Indikatorrapporten

Beskyttelse av IPR i Norge

IPR har siden årtusenskiftet stått sentralt i innovasjonspolitikken. Det norske IPR-systemet er i denne perioden blitt tettere integrert med Europa, særlig på patentområdet der Norge ble fullverdig medlem av den europeiske patentkonvensjonen (EPC) i 2008. Norge deltar også i de felles registreringssystemene for varemerker og design i EU, administrert av EUIPO (European Union Intellectual Property Office), som er EUs organ for kjennetegnsrettigheter.

Siden 2000 har Patentstyret mottatt om lag 550.000 IPR-søknader (leveransedato mellom 2000–2024). De er fordelt på varemerker (388.000), patenter (140.000) og design (25.000). Dette delkapittelet ser nærmere på bruk av disse rettighetstypene. Dersom søknader som er trukket, ugyldige eller døde fraregnes, så er det samlede antall søknader rundt 450.000.

Figur 5.1a viser utviklingen fra 2000 til 2024 i IPR-søknader med gyldighet i Norge. Kolonnene (venstre akse) viser totalt antall søknader per kvartal, fordelt på patenter, varemerker og design. Linjene (høyre akse) viser rullerende gjennomsnitt (over 3 kvartaler) for søknader med norsk medvirkning for hver rettighetstype. Figuren inkluderer både nasjonale søknader og internasjonale søknader. Merk at utviklingen påvirkes av Norges tiltredelse til den europeiske patentkonvensjonen (EPC) i 2008, som førte til en økning i patentsøknader via EPO, særlig fra utenlandske aktører (se også nedenfor under patentering). Signaturfigur S5 viser de samme dataene per år, uten rullerende gjennomsnitt.

Figur 5.1a IPR-søknader i Norge per kvartal. Totalt antall søknader (kolonner) og vektet¹ antall søknader med minst én norsk aktør (linjer). Rullerende gjennomsnitt over 9 måneder. 2000–2024.²

¹ Se metodedelen om fraksjonstelling for beskrivelse av hvordan antallet er vektet.

² Figuren er et stablet søylediagram som viser antall søknader i Norge per kvartal, fordelt på rettighetstype (patent, varemerke og design), samt linjer som viser søknader med norsk aktør. Datagrunnlaget omfatter publiserte saker etter leveransedato. I tillegg er upubliserte patentsøknader tatt med fra de siste 3 årene (2022–2024). For å få så komplette data som mulig bygger datagrunnlaget på upubliserte patentsøknader innlevert i perioden 2021 til og med mars 2025. Årsaken er at søknader går gjennom et behandlingsløp, hvor publiserings- og behandlingstid er forskjellig fra sak til sak og derfor må upubliserte søknader på begge sider av en gitt tidsperiode være en del av datagrunnlaget for å få så komplette data som mulig. Figuren inkluderer aktive, innvilgede, avsluttede og utløpte saker. Figuren ekskluderer dermed søknader som er trukket eller ugyldige, samt søknader som ble levert før 2022 men ennå ikke var publisert (som antas for å være døde).

Kilde: Patentstyret, sammenstilt av NIFU

Et sentralt trekk ved IPR-bruk i Norge gjelder fordeling mellom norske og utenlandske søkere. Det tradisjonelle bildet – at utenlandske aktører står for brorparten av IPR-søknader i Norge – har holdt seg. Norske aktører, vist med linjer i figur 5.1a, står for en mindre andel: om lag 20 prosent av patentsøknadene, 22 prosent av varemerkesøknadene og 25 prosent av designsøknadene når vi ser perioden 2000–2024 under ett.

Figur 5.1a viser at det totale antall saker varierer fra en bunn på rundt 3.500 i kvartalet i perioden 2003–2005 til en topp på rundt 5.500 i kvartalet i 2015. Årlig er det laveste antall saker 13.000 i år 2003 og med en topp på 22.000 saker i år 2015, se også signaturfigur S5. IPR-søknader fra norske aktører økte fra en bunn på om lag 650 i kvartalet i perioden 2003–2005 til en foreløpig topp på rundt 1.000 i kvartalet i 2021, hvor oppgangen nok til dels skyldtes oppsparte søknader under pandemien. Bunnen i perioden 2003–2005 er drevet av et lavere antall saker innen varemerker, mens toppen i 2021 drives av både varemerker og patenter.

