Patenter som indikator på innovasjon – hva viser statistikken?

Av: Per Ødegård (Patentstyret)

Statistikk om patenter og patentsøknader er en viktig indikator på teknologisk innovasjon i et samfunn. Når en virksomhet søker patent, er det som regel fordi den har utviklet en ny teknisk løsning som den mener kan ha økonomisk eller strategisk verdi. Patentdata kan derfor gi innsikt i hvor teknologisk utvikling skjer, hvilke teknologiområder innovasjonen skjer innenfor, og hvilke virksomheter og aktører som står bak. Slike data brukes av næringsliv, myndigheter og forskningsmiljøer til å følge teknologiske utviklingstrekk og analysere innovasjonsaktivitet nasjonalt og internasjonalt.

Patentstatistikk må likevel tolkes med varsomhet. Ikke alle innovasjoner patenteres, og hvor vanlig det er å søke patent, varierer betydelig mellom næringer, teknologier og virksomheter. Patentrettigheter er i utgangspunktet nasjonale, men internasjonale ordninger gjør det enklere å søke beskyttelse i flere land. En norsk oppfinnelse kan resultere i en norsk patentsøknad, en europeisk søknad, en internasjonal søknad gjennom PCT-systemet (Patent Cooperation Treaty) og flere nasjonale søknader i andre land. Én oppfinnelse kan dermed gi opphav til en rekke patentsøknader og patentrettigheter.

For å forstå hva patentstatistikken sier om norsk innovasjon, må vi derfor vite både hvem som søker patent, hvor søknaden leveres, og i hvilke land patentet skal ha virkning.

Patentet gir en geografisk avgrenset enerett

Et patent gir innehaveren en tidsbegrenset enerett til å utnytte en teknisk oppfinnelse kommersielt. Til gjengjeld må oppfinnelsen beskrives og offentliggjøres slik at andre kan få tilgang til den tekniske kunnskapen. På denne måten skal patentsystemet gjøre det mer attraktivt å investere i utvikling og kommersialisering, samtidig som kunnskapen blir tilgjengelig for videre forskning og innovasjon.

Et viktig utgangspunkt er at patenter er territorielle rettigheter. Et norsk patent gjelder bare i Norge. Dersom en virksomhet ønsker beskyttelse i flere land, må den søke gjennom ordninger som kan føre fram til patentrettigheter i de aktuelle markedene. (Patentstyret)

Flere veier til patentbeskyttelse

En norsk virksomhet har flere mulige veier til patentbeskyttelse. Valgene avhenger blant annet av hvilke markeder virksomheten ønsker å beskytte seg i, hvor raskt den vil gå internasjonalt, og hvilke kostnader den er villig til å ta tidlig i prosessen.

Mange virksomheter starter med en norsk søknad til Patentstyret. Den første innleveringsdatoen kan danne grunnlag for prioritet. Dersom søkeren leverer tilsvarende søknader i andre land innen prioritetsfristen på tolv måneder, kan de senere søknadene behandles som om de var levert på datoen for den første søknaden. (Patentstyret)

Andre søker direkte til Det europeiske patentverket (EPO) eller leverer en internasjonal søknad etter Patent Cooperation Treaty (PCT). En virksomhet kan også søke direkte til en nasjonal patentmyndighet i et annet land, for eksempel i USA, Japan eller Kina. En slik utenlandsk søknad trenger ikke å ha noen tilknytning til en norsk patentsak.

De ulike søknadsveiene kan brukes hver for seg eller kombineres, og inngår gjerne som del av virksomhetens internasjonale patenteringsstrategi – det vil si hvordan og i hvilke markeder den velger å søke patentbeskyttelse.

De sentrale patentmyndighetene

Patentstyret er den nasjonale myndigheten for patent, varemerke og design i Norge. Patentstyret behandler patentsøknader fra norske og utenlandske søkere, fører patentregister og administrerer patentrettigheter som gjelder i Norge. Patentstyrets registre inneholder derfor først og fremst informasjon om søknader og rettigheter knyttet til patentbeskyttelse i Norge.

EPO er den regionale patentmyndigheten for det europeiske patentsystemet. Gjennom EPO kan en søker få behandlet én europeisk søknad framfor å søke og få søknaden behandlet separat i hvert enkelt europeisk land. Etter at EPO har meddelt patent, må innehaveren velge hvilke medlemsland patentet skal få virkning i, i samsvar med reglene som gjelder for de aktuelle landene.

WIPO er FNs organisasjon for immaterielle rettigheter og administrerer blant annet PCT-systemet. PCT-systemet drives i samarbeid med nasjonale og regionale patentmyndigheter, blant annet Patentstyret. PCT-systemet gir ikke et internasjonalt patent; beslutningen om å gi patent tas senere av patentmyndighetene i landene eller regionene der søknaden videreføres.

I tillegg er nasjonale myndigheter som United States Patent and Trademark Office (USPTO), Japan Patent Office (JPO) og China National Intellectual Property Administration (CNIPA) viktige for norske virksomheter som søker patentbeskyttelse i store internasjonale markeder.

