Indikatorrapporten

Det er menneskene – de enkelte forskerne – som utfører FoU-aktiviteten og står for verdens vitenskapelige gjennombrudd, teknologiske nyvinninger og kunnskapsgrunnlaget for å løse felles globale utfordringer. Press på offentlige budsjetter, geopolitiske endringer, teknologisk transformasjon og endrede behov i arbeidsmarkedet fører til økt oppmerksomhet om hvem disse personene er. Dette omfatter blant annet mangfoldsaspekter som kjønn og hvor forskerne kommer fra, utdanningsnivå, arbeidsforhold og mobilitetsmønstre.

FoU-årsverk

6,4 millioner forskerårsverk i OECD

Data over menneskelige ressurser til FoU samles inn i nasjonal FoU-statistikk både som antall hoder, eller personer som deltar i FoU, og hvor mange årsverk disse personene utfører. Den viktigste datakilden er FoU-undersøkelsene, men noen land bruker også registerdata slik Norge gjør for offentlig sektor og universitets- og høgskolesektoren. Det er store forskjeller i hvor mye FoU-aktivitet de enkelte personene utfører. Avhengig av forskningssystem, sektorenes størrelse og innretning på institusjonsnivå er personene også involvert i andre ting enn FoU, for eksempel i undervisning, utredning, dataproduksjon og produktutvikling. FoU-årsverkene gir derfor et mer nøyaktig bilde av hvor mye FoU som utføres i et land enn antall personer. FoU-årsverkene kan skilles i forskere/faglig personale og teknisk/administrativt personale. Vi ser her nærmere på forskerårsverkene siden det er her vi har mest komplette tall.

I OECD-land totalt ble det utført nær 6,4 millioner forskerårsverk i 2023 og veksten fortsetter. Antallet øker stadig, men veksten var høyere i 2022 enn i 2023. I 2024 anslår OECD i henhold til foreløpige tall at FoU-personalet igjen øker og utgjør om lag 1,6 prosent av arbeidsstokken (OECD, 2026). Hvis vi legger til forskerårsverkene i land utenfor OECD som også samles inn av organisasjonen, kommer vi til over 10 millioner forskerårsverk. Som med FoU-utgiftene er det også her en klar konsentrasjon av antall forskerårsverk i visse land.

Figur 2.3a Forskerårsverk etter utvalgte land/landgrupper.¹ 2024 eller sist tilgjengelige år.

¹ OECD samler inn data fra alle medlemsland samt 8 andre land: Argentina, Bulgaria, Kina, Kroatia, Romania, Singapore, Sør-Afrika og Taiwan. I gruppen av andre europeiske land inngår Bulgaria, Hellas, Island, Kroatia, Luxembourg, Romania, Slovenia, Slovakia og de baltiske statene. Øvrige land i resten av verden, inkluderer Costa Rica, New Zealand og Sør-Afrika. Barometerlandene er Danmark, Finland, Nederland, Sverige og Østerrike. Storbritannia inngår ikke i figuren, det er ikke rapportert data for denne indikatoren siden 2017.

Kilde: OECD – MSTI

En tredjedel av verdens forskere bor i Kina

I kapittel 2.1 fremkom det at Kina i 2024 har blitt verdens største FoU-nasjon målt i FoU-utgifter og gikk forbi USA i PPP$. Disse to stormaktene står nå for om lag en fjerdedel av verdens FoU-utgifter hver. Av figur 2.3a fremkommer det at Kina står for over en tredjedel av verdens forskere, mens andelen i USA utgjorde knapt 19 prosent. Forskjellen i Kinas og USAs andeler for FoU-utgifter og forskerårsverk henger sammen med at FoU-aktiviteten i Kina koster mindre enn i USA. Et lavere lønnsnivå gir flere forskerårsverk per FoU-krone. I tillegg kommer andre forskjeller for eksempel knyttet til typen forskning. En høy andel biomedisinsk forskning i USA kan føre til høyere driftskostnader til FoU enn i Kina. USA har også mer grunnforskning enn Kina. Denne er som regel dyrere enn annen type forskning.

