Indikatorrapporten

En veletablert metode for å måle forskningssamarbeid er å identifisere vitenskapelige publikasjoner med medforfattere fra forskjellige institusjoner og land. I publikasjonene oppgis institusjonsadressene til forfatterne, og basert på denne informasjonen kan samarbeidsstrukturer analyseres bibliometrisk. Slike analyser gir et bilde av omfanget og mønstrene i det nasjonale og internasjonale forskningssamarbeidet, vel å merke for den del av forskningen hvor resultatene som hovedregel publiseres i vitenskapelige kanaler. Analysen nedenfor er primært basert på data fra Cristin og omfatter både tidsskrifts- og bokpublisering.

Internasjonalt samarbeid

Forskning involverer i økende grad internasjonalt samarbeid. Dette representerer en av de mest markante strukturelle endringene i måten forskning drives på de siste tiårene. Utviklingen er global og omfatter de aller fleste land. Norge er i høy grad en del av denne internasjonaliseringsprosessen. Men også her går det nå en diskusjon om hvor fri denne prosessen bør være, og om alt internasjonalt samarbeid fremdeles er å anse som et gode.

Stor økning i internasjonalt samarbeid

På 1980-tallet hadde kun en liten andel av de norske vitenskapelige artiklene medforfattere fra andre land. Andelen har steget år for år, og omfanget av internasjonalt samarbeid er nå betydelig. I noen fag har hele fire av fem norske publikasjoner medforfattere fra utenlandske institusjoner.

I løpet av perioden 2011–2024 har andelen publikasjoner med utenlandsk medforfatterskap økt fra 40 prosent til 58 prosent for Norge totalt (alle fagområder samlet). Andelen har økt jevnlig i hele perioden, og synes ikke å ha blitt påvirket av pandemien, med de konsekvensene denne hadde i form av redusert reiseaktivitet. Likevel, selv om redusert reisevirksomhet ikke ser ut til å ha slått direkte ut i sampublisering, kan vi ikke utelukke at en reduksjon i reiseaktivitet kan slå negativt ut på forskningssamarbeid på lengre sikt, for eksempel ved at det oppstår færre nye faglige samarbeid.

Store fagområdeforskjeller

Figur 6.3a viser utviklingen i det internasjonale samarbeidet per fagområde for norske forskere i perioden 2011–2024. Det er betydelige forskjeller mellom fagområdene når det gjelder internasjonalt samarbeid. I 2024 var andelen artikler med medforfattere fra utenlandske institusjoner 70 prosent i realfag og teknologi, mens den bare var 21 prosent i humaniora. I medisin og helsefag utgjorde andelen 67 prosent, mens den var 37 prosent i samfunnsvitenskap. Tallene må ses i lys av at det er store forskjeller mellom fagområdene når det gjelder praksis for medforfatterskap og innslaget av forskningssamarbeid generelt. I humaniora er en stor del av publikasjonene forfattet av bare én person, mens denne publikasjonstypen er sjelden i naturvitenskap, teknologi og medisin.

Figur 6.3a Andel av norske publikasjoner med internasjonalt samarbeid etter fagområde. 2011–2024.

Kilde: NIFU. Data: Cristin.

Store forskjeller mellom fag innen fagområdene

Også på fagfeltnivå er det betydelige forskjeller. Dette fremgår av figur 6.3b for de største fagfeltene. I humaniora er for eksempel omfanget av internasjonalt samarbeid gjennom medforfatterskap 39 prosent i lingvistikk, mens det er kun 5 prosent i litteraturvitenskap. Disipliner som ofte har et nasjonalt fokus (f.eks. historie og nordisk) har også naturlig nok lavere innslag av internasjonalt samarbeid. I samfunnsvitenskap varierer andelen fra 60 prosent i økonomisk-administrative fag til 18 prosent i rettsvitenskap.

I naturvitenskap er det fysikk som har høyest andel internasjonalt samarbeid (82 prosent), og IKT som har minst (58 prosent). Medisin og helsefag er det fagområdet der det er minst variasjoner innad mellom ulike fagfelt. Blant de åtte største fagfeltene ser vi at innslaget av internasjonalt samarbeid varierer fra 61 prosent i samfunnsmedisin og psykologi, til 73 prosent i onkologi.

Figur 6.3b Publikasjoner med internasjonalt samarbeid etter fagfelt¹. 2024.

¹ Bare de åtte største fagfeltene i hvert fagområde målt i antall publikasjoner er vist i figuren (tverrfaglige kategorier er utelatt).

Kilde: NIFU. Data: Cristin.

