Indikatorrapporten

Rekruttering til forskning, herunder avlagte doktorgrader, dimensjonering av forskerutdanningene og ferdige ph.d.-kandidaters videre karriere, er aktuelle tema i den politiske debatten. Regjeringen jobber med å sette ned en ekspertgruppe som skal «vurdere dimensjonering av doktorgradsutdanningene i lys av samfunnets behov for kompetanse» (Systemmeldingen, (Kunnskapsdepartementet, 2025)), og komme med anbefalinger for hvordan fremtidens doktorgradsutdanning bør se ut. Denne arbeidsgruppen har behov for et kunnskapsgrunnlag som kan understøtte gode beslutninger.

SSB har registerdata som kan belyse disse temaene i statistikken om Forskerpersonale, og vil i dette delkapittelet presentere tall fra Doktorgradsregisteret, Forskerpersonalregisteret og forskerrekrutteringsmonitoren. Først ser vi nærmere på dimensjoneringen av forskerutdannede, deretter presenterer vi data over avlagte grader. Så benytter vi tall fra SSBs forskerekrutteringsmonitor og ser på opptak, gjennomføring og karriere for personer med doktorgradsavtaler. Sist i delkapittelet inngår også et dypdykk om postdoktorstillinger.

Dimensjonering av forskerutdanningene

Utdannes det nok ph.d.-kandidater til å dekke behovet i akademia og næringslivet? Treffer forskerutdanningene behovet til institusjoner utenfor akademia? Kunnskapsdepartementet har viet et eget kapittel til forskerutdanningene i årets stortingsmelding om forskningssystemet (Legg inn referanse til Systemmeldinga). Departementet har varslet en gjennomgang av hvordan institusjonene bruker sine rammetilskudd til å finansiere doktorgradsutdanningene. Dette kommer i etterkant av at øremerkingen av rekrutteringsstillinger over statsbudsjettet ble fjernet i 2023 som et ledd i tillitsreformen. Kunnskapsdepartementet vil også analysere effekten av dagens arbeidslivsrettede doktorgradsutdanninger, herunder Forskningsrådets ordninger for nærings-ph.d. og offentlig sektor-ph.d.

Kunnskapsdepartementet har regnet ut at lønn og andre driftsmidler til stipendiatene tilsvarte om lag 9 milliarder kroner i 2023; i tillegg kommer kostnader til veiledning og administrasjon, samt uttelling for ph.d.-indikatoren som er en del av finansieringssystemet for universitetene og høgskolene (kilde: Systemmeldinga). Flertallet av stipendiatstillingene i Norge er finansiert over institusjonenes basisbevilgning eller av Forskningsrådet, mens et mindretall er finansiert av andre eksterne kilder. Det investeres betydelige midler i forskerutdanningen i Norge, og det er sentralt for myndighetene å vite om disse utdanningene treffer behovet for forskerkompetanse i arbeidslivet, hvorvidt ph.d.-kandidatene tilegner seg nødvendig kompetanse, samt hvordan de ferdige ph.d.-kandidatenes karriere utvikler seg.

Sterk vekst i antall doktorgradsavtaler

I figur 3.4a viser vi dimensjoneringen av forskerutdanningene i perioden 2003 til 2024 ved å se på antall disputaser og antall nye doktorgradsavtaler per år, samt totalt antall doktorgradsavtaler og antall stipendiatstillinger. Alle som inngår en doktorgradsavtale med en norsk institusjon blir ph.d.-kandidat, slik at antall doktorgradsavtaler er lik antall ph.d.-kandidater. Stipendiater omfatter ph.d.-kandidater som er tilsatt i stipendiatstilling, og stipendiater er dermed en delmengde av antall ph.d.-kandidater. Man må være tatt opp som ph.d.-kandidat ved en institusjon i Norge eller utlandet for å bli tilsatt som stipendiat. Tidligere var det ikke uvanlig at stipendiater tilsatt ved norske læresteder disputerte ved utenlandske høyere utdanningsinstitusjoner, men dette antallet har gått ned de senere årene. Flere institusjoner har doktorgradsprogrammer i dag enn for 20 år siden, og flertallet av stipendiatene som er tilsatt ved norske læresteder uten egen forskerutdanning, er tatt opp på ph.d.-programmer ved andre norske universiteter og høgskoler.

Antall avlagte doktorgrader i perioden 2003 til 2024 er mer enn doblet, fra 723 til 1850. Samtidig ser vi at antall doktorgradsavtaler, som her er måltallet for antall ph.d.-kandidater som er forventet å disputere, har vokst fra 6 000 i 2003 til over 12 000 i 2023. I 2023 var det registrert over 6 ganger så mange doktorgradsavtaler som det ble tatt opp nye ph.d.-kandidater. Forholdstallet mellom nye doktorgradsavtaler og antall aktive doktorgradsavtaler har i perioden 2013 til 2022 ligget rundt 5,5. Gjennomsnittlig gjennomføringstid fra opptak på forskerutdanningen til disputas har i perioden 2013 til 2024 variert mellom 5,2 og 5,5 år. Dette forholdstallet har dermed vært stabilt.

Aktive doktorgradsavtaler inkluderer både de som er tilsatt i stipendiatstilling og de som har vært stipendiater, men som enten har levert avhandling og venter på disputas, eller som har fått beskjed om å omarbeide avhandlingen og må gjøre dette etter at stipendiatperioden er ferdig. I tillegg kommer ph.d.-kandidater som er tilsatt i andre stillinger enn stipendiat, for eksempel universitets- og høgskolelektorer, instituttsektorforskere eller personale ved helseforetak, og de som tar forskerutdanningen på deltid.

Figur 3.4a Dimensjonering av forskerutdanningene i Norge. 2003–2024¹.

¹ Antall doktorgradsavtaler gjelder for våren 2024, og antall nye doktorgradsavtaler i 2024 samlet er et estimat. Endelige tall er ikke tilgjengelige i DBH før høsten 2025. Oversikt over antall stipendiater i 2024 blir tilgjengelig hos SSB i oktober 2025.

Kilde: SSB Forskerpersonale, tabell 13522 og 13921 (delvis), HK-dir./DBH, Doktorgradsavtaler

De norske institusjonene som tildeler doktorgrad har egne ph.d.-forskrifter med hjemmel i universitets- og høyskoleloven, hvor de blant annet fastsetter regler for varigheten av en doktorgradsavtale. Maksimal studietid er som hovedregel 6 år[1] (netto) fra oppstartstidspunkt til innlevering av avhandlingen til bedømmelse, og avtalene avsluttes som hovedregel når denne grensen er nådd. Database for statistikk om høyere utdanning (DBH) utarbeider årlig statistikk for andelen ph.d.-kandidater som har disputert 6 år etter opptaksåret, og institusjonene har gode rutiner for å ajourholde sluttidspunkt for ph.d.-avtalene før denne rapporteringen finner sted. Men ph.d.-kandidatene kan fremdeles levere inn avhandlingen til bedømmelse etter at doktorgradsavtalen er avsluttet. Antall ph.d.-kandidater som kommer til å disputere kan derfor være høyere enn det som fremgår av antall doktorgradsavtaler i figur 3.4a.

Lang periode med oppbygging av forskerutdanningene går mot slutten?

Antall nye doktorgradsavtaler i perioden 2005 til 2023 har jevnt over vært høyere enn antall disputaser. Norske universiteter og høgskoler har vært igjennom en periode med oppbygging av forskerutdanningene som har bidratt til at inngangen av nye ph.d.-kandidater har vært større enn utgangen i form av avholdte disputaser, og gjennomføringstiden har i perioden vært relativt stabil. Fra 2003 til 2011 ble det tatt opp mellom 200 og 400 flere ph.d.-kandidater enn det som disputerte årlig. I 2011 ble det kun tatt opp 12 flere ph.d.-kandidater enn antall som gjennomførte disputaser. Deretter økte opptaket igjen frem til 2018 før det stabiliserte seg på rundt 2100 nye avtaler per år. Aller flest nye doktorgradsavtaler ble inngått i 2021; hele 2 286. Flere av de 200 «pandemistillingene» som ble tildelt av Kunnskapsdepartementet i 2020 startet opp dette året. I årene 2021–2022 ble det tatt opp mer enn 600 flere ph.d.-kandidater enn antall som gjennomførte disputaser. Pandemistillingene ble ikke fornyet, og etter 2021 har antall nye avtaler gått ned. Nedgangen kan forventes å fortsette i tråd med at institusjonenes økonomiske rammer blir strammere og at de nå selv har ansvaret for å dimensjonere egne ph.d.-programmer. Omfanget av en fremtidig nedgang er vanskelig å anslå, men den blir viktig å monitorere sammen med fremtidige rekrutterings- og erstatningsbehov ved universiteter og høgskoler, samt behovet for forskerkompetanse i arbeidslivet for øvrig.

