Når forskning møter sikkerhetspolitikk: Norsk forskningssamarbeid med Kina, Russland, Iran og Nord-Korea

Av: Dag W. Aksnes, NIFU

Internasjonalt forskningssamarbeid har tradisjonelt blitt sett på som ønskelig og viktig. Samarbeid på tvers av landegrenser kan bidra til kunnskapsutveksling, høyere forskningskvalitet og tilgang til kompetanse, data og forskningsinfrastruktur som ikke finnes nasjonalt. Samtidig har den sikkerhetspolitiske utviklingen de senere årene ført til økt oppmerksomhet om at internasjonalt forskningssamarbeid også kan innebære risiko. Særlig gjelder dette risikoen for uønsket kunnskapsoverføring hvor forskning, teknologi og kompetanse kan komme aktører til gode med andre sikkerhetspolitiske interesser enn Norge.

I sin nasjonale trusselvurdering peker Politiets sikkerhetstjeneste (PST) ut land som utgjør spionasje- og etterretningstrussel mot Norge. Her trekkes Russland, Kina og Iran spesielt frem, men også Nord-Korea nevnes. Forskningsmiljøer omtales som særlig utsatt. Dette har reist spørsmål om hvordan norsk forskning skal forholde seg til samarbeid med disse landene.

Forskningssamarbeid med disse landene blir imidlertid ikke sett på som uønsket generelt. Tvert imot har mye av samarbeidet betydelig faglig og samfunnsmessig interesse. Kina er for eksempel også et prioritert samarbeidsland i regjeringens Panorama-strategi for perioden 2021–2027. Denne strategien har som formål å styrke norsk forsknings- og utdanningssamarbeid med utvalgte land utenfor EU. Russland var også opprinnelig omfattet av strategien. Etter Russlands fullskalainvasjon av Ukraina anbefalte imidlertid regjeringen som hovedregel å fryse institusjonelt samarbeid med Russland, samtidig som forsker-til-forsker-samarbeid fortsatt ble oppfordret til.

Men hvor omfattende er egentlig Norges forskningssamarbeid med Kina, Russland, Iran og Nord-Korea? I denne artikkelen ser vi på hvordan det norske samarbeidet med disse landene har utviklet seg de siste 15 år, slik det avtegner seg gjennom vitenskapelig publisering. Publiseringsdata gir ikke et fullstendig bilde av forskningssamarbeidet, men sier primært noe om omfanget av de akademiske samarbeidsrelasjonene. Grunnlaget er publikasjoner med minst én forfatteradresse ved en norsk institusjon og minst én ved en institusjon i det aktuelle landet. Datagrunnlaget er Nasjonalt vitenarkiv (NVA).

Kraftig vekst – og et markert brudd

Figur 1 viser hvordan samarbeidet med hvert enkelt land har utviklet seg i perioden 2011–2025, målt som antall felles publikasjoner. Vi har skilt mellom publikasjoner der Norge samarbeider med kun det aktuelle landet (bilateralt samarbeid), med det aktuelle landet og ett land til (trilateralt samarbeid, f.eks. Norge, Iran og Sverige), og med det aktuelle landet og to eller flere land til (multilateralt samarbeid).

Utviklingen er alt annet enn ensartet. Nord-Korea har i praksis ikke noe forskningssamarbeid med Norge. I hele perioden er det registrert bare tre felles publikasjoner, og landet er derfor ikke tatt med i de videre analysene.

Samarbeidet med Iran var beskjedent i begynnelsen av perioden, med 30–40 publikasjoner i året. Fra midten av 2010-tallet økte det kraftig, og i 2022 nådde det en topp med 370 publikasjoner, mer enn ti ganger så mange som i 2011. Siden har omfanget falt og utgjorde 230 publikasjoner i 2025.

Samarbeidet med Russland har fulgt et liknende mønster, men Russland har samlet sett over perioden vært en betydelig større samarbeidspartner enn Iran.  Antallet felles publikasjoner økte fra 210 i 2011 til 710 i 2021. Deretter har det falt dramatisk. I 2025 var det 230 norsk-russiske publikasjoner, en nedgang på nær 70 prosent fra toppåret. Samarbeidet med Russland er dermed nå på samme nivå som samarbeidet med Iran.

