Forskningsrådets nettsider benytter seg av informasjonskapsler for å forbedre din opplevelse av nettstedet.
Ved å lukke denne meldingen, samtykker du i vårt bruk av informasjonskapsler. Personvernerklæringen finner du her.
Lukk påminnelse
Gå direkte til innhold

Maximillian McGregor

Maximillian har forsket på kasusbruk i norrønt og kasusbortfall i norsk.

(Foto: Thomas Keilman) Tittel: Kasus til besværs

Av: Maximillian McGregor, 18 år fra Hommersåk

Skole: Stavanger katedralskole  

Pris: Tredjepris i klassen for humanistiske fag

Juryens vurdering

Prosjektet er en undersøkelse av et sentralt vendepunkt i norsk språkhistorie, - om kasusbortfall og sammenhengen mellom kasusbortfall og ordstilling i språket vårt. I ett av kapitlene sammenlikner forfatteren fire ulike versjoner av Fader vår. Målet er å vise hvordan kasusbruken og syntaksen er ivaretatt i de fire vestnordiske skriftspråkene norrønt, islandsk, færøysk og bokmål. Dette er et godt metodisk grep. Forfatteren begrunner tekstvalget, samtidig som han viser til noen mulige svakheter ved tekstvalget og tar fornuftige forbehold. Forfatteren viser god innsikt i språkvitenskap og grammatikk og skal ha spesiell ros for en god og kritisk diskusjon.   

Juryen uttaler: Oppgaven utmerker seg ved en god systematisk og metodisk drøfting av temaet. Juryen har konkludert med at arbeidet skal belønnes med en 3. pris i klassen for humanistiske fag i årets Unge forskere-konkurranse.

Sammendrag

Det største mysteriet med det norske språket, er hvorfor vi har fått det grammatiske systemet vi har. Norsk, så vel som alle de nordiske språka, har utvikla seg fra norrønt. Det var det vi kan kalle et syntetisk språk. Norsk, svensk, og dansk er derimot mer analytiske. Det betyr, at på norrønt kom betydninga og rolla ord spilte fram gjennom hvordan orda var bøyd; dette kaller vi kasus. På de skandinaviske språka er det ordstillinga som viser tydninga. Islandsk og færøysk, som òg utvikla seg fra norrønt, holder fram som syntetiske, mens de skandinaviske språka blir tilnærma analytiske. Hvorfor blir det sånn?

For å se på kasusbruken i norrønt valgte jeg å se til originaltekster, som sagaer. Dette tvang meg til å lære mye av språket, for at jeg skulle kunne forstå tekstene, men ga til gjengjeld gode og truverdige kilder for argumentasjonen min. Jeg gikk særlig grundig gjennom Fader vår, for å se hvordan den har utvikla seg annerledes, fra norrønt, til islandsk, færøysk, og norsk. I tillegg har jeg lest meg opp i gamle lærebøker, for å finne ut så mye som mulig av språkhistoria. Lærebøkene var alle samde i at den norske grammatikken hadde endra seg drastisk fra den norrøne, men ingen diskuterte hva som fikk dette til å skje. Det er det oppgava mi svarer på.

Teorien min, er at det er svartedauden som forårsaker kasusbortfallet på norsk, og de andre skandinaviske språka. Svartedauden innleda det vi kaller den mellomnorske perioden, i norsk språkhistorie. Den er kjennetegna ved at trykket blir lagt sterkere på første staving i et ord. Det som skjer da er at ord i nominativ, som tidligere hadde en "r" til ending, mister den på norsk. Den forma blir da lik akkusativforma i maskulinumord, og en kan da ikke vite hvilken rolle de spilte i setninga, ut ifra bøyinga. Siden svartedauden aldri nådde Island og Færøyene får ikke de en tilsvarende språkhistorisk periode; så i stedet for at nevnt "r" faller bort på de språka, glir den over i "ur". Det gjør det mulig for dem å holde fram med kasusbøying, mens norsk må finn et nytt system for å utrykke tydninga i orda, nemlig fast ordstilling. Konsekvensen av det er at norsk mister kasus, mens islandsk og færøysk beholder det.

Skrevet av:
Redaksjonen
Publisert:
20.04.2017
Sist oppdatert:
21.04.2017