Indikatorrapporten

I dette kapittelet ser vi nærmere på to ulike aspekter ved utdanning og arbeidsmarked. Aller først benyttes tall fra Kandidatundersøkelsen til å belyse arbeidssituasjonen for høyt utdannede med utgangspunkt i deres vurderinger av utdanningens arbeidslivsrelevans, og samsvaret mellom egen kompetanse og arbeidssituasjon. Analysene viser at nyutdannede kandidaters tilfredshet med utdanningens arbeidslivsrelevans varierer betydelig mellom fagfelt; jurister og medisinere er mest fornøyde, mens pedagoger er minst fornøyde. Overgangen til arbeidslivet har vært vanskeligere enn forventet for over en tredjedel av kandidatene, og andelen med samlet mistilpasning – inkludert arbeidsledighet og jobb som ikke samsvarer med utdanning – har økt fra 2021 til 2023, særlig blant samfunnsvitere. Dernest vender vi blikket mot arbeidsgiverne, og ser på endringer over tid i hva slags utdanningsnivå som preger ulike næringer. Analysene her viser at det er store variasjoner mellom næringer i utdanningsnivå, men at nesten samtlige næringer har en høyere andel ansatte med høyere utdanning i 2021 sammenlignet med 2015. Veksten i antall arbeidstakere i samme periode med doktorgrad er særlig sterk innen undervisning, forretningsmessig tjenesteyting og helse- og sosialtjenester.

Overgangen fra utdanning til arbeid

Siden 1972 har NIFU gjennomført Kandidatundersøkelsen, som er en nasjonal spørreundersøkelse som måler overgangen til arbeidsmarkedet for høyt utdannede. Annethvert år i november sendes undersøkelsen ut til personer som fullførte en mastergrad eller tilsvarende i vårsemesteret. Undersøkelsen gjøres på oppdrag for Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse.

Relevansen av utdanninger for arbeidslivet er et viktig tema på den politiske dagsordenen. Universiteter og høyskoler har et betydelig samfunnsansvar for å utdanne kandidater som oppfyller arbeidslivets kompetansekrav (Kunnskapsdepartementet 2021). Kandidatundersøkelsen som NIFU gjennomfører, er godt egnet til å fange opp dette. Undersøkelsen kartlegger blant annet hvorvidt nyutdannede får jobb som samsvarer med deres kvalifikasjoner og fanger opp konjunkturendringer. I tillegg måler undersøkelsen hvordan de nyutdannede vurderer ulike aspekter ved utdanningen. Alle norske høyere utdanningsinstitusjoner inviteres til å delta i undersøkelsen. Det er kun Handelshøyskolen BI som eksplisitt ikke ønsker å delta. Kandidatundersøkelsen hadde en svarprosent på 30 i 2023, og ble distribuert til i alt 15 126 personer, hvorav 4 666 responderte. Mer informasjon om undersøkelsen og gjennomføring er tilgjengelig i undersøkelsens dokumentasjonsnotat (Eide et al. 2024).

Her presenterer vi et utvalg av analysene fra 2023-undersøkelsen med oppdaterte tidsserier (fra perioden 2011–2023). Flere resultater og tolkninger kan leses i sin helhet i Kandidatundersøkelsens hovedrapport (se Ballo m.fl. 2024). Nærmere presisering av definisjoner, og informasjon om datainnsamling finnes i undersøkelsens dokumentasjonsnotat (Eide et al. 2024).    

Tilfredshet med studiets arbeidslivsrelevans

Omtrent et halvt år etter uteksaminering ble kandidatene spurt om hvordan de vurderte studiets arbeidslivsrelevans. I figur 3.5a presenteres tilfredshet med studiets arbeidslivsrelevans etter fagfelt. Jurister og medisinutdannede er mest positive, hvor to av tre er svært fornøyde.

Blant kandidater innen humaniora og samfunnsvitenskap er andelen som er svært fornøyde med arbeidslivsrelevansen lavere. Dersom vi slår sammen både de svært fornøyde og de litt fornøyde, ser vi at to tredjedeler av disse kandidatene har en positiv vurdering. Den minst tilfredse gruppen er pedagogene. Bare én av fem pedagoger er svært fornøyde, og omtrent tre av ti er misfornøyde. Dette kan virke oppsiktsvekkende, gitt at kategorien inneholder lærere som utdanner seg til et spesifikt yrke. Funnet er imidlertid i samsvar med tidligere forskning som har vist at nyutdannede lærere ofte opplever et «praksissjokk» (Caspersen & Raaen, 2014). Funn fra Arbeidsgiverundersøkelsen 2017 (som inkluderte fireårig lærerutdanning) kan tyde på at lærere ikke nødvendigvis er tilstrekkelig yrkesforberedt. Mens arbeidsgivere gir de nyutdannede høy score på evne til å undervise, arbeide selvstendig og med andre, og tilegne seg ny kunnskap, vurderes de som noe svakere på klasseledelse og forståelse av skolens oppgaver (Støren et al. 2019).

