Gå direkte til innhold

Helsevesenet opererer på gammel kunnskap

Norske pasienter får medisiner og behandling de ikke har bruk for fordi nye forskningsresultater ikke tas i bruk.

Behandling på sviktende faglig grunnlag og langsom implementering av kunnskap basert på nye forskningsresultater er et større problem enn unyttig forskning. Det kom fram da Forskningsrådet nylig inviterte til avslutningseminar for Program for Klinisk Forskning.

Se alle seminarets innlegg i høyrekolonnen

Et eksempel er at vi opererer knær på manglende kunnskapsgrunnlag her i landet, sier Ole Tjomsland, direktør for kvalitet og fagområder i Helse Sør-Øst.

Han understreker at helsevesenets oppgave er å levere helsetjenester basert på oppdatert kunnskap.

– På enkelte områder tilbys pasienter behandling basert på utdatert eller mangelfull kunnskap, sier Tjomsland.

Ole Tjomsland er direktør for kvalitet og fagområder i Helse Sør-Øst og mener pasienter får uforsvarlig behandling fordi ny kunnskap ikke blir tatt i bruk. (Foto: Vestre Viken HF) Han viser blant annet til en kunnskapsoppsummering av Andy Carr og medarbeidere, publisert i det renommerte tidsskriftet BJM; Arthroscopic Surgery for Degenerative Knee. Artikkelen viser at det utføres for mange kneoperasjoner på pasienter med tidlig artrose (degenerativ menisk), og at dette både er ineffektivt og potensielt skadelig.

I følge Tjomsland henviser artikkelen til resultater som har vært tilgjengelig i over 10 år, og resultatene viser at denne pasientgruppen har vel så gode effekt av trening og eventuelt vektreduksjon for de som er overvektige.

– Selv om studiene viser at opptrening har minst like godt effekt som artroskopisk kirurgi, belastes helsesystemet med operasjoner. Pasientene utsettes for fare og kan utvikle komplikasjoner som infeksjon i forbindelse med inngrepet. Videre vet vi at det å fjerne deler av menisken øker sannsynligheten for mer artrose i leddet. Men pasienten vil ofte ha forventninger om at et kirurgisk inngrep er en kvikk-fiks, samtidig som andre tar ansvar for pasientens helse, sier Tjomsland.

Han viser til at den største økningen av denne typen operasjoner de senere årene er utført hos de kommersielle private leverandørene.

– Når tilbudet er stort, blir det også mye brukt og det blir lagt mindre vekt på hvilket behov pasienten faktisk har. Forbruk av helsetjenester er i mye større grad tilbudsstyrt enn de fleste er klar over, sier Tjomsland.

Tjomsland understreker at hovedpoenget er at helsevesenets tjenester kommer pasienten til gode og at man behandler på bakgrunn av kunnskap.

– Av ressursgrunner kan vi ikke tilby alle nye behandlingsformer til alle. Vi må ha en prioriteringsdebatt ved siden av debatten om hva vi skal forske på og hvordan vi skal ta i bruk ny forskning, sier Tjomsland.

Implementering
Tjomsland mener det er et større problem i helsevesenet at ny forskning ikke blir tatt i bruk enn at det skulle finnes et og annet unyttig forskningsprosjekt.

Forskningen er ofte nyttig, men det hjelper lite hvis den ikke blir tatt i bruk. Det vi mangler i norsk helsevesen nå er forskning på hvordan ny viten kan tas i bruk på en effektiv måte. Det tar for lang tid å ta i bruk ny kunnskap, sier Tjomsland.

Utfordringen er blant annet at mange aktører er involvert og det er et felles ansvar å implementere ny kunnskap i helsevesenet. 

– Helsedirektoratet har ansvar for å publisere retningslinjer, men det er ingen automatikk i at leger og annet helsepersonell endrer praksis når det kommer nye retningslinjer. Det er ingen enkle svar på hvordan ny kunnskap skal implementeres og vi vet lite om det, derfor er det et område det bør forskes mer på, sier Tjomsland.

Han får støtte av Bettina Husebø, dr. med. på Universitetet i Bergen ved Senter for alders- og sykehjemsmedisin.

– Det er forsket mye mindre på eldre og kognitiv svikt enn på kreft og hjerte- og karsykdommer. Men de forskningsresultater vi har om eldre og helse, blir heller ikke tatt i bruk, sier Husebø.

Grunnen er i følge Husebø at sykepleiere og hjemmehjelpstjenesten ikke får opplæring som setter dem i stand til å utnytte den nye kunnskapen.

– Det finnes nok retningslinjer og skriv om nye behandlingsmetoder, men hjemmehjelpstjenesten og sykehjemsansatte bruker dem ikke, rett og slett fordi de ikke har fått opplæring, sier Husebø.

Hun mener det er avgjørende å sette i gang forskning på hva som skal til for å ta i bruk ny forskning. Bettina Husebø ved Universitetet i Bergen støtter påstandene om at forskningsresulater ikke blir tatt i bruk. (Foto: UiB)

– Resultatene blir selvsagt mindre verdt når de ikke videreformidles av forskeren og tas i bruk av de som jobber med problemene til daglig. Personell på sykehjem og i hjemmetjeneste må få opplæring. Implementering av ny forskning er komplekst og handler for eksempel ikke bare om medikamentbruk, men om en rekke problemstillinger om livets slutt, overmedisinering og evaluering av fysisk og psykisk smerte for å nevne noe, sier Husebø.

Hun mener mangel på opplæring i disse sektorene skyldes at hjemmetjeneste og sykehjem er kvinnedominerte arbeidsplasser (80 prosent er kvinner) som tar hånd om eldre. Begge deler står lavt på rangstigen i norsk helsevesen.

– Å implementere ny viten innebærer ikke bare å endre et system, men også om å endre en kultur. Dette vet vi for lite om, og det må forskes mer på det, sier Husebø, som minner om at det er 900 sykehjem og 41 000 sykehjemsplasser i Norge.

– Mens tallene for kreft og hjerte- og karsykdommer henholdsvis går ned eller ligger på samme nivå som før, er det stadig flere som rammes kognitiv svikt og demens. Det er også et tankekors når man skal velge hvor forskningsinnsatsen skal settes inn i tiden framover, sier Husebø.

Skrevet av:
Atle Christiansen
Publisert:
04.12.2015
Sist oppdatert:
13.09.2016