Porteføljeplan for Landbasert mat, miljø og bioressurser

Tematiske prioriteringer

Porteføljen Landbasert mat, miljø og bioressurser prioriterer følgende samfunnsmål (se kap. 3):

  • Norge forvalter naturen innenfor dens tålegrenser
  • Samfunnet er grønt og bærekraftig 
  • Mat- og landbruksverdikjedene er bærekraftige, effektive og konkurransedyktige
  • Forebyggende innsats gir god folkehelse og livskvalitet

Norge forvalter naturen innenfor dens tålegrenser

Det er ikke lenger tvil om at presset på naturen må reduseres dersom kloden vår fortsatt skal fungere på en måte som gjør at mennesker, dyr og planter fortsatt kan leve godt her. Klimaendringene, redusert naturmangfold, havforsuring og forurensing er noen av de tegnene som slår tydelig fast at menneskelig aktivitet har overskredet planetens tålegrenser. For kjemikalier mangler en grunnleggende kunnskap om hva som er naturens tålegrense, men en vet at miljøgifter har sterk negativ påvirkning på menneskers helse og på miljøet.

Kampen for å begrense klimaendringene må sees i sammenheng med kampen for å bevare naturmangfoldet. Skal de globale bærekraftsmålene nås, må innsatsen for å bevare naturmangfoldet økes, også i Norge. Denne porteføljen har et særlig ansvar for å sikre en mest mulig kunnskapsbasert balanse mellom bruk og vern av natur.

Samfunnet er avhengig av en rik, variert og levedyktig natur. Skal vi bevare naturmangfoldet for fremtiden, i et samfunn der ressurser og areal er under press, trenger vi kunnskap som muliggjør god forvaltning og langsiktig planlegging. Vi må vite hvordan vi best bruker naturgoder og økosystemtjenester på en bærekraftig måte, hvilke tiltak og virkemidler som er mest effektive for å verne om naturmangfold, nasjonalt og internasjonalt. IPBES fremholder at mainstreaming, av for eksempel prinsipper for beskyttelse av naturmangfold og integrering av politikkområder, vil være avgjørende faktorer. Vi må forvalte naturmangfoldet både i vernede områder og i alle andre områder. Kunnskap fra ulike sektorer må deles, og sektorene må samarbeide for å gjøre felles gode avveininger på krevende problemstillinger. Scenarier som viser hva som kan bli de langsiktige konsekvensene av inngrep i naturen er viktige bestanddeler i en slik forskningssatsing. Det er slått fast at naturbaserte løsninger og regenerative tiltak er viktige for å bekjempe og takle klimaendringene.

Planetens tålegrenser er under press. Arealbruk er, sammen med klimaendringer, den største påvirkningsfaktoren på naturmangfold og økosystemer. Det er et økt press på uttak og bruk av ikke-fornybare naturressurser som medfører tap av naturmangfold, økte klimagassutslipp og

forurensninger. Vi trenger mer kunnskap om hvordan større press på ressurser og arealer påvirker miljøet. Kulturlandskap og levende matjord er naturgoder av høy verdi. Landskapet er preget av vern gjennom bruk i mange generasjoner. Høy grad av naturmangfold og godt bevarte kulturhistoriske verdier er resultater av denne historien. Kunnskapsutvikling for forvaltning og bruk må behandle natur og kulturmiljøer i sammenheng.  Bærekraftig arealbruk forutsetter at ethvert inngrep eller mangel på det samme baserer seg på solid kunnskap. Ny kunnskap viser en tydelig sammenheng mellom klimaendringer og naturmangfold og gjør det nødvending å prioritere hensynet til naturmangfold, nasjonalt og globalt.