Ikke alle ph.d.-kandidater er stipendiater

Antall stipendiater har økt fra 3 600 i 2003 til 7 800 i 2023, men selv om antallet stipendiater har doblet seg, er veksten litt lavere enn for antall doktorgradsavtaler. Ikke alle ph.d.-kandidater er ansatt som stipendiater, selv om flertallet er innom en slik stilling i løpet av perioden de jobber med doktorgraden. I 2005 var om lag 70 prosent av de som hadde en aktiv doktorgradsavtale tilsatt i stipendiatstilling, mens i 2015 gjaldt dette 60 prosent av ph.d.-kandidatene. I 2023 var andelen ph.d.-kandidater i stipendiatstilling 62 prosent. Tallene inkluderer nærings-ph.d.-kandidater med arbeidssted i en bedrift.

Nærmere om stipendiatstillinger

I denne delen ser vi nærmere på ansatte i stipendiatstillinger ved universiteter, høgskoler, i instituttsektoren og ved helseforetakene i perioden 1991 til 2023. Nærings-ph.d.-kandidatene er ikke inkludert i denne delen, mens offentlig sektor-ph.d.-ene er inkludert i instituttsektoren. Vi har valgt å ta med årene 1991 til 2001 for å se på utviklingen før og etter 2003, da nytt gradsystem ble innført. Reformene som fulgte Bolognaprosessen og Kvalitetsreformen i norsk høyere utdanning (Kunnskapsdepartementet, 2001) medførte at felles standarder for høyere utdanning ble innført i Europa, herunder en tredeling av utdanningssystemet med bachelor, master og ph.d., med lik lengde og felles system for studiepoeng og karakterer. Graden ph.d. erstattet de norske doktorgradene, med unntak av dr.philos.

Norge er ett av få land hvor stipendiatene er tilsatt i lønnet stilling ved institusjonene og ikke er ansett som studenter. Stipendiatstillinger er midlertidige åremålsstillinger med normal varighet på 3 år, eller 4 år hvis stillingen også inneholder karrierefremmende arbeid (tidligere pliktarbeid), og tilsettingen reguleres i Universitets- og høyskoleloven med tilhørende forskrifter.

Tredobling av antall stipendiater fra 1991 til 2023

Antall stipendiatstillinger er tredoblet fra litt under 2 400 i 1991 til 7 900 i «toppåret» 2022, se figur 3.4b. Vi ser en jevn vekst mellom 1993 og 2003, før veksten øker betraktelig frem mot 2010. Forskningsrådet la om finansieringssystemet sitt i 2010, noe som førte til stagnasjon og nedgang i antall stipendiatstillinger, før antallet igjen tok seg opp frem mot 2021. Nedgangen i antall stipendiater på midten av 2010-tallet påvirket teknologifagene mest. Høyest antall stipendiater finner vi i 2022. Deretter er det en liten nedgang i 2023, spesielt innenfor medisin og helsefag og teknologi. Ser vi på antall årsverk utført av stipendiater ved norske universiteter og høgskoler i DBH, var det her en nedgang på 81 årsverk fra 2022 til 2023, og hele 276 årsverk fra 2023 til 2024.

Figur 3.4b Stipendiater i Norge etter fagområde¹. 1991–2023.

¹ Matematikk og naturvitenskap inkluderer her landbruks-, fiskerifag og veterinærmedisin.

Kilde: SSB, Forskerpersonale, tabell 13921 (delvis)

Størst vekst i antall stipendiater innenfor samfunnsvitenskap

I 1991 var det flest stipendiater ved fagmiljøer innenfor matematikk og naturvitenskap, fulgt av medisin og helsefag og samfunnsvitenskap. Tretti år senere er det flest stipendiater innenfor samfunnsvitenskap, tett fulgt av medisin og helsefag, mens matematikk og naturvitenskap er tredje størst. Humaniora og kunstfag hadde færrest stipendiater i hele perioden, mens teknologi var nest minst. I 2011 var det imidlertid like mange stipendiater i teknologi som i matematikk og naturvitenskap og samfunnsvitenskap. Deretter gikk antallet teknologi-stipendiater betydelig ned på midten av 2010-tallet som følge av omleggingen av prosjektfinansieringen til rundsummer hos Forskningsrådet.

Ser vi på perioden 2003 til 2023 under ett, finner vi at antall stipendiater har økt i alle fagområder, men mest innenfor samfunnsvitenskap. Det var 1 300 flere stipendiater ved fagmiljøer innenfor samfunnsvitenskap i 2023 enn det var 20 år tidligere. Nest høyest vekst i antall stipendiater i perioden 2003–2023 hadde medisin og helsefag.

Andelen stipendiater ved de nye universitetene øker mest

Tradisjonelt har de fire breddeuniversitetene, det vil si Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen, NTNU og Universitetet i Tromsø, hatt flest stipendiatstillinger; se figur 3.4c. På 1990-tallet var tre av fire stipendiater tilknyttet ett av disse fire universitetene, mens andelen var sunket til 55 prosent i 2023. Før 2007 er stipendiater ved universitetssykehusene inkludert under medisinsk fakultet ved de fire breddeuniversitetene. (Helseforetakene inngår som selvstendige rapporteringsenheter i FoU-statistikken fra og med 2007). I figuren er de øvrige institusjonene gruppert etter hvilken status de hadde det angitte året, slik at det ikke er korrigert for fusjonene i forbindelse med strukturendringene i 2016–2017.

Figur 3.4c Stipendiater i Norge etter ansettelsessted¹. 1991–2023.

¹ Institusjonene er gruppert etter institusjonstypen de var tilknyttet det aktuelle året. Norges landbrukshøgskole er for eksempel registrert som vitenskapelig høgskole frem til og med 2003, deretter som UMB og universitet. Samtidig er Norges veterinærhøgskole registrert som vitenskapelig høgskole frem til fusjonen med UMB, og inngår i NMBU fra og med 2014. Stipendiater tilknyttet helseforetak inngår under de medisinske fakultetene ved de fire breddeuniversitetene frem til 2007.

Kilde: SSB, Forskerpersonale, tabell 13515 (delvis), 13921 (delvis), 14585 (delvis)

Vi ser av figuren hvordan de nye universitetene har økt sin andel av stipendiatene, både hver gang en ny institusjon har fått universitetsstatus, men også hvordan andelen stipendiater har økt etter at disse institusjonene har fått universitetsstatus. Spesielt for de tidligere statlige høgskolene ser det ut til at muligheten til å opprette nye doktorgradsprogram har påvirket andelen stipendiater. Det fremgår også av figuren at disse institusjonene må ha bygget opp sin forskningskapasitet gjennom å ansette flere stipendiater i perioden før de endret institusjonsstatus. Dette vises kanskje best i 2017 og 2018, etter at både OsloMet og Universitetet i Sørøst-Norge fikk universitetsstatus i 2018, og andelen stipendiater ved nye universiteter steg betydelig på bekostning av statlige høgskoler. I 2007 var 62 prosent av stipendiatene tilknyttet ett av de fire eldste universitetene, mens 8 prosent var ved et helseforetak, 10 prosent var ved en av de 25 statlige høgskolene, 6 prosent ved en vitenskapelig høgskole og 5 prosent ved et av de nye universitetene (i.e. UMB og Universitetet i Stavanger). 10 prosent var i instituttsektoren. I 2023 er andelen ved nye universiteter økt til 18 prosent (og antall nye universiteter har økt fra 2 til 6), mens 6 prosent er ved en vitenskapelig høgskole, 5 prosent ved de gjenværende fem statlige høgskolene og 55 prosent ved ett av de fire breddeuniversitetene. 9 prosent er ved et helseforetak og 7 prosent i instituttsektoren. Andelen stipendiater ved helseforetakene har i perioden økt, mens andelen i instituttsektoren har gått ned.