Det er verdt å understreke at overgangen i patentsøknader fra 2008 (rød kolonne) henger sammen med Norges tilknytning til det europeiske patentsystemet. Nedgangen mot slutten av tidsserien må tolkes med varsomhet, da mange europeiske patenter (EP-patenter) først registreres i Norge flere år (typisk 5–8 år) etter innlevering og meddelelse hos European Patent Office, og enkelte utenlandske patenter ikke vedlikeholdes over hele verneperioden. Dette gir et systematisk etterslep i norsk statistikk (se metodekapittel 9.6).

Varemerker viser størst variasjon i perioden.  En viktig grunn er at varemerkesøknader er en mer  konjunkturfølsom indikator. Figuren viser at utviklingen i varemerkesøknader har vært preget av fire økonomiske kriser siden 2000, både som årstall og rullerende gjennomsnitt per kvartal. Den skiller mellom søknader levert av norske aktører (linjen) og totalantall søknader levert i Norge (søyle), hvor de fleste av sistnevnte stammer fra utenlandske selskaper.

Perioden som helhet viser en moderat økning i varemerkeaktiviteten. Totalt antall varemerkesøknader innlevert i Norge økte med om lag 7 prosent fra startåret til 2024, mens søknader levert av norske aktører økte med snaut 11 prosent. Men betydelige svingninger skjuler seg bak denne økningen. Variasjonen finner vi særlig i forkant og etterkant både av IT-boblen (2000–2002), finanskrisen (2008–2009), oljeprisfallet (2014–2016), og Covid-19-pandemien (2020). Varemerkesøknader fra norske aktører er mer stabil enn for populasjonen som helhet, men likevel med noe variasjon. Etter et høyt nivå rundt år 2000 kom en lengre periode med lavere aktivitet, og det tok om lag 15 år å nå opp igjen til nivået fra begynnelsen av perioden.

Du kan lese mer om varemerker som innovasjonsindikator i dette dypdykket:

I det videre ser vi nærmere på søknader om IPR-beskyttelse med gyldighet i Norge kun fra norske aktører. Det vil si at vi begrenser oss til å se på søknader som har minst én eier med adresse i Norge.

Hva søker norske aktører IPR-beskyttelse av?

IPR-klassifisering er detaljert og endres over tid. For å gi et oversiktlig bilde har vi aggregert klassene til tematiske kategorier som viser hvilke områder norske aktører bruker de tre IPR-typene på. Figur 5.1b viser fordelingen av norske IPR-søknader på disse kategoriene og rettighetstypene i perioden 2000–2024 og omfatter om lag 109.000 saker. Kategoriene bygger på internasjonale klassifikasjonssystemer: IPC for patenter, Nice for varemerker og Locarno for design.

Figur 5.1b IPR-søknader fra norske aktører etter tematisk kategori og rettighetstype¹, vektet etter to ulike perspektiver². 2000–2024.

¹ Klassifiseringen er basert på internasjonale klassifikasjonssystemer: IPC/CPC-klasser for patenter (tekniske områder), Nice-klasser for varemerker (varer og tjenester), og Locarno-klasser for design (produktgrupper). Disse er aggregert til overordnede tematiske kategorier. Prosentandelene er beregnet med fraksjonstelling: For teknologiperspektivet er søknader som tilhører flere kategorier vektet proporsjonalt etter hvor mange ganger de er klassifisert i ulike klasser. Klassene aggregeres deretter til overordnede tematiske kategorier. Mens for søkerperspektivet så fordeles en enhet likt mellom dem om det er flere søkere. Se også metodedelen for ytterlig informasjon om vekting.

² Teknologiperspektivet svarer på spørsmålet «Hvordan fordeler den samlede teknologiske profilen seg når overlapp deles proporsjonalt?» og søkerperspektivet svarer på spørsmålet «Hvor stor andel av alle norske søknader berører denne sektoren?»

Kilde: Datagrunnlaget fra Patentstyret, sammenstilt av NIFU

Varemerkesøknader fra norske aktører viser bred spredning, men med tyngdepunkt på tjenesteyting og forbruksvarer. Om lag 23.000 søknader med norsk medvirkning dekker tjenesteyting i større eller mindre grad, noe som tilsvarer rundt 60 prosent av alle norske varemerkesøknader. Tar vi hensyn til at noen søknader treffer mer enn én kategori, og vekter hver kategori omvendt proporsjonalt med antall kategorier søknaden treffer, utgjør tjenesteyting omtrent 35 prosent av søknadene. I tillegg til forbruksvarer (cirka 47 prosent av sakene, eller 30 prosent av vektet total), søker norske aktører varemerker i betydelig grad innenfor industri og produksjon (9.800 saker) og teknologi og kommunikasjon (9.470 saker), men også helse og velferd (4.660 saker).