Kulturmiljøer er møteplasser mellom fortid, nåtid og fremtid. De er høyt verdsatte miljøgoder i en verden i rask endring og som det er viktig å bevare i et langsiktig perspektiv. Kulturmiljøer engasjerer og bidrar til bærekraft og mangfold innenfor ulike samfunnssektorer. Norge har et særlig ansvar for å ivareta samisk kulturarv, blant annet gjennom oppfølging av ILO- konvensjonen. Urfolks og lokalbefolknings kunnskap om bruk og ivaretakelse av naturmangfold og kulturmiljøer i møte med klima-, miljø- og samfunnsendringer har høy verdi.

Samfunnet er grønt og bærekraftig

Norge må ta sin del av den globale dugnaden for å nå FNs bærekraftsmål. Skal vi klare det, må vi tilstrebe at økonomisk aktivitet er innenfor planetens tåleevne. Denne porteføljens investeringer skal sikre at omstillingen til et grønt, bærekraftig samfunn bygger på forskningsbasert kunnskap av høy kvalitet. 

Dagens globale økonomiske system er ikke bærekraftig fordi det er en av de viktigste driverne bak overforbruk av ressurser, noe som fører til uholdbare belastninger på naturmangfold og miljø. Denne porteføljen har et spesielt ansvar for å utvikle nye løsninger som realiserer en ressurseffektiv og sosialt bærekraftig sirkulær økonomi. For å sikre bred oppslutning om det grønne skiftet, er det avgjørende å få en mest mulig rettferdig fordeling av byrder og gevinster i omstillingen. Dette forutsetter nye, kunnskapsbaserte styringsmodeller.

Forurensning er en betydelig årsaksfaktor for skade på miljøet og helseplager så vel som tidlig død, nasjonalt og globalt. Stadig nye helse- og miljøskadelige kjemikalier inkludert miljøgifter blir introdusert i samfunnet og representerer en trussel mot mennesker og natur. Vi trenger bedre metoder for å påvise stoffene i miljøet. Vi trenger ny kunnskap om hvordan de virker og samvirker, hvordan de spres i jord, vann, luft og næringskjeden, hvordan man kan hindre at nye miljøgifter kommer til og hvilke miljøvennlige alternativer som kan erstatte dem. Vi trenger også kunnskap som gjør det mulig å regulere kjemikaliegrupper, ikke bare separate stoffer, for å få fortgang i reguleringen av de mest skadelige miljøgiftene.

De fleste problemstillingene som knytter seg til grønn omstilling er aktuelle for byer og urbane områder. Globalt er det nå 1146 byer i verden med mer enn 500.000 innbyggere. De står for 2% av landarealet, 65% av energiforbruket, 75% av CO2-utslippet og 80% av ressursforbruket. Urbanisering er en megatrend som preger hele samfunnet. Byene og landbruket står i et gjensidig avhengighetsforhold til hverandre. Byene får det meste av maten, energien og øvrige ressurser tilført utenfra, og som friluftsmennesker, hytteeiere og turister bruker byfolk resten av landet. Inkluderende, tverrfaglig og -sektoriell forskning og utvikling må til for at byene skal bli drivere i det grønne skiftet. Dette forutsetter utstrakt samarbeid mellom relevante finansører, ettersom bærekraftig byutvikling krysser en rekke budsjett- og ansvarslinjer, i Forskningsrådet og departementene imellom.

En sirkulær økonomi dreier seg om langt mer en håndtering av avfall. Det dreier seg snarere om å etablere verdikjeder og næring tuftet på sirkularitet, ressurseffektivitet og bærekraftig ressursforvaltning. Sirkulær økonomi handler om å tenke helse og miljø og klima i hele verdikjeden fra design, i bruksfasen, for gjenbruk av ressurser, reparasjon og gjenvinning, redusere mengden avfall, øke levetiden til produkter og resirkulere materialer til nye produkter, inklusive forsking som bidrar til å forlenge levetid på og oppgraderer eksisterende bygningsmasse. Forskning på giftstoffer og smittestoffer i sirkulære systemer og hvordan en kan forhindre at disse spres og akkumuleres, inngår også i en sirkulær økonomi.   Den sirkulære økonomien er et vesentlig bidrag til det grønne skifte og til en mer bærekraftig utvikling av samfunn og næring. Den har i seg et stort potensial til å redusere uttak av nye ressurser og redusere utslipp av klimagasser. Videre kan den redusere skadelig forurensning og skade på naturmangfoldet og verdifulle arealer. Det er viktig at kunnskap om sirkulær økonomi er tilgjengelig for forvaltning, produsenter og brukere av tjenester og produkter.

