Indikatorrapporten

Dette delkapittelet presenterer en analyse av norsk vitenskapelig publisering i et internasjonalt komparativt perspektiv. Her ser vi på hvordan norsk forskning, målt i publiserings- og siteringshyppighet, hevder seg sammenlignet med andre land. Tre indikatorer brukes (se også faktaboks om bibliometriske data): 

• Antall artikler: Antall artikler et land har bidratt til (heltelling)
• Antall artikkelbidrag: Antall artikkelandeler et land har bidratt til basert på modifisert brøktelling
• Relativ siteringsindeks: Fagfeltnormalisert siteringsindikator

Publiseringsvolum

Kina er verdens største forskningsnasjon, mens Norge er en av de mest forskningsintensive

Det er betydelige variasjoner mellom ulike land når det kommer til omfanget av vitenskapelig publisering. USA har lenge vært den klart største forskningsnasjonen globalt, men for noen år siden passerte Kina USA i publiseringsvolum. Kina har ytterligere styrket sin posisjon i de påfølgende år og i 2024 sto landet for nesten 856 000 publikasjoner målt som artikkelbidrag (antall artikkelandeler et land har bidratt til, se egen faktaboks). Det utgjør en vekst i absolutte tall på mer enn 130 000 artikler sammenlignet med fjoråret. Kina står nå for 26 prosent av verdensproduksjonen, mens USA står for 13 prosent. Mens Kina i perioden 2020–2024 har hatt en produksjonsvekst på over 60 prosent, har USA opplevd en nedgang på 6 prosent. Også for flere andre store ikke-vestlige nasjoner har det vært store endringer i produksjon i perioden 2020–2024. Veksten har vært sterk i land som Saudi Arabia, Indonesia, India, Thailand og Egypt. Russland og Brasil har derimot opplevd nedgang i kunnskapsproduksjonen, med henholdsvis 14 og 7 prosent fra 2020 til 2024. Målt i andel av verdens totale produksjon, er Russlands andel nå nede i 1,6 prosent. Dette har trolig sammenheng med Russlands invasjon i Ukraina, reduserte ressurser til forskning og internasjonale sanksjoner slik som terminering av samarbeidsavtaler med landet. For de aller fleste europeiske land er det mindre svingninger fra år til år, og i hele perioden sett under ett.

Bak Kina, USA og India, følger Storbritannia (134 000 artikkelbidrag) og Tyskland (108 000 artikkelbidrag) som verdens største forskningsnasjoner, men med ulik utvikling. I 2020–2024 økte Storbritannias produksjon med 6,4 prosent, mens Tysklands gikk ned med 1 prosent.

Forskere i Norge bidro til 23 800 artikler i 2024, eller 15 600 artikkelbidrag. Dette plasserer Norge som verdens 33. største forskningsnasjon målt i vitenskapelig publisering. Norges andel utgjorde 0,48 prosent av den globale artikkelproduksjonen i 2024, hvilket er en nedgang fra 0,53 prosent i 2023, og må ses i lys av den sterke veksten i Kina. I absolutte tall økte antallet norske artikler med knapt 800 artikler, og antallet artikkelbidrag økte med 300.

For Norges del er det mer relevant å sammenligne oss med andre nordiske land. Ser vi på prosentandel av verdensproduksjonen ligger Norge med 0,48 prosent over Finland (0,43 prosent), men bak Danmark (0,57 prosent) og Sverige (0,80 prosent). For alle nabolandene våre har det vært en tilsvarende liten nedgang i denne prosentandelen sammenlignet med tall i fjorårets Indikatorrapport. Ser vi utviklingen over en 5-års periode (2020–2024) har veksten i norske artikkelbidrag på 5,5 prosent imidlertid vært høyere enn i Sverige (1,9 prosent) og Danmark (2,6 prosent). Den største veksten har funnet sted i Finland (7,8 prosent).

I en nordisk kontekst er Norge verken høyest eller lavest ‘rangert’. Målt ut fra antall artikkelbidrag per 1000 innbygger, ligger vi med 2,8 artikler over Sverige og Finland (begge 2,6), men bak Danmark med 3,1. Dette betyr at Norge er blant landene i verden som har aller høyest publiseringstall og dermed forskningsintensitet, og rangerer som nummer tre i tabell 6.1a, kun forbigått av Danmark og Sveits. Store forskningsnasjoner som USA, Storbritannia og Tyskland har betydelig lavere publiseringsvolum relativt til folketallet enn Norge.

