Podkast: Kristopher Schau og Alexander Sandtorv om vitenskapen vi ikke visste vi trengte

I podkasten Nysgjerrige Norge har programleder Kristopher Schau og kjemiker Alexander Sandtorv gått løs på årets Nobelpriser og den langt mer uhøytidelige Ig Nobelprisen. Resultatet er en reise fra nedgravde herretruser og musehjerner til noen av universets største mysterier.

Hva forteller en skitten truse om jorda vår?

Det høres ut som en spøk, men for å måle den biologiske tilstanden til jordsmonnet under føttene våre, ba forskere tusen frivillige om å grave ned til sammen 1000 identiske herretruser i økologisk bomull fra supermarkedet.

Instruksen var klar: Grav ned trusa åtte centimeter under bakken, la den ligge i to måneder, og se hva som er igjen når du graver den opp.

– Ideen er at trusene består av bomull, bomull er organisk, og jordhelsen er mikrokosmoset av organismer som er der, forklarer kjemiker Alexander Sandtorv.

Jo mer aktive organismene i jorda er, desto raskere kan bomullsfibrene brytes ned. Da trusene ble gravd opp igjen, var noen nesten intakte, mens andre bare var noen sørgelige tråder igjen av.

– Private hager er best. Der viser jordanalysen de høyeste nivåene av organiske materialer, oppsummerer Schau.

Når Sandtorv ser bildene av de nedbrutte underbuksene som henger til tørk på klessnora, klarer han ikke å holde begeistringen tilbake:

– Dette er det forskning er, folkens.

Lysbryteren i hjernen

Fra underbukser i hagen går ferden videre til et objekt på 1,3 kilo som rommer alt vi er: menneskehjernen.

– Det føles så veldig merkelig for meg at det skal finnes en ting i hjernen min, som veier 1,3 kilo, som jeg egentlig ikke skjønner noe av hvordan funker, innrømmer Sandtorv.

Tidligere kjente forskerne bare til de største «byene» på hjernetopografien – som Oslo, Bergen og Stavanger – uten helt å vite hvordan veiene mellom dem gikk. Men ved å hente et lysfølsomt protein fra en bitteliten grønn alge (Chlamydomonas), har Nobelprisvinnerne i medisin klart å lage en «lysbryter» for nerveceller.

Metoden kalles optogenetikk. Ved å gi bestemte nerveceller lysfølsomme proteiner kan forskerne bruke lys til å aktivere eller dempe aktiviteten deres. Slik kan de undersøke hva ulike nerveceller faktisk gjør. I eksperimentene kunne forskerne tvinge mus til å bevege værhårene sine bare ved å slå på lyset.

– Det er litt freaky. Jeg ble litt redd også, sier Schau.

Teknologien er allerede prøvd ut i forsøk på å gi mennesker med en arvelig øyesykdom (retinitis pigmentosa) noe av synet tilbake. Forskerne undersøker også om den på lengre sikt kan bidra til behandling av sykdommer som Parkinsons og Alzheimers.

Menneskets kropp bombarderes av spøkelsespartikler

Mellom stjernene og under jorda raser det kontinuerlig milliarder av usynlige partikler. De kalles nøytrinoer, eller spøkelsespartikler, fordi de nesten aldri kolliderer med noe på sin vei. De raser rett gjennom jorda og rett gjennom deg.

– Jeg har fått med meg at jeg blir bombardert av dem hele tiden. Og de går tvers gjennom meg, konstaterer Schau.

– Det er slik at jeg kan bli gal av det, legger han til.

For å fange disse unnvikende partiklene fra det ytre rom, har årets fysikkprisvinner Francis Halzen bygget observatoriet IceCube. Djupt nede i en kubikkilometer med krystallklar is på Sydpolen har forskerne senket sensorer som vokter i stummende mørke.

En sjelden gang treffer et nøytrino en partikkel i isen. Sammenstøtet kan skape andre partikler som etterlater seg et svakt, blålig lys. Det er disse lysglimtene forskerne leter etter. Disse sjeldne lysglimtene kan hjelpe forskerne å spore nøytrinoene tilbake til noen av de mest voldsomme hendelsene i universet.

Kjemiens høyre- og venstrehender

Årets Nobelpris i kjemi går til Henri Kagan og Kenso Soai, og det begeistrer kjemiker Alexander Sandtorv

– Det er faktisk sykt bra, fordi dette er også min fagdisiplin. Altså organisk syntese. Jeg ble helt ifra meg når jeg så det, jubler han.

Nobelprisvinnerne har nemlig funnet ut hvordan kjemiske reaksjoner kan styres slik at den ene av to speilvendte molekylvarianter får overtaket.

For å forklare det ber Sandtorv publikum se på hendene sine. Høyre og venstre hånd er speilbilder av hverandre, men passer ikke oppå hverandre. Slik er det også med mange molekyler. Og selv om de to variantene nesten er identiske, kan de virke svært forskjellig i kroppen. Det er derfor viktig å ha kontroll på hvilken variant man får når man lager medisiner.

Prisvinnerne har vist hvordan selv et lite forsprang for den ene varianten kan forsterkes, slik at den til slutt dominerer nesten fullstendig.

Men selv med hendene som hjelpemiddel blir forklaringen i overkant krevende for Kristopher Schau.

– Det gir ingen mening for meg, innrømmer han.

Sandtorv gir seg ikke. Han prøver med katalysatorer, prosenter og kjemiske reaksjoner, før han selv må erkjenne:

– Å faen, det er vanskelig.

– Det er vanskelig som helvete, svarer Schau.

Først når Sandtorv forklarer at forskerne kan forsterke et lite overskudd av den ene molekylvarianten til nesten hundre prosent, løsner det endelig.

– Ja, det skjønte jeg, sier Schau.

– Ja, men det er bra. Kanskje det var der jeg skulle vært, svarer Sandtorv.

Kakerlakkmelk og sprutfrie urinaler

Ig Nobelprisene byr på mer enn nedgravde underbukser. Forskere har blant annet undersøkt melkekrystaller fra en spesiell kakerlakkart, som skal inneholde tre ganger så mye energi som vanlig kumelk.

Andre har tatt tak i et problem de fleste menn kjenner til: urinaler som spruter tilbake. Ved å undersøke hvordan urinstrålen treffer ulike overflater, og blant annet hente inspirasjon fra hunder som tisser, har fysikere kommet fram til en utforming som reduserer tilbakespruten kraftig. En vinkel på rundt 30 grader viste seg å være særlig gunstig.

Og det er ikke bare et spørsmål om våte buksebein. Forskerne anslår at urinaler i USA alene fører til enorme mengder urin på gulvet. Som Schau konstaterer:

– Det er cirka en million liter piss på gulvet om dagen.