Kina er den klart største samarbeidspartneren av de fire landene. Også her var veksten kraftig, fra snaut 300 publikasjoner i 2011 til 1 760 publikasjoner i 2022. Siden har omfanget ligget på 1 600–1 700 publikasjoner i året. I motsetning til Russland og Iran har det altså ikke vært noen markert tilbakegang i samarbeidet med Kina.

Det skal imidlertid legges til at i perioden frem til 2021 økte Norges samlete publisering betydelig. Antallet felles publikasjoner økte derfor med de fleste land i denne perioden, ikke bare med landene som omtales her. Figur 1 viser også hvor stor andel landene utgjør av Norges samlede internasjonale samarbeidsrelasjoner (alle samarbeidstyper). Denne andelen har økt mindre enn antallet felles publikasjoner fordi Norges internasjonale samarbeid som helhet også vokste betydelig i samme periode.

Figur 1 Samarbeid mellom forskere i Norge og Iran, Norge og Kina og Norge og Russland. Antall samforfattede publikasjoner etter samarbeidstype. 2011–2025.

Kilde: NIFU. Data: Sikt, NVA.

Samarbeidet foregår i økende grad i store konstellasjoner

Figur 1 viser også endringer i hvilke typer samarbeid som dominerer. For Russland har nedgangen etter 2021 vært sterkest for de mest direkte samarbeidsformene. Antallet bilaterale publikasjoner falt fra 150 i 2021 til under 40 i 2025, en nedgang på 75 prosent, og det trilaterale samarbeidet falt omtrent like mye. Også det multilaterale samarbeidet er kraftig redusert, men noe mindre (64 prosent). Norge har dermed i mindre grad trukket seg ut av samarbeid med Russland der mange andre land også deltar. Dette er typisk store internasjonale prosjekter og konsortier der norske forskere bidrar sammen med forskere fra mange andre land. I 2025 var nesten tre av fire norsk-russiske publikasjoner multilaterale.

For Iran er mønsteret annerledes. Her har nedgangen etter 2022 rammet alle samarbeidstypene i omtrent samme grad. For Kina har det bilaterale samarbeidet gått ned med nær 20 prosent siden 2022, mens det multilaterale samarbeidet har fortsatt å vokse.

Et fellestrekk ved samarbeidet med de tre landene er at det multilaterale samarbeidet utgjør en stor andel, rundt halvparten for Kina og Iran og nær tre firedeler for Russland i 2025. I det norske internasjonale samarbeidet generelt er bilateralt og trilateralt samarbeid langt vanligere enn multilateralt, som bare utgjør 30 prosent.  Samarbeidet med disse landene foregår altså oftere enn ellers innenfor store internasjonale grupper, selv om også det direkte samarbeidet er betydelig.

Ulike faglige profiler

Figur 2 viser hvordan samarbeidspublikasjonene i 2025 fordeler seg på fagområder og fagfelt. Her er det tydelige forskjeller mellom landene. Samarbeidet med Kina er i hovedsak innen naturvitenskap og teknologi. Nesten 80 prosent av de vel 1600 publikasjonene er innen disse fagene. Kina skiller seg særlig ut ved et stort innslag av teknologifag: IKT, kjemi og materialteknologi og konstruksjonsfag utgjør til sammen om lag en firedel av samarbeidet, mot 13 prosent for Iran og 3 prosent for Russland.

Iran og Russland har til sammenlikning et langt større innslag av medisin og helsefag, med henholdsvis 37 og 31 prosent av samarbeidet, mot 15 prosent for Kina. Russland har i tillegg et betydelig samarbeid med Norge innen biovitenskap (18 prosent), og geovitenskap og fysikk utgjør også en vesentlig del av profilen. Samfunnsvitenskap og humaniora utgjør en liten andel for alle landene.

Figur 2 Samarbeidspublikasjoner med Iran, Kina og Russland fordelt på fagområde og fagfelt. 2025. Prosent.

Kilde: NIFU. Data: Sikt, NVA.