På plassene etter Kina og USA følger Japan med 7,6 prosent av forskerårsverkene, Tyskland med 5,6 prosent og Sør-Korea med 5,5 prosent. Barometerlandene og Norge står samlet for 4,5 prosent (420 000 forskerårsverk). Tyrkia har 250 000 forskerårsverk i 2024 og har hatt den aller sterkeste veksten i antall forskerårsverk den siste tiårsperioden. Noe av dette skyldes måletekniske forhold og uttrykker en vekst fra et svært lavt nivå.

Høy konsentrasjon av forskerårsverk i barometerlandene

Av figur 2.3b under fremkommer det at Norge ligger som nummer 8 av landene i figuren med 13 forskerårsverk per 1 000 sysselsatte.[1] Med unntak av Nederland som hadde 12 forskerårsverk per 1 000 sysselsatte, skårer barometerlandene enda høyere på indikatoren. Aller høyest skårer Finland med nesten 18 forskerårsverk per 1 000 sysselsatte. Figuren viser også vekst i antallet forskerårsverk i den siste tiårsperioden. Den norske veksten er med 33 prosent rett under OECD-gjennomsnittet på 35 prosent, mens gjennomsnittet for EU 27-landene var nærmere 45 prosent. Østerrike, Nederland og Sverige hadde sterkere vekst enn Norge, mens Danmark og Finland hadde en lavere vekst enn Norge.

Land som utmerker seg med en særlig høy vekst i antall forskerårsverk blant de sysselsatte er Tyrkia og Kina som begge har en vekst over 100 prosent. Også Polen, Estland, Portugal, Hellas og Ungarn hadde høy vekst. For de fleste av landene kommer veksten fra et lavt nivå. Den laveste veksten finner vi i Costa Rica med nedgang i antall forskerårsverk (fremkommer ikke av figuren). Japan lå ellers lavest med 3 prosent fra 2014 til 2024. Veksten er lav også for Latvia, Sør-Afrika og Litauen.

Figur 2.3b Forskerårsverk i utvalgte land. Per 1 000 sysselsatte i 2024 (venstre akse) og vekst 2014–2024 eller sist tilgjengelige år (høyre akse).

Kilde: OECD – MSTI

Kandidater fra høyere utdanning

Norge satser like mye på høyere utdanning som gjennomsnittet for OECD-land

I gjennomsnitt bruker OECD-land 1,4 prosent av BNP på høyere utdanning (inkludert FoU) i 2023. Dette er samme andel som i Norge. Barometerlandene brukte en noe høyere andel, mellom 1,5 prosent av BNP i Sverige og 2,0 prosent i Danmark (OECD, 2026, Education at a glance, figur C1.8 kun på nett). Kina brukte 1,3 prosent av sitt BNP på utdanning og USA 1,4 prosent.

Andelen av befolkningen med høyere utdanning har økt i alle OECD-land siden 2020

Befolkningens utdanningsnivå er en viktig indikator på humankapital og har betydning for tilknytningen til arbeidsmarkedet og andre levekårsforhold. OECDs publikasjon Education at a Glance 2026 presenterer blant annet indikatorer for utdanningsnivået i OECD-land.

I OECD-landene hadde gjennomsnittlig 43 prosent av befolkningen i aldersgruppen 25-64 år fullført utdanning på universitets- og høgskolenivå i 2025. Dette tilsvarer en økning på 3,5 prosentpoeng sammenlignet med 2020. For samtlige OECD-land var tendensen den samme – andelen av befolkningen 25–64 år med universitets- og høgskoleutdanning som høyeste fullførte utdanning har økt eller holdt seg på samme nivå i alle OECD-land siden 2020 (figur 2.3c).

Høyt utdanningsnivå i Norge

I Norge hadde 50 prosent i aldersgruppen 25–64 år fullført utdanning på universitets- og høgskolenivå i 2025 – en økning på 3 prosentpoeng fra 2020. Sverige hadde en enda høyere andel, 51 prosent. I Danmark, Island, Finland og Nederland var andelen rundt 45 prosent, mens Østerrike lå lavest blant barometerlandene med 38 prosent. Også USA hadde et høyt nivå med 52 prosent. Gjennomsnittet for de 25 EU-landene som også inngår i OECD-samarbeidet var 39 prosent med Frankrike litt høyere (43 prosent) og Tyskland noe lavere (35 prosent). 

Figur 2.3c Andel personer 25–64 år med utdanning på universitets- og høgskolenivå¹ som høyeste utdanningsnivå i OECD-land. 2020 og 2025.²

¹ Universitets- og høgskoleutdanning inkluderer her ISCED-nivåene 5–8 (tertiary education), se faktaboks for nærmere informasjon.

