Indikatorrapporten

Dette delkapittelet gir en analyse av norsk vitenskapelig publisering. Mens kapittel 6.1 hovedsakelig bygger på data over publisering i internasjonale tidsskrifter (Web of Science), baseres analysene her i stor grad på data fra databasen Cristin, se faktaboksen i kapittel 6.1. Mer spesifikt er alle siteringsanalysene i kapittelet basert på data fra Web of Science, mens analyser av publiseringsvolum, fagprofil og lignende bygger på Cristin-data. Bildet som tegnes under den norske utviklingen i publisering avviker derfor noe fra trendene vist i kapittel 6.1. Denne analysen fanger opp et bredere sett av publikasjoner, samtidig som den er begrenset til universiteter og høgskoler, helseforetak og institutter i Norge, og ikke fanger opp artikler forfattet fra for eksempel næringslivet og andre ikke-akademiske offentlige institusjoner. De to datakildene har dermed ulike styrker og anvendelsesområder: Web of Science gir oss det beste grunnlaget for å sammenligne Norge i en internasjonal kontekst, mens Cristin-data gir oss det beste grunnlaget for å studere utviklingen i Norge over tid.

Analysene inkluderer både antall publikasjoner og publiseringspoeng. Sistnevnte er en vektet indikator som tar hensyn til forfatterandeler, publikasjonsform, internasjonalt medforfatterskap og publiseringskanalenes nivå.

Publiseringsvolum – institusjoner og institutter

Den norske publiseringen flater ut

Volumet av den vitenskapelige publiseringen i Norge har økt år for år, men i 2022 så vi for første gang at dette ikke lenger var tilfellet. Totalt sank antall publiseringspoeng i Norge med 6 prosent fra 2021 til 2022. I 2023 var tallet så å si helt likt med nivået i 2022, mens vi i 2024 ser en ytterligere nedgang i publisering. Da ble det produsert 28 700 publikasjoner (artikler, antologier og monografier), mot 29 100 i 2023. Målt i publiseringspoeng gir dette en nedgang på 4,4 prosent (Figur 6.2a). En sannsynlig årsak bak deler av denne utviklingen er pandemien. Selv med nedstenging av samfunnet i 2020, var det en vekst i publisering i 2021. Dette kan skyldes tidsetterslep mellom utført forskning og publisering, mens vi nå i 2024 ser et lavere volum enn i pandemiåret 2020.

Figur 6.2a viser utviklingen på sektornivå. Tallene for 2022 og 2023 var omtrent identiske, mens det er en merkbar nedgang i produksjon av publiseringspoeng fra 2023 til 2024. Nedgangen har vært størst i helseforetakene (ned 5,0 prosent), etterfulgt av universiteter og høgskoler (ned 4,5 prosent) og instituttsektoren (ned 3,4 prosent).

En annen faktor som kan ha påvirket tallene, er at indikatoren for vitenskapelig publisering ikke lenger gir uttelling i finansieringssystemet for universiteter og høgskoler (budsjettvirkning fra og med 2025). Dette kan ha svekket insentivene til å publisere. Samtidig ser vi at det i 2024 også var en nedgang i de to andre sektorene, der indikatoren fortsatt benyttes. Som vist tidligere i rapporten var det dessuten en nedgang i FoU-årsverk i universitets- og høgskolesektoren fra 2022 til 2023, noe som også kan ha bidratt til nedgangen.

Figur 6.2a Antall publiseringspoeng etter sektor. 2020–2024. Endring fra 2023 til 2024 i prosent.

Kilde: NIFU. Data: Cristin.

Universiteter og høgskoler dominerer

Som vist i figur 6.2a, står universiteter og høgskoler for hovedandelen av norsk vitenskapelig publisering, men også instituttsektoren og helseforetakene bidrar betydelig. Øvrig offentlig sektor og næringslivet bidrar veldig lite, og er heller ikke inkludert i figur 6.2a, noe som har sammenheng med at dataene ikke er registrert i Cristin og at modellen med publiseringspoeng bare omfatter de tre øvrige sektorene.

