Gå direkte til innhold

Fra prosjektene:

Lærerstudenter opplever ikke høgskolens undervisning som relevant

Mange studenter i grunnskolelærerutdanningen mener at teorien de lærer på høgskolen ikke passer med utfordringene de møter i praksis.

Det studentene lærer på campus blir for abstrakt, for generelt og for lite direkte overførbart til klasserommet.

”Det er i praksis ute i skolene at vi lærer noe om skolen.”

Dette sier mange studenter i grunnskolelærerutdanningen til forskerne i FINNUT-prosjektet Teachers' Professional Qualifications (TPQ).

Utgangspunkt for prosjektet er spenningsforholdet mellom teori og praksis i lærerutdanningen.

Flere forskningsfunn viser at det er betydelige utfordringer knyttet til samarbeidet mellom de som utdanner lærere ved høyskolen og praksislærerne i skolen.  

Prosjektet er et samarbeid mellom Høgskolen i Oslo og Akershus, Høgskolen i Sørøst-Norge og Høgskolen i Volda. Både studenter, faglærere på campus, rektorer og praksislærere i skolen deltar. Forskerne har både brukt registerstudier og intervjuer.

Må det være slik?
Diskusjonen om spenningsforholdet mellom teori og praksis er ikke ny. Den er heller ikke spesiell for Norge. Internasjonal forskning peker på det samme, nemlig at lærerutdanningene sliter med overgangen mellom det som læres på campus og det som undervises ute i skolene.

Prosjektleder Finn-Daniel Raaen (Foto: Høgskolen i Oslo og Akershus) Kritikken er altså klassisk, og den er internasjonal. Men den er likevel ikke overkommet.

– Må det være slik? spør Finn Daniel Raaen ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Og prosjektlederen svarer selv:

– Det ville være en fallitterklæring å si at problemet ikke kan løses.

Snakker ikke med hverandre
FINNUT-prosjektet finner noen tydelige av årsaker til at spenningsforholdet er der.

Resultater fra studien deres viser nemlig at lærerne ved lærerutdanningene og praksislærerne i skolen har svært begrenset kontakt med hverandre: Det synes iblant som om de er isolerte i hver sin verden.

– De er i forsvinnende liten grad trukket inn i hverandres undervisning. Forskningen vår viser også at de i liten grad deler hverandres teoretiske og praktiske oppfatninger om hva som virker i undervisningen, sier Raaen.

Han mener det er alvorlig når studentene rapporterer om at det de lærer på høgskolene ikke oppleves som tilstrekkelig meningsfullt og anvendbart i praksis.

Det bør derfor legges opp til bedre møter, flere møteplasser og mer kommunikasjon mellom høgskolelærerne og praksislærerne.

– Og der bør det også være anledning til å diskutere hva slags vitenskapelighet profesjonsutøvere egentlig trenger, mener han.

Forskjellige mål for undervisningen
Møtepunkter finnes allerede. Flere ganger i løpet av semesteret er praksislærere inne på høgskolen og blir informert om hva studentene lærer der. Og de som underviser på campus, er ute på praksisbesøk.

– Men ikke tilstrekkelig. Studien viser at de i disse møtesammenhenger i altfor liten grad får stoppet opp og tatt diskusjonen om hva utdanningen skal inneholde, sier Raaen.

Lærere er under press
Lærerne i skolen er under press. De har mange forventninger til rollen sin. Elevene skal tilegne seg en viss mengde kunnskaper og ferdigheter. Om de innfrir dette, blir både de og lærerne målt på, i forhold eksternt pålagte kompetansemål. Det er mange mål som skal kvitteres ut og det er en forutsetning at det skal skje effektivt. Dermed blir det ofte lite rom for kritisk refleksjon og diskusjon om mål og virkemidler blant lærerne.

Lærerne på høgskolen er i en litt annen situasjon. De har større muligheter for diskusjon og vil derfor ofte lettere kunne gi studentene rom for å reflektere over sin utdannings kunnskapsgrunnlag og praksis. Dette er en viktig betingelse for å utvikle seg til å bli selvstendige og kritisk reflekterte profesjonsutøvere.

I innfrielsen av disse to målene, kompetansemål og dannelse, ligger det en rollekonflikt, mener Raaen.

Tør ikke å eksperimentere
Praksislærerne mener det er en motsetning mellom å være en praktiker og være opptatt av teori. De opplever seg selv først og fremst som praktikere, som har en rekke forskjellige oppgaver som skal utføres. Høyskolelærerne har en litt annen oppfatning. 

Raaen viser til et eksempel fra prosjektet: På campus trenes studentene i nye tilnærminger til å lære elever matematikk. Lærerne på høgskolen er opptatt av at elevene i grunnskolen vil lære mer med en problemorientert læring enn tradisjonell undervisning. I denne type læring skal elevene bruke tid på å gå mer i dialog med læreren i matematikkundervisningen.

Praksislærere i skolene, som har lite erfaring med en slik undervisningsmetode, tør ikke ta sjansen på dette. I en tid hvor de primært måles på innfrielse av kompetansemål, våger de ikke å eksperimentere med nye undervisningsmetoder. De vil heller holde seg til det de kan.

Det holder altså ikke at lærere på campus informerer praksislærere om forskningsresultatene, som viser at problemorientert læring gir bedre matematikkforståelse. Det må også informerer om hvordan forskningen kan anvendes i skolen, viser studien.

Vil ha mer kontakt
Praksislærerne som er intervjuet i studien, gir uttrykk for at de savner mer kontakt med faglærerne på campus. De ønsker mer kurs i forskjellige typer metodikk, som kan gjøre studentenes bedre kvalifisert til læreryrket.

De mener også de har en erfaringskunnskap som høyskolelærerne kan ha nytte av å kjenne til.

Men høyskolelærerne etterspør i liten grad dette.

Rektorene på sin side etterspør faglig inspirasjon fra lærerutdanningene, men studien viser at de sjelden får det.

Det er alvorlig når studentene rapporterer om at det de lærer på høgskolene ikke oppleves som tilstrekkelig meningsfullt og anvendbart i praksis, mener prosjektleder Finn Daniel Raaen. (Illustrasjonsfoto: Nicolas Tourrenc)

Må begynne i det små
Raaen mener at i hverdagen handler fornyelse av lærerutdanningen om å få til et samarbeid som begynner i det små og ikke er så altfor ambisiøst.

– Skolene har planleggingsdager. Der kan de finne tid til å diskutere forskningsbasert kunnskap. Kanskje lærerutdanningene i forbindelse med disse dagene kunne være mer på offensiven og i dialog med skolene finne fram til tema som lærerne anser det som interessant å få vite mer om? I forbindelse med sine praksisbesøk kunne de eksempelvis på forhånd spørre om skolene vil ha mer kunnskap om temaer som de mener utdanningen kan by på, og som kan være relevant for praksis.

Men også praksislærere i grunnskolen bør mer aktivt komme med nye innspill til faglærerne på campus, mener Raaen.

– Det er ellers nødvendig at undervisningen og opplæringen i lærerutdanningen blir mer forskningsbasert, sier prosjektlederen. Samtidig er det en utfordring at mange på høyskolen kjenner lite til dagens skoleutfordringer. Ganske mange studenter har gått fra videregående rett inn på høgskolen, og kjenner derfor ofte ikke yrket innenfra. Doktorgrad har dessuten blitt stadig viktigere for å få jobb i lærerutdanningen.

Raaen mener det er et tankekors at det som i en profesjonsutdanning primært gir karrieremessig uttelling, er publisering av artikler, ikke det å ha kontakt med praksisfeltet og identifisere seg med læreryrket.

Mer av undervisningen lagt til arbeidsplassen
Det er også eksempler på hvordan det kan tenkes nytt om lærerutdanningen, sier Raaen. Han viser til studien som har tatt for seg såkalt arbeidsplassbasert barnehagelærerutdanning. I denne utdanningen er deler av campusundervisningen lagt til arbeidsstedene.

I tillegg er deltidsstudentene aktive i å diskutere den praktiske relevansen av de temaene, teoriene og begrepene de har fått lære om på campus, med sine kolleger i barnehagen. Dette er nedfelt som et prinsipp.

– Her er det interessante funn som viser hvordan kontakten mellom partnerne i lærerutdanningen kan gjøres bedre, forholdet mellom teori og praksis i utdanningen kan bli mer sammenhengende, samtidig som arbeidsplassen har blitt kraftig vitalisert som lærende organisasjon.

Mer praksis på utdanningsinstitusjonen
Det er komplisert å lede en stor klasse. Uerfarne studenter vil kunne misforstå og overforenkle komplekse saksforhold, og dermed også stå i fare for å skape unødvendige problemer for elevene, mener prosjektlederen.

– Studien vår viser hvordan dette langt på vei vil kunne imøtegås gjennom intern praksis på høyskolen, eksempelvis gjennom simuleringer, rollespill og diskusjon av case i undervisningen. Praksis er altså ikke bare noe som trenger å skje i praksisfeltet.

Lærerutdanningen bør trene studenter ved å la dem få reflektere over det å omsette teori til praksis på campus.

– Da vil sannsynligvis også noe av den kompliserte overgangen mellom utdanning og yrkespraksis kunne dempes, mener Raaen.

_____________________________________________________________________

Fakta om prosjektet:

Tittel: Teachers' professional qualification
Prosjektleder: Professor Finn Daniel Raaen
Prosjektnummer: 212261
Prosjektperiode: 2012 - 2017
Tildelt:10,2 mill. kroner

_____________________________________________________________________

Skrevet av:
Siw Ellen Jakobsen
Publisert:
15.06.2017
Sist oppdatert:
15.06.2017