Nærmere om postdoktorstillinger

Postdoktorstillingen er en forholdsvis ny stillingstype i det norske forskningssystemet. De første postdoktorstillingene kom på 1980-tallet og var finansiert av Forskningsrådet, og frem til 1997 var disse stillingene utelukkende finansiert av eksterne aktører. Universiteter og høgskoler fikk først anledning til å opprette egenfinansierte postdoktorstillinger i 1998.

Postdoktorstillingen er en åremålsstilling som tidligere var på 2–4 år, men som i henhold til ny universitets- og høyskolelov fra 2024 nå er på 3–4 år. I henhold til denne lovens forskrift §3-18, har en postdoktorstilling som formål «at den ansatte skal opparbeide seg en forskerprofil og kompetanse som gjør vedkommende kvalifisert for å søke stilling som førsteamanuensis. Stillingen kan i tillegg gi annen kompetanse med relevans for postdoktorens videre karriere». Videre heter det at «dersom postdoktoren ikke allerede har utdanningsfaglig kompetanse som innfrir kravene til en stilling som førsteamanuensis, skal institusjonen tilrettelegge for at postdoktoren opparbeider seg slik kompetanse i løpet av ansettelsesperioden». Dette er en presisering av den gamle forskriften, hvor det kun sto om stillingens formål at «ansettelse i stilling som postdoktor har som hovedmål å kvalifisere for arbeid i vitenskapelige toppstillinger».

Flest postdoktorer innenfor matematikk og naturvitenskap

I 1991 var det registrert 73 postdoktorstillinger i universitets- og høgskolesektoren og instituttsektoren, se figur 1. Antallet økte kraftig på begynnelsen av 2000-tallet etter at institusjonene selv kunne opprette slike stillinger, og i 2007 var det 1260 postdoktorer ved norske universiteter, høgskoler, helseforetak og i instituttsektoren. Flest postdoktorer finner vi i 2022; 2 350 postdoktorstillinger.

Figur 1 Postdoktorer i Norge etter fagområde¹. 1991–2023.

¹ Matematikk og naturvitenskap inkluderer her landbruks-, fiskerifag og veterinærmedisin.

Kilde: SSB, Forskerpersonale, tabell 13921 (delvis)

I 2023 var 30 prosent av postdoktorene tilsatt ved et miljø innenfor matematikk og naturvitenskap. Samtidig var hver fjerde innenfor medisin og helsefag, og en av fem innenfor samfunnsvitenskap. I overkant av 10 prosent var innenfor teknologiske fag, mens litt under 10 prosent befant seg ved miljøer innenfor humaniora og kunstfag.

På 1990-tallet var bildet ganske annerledes. Halvparten av postdoktorene var tilknyttet medisin og helsefag, og over 40 prosent var tilknyttet matematikk og naturvitenskap eller teknologi (MNT-fagene). Kun 10 prosent var i humaniora og kunstfag eller samfunnsvitenskap. Antall postdoktorer innenfor medisin og helsefag vokste relativt jevnt frem til 2015, deretter noe saktere frem mot toppåret 2017. Etter 2017 har antall postdoktorer innenfor medisin og helsefag gått ned, og det var 200 færre postdoktorer i 2023 enn i 2017. For matematikk og naturvitenskap ser en sterk vekst i antall postdoktorer mellom 1999 og 2009, før antallet går litt ned. I «toppåret» 2022 ble det registrert nær 740 postdoktorer innenfor matematikk og naturvitenskap. Samtidig ser vi at teknologiske fag har vokst betydelig saktere, og nådde toppen i 2018, etter en nedgangsperiode på midten av 2010-tallet. Denne sammenfaller med endringen i Forskningsrådets prosjektfinansiering.

Sterk vekst i antall postdoktorer innenfor samfunnsvitenskap

Humsam-fagene har hatt en jevn stigning siden begynnelsen av 2000-tallet, men samfunnsvitenskapene har vokst betydelig mer enn humaniora og kunstfag. Fra å være omtrent like store i 2001, var det to og en halv gang så mange postdoktorer innenfor samfunnsvitenskap som innenfor humaniora og kunstfag i 2023. Det er over 10 ganger så mange postdoktorer innenfor samfunnsvitenskap i 2023 som det var i 2001. Den sterke veksten i antall postdoktorer i samfunnsvitenskap er med på å drive veksten i FoU-årsverk innenfor samfunnsvitenskap som vi så i kapittel 3, samt de tilhørende FoU-utgiftene som vist i kapittel 1.

Størst vekst i antall postdoktorer ved Universitetet i Oslo og NTNU

Til å begynne med var postdoktorene primært tilsatt ved universiteter og vitenskapelige høgskoler med egne forskerutdanninger. Postdoktorstillinger ble gjerne opprettet i forbindelse med eksternt finansierte prosjekter, slik at også instituttsektoren og helseforetakene etter hvert opprettet slike stillinger. De første postdoktorstillingene ved statlige høgskoler kom rundt år 1999.

