Bladet Forskning

Magnetisk vitenskapshistorie

Den norske vitenskapsmannen Christopher Hansteens studier av jordmagnetismen ga Norge heder og ære på 1800-tallet. Det er bare ett problem: Han tok feil.

Skrevet av: tore espedal

MAGNETPOL: Christopher Hansteens kart fra 1825 som lokaliserer den magnetiske polen i Nord-Amerika. Publisert i Magazin for Naturvidenskaberne (1825).

– Det er kanskje ikke så opplagt for oss i dag, men historien om studiet av jordmagnetismen viser en direkte linje fra vitenskapsmannen Christopher Hansteen (1784–1873) til Roald Amundsens triumfferd til Sydpolen, hundre år senere. Det sier Vidar Enebakk, idéhistoriker og forsker ved Forum for universitetshistorie.

Nasjonsbygging og naturvitenskap

– Det er mange nyttige og samfunnsrelevante aspekter ved Hansteens praktiske forskning knyttet til for eksempel tidsmåling, almanakken og kartleggingen av det nye Norge, forteller Enebakk.

VIDAR ENEBAKK (Foto: ANNICA THOMSSON)

Hansteen ble utnevnt til professor i anvendt matematikk ved Det Kgl. Frederiks Universitet i 1816, men han var også bestyrer av universitetets astronomiske observatorium på Solli i Christiania. Der bodde han med sin familie fra det stod ferdig i 1833. Observatoriet ble et sentrum for byens naturvitenskapelige elite og på mange måter utgangspunktet for en norsk vitenskapelig kultur.

– Når naturvitenskapene fikk støtte fra staten, skyldtes det i stor grad at kunnskapen var knyttet til praktiske oppgaver som var av stor interesse for den nye norske nasjonen. Forskningens nytte gikk imidlertid langt utover rent praktiske hensyn, mener han.

Observatoriet ble et sentrum for byens naturvitenskapelige elite.

– De magnetiske polene bestemte kompassnålens retning og bevegelse, og studiet av jordmagnetismen var en viktig forutsetning for bedre navigasjon til sjøs. Hansteen oppnådde stor internasjonal anerkjennelse på dette feltet, og funnene var selvsagt viktige i seg selv.

Samtidig bidro Hansteens berømmelse til å kaste heder og ære over den unge norske nasjonen. I likhet med kjente malere og forfattere bidro også naturviterne til å hevde Norges plass som en selvstendig nasjon. Likevel har ikke Hansteens studier av jordmagnetismen blitt viet mye oppmerksomhet.

Studiet av Hansteens betydning både nasjonalt og internasjonalt kan bidra til å innlemme vitenskapshistorie i fortellingen om den norske nasjonsbyggingen i en bredere europeisk kontekst, sier Enebakk. – Problemet er bare at Hansteen tok feil.

Blant polarhelter og offiserer

I Untersuchungen über den Magnetismus der Erde fra 1819 fremsatte Hansteen teorien om at jordkloden hadde to magnetiske akser og fire magnetiske poler. Samtidig bestemte han beliggenheten til de magnetiske polene, blant annet den i Nord-Amerika.

Forskningens nytte gikk imdlertid langt utover rent praktiske hensyn

– Dette vekket spesielt interesse i Storbritannia i forbindelse med de mange britiske polarekspedisjonene tidlig på 1800-tallet, forteller Enebakk. – Lenge før Norge ble en egen polarnasjon, dominerte Storbritannia det arktiske polarområdet, og en rekke ekspedisjoner ble sendt til området mellom Grønland og Nord-Amerika i jakten på en nordvestpassasje og for å lokalisere den magnetiske nordpolen.

I 1818 kom man helt nord i Baffinbukta, og året etter ledet kaptein William Edward Parry skipene Hecla og Griper gjennom åpningen i Lancastersundet og vestover til Melville Island. Der tilbrakte de vinteren før de returnerte til London som polarhelter i 1820, forteller Enebakk.

Hansteens beregninger og kartarbeider ble trykket i vitenskapelige tidsskrifter i inn- og utland.

Hansteen var godt informert om de britiske polarekspedisjonene, og sendte umiddelbart verket om jordmagnetismen til Sir Joseph Banks med anmodning om at bøkene skulle følge med på ekspedisjonen i 1819. Botanikeren Banks hadde seilt med kaptein James Cook på hans første reise til Stillehavet og var nå president i Royal Society.

– Man kan si at han fant sitt publikum blant britiske polarhelter og militæroffiserer, sier Enebakk. På slutten av 1820-tallet var han helt på høyden. Hansteens beregninger og kartarbeider ble trykket i vitenskapelige tidsskrifter i inn- og utland, og han ble betraktet som den ledende forskeren på feltet.