Mat- og landbruksverdikjedene er bærekraftige, effektive og konkurransedyktige

Bærekraft i landbruk og matproduksjon handler ikke bare om klima og miljø, det handler like mye om sosiale og økonomiske forhold. Forskning og innovasjon for mat- og ernæringssikkerheter er et overordnet mål i denne porteføljen. Maten vi spiser må være sunn og trygg. En bærekraftig matproduksjon er forberedt på endringer i global handel og prisnivå, tilgang på arbeidskraft nasjonalt og internasjonalt, og på klimaendringer.

Tilpasning av produksjonen til regionale forhold er et viktig tiltak. I Norge er landbruksarealet spredt over hele landet, med stor variasjon i produksjonsforhold, og med en til dels sterk regionalisering av husdyrbruk, reindrift og planteproduksjon. I mange kommuner er vern av åkerjord en utfordring. Potensialet for nydyrking er begrenset av klima- og miljøhensyn. Det er behov for å avle fram plantesorter og husdyrpopulasjoner tilpasset norske forhold, rammevilkår, og krav til avling og avdrått.  

Samtidig skal vi bidra med våre løsninger og ressurser til globale planer for å utrydde sult, for økt matsikkerhet og bedre ernæring, Vi skal fremme et bærekraftig landbruk som tar hensyn til planetens tåleevne, i tråd med FNs agenda 2030.  Norge har et velutviklet forsknings- og utdanningssystem, ledende kunnskapsmiljøer på området og et næringsliv med høy kompetanse. Norge er med andre ord godt posisjonert til å ta aktiv del i de globale utfordringene. Det er derfor viktig å legge til rette for at norske kunnskapsmiljøer gis anledning til å delta aktivt i det globale kunnskaps- og innovasjonsfelleskapet.

Klimaendringer, tap av naturmangfold, antimikrobiell resistens og pandemier fører til globale omveltninger. Høy forsyningsberedskap − i denne sammenhengen forstått som matsikkerhet og mattrygghet − er avgjørende for velfungerende samfunn.  Det er et stort behov for forskning og innovasjon for å håndtere eventuelle pandemier, effektene av klimaendringene og andre systemsjokk som påvirker matsystemene, nå og i framtiden.

En systeminngang er et nyttig tverrfaglig konseptuelt rammeverk for forskning og politikk rettet mot store og sammensatte samfunnsutfordringer her eksemplifisert gjennom matsystem-inngangen. Systemanalyser ser på sammenhengene mellom de forskjellige delene av matsystemet og resultatene av aktiviteter innen systemet i samfunnsøkonomiske og miljø-/klimamessige forhold. “Feed back loop” er en særegen faktor i systemtankegangen: de oppstår mellom deler av næringskjeden (produksjon, prosessering, distribusjon og forbruk) og fra de samfunnsøkonomiske og miljømessige resultatene av matproduksjon og -forbruk (som matsikkehet og utarming av jord) og tilbake til utgangspunktet for produksjonen og forbruket igjen.

