i 2014 var det flere kvinner enn menn som disputerte for doktorgraden.

Figur 3.4a viser at NTNU hadde flest stipendiatstillinger i 2019; nær en fjerdedel av stipendiatene var ved NTNU. Universitetet i Oslo hadde nest flest, fulgt av Universitetet i Bergen og UiT – Norges arktiske universitet. Til sammen var nær 60 prosent av stipendiatene i 2019 tilsatt ved et av de gamle breddeuniversitetene, mens 17 prosent var ved et av de nye universitetene. I alt 9 prosent av stipendiatene var ansatt ved et helseforetak og 6 prosent i instituttsektoren (inkludert offentlig sektor-ph.d.-ene). Nærings-ph.d.-ene utgjorde 2 prosent av stipendiatene. De resterende 10 prosentene var tilsatt ved høgskolene.

Forskningsrådet, NSD, NIFU og SSB jobber med en forskerrekrutteringsmonitor som skal følge stipendiatene fra de tas opp på doktorgradsutdanningen til de går av med pensjon; se kapittel 3.4.

Figur 3.4a Doktorgradsstipendiater og postdoktorer etter arbeidssted1 og kjønn. 2019.

Figuren er interaktiv. Velg gruppe øverst i figuren, og hold musepekeren over feltene for detaljer.

1 Off.sektor-ph.d.-er er inkludert i instituttsektoren.

Kilde: NIFU, Forskerpersonalregisteret

Flest postdoktorer ved Universitetet i Oslo

I 2019 var det 2 162 postdoktorer i Norge. Av disse var 49 prosent kvinner og 51 prosent menn. Universitetet i Oslo hadde flest postdoktorer, tett fulgt av NTNU. Totalt var 63 prosent av postdoktorene ved et av de gamle breddeuniversitetene og 9 prosent ved et av de nye universitetene. Helseforetakene hadde 13 prosent av postdoktorene, og 12 prosent var i instituttsektoren. Kun 4 prosent av post-doktorene i 2019 var ved en høgskole.

Høyest andel humaniora-doktorgradskandidater jobber ved universiteter og høgskoler

Rekrutteringsmønsteret inn til UF-institusjonene varierer etter fagområde. Humaniora og kunstfag har relativt få doktorgradskandidater, og en høyere andel av disse blir værende ved universiteter og høgskoler etter disputas enn hva tilfellet er for andre fagområder. Teknologi er fagområdet hvor den høyeste andelen av doktorene forlater UF-institusjonene, se figur 3.4b.

I perioden 2000–2018 disputerte 21 600 personer for en doktorgrad ved et norsk lærested. Den største gruppen av disse finner vi innenfor medisin og helsefag, fulgt av matematikk og naturvitenskap og samfunnsvitenskap. Vi har sett på hvor mange av disse doktorgradskandidatene som var tilsatt ved en UF-institusjon i 2019. For noen av dem har det gått 19 år siden de disputerte, for andre ett år, så de vil være i ulike stadier av karrieren. Humaniora og kunstfag hadde den høyeste andelen som var tilsatt ved et universitet eller en høgskole i 2019 (55 prosent), mens 6 prosent var i instituttsektoren (inkludert museene). Nær 40 prosent av doktorgradskandidatene innenfor humaniora hadde forlatt norsk akademia. Vi mangler opplysninger om hvorvidt de som har forlatt akademia har forlatt landet, eller om de er i norsk offentlig sektor eller næringsliv.

Figur 3.4b Doktorgradskandidater som disputerte i perioden 2000–2018 etter arbeidssted i 2019 og fagområde.

image37ozt.png

Kilde: NIFU, Forskerpersonalregisteret

Samfunnsvitenskap hadde den nest høyeste andelen av doktorgradskandidater ved universiteter og høgskoler, 50 prosent. Her var 12 prosent tilsatt i instituttsektoren og 3 prosent ved et helseforetak, så samlet hadde samfunnsvitenskap den høyeste andelen doktorer ved UF-institusjonene.

Ikke overraskende finner vi den største andelen doktorer tilsatt ved et helseforetak innenfor medisin og helsefag. En del doktorgradskandidater som i figur 3.4d er i kategorien «utenfor akademia», kan være tilsatt ved et helseforetak, uten at de deltar i FoU ved helseforetaket. Medisin og helsefag hadde den laveste andelen som gikk til instituttsektoren, og den tredje laveste andelen ved universiteter og høgskoler.