Mest bilateralt internasjonalt samarbeid

De internasjonalt samforfattede publikasjonene er et resultat av ulike typer samarbeidsprosjekter. Disse varierer fra små bilaterale prosjekter mellom en norsk og en utenlandsk forsker til store multilaterale prosjekter, som involverer et stort antall forskere i en rekke land. Figur 6.3c viser hvordan publikasjonene fordelte seg på ulike typer samarbeidsprosjekter i 2024. Totalt hadde 42 prosent av publikasjonene ikke medforfattere fra institusjoner i andre land, 27 prosent involverte samarbeid med ett annet land (bilateralt samarbeid), 12 prosent med to andre land (trilateralt samarbeid) og 18 prosent med tre eller flere andre land (multilateralt samarbeid). Bilateralt samarbeid står altså for om lag en fjerdedel, men omfanget av multilateralt samarbeid er også betydelig. Multilateralt samarbeid er særlig utbredt i naturvitenskap og medisin, men forekommer knapt i humaniora. Prosentfordelingene i figur 6.3c er omtrent identisk med tilsvarende figur i fjorårets utgave av Indikatorrapporten.

Figur 6.3c Norske publikasjoner etter ulike typer internasjonalt samarbeid. 2024.

Kilde: NIFU. Data: Cristin.

USA og Storbritannia største samarbeidspartnere

Tabell 6.3a presenterer data over hvilke land som har det mest omfattende samarbeidet med norske forskere totalt og per fagområde. Oversikten er begrenset til det bi- og trilaterale samarbeidet siden dette gir et mer direkte bilde av forsker-til-forskersamarbeidet. Totaltallene vil derimot påvirkes også av de store multilaterale nettverksprosjektene og konsortiene, for eksempel de såkalte «CERN-publikasjonene».

Det er forskere fra USA som har det hyppigste publikasjonssamarbeidet med norske forskere totalt sett. Dette er ikke unikt for Norge, siden USA lenge har vært verdens største forskningsnasjon (nå riktignok forbigått av Kina). Statistikken viser at USA hadde en andel på 10,5 prosent av de norske samarbeidsrelasjonene, en nedgang på 0,5 prosentpoeng fra foregående år (ikke vist i tabellen).

Samarbeidet med Storbritannia og Sverige er også omfattende. For disse landene var andelene henholdsvis 8,9 og 8,8 prosent. Det har vært en stor økning i det norsk-kinesiske samarbeidet, men i 2024 ser vi en markant nedgang i norsk-kinesisk samarbeid sammenlignet med 2023. Da var Kina Norges fjerde viktigste samarbeidspartner. I 2024 er Kina den sjette viktigste samarbeidspartneren, og andelen publikasjoner med kinesisk samarbeid er redusert fra 7,3 prosent til 5,8 prosent. Det er særlig innenfor to fagområder at norsk-kinesisk samarbeid er redusert sammenlignet med fjorårets tall: innen realfag og teknologi er samarbeidet redusert fra 12,8 prosent til 9,3 prosent av publikasjonene, og innen medisin og helsefag er samarbeidet redusert fra 2,4 prosent til 1,6 prosent. Det er imidlertid fremdeles slik at Kina er Norges viktigste samarbeidspartner innen publisering i realfag og teknologi.

Det nordiske samarbeidet er sterkt, men først og fremst innenfor humaniora og samfunnsfag. I realfag og teknologi har norske forskere mer publiseringssamarbeid med både Italia og India, enn hva vi har med Danmark og Finland. Generelt har Norge for øvrig et mye tettere samarbeid med Sverige og Danmark enn med Finland. Ser vi på hvilke nasjoner vi har mest sampublisering med for hvert enkelt fagområde, finner vi at det er Storbritannia innen humaniora (13,3 prosent av artiklene), Sverige innen medisin og helsefag (13,9 prosent), Kina innen realfag og teknologi (9,3 prosent) og Storbritannia innen samfunnsvitenskap (10,8 prosent).

Norske forskere publiserer sammen med kolleger fra nesten alle verdens land, men i mange tilfeller dreier det seg om svært få publikasjoner. Det er kun noen få land i verden som ikke er involvert i slikt samarbeid i det hele tatt. En komplett oversikt kan finnes i tabell A.9.2 i rapportens tabelldel på nett.

Tabell 6.3a Norges største samarbeidsland, totalt og etter fagområde. Andel av bilaterale og trilaterale samarbeidsrelasjoner. 2024.

Kilde: NIFU. Data: Cristin.