Fordelingen av publisering mellom sektorene skiller seg markant fra fordelingen av FoU-innsats. Selv om næringslivet er den største sektoren når det gjelder FoU-innsats (se figur 1.1a i kapittel 1), resulterer bare en svært liten del av denne innsatsen i vitenskapelige publikasjoner. Instituttsektoren har igjen en noe lavere andel vitenskapelig publisering enn helseforetakene og universiteter og høgskoler. Dette reflekterer sektorenes ulike samfunnsoppdrag og at resultatene av FoU-innsatsen kommer til uttrykk på ulike måter, hvor bare en del av dem publiseres offentlig i vitenskapelige kanaler.

Nedgang ved mange institusjoner

Tabell 6.2a viser den vitenskapelige publiseringen i 2024 for de største institusjonene og instituttene i Norge målt i publiseringspoeng. Til sammen bidro de fire eldste universitetene til 61 prosent av publiseringen blant universiteter og høgskoler.  Etter disse institusjonene er det Universitetet i Stavanger og OsloMet som har flest publiseringspoeng, begge med andeler på 5 prosent av publiseringen i sektoren. Universitetet i Oslo og Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet sto begge for 16 prosent av den nasjonale publiseringen.  

Til sammenligning sto de største institusjonene i instituttsektoren - Folkehelseinstituttet (inkludert Kreftregisteret) og SINTEF AS – for 2 prosent hver av Norges samlede publiseringspoeng.  For SINTEF AS omfatter ikke tallene hele konsernet (publiseringen ved tilknyttede institutter, hvor SINTEF Energi og SINTEF Ocean er de største, rapporteres separat - disse er spesifisert med egne rader i tabellen). Etter Folkehelseinstituttet og SINTEF AS følger NORCE Norwegian Research Centre og Havforskningsinstituttet, begge med 1 prosent av den nasjonale publiseringen (og begge med 7 prosent innenfor instituttsektoren).

Av helseforetakene er Oslo universitetssykehus (OUS) desidert størst med 4 prosent av de nasjonale publiseringspoengene, fulgt av Haukeland universitetssykehus og St. Olavs hospital, med henholdsvis 2 og 1 prosent av totalen nasjonalt. Med 1 716 publiseringspoeng er OUS den femte største bidragsyteren til publisering nasjonalt (og tilsvarende ¼ av Universitetet i Oslos samlede publiseringspoeng).

Tabellen viser også endring i publiseringsvolumet fra 2023 til 2024. Her ser vi at bildet varierer en del mellom institusjonene og instituttene. Alle de eldste breddeuniversitetene har en nedgang, og den er spesielt stor for universitetet i Tromsø. Blant lærestedene i tabellen er det bare Universitetet i Innlandet og Norges miljø- og biovitenskapelige universitet som har hatt vekst i publiseringspoeng sammenlignet med foregående år, og Universitetet i Sørøst-Norge har en reduksjon på hele 16 prosent. Et lignende bilde med nedgang for de fleste enhetene, ser vi også i helseforetakene, mens bildet er mer variert i instituttsektoren. Det er likevel verd å merke seg at de tre største instituttene (Folkehelseinstituttet, SINTEF AS og NORCE Norwegian Research Centre AS) har en reduksjon i publiseringspoeng i intervallet 3–7 prosent.

Tabell 6.2a Oversikt over de største institusjonene/instituttene i Norge målt etter publisering i 2024.¹ Andel av nasjonal total og sektortotal og relativ endring fra 2023.

¹ Bare de største institusjoner/institutter er vist separat i tabellen. En komplett oversikt kan finnes i rapportens tabelldel (tabell A.9.2). Se for øvrig flere data på statistikksiden til Cristin. 