Flest teknologer forlater akademia

Teknologi har den høyeste andelen doktorgradskandidater som forlater UF-institusjonene. Nær 70 prosent er utenfor akademia i 2019. Vi kan anta at mange av disse har fått jobb i næringslivet, men en del har også forlatt Norge. Teknologi har nemlig den høyeste andelen utenlandske statsborgere blant doktorene, og mange av disse reiser tilbake til hjemlandet eller videre til andre land etter at de har tatt doktorgrad i Norge.

Både innenfor landbruksfag, fiskerifag og veterinærmedisin og matematikk og naturvitenskap går en relativt høy andel av doktorgradskandidatene til instituttsektoren, om lag 20 prosent innenfor begge fagområdene. I begge disse fagområdene forlater en høy andel av kandidatene de norske UF-institusjonene; 56 prosent innenfor matematikk og naturvitenskap og 60 prosent innenfor landbruksfag, fiskerifag og veterinærmedisin.

Høy andel i midlertidige stillinger ved universiteter og høgskoler

Doktorgradsundersøkelsen 2019 (Reiling et al. 2020) har kartlagt doktorgradskandidater som disputerte i 2013, 2014 og 2015. Forskerne har sett på doktorenes arbeidsmarkedstilpasning og doktorgradsutdanningens kvalitet og relevans for arbeidsmarkedet i dag gjennom en spørreundersøkelse, se også resultater fra undersøkelsen i kapittel 3.5 i Indikatorrapporten 2020. Hele 97 prosent av doktorene var i arbeid 4–6 år etter disputas.. Blant respondentene i undersøkelsen som befinner seg i Norge, oppga 36 prosent at de var ansatt ved et universitet eller en høgskole, 14 prosent var i instituttsektoren og 16 prosent ved et universitetssykehus, se figur 3.3c.  

Figur 3.4c Arbeidssted for respondenter i Doktorgrads-undersøkelsen 4–6 år etter disputas, samt andel i midlertidig stilling. 2019.

image40tyi.png

Kilde: NIFU, Doktorgradsundersøkelse 2019

Andelen av doktorene i midlertidige stillinger var høyest ved universitetene og høgskolene, 24 prosent, fulgt av universitetssykehusene med 18 prosent.

Kun 3 prosent av postdoktorene blir professorer etter 3 år

Postdoktorundersøkelsen kartla i 2020 hvordan postdoktorstillingen brukes ved universiteter, høgskoler, helseforetak og i instituttsektoren (Gunnes et al. 2020). En spørreundersøkelse ble sendt til tre kull postdoktorer, i tillegg ble det gjort en registerdataanalyse av postdoktorenes videre karriere.

Figur 3.4d Stilling og arbeidssted for de som var postdoktorer i 2014/2015 tre år etter registrering som postdoktor. 2017/2018.

image63d7o.png

Kilde: NIFU, Forskerpersonalregisteret

Figur 3.4d viser at blant dem som hadde en postdoktorstilling i 2014/2015, var nær 60 prosent ved en utdannings- eller forskningsinstitusjon tre år senere. Kun 3 prosent var blitt professor, mens 15 prosent var førsteamanuensis eller førstelektor. Én av fem var forsker i instituttsektoren, og 6 prosent hadde en ny postdoktorstilling ved en annen institusjon i Norge. Det er ikke anledning til å ha flere postdoktorperioder ved samme lærested i Norge, men ofte får man ikke fast stilling etter en postdoktorperiode, og for mange innebærer dette at man tar en ny postdoktorperiode ved en annen institusjon i Norge eller i et annet land.

Halvparten av postdoktorene blir værende ved universiteter og høgskoler

Stadig flere postdoktorer i Norge er rekruttert fra utlandet. I 2018 var over 70 prosent av postdoktorene innvandrere eller etterkommere av innvandrere (Gunnes og Steine, 2020). Vi har god oversikt over inngående mobilitet til postdoktorstillingene, men vi vet mindre om dem som reiser ut fra Norge for å ta et postdoktorat ved et lærested i utlandet.

