Indikatorrapporten

Innovasjon i norsk næringsliv

Innovasjonsstatistikk gir viktig informasjon om næringslivets evne til omstilling og nyskaping. SSB gjennomfører innovasjonsundersøkelse for næringslivet i samsvar med EUROSTAT og etter retningslinjene som beskrevet i Oslo-manualen. Undersøkelsen om innovasjon i næringslivet måler norske foretaks evne til nyskaping og omstilling innenfor områdene produkter (varer og tjenester), prosesser, organisasjon og marked.

Innovasjon i norsk næringsliv 2016–2018

Første undersøkelse med ny Oslo-manual

Små endringer i omfanget av innovasjon

61 prosent av foretakene omfattet av den norske innovasjonsundersøkelsen gjennomførte innovasjonsaktiviteter i perioden 2016–2018. Til sammen utgjorde disse aktivitetene innovasjonsinvesteringer på 72,7 milliarder kroner i 2018.

39 prosent av foretakene hadde innovasjon i varer eller tjenester (produkter), mens 48 prosent hadde innovasjon i forretningsprosesser. I tillegg var det ytterligere 4 prosent av foretakene som ikke introduserte noen innovasjoner i perioden, men som likevel hadde gjennomført én eller flere aktiviteter med sikte på å introdusere nye produkter eller forretningsprosesser.

I likhet med tidligere undersøkelser oppgir foretakene i all hovedsak å ha utviklet minst én av innovasjonene sine selv, fulgt av innovasjoner utviklet i samarbeid med andre foretak i eget konsern. Dette gjelder for både varer, tjenester og forretningsprosesser.

Figur 7.1a Andel foretak med innovasjonsaktivitet etter type aktivitet. 2014–2016 og 2016–2018.

imagexa83.png

Kilde: SSB, Innovasjonsundersøkelse

FoU er en stor investeringspost for innovasjon

Eget forsknings- og utviklingsarbeid (FoU)[1] er den klart største innovasjonskostnaden, med en samlet investering på i overkant av 31,5 milliarder kroner i 2018, mens foretakene rapporterte kjøp av FoU-tjenester fra andre for til sammen nesten 10 milliarder. Sett under ett er alle andre innovasjonsinvesteringer til sammen nesten like store som egenutført FoU.

Innovasjonskostnader som ikke er FoU, omfatter øvrige personalkostnader med 14,4 milliarder kroner, 5,4 milliarder til tjenester, materialer, forbruksutstyr, osv., om lag 9 milliarder til kapitalvarer/investeringsvarer anskaffet for utvikling av eller introduksjon av innovasjoner, samt 2,3 milliarder i øvrige kostnader knyttet til gjennomføring av innovasjonsaktivitetene. Rapporteringskategoriene her er betydelig endret fra tidligere, men sett under ett virker foretakenes rapportering av de totale innovasjonskostnadene i all hovedsak konsistent med de nærmest foregående undersøkelsene.

Det kan imidlertid være et poeng at mange foretak kan ha sterkere insentiver til å føre regnskap over FoU-kostnader enn de har for andre innovasjonskostnader, for eksempel grunnet rapporteringskrav knyttet til støtte fra SkatteFUNN. Det kan derfor være utfordrende for respondentene å skille andre innovasjonskostnader fra øvrige drifts- og investeringskostnader. FoU-kostnader er også typisk mer stabile over tid enn andre innovasjonskostnader og kan enklere kvalitetssikres mot andre kilder. Innovasjonsundersøkelsen har mekanismer for å fange opp innovasjonsinvesteringer som i betydelig grad er rapportert for høyt, men få tilsvarende muligheter til å fange opp rapporterte tall som er for lave.

Figur 7.1b Samlede innovasjonsinvesteringer etter kostnadstype. 2014, 2016 og 2018.

image88tu.png

Kilde: SSB, Innovasjonsundersøkelse

Innovasjonsinvesteringene varierer mye mellom næringer[2] og foretak

Innovasjonsinvesteringene er svært skjevfordelte. De aller fleste foretakene rapporterer forholdsvis små beløp, mens noen oppgir svært høye kostnader knyttet til sine innovasjoner. På detaljert næring kan store utslag ofte være drevet av betydelige investeringer fra enkeltforetak.

Også når det gjelder innovasjonsintensitet, i denne sammenhengen definert som totale innovasjonskostnader som andel av omsetningen, er det store næringsforskjeller. Blant de mest innovasjonsintensive industrinæringene finner vi typisk de mer høyteknologiske næringene og næringer som leverer produkter i konkurranse med utenlandske foretak. Blant tjenesteyterne er det i hovedsak IKT-relaterte næringer og andre kunnskapsintensive næringer som er mest innovasjonsintensive.

Flertallet av de innovative foretakene har innovasjoner nye for markedet

56 prosent av foretakene med produktinnovasjon introduserte innovasjoner som var nye for ett eller flere av foretakets markeder, altså hvor foretaket enten var den første til å introdusere en helt ny vare eller tjeneste eller var tidligere ute enn sine konkurrenter (selv om varen eller tjenesten kan ha vært tilgjengelig fra andre foretak i andre markeder).

Dette innebærer at mer enn hvert femte foretak omfattet av undersøkelsen var først til markedet med minst én av sine varer eller tjenester. Se figur 7.1c som viser andeler relativt til hele utvalget av hensyn til sammenlignbarhet med forrige undersøkelse. Figuren viser at 22 prosent av produktinnovasjoner var først til foretakets marked med en ny vare eller tjeneste, et lite hopp opp fra 19 prosent fra perioden 2014-2016.

Blant foretakene som hadde minst én vare eller tjeneste som var ny for sine markeder, var det 64 prosent som introduserte et produkt nytt for markedet lokalt eller regionalt i Norge, og like mange som hadde et produkt som var nytt for markedet i Norge for øvrig. Til sammen 92 prosent av produktinnovatørene som introduserte innovasjoner nye for markedet, gjorde dette til et marked i Norge.

Tilsvarende var det 39 prosent av foretakene med markedsny produktinnovasjon som hadde en vare eller tjeneste som var ny for et marked i utlandet. Om lag 33 prosent introduserte et produkt nytt for markedet i EU/EFTA-land, mens 25 prosent hadde produktinnovasjoner som var nye for markedet i andre land.

De øvrige 44 prosent av produktinnovatørene introduserte kun innovasjoner som var nye for foretaket, men hvor tilsvarende produkter eller tjenester allerede var tilgjengelig fra andre aktører i foretakets markeder. Siden foretak kan ha flere enn én innovasjon, var det likevel, sett under ett, mer enn to tredjedeler av foretakene med produktinnovasjon som hadde slike innovasjoner.

Figur 7.1c Andel foretak med produktinnovasjoner etter nyhetsgrad. 2016–2018.

image0ju7a.png

Kilde: SSB, innovasjonsundersøkelse

Foretakene anser i stor grad sine innovasjoner som viktige

Nærmere 40 prosent av innovatørene oppgir at deres innovasjoner, sett under ett, forventes å være «svært viktige» med tanke på foretakets drift, utvikling og økonomiske resultater. Det viser tabellene i A11.04a og A11.04b i tabelldelen av rapporten. Om lag halvparten av innovatørene svarer at deres innovasjoner forventes å være «nokså viktige». Bare om lag 7 prosent oppgir at de rapporterte innovasjonene ansees å være lite viktige for foretaket eller ikke viktige i det hele tatt, mens 3 prosent svarer at det var for tidlig å si.

Samtidig som foretakene har forholdsvis høye forventninger til sine innovasjoner, oppgir de i stor grad å ha lyktes med at innovasjonene oppfyller de forventningene foretaket har hatt. Dette gjelder for mer enn to tredjedeler av innovatørene. 12 prosent oppgir at innovasjonene har lyktes bedre enn forventet, mens om lag like mange svarer at forventningene til innovasjonene har blitt oppfylt dårligere enn forventet.

Det er ikke store forskjeller i svarene for henholdsvis produktinnovasjoner og innovasjoner i forretningsprosesser, og kanskje særlig for førstnevnte kan dette sies å være noe overraskende. Konvensjonell kunnskap om den bedriftsøkonomiske avkastningen på investeringer i FoU- og innovasjonsaktivitet tilsier at avkastningen er skjevfordelt[3] og at de fleste nye produkter ikke vil lykkes i markedet.

Det er selvsagt mulig at respondentene overvurderer effekten av egne innovasjoner, men samtidig er den forventede nytten positiv for samfunnet og næringslivet samlet og over tid[4]. Tatt i betraktning at undersøkelsen spenner over en periode på tre år, og spør om effekten av alle foretakets innovasjoner samlet sett, er det mulig at denne horisonten er lang nok til at den totale positive effekten av å være innovasjonsaktiv vurderes som klart bedre enn hvis alternativet er å ikke innovere i det hele tatt. Dette kan være uavhengig av hvor godt foretakene objektivt sett lykkes med de enkelte innovasjonene.

Innovasjoner står for 7,5 prosent av næringslivets omsetning

Sett opp mot både den subjektive oppfattelsen av innovasjonenes viktighet og den mer konkrete størrelsen på næringslivets innovasjonsinvesteringer, er det også interessant å vite hvilke resultater foretakene får fra investeringene. Innovasjon i forretningsprosesser vil selvsagt kunne medføre reduserte kostnader, økt effektivitet eller andre inkrementelle fordeler, men disse er ofte vanskelige å måle direkte eller isolere fra andre økonomiske effekter. For produktinnovasjon kan man imidlertid se på andelen av foretakenes omsetning som kommer direkte fra salg av disse innovasjonene i markedet.

For produkter som var nye for foretakets marked, bidro innovasjonene med 3,1 prosent av den totale omsetningen til foretakene i utvalget. Produkter som kun var nye for foretaket, men ikke for markedet, sto for 4,4 prosent. Ser man i stedet på den innovative omsetningen kun som en andel av produktinnovatørenes omsetning, er innovasjonene relativt sett viktigere for foretakene, med en andel på 12,7 prosent. Brutt ned etter hvorvidt innovasjonene var nye for markedet eller ikke, var andelene på henholdsvis 5,2 og 7,5 prosent.

Dette kan synes noe lavt sett i forhold til innovatørenes egen angivelse av hvor viktige innovasjonene er for foretaket, men det er samtidig begrensninger med denne måten å måle på som kan undervurdere innovasjonenes betydning for foretakene:

Både produkters levetid på markedet og hvor lang tid det tar fra et produkt er introdusert til det gir avkastning, kan variere. I tillegg kan tallene påvirkes av at konjunkturutviklingen, både svingninger i omsetningen som sådan og i hvilken grad markedet er mottagelig for nye produktlanseringer. Undersøkelsen tar heller ikke høyde for andre mersalgseffekter som kan oppstå som følge av innovasjon, for eksempel gjennom mersalg av øvrig produktportefølje eller ved bundling av varer eller tjenester som ikke i seg selv er nye sammen med innovasjonen.

Figur 7.1d Andel omsetning fra produktinnovasjoner i næringslivet og produktinnovatører. 2016 og 2018.

imagey9ll9.png

Kilde: SSB, innovasjonsundersøkelse

Samarbeid om innovasjon

Nær halvparten av innovasjonsaktive foretak samarbeider

Til sammen 39 prosent av foretakene med innovasjonsaktivitet samarbeidet med andre foretak eller andre organisasjoner/institusjoner om enten FoU eller andre innovasjonsaktiviteter i perioden. 23 prosent samarbeidet om FoU, mens 28 prosent samarbeidet om andre innovasjonsaktiviteter. 12 prosent samarbeidet om både FoU og om annen innovasjonsaktivitet.

I tillegg var det 7 prosent av foretakene med innovasjonsaktivitet som samarbeidet om andre forretningsaktiviteter uten at de hadde særskilt FoU- eller innovasjonssamarbeid. 21 prosent hadde slikt samarbeid i tillegg til annet FoU- og/eller innovasjonssamarbeid. Til sammenligning var det bare 10 prosent av foretakene uten noen form for innovasjonsaktivitet som samarbeidet med andre foretak i løpet av perioden.

Større foretak samarbeider oftere med andre enn mindre foretak. En mulig årsak til dette kan være at det å høste nytten av innovasjonssamarbeid er krevende, og større foretak har en større sjanse for å ha den nødvendige kompetansen og ressursene til å dra nytte av slikt samarbeid. En annen mulighet kan være at større foretak rett og slett har flere forskjellige innovasjonsprosjekter i løpet av måleperioden, og dermed en større sjanse for at ett eller flere av dem vil involvere samarbeid.

Figur 7.1e Andel foretak med samarbeid etter type samarbeid. 2016–2018.

imagecr1wo.png

Kilde: SSB, innovasjonsundersøkelse

Leverandørsamarbeidet både vanligst og viktigst

FoU- og/eller innovasjonssamarbeid med leverandører finner sted hos 45 prosent av de samarbeidende foretakene og er den samarbeidsformen som er mest brukt. Det er også den samarbeidsformen som flest samarbeidende foretak anser som viktigst. Som andel av foretak med en gitt type samarbeid, er det imidlertid foretak i eget konsern som oftest er angitt å være den viktigste partneren. Det konserninterne samarbeidet er både vanligst og viktigst for innovasjonsaktive foretak som tilhører et konsern.

Av de 33 prosent samarbeidende foretakene som hadde partnere blant klienter eller kunder i privat sektor, anså over halvparten av disse at dette samarbeidet var deres viktigste. Samtidig var det bare 9 prosent av foretakene som samarbeidet med klienter eller kunder i offentlig sektor, hvorav én tredjedel mente at dette samarbeidet var det viktigste. Kundesamarbeid om FoU eller innovasjon med offentlig sektor forekommer altså betydelig sjeldnere enn med private, og har en lavere sjanse for å være viktigst når det først finner sted.

Figur 7.1f Andel foretak med innovasjonssamarbeid etter type partner. 2016–2018.

imagetvxbc.png

Kilde: SSB, innovasjonsundersøkelse

Mest samarbeid med lokale partnere

Foretak som samarbeider om FoU eller innovasjon, har som oftest samarbeidspartnerne sine lokalt/regionalt i Norge eller i Norge for øvrig. 68 prosent av disse foretakene hadde samarbeidspartnere lokalt/regionalt i Norge, 48 prosent i Norge for øvrig. Tabell A11.15a og A11.15b i tabelldelen av rapporten viser tallene for lokalisering av samarbeidspartnere. Utenlandske samarbeidspartnere befinner seg som oftest i Europa utenom Norden, og 27 prosent har hatt en partner lokalisert der. 19 prosent hadde partnere i Norden, mens 18 prosent samarbeidet med partnere i verden for øvrig. Totalt hadde 44 prosent av foretakene med FoU- eller innovasjonssamarbeid internasjonale partnere.

Brukermedvirkning i produktutviklingen er forholdsvis vanlig

En annen form for samarbeid forekommer når kunder og brukere aktivt har deltatt i utviklingen og utformingen av de varer og tjenester som tilbys av foretakene. Undersøkelsen for 2016–2018 har for første gang spurt om dette og om andre måter næringslivet tilpasser sine produkter til spesifikke kunder og brukere.

Resultatene tilsier at dette er svært vanlig, i alle fall blant foretak med innovasjonsaktivitet. Nesten halvparten av disse oppgir at de har tilbudt eller levert minst én vare eller tjeneste hvor kunden/brukeren hadde en aktiv rolle i konseptualisering, design og utvikling. Over tre fjerdedeler tilbød en vare eller tjeneste som enten var skapt med aktiv kundemedvirkning, utviklet av dem selv spesielt for å møte behovene til bestemte kunder/brukere, eller på annen måte tilpasset. Kun 23 prosent av de innovasjonsaktive foretakene leverte utelukkende standard varer eller tjenester på samme måte til alle kunder eller brukere.

Også blant foretak uten innovasjonsaktivitet i perioden var det forholdsvis vanlig å ha en eller annen form for kundemedvirkning eller tilpasning. 40 prosent av ikke-innovatørene tilbød eller leverte minst én slik vare eller tjeneste, mens 60 prosent kun hadde standard varer eller tjenester i sin portefølje.

Figur 7.1g Andel foretak med brukermedvirkning etter type medvirkning. 2016–2018.

imagea4urf.png

Kilde: SSB, innovasjonsundersøkelse

Faktorer som fremmer og hemmer innovasjon

Ikke-innovatører rapporterer få hindringer for innovasjon

Foretak uten innovasjonsaktivitet rapporterer gjennomgående færre hindringer for innovasjon enn foretakene med innovasjonsaktivitet, og nesten halvparten av dem har svart «ikke viktig» på alle de mulige svaralternativene. Figur 7.1h viser at blant de innovative foretakene opplever 40 prosent manglende finansiering som en hindring for innovasjonsaktivitet, samme tall for de ikke innovative foretakene er 12 prosent.

Uten kontekst kan det tolkes positivt at foretak som ikke innoverer, bare i liten grad opplever konkrete hindringer, men samtidig vet vi at det er de mest innovasjonsaktive foretakene som også er seg bevisst de faktorene som hindrer dem i å innovere eller lykkes med innovasjonsarbeidet.

Mot den bakgrunn kan manglende rapportering av hemmende faktorer også være en indikasjon på kunnskapsmangel eller et lavt ambisjonsnivå knyttet til å være eller bli innovativ. Dette kan samtidig også tolkes i et positivt lys: Det er få foretak som prøver å være innovative, men gir opp og avslutter all innovasjonsaktivitet. Enten lykkes de i større eller mindre grad, eller så går de videre til nye prosjekter.

Dette er relevant, all den tid tiltak for å fremme innovasjon må innrettes annerledes for ikke-innovatører som aldri har prøvd og heller ikke planlegger å prøve, enn for foretak som allerede prøver. I sistnevnte tilfelle er det heller ikke sikkert at hindrene er substansielt forskjellige avhengig av om foretaket lykkes eller ei.

Figur 7.1h Andel foretak som rapporterer hindringer for innovasjonsaktivitet etter type hindring. 2016–2018.

imageel8t.png

Kilde: SSB, innovasjonsundersøkelse

Større eksponering for konkurranse øker innovasjonstilbøyeligheten

Jo større markeder foretakene opererer i, desto større er sjansen for at de skal være innovative. Foretak som selger sine varer eller tjenester i hele Norge, har en signifikant høyere andel innovatører enn foretak som opererer kun lokalt eller regionalt. Foretak som selger varer eller tjenester (også) i utlandet, har igjen en høyere innovasjonsandel enn foretakene med kun ett nasjonalt marked. Dette gjelder uavhengig av foretakenes størrelse og hovednæring, for eksempel viser figur 7.1i at rundt halvparten av foretakene i industrien som selger varer og tjenester lokalt, er innovative, mens samme tall for foretakene i industrien som er globale, er rundt 80 prosent.

En mulig forklaring på dette kan være at det finnes færre innovasjonsinsentiver for foretak med en lokal/regional markedstilpassing. Motsatt kan foretak som faktisk innoverer, ha større muligheter til å utvikle egenskaper ved sine produkter og tjenester som gjør dem i stand til å overkomme hindringer for en bredere markedsadgang. Innovasjon bidrar dermed til at foretakene kan konkurrere innenfor større geografiske markeder. Det kan i så måte være en vekselvirkning her, hvor foretak som innoverer, har større sjanse til å utvide sitt markedsområde, og hvor foretak med et bredt markedsområde i større grad vil måtte innovere for å håndtere konkurransen i markedene de opererer i.

Figur 7.1i Andel foretak med innovasjonsaktivitet etter markedsorientering. 2016–2018.

imaget29tl.png

Kilde: SSB, innovasjonsundersøkelse

Innovatørene er mer «strategisk bevisste»

Foretakene kan ha varierende strategier for å oppnå økonomiske resultater. Figur 7.1j viser at det å levere høy kvalitet på varer eller tjenester (en kvalitetsledende strategi), fulgt av å prioritere og betjene etablerte kundegrupper, er strategiene som flest foretak angir som svært viktige. Akkurat disse to strategiene kan kanskje ikke sies å være de mest nærliggende med tanke på innovasjon, men også når det gjelder foretakenes strategier, finner vi en tendens til at innovatørene i gjennomsnitt ser på flere av alternativene som viktige enn ikke-innovatørene.

Som det fremgår av figur 7.1j, er svaralternativene gitt som par av strategier ment å være til dels motstridende. Likevel ser vi at det gjennomgående er slik at en høyere andel av innovatørene enn av ikke-innovatørene svarer at hver enkelt faktor var veldig viktig. Relativt sett er forskjellene, naturlig nok, størst for kategoriene som er direkte knyttet til produktinnovasjon: forbedring av eksisterende varer og tjenester og utvikling og lansering av helt nye varer og tjenester. Ut over dette ser det altså ikke ut til at innovatører og ikke-innovatører systematisk går for ulike strategier når vi ser på næringslivet under ett.

Figur 7.1j Svært viktige strategier for foretakenes økonomiske resultater, andel foretak. 2016–2018.

imaget55t39.png

Kilde: SSB, innovasjonsundersøkelse

Både kunnskapsinnhenting og kunnskapsdeling viktig for innovatørene

Både kunnskap i seg selv og metoder/kanaler for innhenting av kunnskap er viktig for innovasjon. Igjen ser vi det samme bildet som nevnt tidligere: Innovatørene er gjennomgående mer aktive også på dette området og henter informasjon fra flere forskjellige kilder enn det ikke-innovatørene gjør, selv om forskjellene her ikke er dramatiske. For eksempel viser figur 7.1k at 90 prosent av de innovative foretakene henter inspirasjon fra faglige konferanser, møte og messer, mens tallet er knapt 70 prosent for de ikke-innovative foretakene.

Figur 7.1k Informasjonskilder, metoder og kanaler for å skaffe kunnskap, andel foretak. 2016–2018.

imagejjcy.png

Kilde: SSB, innovasjonsundersøkelse

Den samme tendensen er imidlertid betydelig sterkere når det gjelder bruken av metoder for kunnskapsdeling og organisering av arbeidet. Figur 7.1l viser at nesten halvparten av foretakene med innovasjonsaktivitet brukte minst én av de aktuelle metodene for å organisere arbeidet, mens det samme gjaldt for under hver femte av ikke-innovatørene. Forskjellene mellom innovatører og ikke-innovatører eksisterer så godt som gjennomgående uavhengig av størrelse og næring.

I tillegg hadde de innovasjonsaktive foretakene noe større sjanse for å bruke flere av metodene samtidig. Som for samarbeid er det de største foretakene som bruker alle metodene mest, og også her kan noe av forklaringen ligge i at det er krevende både kompetanse- og ressursmessig å lykkes med slike tiltak.

Figur 7.1l Svært viktige metoder for organisering av arbeidet, andel foretak. 2016–2018.

imageukv1e.png

Kilde: SSB, innovasjonsundersøkelse

Hemmelighold er vanligere enn bruk av immaterielle rettigheter[5]

En annen måte kunnskap samles, kodifiseres og deles på i næringslivet er gjennom immaterielle rettigheter. Slike immaterielle rettigheter har en todelt funksjon gjennom det at innovative foretak tildeles en legal beskyttelse for de kvalifiserende delene av sitt innovasjonsarbeid. Til gjengjeld skal informasjonen offentliggjøres.

Likevel er det slik at hemmelighold er nærmere dobbelt så vanlig i næringslivet som åpenheten som følger av å søke en immateriell rettighet: Blant de innovative foretakene svarer 27 prosent at de har benyttet hemmelighold eller forretningshemmeligheter for å beskytte sine innovasjoner, mens bare 7 prosent har søkt om et patent, 4 prosent har søkt om en designregistrering, og 13 prosent har søkt om et varemerke. Dette viser tabell A11.25a og A11.25b i tabelldelen av rapporten. 

Undersøkelsen spør ikke om opphavsrettigheter som sådanne, da disse tilfaller automatisk, og det legges til grunn at så godt som alle foretak med en viss regelmessighet produserer noe som er omfattet av opphavsrett. Imidlertid svarer 5 prosent at de aktivt har hevdet eller gjort krav på en opphavsrettighet i løpet av perioden.

Det er i overveldende grad slik at immaterielle rettigheter er innovatørenes domene. Bare 3 prosent av ikke-innovatørene oppgir å ha søkt en rettighet i løpet av perioden, og det dreier seg da nesten utelukkende om varemerker.

Salg, lisensiering eller deling forekommer relativt hyppig

I tillegg til den kunnskapsspredningen som skjer gjennom at immaterielle rettigheter publiseres, kan disse også tilflyte andre gjennom at de selges, lisensieres eller aktivt deles med andre foretak. Til sammen oppga 13 prosent av de innovasjonsaktive foretakene at de hadde inngått slike avtaler om enten kjøp, salg, lisensiering eller deling av immaterielle rettigheter, se tabell A11.26a og A11.26b i tabelldelen. Relativt til andelen foretak som oppgir å ha søkt om slike rettigheter i løpet av perioden, kan vi altså si at salg, lisensiering eller deling er forholdsvis vanlig, selv om bruken av immaterielle rettigheter i seg selv ikke preger de aller fleste aktørene i næringslivet som helhet.

 

[1] For mer informasjon om FoU i norske foretak, se kapittel 1.2. Innovasjonsundersøkelsen samler inn egne hovedtall for FoU som i all hovedsak korrelerer godt med tall fra FoU-undersøkelsen. FoU-undersøkelsens tall er dog de autorative, da de både er mer detaljerte og kvalitetssikret spesifikt med tanke på FoU.

[2] For alle tall omtalt i dette kapitlet, se detaljerte tall etter næring i tabell A-11 i rapportens tabelldel.

[3] For en oversikt over problemstillingen, se for eksempel: https://www.ssb.no/a/publikasjoner/pdf/oa_200402/moen.pdf se også en nyere gjennomgang av avkastningen i 133 FoU-prosjekter med støtte fra Forskningsrådet, se: https://www.forskningsradet.no/contentassets/5c093203fbc4499d92523359387fcabc/r2006-resultat--og-effektmaling-ipn-2020.pdf

[4] For en gjennomgang, se: https://one.oecd.org/document/DSTI/EAS/STP/NESTI(2015)8/en/pdf

[5] Les mer utfyllende om immaterielle rettigheter, basert på data fra norske og internasjonale registre, heller enn egenrapportering via spørreundersøkelse, i kapittel 5.3.