Hva viser norsk patentstatistikk?

Patentstatistikk kan avgrenses på ulike måter. Et viktig skille går mellom statistikk over aktiviteten ved en patentmyndighet og statistikk som tar utgangspunkt i hvor søkeren kommer fra.

Statistikk etter patentmyndighet viser hvilke søknader en bestemt myndighet mottar, eller hvilke rettigheter som gjelder innenfor myndighetens geografiske område. Statistikken fra Patentstyrets saksbehandling og patentregister omfatter dermed søknader og rettigheter som inngår i det norske patentsystemet.

Disse kan komme fra:

• norske privatpersoner og virksomheter
• utenlandske privatpersoner og virksomheter
• europeiske patenter (EP) som er gjort gjeldende i Norge
• PCT-søknader som er videreført til norsk fase

Tallene sier dermed mye om etterspørselen etter patentbeskyttelse i Norge. De viser både norske aktørers bruk av det norske patentsystemet og utenlandske aktørers interesse for å beskytte teknologi i det norske markedet.

Men tallene gir ikke et fullstendig bilde av patenteringsaktiviteten i norsk næringsliv. Norske virksomheter kan søke patent direkte gjennom utenlandske eller regionale patentmyndigheter, og rettighetene vil ikke nødvendigvis gjelde i Norge. For virksomheter som verken har et viktig marked eller relevante konkurrenter i Norge, kan det være liten strategisk verdi i å søke patentbeskyttelse her. Slik patenteringsaktivitet kan derfor falle utenfor Patentstyrets statistikk, selv om oppfinnelsen og virksomheten er norsk.

Tabell 1 Antall patentsøknader til Patentstyret, fordelt på norske og utenlandske søkere. 2016–2025. 

Kilde: Patentstyret

Norske søkere i utlandet

Skal vi si noe om norske virksomheters teknologiske innovasjonsaktivitet, må vi derfor også se på søkerens eller oppfinnerens tilknytning til Norge – ikke bare på hvilken patentmyndighet som behandler søknaden.

En norsk søker kan ha startet med en norsk søknad og senere gått videre til EPO, PCT eller utenlandske nasjonale myndigheter. Slike søknader kan ofte kobles sammen gjennom opplysninger om prioritet og patentfamilier. En patentfamilie omfatter beslektede patentsøknader og patenter som gjelder den samme oppfinnelsen og bygger på den samme første søknaden. (Patentstyret)

En norsk virksomhet kan imidlertid også gå direkte til utlandet uten først å levere en norsk søknad. Dersom virksomheten eksempelvis utvikler en teknologi rettet mot det amerikanske markedet, kan den velge å søke direkte i USA. Den kan også søke direkte til EPO eller levere en PCT-søknad uten at søknaden senere videreføres i Norge.

Disse oppfinnelsene vil ikke nødvendigvis være synlige i statistikk som bare bygger på Patentstyrets saksbehandling og det norske patentregisteret.

Dette illustreres av skillet mellom såkalte kontordata og opprinnelsesdata. Kontordata viser søknadene en patentmyndighet mottar fra innenlandske og utenlandske søkere. Opprinnelsesdata viser derimot hvor søkeren kommer fra, inkludert søknader som landets søkere leverer til utenlandske patentmyndigheter. (WIPO IP Statistics Data Center)

Forskjellen er avgjørende:

• Patenter i Norge sier noe om hvilke teknologier norske og utenlandske aktører ønsker å beskytte i Norge.
• Patenter fra Norge sier noe om patentsøknader knyttet til norske søkere eller oppfinnere, uavhengig av hvor søknaden er levert.
• Norske patentsøknader til Patentstyret er bare én del av norske aktørers samlede patenteringsaktivitet.

Internasjonal statistikk fordeler ofte søknader etter søkerens bosted eller forretningsadresse. I andre analyser brukes oppfinnerens bosted. Valget kan gi forskjellige bilder av norsk patenteringsaktivitet. Oppfinneren kan være bosatt i Norge, mens søkeren og eieren av patentet er et utenlandsk konsern. Omvendt kan et norsk morselskap eie patenter på oppfinnelser som er utviklet av ansatte i andre land. Eurostat publiserer derfor statistikk både etter søkerens og oppfinnerens bostedsland. (European Commission)

Fra patentsøknad til gjeldende rettighet

Det er også viktig å skille mellom en patentsøknad, et meddelt patent og et patent som fortsatt er i kraft.

En patentsøknad viser at en søker har bedt om enerett til en oppfinnelse. Søknaden kan senere bli avslått, trukket eller henlagt. Antall søknader er derfor en tidlig indikator på patenteringsaktivitet, men ikke et mål på hvor mange rettigheter som faktisk blir etablert.

Patentsøknader er som hovedregel ikke offentlig tilgjengelige før 18 måneder etter den første innleverings- eller prioritetsdatoen. Patentstyret kan publisere aggregert statistikk over antall mottatte søknader også før søknadene blir offentlige, men opplysninger om blant annet søker og teknologiområde kan ikke publiseres på samme måte. Statistikk som bygger på publiserte patentsøknader, for eksempel fra internasjonale patentdatabaser, vil derfor ligge etter den faktiske søknadsaktiviteten. De siste 18 månedene i slike tidsserier vil normalt være ufullstendige og kan derfor ikke sammenlignes direkte med tidligere perioder.