Kilde: NIFU. Data: Cristin.

Det nasjonale målesystemet for vitenskapelig publisering er basert på en nivåinndeling av tidsskrifter og forlag. Inndeling omfatter to nivåer, hvor det høyeste, «nivå 2», representerer de ledende og mest prestisjefylte publiseringskanalene. Publikasjoner i disse kanalene gir ekstra uttelling i finansieringsmodellen.

Tabell 6.2b viser andelen publikasjoner på nivå 2 i 2024, sammenlignet med perioden 2020–2023. Det er store forskjeller mellom enhetene. Av lærestedene vist i figuren har Universitetene i Oslo og Bergen de klart høyeste andelene med henholdsvis 31 og 29 prosent i 2024. Andelene her var også nesten identiske med foregående år. I instituttsektoren har Havforskningsinstituttet, Folkehelseinstituttet og NORCE særlig høye andeler på nivå 2 (27–35 prosent).

Tabell 6.2b Antall og andel nivå 2-publisering etter institusjon/institutt, 2024 og gjennomsnitt 2020–2023¹.

¹ Bare de største institusjoner/institutter per sektor er vist separat i tabellen. Se for øvrig flere data på statistikksiden til Cristin. 

² Basert på forfatterandeler.

Kilde: NIFU. Data: Cristin.

Siteringsindikatorer

Siteringsindeksen varierer mye, både på fag- og institusjonsnivå. Dette avsnittet gir en oversikt over de største institusjonene og instituttene målt i publiseringsvolum. Analysen er basert på en litt lengre og annen tidsperiode enn nasjonsanalysen av siteringer i kapittel 6.1 (figur 6.1b), nærmere bestemt perioden 2021–2023. Indikatorene er basert på artiklene indeksert i Web of Science (WoS) publisert i denne perioden. Som følge av arbeidet med å koble data i Cristin mot WoS, er datagrunnlaget noe endret, hvilket gjør at tallene i årets rapport kan avvike litt fra de som ble presentert i fjorårets rapport.[1]

Tabell 6.2c viser relativ siteringsindeks og andel høyt siterte artikler, det vil si andel av artiklene som er blant de 10 prosent mest siterte artiklene innenfor deres fagfelt. Som tidligere nevnt er siteringer ikke et direkte mål på kvalitet, men sier noe om hvilken innflytelse forskningen som publiseres har hatt på den videre kunnskapsutviklingen (Aksnes, Langfeldt & Wouters, 2019).

Universitetet i Oslo på topp av breddeuniversitetene

Med en siteringsindeks på 143 (for perioden 2021–2023) skårer Universitetet i Oslo høyest av de opprinnelige breddeuniversitetene. Det vil si at artiklene ble sitert 43 prosent høyere enn verdensgjennomsnittet. Universitetet i Bergen ligger på plassen under med 131. Andelen høyt siterte artikler for de to universitetene er henholdsvis 13,6 og 11,8 prosent.

Siteringsindeksene ved NTNU og UiT ligger noe lavere (henholdsvis 116 og 113), og det samme gjelder for andelen høyt siterte artikler (henholdsvis 10,5 og 9,6 prosent).

Av de andre lærestedene gjør Høyskolen Kristiania det best med en siteringsindeks på hele 228. En viktig forklaring på dette er bidrag til såkalte «Global Burden of Disease»-artikler. Disse er generelt ekstremt høyt sitert og har et stort antall bidragsytere fra hele verden. Flere andre norske institusjoner bidrar også til disse artiklene, blant annet OsloMet, Universitetet i Oslo og Folkehelseinstituttet. Artiklene er med på å trekke siteringsindeksen opp for organisasjonene som deltar, men betydningen for institusjonenes siteringsindekser avtar med økende publiseringsvolum totalt. Derfor er utslaget størst for Høyskolen Kristiania som har et lite antall publikasjoner.