Et transfaglig samarbeid er nødvendig for å utvikle kunnskap som ser på samspill mellom matsystem, miljø, klima, helse og sosio-økonomiske forhold. Transfaglig forskning og innovasjon er samarbeid som ikke bare krysser faggrenser, men som også involverer aktører fra flere ulike sektorer i samfunnet. Resultatene av slikt samarbeid gir grobunn for bærekraftig og nyskapende næringsutvikling. Det er behov for integrerte matsystemer, fra produksjon via konsum til resirkulering. Helsebegrepet har stor betydning, også for dyr, planter og økosystemer. Ulike driftsformer kan ha ulike avtrykk. Det er også behov for forskning på jordhelse. Regenerativt jordbruk representerer en understrøm med vekt på bevaring av matjordlag, miljøvennlig plantevern, biologisk mangfold og økt binding av karbon i matjord. Kunnskapsutviklingen skjer i økende grad parallelt i ulike bransjer, med sirkulære løp og kryssende verdikjeder. Dels er dette drevet av metoder og teknologi, dels av felles overordnede mål om miljø, klima, resirkulering, kompetanse og konkurranseevne.             

Denne porteføljen skal styrke nasjonal og internasjonal forskning og utvikling for en mer konkurransedyktig verdiskaping fra utnytting av bioressurser. Forskning for utvikling og forståelse av rammebetingelser, reguleringer, avtaler og næringspolitikk for bionæringene er dermed et viktig ansvarsområde. I en verden i endring, trenger vi forutsigbarhet og kontinuitet, samtidig med alt det nye. Dette gjelder rammebetingelser for internasjonal handel, næringsmiddelindustri, jordbruk, skogbruk og reindrift og naturbasert reiseliv. Økt forståelse for hvordan WTO-, EU-, EØS- og bilaterale regelverk påvirker nasjonale politikk, handel og næringsliv er sentralt. Porteføljen skal gi myndighetene et godt kunnskapsgrunnlag for forvaltning gjennom hele verdikjeden.

Norge importerer mye mat, særlig matkorn, vegetabilsk fett, sukker, grønsaker og frukt. Importerte vegetabiler utgjør en stor del av omsetningen. Husdyrbruk og fiskeoppdrett er avhengige av verdensmarkedet for fôrråvarer. I grøntsektoren er tilgang på plantemateriale avgjørende. Importen øker stadig, og det foregår ingen sortsutvikling av grønnsaker eller blomster i Norge i dag. Gartnere og bønder som driver med poteter, frukt og grønt står i en krevende konkurransesituasjon. Samtidig er det økende interesse i samfunnet for sunt kosthold, kortreist mat, lokale tradisjoner og bærekraftige verdikjeder. I denne situasjonen er det stort behov for å tenke nytt om norsk selvforsyning av grøntprodukter og for å bedre vilkårene for FoU og innovasjon i sektoren.

Det grønne skiftet innebærer at det må skapes tusenvis av nye arbeidsplasser med utgangspunkt i biobaserte ressurser. Det betyr at det må tenkes bredt i utvikling av bioøkonomien. Støttet av digitaliseringen, vil kunnskap og løsninger gjøre det mulig å utnytte bioressursene mer innovativt. Derfor er det viktig å øke konkurransekraften til dagens etablerte bionæringer og samtidig utvikle radikale innovasjoner som kan føre til nye næringer og verdikjeder. For omsette god forskning til verdiskaping i et bredt felles innovasjonssystem, er det nødvendig med ulike former for støtte til kommersialiseringstiltak. Bioøkonomien omfatter mange ulike markeder og produkter, og ønsket om redusert bruk av olje og kull som karbonråstoff åpner store nye muligheter. Lønnsbetingelser, konkurransevilkår, handelsordninger og importvern påvirker næringsforholdene innen næringssektorene, og forskning kan hjelpe oss å se sammenhenger, barrierer og muligheter.