I figur 6.3d ser vi særskilt på norsk samarbeid med de såkalte panoramalandene: Brasil, Canada, India, Japan, Kina, Russland, Sør-Afrika, Sør-Korea og USA. Disse er definert i regjeringens Panorama-strategi (2021–2027) (Kunnskapsdepartementet, 2021) for samarbeid med land av strategisk betydning for kunnskapssektoren. Tall for norsk-amerikansk samarbeid er av visuelle årsaker holdt utenfor. Men vi kan merke oss at norsk-amerikansk samarbeid i form av bi- og trilaterale samarbeidsartikler steg jevnt fra 2015 (1 450 artikler) til toppåret 2021 (1900 artikler), før det så ble gradvis redusert, og er nå nede på et 2016-nivå med 1 570 artikler i 2024.

Norsk-russisk samarbeid steg jevnt frem mot 2020, før nedgangen kom i 2022.  Intensiteten i norsk-russisk samarbeid synes å ha stagnert  før den russiske invasjonen av Ukraina i 2022. Nedgangen påfølgende år reflekterer trolig sanksjonene mot Russland, hvor blant annet institusjonsavtaler mellom norske og russiske forsknings- og utdanningsinstitusjoner ble lagt på is. Antall samarbeidsartikler sank totalt med nesten 70 prosent fra toppåret 2020 til 2024.

Den mest slående observasjonen i figur 6.3d er den vedvarende reduksjonen i norsk-kinesisk samarbeid. Frem til 2022 er det en markant vekst i samarbeidet, som fikk sin første motgang i 2023. I 2024 har denne tendensen fortsatt, og norsk-kinesisk samarbeid er nå tilbake på et 2020-nivå. Dette har skjedd til tross for at Kinas totale forskningsvolum målt i artikkeltall har økt betydelig i disse årene (jf. kapittel 6.1). Denne trenden i endret samarbeidsmønster med verdens største forskningsnasjon er noe som bør følges med på i fremtidige år.

Figur 6.3d Antall bilaterale og trilaterale samarbeidsartikler med panoramalandene¹. 2015–2024.

¹ USA er ikke vist i figuren, men kan vises ved å huke av i boksen øverst til venstre.

Kilde: NIFU. Data: Cristin.

Det er vel dokumentert fra den bibliometriske litteraturen at internasjonalt medforfatterskap er en sterk forklaringsfaktor bak høye siteringstall. Artikler med forfattere fra flere land, blir mer sitert i den påfølgende litteraturen. Derfor ser vi i figurene 6.3e og 6.3f på hvordan siteringstallene varierer med ulike typer internasjonalt samarbeid.

I figur 6.3e ser vi at samarbeidskonstellasjoner som involverer tre eller flere land er mer sitert enn bilaterale samarbeidsartikler, som igjen er litt mer sitert enn artikler uten internasjonalt samarbeid. Sistnevnte type artikler utgjør den største gruppen artikler norske forskere bidrar til, sammen med bilaterale artikler.

Figur 6.3e Relativ siteringsindeks etter type samarbeidsartikler. 2021–2023.

Kilde: NIFU. Data: Cristin/Web of Science.

I multilaterale samarbeidsartikler deltar ofte et stort antall land. Derfor er det vanskelig å snakke om at Norge har samarbeid spesifikt med ett og ett av landene som deltar. Er forskningsprosjektet stort nok, vil ofte mange deltakende land ikke ha direkte kontakt med særlig mange andre deltakende land, men heller forholde seg til det landet som koordinerer studien/prosjektet. I bilaterale og i trilaterale samarbeid vil derimot landene samarbeide mer direkte. Derfor ser vi i figur 6.3f på siteringstall for norsk samarbeid med andre nasjoner i bilaterale og trilaterale samarbeidspublikasjoner.

Figuren viser at samarbeid med Kina og USA har ført til publikasjoner som er høyt sitert, både med hensyn til den relative siteringsindeksen og til prosentandelen av høyt siterte artikler (tilhørende 10-prosentilen). Men Kina har en høyere tiprosentilverdi enn USA: henholdsvis 17 og 14 prosent. Norsk samarbeid med Danmark, Finland og Sverige, gir siteringsindekser på rundt 120, med prosentandeler høyt siterte artikler på 11–12 prosent.

Men ikke alt direkte samarbeid med andre land resulterer i publikasjoner som siteres mer enn verdensgjennomsnittet (som er 100 for den relative siteringsindeksen, og 10 prosent for andelen høyt siterte artikler). Norske samarbeidspublikasjoner med for eksempel Frankrike og Polen er sitert omtrent som verdensgjennomsnittet for den relative siteringsindeksen, og vel under for prosentandelen høyt siterte artikler (henholdsvis 7 og 8 prosent). Samarbeidsartikler med for eksempel Russland og Brasil er sitert mindre enn verdensgjennomsnittet for begge siteringsindikatorene.