I instituttsektoren utmerker Folkehelseinstituttet seg spesielt med en høy siteringsindeks på 146 og 15 prosent høyt siterte artikler. Flere av helseforetakene har også høye siteringsnivåer. På topp finner vi Akershus universitetssykehus HF med en siteringsindeks på 160 (hvilket overgår Oslo universitetssykehus sin indeks på 150).

Som det kommer frem av tabell 6.2c, er det relativt høy grad av samsvar mellom de to siteringsindikatorene; enheter med høy siteringsindeks har også høy andel innenfor 10-prosentilen. Dette er ikke overraskende sett i lys av de skjevfordelte siteringsfrekvensene. Selv om det er relativt store forskjeller i andelen høyt siterte artikler mellom institusjonene og instituttene, publiseres det alle steder forskning som oppnår høy vitenskapelig innflytelse målt etter siteringer.

Sammenligner vi de tre utførende sektorene, finner vi de høyeste siteringstallene i helseforetakene. Her var siteringsindeksen i 2021–2023 på 141, mot 127 i universiteter og høgskoler og 123 i instituttsektoren. Helseforetakene har også den høyeste andelen høyt siterte artikler i samme periode: 13,5 prosent, mot 11,6 prosent i universiteter og høgskoler og 11,5 prosent i instituttsektoren.

Tabell 6.2c Relativ siteringsindeks og andel av artiklene som er blant de 10 prosent mest siterte (10-prosentil) for de største¹ institusjonene, instituttene og helseforetakene. 2021–2023.

¹ Institusjoner/institutter med mer enn 400 artikler (WoS) i løpet av perioden.

Kilde: NIFU. Data: Cristin/Web of Science.

Nivå 2-artiklene høyt sitert

Generelt blir også artikler i nivå 2-kanaler betydelig mer sitert enn artikler på nivå 1.  Dette vises i figur 6.2b. De norske artiklene i nivå 2-tidsskriftene er nesten dobbelt så mye sitert som artiklene som er publisert i nivå 1-tidsskriftene, siteringsindeksene er henholdsvis 175 og 104 i 2023. Forskjellen har vært betydelig gjennom hele perioden som vises i figuren, og reflekterer at publiseringskanalene på nivå 2 er de ledende tidsskriftene. Disse har som regel høyere siteringsrate enn nivå 1-tidsskriftene. Det er likevel grunn til å understreke at dette er gjennomsnittstall, hvor den underliggende siteringsfrekvensen er sterkt skjevfordelt. Det publiseres naturlig nok også mange lavt/usiterte artikler i nivå 2-tidsskrifter og høyt siterte artikler i nivå 1-tidsskrifter.

Figur 6.2b Publiseringskanalnivå og relativ siteringsindeks. 2019–2023.

Kilde: NIFU. Data: Cristin/Web of Science.

Publisering med åpen tilgang

I likhet med mange andre land har det i Norge vært økende oppmerksomhet på å gjøre offentlig finansiert forskning åpent tilgjengelig. Allerede for over 10 år siden, i Stortingsmelding 18 (2012–2013) «Lange linjer – kunnskap gir muligheter», var dette et sentralt tema, der ulike tiltak for å øke tilgjengeligheten til forskning ble diskutert. En annen viktig hendelse var lanseringen av «Plan S» i 2018, et initiativ fra forskningsråd i Norge og andre land, som stilte krav om at publikasjoner finansiert av offentlige midler skulle være åpent tilgjengelige. Fra 2021 har Forskningsrådet krevd åpen publisering i sine utlysninger. Det er videre utarbeidet mål og retningslinjer for åpen publisering både på nasjonalt og institusjonelt nivå.

