Av: Dag W. Aksnes, NIFU
Da Mario Draghi, tidligere sjef for Den europeiske sentralbank (ECB), la fram sin rapport om europeisk konkurransekraft for EU-kommisjonen i september 2024, var diagnosen klar: Europa henger etter USA og Kina på sentrale teknologiområder, og gapet risikerer å bli permanent. Konsekvensen kan være svak økonomisk vekst, redusert konkurransekraft og økende teknologisk avhengighet av USA og Kina (European Commission, 2024).
Et interessant spørsmål er om Europas utfordringer med konkurransekraft også gjenspeiles i den vitenskapelige kunnskapsproduksjonen som danner grunnlaget for framtidig teknologiutvikling og innovasjon. Bibliometriske data gir mulighet til å undersøke dette gjennom analyser av Europas publiseringsvolum, spesialisering og vitenskapelig innflytelse.
Det globale forskningssystemet i endring
Dagens fagprofiler er ikke statiske størrelser, og det har skjedd store forskyvninger i verdens vitenskapelige tyngdepunkt over de siste tiårene. Gjennom store deler av vitenskapshistorien har akademisk forskning vært dominert av europeiske og amerikanske forskere. Kina begynte for alvor å gjøre seg gjeldende som forskningsnasjon på begynnelsen av 2000-tallet og er nå verdens klart største forskningsnasjon både målt som publisert forskning og når det gjelder FoU-utgifter. Samtidig varierer forskningsprofilene betydelig mellom regionene. Dette er temaer som belyses nedenfor.
Tre regioner, tre profiler
Som sammenligningsgrunnlag til Europa ser vi på de såkalte BRICS-landene samlet (Brasil, Egypt, Etiopia, India, Indonesia, Iran, Kina, Russland, Saudi-Arabia, Sør-Afrika og De forente arabiske emirater) og USA. I tillegg har vi en kategori for øvrige land i verden. Figur 1 viser hvor stor andel de ulike regionene har av den globale forskningsproduksjonen i ulike fagfelt (basert på tall fra 2023–2025).
For Europa er andelen av forskningsproduksjonen høyest i humaniora, der regionen bidrar med 47 prosent av den globale publiseringen, og lavest i materialvitenskap, med 19 prosent. Ellers har Europa relativt høye andeler innenfor samfunnsvitenskap og medisin og helsefag. USA har sin høyeste andel i psykologi (28 prosent) og sine laveste andeler i flere naturvitenskapelige disipliner samt teknologi og ingeniørfag (7 prosent).
BRICS-landene viser et motsatt bilde. Her er de høyeste andelene i teknologi og ingeniørfag samt materialvitenskap, begge rundt 55 prosent. Til sammenligning er andelene vesentlig lavere innenfor humaniora, samfunnsvitenskap og medisin og helsefag, der de varierer mellom 17 og 27 prosent. Blant BRICS-landene er Kina klart dominerende når det gjelder publiseringsvolum, og gruppens profil vil derfor i relativt stor grad reflektere Kinas. Men spesielt India har vokst frem som en betydelig forskningsnasjon de senere årene, og er nå verdens tredje største målt i antall publikasjoner (se kapittel 5.1). Profilen påvirkes dermed også tydelig av de andre landene i gruppen.
Figur 1 Hvem forsker på hva? Regionenes andel av verdens vitenskapelige publisering, fordelt på fagfelt. 2023–2025.
Kilde: NIFU, Data: Sikt, Web of Science.
Regionenes forskningsprofiler kan også illustreres ved hjelp av den såkalte relative spesialiseringsindeksen (RSI). Indeksen viser om et fagfelt utgjør en større eller mindre andel av en regions forskning enn det gjør globalt. RSI varierer mellom −1 og 1, og er 0 når fagfeltet utgjør like stor andel av regionens forskning som av verdens forskning. En positiv verdi betyr at regionen er relativt spesialisert i fagfeltet, mens en negativ verdi betyr at fagfeltet utgjør en mindre andel av regionens forskning enn det gjør på verdensbasis. Indeksen sier dermed noe om den faglige sammensetningen av forskningsproduksjonen, men ikke om produksjonens absolutte størrelse.