Finansieringen av stipendiatstillingene er endret

Hvordan stipendiatstillingene finansieres har også forandret seg de siste 30 årene, se figur 3.4d. På slutten av 1990-tallet finansierte Forskningsrådet om lag 45 prosent av stipendiatene, mens institusjonene selv finansierte en tredjedel av stillingene, og andre eksterne kilder sto for resten. Andre eksterne kilder omfatter blant annet EU-kommisjonen, medisinske fond som Kreftforeningen, Stiftelsen DAM (tidligere Extrastiftelsen) og Fysiofondet, samt stipendiatstillinger i instituttsektoren. Før 2007 er også helseforetakene kategorisert som andre eksterne kilder.

Figur 3.4d Stipendiater i Norge etter finansieringskilde¹. 1991–2023.

¹ Stipendiater finansiert av helseforetakene inngår i «Andre» før 2007. For årene 2021 til 2023 er ikke stipendiatene ved universitetssykehusene fordelt etter finansieringskilde og fordelingen er derfor estimert på bakgrunn av forutgående år.

Kilde: SSB, Forskerpersonale

Den sterke veksten i antall stipendiatstillinger på 2000-tallet er primært finansiert over lærestedenes basisbevilgninger. Stillinger som er øremerket av Kunnskapsdepartementet over Statsbudsjettet inngår her. Ekstrabevilgningen på 200 stipendiatstillinger som kom under pandemien vises tydelig i figuren ved en stor vekst i basisfinansierte stipendiater i 2021. Etter 2021 har imidlertid antall stipendiater finansiert over basisbevilgningen gått merkbart ned, og veksten som finner sted fra 2021 til 2022 skjer primært i forskningsrådsfinansierte stipendiatstillinger.

Omleggingen av Forskningsrådets prosjektfinansiering i 2010 medførte at antall forskningsrådsfinansierte stipendiater gikk ned på 2010-tallet, spesielt innenfor teknologi. I samme periode stagnerte også veksten i rekrutteringsstillinger finansiert over institusjonenes basisbevilgning. Kun en vekst i finansieringen fra andre eksterne midler gjorde at antall stipendiatstillinger holdt seg relativt stabilt i perioden. Det kan ha vært vanskeligere for teknologimiljøene å skaffe alternativ forskningsfinansiering så kort tid etter finanskrisen på slutten av 2000-tallet.

I 2023 ble 57 prosent av stipendiatstillingene finansiert over institusjonenes basisbevilgning, mens Forskningsrådet sto for 23 prosent. Helseforetakene finansierte 5 prosent, mens andre eksterne kilder sto for 15 prosent.

Arbeidslivsrettede doktorgradsutdanninger

Kunnskapsdepartementet er i Systemmeldingen opptatt av arbeidslivsrettede doktorgradsutdanninger, og redegjør for virkemidler som nærings-ph.d.-ordningen, offentlig sektor-ph.d.-ordningen, institutt-ph.d.-ordningen og doktorgradsutdanning gjennom Forskningssentre for miljøvennlig energi (FME) og Sentre for forskningsdrevet innovasjon (SFI) (Systemmeldingen s. 84). I 2023 var 898 stipendiater tilknyttet disse arbeidslivsrettede ordningene.

Forskningsrådet forvalter flere av disse arbeidslivsrettede virkemidlene; herunder nærings-ph.d.-ordningen og offentlig sektor-ph.d.-ordningen. Nærings-ph.d.-ordningen ble opprettet i 2008, mens offentlig sektor-ph.d.-ordningen kom i 2014. I begge ordningene finansierer Forskningsrådet om lag halvparten av ph.d.-prosjektet, mens virksomheten kandidaten jobber ved finansierer resten. Ph.d.-kandidatene tilknyttet disse ordningene er som hovedregel tatt opp ved en norsk høyere utdanningsinstitusjon og samarbeider med norske virksomheter. NTNU hadde flest av disse prosjektene i 2023, både nærings-ph.d. og offentlig sektor-ph.d. Nest flest prosjekter i begge ordningene hadde Universitetet i Oslo, mens NMBU hadde tredje høyeste antall nærings-ph.d.-prosjekter og Universitetet i Agder tredje flest offentlig sektor-ph.d.-prosjekter, se figur 3.4e.

Figur 3.4e Antall nærings-ph.d.- og offentlig sektor-ph.d.-prosjekter¹ etter institusjon. 2023.

¹ Figuren er sortert etter samlet antall prosjekter fra de to programmene. Kategorien «øvrige høgskoler» i figuren omfatter NHH Norges handelshøyskole, Norges idrettshøgskole, VID vitenskapelig høgskole, Arkitekthøgskolen i Oslo, Handelshøyskolen BI, Høgskolen i Molde, Høyskolen Kristiania og Høgskulen på Vestlandet.

Kilde: Vedlegg til Tilstandsrapport for høyere utdanning 2025, tabellene V13.11 og V13.12

I figuren er gradsgivende organisasjon oppgitt. Totalt er 10 av prosjektene registrert ved utenlandske institusjoner, noe som tilsier at disse stipendiatene vil disputere her.

Avlagte doktorgrader

Her ser vi nærmere på avlagte doktorgrader i Norge, særlig doktorgradene som ble tatt i Norge i 2024. Denne delen belyser også tema som kjønn og statsborgerskap for de som disputerer, samt fagområde for graden og gradsgivende institusjon.

Rekordmange doktorgrader i 2024

De siste årene har antallet avlagte doktorgrader ligget relativt stabilt rundt 1 600 grader årlig, men i 2024 ser vi en betydelig økning. Se figur 3.4f. Hele 1 850 personer avla en doktorgrad i Norge i 2024. Det er 238 flere enn året før og den største økningen vi har sett på mange år. Flere doktorgrader innenfor fagområdene medisin og helsefag og samfunnsvitenskap bidrar til rekordtall i 2024.

Veksten fra 2023 til 2024 kan ha flere forklaringer. Antallet aktive doktorgradsavtaler økte med over 20 prosent fra 2016 til 2022, derfor er det også naturlig at antallet ferdige kandidater øker. De høye 2024-tallene kan også ha sammenheng med et etterslep fra pandemien. En undersøkelse fra Stipendiatorganisasjonene i Norge tyder på at mange stipendiater ble forsinket under pandemien (Tilstandsrapport for høyere utdanning 2025, kapittel 13).

Medisin og helsefag er fortsatt det klart største fagområde i 2024 (30 prosent), deretter følger samfunnsvitenskap (22 prosent), teknologi (19 prosent) og matematikk og naturvitenskap (18 prosent).

Figur 3.4f Avlagte doktorgrader etter fagområde. 2000–2024.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, tabell 13522.

Jevn kjønnsfordeling blant de nye doktorene

Blant de nye doktorene i 2024 var det 989 kvinner og 861 menn, det tilsvarer en kvinneandel på 53 prosent. Kvinner kom i flertall blant nyutdannede doktorer for første gang i 2014, og siden har det vært god balanse mellom kjønnene når alle fagområder ses samlet.

Figur 3.4g Avlagte doktorgrader etter kjønn. Andel kvinner. 1980–2024.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, tabell 13522.

Ulik kjønnsbalanse mellom fagområdene

I 2024 ble hele 73 prosent av doktorgradene innenfor teknologi tatt av menn. Samtidig var kvinnedominansen stor innenfor medisin og helsefag og samfunnsvitenskap, med henholdsvis 65 og 64 prosent kvinner, se figur 3.4h.

Det var også betydelig overvekt av kvinner innenfor humaniora og kunstfag og landbruksfag og veterinærmedisin, men siden disse fagområdene er relativt små vil det her være større svingninger i kjønnsbalansen fra år til år. Kjønnsbalansen var relativt jevn blant de nye doktorene innenfor matematikk og naturvitenskap i 2024.

Figur 3.4h Avlagte doktorgrader etter fagområde og kjønn. 2024.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, tabell 13522

Dersom vi utvider tidsperspektivet, som illustrert i figur 3.4i, har kvinner styrket posisjonen innenfor alle fagområder. Siden tusenårsskiftet har økningen vært spesielt stor i medisin og helsefag og samfunnsvitenskap. Innenfor teknologi, som vi har sett fremdeles er svært mannsdominert, har andelen kvinner doblet seg siden 2000, om enn fra et veldig lavt utgangspunkt. Det meste av økningen skjedde de første årene i perioden. Innenfor matematikk og naturvitenskap og humaniora og kunstfag har kjønnsfordelingen de senere årene variert noe fra år til år. 

Figur 3.4i Avlagte doktorgrader etter fagområde. Andel kvinner. 2000–2024.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, tabell 13522

Stabil andel utenlandske statsborgere

Antall utenlandske statsborgere som avlegger doktorgrad i Norge har økt betydelig over tid, se figur 3.4j. Her definerer vi utenlandske statsborgere som personer registrert med et ikke-norsk statsborgerskap på tidspunkt for disputas.

