Gå direkte til innhold

Nytt fra SPEED-prosjektet:

Skoler sliter med å finne elevene som behøver spesialundervisning

Om lag 50 000 elever i grunnskolen får spesialundervisning. Minst like mange andre elever strever så mye at de også burde hatt det, finner forskere.

Store ressurser brukes i norsk skole på det som kalles spesialundervisning.

Rundt åtte prosent av elevene får i dag slik undervisning, med den begrunnelse at de ikke har tilstrekkelig utbytte av den ordinære opplæringen. Det meste av denne undervisningen foregår utenfor den ordinære klassen eleven tilhører.

Men fungerer det?

Forskere ved Høgskulen i Volda og Høgskolen i Hedmark har, med midler fra Forskningsrådet, sett nærmere på spesialundervisningen som gis i den norske grunnskolen, i prosjektet The function of special education (SPEED-prosjektet).

Store problemer med å skille Peder Haug er professor i pedagogikk ved Høgskulen i Volda og leder forskningsprosjektet SPEED, hvor forskerne vil finne ut mer om spesialundervisningen i den norske grunnskolen.
– En skulle tro at det er de elevene som strever mest som får spesialundervisning i norsk skole. Men slik er det ikke, sier Peder Haug, professor ved Høgskulen i Volda og leder for dette forskningsprosjektet.

– Mange av de elevene som får spesialundervisning fungerer nokså bra i skolen, mens mange av de elevene som ikke får spesialundervisning strever hardt, uten å få noen ekstra hjelp.

Norske skoler har problemer med å skille ut hvilke elever som behøver ekstra hjelp, konkluderer forskerne.

De har studert over 2500 elever i to middels store byer. Alle elever på fire ulike klassetrinn er stilt spørsmål. Det samme er foreldrene og kontaktlærerne deres. Slik sitter forskerne nå med mye data, både om de elevene som får spesialundervisning og om de som ikke får det.

Loven sier lite
Nokså overraskende finner forskerne at for hver elev som får spesialundervisning i grunnskolen, så er det mulig å spore opp minst en annen elev som ikke får spesialundervisning, men som har de samme behovene.

– Dette viser datamaterialet vi har samlet inn, sier Peder Haug.

Er det dermed tilfeldig hvilke elever som får spesialundervisning og hvilke som ikke får det?

– Vel, vi vet iallfall at grunnlaget for å gi elever spesialundervisning er uklart. Opplæringsloven forteller ikke skolen annet enn at elever som ikke får utbytte av det ordinære opplæringstilbudet har rett til spesialundervisning.

Men hvilke elever dette er, er det opp til den enkelte skole og kommune å avgjøre. Noe forskerne altså finner at fører til store variasjoner.

Hjelp til lærere og til skolen
Mange av elevene forskerne fant som fikk spesialundervisning var faglig sett godt fungerende elever.

Samtidig fant forskerne altså et stort antall elever som strever, men som ikke får spesialundervisning.

– Selv om hensikten med spesialundervisning er å hjelpe elever som ikke har utbytte av den ordinære opplæringen, så brukes spesialundervisning også til mye annet.

– Det brukes av skolen til å hjelpe lærere som ikke fungerer optimalt. Det brukes for å skaffe mer ressurser til skolen. Og det brukes for å skape ro i klasser hvor det er mye uro, og der lærerne ikke mestrer klassen.

De som ikke får spesialundervisning
I denne studien fant altså forskerne en stor gruppe elever som ikke får spesialundervisning, som kanskje burde ha fått det.

– Disse elevene strever like mye med skolen som de som får spesialundervisning, men å doble antallet elever som får spesialundervisning fra dagens åtte prosent av elevene er ikke aktuell politikk, tror pedagogikkprofessoren i Volda.

– Det har de siste årene vært en sterk økning i andelen elever i norsk skole som får spesialundervisning. Allerede da vi passerte fem prosent av elevene mente Stortinget at det var for mye.

«Tilpasset opplæring»
Alternativet er å endre den ordinære undervisningen i grunnskolen, slik at de elevene som strever mest får mer hjelp i klassen sin.

– I flere tiår nå har vi hatt en intensjon om at alle elever skal gå i den samme skolen. At elever med ulike problemer skal integreres i den vanlige skolen.

Løsningen på utfordringene dette skaper er det skolen kaller «tilpasset opplæring».

– Problemet er bare at den undervisningen som er i skolen i dag klart foregår på noen elevers premisser og ikke på andres.

PISA-sjokket gjør det vanskeligere
Peder Haug peker på at det også har skjedd en klar endring i det skole-ideologiske klimaet i Norge.

For noen år siden sto inkludering høyt på dagsordenen. Etter Norges svake resultater i de internasjonale PISA-undersøkelsene, er det imidlertid blitt et langt sterkere prestasjonspress på skoler, lærere og elever.

Økt prestasjonstrykk har trolig ført til økt ekskludering. Flere skoler tar elever som strever ut av klassen og gir dem spesialundervisning. De som har ansvaret for denne undervisningen kan være vanlige lærere eller spesialpedagoger, men også assistenter.

Hele 550 grunnskolelærere møtte opp i idrettshallen på Hatlane skole i Ålesund for å høre om resultater fra forskningsprosjektet. (Foto: Staale Wattø, Sunnmørsposten)

Passer ikke for én av tre
Grovt sett er det mulig å si at norsk skole fungerer bra for to av tre elever som går der. Den fungerer mindre bra for én av tre elever, mener Peder Haug.

Men vi kan ikke gi så mange som hver tredje elev spesialundervisning.

– Mange av disse elevene er underytere i skolen. De yter mindre enn de kunne ha gjort. For noen år tilbake var ikke dette et veldig stort problem. De aller fleste av disse underyterne i skolen var det behov for i norsk arbeidsliv, de kunne uansett velge mellom en rekke jobber og yrkeskarrierer. Nå er det ikke lenger slik. I dag må du ha en videregående utdanning i bunnen, nær sagt uansett hva du vil bli. Uten utdanning er det vanskelig å få seg jobb.

Mulighetene for disse elevene som ikke finner sin plass i skolen er altså blitt langt dårligere. Mange av dem dukker antakelig opp i NAV-statistikken.

Fungerer spesialundervisningen?
I et delprosjekt under dette forskningsprosjektet har forskerne sett nærmere på selve spesialundervisningen.

Hvordan foregår den? Lærer elevene mer?

Mye spesialundervisning skjer hos spesialpedagoger, lærere eller assistenter utenfor den ordinære klassen. Noen ganger har elevene egne spesialpedagoger, lærere eller assistenter inne i klasserommet.

– Vi ser at når elevene får spesialundervisning blir de mer faglig aktive. Mange viser da en langt mer læringsfremmende adferd. Vi ser altså at spesialundervisningen i det ytre fungerer slik det er meningen at den skal gjøre, sier Haug.

Men hva blir effekten?
Samtidig spør forskerne seg om hva effekten av spesialundervisningen blir?

Elevene blir mer aktive, både muntlig og når de skal løse oppgaver, ser forskerne. Men samtidig er forventningene disse elevene møtes med fra lærerne gjennomgående lave.

– Siden forventningene er så lave, hvor mye lærer da elevene?

– Kanskje lærer de ikke så mye mer, på tross av at de altså er mer aktive. Dette er komplisert å svare på. Men forskergruppen vår jobber nå med å kunne gi et svar.

Forskerne ser at lærernes vurderinger av elevene som strever er ganske stabilt negative. De er langt mer negative enn når elevene vurderer seg selv.

Er dette en indikasjon på spesialundervisningen ikke fungerer slik den er tenkt?

– Dette kan også forklares med at lærernes forestillinger om disse elevene ganske fort blir låst. I så fall skaper det ganske vanskelig vilkår for elevene og den videre læringen og utviklingen deres.

Peder Haug peker til sist på at under halvparten av de som gir spesialundervisning i grunnskolen har formell spesialpedagogisk kompetanse. Og bruken av ufaglærte assistenter i det som skal være «tilpasset undervisning» for elever som sliter, øker jevnt og trutt.

Skrevet av:
Bård Amundsen
Publisert:
28.04.2016
Sist oppdatert:
13.09.2016