Europa har en tydelig positiv spesialisering innenfor særlig humaniora og samfunnsvitenskap (figur 2). Samtidig er spesialiseringen negativ innenfor teknologi og ingeniørfag, materialvitenskap, kjemi og data- og informasjonsvitenskap. USAs forskningsprofil har mange likhetstrekk med den europeiske, men USA har en sterkere relativ spesialisering innenfor psykologi og medisin og helsefag. Europa og USA har dermed en relativt lik profil når det gjelder de fagområdene de er minst spesialisert i, særlig de naturvitenskapelige og teknologiske fagene. Forskjellen er først og fremst at USA har større relativ tyngde innenfor psykologi og klinisk-medisinske fag, mens Europa har sterkere spesialisering innenfor humaniora og samfunnsvitenskap.
BRICS-landenes profil er i stor grad det omvendte av Europa og USAs profil. Spesialiseringen er klart sterkest innen materialvitenskap og innen teknologi og ingeniørfag, etterfulgt av kjemi og data- og informasjonsvitenskap, altså nettopp de fagfeltene der Europa og USA har sin svakeste relative spesialisering.
Figur 2 Relativ spesialiseringsindeks (RSI) etter region. 2023–2025.
Kilde: NIFU, Data: Sikt, Web of Science.
Spesialiseringsmønsteret sier noe om den relative tyngden ulike fagfelt har i regionens forskningsproduksjon. Den relative siteringsindeksen viser om forskningen som faktisk produseres, også får vitenskapelig innflytelse. For Europa viser en slik analyse (inngår ikke som figur) at de fire fagfeltene der Europa har lavest siteringsindeks, altså materialvitenskap, kjemi, teknologi og ingeniørfag og matematikk, også er blant områdene der regionen har den svakeste spesialiseringen.
Europa utmerker seg særlig positivt innenfor klinisk medisin, der siteringsindeksen ligger klart over verdensgjennomsnittet. Også psykologi og samfunnsvitenskap ligger godt over verdensgjennomsnittet. Europas samfunnsvitenskapelige og medisinske tyngdepunkt er dermed ikke bare et volummessig fortrinn, men også et område der europeisk forskning har betydelig vitenskapelig gjennomslag.
Europa har svakhet i mange av de naturvitenskapelig-teknologiske feltene, der regionen både publiserer mindre og siteres mindre enn verdensgjennomsnittet.
Bildet som fremkommer i analysene, med lavere spesialisering og siteringsrate innen materialvitenskap, kjemi og teknologi og ingeniørfag, samsvarer i stor grad med de områdene Draghi (2024) peker på som viktige for Europas framtidige konkurransekraft. Samtidig er det ikke en entydig sammenheng mellom publisert forskning og innovasjonskraft. Studier av amerikansk teknologiutvikling viser for eksempel at en betydelig del av kunnskapsutviklingen skjer gjennom patenter og industriell FoU, snarere enn gjennom åpen vitenskapelig publisering (Arora et al., 2020), noe som gjør at landets teknologistyrke ikke fullt reflekteres i denne typen publiseringsstatistikk. De bibliometriske resultatene gir dermed støtte til deler av Draghi-rapportens diagnose, samtidig som de ikke alene kan forklare Europas konkurranseutfordringer.
Det er også viktig å understreke at målsetningen med publisering er å formidle ny kunnskap. Formålet er langt bredere enn å bidra til teknologisk innovasjon og økonomisk konkurransekraft. Europas relative styrke innenfor samfunnsvitenskap og medisin og helsefag er ikke minst viktig i en slik sammenheng. Det kan dreie seg om å bidra til å løse samfunnsutfordringer innen områder som helse, utdanning og velferd, funksjoner et samfunn trenger uavhengig av den teknologiske konkurransesituasjonen.
Referanser:
Arora, A., Belenzon, S., Patacconi, A., & Suh, J. (2020). The Changing Structure of American Innovation: Some Cautionary Remarks for Economic Growth. Innovation Policy and the Economy, 20 (1), 39–93. https://doi.org/10.1086/705638
European Commission (2024). The Future of European Competitiveness. https://doi.org/10.2872/1823372