Figur 3.5a Vurdering av utdanningens arbeidslivsrelevans etter fagfelt. 2023-kullet. Prosent.

For å forstå hvilke faktorer som bidrar til kandidatenes vurderinger av utdanningens arbeidslivsrelevans gjennomførte vi en regresjonsanalyse på respondenter fra både 2021 og 2023 (N = 5980) (se Ballo et al. 2024:61). Regresjonsanalysen inkluderte bakgrunnsvariablene alder, kjønn, fagfelt, hovedkarakter fra studiet og år for undersøkelsen. Resultatene viste at det ikke er noen statistisk signifikant forskjell mellom menn og kvinner i vurderingen av studiets arbeidslivsrelevans. Eldre studenter vurderer utdanningen som mer relevant enn yngre studenter. Karakterer har en positiv sammenheng med opplevelsen av studiets arbeidslivsrelevans, og vi finner ingen endring mellom 2021 og 2023.

Kandidater fra humanistiske og estetiske fag er sammen med pedagogene, idretts- og samfunnsviterne de som er minst tilfredse med studiets arbeidslivsrelevans, sammenlignet med øvrige fagfelt. Vi fant de samme tendensene i de deskriptive analysene over, og funnet står seg altså når vi også tar hensyn til variasjonen i individuelle bakgrunnsfaktorer.

Forventninger til arbeidslivet

Et spørsmål som ble tatt med i Kandidatundersøkelsen for første gang i 2023 handlet om kandidatenes forventninger til overgangen til arbeidsmarkedet: «Sammenlignet med forventningene du hadde som student, hvor lett eller vanskelig har det vært å finne arbeid i samsvar med din kompetanse?». Drøyt én tredjedel rapporterte at overgangen har vært vanskeligere enn forventet, omtrent like mange at den har vært som forventet, mens én av fire mente overgangen var enklere enn antatt. Figur 3.5b viser at det er til dels store forskjeller mellom fagfelt.

Figur 3.5b Hvor lett eller vanskelig det har vært å finne arbeid i samsvar med kompetansen. Prosent.

Natur- og realfag, samfunnsfag, og humanistiske og estetiske fag har høyest andel kandidater som rapporterer at overgangen var vanskeligere enn forventet  Dette er de samme fagfeltene som også viser høyest grad av mistilpasning, som vi skal se i neste avsnitt. Det finnes ulike former for mistilpasning. Samlet mistilpasning er summen av arbeidsledige, undersysselsatte og innholdsmistilpassede.

Arbeidsledighet og annen mistilpasning

Det er flere faktorer som påvirker i hvilken grad kandidatene finner relevant arbeid etter fullført mastergrad. Både fagfelt og konjunkturer er blant disse. Figur 3.5c viser en oversikt over endringer over tid i ulike mål på arbeidsmarkedstilpasning: arbeidsledighet, innholdsmistilpasning, undersysselsetting og samlet mistilpasning.  

Figur 3.5c Andel mistilpassede 2011–2023. Prosent med konfidensintervaller.

De heltrukne linjene i figuren viser utviklingen i andelen mistilpassede over tid, mens skyggene viser usikkerhetsmarginen (konfidensintervall på 95 prosent). Større konfidensintervall indikerer større usikkerhet rundt gjennomsnittet, for eksempel fordi kandidatene er mer forskjellige eller fordi det er en mindre gruppe som er grunnlag for beregningen.

Andelen arbeidsledige økte noe fra 2021 til 2023. Fra et lavt nivå på 5,2 prosent i 2021, ser vi at den overordnede ledigheten blant nyutdannede har økt med 1,2 prosentpoeng til 6,4 prosent i 2023 (rød linje). Endringen er statistisk signifikant. Arbeidsledigheten var likevel lavere i 2023 enn i store deler av perioden mellom 2011 og 2023.