² Forskjellig fra 2020: Tyrkia (2019) og Finland (2021). Forskjellig fra 2025: Chile (2024) og Island (2023).

Kilde: OECD, Education at a Glance 2026 (tabell A1.1) og OECD Data Explorer

Nær 16 prosent har utdanning på masternivå  

Som tidligere nevnt, i OECD-landene hadde gjennomsnittlig 43 prosent av befolkningen i aldersgruppen 25-64 år fullført utdanning på universitets- og høgskoleutdanning i 2025. (figur 2.3c). I overkant av 15 prosent i den samme aldersgruppen har fullført utdanning på masternivå, se figur 2.3d. Om lag samme andel gjelder for Norge – knapt 16 prosent av personer i alderen 25–64 år har utdanning på masternivå som høyeste fullførte utdanningsnivå (figur 2.3d). I Sverige har 18 prosent fullført utdanning på masternivå, deretter følger Finland, Danmark og Norge med henholdsvis 17, 16 og 16 prosent.

Flertallet med mastergrad er kvinner

I både Norge og Danmark utgjør kvinner 54 prosent av de som har fullført en utdanning på masternivå i 2025. Slik er det i nesten alle OECD-land – at kvinner er i flertall blant personer i alderen 25–64 år med utdanning på masternivå som høyeste utdanningsnivå (figur 2.3d).

I flere OECD-land er over 60 prosent av personene med utdanning på masternivå kvinner. På Island står kvinner bak hele 65 prosent av de med utdanning på masternivå. I Sverige og Finland utgjør kvinner henholdsvis 56 og 59 prosent av de med mastergrad.

Figur 2.3d Andel personer 25–64 år med utdanning på masternivå som høyeste utdanningsnivå i OECD-land. Andel kvinner. 2025.¹

¹ Forskjellig fra 2025: 2024 i Chile og 2023 i Island.

Kilde: OECD, Education at a Glance 2026 (tabell A1.1) og OECD Data Explorer.

Norge har få STEM-utdannede, men mange innen helse og utdanning

Som et gjennomsnitt for OECD-landene hadde 26 prosent av personene i alderen 25–64 år med fullført utdanning på universitets- og høgskolenivå[2] tatt utdanningen i fagfeltet naturvitenskap, teknologi, ingeniørfag og matematikk – STEM-fagene (se faktaboks nedenfor). I Norge er andelen lavere med 21 prosent, noe som plasserer Norge blant de med lavest andel STEM-utdannede.

Figur 2.3e Personer 25–64 år med høyeste fullførte utdanning på universitets- og høgskolenivå i OECD-land etter fagfelt (ISCED-F¹). 2024.

¹ ISCED-F – International Standard Classification of Education – Fields of Education and Training. Naturvitenskap, teknologi, ingeniørfag og matematikk (STEM) i figuren refererer til ISCED-fagfeltet Science, technology, engineering and mathematics (STEM). Humaniora (unntatt språkfag), samfunnsvitenskap og journalistikk = Arts and humanities (except languages), social sciences, journalism and information. Pedagogikk = Education. Økonomi, administrasjon og juridiske fag = Business, administration and law. Helse og velferdsfag = Health and welfare og Andre fagfelt = Other fields.

² Forskjellig fra 2024: Chile (2022), Canada (2021), Danmark (2017), Irland (2017), Storbritannia (2017) og USA (2017).

Kilde: OECD, Education at a Glance 2025 (tabell A1.3) 

I sju OECD-land hadde over 30 prosent av de med utdanning på universitets- og høgskolenivå tatt utdanningen i STEM-fag, deriblant Sverige og Finland (figur 2.3e). I Danmark er situasjonen mer lik Norge med 22 prosent av personer i alderen 25–64 år med utdanning i STEM-fag. Kun Nederland, Latvia og Costa Rica av OECD-landene med tilgjengelige data hadde en lavere andel i STEM-fagene enn Norge i 2024.

Norge har derimot en høyere andel med utdanning innen helse- og velferdsfag (20 prosent) enn OECD-gjennomsnittet på 13 prosent – og kun Danmark har høyere andel (25 prosent).