Ingen sibirsk pol

Med Hansteens teori om at jordkloden hadde to magnetiske akser og fire poler, fulgte det imidlertid at det fantes ytterlige én magnetpol på den nordlige halvkule – i Sibir.

PORTRETT: Christopher Hansteen (1784–1873) og hans magnetometer portrettert i 1828. (Foto: MUV)

– Hansteen var så overbevist om dette at han i 1828 la ut på en to år lang reise gjennom Russland, men uten å finne sin sibirske pol. Likevel var det først etter den omfattende reisen at han kunne samle og oppsummere alle eksisterende magnetmålinger i verden i det første verdenskartet over jordmagnetismens intensitet, forteller Enebakk.

Hansteens teori om de to magnetaksene og fire magnetpolene ble snart gjendrevet av den tyske matematikeren og magnetforskeren Carl Friedrich Gauss, som lanserte en helt annen tilnærming til studiet av jordmagnetismen. Hans arbeid har vært av grunnleggende betydning for senere forskning. Likevel fikk Hansteen stor innflytelse internasjonalt, og hans teorier var blant annet utgangspunkt for britenes undersøkelser utover på 1830-tallet.

Nest etter Nansen er ingen norsk vitenskapsmann portrettert og avbildet oftere.

– For eksempel ble Hansteens teorier, metoder og spesialkonstruerte måleinstrumenter benyttet av britene i den første magnetiske oppmålingen av Skottland, Irland og England, sier Enebakk. – Polarhelten James Clark Ross, den første til å erobre den amerikanske magnetpolen i 1831, var en av dem som promoterte Hansteens metoder og magnetometer – også til sjøs. Samtidig fulgte et annet av Hansteens mange måleinstrumenter Charles Darwin på reisen med Beagle 1830–1836.

På slutten av 1830-tallet var det imidlertid få som støttet opp om Hansteens firepolsteori, og den sibirske magnetpolen ble gradvis visket ut både på kartene og i den kollektive hukommelsen.

Aldri så galt

Selv om Hansteens teori slo feil, var hans forskningsinnsats av stor betydning for Norge når det gjelder internasjonal anerkjennelse og berømmelse. Hansteen var Norges naturvitenskapelige stolthet på 1800-tallet, og ved hans 50-årsjubileum som professor ble han beæret med en egen Hansteen-medalje i gull. Nest etter Nansen er ingen norsk vitenskapsmann portrettert og avbildet oftere.

Nettopp fordi dristige forskere tør å ta feil, kan forskningen i felleskap skride fremover.

– At også polarhelten Amundsen var inspirert av Hansteens jordmagnetiske studier, viser at forskning kan få betydning på de merkeligste steder, sier Enebakk. Hansteen var også viktig som institusjonsbygger. Forskningsmiljøet ved observatoriet var utgangspunkt både for Norges første vitenskapelige tidsskrift, Magazin for Naturvidenskaberne, og en ny forening for «Videnskabsdyrkere», Den physiographiske Forening, som dannet grunnlaget for vitenskapsselskapet i Christiania, og Det Norske Videnskaps-Akademi. Kartverket på Hønefoss, Justervesenet på Kjeller og Meterologisk institutt på Blindern er andre institusjoner som springer direkte ut fra observatoriet.

– Det er fremdeles litt flaut at Hansteens teori viste seg å være feilaktig. Like fullt, det er først i ettertid vi kan si at Hansteen tok feil, poengterer Enebakk. – Samtidig handler jo vitenskapelig arbeid om å utforske det ukjente og uforutsigbare. Nettopp fordi dristige forskere tør å ta feil, kan forskningen i fellesskap skride fremover.

Enebakk holdt foredrag om vitenskapshistoriens aktualitet på Forskningens festaften i Konserthuset 21. september. På dette årlige arrangementetet hedrer Forskningsrådet forskerne og norsk forskning med bl.a. prisutdeling, foredrag og kulturelle innslag.

Hansteen og observatoriet

Prosjektet Hansteen and the Observatory: The New Place for the Science of Space in Nineteenth Century Norway fokuserer på naturvitenskap, nytte og nasjonsdannelse tidlig på 1800-tallet med utgangspunkt i Christopher Hansteen og observatoriet i Christiania, som snart er ferdig restaurert. Prosjektet ledes av Vidar Enebakk, idéhistoriker og forsker ved Forum for universitetshistorie, og støttes av Forskningsrådet gjennom FRIPRO (se Fri prosjektstøtte evalueres).

www.hf.uio.no/iakh/forskning/prosjekter/hansteen/

Skriv ut siden