Ved inngangen til 2000-tallet sto utenlandske statsborgere for om lag 10 prosent av doktorgradene. 10 år senere hadde andelen passert 30 prosent, og siden 2018 har andelen utenlandske statsborgere som avlegger doktorgrad i Norge vært stabil rundt 40 prosent. Hele økningen i antall doktorgrader avlagt etter 2008 kan tilskrives flere utenlandske doktorander.

I motsetning til doktorene med norsk statsborgerskap, der kvinnene er i flertall, er de mannlig doktorene i flertall blant de utenlandske statsborgerne. Blant de utenlandske doktorene i 2024 var 54 prosent menn og 46 prosent kvinner. Kjønnsfordelingen blant doktorene med norsk statsborgerskap var 41 prosent menn og 59 prosent kvinner.

Figur 3.4j Avlagte doktorgrader etter statsborgerskap på disputastidspunktet. 1990–2024.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, tabell 13522

Utenlandske statsborgere i flertall innenfor teknologi og matematikk og naturvitenskap

Ved tusenårsskiftet var omfanget av utenlandske doktorander relativt moderat i alle fagområder. Siden den gang har internasjonaliseringen i norsk doktorgradsutdanning utviklet seg svært ulikt mellom fagområdene. Siden midten av 2000-tallet har andelen utenlandske doktorander økt betydelig innenfor teknologi og matematikk og naturvitenskap, mens de andre fagområdene har hatt en svakere vekst i andel utenlandske statsborgere. Se figur 3.4k.

Utenlandske statsborgere er i flertall blant de som avlegger en doktorgrad innenfor teknologi og matematikk og naturvitenskap, henholdsvis 65 og 60 prosent i 2024. Andelen var lavere i samfunnsvitenskap (37 prosent), humaniora og kunstfag (32 prosent) og medisin og helsefag (23 prosent) i 2024.

Figur 3.4k Avlagte doktorgrader etter fagområde. Andel avlagt av utenlandske statsborgere. 2000–2024.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, tabell 13522

Flest utenlandske statsborgere fra Europa og Asia

Blant utenlandske statsborgere som avlegger en doktorgrad i Norge, er det flest personer fra Europa og Asia. Dette er også de regionene som har økt mest over tid. Se utviklingen i antall doktorgrader blant de utenlandske statsborgerne etter region for statsborgerskap i figur 3.4l.

Figur 3.4l Doktorgrader avlagt av utenlandske statsborgere etter region. 2000–2024.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, tabell 13593

De senere årene er det spesielt mange med statsborgerskap fra Tyskland og Kina som har avlagt doktorgrad ved norske læresteder. Se de største landene siste fem år i tabell 3.4a. Tyskland er det største enkeltlandet; 95 personer fra Tyskland avla en doktorgrad i Norge i 2024. Deretter følger Kina, Iran og India.

Tabell 3.4a Doktorgrader etter statsborgerskap, land med flest forekomster. 2020–2024. Antall.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Mindre andel norskspråklige avhandlinger

De aller fleste avhandlinger levert ved norske læresteder er skrevet på engelsk, se figur 3.4m. I perioden 2022–2024 var 94 prosent av avhandlingene engelskspråklige. Doktorgrader i norsk språkdrakt utgjorde i samme periode 6 prosent av avhandlingene.

Sammenlignet med tidligere år har norskandelen sunket. På starten av 1990-tallet ble 15 prosent av avhandlingene skrevet på norsk, 13 prosent på starten av 2000-tallet, og i perioden 2012–2014 var i underkant av 9 prosent av avhandlingene skrevet på norsk.

Økt internasjonalisering kan forklare noe av nedgangen i andel norskspråklige avhandlinger. De fleste utenlandske statsborgerne som avlegger en doktorgrad i Norge har et annet morsmål enn norsk, og nesten ingen av disse skriver en norskspråklig avhandling. Dersom vi kun ser på de norske statsborgerne, er andelen norskspråklige avhandlinger til 10 prosent i perioden 2022–2024.

Figur 3.4m Avlagte doktorgrader i utvalgte perioder, etter språket avhandlingene er skrevet på.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, tabell 13595

Flest norskspråklige avhandlinger innenfor humaniora og kunstfag og samfunnsvitenskap

Det er stor forskjell mellom fagområdene, og norskspråklige avhandlinger forekommer først og fremst innenfor humaniora og kunstfag og samfunnsvitenskap, se figur 3.4n. I perioden 2020 til 2024 var 23 prosent av avhandlingene innenfor humaniora og kunstfag skrevet på norsk, og 18 prosent innenfor samfunnsvitenskap. Innenfor de andre fagområdene utgjør de norskspråklige avhandlingene en svært liten andel.

Samfunnsvitenskap er også det fagområdet med høyest antall norskspråklige avhandlinger, vel 60 prosent av alle norskspråklige avhandlinger skrevet i perioden 2020 til 2024 var innenfor samfunnsvitenskapelige fag.

Figur 3.4n Avlagte doktorgrader 2020–2024, etter fagområde. Antall avhandlinger etter språk, og andel norskspråklige i prosent.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Stor vekst ved Universitetet i Oslo og NTNU i 2024

De aller fleste doktorgradene blir tatt ved et universitet, 92 prosent i 2024, og blant disse blir et flertall avlagt ved breddeuniversitetene. Figur 3.4o viser tall for lærestedene for de siste 5 årene. Universitetet i Oslo og Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) er størst, hele 55 prosent av doktorgradene i 2024 ble avlagt ved disse to institusjonene. Antall avlagte doktorgrader økte også betydelig ved disse to lærestedene fra 2023 til 2024.

Antallet avlagte doktorgrader øker også ved høgskolene fra 2023 til 2024. Blant høgskolene som økte mest finner vi blant annet Høgskulen på Vestlandet og VID vitenskapelige høgskole. Samisk høgskole hadde også sin første disputas i 2024.

Figur 3.4o Avlagte doktorgrader etter gradsgivende institusjon. 2020–2024.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, tabell 13592

System for monitorering av forskerutdanningene

SSBs forskerrekrutteringsmonitor omfatter alle personer, heretter omtalt som ph.d.-kandidater, som har inngått en doktorgradsavtale med en norsk institusjon for høyere utdanning fra og med 2005. Gjennom monitoren følger vi disse personene fra de inngår doktorgradsavtalen, gjennom forskerutdanningene frem til de disputerer, og videre i arbeidslivet frem til de går av med pensjon. Monitoren følger også de som ikke fullfører forskerutdanningen og deres videre karriere. Les mer i faktaboksen under.

Antall avlagte doktorgrader som er beskrevet tidligere i teksten vil ikke samsvare med antallet i forskerrekrutteringsmonitoren. For det første er ikke dr.philos med i monitoren, ettersom de ikke tas opp på et doktorgradsprogram. Ph.d.-kandidater som startet før 2005 vil heller ikke være med, ettersom 2005 er forskerrekrutteringsmonitorens startår. Vi mangler gyldig ID for om lag 1 prosent av ph.d.-kandidatene, noe som gjør at vi ikke har opplysninger om videre karriere. Disse er tatt ut av monitoren. Før 2013 fanger vi opp mindre enn 90 prosent av de som disputerer hvert år gjennom monitoren, men etter dette stiger andelen opp mot 97 prosent.

Monitoreringen av forskerutdanningene kan deles inn i tre hovedfaser; opptak, gjennomføring og karriere og mobilitet (Wiig et al. 2021 s. 18). Vi vil videre i dette delkapittelet se nærmere på disse tre fasene.

Opptak

Kvinnene så vidt i flertall

Fra 2005 til og med 2023 er det tatt opp litt over 36 000 personer på ph.d.-program ved norske universiteter og høgskoler. Hvem er disse ph.d.-kandidatene? 17 600 av kandidatene er menn og 18 400 er kvinner, noe som gir en kvinneandel på 51 prosent. I 2005-kullet utgjorde mennene 53 prosent av ph.d.-kandidatene, mens i 2023 var kvinnene i flertall med 56 prosent. Kvinnene er i flertall blant de nye ph.d.-kandidatene i alle år etter 2015. Denne delen handler om de som blir tatt opp på et ph.d.-program. Dere kan lese mer om de som har disputert tidligere i dette kapittelet.

