Forskerlinjene skaper forskerkarrierer

– De virkelig banebrytende ideene er det ofte unge talenter som kommer med. Gode tiltak for rekruttering til forskning er viktig for å flytte forskningsfronten og for at samfunnet fortsatt skal kunne ha tilgang til god og oppdatert kunnskap i fremtiden. Forskerlinjene har god effekt og er et viktig virkemiddel i det videre arbeidet rekruttering til forskning, sier administrerende direktør i Forskningsrådet Mari Sundli Tveit.

• Les hele evalueringen (pdf) 

Evalueringen av forskerlinjer er gjennomført av Samfunnsøkonomisk analyse (SØA). Den tar for seg 13 forskerlinjer ved fem universiteter i perioden fra 2018 til 2025. Evalueringen bygger på intervjuer, spørreundersøkelse og institusjonenes rapportering.  

Hovedkonklusjonen i evalueringen er at forskerlinjene i stor grad realiserer målsettingen med ordningen: Forskerlinjene bidrar til kobling mellom studenter og forskningsmiljø, de bidrar til rekruttering til ph.d.-utdanning og til raskere gjennomføring av doktorgraden.
 
Evalueringen viser at 

• studentene opplever sterk faglig utvikling, tett veiledning og en klar forankring i forskningsmiljøene 
• mange studenter får publisert artikler og deltar i konferanser som en del av utdanningsløpet  
  forskerlinjestudentene generelt disputerer flere år tidligere enn øvrige
• kandidater, i noen tilfeller så mye som ti år før det som er vanlig i det aktuelle faget 

Samtidig peker evalueringen på utfordringer. Søkertallene til forskerlinjene har falt jevnt siden 2021, og flere fag opplever nå mindre interesse enn tidligere.  

Noen studenter opplever et høyt arbeidspress, usikkerhet om mulighetene for videre finansiering og svak forutsigbarhet i overgangen til ph.d.-løp. I tillegg presiseres det i evalueringen at stipendene ikke har vært prisjustert siden 2002, og at realverdien på stipendene dermed er redusert. 

–  Evalueringen gir et solid kunnskapsgrunnlag og bekrefter at forskerlinjene er et godt virkemiddel for rekruttering til forskning. Vi vil bruke funnene i rapporten som grunnlag for å følge opp ordningen videre, sier Sundli Tveit.  

Ulike modeller 

De 13 forskerlinjene er ulike når det gjelder formål og utforming. Variasjonene gjenspeiler forskjeller i faglige tradisjoner, kapasitet og utfordringer.  
Den mest omfattende modellen er den såkalte «halv ph.d.». Her tar studentene ett års permisjon fra studiene for å jobbe fullt og helt med forskning. Etter dette følger en deltidsperiode der forskningen fortsetter parallelt med studiene. Modellen gir opptil 120 studiepoeng som kan innpasses i en senere doktorgrad, og fungerer derfor reelt som en tidlig start på et ph.d.-løp.
 
Den andre modellen bygger på en utvidet masteroppgave. Her får studentene ekstra tid, veiledning og forskningsstøtte til å gjøre et større vitenskapelig arbeid enn normalt. Det gir mindre avbrudd i studiene, men likevel solid trening i forskning.  

Den tredje modellen er ordningen for «studentforskning», som gjerne består av deltids- eller sommerstipend. Dette er et lavterskeltilbud som gjør det mulig for flere å prøve seg på forskning uten å forlenge studieløpet.  

Evalueringen viser at mellom 50 og 80 prosent av dem som går gjennom «halv ph.d.» eller den utvidede masteroppgavemodellen, går videre til ph.d.-utdanning.