Bladet Forskning

Skreddersøm i sikte

Senter for kreftmarkører vil saumfare mikromiljøet i kreftsvulster i jakten på biomarkører som kan hjelpe legen til å velge riktig behandling. – Kreft er ikke én sykdom. Fremtidens behandling må bli individuelt tilpasset, sier senterleder Lars A. Akslen.

Skrevet av: ingvil bjørnæs

Foto: Gades Institutt, UIB SPRER SKADE: Bildet viser en kreftsvulst (kreftceller i blått) som har etablert et aktivt mikromiljø med rikelig vekst av blodkar (angiogenese, i rødt). Dette stimulerer til vekst av kreftsvulsten og gir økt risiko for spredning til kroppen ellers. (Foto: Gades Institutt, UIB)

En biomarkør er en egenskap eller et stoff som kan måles, og som er en indikator på biologiske tilstander og mekanismer – på normale prosesser, på sykdom eller på respons etter behandling.

En vevsprøve eller blodprøve kan inneholde molekylære biomarkører som indikerer at pasienten lider av kreft, og hvor alvorlig tilstanden er. Et MR-bilde kan også ses på som en biomarkør: Svulsten på bildet signaliserer kreftforandringer. Men vanligvis gir ingen av delene i dag tilstrekkelig informasjon om hvilken behandling pasienten vil respondere best på.

Dette er kjernen i Senter for kreftmarkørers (CCBIO) forskningsplan: senteret vil finne nye biomarkører som kan være styrende for valg av behandling til den enkelte kreftpasient. Forskerne vil primært lete etter markører ved å studere svulstens mikromiljø: kreftcellene og deres nærmeste omgivelser.

Mange behandles i dag uten effekt

Et eksempel som illustrerer behovet for styrende biomarkører, er medisinen som kan forlenge livet til pasienter med føflekkreft med spredning. Saken skapte mediestøy i 2012–13. Helsedirektoratat sa nei til medisinen, men ble overprøvd av helseministeren. Medisinen har positiv virkning på bare 10–15 prosent av pasientene, men legene vet i dag ikke hvilke. For det store flertallet vil behandlingen kun innebære falske forhåpninger og unødvendige bivirkninger, samtidig som samfunnet bruker penger til ingen nytte. Medisinen koster 850 000 kroner per leveår.

Foto: Kim E. Andreassen, UIB Lars A. Akslen (Foto: Kim E. Andreassen, UIB) – Dette er bare ett av mange eksempler, sier Akslen. – Tenk på hva vi kunne spart av menneskelige påkjenninger og samfunnsøkonomi dersom vi på forhånd kunne identifisere de pasientene som ville ha nytte av medisinen! Forståelsen for at nettopp biomarkører er nøkkelen til dette, er økende.

Akslen trekker fram et annet eksempel, der jobben med å identifisere en biomarkør allerede er gjort: kvinner med brystkreft og forandringer i genet HER2. Dette genet koder for et protein som sitter på cellenes overflate, stimulerer til økt cellevekst og gir kreft av en aggressiv type. Ved at patologene undersøker vevsprøver kan man sortere ut de 15 prosent av pasientene som har forandringen, og gi dem medisinen Herceptin. I dette tilfellet er biomarkøren og målet for behandlingen samme molekyl: Medisinen fungerer ved å binde seg til HER2-proteinet og hemme funksjonen.

Tilsvarende finnes tusenvis av uoppdagede biomarkører, mens vi fortsetter å bruke behandlingsformer som innebærer å skyte med hagle.

Styrende biomarkør bør være et krav

– Etter min mening burde kanskje ikke legemiddelmyndighetene tillate nye kreftmedisiner som ikke også har en styrende biomarkør. Dette må i alle fall være målsettingen. Vi må stille strengere krav til at behandlingen skal være målrettet, mener Akselsen. Han legger til at legemiddelindustrien hittil har vist liten interesse for samarbeid om denne typen forskning og utprøving av potensielle biomarkører.

Jeg vil vite hva som er de faktiske forholdene i svulstenes biologi.

Celler i aggressive kreftsvulster har flere kjennetegn: Cellene deler seg hyppig samtidig som færre celler enn normalt dør. De skiller ut stoffer som stimulerer til blodåredannelse slik at svulsten får blodforsyning, og dermed oksygen og energi til videre vekst. De invaderer omkringliggende vev, og de kan entre blodårene, fraktes til et annet sted i kroppen og danne metastaser.

– Den genetiske forskningen har hatt mye oppmerksomhet den senere tid, mener Akslen, som også vil lete i kreftens mikromiljø. – Jeg vil vite hva som er de faktiske forholdene i svulstenes biologi: vekselvirkningen mellom kreftcellene og mikromiljøet de omgis av – som blodkar og støttevev – og hva dette betyr for kreftens aggressivitet.

Fra laboratorium til pasient

Aktiviteten ved CCBIO er godt integrert. En av senterets styrker er at det rommer forskning langs hele «verdikjeden» fra det grunnleggende til det anvendte. Forskningen skal bidra til bedre biologisk forståelse av vekselvirkningene i mikromiljøet. Videre er det et mål å identifisere nye biomarkører og bringe disse fram til klinisk anvendelse: å sortere ut de rette pasientene og gi dem skreddersydd behandling.

Forskning innenfor medisinsk etikk og helseøkonomi inngår som en viktig del av CCBIO. Flere prosjekter vil dreie seg om hvilke mekanismer som styrer prioriteringene i moderne kreftbehandling.

Helsedirektoratet sa nei til medisinen, men ble overprøvd av helseministeren.

Akslen forsker selv ved Gades institutt, et patologiinstitutt som har lagret vevsprøver fra tusenvis av kreftsvulster helt siden 1912. I myriaden av informasjon som kan leses ut fra vevsprøvene og annet biologisk materiale lagret i nyere biobanker, fra sykdomshistoriene til pasientene og fra helseregistre, vil CCBIO identifisere nye biomarkører. Senteret samarbeider med en rekke utenlandske partnere som befinner seg i front på feltet.

CCBIO er godt i gang, og senteret har flere lovende biomarkører i stallen. Tre av dem er patentert og lisensiert, hvorav én for det amerikanske markedet. Etter planen skal de første nye diagnostiske markørene være i klinisk bruk innen tre–fem år og en ny klinisk studie være initiert innen tre år.

 

Senter for kreftmarkører/Centre for Cancer Biomarkers (CCBIO)

  • Mål: Å identifisere, validere og ta i bruk nye kreftmarkører for å øke den biologiske forståelsen av kreft, sikre tidlig diagnose av aggressive former for kreft og gi bedre og mer målrettet behandling.
  • Samarbeidspartnere: Biobank Norway, Kreftregisteret, Tromsø-studiene, Helseundersøkelsene i Nord-Trøndelag (HUNT), MoMaTec, BerGenBio A/S, Harvard Medical School, samt en rekke enkeltforskere ved amerikanske, kanadiske og europeiske universiteter.
  • Årlig bevilgning fra Forskningsrådet: 17 millioner kroner
  • Antall årsverk: 50–60 personer
  • Antall planlagte doktorgrader: Cirka 30
www.uib.no/ccbio

 

 

Skriv ut siden