Den bioteknologiske utviklingen åpner for hittil uprøvd anvendelse av biomasse, som trevirke og biorest. Den gjør det mulig å utvikle og produsere høyverdige råstoff til erstatning for fossilt råstoff og innsatsfaktorer. Økt digitalisering vil kunne bidra til bedre og smartere utnyttelsen av verdikjedene knyttet til bioressursene, sektoren vil trenger kunnskap for å utnytte potensialet som ligger i teknologisk kunnskap og løsninger. En ytterligere satsing på forskning og innovasjon her vil åpne store nasjonale og globale muligheter for norsk næringsliv.

Norge har mye skog, og skogen spiller en stadig større rolle innenfor landbruket. Det er behov for forskningsbasert kunnskap om dilemmaer og synergier mellom skogens ulike funksjoner som natur, karbonlager og råstoffkilde. Miljøutfordringer og flerbruksperspektiv kan legge begrensninger på utnyttingsgraden. Skogen spiller en avgjørende rolle i arbeidet med å motvirke klimaendringene, bevare naturmangfoldet og for menneskers helse og velvære. Samtidig er skogbruket en viktig næring for Norge. Vi trenger kunnskap om hvordan bærekraftig skogsdrift og nye produksjonsformer kan bidra til å redusere nasjonale utslipp av klimagasser, gi grobunn for et bedre mikroklima, fremme naturmangfold og bidra til andre økosystemtjenester. Bedre agroøkologiske produksjonssystemer kan bidra til å bremse effekten av klimaendringene og gi betydelige miljøgevinster.

Norsk jordbruk har klart å opprettholde god dyre- og plantehelse. Husdyrbruket legger stor vekt på god dyrevelferd. Det brukes lite antibiotika. Forbrukerne opplever norsk mat som trygg. Norge er kommet langt med arbeidet for god dyre- og plantehelse. Godt avlsarbeid, høyt kunnskapsnivå om fôring og drift, godt husdyrmiljø, systematisk bekjempelse av alvorlige plante- og dyresykdommer har bidratt til dette. God jordhelse og forskning som legger til rette for den, er sentralt for landbruket.

Det er viktig å bygge videre på det kunnskapsgrunnlaget som finnes i næringene. Dette vil gi fortrinn for norsk matproduksjon. Nye helseutfordringer vil kunne oppstå som følge av endringer i driftsformer, globalisering og klimaendringer. Samtidig er landbruket konstant utsatt for nye trusler: spredning av patogener, fremmede arter, skadedyr, miljøgifter, sopp og andre fremmedstoffer som kan endre bildet raskt. Robuste produksjonssystemer og solid beredskap gjør oss i stand til å tåle uventede hendelser.

Urbant jordbruk har fått en renessanse. Det er økende interesse for andelsjordbruk og for å dyrke mat i tettbygd strøk. Det utvikles tilbud og nye systemer for dyrking på tak, i fellesarealer og innendørs i regulert klima.  Gårdbrukere i bynære områder utnytter beliggenheten til å styrke verdikjeden, gjennom besøksgårder, bondens marked, andelsjordbruk eller abonnementsordninger. Sammen styrker de urbane matdyrkerne også vår beredskap og matsikkerhet. Samtidig er urbant landbruk mer enn matproduksjon. Initiativene handler ofte også om håndtering av avfall, energibruk, vannhåndtering og folkeopplysning. Integrering, trivsel og helse er gjerne sosiale bonuseffekter. Også i det urbane handler det om det grunnleggende: økonomi, miljø, klima, arealbruk, teknologi og ressursøkonomi.

