Longyearbyen

Svalbard Science Center er den største infrastrukturen som nokosinne er bygd på Svalbard. Det husar Universitetssenteret på Svalbard (UNIS) og delar av Norsk polarinstitutt, som er dei to viktigaste forskingsinstitusjonane i øygruppa. Fleire andre institusjonar har også kontor her, mellom anna EISCAT, Nansen Environmental and Remote Sensing Center (NERSC), Nasjonalt polarforskingsinstitutt (NIPR), SINTEF, Svalbard Museum og Svalbard Science Forum (SSF).

Viktig forskingsinfrastruktur i Longyearbyen-området inkluderer EISCAT Svalbard-radarane og Kjell Henriksen Observatorium (KHO) i utkanten av Longyearbyen, i tillegg til Longyearbyen CO2 Lab i Adventdalen. EISCAT Svalbard Radar blir drive av institusjonar frå Kina, Finland, Japan, Noreg, Sverige og Storbritannia, medan KHO og CO2 Lab blir driven av UNIS.

Eitt av dei nyare tilskota til forskingsinfrastrukturen i Longyearbyen er den tsjekkiske arktiske forskingsstasjonen, som vart opna i juni 2014 av Senter for polarøkologi ved Universitetet i Sør-Böhmen i Tsjekkia.

Universitetssenteret på Svalbard

UNIS-tilsette (med familiar) utgjer ein firedel av befolkninga i Longyearbyen. Institusjonen tilbyr undervisning for bachelor-, master- og doktorgradsstudentar i arktisk biologi, arktisk geologi, arktisk geofysikk og arktisk teknologi. Totalt 743 studentar frå 43 ulike land var påmeldt undervisninga i 2019.