I postdoktorundersøkelsen ble sektor for arbeidssted kartlagt for tidligere postdoktorer. Det var vanskelig å nå alle tidligere postdoktorer som befant seg i utlandet, og vi kan derfor ikke si hvor stor andel av totalt antall postdoktorer som har forlatt landet. Vi kan imidlertid vise hvilke sektorer de som blir værende i Norge arbeider i etter postdoktorperioden, og tilsvarende hvilke stillinger de som har forlatt landet, har gått til.

Figur 3.4e viser at halvparten av respondentene som blir værende i Norge, oppgir at de er tilsatt ved et universitet eller en høgskole. Om lag 20 prosent er ved et forskningsinstitutt, 10 prosent ved et helseforetak, 12 prosent i privat sektor og 5 prosent i offentlig sektor. Nær 4 prosent av respondentene oppga våren 2020 at de var uten arbeid eller i permisjon.

Figur 3.4e Tidligere postdoktorer etter sektor for arbeidssted. 2020.

Figuren er interaktiv. Velg arbeidssted Norge eller utlandet øverst i figuren, og hold musepekeren over feltene for detaljer.

Kilde: NIFU, Postdoktorundersøkelsen

Av dem som har forlatt Norge, jobber om lag halvparten ved et utenlandsk universitet eller en utenlandsk høgskole. 12 prosent er tilknyttet utenlandske forskningsinstitutter, 4 prosent er ved et helseforetak/universitetssykehus, mens 17 prosent er i privat sektor og 5 prosent i offentlig sektor. Hele 14 prosent av de tidligere postdoktorene som befinner seg i utlandet, oppgir at de er uten arbeid eller i permisjon.

Høyest andel med utenlandsk doktorgrad blant postdoktorene

Ledige stillinger ved norske forsknings- og utdanningsinstitusjoner utlyses som hovedregel internasjonalt, og norsk akademia er del av et globalt arbeidsmarked for akademikere. Andelen internasjonalt mobile forskere i Norge er økende, og i 2018 hadde 30 prosent av forskerne og det faglige personalet innvandrerbakgrunn. Mange av disse rekrutteres til norske utdanningsinstitusjoner med doktorgrad fra utlandet.

Figur 3.4f viser andelen med henholdsvis norsk og utenlandsk doktorgrad, samt uten doktorgrad, i utvalgte stillinger ved universiteter, høgskoler, helseforetak og i instituttsektoren. Vi ser at postdoktorene hadde den høyeste andelen med utenlandsk doktorgrad i 2019, 53 prosent. Av forskerne tilsatt på prosjekt hadde 44 prosent norsk doktorgrad, mens 28 prosent hadde utenlandsk doktorgrad. Også blant professorene var andelen med utenlandsk doktorgrad høy, 27 prosent, mens 66 prosent hadde norsk doktorgrad.

Om utenlandsk doktorgrad i Forskerpersonalregisteret

Figur 3.4f Andel med norsk og utenlandsk doktorgrad, samt uten doktorgrad, i utvalgte stillinger ved universiteter, høgskoler, helseforetak og i instituttsektoren. 2019.

image0p8.png

Kilde: NIFU, Forskerpersonalregisteret

 

Forskerrekrutteringsmonitoren (kommer august)

 

Avlagte doktorgrader

Ny årsrekord for doktorgrader avlagt i Norge

I 2020 var det 1 634 personer som disputerte for doktorgrad, og dette er det høyeste antallet hittil. 2020 var tredje år på rad med ny årsrekord for avlagte doktorgrader. De siste 15 årene har det skjedd en dobling av doktorgrader avlagt ved norske læresteder.

Økningen må ses i sammenheng med store endringer i norsk doktorgrads-utdanning. Gradsstrukturen har blitt lagt om, flere læresteder har blitt akkreditert til å tildele doktorgrad, og bevilgningene til stipendiatstillinger har hatt stor vekst.

Stor økning ved de «nye» universitetene

Ved tusenårsskiftet var det mulig å avlegge doktorgrad ved 10 norske læresteder. Siden har stadig flere læresteder blitt akkreditert, og i 2020 hadde 22 institusjoner rett til å tildele doktorgrad.