Høyere vekst i antall mastergrader enn doktorgrader for de fleste land

I figur 2.3f har vi sammenlignet utviklingen i antall avlagte doktor- og mastergrader mellom 2015 og 2023. I tolkningen av dataene er det viktig å huske at endringene kan skyldes at nivået i et av årene var spesielt høyt eller lavt for enkelte av landene. 2015 var et toppår for mange land med hensyn til avlagte doktorgrader. Demografiske forhold vil også påvirke resultatet. For land med minkende ungdomskull og fallende studenttall vil det påvirke bildet. Overordnet er det sterkere vekst for mastergrader enn doktorgrader. Doktorgradsveksten har vært mer beskjeden i modne systemer og sterk i land som startet fra et lavt nivå. Norge skiller seg fra barometerlandene med høyest vekst på begge nivåer. Små land med få grader kan også få store utslag. Høyest vekst for doktorgradene finner vi i land med et lavt utgangsnivå: Mexico, Chile og Brasil. Norge har hatt en jevn vekst i antall doktorgrader i perioden og har dermed hatt høyere vekst enn samtlige av barometerlandene, men sammenlignet med andre OECD-land har veksten vært middels. Vi ser nærmere på utviklingen i antall avlagte doktorgrader i nordiske og baltiske land i neste avsnitt. Her vil det fremgå at antall avlagte doktorgrader i Danmark økte mye i 2024 og dermed gikk over nivået i perioden 2015–2023.

Figur 2.3f Endringer i antall avlagte doktor- og mastergrader. 2015=100. 2015–2023.

Kilde: ReICO 2026

Avlagte doktorgrader i Norden og Baltikum

Vi ser i dette avsnittet nærmere på avlagte doktorgrader i Norden fra SSBs NORBAL-database, se nærmere om denne i faktaboksen. Hvor avlegges det flest grader og hvordan er utviklingen i regionene og landene? Dypdykket «Ph.d.–kandidater i Norden og Baltikum» viser i tillegg data fra NORBAL over doktorgradskandidater.

Flere avlagte doktorgrader i Norden enn i Baltikum per innbygger

I 2024 ble det avlagt 9 853 doktorgrader i Norden og Baltikum: 8 964 i Norden og 889 i Baltikum. Det ble avlagt flest doktorgrader i Sverige (2 792), fulgt av Danmark (2 351), Finland (1 876) og Norge (1 850). I Baltikum ble det avlagt flest doktorgrader i Litauen (368), foran Estland (292) og Latvia (229). Fra 2015 til 2024 økte antallet med 7 prosent i Norden og 1 prosent i Baltikum. I Norden skyldes økningen i hovedsak Norge og Danmark, med henholdsvis 29 og 11 prosent økning. Sverige har falt med 2 prosent, og Finland har holdt seg stabilt siden 2015. I Baltikum falt antall avlagte grader fram til 2020 (fra 880 til 686), men har siden økt. Fra 2015 til 2024 er Estland det eneste baltiske landet som har økt (40 prosent), mens Latvia og Litauen ligger under nivået fra 2015 med henholdsvis 10 og 12 prosent.

Norge har tatt igjen Finland, men flest grader i Danmark

Justert for folketall avla Norge 332 doktorgrader per million innbyggere i 2024. I 2015 hadde Norge et lavere nivå enn Sverige, Danmark og Finland, men har økt med 20 prosent siden. Norge ligger nå på nivå med Finland (334). Bare Danmark ligger høyere, med 393 avlagte doktorgrader per million innbyggere, se figur 2.3g. Sverige har lavest nivå av de fire landene (263), ned fra 301 i 2016. Norge tok igjen Sverige og har hatt flere doktorgrader per million innbyggere enn Sverige siden 2017. Blant de baltiske landene har Estland hatt sterkest vekst, fra 158 til 212 doktorgrader per million innbyggere. Tallene for Island svinger mye fra år til år fordi tallene er små. Mange islendinger avlegger i tillegg doktorgraden i utlandet, ofte i et av de andre nordiske landene og vil dermed inngå i deres statistikk.

Figur 2.3g Avlagte doktorgrader per million innbyggere i nordiske og baltiske land. 2015–2024.

