Forskningsrådets nettsider benytter seg av informasjonskapsler for å forbedre din opplevelse av nettstedet.
Ved å lukke denne meldingen, samtykker du i vårt bruk av informasjonskapsler. Personvernerklæringen finner du her.
Lukk påminnelse
Gå direkte til innhold

Hva betyr barnekonvensjonen for barn i Norge?

Forskere har sett på barnekonvensjonens plass i norsk forvaltnings- og rettspraksis.

Foreldre har i dag rett til å oppdra barnet i samsvar med deres egne religiøse overbevisninger. Samtidig har staten forpliktelser både overfor barn og foreldre. Staten kan begrense foreldreansvaret dersom foreldrenes religiøse normer er skadelig for barnet eller utgjør en fare for barnets helse.

Ifølge forsker Julia Köhler-Olsen er det fortsatt ingen dommer som tar hensyn til barnets rett til å bestemme selv i trosspørsmål. Dette til tross for at barnekonvensjonen sier at barn har til tanke , samvittighets- og religionsfrihet.

Bestemme sin egen religion

– Barnekonvensjonen gir ingen konkrete svar eller omfattende veiledning på når et barn har rett til å bestemme sin egen religion. Dermed er det ikke grunnlag for å si at artikkel 14 i barnekonvensjonen har økt barns frihet formelt, forteller Julia Köhler-Olsen. 

Hun har analysert FNs barnekonvensjon, Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og norsk lovgiving.

Köhler-Olsen var en av innlederne på avslutningsseminaret i august for prosjektet om barns rettigheter ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo.

Norsk praksis

De siste årene har tre forskere undersøkt barnekonvensjonen i norsk forvaltnings- og rettspraksis. Forskningsprosjektet består av tre delprosjekter og er støttet med midler fra programmet Velferd, arbeidsliv og migrasjon i Norges forskningsråd.


Tre forskere Kristin Skjørten (fv) Julia Köhler-Olsen og Kirsten Sandberg, Universitetet i Oslo (Foto: Ingunn Haraldsen)


Prosjektets overordnede mål har vært å belyse betydningen av FNs barnekonvensjon for barns levekår og velferd.

Barnekonvensjonen er en internasjonal avtale om barns rettigheter som norske myndigheter har forpliktet seg til å følge. Den gir barn grunnleggende rettigheter, slik som rett til beskyttelse, deltakelse, utvikling, helse og utdanning.

I 2003 ble barnekonvensjonen tatt inn i menneskerettighetsloven. Det betyr at den gjelder i dag som norsk lov.

 

– Vi ser en enorm tilstrømning blant dagens studenter i undervisningen om barns rettigheter. Dette er et forskningsmiljø som vokser, sier prosjektleder og professor Kirsten Sandberg.

Rett til å bli hørt

Sandberg har gjort en juridisk gjennomgang av FNs barnekonvensjon artikkel 12 om barns rett til å bli hørt i saker som vedrører dem selv. I dag er barnets rett til å uttale seg i saker som angår barnet selv, senket fra tolv til syv år.

Også yngre barn har rett til å uttale seg hvis de er i stand til å danne seg egne synspunkter.

Forskeren har blant annet undersøkt 70 barnevernsvedtak fra fylkesnemnda for sosiale saker.
 

barn som ber i senga Barns religionsfrihet har ikke økt, tross rettigheter i barnekonvensjonen (Foto: Shutterstock)

– Barns syn kom til uttrykk i halvparten av sakene. Til tross for at nesten alle barna over syv år hadde fått oppnevnt en talsperson eller advokat, unnlot fylkesnemnda i mange av sakene å kommentere barnets syn, forteller hun.

Sandberg konkluderer likevel at lovverket stort sett oppfyller kravene fra artikkel 12.

– Men på helsefeltet kunne loven gjerne gjøre det tydeligere at helsepersonellet skal snakke direkte med barna.

Flere hørt i barnefordelingssaker
Professor Kristin Skjørten er den tredje deltageren i prosjektet. Hun har sett på barnets uttalerett i saker om barnefordeling. Hun har analysert nærmere 300 lagmannsrettsavgjørelser og kan påvise en vesentlig endring i rettspraksis.

– I dag får de fleste barn fra syv år muligheten til å fremme sin mening. Videre ser vi at de fleste barna ønsker å benytte muligheten til å bli hørt. Som regel er det sakkyndige som snakker med barna, men i nesten en fjerdedel av sakene hadde dommeren hatt samtale direkte med barna, sier Skjørten.

Ifølge Skjørten blir altså barns oppfatninger viet langt mer plass i domstekstene enn tidligere.

– Det har også vært en markant økning i andelen saker hvor barnas ønsker inngår som et argument i sakene, fastslår hun.
 



Fakta:

Barns rettigheter: barnekonvensjonens betydning for forvaltnings- og rettspraksis og for forholdet mellom barn, foreldre og staten ble gjennomført av stipendiat Julia Köhler-Olsen, professor Kirsten Sandberg og professor Kristin Skjørten, alle ansatt ved Universitetet i Oslo.

Prosjektet er støttet med midler fra programmet Velferd, arbeidsliv og migrasjon i Norges forskningsråd.
 

Skrevet av:
Ingunn Haraldsen
Publisert:
14.09.2012
Sist oppdatert:
24.09.2013