Breddeuniversitetene har alltid hatt en helt sentral posisjon i norsk doktorgradsutdanning. Spesielt har Universitetet i Oslo og NTNU stått for en stor del av doktorgradene. De siste fem årene har til sammen 56 prosent av tildelingene funnet sted ved disse to lærestedene. Andelen har likevel gått noe ned sammenlignet med situasjonen for 20 år siden, da andelen disputaser ved UiO og NTNU utgjorde 65 prosent, se figur 3.4g.

Figur 3.4g Antall avlagte doktorgrader etter gradsgivende institusjon. Totalt og ved de nye universitetene. 1996–2020/2006–2020.

Figuren er interaktiv. Bla i figuren, og hold musepekeren over feltene for detaljer.

Kilde: NIFU, Doktorgradsregisteret

Samtidig har det vært en tilsvarende økning ved øvrige læresteder. Dette skyldes både aktivitet ved nye gradsgivende institusjoner, men først og fremst at de nye universitetene nå uteksaminerer betydelig flere doktorer enn da de var høgskoler. Utviklingen må ses i sammenheng med at en større andel av stipendiatstillinger de senere årene er tildelt de nye universitetene.

I perioden 2018–2020 ble det avholdt nærmere 600 disputaser ved de fem nye universitetene. Det var nesten en dobling sammenlignet med den foregående treårsperioden, se side 2 i figur 3.4g. Alle universitetene kan vise til solid økning i disputaser de senere årene.

De nye doktorene har ikke blitt yngre

Endringer i doktorgradsutdanningen har så langt ikke bidratt til å uteksaminere yngre doktorer. Gjennomsnittsalderen blant dem som disputerer i dag, er gjennomgående den samme som for 20 år siden. Blant alle som disputerte i perioden 2016–2020, var gjennomsnittsalderen 37,6 år. Gjennomsnittsalderen blant doktorer uteksaminert under perioden 1996–2000 var til sammenligning 37,4 år, se figur 3.4h.

Det er store forskjeller mellom fagområdene i alder ved fullført doktorgrad. Doktorander innenfor teknologi og matematikk og naturvitenskap er i gjennomsnitt vel 33 år ved disputas, eller rundt 7 år yngre enn doktorander innenfor humaniora og kunstfag, samfunnsvitenskap og medisin og helsefag.

Siden siste halvdel av 1990-tallet er det bare i humaniora og kunstfag at gjennomsnittsalderen har gått en del ned, fra 43 til 40 år. I de øvrige fagområder kan det ikke ses en klar gjennomgående tendens til at doktorandene har blitt yngre gjennom perioden.

Figur3.4h Avlagte doktorgrader. Gjennomsnittsalder ved disputas etter fagområde. 1996–2020.

imageiy6j.png

Kilde: NIFU, Doktorgradsregisteret

Jevn kjønnsbalanse fra 2012

På begynnelsen av 1980-tallet var det stort sett menn som avla en doktorgrad. Ni av ti nye doktorer var menn. Under første halvdel av 1990-tallet ble det mer utbredt blant kvinner å ta doktorgrad, og midt på 1990-tallet ble nær en tredjedel av doktorgradene avlagt av kvinner. Andelen flatet så ut i noen år, før den fortsatte å stige etter tusenårsskiftet. Siden 2012 har andelen kvinner blant doktorandene årlig ligget mellom 47 og 53 prosent, se figur 3.4i. Dette reflekterer også sammensetningen av studenter i organisert doktorgradsutdanning, der 54 prosent er kvinner og 46 prosent menn.

Figur 3.4i Antall avlagte doktorgrader. Prosentandel kvinner og utenlandske statsborgere. 1990–2020.

image70cj.png

Kilde: NIFU, Doktorgradsregisteret

Overvekt av kvinner i medisin og helsefag – dominans av menn i MNT-fagene

Selv om det i dag er kjønnsbalanse når vi ser alle som avlegger doktorgrad under ett, finnes det likevel store forskjeller på fagområdenivå, se figur 3.4j. Mer enn tre femtedeler av alle doktorgrader i medisin og helsefag tas nå av kvinner. Kvinner er også i flertall i samfunnsvitenskap, humaniora og kunstfag og landbruksfag og veterinærmedisin. MNT-fagene domineres imidlertid fortsatt av menn. De står for over 60 prosent av doktorgradene i matematikk og naturvitenskap, og i teknologi er andelen menn enda høyere, tett oppunder 75 prosent. Andelen kvinner har i løpet av det siste tiåret bare steget svakt i teknologi.