Norge med lavest andel avlagte doktorgrader innenfor MNT-fag

Fagfordelingen varierer mye mellom landene, se figur 2.3h. Medisin og helsefag er størst i Danmark med 36 prosent. Sverige er rett bak med 34 prosent og så følger Norge med 30 prosent. De baltiske landene har en annen sammensetning med andeler på 9 til 13 prosent i medisin og helsefag, 14 til 18 prosent i humaniora og 16–31 prosent i teknologi. Island har den høyeste andelen i matematikk og naturvitenskap (35 prosent), men bare 7 prosent i teknologi.

Figur 2.3h Andel avlagte doktorgrader i nordiske og baltiske land etter fagområde. 2024.

Kilde: SSB, statistikkbanktabell 13596

Samlet MNT-andel (matematikk, naturvitenskap og teknologi) er høyest i Estland med 54 prosent, og Danmark med 48 prosent. Norge ligger lavest, med 37 prosent, se figur 2.3i. I Norge har MNT-andelen likevel økt fra 34 prosent i 2015 til 37 prosent i 2024. Dette skyldes en vekst i teknologi hvor antall doktorgrader har mer enn doblet seg (170 til 350). Matematikk og naturvitenskap økte bare fra 318 til 334 doktorgrader, mens andelen falt fra 22 til 18 prosent. Andelen innenfor MNT-fag er gjennomgående høyere blant avlagte doktorgrader enn blant befolkningen med høyere utdanning generelt (figur 2.3e). Det henger delvis sammen med at andelen utenlandsfødte personer er høyere på doktorgradsnivå, og at de i større grad enn landenes egne statsborgere tar doktorgraden i MNT-fag. Den lave norske andelen gjelder til tross for flere satsinger på MNT-fag de senere år, for eksempel Kunnskapsdepartementets tildeling av nye stipendiatstillinger som særlig har gått til MNT-fag.

Figur 2.3i Andel av avlagte doktorgrader i MNT-fag i nordiske og baltiske land. 2024.

Kilde: SSB, statistikkbanktabell 13596

Lavest kvinneandel innenfor MNT-fag i Norge

Kvinner avla 53 prosent av doktorgradene i Norge i 2024, men bare 24 prosent var innenfor MNT-fag, den laveste andelen i Norden og Baltikum. Blant menn er andelen som tar doktorgrad innenfor MNT-fagene 52 prosent, se figur 2.3j. I de andre landene ligger andelen blant kvinner mellom 30 prosent (Finland) og 41 prosent (Estland). Forskjellen mellom menn og kvinner i Norge i 2024 var 28 prosentpoeng, mot 25 i 2015, og den økte på samme måte i Danmark (fra 24 til 27 prosentpoeng). I Sverige gikk forskjellen ned fra 25 til 20 prosentpoeng, fordi MNT-andelen hos menn falt (fra 56 til 53 prosent), mens kvinners økte (fra 31 til 33 prosent). Kvinners andel av MNT-doktorene har endret seg lite i Norge, fra 34 prosent i 2015 til 35 prosent i 2024. I Sverige har andelen kvinner økt fra 33 til 38 prosent, og fra 37 til 39 prosent i Finland. Island har få avlagte doktorgrader, 58 kvinner og 37 menn i 2024.

Figur 2.3j MNT-andel blant kvinners og menns doktorgrader. 2015 og 2024. Prosent.

Kilde: SSB, statistikkbanktabell 13596

I Estland, Island, Danmark og Norge er over 40 prosent av doktorgradene avlagt av utenlandske statsborgere

Akademia er et internasjonalt arbeidsmarked og andelen doktorgrader avlagt av utenlandske statsborgere har økt i de fleste land siden 2015. Norge hadde en høyere andel doktorgrader avlagt av utenlandske statsborgere enn Danmark, Finland og Sverige i alle år mellom 2015 og 2024, unntatt i 2022 og 2024, se figur 2.3k. I 2024 lå Danmark høyest med 44 prosent, tett fulgt av Norge med 42 prosent. Finland har lavest andel av de fire, men sterkest vekst i perioden (fra 21 til 32 prosent), mens Sverige gikk fra 33 til 37 prosent. Estland har hatt den sterkeste veksten, der andelen økte fra 11 til 49 prosent. Litauen har økt fra 1 til 12 prosent, mens Latvia ligger stabilt og lavt (mellom 7 og 11 prosent). Island har 47 prosent, men andelen svinger en del fordi det bare avlegges rundt 50 til 100 doktorgrader i året.

Figur 2.3k Andel doktorgrader avlagt av utenlandske statsborgere. 2015–2024.