I 2005 var 20 prosent av de nye ph.d.-kandidatene ikke-norske statsborgere. Ti år senere hadde andelen økt til 33 prosent, og i 2023 utgjorde de ikke-norske 44 prosent av ph.d.-kandidatene. Samlet for hele perioden 2005 til 2023 var 34 prosent av ph.d.-kandidatene ikke-norske statsborgere.

Ser vi på toppåret 2021, da det ble inngått flest nye doktorgradsavtaler i Norge, var det flest nye ph.d.-kandidater ved NTNU, tett fulgt av Universitetet i Oslo. Begge institusjonene tok opp i underkant av 600 nye ph.d.-kandidater dette året. Deretter fulgte Universitetet i Bergen med 240, Universitetet i Tromsø med 220, Universitetet i Stavanger med 130 og NMBU med 100. Over halvparten av ph.d.-kandidatene som er tatt opp i perioden 2005 til 2023 er tatt opp ved NTNU eller Universitetet i Oslo. Da inngår høgskolene i Gjøvik, Sør-Trøndelag og Ålesund i tallene for NTNU.

Både Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen oppga det høyeste antallet nye ph.d.-kandidater i 2008, som var det siste året man kunne ta doktorgrad etter gammel ordning. NTNU hadde flest nye ph.d.-kandidater i 2018, mens Universitetet i Agder hadde det høyeste antallet nye doktorgradsavtaler i 2019. Både Universitetet i Tromsø, NMBU, Universitetet i Stavanger, Nord Universitet, OsloMet og Universitetet i Sørøst-Norge tok opp flest nye ph.d.-kandidater i 2021. De nye universitetene har bygget opp sine forskerutdanninger på 2010- og 2020-tallet, og det er ikke overraskende at de har flest nye ph.d.-kandidater mot slutten av 2020-tallet.

Figur 3.4p Ph.d.-kandidater¹ i hvert kull/årgang etter institusjon og institusjonstype for tilsettelse/de er tilsatt ved. 2005–2023.

¹ Antall nye ph.d.-kandidater i forskerrekrutteringsmonitoren samsvarer ikke helt med tall for nye doktorgradsavtaler i DBH. Dette skyldes blant annet ulike måletidspunkt.

Kilde: SSB, Forskerpersonale, tabell 13896

Antall nye ph.d.-kandidater har gått kraftig ned fra 2022 til 2023. Det er nedgang ved alle universitetene med unntak av Universitetet i Stavanger og OsloMet. Størst er nedgangen for NTNU, Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen. Det kan se ut som om flere av institusjonene holder igjen på å ansette nye stipendiater, sannsynligvis på grunn av forespeilede økonomiske innstramninger, men også fordi de nå i større grad er ansvarlige for dimensjoneringen av egne forskerutdanninger. Private høgskoler er de eneste institusjonene med en moderat vekst i antall nye ph.d.-kandidater fra 2022 til 2023. Disse institusjonene har nyere doktorgradsutdanninger som fortsatt er i en oppbyggingsfase.

Dreining fra matematikk og naturvitenskap over mot teknologi

Fagtilknytning for ph.d.-kandidatene i forskerrekrutteringsmonitoren fastsettes med bakgrunn i studieprogram, alternativt vitenskapsdisiplin som er oppgitt ved registrering av ph.d.-kandidaten i Felles Studentsystem (FS), og justeres på bakgrunn av fag registrert for doktorgradsavhandlingen etter disputas. Fagområde er med andre ord ikke en statisk variabel i forskerrekrutteringsmonitoren.

I 2023 var 26 prosent av de nye ph.d.-kandidatene tatt opp på ph.d.-program i medisin og helsefag, mens 24 prosent var ved samfunnsvitenskapelige program. Matematikk og naturvitenskap hadde 21 prosent av de nye ph.d.-kandidatene, teknologi 17 prosent og humaniora og kunstfag 11 prosent. I 2005 var medisin og helsefag også størst med 31 prosent av de nye ph.d.-kandidatene. Matematikk og naturvitenskap var nest størst med 28 prosent. Deretter fulgte samfunnsvitenskap med 23 prosent, teknologi med 9 prosent og humaniora og kunstfag med 8 prosent. For MNT-fagene har det i perioden 2005 til 2023 skjedd en tydelig dreining fra matematikk og naturvitenskap over mot teknologiske fag. Samtidig går andelen nye kandidater innenfor medisin og helsefag ned, mens samfunnsvitenskap og humaniora og kunstfag øker. Nedgangen fra 2022 til 2023 er spesielt stor for teknologi, medisin og helsefag og samfunnsvitenskap.

Rekruttering til forskerutdanningene

Forskerrekrutteringsmonitoren kan på sikt utvides til å si noe om hvor ph.d.-kandidatene rekrutteres fra, gjennom å se på deres utdanningsbakgrunn, herunder om de har avlagt mastergrad i utlandet eller i Norge. Som en forsmak på hvordan en slik analyse kan se ut, har vi i dypdykket nedenfor sett nærmere på rekruttering til akademia fra ulike mastergradsutdanninger ved norske høyere utdanningsinstitusjoner. Analysene kan på sikt utvides til å se nærmere på hvilke institusjoner mastergradskandidatene rekrutteres til, eksempelvis hvilke institusjoner som rekrutterer flest ph.d.-kandidater fra egne rekker.

Gjennomføring

De som blir tatt opp på et ph.d.-program ved en norsk høyere utdanningsinstitusjon inngår vanligvis 3- eller 4-årige kontrakter. Eksternt finansierte doktorgrader har ofte 3-årige kontrakter, mens for doktorgrader finansiert av institusjonene selv er det vanligere med karrierefremmende arbeid som en del av kontrakten, og kontraktsperioden er dermed lengre. Forskerrekrutteringsmonitoren inneholder ikke opplysninger om opprinnelig lengde på doktorgradsavtalen før i 2021, og vi har ikke inkludert statistikk om dette i denne delen. En undersøkelse fra 2017 (Reymert, Nesje, & Thune, 2017) viste at litt over halvparten av stipendiatene i 2016 hadde 4-årige avtaler med pliktarbeid, mens litt under 40 prosent hadde 3-årige avtaler uten pliktarbeid. De øvrige hadde andre typer avtaler.

Det er svært få som bruker 3–4 år fra de blir tatt opp på et ph.d.-program til de disputerer, se figur 3.4q nedenfor. Det tar tid å få avhandlingen bedømt, og det er heller ikke uvanlig at kandidatene blir bedt om å omarbeide den. Ph.d.-kandidatene har rett til forlengelse av åremålsperioden for «permisjoner og redusert arbeidstid som den ansatte har krav på etter lov eller tariffavtale, herunder sykefravær». I tillegg kan man få forlengelse hvis man har sentrale lederverv i organisasjoner knyttet til stillingen. Institusjonene har også mulighet til å gi forlengelser i tilfeller der det oppstår «uforutsette hindringer (…) som ikke kan lastes den ansatte», slik mange gjorde under pandemien. Doktorgradsavtalen kan kun unntaksvis forlenges ut over en periode på 6 år jf. institusjonenes egne ph.d.-forskrifter.

I denne delen ser vi nærmere på gjennomføring og frafall fra forskerutdanningene. Kjennetegn ved de som disputerer er beskrevet under Avlagte doktorgrader tidligere i dette kapittelet.

To tredjedeler gjennomfører på 6 år

Kunnskapsdepartementets tidligere styringsparameter for gjennomføring av forskerutdanningen måler andelen av kandidatene som har disputert 6 år etter opptaksåret, og dette er også maksimal tid for en doktorgradsavtale. Styringsparameteren ble beregnet med utgangspunkt i opptakstidspunkt på et ph.d.-program og tar ikke hensyn til eventuelle forsinkelser eller om forskerutdanningen tas på deltid; den forholder seg til bruttotid, ikke nettotid.

Ifølge Tilstandsrapport for Høyere utdanning 2025 (Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse, 2025) hadde 64 prosent av ph.d.-kandidatene som startet opp i 2018 fullført i 2024. Dette var lavere enn i 2020, da 70 prosent av de som startet i 2014 hadde disputert. I en kartlegging gjennomført i regi av NIFU høsten 2020 (Solberg, et al., 2021) oppga syv av ti ph.d.-kandidater at de trodde de ville bli forsinket på grunn av koronapandemien. Tall fra forskerrekrutteringsmonitoren viser at andelen som har gjennomført fire år etter oppstartsåret blant alle som startet i perioden 2005 til 2017 ligger på 34 prosent, men etter seks år har andelen steget til 66 prosent. Etter 10 år har 80 prosent gjennomført. Andelene varierer med noen prosentpoeng fra år til år, men vi finner at andelene er svært stabile over tid.