Figur 6.3f Relativ siteringsindeks og andel 10-prosentil for norsk-utenlandske samarbeidsartikler, per samarbeidende land. Bilaterale og trilaterale samarbeidsartikler. 2021–2023.

Kilde: NIFU. Data: Cristin/Web of Science.

Stor variasjon i omfang av internasjonalt samarbeid

Tall på institusjons- og instituttnivå viser at det er betydelige forskjeller i graden av internasjonalt samarbeid målt gjennom samforfatterskap. Av de største universitetene er det Universitetet i Bergen (UiB) som har høyest andel publikasjoner med internasjonalt samarbeid i 2024 (62 prosent), De tre andre opprinnelige breddeuniversitetene har andeler på 56–59 prosent, se tabell 6.3b. For alle fire universiteter representerer disse tallene en beskjeden økning fra fjorårets tall: I 2023 var den nasjonale totalen 57 prosent; mens den i 2024 var steget til 58 prosent.  

Av øvrige læresteder vist i tabellen er det Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) med 62 prosent, som har den høyeste andelen internasjonalt samarbeid, mens OsloMet - storbyuniversitetet (OsloMet) har den laveste andelen (40 prosent).

Instituttene heterogene

Instituttsektoren har samlet sett en profil med et litt høyere innslag av internasjonalt samarbeid enn universitets- og høgskolesektoren. Noen institutter, spesielt Norges Geotekniske Institutt (72 prosent), Norsk institutt for bioøkonomi (71 prosent) og Havforskningsinstituttet (71 prosent), har et betydelig omfang av internasjonalt forskningssamarbeid.  

Mindre forskjeller mellom helseforetakene

Ved universitetssykehusene og øvrige helseforetak er det mindre forskjeller mellom institusjonene enn tilfellet er for universiteter og høgskoler. Av institusjonene vist i tabell 6.3b er andelen internasjonalt samarbeid høyest for Oslo universitetssykehus (OUS) og Diakonhjemmet sykehus, henholdsvis 66 og 63 prosent, mens de øvrige helseforetakene i vist i tabellen ligger mellom 44 og 60 prosent.

Fagprofilen påvirker samarbeidet

Det er grunn til å presisere at graden av internasjonalt samarbeid vil være påvirket av fagprofilen til institusjonene og instituttene. Et stort innslag av humaniora og samfunnsvitenskap vil gjerne gi lavere forholdstall, siden innslaget av slikt samarbeid generelt er mindre i disse fagområdene. Dette er en viktig forklaring på de institusjonsvise forskjellene.

I tabell 6.3b inngår derfor også en indikator for relativ samarbeidsindeks. Det er en indeks som er et uttrykk for om institusjonen/instituttet har mer eller mindre internasjonalt samarbeid enn det som er gjennomsnittet i Norge (som er normalisert til 100). I beregningen tas det hensyn til fagprofilene. Tallene indikerer at det ikke alltid er godt samsvar mellom prosentandelen internasjonalt samarbeid, og den relative samarbeidsindeksen. For eksempel har Universitetet i Agder (UiA) tilnærmet lik prosentandel samarbeid som NTNU (55 og 56 prosent), men justert for fag, ender UiA opp med en indeksverdi på 116, mot NTNUs på 98. Med andre ord: gitt sin fagsammensetning har UiA mer internasjonalt samarbeid enn NTNU.

Institusjonene med høyest relativ samarbeidsindeks foruten UiA, er Universitetet i Bergen (UiB) i universitets- og høgskolesektoren, Folkehelseinstituttet i instituttsektoren og OUS blant helseforetakene.

Tabell 6.3b Internasjonalt samarbeid etter institusjon/institutt. Totalt antall publikasjoner, andel med internasjonalt samarbeid og relativ samarbeidsindeks. 2024.¹

¹ Bare de største institusjoner/institutter i hver sektor er med i oversikten.

² Indikatoren er justert for institusjonens/instituttets relative fagprofil (antall publikasjoner) hvor referanseverdien er det nasjonale gjennomsnittet med internasjonalt samarbeid i fagene (=100).

Kilde: NIFU. Data: Cristin.

Nasjonalt samarbeid

I tillegg til det internasjonale samarbeidet foregår det også et betydelig nasjonalt samarbeid innenfor forskning. Dette kan omfatte samarbeid mellom personer ved samme institutt, mellom personer ved forskjellige institutter ved samme institusjon og mellom personer ved forskjellige institusjoner i Norge. Også denne typen samarbeid kan belyses gjennom bibliometriske indikatorer.