Landbruksnæringene forvalter ressurser i form av landareal, landskap, genressurser, naturmangfold, kulturminner, tekniske anlegg og produksjonsmidler.  Dette er av stor betydning for sysselsetting, bosetting og næringsutvikling over hele landet. Reindrifta berører store landarealer og næringen forvalter tradisjonell kunnskap. Både IPBES, IPCC og Agenda 2030 framhever at slik kunnskap er viktig for å nå oppsatte mål. Det norske kyst- og kulturlandskapet, med tilhørende kulturmiljøer og tradisjoner, har stor verdi for turismen. Særpregede norske matprodukter skiller seg positivt ut i nasjonale og internasjonale markeder. Det samme gjør naturbasert reiseliv, jakt, fritidsfiske, bygdeturisme, mattradisjoner, naturguiding, friluftsliv, sports- og familiedyr. De rike, nasjonale ressursene danner grunnlag for utvikling av mer mangfoldig og konkurransedyktig næringsvirksomhet. Kunnskapsbasert profesjonalisering, markedsorientering og samarbeid i disse næringene vil gjøre dette mulig. Merkeordninger har en sentral rolle i å beskytte og fremme norske matskatter. Landbruket har en unik mulighet til å legge til rette for åpne gårder for arbeidstrening, besøksgårder for skoleklasser, helse og omsorg, for eksempel gjennom aktiviteter som Inn på tunet.

Forebyggende innsats gir god folkehelse og livskvalitet

Menneskelig trivsel og helse henger uløselig sammen med vår tilgang til nok, sunn og trygg mat og til grønne, trygge og trivelige omgivelser. Begrepet én helse (One Health) innebærer en gjensidig avhengighet mellom humanhelse, plante- og dyrehelse og miljøhelse. Selv om mange av disse koblingene ennå ikke er fullt ut forstått, er det tydelig at menneskers og planetens helse henger nært sammen. COVID-19 pandemien fra 2020 illustrer behovet for en grundig refleksjon over forholdet mellom natur, miljø og human helse, risikoen forbundet med dagens økonomiske utviklingsveier og hvordan vi bedre kan beskytte oss i fremtiden. 

Én helse er et nødvendig perspektiv for at forskning skal møte kunnskapsbehovene på tvers av fag og sektorer. Denne porteføljen har derfor en del av ansvaret for å utvikle helseforebyggende kunnskap og tiltak. En viktig del av dette må skje gjennom forskningspolitisk nybrottsarbeid for å styrke forskning og innovasjon som krysser sektorene og fagområdene innenfor mat-, ernærings-, miljø- og helseområdet.

Denne porteføljens del av ansvaret for forebyggende helsetiltak knytter seg til forskning og innovasjon som forebygger livsstilssykdommer og psykiske helseplager gjennom nok, ernæringsmessig god og trygg mat og grønne, friluftsliv og trygge og trivelige omgivelser. Den sterke økningen i livsstilsrelaterte sykdommer som fedme og andre metabolske lidelser krever mer og bedre samarbeid på tvers av matforskningen og helse- og ernæringsforskningen. Dette kan blant annet lede til innovasjoner i næringsmiddelindustrien som vil gjøre det enklere for forbrukerne å gjøre sunne valg.

Vi vet også at flere helsefarlige stoffer kan føre til reproduksjonsskade, mutasjoner, kreft, negativ påvirkning av læringsevne og andre alvorlige skader.  Økt kunnskap, ikke minst som grunnlag for tidlig regulering av de mest skadelige stoffene, må prioriteres for å forebygge store lidelser og høye samfunnsøkonomiske kostnader.

Natur som kilde til helse og livskvalitet omfatter muligheter for å styrke friluftslivet, og få flere til å oppleve friluftsliv og kulturmiljøer som en kilde til bedre helse og høyere livskvalitet. Samtidig eksponeres vi stadig for nye miljøgifter og miljøproblemer som representerer en trussel mot mennesker og natur. Biologisk mangfold er en uvurderlig kilde til medisiner samfunnet trenger. Globaliseringen medfører økt risiko for spredning av zoonoser, dvs. sykdommer og smittestoffer som kan spres mellom dyr og mennesker. Nedbyggingen av naturområder er en annen årsak til at virus, som normalt sett lever i dyr, blir transportert over til og fører til infeksjoner i mennesker. Det er god dekning for å hevde at våre samfunn blir mer sårbare for pandemier, også fordi det foregår en global nedbygging av økosystemer og natur.