Undersysselsetting er definert som ufrivillig deltidsarbeid (turkis linje). Utviklingen over tid følger utviklingen i arbeidsledighet, men på et lavere nivå. Innholdsmistilpasning kalles også gjerne horisontal mismatch, og handler om andelen som opplever manglende samsvar mellom innholdet i utdanningen og jobben (grå linje). Utviklingen i nivået på innholdsmistilpasning følger omtrent samme trend som arbeidsledighet og undersysselsetting. Vi ser imidlertid et hopp fra 2021 til 2023, da andelen økte med 3,3 prosentpoeng til 15,5 prosent. Dette er det høyeste nivået for hele perioden fra 2011. Samlet mistilpasning (gul linje) er drøyt fire prosentpoeng høyere i 2023 enn i 2021. Den er likevel lavere enn gjennomsnittet for perioden fra 2011.

Figur 3.5d. Andel mistilpassede i ulike fagfelt 2011–2023. Prosent.

I figur 3.5d ser vi andelen mistilpassede innenfor de ulike fagfeltene i perioden 2011–2023. Økningen i prosentpoeng var størst for mastere i samfunnsvitenskapelige fag, fra 24 prosent i 2021 til 36 prosent 2023.

Endringer i norsk arbeidsmarkedsdynamikk: Økning i høyt utdannede ansatte i alle næringer

I løpet av de siste to tiårene har Norges økonomi blitt mer kunnskapsintensiv. Dette skiftet tydeliggjøres i økningen av arbeidstakere med høyere utdanning på tvers av næringer. I år 2000 hadde omtrent 30 prosent av norske arbeidstakere høyere utdanning. I 2021 hadde denne andelen steget til 47 prosent.

På 2000-tallet økte andelen arbeidstakere med høyere utdanning i de fleste næringer. De kunnskapsintensive sektorene lå langt fremme her. I undervisning for eksempel, hadde omtrent 69 prosent av arbeidsmassen en bachelorgrad eller høyere i år 2000, og andelen økte til 75 prosent i 2008 (figur 3.5e). Innen offentlig administrasjon og forsvar økte andelen høyt utdannede fra 47 til 52 prosent i samme tidsrom. Innen forretningsmessig tjenesteyting (f.eks. forskning, konsulentvirksomhet, revisjon og advokatbyråer) har utviklingen i samme retning vært kraftig, fra 41 til 61 prosent. Innen finansiering og forsikring økte andelen med høyere utdanning fra 35 til 48 prosent i perioden 2000–2008.  Innen informasjon og kommunikasjon har det vært en kraftig vekst i andelen arbeidstakere med høyere utdanning (fra 38 til 57 prosent), i takt med samfunnets økende bruk av IKT-tjenester. Dette står i kontrast til utviklingen i flere arbeidsintensive næringer, hvor eksempelvis bergverksdrift og utvinning bare hadde en liten økning (fra 34 til 37 prosent), mens andre som jordbruk, skogbruk og fiske, transport og lagring, og bygge- og anleggsvirksomhet hadde noe nedgang.