Selv om doktorgradsavtalen kan forlenges til maksimalt 6 år, bruker enkelte lengre tid enn dette før de får godkjent avhandlingen. Får du ett eller flere barn i stipendiatperioden er det vanskelig å komme i mål på6 år. Tilsvarende gjelder om man blir syk. Under pandemien fikk mange utfordringer med datainnsamlingen, og det kan ta lengre tid enn forventet å få publisert artikler som skal inngå i avhandlingen. Utfordringer i forholdet til veileder kan også føre til forsinkelser, noe som belyses i en ny undersøkelse fra Universitetet i Agder[2]. Får man beskjed av bedømmelseskommisjonen om å omarbeide avhandlingen, har man tre måneder på å gjøre dette. Denne beskjeden kommer etter at kommisjonen har brukt sine tilmålte måneder på å bedømme doktorgradsarbeidet. De fleste institusjonene har regelverk som tilsier at man må ha en planlagt studieprogresjon på minst 50 prosent for å bli tatt opp på et ph.d.-program. Dette innebærer at en stipendiatstilling ikke kan ha lavere stillingsprosent enn 50 prosent. Om man tar forskerutdanning på deltid, i.e. 50 prosent stilling, er man raskt oppe på 6 års gjennomføringstid.

Kvinner bruker lenger tid enn menn

Ser vi på alle kandidatene som ble tatt opp i perioden 2005 til 2017, finner vi at 39 prosent av mennene har disputert etter fire år, mot 29 prosent av kvinnene; se figur 3.4q. Etter seks år er forskjellene mindre, da har 69 prosent av mennene og 63 prosent av kvinnene fullført.

Etter åtte år har 77 prosent av mennene og 76 prosent av kvinnene disputert, og ti år etter oppstartsåret er andelen kvinner som har fullført oppe i 81 prosent, mot 80 prosent av mennene. Som nevnt over kan det ha sammenheng med at stipendiatene gjerne er i en etableringsfase hvor de stifter familie og får barn, og at kvinner tar ut lengre svangerskapspermisjon enn menn. Men det har også sammenheng med hvilke fagområder menn og kvinner tar doktorgrad innenfor. Det er for eksempel flere menn innenfor matematikk, naturvitenskap og teknologi, hvor det er vanligere med 3-årige kontrakter.

Figur 3.4q Gjennomføringsandel per 2023 for ph.d.-kandidater tatt opp mellom 2005 og 2017 etter kjønn.

Kilde: SSB, Forskerpersonale, tabell 13894

Høyest gjennomføringsandel for landbruksfag og veterinærmedisin og medisin og helsefag

Fire år etter opptak hadde 46 prosent av kandidatene innenfor landbruksfag og veterinærmedisin som startet mellom 2005 og 2017 disputert, se figur 3.4r. Dette er et lite fagområde med få ph.d.-kandidater. De to andre fagområdene med høyest gjennomføringsgrad etter fire år er teknologi (43 prosent) og matematikk og naturvitenskap (41 prosent). Begge disse to fagområdene har lav kvinneandel. Kvinnene utgjorde kun 27 prosent av ferdige ph.d.-kandidater i teknologi mellom 2011 og 2023 og 40 prosent av ph.d.-kandidatene i matematikk og naturvitenskap. I fagområdene med den høyeste kvinneandelen, medisin og helsefag (62 prosent kvinner) og samfunnsvitenskap (59 prosent kvinner) hadde henholdsvis 33 og 23 prosent disputert fire år etter oppstart. Innenfor humaniora og kunstfag hadde 27 prosent disputert etter fire år.

Etter seks år var gjennomføringsandelen fortsatt høyest for landbruksfag og veterinærmedisin, teknologi og matematikk og naturvitenskap, som alle hadde en gjennomføringsgrad på over 70 prosent. Medisin og helsefag lå nå på gjennomsnittet med 66 prosent fullførte ph.d.-kandidater, mens innenfor samfunnsvitenskap og humaniora og kunstfag var gjennomføringsandelen under 60 prosent.

Åtte år etter oppstartsåret hadde 83 prosent av kandidatene innenfor landbruksfag og veterinærmedisin disputert. Det samme hadde 81 prosent innenfor medisin og helsefag og 77 prosent innenfor teknologi, matematikk og naturvitenskap. For samfunnsvitenskap var andelen 72 prosent, mens humaniora og kunstfag lå lavest med 67 prosent. Etter ti år hadde 88 prosent av kandidatene innenfor landbruk og veterinærmedisin fullført, mot 86 prosent innenfor medisin og helsefag. For MNT-fagene øker ikke gjennomføringsandelen nevneverdig, mens andelen vokser merkbart både for samfunnsvitenskap og humaniora og kunstfag til henholdsvis 77 og 71 prosent etter 10 år.

Figur 3.4r Gjennomføringsandel per 2023 for ph.d.-kandidater tatt opp mellom 2005 og 2017¹ etter fagområde.

¹ Figuren er utarbeidet med utgangspunkt i den tidligere styringsindikatoren som så på gjennomføringsandel 6 år etter opptak. Kun personer som er tatt opp minst 6 år før målingstidspunktet i 2023 er derfor inkludert i figurgrunnlaget.

Kilde: SSB, Forskerpersonale, tabell 13896

Her handler det nok også om fagtradisjoner. MNT-fagene har flere eksternt finansierte doktorgrader, og disse er som hovedregel 3-årige kontrakter uten pliktarbeid. Ph.d.-kandidatene i disse fagområdene blir fortere ferdig enn kandidater i humsam-fagene. Innenfor medisin og helsefag er det vanlig at leger tar doktorgrad på deltid. Stipendiatlønnen er lavere enn hva de tjener som leger ved et helseforetak, og det kan være utfordrende for leger å være fulltidsstipendiat. Ph.d.-kandidatene i medisin og helsefag bruker lengre tid, men en større andel fullfører til slutt. Gjennomsnittsalderen ved disputas var da også 40,6 år for kandidatene innenfor medisin og helsefag i 2024, mot 32,5 år for matematikk og naturvitenskap og 33,8 år for teknologi. Ph.d.-kandidatene i humaniora og kunstfag var eldst på disputastidspunktet med en gjennomsnittsalder på 41,5 år, mens samfunnsviterne var 38,5 år på disputastidspunktet.

Hver femte ph.d.-kandidat fullfører ikke

Om lag 20 prosent av ph.d.-kandidatene har ikke fullført forskerutdanningen 10–12 år etter oppstartsåret. Det er ingen entydig definisjon for hva som regnes som frafall fra forskerutdanningene. Frafallet er klart der ph.d.-kandidaten finner ut at dette ikke er noe for dem og slutter i jobben som stipendiat. Noen kan få doktorgradsavtalen avsluttet grunnet manglende progresjon, eller de blir fradømt retten til å levere en doktoravhandling, for eksempel ved forskningsetisk uredelighet. Andre blir ikke ferdige i løpet av 6 år. Når stipendiatperioden er ferdig, har de ikke lenger finansiering til å jobbe med avhandlingen på fulltid. Da må de finne seg andre jobber og blir ytterligere forsinket. Forskning er ferskvare, og er ikke avhandlingen levert innen en viss periode etter datainnsamling, kan funnene være utdaterte. Det er heller ikke uvanlig at stipendiatene blir syke[3] og noen faller ut av arbeidslivet før de blir ferdige. Det er også enkelte som forlater landet og fullfører forskerutdanningen i et annet land. Institusjonene har oversikt over årsakene til frafall blant sine egne kandidater, men det finnes per i dag ingen nasjonal oversikt over dette.

Karriere og mobilitet

Om lag halvparten er tilsatt i akademia

En av endringene i universitets- og høyskoleloven og de tilhørende forskriftene fra 2024 er at institusjonene med forskerutdanning plikter å tilby karriereveiledning til sine ph.d.-kandidater. De trenger mer informasjon om karriereveier for ph.d.-kandidatene som forlater akademia; dette gjelder for øvrig både ved oppstart, underveis og i avslutningsfasen av arbeidet med avhandlingen. Ph.d.-kandidatene selv er også opptatt av hvilke karrieremuligheter de har utenfor universitetene og høgskolene, ettersom kun 30 prosent blir værende her, og de er også ute etter informasjon om hvilke muligheter de har om de ikke fullfører.