Søknadsstatistikk viser hvor mange nye saker som kommer inn, mens statistikk over gjeldende rettigheter viser hvor mange patenter som er i kraft på et bestemt tidspunkt.

Et meddelt patent har gjennomgått behandling og blitt innvilget av en patentmyndighet. Et patent kan som hovedregel opprettholdes i inntil 20 år fra søknadsdagen, forutsatt at de årlige avgiftene betales. Patenter kan også falle bort, oppheves eller utløpe.

Antall gjeldende patentrettigheter gir dermed et bilde av den samlede bestanden av patenter på et bestemt tidspunkt.

Figur 1 Antall gjeldende patentrettigheter i Norge, fordelt på norske og utenlandske søkere/innehavere og etter hvordan rettigheten er etablert – nasjonalt patent, PCT eller europeisk patent (EP) med virkning i Norge. Per september 2026.

Kilde: Patentstyret

Mange av patentene som gjelder i Norge, eies av utenlandske virksomheter. Figuren viser derfor ikke nødvendigvis norsk innovasjonsaktivitet, men hvilke aktører som har patentbeskyttelse i det norske markedet.

IPC viser hvilke teknologier patentene gjelder

Patenter klassifiseres etter International Patent Classification, IPC. Klassifikasjonen brukes til å plassere patentsøknader og patenter i teknologiske fagområder og forvaltes av WIPO. Systemet er hierarkisk og språkuavhengig, slik at patentdokumenter kan søkes fram og sammenlignes på tvers av land og språk. (WIPO)

IPC er delt inn i åtte hovedseksjoner:

• A: menneskelige behov
• B: arbeidsoperasjoner og transport
• C: kjemi og metallurgi
• D: tekstiler og papir
• E: bygg og anlegg
• F: maskinteknikk, belysning, oppvarming og lignende
• G: fysikk
• H: elektroteknikk

Under hovedseksjonene finnes klasser, underklasser, hovedgrupper og undergrupper. En patentsøknad kan få flere IPC-koder dersom oppfinnelsen dekker flere teknologiske områder. IPC gjør det dermed mulig å bruke patentdata til å følge utviklingen innenfor teknologiområder som for eksempel legemidler, havbruksteknologi, energiteknologi, kunstig intelligens og maritime løsninger.

Klassifikasjonen er teknologibasert, ikke næringsbasert. Et patent klassifiseres etter teknologien oppfinnelsen gjelder, og ikke nødvendigvis etter næringen søkerbedriften tilhører. En bedrift registrert innen olje- og gassvirksomhet kan for eksempel søke patent på sensorteknologi som klassifiseres under fysikk eller elektroteknikk. For å koble patentaktivitet til næringer må patentdata derfor ofte kombineres med opplysninger fra virksomhetsregistre.

Patentstatistikk er verdifull – men dekker ikke all innovasjon

Patentdata har flere egenskaper som gjør dem særlig nyttige som innovasjonsindikator. Dokumentene inneholder informasjon om søker, oppfinner, teknologi, innleveringsdato, prioritet og hvilke markeder det søkes beskyttelse i. Dermed kan vi følge teknologiutviklingen over tid og studere blant annet teknologisk spesialisering, internasjonale forbindelser og eierskap.

Samtidig er patenter bare én del av innovasjonsbildet. Mange tjenesteinnovasjoner, organisatoriske innovasjoner og forretningsmodeller kan ikke patenteres. Enkelte virksomheter velger hemmelighold framfor patent, mens andre vurderer kostnadene ved internasjonal patentering som for høye. Patentdata er derfor særlig egnet til å belyse teknologisk og forskningsbasert innovasjon, men bør suppleres med andre indikatorer.

Når patentstatistikk brukes til å beskrive norsk innovasjon, er det særlig viktig å vite hvilket geografisk perspektiv tallene har. Statistikk fra Patentstyret gir et godt bilde av søknader og rettigheter som behandles eller har virkning i Norge. Skal vi få et mer fullstendig bilde av norske virksomheters patenteringsaktivitet, må vi også inkludere søknader som norske aktører leverer til EPO, gjennom PCT-systemet og direkte til utenlandske patentmyndigheter.

Det finnes derfor ikke ett enkelt tall som alene viser «norske patenter». Hva tallet betyr, avhenger av om statistikken er basert på søker, oppfinner, patentmyndighet, beskyttelsesland, søknader, meddelte patenter, gjeldende rettigheter eller patentfamilier. I tillegg må man være oppmerksom på publiseringsforsinkelsen: statistikk basert på offentliggjorte patentsøknader gir først et tilnærmet komplett bilde når det har gått minst 18 måneder. For å bruke patentstatistikken som indikator på innovasjon må vi derfor vite hva tallene faktisk omfatter.