I dette delkapittelet analyseres eksternt nasjonalt samarbeid, det vil si samarbeid hvor det er forfattere tilknyttet ulike norske institusjoner, institutter (i instituttsektoren), organisasjoner eller bedrifter. Sampublisering som foregår for eksempel mellom forskere tilknyttet to universitetsinstitutter ved samme lærested, regnes da ikke som nasjonalt samarbeid i denne sammenheng. I analysen har vi ikke sett på antall samarbeidsinstitusjoner, så vi har ikke skilt på om samarbeidet er mellom to eller flere norske institusjoner.

Mens 58 prosent av alle norske publikasjoner involverte samarbeid med utenlandske institusjoner i 2024 (se delkapittelet om internasjonalt samarbeid), var kun 30 prosent av publikasjonene skrevet i samarbeid mellom forskere ved to eller flere norske institusjoner.

Mest nasjonalt samarbeid innenfor medisin og helsefag

Det er store forskjeller mellom fagområdene når det kommer til graden av nasjonalt samarbeid.

Figur 6.3g viser andel av publikasjonene som er skrevet av forskere i samarbeid mellom flere institusjoner etter fagområder. Det er mest nasjonalt samarbeid innenfor medisin og helsefag, hvor i overkant halvparten av publikasjonene involverer slikt samarbeid (54 prosent i 2024), og har gjort det i hele perioden 2011–2024. En del av samarbeidet kan forklares med utstrakt bruk av bistillinger og delte stillinger, se nærmere omtale nedenfor.

Lavest andel samarbeid er det innenfor humaniora, hvor 11 prosent av publikasjonene har forfattere tilknyttet ulike norske institusjoner i 2024. Men, andelen samarbeid på tvers av institusjoner er mer enn doblet siden 2011 (fra 5 til 11 prosent). Dette representerer en sterk endring i samarbeidsmønstre innen norsk humaniora. Også innenfor samfunnsfag er det en tendens mot mer nasjonalt samarbeid i perioden: fra 16 til 21 prosent. Realfag og teknologi ligger på rundt 24–25 prosent samarbeid i alle år.

Figur 6.3g Andel publikasjoner med nasjonalt institusjonelt samarbeid etter fagområder. 2011–2024.

Kilde: NIFU. Data: Cristin.

Som forklart i delkapittelet om internasjonalt samarbeid, må disse forskjellene ses i lys av at publiseringsmønstrene i fagområdene er forskjellige, blant annet ved at flesteparten av publikasjonene innenfor humaniora skrives av kun én forfatter, mens de i andre fagområder oftest har én eller flere andre medforfattere. Dette er forhold som også vil påvirke det nasjonale samarbeidsmønsteret som fremkommer gjennom bibliometriske analyser.

Den høye andelen for medisin og helsefag reflekterer den tette koblingen spesielt mellom de medisinske fakultetene og de tilknyttede universitetssykehusene, hvor en stor del av publikasjonene har medforfattere både fra universitetet og universitetssykehuset. Videre er «delte» stillinger utbredt, for eksempel ved at en overlege ved universitetssykehuset er professor II ved universitetet. Om begge institusjonene føres opp som forfatteradresse, vil dette registreres som eksternt samarbeid i analysen. I figur 6.3h ser vi nærmere på denne formen for ‘samarbeid’, som også finnes på andre fagområder (for eksempel NTNU-ansatte med bistilling på SINTEF).  

Figuren viser at bruk av bistillinger (delt stilling, der forfattere oppgir to eller flere institusjonsadresser), bidrar vesentlig til den høye samarbeidsintensiteten i medisin og helsefag. Betydningen av dette er langt lavere i de øvrige fagområdene, men også her forekommer det i et visst omfang. Samarbeid i reell forstand – altså når to eller flere forfattere fra ulike institusjoner står bak en artikkel – er også klart høyest innen medisin og helsefag. Likevel er den relative betydningen av slikt reelt samarbeid lavere her enn i realfag og teknologi og samfunnsvitenskap. I tillegg finnes det en gruppe artikler som kombinerer begge typer forfatterskap. Disse er markert med skravert område i figuren.

Figur 6.3h Andel publikasjoner med nasjonalt institusjonelt samarbeid etter fagområder etter type samarbeid. 2024.¹

Kilde: NIFU. Data: Cristin.

¹ Samarbeid gjennom bistillinger er målt ved å identifisere artikler som har forfattere som har oppført mer enn én forfatteradresse.