Kilde: SSB, statistikkbanktabell 13597

Innenfor MNT-fagene er andelen 15 til 20 prosentpoeng høyere enn for doktorgradene samlet i Danmark, Finland, Norge og Sverige, se figur 2.3l. I Norge ble 62 prosent av doktorgradene innenfor MNT-fag avlagt av utenlandske statsborgere (59 prosent i 2015), i Danmark var andelen 59 prosent (47), Sverige 53 prosent (48) og Finland 49 prosent (27). Island ligger på 70 prosent og i Estland har andelen økt fra 13 til 57 prosent.

Figur 2.3l Andel doktorgrader i MNT-fag avlagt av utenlandske statsborgere. 2015–2024.

Kilde: SSB, statistikkbanktabell 13597

Befolkningen med doktorgrad

Offentlige investeringer i høyere utdanning har gitt en klar vekst i antall personer med doktorgrad, den delen av arbeidsstyrken som har høyest formell utdanning. Samtidig har interessen økt for gode og forutsigbare karriereveier og for mangfold i denne gruppen. På denne bakgrunnen lanserte OECD og EU forskerkarriereobservatoriet ReICO i 2025 (se faktaboks).

Tre kilder – tre ulike doktorgradstall

Det finnes mange ulike indikatorer over doktorgrader. Nivået avhenger av hvilken kilde man bruker og hvem som regnes med. For 2024 gir de tre kildene ulik informasjon om den norske doktorgradspopulasjonen:

Tabell 2.3a Kilder til doktorgradstall.

For en del personer, særlig innvandrere med utdanning fra utlandet, mangler det registeropplysninger om utdanning. SSB anslår da utdanningsnivået ved å gi personen samme utdanningsnivå som en annen person med lignende kjennetegn. ReICO omfatter bare registrerte doktorgrader.

FoU-tallet på drøyt 25 000 viser at flertallet av dem som har doktorgrad i Norge, ikke arbeider direkte med FoU hvis vi sammenligner med anslåtte tall fra utdanningsstatistikken (54 prosent), eller rundt 44 prosent hvis kun ser på registrerte opplysninger. De norske FoU-tallene omtales nærmere i kapittel 3. Under ser vi nærmere på tallene fra ReICO. For Norge viser tallene at blant de nær 46 300 bosatte med doktorgrad i Norge var 46 prosent kvinner og 56 prosent utenlandsfødte.

Høyest andel med doktorgrad i Sveits

I figur 2.3m ser vi på antall med doktorgrad i aldersgruppen 25 til 64 år i hele befolkningen uavhengig av hvor doktorgraden er avlagt. Det fremgår at Norge har en relativt høy andel med doktorgrad, med over 15 personer per 1 000 innbyggere. Men åtte land har en enda høyere andel og aller flest med doktorgrad finner vi i Sveits der antallet er mer enn dobbelt så høyt som i Norge. Blant de nordiske landene er det Sverige som har det høyeste antallet personer med doktorgrad med 22 per 1 000 innbyggere, etterfulgt av Finland med over 16 personer per 1 000 innbyggere. Danmark og Østerrike ligger litt under nivået i Norge.

Figur 2.3m Doktorgradsholdere per 1 000 innbyggere (25–64 år) (venstre akse) i utvalgte land. Andel kvinner (høyre akse). 2024.

Kilde: ReICO 2026

Kjønnsbalanse blant doktorene for de fleste landene

I figur 2.3m inngår også informasjon om kjønnsbalanse, i form av andelen kvinner blant innbyggere med doktorgrad. Kvinneandelen ligger for de aller fleste land innenfor det som ofte regnes som kjønnsbalanse, nemlig mellom 40 og 60 prosent av hvert kjønn. Kun seks av landene som er med i ReICO har en lavere kvinneandel enn dette, og ingen land har en høyere kvinneandel. Norge ligger med 46 prosent kvinner om lag midt i bildet. Kvinneandelen blant de som avla en doktorgrad i Norge i 2024 var på 53 prosent. Det ligger med andre ord an til at andelen kvinner blant de som har doktorgrad i Norge vil øke ytterligere i årene som kommer. Blant barometerlandene hadde Finland en høyere andel kvinner enn Norge blant de med doktorgrad i befolkningen (48 prosent). I Danmark og Sverige lå andelen kvinner på henholdsvis 44 og 43 prosent, mens Østerrike lå lavest blant barometerlandene med 39 prosent.