Patentsøknader fra norske aktører har en annen profil og knyttes tettere opp mot industri og teknologier, særlig med høy kapitalintensitet. Flest norske patentsøknader i perioden 2000–2024 var det innenfor maskinteknikk med om lag 3.400 saker (vektet 2.600), noe som tilsvarer drøyt 46 prosent av sakene eller 35 prosent av den vektede totalen. Offshore-konstruksjoner og skipsbygging gjemmer seg bak «andre områder» som totalt står for ytterligere 3.000 saker, mens instrumenter og elektroteknikk utgjør nærmere 2.200 norske saker til sammen.

For design er møbler og interiør den klart største kategorien, etterfulgt av forbruksvarer.

Dette viser at norske aktører beskytter kjennetegnsrettigheter mest når det gjelder tjenesteyting og forbruk, men at varer  også har en tydelig posisjon, for eksempel når det gjelder møbler (for design) og industri og produksjon (for varemerker). Se tabellene om design- og varemerkeklassifiseringer i metodevedlegg 9.6.

Hvor hører norske aktører som søker IPR-beskyttelse til?

Innovasjonsaktivitet i Norge har en klar geografisk dimensjon. Ved å koble norske IPR-søkeres adresser opp mot SSBs sentralitetsindeks får vi fram et geografisk bilde av hvordan de ulike typene immaterielle rettigheter fordeles mellom sentrale og mindre sentrale strøk. Figur 5.1c illustrerer sammenhengen mellom ulike typer regioner og hvem som søker etter patent-, design-, og varemerkebeskyttelse for 25-årsperioden 2000–2024.

Figur 5.1c Vektet antall IPR-søknader fra norske aktører etter sentralitetsklasse og rettighetstype.¹ 2000–2024.

¹ IPR-søknader er gruppert etter sentralitetsklasse (SSB 2018) og IPR-type. Se også metodedel. Ikke alle søknader kan kategoriseres etter sentralitetsindeksen.

Kilde: Datagrunnlaget fra Patentstyret, sammenstilt av NIFU

IPR er ikke overraskende sterkt konsentrert i sentrale områder, men mønstrene varierer mellom rettighetstyper. For varemerker er det særlig Oslo-området (cirka 39.000 søknader) og større byer og omland som Bergen, Trondheim og Stavanger (cirka 21.400 søknader) som dominerer. Dette er naturlig, da varemerker er tett knyttet til konsumentsektoren og kommersielle sentre.

Patenter har en mer diversifisert geografisk profil. Tyngdepunktet ligger i større byer og omland, med rundt 4.800 søknader, mens Oslo-området her kommer på en andreplass med 3.476 søknader. Også mellomstore byer og omland, med sentre som Tromsø, Bodø og Ålesund, bidrar. Patenteringsaktivitet påvirkes av faktorer som universiteter (for eksempel Trondheim og Tromsø) og industri (for eksempel Haugesund, Mo i Rana og Elverum), ikke bare befolkningsstørrelse.

Design følger et lignende mønster som varemerker, men med lavere volum og noe bredere spredning. Her er Oslo-området størst, mens det er om lag samme antall søknader fra større byer og omland og mellomstore byer og omland. Aktiviteten i de minst sentrale områdene er svært lav for alle rettighetstyper.

Det er viktig å presisere at innovasjonsaktiviteten som IPR-rettighetene prøver å beskytte reflekterer sammenhengen mellom hvor økonomiske aktører er lokalisert, hvor mye relatert aktivitet som skjer innen ulike næringer (for eksempel oljevirksomhet) og hvor mye nyskaping som springer ut av denne økonomiske aktiviteten.

Design- og varemerkesøknader fra norske aktører

Kjennetegnsrett omfatter varemerker og design, som vi hittil har sett på hver for seg. Varemerker beskytter merkeidentitet mens design beskytter særlig produkters utseende. Figur 5.1c over viser at det særlig er aktører i mer sentrale strøk som søker beskyttelse av disse rettighetene.

Bruken av kjennetegnsrett har vært høy sammenlignet med norsk patentering, noe som blant annet gjenspeiler at søknadsprosessen er både rimeligere og mindre formell enn for patenter. Det som er mest interessant i indikatorsammenheng er ikke bare volumet, men hvor og hvordan disse rettighetene brukes av norske aktører – som et uttrykk for økonomisk aktivitet og nyskaping i markedet.

Antall norske søknader om kjennetegnsrett har variert betydelig siden 2000, fra om lag 2.100 søknader (2003) til nær 3.400 søknader (2018). Nedgangen tidlig i perioden henger sammen med konjunkturnedgang og endringer i designlovgivningen i 2003, mens veksten etter 2014 er særlig knyttet til varemerker innen tjenesteyting (se figurnoten i figur 5.1d).