Figur 2 viser at om lag 80 prosent av postdoktorene var tilknyttet de fire eldste universitetene før 2007. Flere av disse postdoktorene var egentlig ved universitetssykehusene, og kanskje spesielt ved enhetene som nå er Oslo universitetssykehus, ettersom disse postdoktorene før 2007 ble registrert ved de medisinske fakultetene ved universitetene som hadde legeutdanning. Andelen postdoktorer ved de fire største universitetene sank til 68 prosent da helseforetakene ble skilt ut som egne enheter i FoU-statistikken i 2007. Veksten i antall postdoktorer på begynnelsen av 2000-tallet kom primært ved de store universitetene, spesielt ved NTNU og UiB. Imidlertid var den prosentvise veksten størst i instituttsektoren, hvor antall postdoktorer ble nær tredoblet fra 2001 til 2005. Ser vi kun på veksten mellom 2007 og 2023, økte antall postdoktorer mest ved UiO, fulgt av NTNU.

I 2023 var 63 prosent av postdoktorene ved et av de fire eldste universitetene. Universitetet i Oslo hadde flest postdoktorer med 26 prosent av det totale antallet. Nest størst var NTNU (19 prosent), fulgt av Universitetet i Bergen (11 prosent) og Universitetet i Tromsø (6 prosent). 10 prosent av postdoktorene var tilknyttet et av de nye universitetene, mens 5 prosent var ved en vitenskapelig høgskole og kun 2 prosent ved en statlig høgskole. Instituttsektoren sysselsatte 10 prosent av postdoktorene i 2023, mens 9 prosent var ved et helseforetak.

Figur 2 Postdoktorer i Norge etter arbeidssted¹. 1991–2023.

¹ Institusjonene er gruppert etter institusjonstypen de var tilknyttet det aktuelle året. Postdoktorer tilknyttet helseforetak inngår under de medisinske fakultetene ved de fire breddeuniversitetene frem til 2007.

Kilde: SSB, Forskerpersonale, tabell 13515 (delvis), 13921 (delvis), 14585 (delvis)

Nedgang i antall postdoktorer fra 2022 til 2023

Antall postdoktorer gikk ned med over 100 personer fra 2022 til 2023, noe som tilsvarer 4 prosent av postdoktorstillingene. Dette sammenfaller med at den økonomiske situasjonen ved forskningsinstitusjonene er trangere. Postdoktor er en midlertidig stilling som institusjonene kan opprette når de har behov for å øke forskningsaktiviteten, og holde igjen når det er trangere tider, og det er ikke overraskende at antall stillinger går ned i økonomiske nedgangstider. Tall fra DBH viser at antall årsverk utført av postdoktorer ved landets universiteter og høgskoler gikk ned med om lag 40 fra 2022 til 2023, og med mer enn 140 årsverk fra 2023 til 2024.

Forskningsrådet er viktigste finansieringskilde for postdoktorstillingene

På 1990-tallet var Forskningsrådet hovedfinansieringskilden for postdoktorstillingene, med 80 prosent av stillingene i 1993. Frem til 2012 finansierte Forskningsrådet over halvparten av postdoktorstillingene ved norske universiteter, høgskoler, helseforetak og i instituttsektoren, og rådet har i hele perioden 1991 til 2023 vært den største finansieringskilden; se figur 3.

Omleggingen av Forskningsrådets prosjektfinansiering fikk også konsekvenser for postdoktorstillingene ved at antallet forskningsrådsfinansierte postdoktorer ble betydelig redusert fra 2011 til 2013. I samme periode vokste imidlertid antall postdoktorer finansiert av andre kilder, inkludert institusjonenes basisbevilgninger, mer enn nedgangen i forskningsrådspostdoktorer, slik at det totale antallet postdoktorer fortsatte å øke.

Figur 3 Postdoktorer i Norge etter finansieringskilde¹. 1991–2023.

¹ Stipendiater finansiert av helseforetakene inngår i «Postdoktor andre» før 2007. For årene 2021 til 2023 er ikke postdoktorene ved universitetssykehusene fordelt etter finansieringskilde. Fordelingen er derfor estimert på bakgrunn av forutgående år.

Kilde: SSB, Forskerpersonale

I 2023 ble i underkant av 40 prosent av postdoktorstillingene finansiert av Forskningsrådet, mens 30 prosent ble finansiert over lærestedenes basisbevilgninger. Omtrent samme andel ble finansiert av andre kilder, mens helseforetakene finansierte 3 prosent. Flertallet av postdoktorene som er tilsatt ved helseforetakene er finansiert av Forskningsrådet eller andre eksterne kilder, og kun en liten andel finansieres av helseforetakene selv.