Over halvparten av de med doktorgrad i Norge er utenlandsfødte

ReICO-tallene over alle med doktorgrad bosatt i Norge i 2024 viser at 56 prosent av disse ikke var født i Norge. I 2023 var den tilsvarende andelen 53 prosent, men her har det som nevnt vært et brudd i serien for Norge, se nærmere i faktaboksen. Blant de med mastergrad var andelen utenlandsfødte lavere med 30 prosent (29 prosent i 2023).

Tallene bekrefter at arbeidsmarkedet for de med doktorgrad er svært internasjonalt. Det er ikke uvanlig å arbeide i utlandet i perioder av karrieren. Doktorgradsinnehaverne kan være født i ett land, avlegge master- og eller doktorgraden i et annet land og arbeide i et tredje land. Innenfor arbeidet med ReICO ønsker initiativtakerne å skaffe opplysninger om mobiliteten og faktorer som bidrar til disse strømmene. Tallene tyder på at Norge er netto mottaker av personer med doktorgrad.

I Norge arbeider over 42 prosent av de med doktorgrad i næringslivet

ReICO-tallene inneholder informasjon om sektortilhørighet for ansatte med doktorgrad fra noen få land som rapporterer på dette. Av figur 2.3n ser vi at foretakssektoren er arbeidsplass for omkring 40 prosent av de ansatte for de fleste landene, også Norge. Fra 2023 til 2024 sank andelen som arbeidet i næringslivet fra 43 til 42 prosent (som følge av en ny datakilde), dette er med på å påvirke lønnssammensetningen blant de med doktorgrad i Norge. Fra FoU-statistikken vet vi at andelen av FoU-personalet med en doktorgrad i næringslivet er lav i Norge (under 12 prosent). Det betyr at flertallet av de med en doktorgrad som jobber i norsk næringsliv ikke jobber direkte med FoU.

Portugal og Brasil har en annen sektorprofil der de fleste med doktorgrad arbeider i universitets- og høgskolesektoren. USA og Estland har også en stor andel med doktorgrad som arbeider i universitets- og høgskolesektoren med henholdsvis 46 prosent og 37 prosent i 2024.

Også for de andre sektorene ligner den norske sektorfordelingen for ansatte med doktorgrad på fordelingen i Danmark, Finland og Storbritannia med omkring 22 prosent ansatt i offentlig sektor, omkring 30 prosent i universitets- og høgskolesektoren og 2 prosent i privat-ikke-forretningsmessig sektor.

For Norge er sektorinndelingen gjort som følger: NACE-kode er brukt for universitets- og høgskolesektoren (siden denne sektoren ikke har noen institusjonell sektorkode i nasjonalregnskapet), mens øvrige sektorer er kodet i henhold til institusjonell sektorkode. Dette betyr at helseforetakene inngår i offentlig sektor i de norske tallene.

Figur 2.3n Ansatte med doktorgrad i utvalgte land etter sektor. 2015 og 2024.

Kilde: ReICO 2026

Mange med doktorgrad arbeider i markedsrettede næringer i Norge

Undervisningssektoren er den største enkeltnæringen for 16 av de 23 landene i figur 2.3o. Næringen omfatter undervisning på alle nivåer og alle typer læresteder. Norge har en relativt lav andel i undervisning med 32 prosent. Det er under medianen og lavere enn i Sverige og Storbritannia, men høyere enn i Danmark.

Et flertall av doktorgradsinnehaverne jobber imidlertid utenfor undervisningssektoren. De største andelene av doktorgradsinnehavere innenfor undervisningssektoren finner vi i Brasil, Kypros, Latvia, USA og Polen der undervisningsandelen er over 40 prosent. Når all markedsrettet virksomhet (A–N og M–N) ses samlet er den like stor som undervisning. I Norge er andelen 43,5 prosent. Markedsrettet virksomhet utgjør til sammen mellom 40 og 53 prosent i 10 land, utenom Norge gjelder dette også for eksempel Sverige, Danmark, Tyskland og Sør-Korea.

Norges andel innenfor helse- og sosialtjenester er med 13 prosent ikke veldig høyt. Land som skårer høyt her er blant annet Tyskland og Sveits, men det skyldes i stor grad at leger i disse landene har en kortere medisinsk doktorgrad (dr.med.) som telles med.