Forskerrekrutteringsmonitoren følger ph.d.-kandidatenes videre karriere, både de som fullfører og de som ikke disputerer. I det videre skal vi konsentrere oss om de som har fullført forskerutdanningen innen utgangen av 2023. Figur 3.4s viser at blant de som startet i perioden 2005 til 2017 og som hadde disputert i 2023, var i underkant av 30 prosent tilsatt ved et universitet eller en høgskole, mens nærmere halvparten av alle de ferdige ph.d.-kandidatene var tilsatt i akademia, det vil si universiteter, høgskoler, helseforetak eller i instituttsektoren. 30 prosent var sysselsatt i norsk næringsliv eller offentlig sektor, mens om lag 20 prosent ikke var sysselsatt i Norge. Flertallet av disse har utvandret, men noen er også pensjonister, døde, eller står utenfor arbeidsstyrken av andre årsaker.

Figur 3.4s Arbeidssted i 2023 for ph.d.-kandidater tatt opp mellom 2005 og 2017 og som har disputert per 2023, etter fagområde¹.

¹ Matematikk og naturvitenskap inkluderer her landbruksfag og veterinærmedisin

Kilde: SSB, Forskerpersonale

Over halvparten av de ferdige ph.d.-kandidatene i humsam-fagene jobber ved universitetene og høgskolene

Innenfor humaniora og kunstfag var over halvparten av de ferdige ph.d.-kandidatene rekruttert til stillinger ved universiteter og høgskoler i 2023. Legger vi til de sju prosentene av kandidatene i instituttsektoren, blir totalt 60 prosent av ph.d.-kandidatene fra humaniora og kunstfag værende i akademia. Om lag 20 prosent jobber i norsk næringsliv eller offentlig sektor, mens 20 prosent ikke er sysselsatt i Norge. Flertallet av de som er sysselsatt utenfor akademia er i næringer klassifisert som undervisning eller offentlig administrasjon, forsvar og sosialforsikring[4]. Flere av kandidatene fra kunstfagene er utøvende kunstnere og selvstendig næringsdrivende eller frilansere.

Nest høyest andel som rekrutteres til universitetene og høgskolene finner vi innenfor samfunnsvitenskap, med 51 prosent av de ferdige ph.d.-kandidatene.11 prosent av samfunnsviterne jobbet i instituttsektoren og 3 prosent ved helseforetakene i 2023, slik at andelen ph.d.-kandidater i samfunnsvitenskap som blir værende i akademia er det høyeste for alle fagområdene, 65 prosent. Også her var mange av kandidatene som er utenfor akademia sysselsatt i offentlig administrasjon, forsvar og sosialforsikring, samt undervisning. Totalt 16 prosent av ph.d.-kandidatene i samfunnsvitenskap var ikke sysselsatt i Norge i 2023.

Ph.d.-kandidatene i humsam-fagene ser altså ut til å ha sitt viktigste arbeidsmarked ved universitetene og høgskolene, og for samfunnsviterne også i instituttsektoren. Dette samsvarer også med funn fra Doktorgradsundersøkelsen som ble gjennomført av NIFU i 2019 (Reiling, Madsen, & Ulvestad, 2020), hvor respondentene som hadde avlagt en doktorgrad innenfor humaniora og kunstfag og samfunnsvitenskap i større grad oppga å være tilsatt ved universiteter, høgskoler og i instituttsektoren.

MNT-fagene har størst andel av ph.d.-kandidatene utenfor akademia

Fra matematikk og naturvitenskap er 22 prosent av de ferdige ph.d.-kandidatene rekruttert til et universitet eller en høgskole, mens 16 prosent er i instituttsektoren og 2 prosent ved et helseforetak. Totalt 40 prosent blir altså værende i akademia, mens 30 prosent er tilsatt i næringslivet eller offentlig sektor. I alt 30 prosent av kandidatene er ikke sysselsatt i Norge.

For teknologiske fag er andelen som blir værende i akademia enda lavere; 16 prosent ved universiteter og høgskoler, 15 prosent i instituttsektoren og under 1 prosent ved helseforetakene. Her går i underkant av 40 prosent til jobber i næringslivet og offentlig sektor, mens 20 prosent ikke er sysselsatt i Norge.

MNT-fagene ser ut til å ha et større arbeidsmarked for arbeidstakere med en doktorgrad utenfor akademia enn hva humsam-fagene har, ettersom flere postdoktorer fra disse fagene forlater akademia. Matematikk, naturvitenskap og teknologi er også fagområdene med flest ikke-norske ph.d.-kandidater, og mange av disse drar hjem eller videre til andre land etter at de har avlagt doktorgraden.

Medisin og helsefag har den høyeste andelen som er sysselsatt i Norge

Medisin og helsefag hadde den laveste andelen ferdige ph.d.-kandidater som jobbet ved universitetene og høgskolene og i instituttsektoren, henholdsvis 21 og 4 prosent. Til gjengjeld deltok 26 prosent i FoU ved et helseforetak i 2023, slik at om lag halvparten av de ferdige ph.d.-kandidatene ble værende i akademia. Totalt 36 prosent var sysselsatt i næringslivet eller offentlig sektor. Flertallet av disse var i næringer klassifisert som helsetjenester, men det var også flere i undervisning og forskning og utviklingsarbeid. I Doktorgradsundersøkelsen fra 2019 (Reiling, Madsen, & Ulvestad, 2020) oppga respondentene fra medisin og helsefag at 25 prosent var tilsatt ved et universitet eller en høgskole, 7 prosent i instituttsektoren og hele 42 prosent ved et universitetssykehus. Dette kan innebære at mange av ph.d.-kandidatene som er registrert i helsetjenester faktisk er tilsatt ved et helseforetak, men at de ikke deltar i FoU Noen av dem kan ha bistilling ved et universitet eller en høgskole, slik at FoU-aktiviteten deres foregår her, og ikke ved helseforetakene.

Medisin og helsefag hadde den laveste andelen kandidater som ikke var sysselsatt i Norge, 13 prosent. Dette kan bety at mange av ph.d.-kandidatene allerede hadde en jobb i Norge før de startet på forskerutdanningen, eller at det har vært lettere å få jobb i Norge for disse kandidatene enn det har vært for ph.d.-kandidater fra MNT-fagene.  

Nær 60 prosent av de norske ph.d.-kandidatene blir værende i akademia

I figur 3.4t har vi sett på sysselsettingsmønstrene for norske og ikke-norske ph.d.-kandidater henholdsvis ett, fem og ti år etter disputas. Analysene er gjort ved å se på arbeidssituasjonen i 2023 for ph.d.-kandidater som disputerte i henholdsvis 2022 (ett år), 2018 (5 år) og 2013 (10 år).

Vi ser at ett år etter disputas er nær 40 prosent av de norske ph.d.-kandidatene tilsatt ved et norsk universitet eller høgskole, 13 prosent ved et helseforetak og 10 prosent i instituttsektoren. 6 prosent er ikke sysselsatt i Norge. Fem år etter disputas har andelen tilsatt ved universiteter og høgskoler sunket til 34 prosent, mens andelene i helseforetak og instituttsektoren er uendret. Andelen norske ph.d.-kandidater som ikke er sysselsatt er også den samme, mens det er flere som går til næringslivet og offentlig sektor, og det er flest i næringene undervisning og helsetjenester.

Figur 3.4t Arbeidssted ett, fem og ti år etter disputas¹ per 2023 for henholdsvis norske og ikke-norske ph.d.-kandidater.

¹ Ett år etter disputas gjelder personer som disputerte i 2022, fem år etter disputas er personer som disputerte i 2018 og ti år etter disputas gjelder personer som disputerte i 2013.

Kilde: SSB, Forskerpersonale

Ti år etter disputas har andelen som er tilsatt ved universiteter og høgskoler sunket ytterligere, til 30 prosent. Andelen som deltar i FoU ved helseforetakene har økt til 14 prosent, mens andelen i instituttsektoren har økt til 13 prosent. Andelen som ikke er sysselsatt i Norge har økt fra 6 til 8 prosent. Gjennomsnittsalderen blant de som disputerte i 2013 varierte mellom 33,0 år innenfor teknologi og 40,2 år innenfor medisin og helsefag, og vi antar at økningen i antall personer utenfor arbeidsstyrken skyldes at flere har gått av med pensjon.

Merk at det er dobbelt så mange norske som ikke-norske statsborgere i utvalget som viser arbeidssted ett år etter disputas, og nær tre ganger så mange norske som ikke-norske i utvalget 10 år etter disputas.