Figur 5.1d Vektet antall søknader om kjennetegnsrett (design og varemerker) fra norske aktører etter søknadens kategori og år.¹ 2000–2024.

¹ Basert på juridisk og detaljert status fra Patentstyret inkluderer figuren aktive søknader, avsluttede registreringer, inaktive/avsluttede registreringer samt innvilgede søknader. Søknader som trekkes eller ikke oppfyller formelle krav er ekskludert. Økningen etter 2014 kan delvis sammenfalle med systemtilpasninger hos Patentstyret, blant annet harmonisering med EU-regelverk i 2013–2014. De små designkategoriene mat- og drikkeutstyr, ukjent og diverse er ekskludert, og talte kun 90 søknader totalt.

Kilde: Datagrunnlaget fra Patentstyret, sammenstilt av NIFU

Bruken av kjennetegnsrett i Norge er i hovedsak konsumentdrevet. De er et verktøy for å kommunisere opprinnelse og kvalitet til forbrukere. Konsumentorienterte kategorier som tjenesteyting og forbruksvarer har dominert varemerkebeskyttelsen gjennom hele perioden, med toppnivåer på over 1.500 søknader årlig hvorav rundt 900 for forbruksvarer i toppårene 2014–2018. Norsk designbeskyttelse er konsentrert innen møbler og interiør og forbruksvarer gjennom hele perioden, med små endringer i den relative fordelingen mellom kategoriene.

Kunnskapsintensive kategorier har hatt stabilt volum, men lavere vekst. Varemerker innen teknologi og kommunikasjon og industri og produksjon har ligget på nesten 620 årlig i gjennomsnitt, med rundt 770 i toppårene. Teknologi og utstyr samt verktøy og maskiner har stått for mellom 10 og 15 prosent av (vektet antall) designsøknader. Innen varemerker har teknologi og kommunikasjon (IT, telekom) ligget på rundt 6–8 prosent av den vektede totalen, med kun en svak økning etter 2014. Helse og velferd (medisin, farmasi, personlig pleie) har holdt seg på 4–6 prosent, med en liten topp i perioden 2016–2018. Industri og produksjon har hatt en større andel, typisk 12–15 prosent, men uten markant veksttrend.

Patentering fra norske aktører

Patentering fra norske aktører har vært relativt stabil over tid, hvor innretningen etter teknologiske områder viser tydelige mønstre. Datagrunnlaget omfatter cirka 18.000 patentsaker (2000–2024). Figur 5.1e presenterer drøyt 13.000 aktive søknader og tildelinger som også har blitt IPC-klassifisert av Patentstyret. Upubliserte patentsøknader for de siste 4 årene er inkludert, forutsatt at de er klassifiserte og aktive (ikke henlagte, trukne, avslåtte eller på annen måte ugyldige).

Patentsøknader og patenttildelinger kategoriseres etter en standardisert korrespondanse (World Intellectual Property Organization (WIPO)) mellom patentklasser og teknologiområder, se for øvrig metodeavsnittet. Figuren nedenfor gir et samlet bilde av hvilke teknologiske områder norske patentsøknader har vært rettet mot.

Figur 5.1e Vektet antall aktive norske patentsøknader og tildelinger etter teknologiske områder.¹ 2000–2024.

¹ Figuren viser aktive norske patentsøknader og tildelinger fordelt på teknologiske områder, aggregert etter WIPO-baserte teknologikategorier. Søknader med status som henlagt, trukket, ugyldig eller avslått er ekskludert. Dataene er filtrert for å fjerne duplikater og uklassifiserte poster. Merk at 2024-data er ufullstendige, da bare et fåtall søknader har rukket å bli klassifisert.

Kilde: Datagrunnlaget fra Patentstyret, sammenstilt av NIFU

Figuren bekrefter at norsk patentering (se figurnote) er sterkt knyttet til industriell og mekanisk teknologi. Bygg- og anleggsteknikk og transport er blant de største teknologiske områdene, noe som reflekterer offshore-relaterte løsninger og verftsindustriens betydning. Maskinteknikk (spesialmaskiner, håndtering) er også sentral, med bred anvendelse i prosessindustri og maritim sektor. På den andre siden ser vi mindre, men viktige teknologikategorier som elektroteknikk (elektriske maskiner, energi) og instrumenter (måleteknologi), som understøtter teknologisk utvikling innen olje og gass, samt fornybar energi. Fremvoksende teknologier og IT-relaterte patenter er fortsatt små i volum (50–60 per år de senere årene), men har økt de siste tiårene, noe som peker mot en gradvis diversifisering av norsk innovasjon og en gradvis dreining mot mer kunnskapsintensive løsninger.