Likevel er det viktig å merke seg at forskjeller i befolkningstall ikke nødvendigvis gjenspeiler forskjeller i forskningsinnsats. En komplementær indikator er forholdet mellom artikkelproduksjon og faktorer som FoU-utgifter og FoU-årsverk. Det er imidlertid problematisk å si noe om slike produktivitetsforskjeller, blant annet som følge av at landene har ulik vitenskapelig spesialiseringsprofil, ulikt lønns- og kostnadsnivå (se kapittel 2), samt metodiske forskjeller i produksjonen av FoU-statistiske data.

Det globale forskningssystemet er i endring

Med en vekst i produksjon av artikkelbidrag (2020–2024) på 5,5 prosent rangerer Norge som nummer 15 av de 39 landene som er vist i tabell 6.1a. Av barometerlandene (Danmark, Finland, Sverige, Nederland og Østerrike, se kapittel 2) har Norge en sterkere vekst enn alle, med unntak av Finland (7,8 prosent). De andre barometerlandene har hatt følgende vekst: Nederland 0,3 prosent, Sverige 1,9 prosent, Danmark 2,6 prosent og Østerrike 5,1 prosent.

Endringen i publiseringsvolumet vil generelt gjenspeile endringer i ressurser brukt på forskning i løpet av perioden, økt produktivitet, men også at datagrunnlaget for databasen, det vil si antallet tidsskrifter og publiseringskanaler som inngår, har vokst. Ikke minst har dekningen av tidsskrifter utgitt i Latin-Amerika og Asia økt. For noen land er denne faktoren av større betydning enn for andre. Like fullt er det en generell tendens globalt at det er en kraftig vekst i vitenskapelig produksjon i mange land i Asia og Midtøsten, mens veksten i vestlige land for perioden er mer stillestående. For eksempel befinner følgende land seg innenfor intervallet +/- 1,0 prosent endring: Spania, Tsjekkia, Nederland, Sveits, Polen, Tyskland, mens det er en klar nedadgående tendens i land som Canada (-2,2 prosent), Australia (-3,7 prosent), USA (-6,3 prosent) og Frankrike (-8,4 prosent).

Tabell 6.1a Vitenskapelig publisering i 2024 etter land. Antall¹, andel² og utvikling siden 2020.³

¹ Antall artikkelbidrag i 2024 per 1 000 innbyggere i 2023. Bare land med 12 000 eller flere artikkelbidrag inngår i oversikten.
² Andel av verdensproduksjonen beregnet ut fra summen av alle lands artikkelbidrag.
³ Endring i antall artikkelbidrag fra 2020 til 2024.

Kilde: NIFU. Data: Web of Science.

Siteringsindikatorer

I absolutte tall er det landene med størst produksjon av vitenskapelige artikler som også oppnår flest antall siteringer. Det er imidlertid vanlig å bruke størrelsesuavhengige mål for å vurdere om et lands artikler blir høyt eller lavt sitert. En slik indikator er ‘relativ siteringsindeks’, som er et uttrykk for gjennomsnittlig antall siteringer per publikasjon, justert for fagfelt. Den viser om et lands publikasjoner er hyppigere eller sjeldnere sitert enn verdensgjennomsnittet, som er normalisert til 100, se nærmere om siteringer i faktaboksen under.

Singapore på siteringstoppen

I figur 6.1a har vi beregnet relativ siteringsindeks for artiklene publisert i perioden 2022–2023. Indikatoren omfatter alle fagområder. Av verdens 39 største forskningsnasjoner vist i figuren, har Norge den 10. høyeste siteringsindeksen (118), som er samme posisjon som Norge hadde i fjor (for perioden 2021–2022). Det vil si at de norske artiklene fra perioden 2022–2023 ble sitert 18 prosent over verdensgjennomsnittet. Norges forskningspublikasjoner er dermed relativt høyt siterte.

Singapore, Nederland, Sveits og Storbritannia er de landene som i denne perioden oppnådde størst vitenskapelig innflytelse målt etter antall siteringer per artikkel, men vi merker oss at danske og svenske publikasjoner er rangert som henholdsvis femte og syvende mest sitert. Singapores relative siteringsindeks på 148 er vesentlig høyere enn alle andre lands indekser. Lavest siteringshyppighet har publikasjonene fra ikke-vestlige land, men figuren viser også at flere vestlige land befinner seg på nedre halvdel av figuren (eksempelvis Frankrike og Spania), mens de største FoU-nasjonene, Kina og USA, ligger bak Norges relative siteringsindeks.

Figur 6.1a Relativ siteringsindeks etter land. 2022–2023.¹

¹ Relativ siteringsindeks for artiklene publisert i perioden 2022–2023 og akkumulerte siteringer til disse publikasjonene t.o.m. 06/2025.

Kilde: NIFU. Data: Web of Science.