De siste årene (2015–2021) har trenden med økt innslag av høyere utdanning fortsatt på tvers av nesten alle næringer (figur 3.5e). I 2021 hadde de kunnskapsintensive sektorene den høyeste andelen arbeidstakere med høyere utdanning. Undervisningssektoren troner på toppen. Omtrent 77 prosent av undervisnings- og akademisk ansatte hadde høyere utdanning i 2015, og i 2021 var andelen gått opp til 87 prosent. Denne vedvarende økningen illustrerer de siste regjeringenes forpliktelse til å øke utdanningskvalitet og profesjonalitet gjennom livslang læring og videreutdanning. Økningen kan også knyttes til reformer som Kvalitetsreformen fra 2003, som utvidet tilgangen til høyere utdanning, med etableringen av nye universiteter og standardiseringen av doktorgradsutdanningen. Tett opptil undervisningssektoren følger forretningsmessig tjenesteyting, der andelen ansatte med høyere utdanning økte fra 67 til 83 prosent i samme periode. Innen informasjon og kommunikasjon var det en tilsvarende økning, fra 63 til 85 prosent. En av de mest drastiske økningene skjedde innenfor finansiering og forsikring, der andelen økte fra 59 til 73 prosent mellom 2015 og 2021. Denne bølgen oppstod i kjølvannet av finanskrisen i 2008, som førte til strengere reguleringer og mer komplekse finansprodukter, hvilket økte etterspørselen etter fagfolk med høyere utdanning. I denne sektoren har det også skjedd store endringer mht. bruk av teknologi/automatisering som har redusert behovet for arbeidstakere med lavere utdanning. Samtidig har utviklingen gått sakte for tradisjonelle, arbeidskrevende næringer sammenlignet med andre sektorer når det gjelder andelen arbeidstakere med universitetsutdanning, selv om det også her har vært en viss økning. Innenfor bygg- og anleggsvirksomhet for eksempel, var det en beskjeden økning fra 12 prosent i 2015 til 16 prosent i 2021. De fleste ansatte i bygg og anlegg utdannes fortsatt gjennom yrkesfaglige programmer og går i lære hos bedrifter. I transport og lagringsindustrien økte andelen fra 16 til 19 prosent, uten at dataene våre kan konkludere om det skyldes en gradvis kompetanseheving eller om det dreier seg om et generelt høyere utdanningsnivå i befolkningen uavhengig av industriens behov.  Den samme trenden ser vi innenfor overnattings- og serveringsvirksomhet der andelen arbeidstakere med høyere utdanning økte fra 19 prosent i 2015 til 25 prosent i 2021. Dette er høyere enn for to tiår siden, men er en relativt lav andel sammenlignet med de andre tjenesteytingssektorene som teknisk tjenesteyting og eiendomsdrift. Andelen med høyere utdanning i bergverksdrift og utvinning var relativt høy ved starten av 2000-tallet og økte noe fram mot 2015. Etter dette har andelen holdt seg stabil, med rundt 41 prosent i både 2015 og 2021. Dette illustrerer den vedvarende moderniseringen av olje, gass og gruvedrift, ettersom disse industriene tar i bruk avansert teknologi og strengere miljø- og sikkerhetsmessige standarder.

Figur 3.5e Andel arbeidstakere med høyere utdanning, etter næring. 2000 og 2008 (panel 1), 2015 og 2021 (panel 2).

Utdanningssammensetningen blant arbeidstakere med høyere utdanning varierer også stort mellom industrier. I 2021 hadde 30 prosent av alle ansatte en bachelorgrad som sin høyeste fullførte utdanning, 16 prosent av ansatte som hadde master som høyeste grad, og to prosent doktorgrad.

Noen tjenesteytende næringer har høy konsentrasjon av ansatte med bachelorgrad. For eksempel hadde 51 prosent av ansatte innen undervisning bachelorgrad som høyeste utdanning i 2021 (figur 3.5f). Dette er imidlertid ikke overraskende, ettersom mange lærere tidligere tok en tre- eller fireårig lærerutdanning. Informasjons- og kommunikasjonsnæringen har også mange ansatte med bachelorgrad som høyeste utdanning, omtrent 53 prosent av arbeidsmassen. I finansierings- og forsikringsbransjen og innen helse- og sosialtjenester er tallet omtrent likt (47 prosent). Til forskjell har arbeidsintensive næringer en mye lavere andel bachelorutdannede. Eksempelvis er andelene innenfor industri (16 prosent), transport og lagring (14 prosent) og bygge- og anleggsvirksomhet (12 prosent) relativt lave.

Figur 3.5f Andel arbeidstakere med høyere utdanning fordelt på utdanningsnivå, etter næring. 2021.

Tilsvarende er også ansatte med mastergrad som høyeste utdanning konsentrert innenfor spesifikke næringer. I 2021 var det flest arbeidstakere med mastergrad innenfor kunnskapsintensive sektorer. Omtrent 40 prosent av arbeidere innenfor forretningsmessig tjenesteyting hadde en mastergrad som sin høyeste utdanning. Informasjons- og kommunikasjonssektoren hadde også en høy andel ansatte med mastergrad, omtrent 30 prosent. Videre hadde offentlig administrasjon og forsvar omtrent 28 prosent ansatte med mastergrad, og finansiering og forsikring hadde rundt 24 prosent ansatte med mastergrad. Også bergverksdrift og utvinningssektoren har en betydelig andel ansatte med mastergrad (21 prosent). På den andre siden er det mange sektorer som kun har en liten andel ansatte med mastergrad. Helse- og sosialtjenestesektoren for eksempel, regnes for å være en høyt utdannet sektor, men hadde i 2021 kun 11 prosent ansatte med mastergrad. I tillegg har næringer som varehandel og reparasjon av motorvogner, overnattings- og serveringsvirksomhet, bygge- og anleggsvirksomhet, transport og lagring, jordbruk, skogbruk og fiske og industri, mellom fire og åtte prosent ansatte med mastergrad.