Norske virksomheter som søker IPR

Ved å koble søknadsdata til foretaksinformasjon får vi innsikt i hvordan ulike næringer og dermed ulike deler av norsk økonomi prioriterer IPR over tid. Bruken av immaterielle rettigheter varierer betydelig mellom næringsområder. Som vist i figur 5.1b dominerer tjenesteyting, noe som reflekterer både merkevarebygging i næringer som detaljhandel i tillegg til kunnskapsintensive aktiviteter som forretningsmessig tjenesteyting. Næringen industri har en sentral rolle i patenter (31 prosent) og design (27 prosent), mens oljevirksomhet er klart knyttet til norsk patentering (6 prosent) uten å ha nevneverdig aktivitet innen design og varemerker. Forskningsinstitutter markerer seg innen design (13 prosent) og patenter (7 prosent), noe som understreker koblingen mellom FoU og teknologisk beskyttelse. Offentlige tjenester og helse har små andeler, men er synlige i varemerker.

Patenter er den mest etablerte indikatoren for innovasjon utfra den tradisjonelle koblingen mellom FoU og teknologisk innovasjon (Griliches, 1990). Figur 5.1f viser en opptelling av patentsøknader fra norske virksomheter med organisasjonsnummer, fordelt på næringsgrupper (NACE Rev. 2). Den omfatter om lag 6.300 søknader fra identifiserte norske virksomheter, av totalt cirka 7.700 søknader fra norske aktører i 10-års perioden 2015–2024. Søknader fra virksomheter uten NACE-kode (Ukjent) er inkludert, og europeiske patentsøknader er tatt med dersom de er gjort gjeldende i Norge. 

Figur 5.1f Vektet antall patentsøknader etter norske søkerforetaks næringsområde (aggregert). 2015–2024.¹

¹ Figuren viser utviklingen i antall patentsøknader fra norske søkere registrert i norsk økonomi med organisasjonsnummer, fordelt på næringsgrupper (NACE Rev. 2). Også virksomheter uten NACE-kode (Ukjent) er inkludert. Norske søkere som benytter det europeiske patentsystemet (EP) fra utlandet er tatt med dersom søknaden er gjort gjeldende i Norge. For senere år (2021–2024), er de fleste europeiske saker søkt av norske aktører fortsatt under behandling og faller derfor utenfor datasettet fra Patentstyret.

Kilde: Patentstyret, sammenstilt av NIFU

Patenteringsaktiviteten har variert betydelig de siste ti årene for søkere med norsk organisasjonsnummer. Antallet søknader økte fra 560 (hvorav 110 uten NACE) i 2015 til en topp på om lag 800 i 2021. Nedgangen i 2020 til 490 søknader sammenfalt med pandemien og et BNP-fall på –0,8 prosent, mens oppgangen i 2021 (BNP-vekst 4,7 prosent) reflekteres i en markant økning i patentsøknader – trolig også som en «boomerang-effekt» etter utsatte prosjekter i 2020. Veksten var særlig sterk for foretak innen privat tjenesteyting og industri, men også fra forskningsinstitutter. Fallet etter 2021 henger sammen med svakere vekstrater i økonomien (særlig i 2023) og med at ikke alle norske patentsøknader, spesielt europeiske saker, er endelig inkludert i tallgrunnlaget.

Utviklingen i norsk patentering gir en viktig indikator på teknologisk innovasjon i norsk økonomi. Ved å koble patentering til virksomhetsinformasjon ser vi tydelige variasjoner mellom næringsområder, og både patentering og beskyttelse av varemerker og design påvirkes av FoU-intensitet og konjunkturer (Iversen og Herstad, 2021).

Tallene fra Patentstyret gir imidlertid begrenset innsikt i antallet patentsøknader medvirket av norske aktører som er rettet mot det europeiske markedet, uavhengig av søknadsvei. Overgangen til det europeiske patentsystemet (EPC) i 2008 var en av de mest betydningsfulle endringene i norsk innovasjonspolitikk de siste 25 årene, men effekten er vanskelig å fange opp når EP-søknader kun blir synlige ved validering i Norge. Som vist i faktaboksen om norsk patentering i europeisk sammenheng, har norske søknader til EPO økt med 60 prosent på 10 år, men arbeidsdelingen mellom nasjonale, PCT- og europeiske søknader er fortsatt lite belyst. Det er særlig aktuelt i lys av EU-initiativ for å harmonisere også varemerker og design i EUIPR.