Skjevfordelte siteringsfrekvenser

Generelt er siteringsfrekvensen til vitenskapelige artikler svært skjevfordelt. De fleste blir lite sitert eller ikke sitert i det hele tatt, mens noen få oppnår et ekstremt høyt antall siteringer. Høyt siterte artikler brukes gjerne som indikator på «toppforskning» eller «scientific excellence». Slik bruk er basert på antagelsen om at vitenskapelige publikasjoner blir mer eller mindre sitert ut fra hvor stor eller liten innflytelse de får på den videre forskningen og at høyt siterte artikler dermed representerer spesielt betydningsfulle vitenskapelige publikasjoner.

Høyt siterte artikler

For å analysere hvordan Norge og barometerlandene skårer på denne siteringsindikatoren (høyt siterte artikler), har vi i år identifisert artikler som er blant de 1 prosent mest siterte artiklene innenfor sine fagfelt (de fleste av dem har også forfattere fra andre land). Dette er artikler som typisk får hundrevis eller tusenvis av siteringer, og representerer bidrag som har hatt eksepsjonelt høy gjennomslagskraft i internasjonal forskning.

Figur 6.1b viser indikatoren for perioden 2021–2023. Her ser vi at av alle norske publikasjoner tilhører 1,2 prosent de 1 prosent mest siterte artiklene i verden. Det betyr at norske publikasjoners bidrag til gruppen av de aller mest siterte publikasjonene i verden, er 20 prosent høyere enn verdensgjennomsnittet.

De landene som har høyest bidrag til de mest siterte artiklene er som i figur 6.1a Singapore, Sveits, Storbritannia, Nederland og Danmark. Også i figur 6.1b ser vi at et lands størrelse ikke nødvendigvis korrelerer med andelen 1-prosent siterte publikasjoner. Målt i absolutte tall har naturlig nok Kina og USA flest artikler som hører til de mest siterte (henholdsvis 23 700 og 17 400), men som andel av egne publikasjoner er disse landene  ikke blant de mest fremtredende i verden, men med andeler omtrent som for Norges del.

Figur 6.1b Antall og andel høyt siterte artikler (1 prosentil) etter land. 2021–2023.¹

¹ Basert på artiklene publisert i perioden 2021–2023 og akkumulerte siteringer til disse publikasjonene t.o.m. 06/2025.

Kilde: NIFU. Data: Web of Science.

Faglig spesialiseringsprofil

De store landene er naturlig nok de som generelt også har flest publikasjoner i de ulike fagfeltene. Hvert land har imidlertid sin egen særegne fagprofil, og her kan d

et være store forskjeller mellom nasjonene. For å gi et bilde av dette, har vi laget en oversikt over fagprofilene i barometerlandene basert på publiseringstall for 2023, se figur 6.1c. [1]

Indikatoren som er benyttet, er den såkalte «relative spesialiseringsindeksen» (se faktaboks), som er et uttrykk for om et land har en høyere eller lavere andel av publikasjonene i et bestemt fagfelt i forhold til hva som er gjennomsnittet for hele verden, normalisert til 0,00.

Barometerlandene ligner hverandre: opptatt av helse og samfunn

Analysen viser at barometerlandene har en spesialiseringsprofil som avviker mye fra gjennomsnittet internasjonalt. Samtidig er de relativt like, noe som kanskje ikke er så overraskende, siden landene opprinnelig ble valgt ut fordi de hadde mange likhetstrekk med Norge. Grovt sett har barometerlandene en høy relativ aktivitet i samfunnsvitenskap, psykologi, helsefag og klinisk medisin. Biologi er et annet fagfelt med gjennomgående høy spesialisering i alle barometerlandene (og i Norge). Til forskjell er barometerlandene, uten unntak, lite spesialisert i retning fysikk, informatikk og informasjonsvitenskap, kjemi, materialvitenskap og teknologi og ingeniørfag. Også i matematikk er aktiviteten lav, med unntak av Østerrike.

Mye geovitenskap og biologi mest fremtredende i Norge

Når det gjelder Norge, finner vi en sterk spesialisering i geovitenskap, til forskjell fra barometerlandene som ligger rundt verdensgjennomsnittet her. Også i biologi har Norge en spesialisering som er langt sterkere enn i barometerlandene (selv om de alle har en spesialisering over verdensgjennomsnittet). Det er biologi og psykologi som har de sterkeste relative spesialiseringsindeksene.

En kraftig økning i geovitenskapens andel av de norske artiklene er den vesentligste endringen i vår fagprofil siden begynnelsen av 1970-tallet. Dette har delvis sammenheng med Norges fremvekst som oljenasjon, men også senere satsinger på blant annet klimaforskning. Norge har også mye forskning målt i relativt publiseringsvolum i samfunnsvitenskap, psykologi og helsefag. Her inngår blant annet samfunnsmedisin og sykepleievitenskap.