Ansatte med doktorgrad er en liten men voksende del av arbeidsmassen. Disse arbeiderne er stort sett konsentrert innenfor spesialiserte, kunnskapsintensive og forskningsdrevne sektorer. I løpet av perioden vi ser på har antallet i denne gruppen økt konsekvent på tvers av alle næringer. I 2000 var antallet ansatte med en doktorgrad over 12 500, mens det i 2021 hadde økt til over 35 000 (figur 3.5g).

Figur 3.5g Antall arbeidstakere med doktorgrad etter næring. 2000 og 2008 (panel 1), 2015 og 2021 (panel 2).

Undervisningssektoren (som inkluderer universiteter og høyskoler) hadde den høyeste andelen arbeidstakere med doktorgrad, og har også vært gjenstand for en sterk vekst. I 2000 var omtrent 4200 arbeidstakere med doktorgrad ansatt i undervisningssektoren, og i 2008 hadde dette økt til omtrent 6700 (figur 3.5g), dvs. en økning på 60 prosent, som var langt høyere enn veksten i antall ansatte i sektoren totalt: i perioden steg antall ansatte fra litt over 180 000 til nesten 195 000, noe som representerer en økning på 8 prosent. En annen betydelig økning skjedde i næringen forretningsmessig tjenesteyting. Antallet ansatte med doktorgrad økte her fra litt over 3400 i år 2000 til rundt 4000 i 2008. Dette illustrerer at private foretak, spesielt innenfor konsulentvirksomhet, forskning og utvikling, og ingeniørvirksomhet, i økende grad ansetter doktorander for å støtte innovasjon og tilby spesialisert ekspertise. Helse- og sosialtjenestesektoren opplevde også en økning i antallet arbeidstakere med doktorgrad, fra omtrent 1700 til over 2300 i den samme perioden. Andre næringer har også vært gjenstand for en økning i antall arbeidstakere med doktorgrad, men fra et lavere utgangspunkt. Innenfor industrisektoren økte antallet doktorander fra nesten 700 til over 1000, mens innen bergverksdrift og utvinning økte antallet fra omtrent 500 til 631. Bygge- og anleggsvirksomhet, varehandel og reparasjon av motorvogner og overnattings- og serveringsvirksomhet har derimot minimal vekst i ansatte med doktorgrad. Dette illustrerer at disse næringene i liten grad er avhengige av avansert forskning og vitenskapelig ekspertise på høyt nivå.

Det totale antallet arbeidstakere med doktorgrad har fortsatt å øke de siste årene (2015-2021). Undervisningssektoren er fremdeles næringen med den største gruppen. I 2015 jobbet det over 10 000 ansatte med doktorgrad i undervisningssektoren, og i 2021 hadde dette tallet vokst til nesten 14 500 (figur 3.5g). Det innebærer en vekst på omtrent 50 prosent, som er langt høyere enn veksten i antall ansatte totalt for sektoren: 14 prosent (fra omlag 201 000 til nesten 230 000 ansatte.

Forretningsmessig tjenesteyting er næringen med det nest største antallet doktorgrader. Her vokste antallet fra litt over 6400 ansatte med doktorgrad i 2015 til omtrent 7450 i 2021. Dette signaliserer at forskningsinstitutter, privat FoU-virksomhet og konsulentbransjen fortsetter å ansette folk med doktorgrad. Helse- og sosialtjenester gjorde også et betydelig hopp, fra rundt 4100 ansatte med doktorgrad i 2015 til om lag 6245 i 2021. Andre sektorer har også opplevd en økning i antall doktorgrader i arbeidsmassen, eksempelvis industrisektoren, der antallet gikk fra 1691 doktorander i 2015 til 1846 i 2021, og fra 1382 til 1618 ansatte med doktorgrad i bergverksdrift og utvinning.

Oppsummert har andelen høyt utdannede arbeidstakere i Norge økt betydelig. Kunnskapsdrevne sektorer som undervisning, helse- og sosialtjenester, forretningsmessig tjenesteyting og informasjon og kommunikasjon driver denne utviklingen. Sektorer som bergverksdrift og utvinning og industri har også i økende grad behov for mer avansert ekspertise, drevet av digitalisering og utfordringer rundt bærekraft. Likevel har tradisjonelle, arbeidskrevende næringer fortsatt en mye lavere andel ansatte med universitetsutdanning, selv om det har skjedd en økning også her.