Stor økning over tid

Det norske publiseringsmønsteret har endret seg betydelig de siste 10 årene, med en stadig større andel artikler som er åpent tilgjengelige. Sikt – Kunnskapssektorens tjenesteleverandør – har kartlagt hvilke norske publikasjoner som har åpen tilgang, basert på data over vitenskapelige artikler registrert i Cristin. Antallet norske tidsskriftsartikler med åpen tilgang har mer enn tredoblet seg fra 2013 til 2024 og utgjorde over 21 630 i 2024. I 2013 hadde 37 prosent av artiklene åpen tilgang, mens andelen utgjorde 81 prosent i 2024 (figur 6.2e). I tillegg er 5 prosent av artiklene deponert og vil bli tilgjengelige senere. Man nærmer seg dermed målet om at alle vitenskapelige artikler finansiert av offentlige midler skal være åpent tilgjengelige. Kun 14 prosent av artiklene hadde lukket tilgang i 2024.

Figur 6.2c viser imidlertid at det er store variasjoner i hvilke typer åpen tilgang som tas i bruk. Hybrid publisering (totalt 36 prosent av artiklene, der om lag halvparten skjer gjennom «publiser og les-avtaler», se faktaboks), og gull åpen tilgang (32 prosent av artiklene), utgjør de viktigste modellene. Det er imidlertid et uttalt ønske om å løfte mer av publiseringen inn i diamantmodellen, hvor både lesing og publisering er gratis, og hvor kostnadene dekkes av andre enn forskersamfunnet direkte. Diamantmodellen er, som vi ser i figuren, i liten grad tatt i bruk. Kun 6 prosent av artiklene i 2024 ble publisert i diamanttidsskrifter. Mer informasjon om status for åpen publisering i Norge kan finnes på nettstedet openscience.no.

Figur 6.2c Norsk vitenskapelig publisering med ulike typer åpen tilgang. Andel av total norsk tidsskriftpublisering. 2024.  

Kilde: Sikt. Data: Cristin/OA-barometeret.

Figur 6.2d Norsk vitenskapelig publisering med ulike typer åpen tilgang, antall tidsskriftpublikasjoner. 2013–2024. 

Kilde: Sikt. Data: Cristin/OA-barometeret.

I figur 6.2d er det mest iøynefallende hvordan antallet publikasjoner som er lukket stuper gjennom perioden (2013–2024). Samtidig har det vært en kraftig vekst i antallet publikasjoner som er åpent tilgjengelig. Denne utviklingen er villet, og et resultat av en bevisst og målrettet politikk for å fremme åpen tilgang. Prosentandelen diamantpublisering har doblet seg fra 2013 (3,1 prosent av alle artikler) til 2024 (6,2 prosent av alle artikler), men hovedtyngden av volumet og veksten i åpen publisering har funnet sted i gulltidsskrifter, der forfatterne betaler for å publisere sine egne artikler. Antallet artikler med gull åpen tilgang er omtrent firedoblet i perioden 2013–2024, og i prosentandel av alle artikler har det vært en vekst fra 13,1 prosent til 32,3 prosent.

Overgangen koster

Tendensen mot at stadig mer av publiseringen skjer med forfatterbetaling, illustreres i figur 6.2e, der vi ser en sterk vekst i artikler med slik publiseringsavgift. Her er artiklene med publiseringsavgift klassifisert sammen, mens artiklene uten publiseringsavgift er delt inn i to grupper: abonnementsbasert og hybridavtale.[2] Antallet artikler med publiseringsavgift har økt fra om lag 3 000 i 2013 til rundt 12 000 de siste årene. Typisk ligger avgiften for å publisere en artikkel i et vitenskapelig tidsskrift på 20 000–30 000 kroner, slik at de årlige kostnadene med denne ordningen kan estimeres å utgjøre flere hundre millioner kroner. En tidligere kartlegging viste at Norge i 2019 brukte i underkant av 500 millioner kroner på lesetilgang og publisering i vitenskapelige tidsskrifter.

Figur 6.2e Norsk vitenskapelig publisering etter finansieringsmodell, antall tidsskriftpublikasjoner. 2013–2024. 

Noter: