Det er vanskelig nok å løse én krise – å håndtere flere kriser samtidig er en enorm utfordring. I en verden som i stadig større grad preges av kriser og uro, kan det viktige arbeidet mot klimaendringer og naturødeleggelser fort bli glemt.
Denne teksten ble første gang publisert i Dagens Perspektiv 30 april.
Klimainnsatsen trues fra flere hold, og motkreftene virker sammen. Den politiske dagsorden preges ofte av det som brenner mest, og konfliktene blir fort satt opp mot hverandre.
Det er en rekke kriger og konflikter i verden, stadig økende migrasjon, vi har vært igjennom en global pandemi og vi står nå overfor en global handelskrig – for å nevne noen kriser. Ofte står disse temaene øverst på mange politikeres agenda. Det samme gjelder medier og folk flest. Det er selvsagt forståelig.
Samtidig ser vi en utvikling i Norge der en betydelig andel av befolkningen rett og slett ikke har tillit til klimaforskningen. I Norge måler vi dette til over 15 prosent i våre befolkningsundersøkelser. Det er svært bekymringsfullt. I tillegg er det urovekkende at unge i Norge i økende grad har mistet troen på at vi vil klare å gjøre noe med klimaendringene.
I USA er utviklingen enda mer urovekkende. Nå kuttes det dramatisk i bevilgninger til klimatiltak og klimaforskning og ord som er knyttet til klima er på listen over forbudte ord for forskning. USA har også trukket seg ut av Paris-avtalen, og amerikanske forskere får ikke lenger delta i det løpende samarbeidet i IPCC – FNs klimapanel – som sammenstiller og verifiserer rapporter om klimaendringene. I tillegg er det stor usikkerhet knyttet til lagring og tilgang til data, og frykt for brudd i viktige tidsserier som ligger til grunn for sentrale klimamodeller.
“I USA er utviklingen enda mer urovekkende. Nå kuttes det dramatisk i bevilgninger til klimatiltak og klimaforskning
USAs linjeskift er en spesielt markant endring i det internasjonale klimaarbeidet. Dette er en utfordring som Europa må ta på strak arm. Nå, mer enn noen gang, må europeiske regjeringer og forskningsinstitusjoner øke innsatsen for å kompensere for bortfallet av amerikanske bidrag.
Norge og Europa må nå ta et større ansvar for den globale kunnskapsutviklingen på klimaområdet. På Petersberg-møtet i Berlin så vi nylig tendenser til dette. Vår egen klimaminister, Andreas Bjelland Eriksen, mente det var mer optimisme i år enn i fjor, og han beskriver et sterkt europeisk fellesskap på klimafeltet.
Det er også flere andre aspekter som gir grunn til optimisme. Det gjelder særlig satsingen på fornybar energi som nå skjer med stor hastighet over hele verden. Både regjeringer og næringsliv ser at dette uansett er løsninger for fremtiden, mens videre satsing på fossil energi er tilbakeskuende. Særlig i Kina skjer endringene med rasende fart.
Likevel er det absolutt ingen grunn til å lene seg tilbake. Og når andre aktører svikter, må vi brette opp ermene. Dette krever en samlet innsats fra både myndigheter, næringsliv og sivilsamfunn for å sikre at vi ikke mister fremdriften i klimaarbeidet. Dette blir også en viktig oppgave for oss i Forskningsrådet.