En kartlegging av mobilitet i akademia, det vil si blant forskere/faglig personale ved universiteter, høgskoler og i instituttsektoren, gjennomført av SSB i 2024 (Øye, 2025), viste at det var en del mobilitet ut av akademia 0-5 år etter disputas, spesielt til utlandet. Om man først får en fast stilling i norsk akademia, er det mye mindre mobilitet, og svært få forlater akademia hvis de har vært ansatt der i 10 år eller mer.

Nær to tredjedeler av de ikke-norske ph.d.-kandidatene er ikke sysselsatt i Norge 10 år etter disputas

Blant de ikke-norske ph.d.-kandidatene var 24 prosent ved et universitet eller en høgskole ett år etter disputas, 4 prosent var ved et helseforetak og 9 prosent i instituttsektoren, det vil si totalt 37 prosent i akademia. Om lag 40 prosent var ikke sysselsatt i Norge. 23 prosent var sysselsatt i Norge utenfor akademia, herav om lag 4 prosent i undervisning, og de øvrige i andre næringer. Fem år etter disputas var andelen ikke-norske kandidater ved universiteter og høgskoler 16 prosent, mens totalt 27 prosent var i akademia. 17 prosent var sysselsatt i norsk næringsliv eller offentlig sektor, mens 57 prosent ikke lenger var sysselsatt i Norge. Ti år etter disputas hadde andelen som ikke var sysselsatt i Norge økt til 64 prosent, mens andelen i akademia var nede i 21 prosent. Kun 13 prosent av de ikke-norske var tilsatt ved et universitet eller en høgskole, 2 prosent var ved et helseforetak og 6 prosent i instituttsektoren. Andelen sysselsatt i norsk næringsliv eller offentlig sektor hadde sunket til 14 prosent.

Figuren viser at flertallet av de som forlater Norge, drar kort tid etter disputas. Men det «lekker» også ikke-norske statsborgere i flere år etter disputas, og totalt blir om lag en tredjedel værende i Norge i et tiårs-perspektiv. Merk at vi i denne analysen har sett på tre «kull» av ph.d.-kandidater, slik at resultatet vil kunne se noe annerledes ut hvis vi inkluderer flere årganger.

Høyest andel ved universiteter og høgskoler fra de nyeste universitetene

Institusjonene er opptatt av hvor det blir av de ferdige ph.d.-kandidatene deres. Universitetet i Bergen gjennomførte våren 2023 en alumnusundersøkelse blant sine kandidater som disputerte i perioden 2016-2019 (Universitetet i Bergen, 2023), og flere andre institusjoner har gjennomført eller planlegger liknende kartlegginger. Forskerforum hadde nylig en artikkel, hvor de hadde sporet opp og intervjuet tidligere ph.d.-kandidater fra Universitetet i Bergen[5]. Av ph.d.-kandidatene fra Universitetet i Bergen som disputerte i perioden 2016 til 2019, og deltok i spørreundersøkelsen, var 99 prosent sysselsatt etter disputas, og hadde i gjennomsnitt vært i relevant arbeid 86 prosent av tiden. 35 prosent av kandidatene var tilsatt i universitets- og høgskolesektoren, 13 prosent i instituttsektoren og 18 prosent ved et universitetssykehus. Her har de imidlertid ikke skilt mellom de som er tilsatt i Norge og de som er i utlandet, slik at resultatene ikke er helt sammenlignbare med de vi finner i monitoren.

I figur 3.4u ser vi nærmere på hvor det har blitt av kandidater som ble tatt opp ved landets universiteter, som her også omfatter innfusjonerte enheter, i perioden 2005 til 2017, og som hadde disputert per 2023. De tre nyeste universitetene, OsloMet, Universitetet i Sørøst-Norge og Nord Universitet, hadde høyest andel av ph.d.-kandidater som er tilsatt ved universiteter og høgskoler i 2023. Disse tre universitetene var alle i prosess for å søke om universitetsstatus i perioden som omfattes av figuren, og jobbet med å bygge opp sin forskerkompetanse. Mange av ph.d.-kandidatene var allerede ansatt ved institusjonene i andre stillinger, og tok doktorgrad som en del av institusjonens kompetansebygging. Andre ble tilsatt i fagmiljøene etter ferdig doktorgrad for å øke doktorgradsandelen. Lavest andel som går til universiteter og høgskoler hadde NMBU, NTNU og Universitetet i Oslo.

Høyest andel kandidater som jobber i instituttsektoren hadde NMBU, NTNU, Universitetet i Oslo og Universitetet i Tromsø. NMBU har en stor randsone på campus Ås med forskningsinstitutter som NIBIO, NOFIMA og Veterinærinstituttet. NTNU har et nært samarbeid med SINTEF. I tillegg holder forskningsinstitutter som NINA, RURALIS og NTNU Samfunnsforskning AS til i Trondheim. I Tromsø holder Polarinstituttet, NOFIMA og NORCE til. I omlandet til Universitetet i Oslo, både i Oslo og på Kjeller, er det mange store forskningsinstitutter, herunder SINTEF Oslo, IFE, CICERO, Institutt for samfunnsforskning, Fafo, TØI, NIFU, NUPI og PRIO med flere. OsloMet, som også ligger i Oslo, har derimot en av de laveste andelene av ferdige ph.d.-kandidater i instituttsektoren. Dette har sannsynligvis sammenheng med fagprofilen til institusjonens forskerutdanning

Figur 3.4u Arbeidssted i 2023 for ph.d.-kandidater tatt opp mellom 2005 og 2017 og som har disputert ved et norsk universitet etter kreerende institusjon.

Kilde: SSB, Forskerpersonale

Ikke overraskende er det de fire universitetene med legeutdanning som har de høyeste andelene ferdige kandidater som går til helseforetakene. Mange av ph.d.-kandidatene innenfor medisin er leger som allerede er ansatt ved universitetssykehusene, og som avlegger doktorgrad som ledd i sin spesialisering til overlege. Det er ikke lenger et krav at man har doktorgrad for å bli overlege ved et universitetssykehus, men de fleste tar graden likevel.

Andelen ferdige ph.d.-kandidater som jobber i næringslivet og offentlig sektor er ikke overraskende høyest ved NTNU (42 prosent), som har mange ph.d.-kandidater innenfor teknologiske fag. Universitetet i Sørøst-Norge har samme andel ph.d.-kandidater sysselsatt i næringslivet/offentlig sektor som NTNU. Universitetet har blant annet et nært samarbeid med teknologimiljøene på Kongsberg. Dernest følger Universitetet i Oslo med i underkant av 40 prosent ferdige ph.d.-kandidater som er sysselsatt i Norge utenfor akademia. Lavest andel ph.d.-kandidater sysselsatt i Norge utenfor akademia hadde Universitetet i Bergen og OsloMet, begge med 31 prosent.

Ser vi på de som ikke er sysselsatt i Norge, finner vi at OsloMet hadde den laveste andelen i denne gruppen. OsloMet har også den laveste andelen ikke-norske ph.d.-kandidater i utvalget. Nest lavest andel som ikke er sysselsatt i Norge finner vi for ferdige ph.d.-kandidater fra Nord Universitet og Universitetet i Tromsø. Høyest andel ikke-sysselsatte i Norge hadde NMBU og Universitetet i Bergen.

Noter:

[1] Se for eksempel UiO: https://www.uio.no/om/regelverk/forskning/forskerutdanning/phdforskr.html, OsloMet: https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2024-09-17-2297, NTNU: https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2018-12-05-1878  

[2] https://www.khrono.no/du-er-ubrukelig-det-er-ingen-her-som-liker-deg-stipendiater-forteller-om-hvorfor-de-byttet-veileder/988361

[3] Det har vært flere kronikker i media, som Khrono og Forskerforum, om stipendiatenes utfordringer. Se for eksempel https://www.khrono.no/professor-om-psykisk-helse-i-akademia-gratende-stipendiater-er-vanligere-enn-ikke-gratende/678751 (2022), https://www.khrono.no/om-apenhet-rundt-psykisk-helse-hos-stipendiater/643325 (2021)  

[4] Sosialforsikring, eller sosialtrygd, er et fellesbegrep for offentlige stønadsordninger som har til hovedformål å sikre befolkningen inntekter ved sykdom, arbeidsløshet, tap av forsørger, uførhet, alderdom med mer. Kategorien gjelder ansatte som jobber med slike støtteordninger. 

[5] https://www.forskerforum.no/etter-doktorgraden/