Figur 2.3o Sysselsatte doktorgradsinnehavere etter næring (ISIC rev. 4) og land. Andel av alle sysselsatte doktorgradsinnehavere. 2024.

Kilde: ReICO 2026

Høy lønn for norske arbeidstakere med doktorgrad

ReICO-dataene inkluderer også informasjon om inntekt. For Norge er tallene basert på kobling av utdanningspopulasjonen med data fra den såkalte A-meldingen. Dette er en månedlig melding fra arbeidsgiver om inntekt, arbeidsforhold og skatt til NAV, SSB og Skatteetaten.

Figur 2.3p viser årsinntektene i kjøpekraftsjusterte priser (PPP$) for personer med doktorgrad. Ti flere land har rapportert data for 2024 enn for 2023 på denne indikatoren. Vi ser at Norge ligger høyt på denne indikatoren. Kun 4 land skårer høyere; aller øverst ligger Tyskland, deretter Luxembourg, Sveits og Belgia. Norge ligger dermed høyere enn barometerlandene. Lønnsnivået i Sverige ligger relativt lavt, godt under gjennomsnittet for EU 27-landene, mens Østerrike og Danmark ligger over dette nivået.

Figur 2.3p Gjennomsnittlig brutto årsinntekt for ansatte med doktorgrad i land som har rapportert data. PPP$. 2024.

Kilde: ReICO 2026

Den økonomiske avkastningen av en doktorgrad er lav i Norge

Figur 2.3p sammenligner lønnen til de med doktorgrad med lønnen til de med mastergrad som høyeste utdanning. I to land, Norge og Slovakia, tjente de med doktorgrad i gjennomsnitt mindre enn de med mastergrad i 2024. I motsatt ende av skalaen ligger Latvia og Malta der de med doktorgrad tjente nesten dobbelt så mye som de med mastergrad.

Figur 2.3q Gjennomsnittlig brutto årsinntekt for ansatte med doktorgrad sammenlignet med mastergradsinnehavere i utvalgte land. 2023.

Kilde: ReICO 2025

Hvorfor er avkastningen av doktorgraden så lav i Norge?

For 2023 lå Norge lavest blant landene som rapporterte, men da med en svak positiv lønnseffekt av doktorgraden. I 2024 er effekten negativ. Endringen skyldes i stor grad bedre data. Fra 2024 omfatter de norske tallene flere forskere med utenlandsk doktorgrad i universitets- og høgskolesektoren, se nærmere i faktaboksen om ReICO. Flertallet av disse vil være innvandrere, og de tjener i gjennomsnitt mindre enn befolkningen ellers (SSB, 2023). 2024-tallene gir derfor et mer fullstendig bilde av lønnsforskjellene mellom bosatte med mastergrad som høyeste utdanningsnivå og de med doktorgrad som høyeste nivå.

Den lave avkastningen har også mer varige årsaker. Lønnsnivået i Norge er generelt høyt, slik det fremkom i figur 2.3p. Men sammenlignet med andre land er det fortsatt relativt små lønnsforskjeller i Norge, og det gjelder også mellom utdanningsnivåer. I tillegg har det betydning hvor man arbeider. Drøyt halvparten av de med doktorgrad i Norge arbeider i universitets- og høgskolesektoren eller i offentlig sektor der lønningene er lavere enn i næringslivet. Andelen som arbeider i næringslivet er likevel på nivå med flere andre land, så sektorfordelingen alene forklarer ikke den lave lønnspremien. Mer av forklaringen ligger trolig i at lønnsforskjellene innenfor offentlig sektor er små. I staten har de med høyest utdanning hatt lavest lønnsvekst (SSB, 2025). At andelen med doktorgrad i næringslivet gikk noe ned fra 2023 til 2024 som følge av bedre data, kan også ha bidratt til at lønnsnivået for de med doktorgrad lå lavere i 2024 enn i 2023.

Noter:

[1] Under arbeidet med årets rapport er det oppdaget en feil i Indikatorrapporten 2025: Figur 2.3a viser ikke forskerårsverk slik tittelen sier, men totale FoU-årsverk. Også omtalen på side 182 omhandler totale FoU-årsverk.

[2] Høyere utdanning inkluderer her ISCED-nivåene 5–8, se faktaboks for nærmere informasjon.