Norge har spesielt få publikasjoner innen kjemi og materialvitenskap, der spesialiseringsindeksen vår er sterk negativ (-0,43 i begge fag). Situasjonen for kjemi er også omtalt som bekymringsfull i den siste evalueringen av naturvitenskap i Norge. Men også i biomedisin og molekylær biovitenskap, fysikk, matematikk og teknologi og ingeniørfag, er spesialiseringsindeksen klart negativ (i intervallet -0,14 til -0,19). Innenfor fire fagfelt (humaniora, informatikk og informasjonsvitenskap, klinisk medisin og landbruk, fiskeri og skogbruk [2]) avviker ikke Norges spesialisering spesielt fra verdensgjennomsnittet.

Spesialiseringsindeksen sier ikke noe om det absolutte volumet på publiseringen. Målt i antall publikasjoner, er klinisk medisin det største fagfeltet i Norge, men siden dette også er et stort fagfelt internasjonalt, så blir det relative omfanget av publisering kun moderat positivt. Funnene fra figur 6.1c kan gi grunnlag for en diskusjon om Norges nåværende og ønskede forskningsprofil, for eksempel i forhold til de tematiske satsinger i Langtidsplanen for forskning.

Figur 6.1c Relativ spesialiseringsindeks (RSI) for barometerlandene. 2023.

Kilde: NIFU. Data: Web of Science.

I figur 6.1d ser vi på om det er noen forskjeller mellom Norge og barometerlandene ut ifra hvor mye forskningen blir sitert.

Figur 6.1d Relativ siteringsindeks for barometerlandene etter fag. 2021–2023.

Kilde: NIFU. Data: Web of Science.

Gir høy spesialisering høyt siteringsnivå?

Ved sammenligning av de to figurene 6.1 c og d, ser man at høy grad av spesialisering ofte er forbundet med høy siteringshyppighet og vice versa. I fire fagfelt oppnår Norge siteringsindekser under verdensgjennomsnittet. Felles for disse fire fagene (fysikk, kjemi, matematikk og materialvitenskap) er at Norge her har relativt lav aktivitet (jfr. figur 6.1c). Norges mest spesialiserte fagområder har alle siteringsindekser over verdensgjennomsnittet: Geovitenskap (106, dvs. artiklene er seks prosent mer sitert enn verdensgjennomsnittet), helsefag (108), psykologi (110), biologi (110), samfunns- og bedriftsøkonomi (117) og samfunnsvitenskap, øvrig (132). Like fullt ser man at sammenhengen ikke er entydig. Det er klinisk medisin, med en siteringsindeks på 141 som er det mest siterte faget, men her har Norge en nøytral spesialisering. Til tross for en svak negativ spesialiseringsindeks i informatikk og informasjonsvitenskap, ligger siteringsnivået i dette faget 17 prosent over verdensgjennomsnittet.

Ellers viser figuren at siteringsindeksen for barometerlandene har mange fellestrekk. Alle landene har høy siteringsindeks innen klinisk medisin og samfunnsvitenskap, og lav innen kjemi, materialvitenskap og matematikk. For de øvrige fagfeltene er bildet mer variert, og gjennomgående er Østerrike det landet som har lavest i siteringsrate.

Internasjonalt samarbeid

På landnivå er det store forskjeller i graden av internasjonalt samarbeid i form av sampublisering, se figur 6.1e for året 2024. Andelene av publikasjoner med internasjonalt samarbeid varierer fra 19 prosent for Kina til 80 prosent for Saudi-Arabia. USA ligger på 42 prosent, noe som plasserer landet i den laveste kvartilen. I likhet med Kina er ikke dette overraskende, da store land ofte har lave andeler internasjonalt samarbeid, til forskjell fra mindre nasjoner som oftere er avhengige av å samarbeide internasjonalt i forskningen sin. Det er derfor ikke overraskende at små nasjoner som Danmark, Sverige og Norge ligger høyt i sjiktet, med henholdsvis 71, 71 og 69 prosent internasjonalt samarbeid i deres vitenskapelige publikasjoner.

Norges internasjonale samarbeid er nærmere analysert i delkapittel 6.3. Mens tallene her er basert på artikler indeksert i WoS, bygger analysen i 6.3 på Cristin-data. Når Cristin benyttes som datakilde, blir den samlede andelen internasjonalt samarbeid lavere. Det skyldes at Cristin har en mer komplett dekning av norsk forskning, særlig innen humaniora og samfunnsvitenskap, fagområder der WoS dekker mindre av litteraturen, og hvor internasjonalt samarbeid er mindre utbredt.

Figur 6.1e Andel av publikasjoner med internasjonalt samarbeid etter land. 2024.

Kilde: NIFU. Data: Web of Science.

Noter: