Forskningsrådets nettsider benytter seg av informasjonskapsler for å forbedre din opplevelse av nettstedet.
Ved å lukke denne meldingen, samtykker du i vårt bruk av informasjonskapsler. Personvernerklæringen finner du her.
Lukk påminnelse
Gå direkte til innhold

Ingen hadde tenkt på det

Et dyr som spiser mikroorganismer i havet. Som vi kan dyrke 200 kg av på hver kvadratmeter. Som kan bli etterspurt fôr for laks og bra drivstoff på bensintanken. Hvorfor har ingen gjort noe med dette før?

I tunikat-farmer i norske fjorder kan vi drive en proteinproduksjon som er utrolige 100 ganger høyere per kvadratmeter havoverflate enn hva vi kan få til per kvadratmeter noe sted på landjorda. Her tunikater ved forsøksanlegget i Øygarden. (Foto: Bård Amundsen) I tunikat-farmer i norske fjorder kan vi drive en proteinproduksjon som er utrolige 100 ganger høyere per kvadratmeter havoverflate enn hva vi kan få til per kvadratmeter noe sted på landjorda. Her tunikater ved forsøksanlegget i Øygarden. (Foto: Bård Amundsen)

– Svaret kan være så enkelt som at ingen har tenkt på det, mener forskningsleder Christofer Troedsson ved Tunikat-prosjektet i Bergen. En idé klekket ut på Biologisk institutt ved universitetet og Uni Research i byen.

Tunikat-produksjon er et forskningsbasert nyskapingsprosjekt som både Forskningsrådet og BTO (Bergen Teknologioverføring) nå bruker mye ressurser på. TTO-en på Vestlandet har aldri før satset mer egne penger på ett prosjekt.

Hos Forskningsrådet støttes Tunikat-prosjektet gjennom FORNY2020 (8,7 millioner kroner) og BIOTEK2021 (3,3 mill.).

Alle involverte har vært klar over at dette prosjektet har høy risiko. Men nå er mye av det risikable blitt testet ut, og det er verifisert at disse delene fungerer.

Blir dette stort, så kan det bli veldig stort.

Lysegul og klissete

Du har trolig en eller annen gang stukket hånden ned i havet for å dra opp et tau, og opplevd at tauet er fullt av noe lysgult og klissete. Dette er tunikater. Eller sjøpunger (ciona intestinalis) som vi også kaller dem på norsk.

Dyret er i praksis et levende rør. Det pumper bakterier og andre mikroorganismer inn i den ene enden, og sender helt rent vann ut i den andre enden. Slik spiser tunikatene mat helt nederst i næringskjeden, uten direkte å konkurrere med fisk og andre dyr lenger opp. Samtidig renser de fjordene og kysten vår.

Tunikater er det eneste dyret som lager cellulose og de inneholder rikelig med omega 3. Det gjør dem til alternativer for både bioetanol-drivstoff og som fôr for oppdrettsfisk. (Foto: Bergen TTO) Tunikater er det eneste dyret som lager cellulose og de inneholder rikelig med omega 3. Det gjør dem til alternativer for både bioetanol-drivstoff og som fôr for oppdrettsfisk. (Foto: Bergen TTO)     

Ingen predatorer spiser på tunikatene. Siden dyret får stå i fred, kan det bli 2500-10 000 individer på en kvadratmeter. Hver av dem kan også bli ganske store.

Tunikater vokser hele året og er en meget hurtig voksende skapning. De finnes i alle verdenshav. Men de trives ekstra godt i det kalde, næringsrike vannet utenfor svabergene og bryggene på Vestlandet.

Japanere og koreanere spiser tunikater. Ellers har få brydd seg om dem. Til nå.

Forskere i Bergen fikk idéen

Aldri tidligere har noen forsøkt å drive oppdrett av tunikater. Før altså en gruppe forskere ved Uni Miljø og Uni Sars på Uni Research, og Institutt for biologi på Universitet i Bergen fikk idéen.

I Øygarden lengst ute i havgapet utenfor Bergen er dyrkingen av tunikater nå i full gang på et pilotanlegg.

Christofer Troedsson er forskningsleder ved tunikatfarm-prosjektet i Bergen. En idé klekket ut av ham og kolleger på Biologisk institutt ved UiB og Uni Research i fellesskap. (Foto: Bård Amundsen) Christofer Troedsson er forskningsleder ved tunikatfarm-prosjektet i Bergen. En idé klekket ut av ham og kolleger på Biologisk institutt ved UiB og Uni Research i fellesskap. (Foto: Bård Amundsen) Produksjonsmåten minner om blåskjellproduksjon. På anlegget i en liten fjordarm, er store plastduker strukket opp og festet med bøyer og ankere. Mellom de lange dukene strømmer det havvann. Det inneholder fullt av mat til tunikatene.

Når Christofer Troedsson heiser en duk opp av havet og viser oss, er duken fullstendig dekket med store dyr.

Bioetanol og laksefôr

Som det eneste dyret i verden produser tunikater cellulose. Den bruker tunikaten til å bygge røret sitt, eller ”mantelen” som det heter på fagspråk.

Spalter du cellulose kan du få sukker, som igjen kan brukes til produksjon av bioetanol. I dag kommer store deler av verdens bioetanol fra blant annet mais, som kunne ha blitt til menneskeføde. Et alternativ det nå legges ned mye forskningsressurser på å finne ut av, er om vi kan benytte cellulose fra skogen til å lage bioetanol. Men den store utfordringen her er at tremassen også inneholder stoffet lignin. Tunikat-cellulosen inneholder ikke lignin.

Enda mer aktuelt er det å bruke tunikater som fôr til laks og annen oppdrettsfisk. Verden skriker etter mer marine proteiner til fiskefôr, men vi kan ikke hente mer proteiner fra industrifiske enn vi allerede gjør i dag. Norge er klart størst i verden på produksjon av fiskefôr til laks.

En hovedutfordring for produsentene er å produsere fôr som inneholder omega 3 – et viktig stoff fisken ikke lager selv. Størstedelen av omega 3-en til laks kommer nå via industrifiske. Tørkede tunikater inneholder 60 % protein og rikelig med omega 3, og sist men ikke minst: De inneholder smaksstoffer som laksen liker.

Proteinproduksjonen vi kan drive i havet gjennom å dyrke tunikater, kan bli utrolige 100 ganger høyere per kvadratmeter havoverflate enn hva vi kan få til per kvadratmeter noe sted på landjorda. Og maten tunikatene spiser finnes altså allerede, i form av enorme mengder mikroorganismer i det næringsrike havet.

Hva er da problemet med tunikatene?

To store utfordringer

– Vi står over to store utfordringer, forteller Troedsson.

– For det første må vi klare å dyrke tilstrekkelig store mengder biomasse per kvadratmeter til at vi kan gjøre dette lønnsomt. Vi forventer et sted mellom 200 og 100 kg per kvadratmeter. Det er ekstremt mye. Men så mye må det bli for å gjøre produksjonen lønnsom. Vi kommer til å få lite betalt for hver kilo.

I småskalaanlegg klarer Bergen-forskerne å nå dette produksjonsmålet. Men selv om modeller for storskalaproduksjon gjør at de er optimister, vet de ikke sikkert at det er mulig å oppnå det samme i storskala tunikat-farmer.

¬– Den andre store utfordringen er hvor mye vann vi greier å presse ut av tunikatene. Tunikater består av 19 deler vann og 1 del tørrstoff. Vi må klare å få ut minst 90 prosent av vannet og helst 95 prosent gjennom mekanisk pressing, før vi kan tenke på å selge produktet. Dette jobber vi mye med nå. Vi greier nå å mekanisk presse ut 97 prosent av vannet, men vi må klare å gjøre dette svært effektivt om bord i båter som høster tunikatene, samtidig som vi høster flere tonn av dem hvert eneste time.

– Lykkes vi ikke med disse to kritiske faktorene, vil det bli vanskelig å få dyrking av tunikater privatøkonomisk lønnsomt i dagens marked, innrømmer Troedsson.

BTO med Anders Haugland i spissen har satset mer på tunikatfarm-prosjektet enn på noe annet tidligere prosjekt. Også FORNY2020/Forskningsrådet støtter høyrisikoprosjektet (Foto: BTO) BTO med Anders Haugland i spissen har satset mer på tunikatfarm-prosjektet enn på noe annet tidligere prosjekt. Også FORNY2020/Forskningsrådet støtter høyrisikoprosjektet (Foto: BTO) Største til nå

Anders Haugland, leder for BTO, bekrefter at dette er et høyrisikoprosjekt.

BTO har ansvar for å bistå forskere og forskningsinstitusjoner på Vestlandet med verifisering av forskningsbasert nyskaping – og kommersialisering av resultater som viser seg levedyktige.

– Dette er et avgjort høyriskoprosjekt , ja. Det har et stort potensiale, men kanskje blir det ikke til noe. Likevel har vi så stor tro på dette at vi har gått inn med mer midler her enn vi har satset på noe annen forskning på Vestlandet tidligere, sier Haugland.

Odd Reitevold, koordinator for FORNY2020-programmet i Forskningsrådet, bekrefter også at dette er et risikabelt prosjekt. Samtidig er det et prosjekt som er i tråd med hva både den siste forskningsmeldingen (NOU) og Forskningsrådet ønsker: At flere forskere, forskningsinstitusjoner og TTO-er våger å satse dristig.

– Prosjekter med store muligheter har også stor fallhøyde. Tunikat-prosjektet er et eksempel på dette. Men lykkes forskerne og BTO her, kan de være med på å løse noen av de virkelig store utfordringene vi står overfor, sier Reitevold.

Oppdrettsfôr og bioetanol er bare to av en rekke mulige produkter vi kan hente ut av en ressurs i havet, som det er potensiale for å høste av i store mengder, dersom Tunikat-prosjektet blir til noe. Marine proteiner, Omega 3 og cellulose kan også brukes på en rekke andre områder.

Tunikat-prosjektet har gjennom FORNY2020-programmet i Forskningsrådet fått tilsagn om 8,7 millioner kroner i støtte fram til 2015. Fra BIOTEK2021 har prosjektet fått tilsagn om det som kalles optimaliseringsmidler, 3,3 millioner over årene 2013 og 2014.

 

Skrevet av:
Bård Amundsen
Publisert:
12.06.2013
Sist oppdatert:
13.09.2016