Norge er en liten partner for Kina

Målt i antall publikasjoner er Kina den klart største av disse samarbeidspartnerne for Norge. Snur man perspektivet, blir bildet et annet. Norge står for knapt 0,5 prosent av verdens vitenskapelige publisering (jf. kapittel 5.1), og vil derfor naturlig nok være en liten samarbeidspartner for de fleste land i verden.

Figur 3 viser hvor stor andel av hvert lands samlede publisering som involverer samarbeid med forskere i Norge. For Kina var denne andelen bare 0,19 prosent i 2025, og den var på sitt høyeste i 2019 med 0,28 prosent. Det norsk-kinesiske samarbeidet har med andre ord ikke holdt tritt med den enorme veksten i kinesisk forskning. For Kina er Norge en marginal samarbeidspartner.

For Russland har Norge vært en viktigere partner. I perioden 2012–2021 involverte om lag 1 prosent av den russiske publiseringen samarbeid med Norge. Etter 2021 har andelen falt kraftig, til 0,49 prosent i 2025. Iran plasserer seg i en mellomposisjon. Andelen iranske publikasjoner med norske medforfattere økte fra 0,13 prosent i 2011 til 0,62 prosent i 2022, og var 0,42 prosent i 2025.

Hvor viktig Norge er som partner, avhenger altså av mer enn størrelse. Geografisk nærhet, historiske forbindelser, samarbeidsavtaler og sammenfallende forskningsprofiler kan gjøre Norge til en større partner enn størrelsen tilsier. For Russland har naboskapet i nord og samarbeidet innen blant annet arktisk forskning og ressursforvaltning hatt betydning. Hvor internasjonalt orientert et lands forskning er, spiller også inn. Kinesisk forskning er i større grad nasjonalt orientert (jf. figur 5.1i), og det internasjonale samarbeidet ligger på et lavt nivå, relativt sett. I tillegg kan de politiske relasjonene mellom landene påvirke samarbeidet, noe utviklingen for Russland etter 2022 indikerer.

Figur 3 Andel av landets samlede publisering som involverer samarbeid med forskere i Norge. 2011–2025. Prosent.

Kilde: NIFU. Data: Sikt, Web of Science

Hva står på spill?

Analysen viser at forskningssamarbeidet med disse landene allerede har endret seg betydelig i takt med den sikkerhetspolitiske utviklingen, og at det er store forskjeller både mellom landene og mellom fagområdene.

Spørsmålet om sikkerhetsrisiko og forskning er likevel sammensatt. Forskningen som fanges opp i publiseringsdataene, inngår i et åpent og kollektivt globalt system. Hele poenget med å publisere forskning er at resultatene skal bli tilgjengelige for andre. Kunnskap som er publisert i et internasjonalt tidsskrift, er i prinsippet like tilgjengelig for en forsker i Moskva eller Beijing som for en forsker i Oslo, uavhengig av om de har samarbeidet med norske forskere. I et slikt perspektiv gir det lite mening å betrakte felles publisering som en sikkerhetsrisiko i seg selv.

Samtidig vil forskningssamarbeid innebære mer enn det som publiseres. Samarbeidet kan involvere tilgang til laboratorier, data og infrastruktur som kan utgjøre sikkerhetsrisiko eller teknologi med mulig militær anvendelse. Analysen av fagprofilene viser også at det er betydelig samarbeid innenfor fagområder der uønsket overføring av sensitiv kunnskap og teknologi ofte trekkes fram som mest bekymringsfullt. Dette gjelder særlig Kina, men også i noen grad Iran. Det vil likevel være hva samarbeidet handler om og hvem det involverer, som avgjør om det innebærer en reell risiko.

Særlig for Kina er det grunn til å understreke hva som står på spill. Kina er i dag verdens største produsent av vitenskapelige publikasjoner og har ledende forskningsmiljøer innen en rekke fagområder, ikke minst innen teknologi. Samtidig er Norge en svært liten partner for Kina. Asymmetrien tilsier at Norge trolig har mer å vinne på samarbeidet enn Kina har. Å redusere eller avvikle samarbeidet med et av verdens ledende forskningsland vil kunne ha en stor faglig kostnad for norsk forskning, og en slik kostnad må veies mot sikkerhetshensynene.