Størst vekst i medisin og helsefag – nedgang i matematikk og naturvitenskap

Til tross for stor vekst i avlagte doktorgrader, har utviklingen vært svært forskjellig for de ulike fagområdene. Om lag en tredjedel av doktorgradene tas i dag innenfor medisin og helsefag, noe som gjør fagområdet til det desidert største, se figur 3.4l. Ved tusenårsskiftet var matematikk og naturvitenskap størst, med 28 prosent, men her har antall grader gått noe ned de senere årene. Fagområdet er nå også forbigått av samfunnsvitenskap som det nest største fagområdet med rundt 22 prosent av gradene, mot 20 prosent for matematikk og naturvitenskap. Økningen de senere årene har likevel vært aller størst innenfor teknologi, som nå står for 15 prosent av gradene. Antall doktorgrader i humaniora og kunstfag har vært stabilt de senere årene. Fagområdet utgjør i dag noe under 9 prosent av alle avlagte grader, en svakt fallende andel av doktorgrader som tas i Norge.

Figur 3.4j Antall avlagte doktorgrader etter fagområde. Prosentandel kvinner (linje). 1996–2020.

image6nhcb.png

Kilde: NIFU, Doktorgradsregisteret

Åtte ganger så mange utenlandske doktorander som for 20 år siden

Et annet forhold med stor betydning de senere årene, er at flere utenlandske statsborgere avlegger doktorgrad ved norske læresteder, se figur 3.4l. Sammenlignet med situasjonen for 20 år siden, er det i dag åtte ganger så mange med utenlandsk bakgrunn som avlegger doktorgrad i Norge. De siste fem årene har mer enn 3 000 utenlandske statsborgere disputert ved norske læresteder, eller mer enn 600 årlig. Andelen utenlandske doktorander utgjør nå rundt 40 prosent, mens den var vel 10 prosent ved inngangen til 2000-tallet.

Innslaget av doktorander med utenlandsk bakgrunn er spesielt stort i teknologi, med over 60 prosent de siste årene. Utlendinger er også i majoritet i matematikk og naturvitenskap og landbruksfag og veterinærmedisin, med vel halvparten av disputasene. I de øvrige fagområdene står utenlandske statsborgere for rundt en fjerdedel av gradene.

Flere fra Øst-Europa avlegger norsk doktorgrad

De siste fem årene har 28 prosent av de utenlandske doktorandene bakgrunn fra henholdsvis Asia og Vest- og Sør-Europa, se figur 3.4k. Antallet med asiatisk bakgrunn har flatet noe ut, mens det er økning i doktorander med europeisk bakgrunn. En annen markant endring gjelder doktorander fra Norden og Øst-Europa. For 20 år siden kom hver femte utenlandske doktorand fra våre naboland, mens i dag er dette bare tilfellet for hver tiende kandidat. Statsborgere fra Øst-Europa utgjør i dag 15 prosent av de utenlandske doktorandene, noe som innebærer en dobling av andelen i samme periode.

Figur 3.4k Antall doktorander med utenlandsk statsborgerskap etter verdensdel. Prosentandel utenlandske statsborgere (høyre akse). 1996–2020.

imagewfkr.png

Kilde: NIFU, Doktorgradsregisteret

De vel 8 000 utenlandske statsborgerne som har disputert i Norge de siste 25 årene, har bakgrunn fra mer enn 150 nasjoner. De to desidert største landene, Tyskland og Kina, er begge representert med over 700 avlagte doktorgrader i perioden. Som vist i figur 3.4l, var det flest fra Kina midt på 1990-tallet, fulgt av Danmark, Tyskland og USA. I dag har Tyskland passert Kina med flest avlagte doktorgrader, mens nasjoner som India, Iran, Italia og Russland seiler opp med økende antall doktorgradskandidater. Særlig stor vekst ses også blant kandidater fra Polen og Spania.

Figur 3.4l Antall doktorander 1996–2000, 2006–2010 og 2016–2020, etter utenlandsk statsborgerskap. Rangert etter nasjoner med flest forekomster i perioden 2016–2020.

Figuren er interaktiv. Hold musepekeren over feltene for detaljer.

Kilde: NIFU, Doktorgradsregisteret