Gå direkte til innhold

Polakker lei av polske jobber

Polske arbeidstakere står for den største innvandringsbølgen til Norge noensinne. Stadig flere etablerer seg med familie i Norge - og ønsker ikke lenger «polsk» jobb.

Etter EU-utvidelsen i 2004, er over 150 000 polakker kommet hit for å jobbe. De jobber i alle bransjer og over hele landet.

– Arbeidsinnvandringen fra Polen har så langt vært en økonomisk suksesshistorie. Samtidig ser vi en tendens til oppdeling i norske og polske jobber på byggearbeidsplasser i Oslo. Denne utviklingen er problematisk - både for polakkene og det norske samfunnet, sier Jon Horgen Friberg ved Fafo. Jon Horgen Friberg Jon Horgen Friberg har avlagt doktorgrad om polske bygningsarbeidere i Oslo. (Foto: Fafo)

I en fersk doktorgrad har han undersøkt migrasjons- og bosettingsmønstre blant polske arbeidstakere i Norge. Et sentralt tema er hvordan de har preget norske arbeidsplasser og hvilke utfordringer de har møtt i arbeidslivet.

– Hovedtrenden er at det har vokst fram et nytt sjikt i bunnen av noen arbeidsmarkeder basert på midlertidig, polsk arbeidskraft. For bedriftene fungerer dette sjiktet som en buffer når behovet for ekstra arbeidskraft melder seg. Drømmen for de fleste polakkene er imidlertid fast jobb i norske firmaer, men så langt er det få som har lykkes, sier Friberg.

Sammen med kollegaene ved Fafo har han intervjuet 500 polakker i Oslo om arbeids- og levekår i 2006, og deretter like mange i 2010. I tillegg har han fulgt 40 polske arbeidere over tid og intervjuet arbeidsgivere og -ledere i byggenæringen i Oslo.

Populære polakker
De polske arbeidstakerne er kjent for høy arbeidsmoral. Oppfatningen blant arbeidsgiverne i byggebransjen er at de jobber hardt. De gjør det de er satt til, som tungt rutinepreget arbeid, uten å stille spørsmål, i motsetning til sine norske kollegaer.

– Dette ryktet gjør polakkene ettertraktet. I konkurransen om nye oppdrag, forsøker dermed mange polakker å rendyrke imaget som underdanig og hardtarbeidende. Men dette slår tilbake på dem selv ved å bekrefte inntrykket av at de er for uselvstendige og dermed uegnet for fast ansettelse og lederoppgaver, sier Friberg.

I 2006-undersøkelsen oppga 15 prosent av polakkene at de hadde fast stilling. I 2010 var andelen steget til 19 prosent. For de som hadde vært her i tre år, var litt over 20 prosent i fast stilling.

– Stereotype forventninger blant arbeidsgiverne og polakkenes egne tilpasninger, virker gjensidig forsterkende og bidrar til todelingen mellom norske og polske arbeidere når det gjelder ansettelsesforhold og arbeidsoppgaver, sier Friberg.

Ikke bærekraftig
Resultatet blir et polsk og norsk jobbsegment som ikke konkurrerer med hverandre om jobbene. Denne todelingen av arbeidslivet har på flere måter vært en fordel for norske arbeidstakere, mener Friberg.

– De slipper kjedelig og tunge «polske» jobber og konkurrerer ikke direkte med de langt billigere polakkene. Men i en norsk velferdsmodell er økte forskjeller i arbeidslivet mellom ulike grupper problematisk i seg selv, og på sikt er ikke en slik situasjon bærekraftig, sier Friberg.


Mann med pussemaskin Polen er det mest populære rekrutteringslandet for norske arbeidsgivere. Over 15 000 polakker registrerte seg for å jobbe i Norge i løpet av 2012. (Foto: Shutterstock)

En bekymring er økt press på velferdsstatens ytelser i dårlige tider. Vi fikk en forsmak på dette under finanskrisen med vedvarende høy arbeidsledighet for polakkene, påpeker Friberg.

– Med svak tilknytning til arbeidslivet var polakkene først til å ryke ut. Buffertilværelsen hvor de brukes til å ta toppene og tunge småjobber, er en risikabel tilværelse som fort kan bli veltet over på det offentlige. For å unngå at dagens billige gjestearbeidere blir morgendagens velferds- og fattigdomsproblem kreves bedre integrering i det ordinære arbeidslivet, sier han.

Jon Horgen Friberg mener språkopplæring vil lønne seg på lang sikt.

–Arbeidsinnvandrere har ingen rett til språkopplæring. Dette gjør dem sårbare i arbeidslivet og oppleves problematisk for polakkene når de velger å bosette seg her. Språkkurs er dyre og går på dagtid, tilpasset innvandrere som ikke jobber.

Fra brakkeliv til familieliv
Det er stort behov for utenlandsk arbeidskraft i Norge. Selv om nesten alle kommer med tanke på midlertidig opphold, ender mange med å bli langt mer bofaste. Ifølge Friberg var vi ikke forberedt på den rekordstore arbeidsinnvandringen.

– Vi har nok fortsatt ikke helt tatt innover oss at mange har kommet for å bli. Den tradisjonelle oppfatningen om at arbeidsinnvandrerne drar hjem når de mister jobben, stemmer i liten grad. Arbeidsmarkedet er langt tøffere i Polen, og da er sannsynlighet større for at de sendes til NAV-kontoret, sier Friberg.

Halvparten av polakkene som kom i 2006, var her fortsatt i 2010, i følge forskeren. Og de som ikke har reist hjem i løpet av de første fire-fem årene ser ut til å slå røtter her.

– I migrasjonsforskningen var det nærmest opplest og vedtatt at arbeidsmobiliteten fra Øst-Europa ville være svært flyktig og transnasjonal. Men folk er ikke er så løsrevet fra tid og sted som en del av litteraturen skulle ha det til. Særlig behovet for normalt familieliv begrenser hvor lenge folk vil pendle mellom Norge og Polen, sier Friberg.

I 2006-undersøkelsen svarte flertallet at de hadde familie i Polen og at de bodde i brakker eller midlertidige løsninger sammen med kollegaer. I 2010 bodde flertallet sammen med familien sin her i Norge og bare et lite mindretall hadde familien i Polen.

Kvinner lykkes best
Selv om Fribergs fokus er på barrierer for polakkene, ser han mange suksesshistorier. Han trekker frem kvinnene.

Fra 2006 til 2009 hadde kvinnelige polske arbeidsinnvandrere høyere inntektsøkning enn norske kvinner. Inntekstveksten blant polske menn var på 18 prosent, mot 26 prosent blant nordmenn, ifølge tall fra Frisch-senteret.

– Polske kvinner starter ofte fra et dårligere utgangspunkt enn mennene, med mer usikre jobber og lavere lønn. Men mens mennene oftere blir «stuck» med midlertidige jobber, får kvinner lettere innpass i faste stillinger blant annet i helsesektoren, sier Friberg.

Hva er nøkkelen til å komme innenfor det norske arbeidslivet?

– Dette vet vi lite om. Språk og utdanning er selvfølgelig viktig, men vi ser også at egenskaper ved bransjene og bedriftene de rekrutteres til er avgjørende. Men det er uansett noe helt annet å komme nå enn i 2004. Pionerene måtte brøyte opp løypa, bodde i brakker og jobbet døgnet rundt. Nå fins et sterkere polsk sivilsamfunn som kan støtte hverandre. Dette er kanskje den viktigste integreringsfaktoren, sier Friberg.


FAKTA
Jon Horgen Friberg disputerte med doktorgraden The Polish worker in Norway: Emerging patterns of migration, employment and incorporation after EU's eastern enlargement ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo i januar 2013.
Doktorgraden er tilknyttet forskningsprosjektet «Emerging patterns of East - West migration in Europe» som har finansiering fra Forskningsrådets program Velferd, arbeidsliv og migrasjon (VAM) i perioden 2007-2013. Prosjektet ledes av Jon Erik Dølvik ved Fafo.
 

Skrevet av:
Nora Clausen
Publisert:
26.03.2013
Sist oppdatert:
13.09.2016