Porteføljeplan for Helse

Tematiske prioriteringer

Helse- og omsorgsdepartementets ansvar for forskning er å sørge for et godt kunnskapsgrunnlag for politikkutforming og forvaltning, og å bidra til kompetansebygging i helsesektoren. Dette ligger til grunn for overordnede prioriteringer for helseforskningen. Delkapitlet beskriver utfordringer, kunnskapsbehov og tematiske prioriteringer for den målrettede helseforskningen.

Helse-, omsorgs- og velferdstjenestene må i årene framover bli enda mer effektive, bærekraftige, helhetlige og koordinerte enn de er i dag. For å få det til trengs mer forskning og innovasjon på tvers av fag, tjenestenivåer og sektorer. Helse- og velferdstjenestene utgjør en stor andel av offentlig sektor og må gjennomgå fornyelse og bidra til innovasjon i offentlig sektor i samme takt som i resten av samfunnet. Mer forskning hva som bidrar til å skape helhetlige tjenestetilbud for befolkningen og bedre sammenheng i pasient- og brukerforløp, er nødvendig. Ny teknologi åpner for nye måter å levere helsetjenester på og har stort potensial for å øke effektivitet og bedre samhandling og kvalitet i tjenestene. Teknologibruk medfører også nye utfordringer og det er stort behov for mer kunnskap om helse og teknologi, i befolkningen og blant helsepersonell.

Det er en krevende og sammensatt oppgave å organisere, styre og finansiere helse- og omsorgstjenesten. Nye behandlingsmuligheter og økende digitalisering innebærer stadig endringer i organisering og forvaltning. Det er behov for mer kunnskap om effekter av organisasjons-, samarbeids- og finansieringsmodeller, og om hva som hemmer og fremmer implementering av ny kunnskap og innovasjon i tjenestene.

Helse- og omsorgstjenesten må møte behovet for flere typer tjenester hos mange ulike grupper. Grupper som må ha særlig oppmerksomhet er sårbare barn og unge, personer med psykiske lidelser og/eller rusproblemer, eldre og funksjonshemmede med sammensatte behov. Habilitering og rehabilitering må være en naturlig og integrert del av helsetjenesten.

Demografiutviklingen de nærmeste 10-årene vil påvirke hvordan vi kan levere helse-, omsorgs- og velferdstjenester til befolkningen. Antall årsverk i den samlede helse- og omsorgstjenesten må anslagsvis øke med 35 prosent fram mot 2035 for å dekke framskrevet behov for helse- og omsorgstjenester (SSB). For å møte utfordringen med knapphet på helsepersonell, må nye arbeidsmetoder og tjenestemodeller utvikles slik at personellets kompetanse brukes effektivt gjennom hele yrkeskarrieren. Det er behov for kunnskap om digitalisering og teknologi som frigjør tid og gir mindre arbeidsbelastning for helsearbeiderne, samtidig som innbyggerne får gode tjenester. Sentralt er også kunnskap om løsninger der helsepersonell samarbeider om helhetlige tjenester på tvers av tjenestenivåer, fagområder og ulike grupper personell.

Folkehelsearbeidet må styrkes gjennom systematisk utvikling og bruk av forskningsbasert kunnskap om effekten av ulike tiltak. For å motvirke trykket som den demografiske endringen med økende andel eldre medfører på helse- og omsorgstjenesten, må samfunnets brede innsats for å fremme helse og forebygge sykdom bli vesentlig større enn i dag. Tiltak må være begrunnet i helsetilstand og helseutfordringer i befolkningen, hva som påvirker helse og hvilke virkemidler og tiltak som har effekt. Det er derfor behov for mer forskning om hva som er effektive helsefremmende og forebyggende tiltak, på nasjonalt nivå så vel som på regionalt, og implementering av tiltak må følges med forskningsbasert evaluering. Vi må forstå betydningen av sosial ulikhet og hvordan den slår ut for helse og livskvalitet i forskjellige innbyggergrupper. Kunnskapen om helse og livskvalitet hos mange minoriteter i befolkningen er mangelfull. Helse skapes i stor grad utenfor helsetjenesten, det krever et tydelig tverrsektorielt perspektiv i utvikling av gode tiltak.

De brede folkehelsetiltakene som retter seg mot store deler av befolkningen, har potensielt stor effekt. Tiltak rettet mot en enkelt sykdom er ofte spesifikke, det kan bety at man går glipp av verdifulle synergier med andre plager/sykdommer, noe som vil begrense effekten av tiltakene. Tiltak rettet mot risikofaktorene gir en bredere tilnærming og vil ha effekt på flere sykdommer og tilstander. I et livsløpsperspektiv er det spesielt viktig å identifisere faktorer som fremmer barns og unges helse, også for å legge grunnlaget for god folkehelse i voksen alder. Alder er den viktigste risikofaktoren for sykdom, og mange eldre har flere kroniske sykdommer. Det er viktig å komme tidlig inn med forebyggende behandling og livsstilsintervensjon for å bremse sykdomsutviklingen.

Økende antibiotikaresistens er en global folkehelseutfordring, som medfører økt sykelighet og dødelighet og økte kostnader over hele verden. Virksomme antibiotika er en nødvendig forutsetning for medisinsk behandling. Resistensproblemet er sammensatt, og det mangler fortsatt mye kunnskap om hva som hindrer eller fremmer resistensutvikling i et én helse-perspektiv. Bakterier og virus som gir infeksjonssykdom respekterer hverken landegrenser eller artsgrenser og spres gjennom handel, mat, mennesker, dyr og miljø. Luftveispandemien COVID-19 har avdekket sårbarheten, både helsemessig, sosialt og økonomisk, når en global helsetrussel blir en realitet. Behovet for forskningsbasert kunnskap om smittevernstrategier, forebygging, behandling, beredskap og samfunnsmessige konsekvenser er stort. Pandemien er også et eksempel på en hendelse som gir rom for gjennomgripende endring og innovasjon (disrupsjon) i helsetjenesten.

Sykdommer som rammer mange mennesker og derfor representerer store utfordringer for samfunnet, må møtes med tilsvarende stor forsknings- og innovasjonsinnsats. Det inkluderer å framskaffe mer kunnskap om diagnostikk, forebygging, behandling og rehabilitering av store pasientgrupper med hjerte- og karsykdommer, diabetes, KOLS og kreft (NCD-sykdommene[11]), muskel- og skjelettsykdommer, sykdommer i hjernen og nervesystemet som gir demens og andre nevrodegenerative sykdommer. Det er behov for forskning om langvarig smerte, utmattelses-tilstander og sykdommer som vi ennå ikke kan behandle. Det er behov for forskning innenfor psykisk helse og rusmiddelavhengighet, og på sammenheng og kombinasjon av disse og somatisk sykdom. Det er kunnskapshull knyttet til sykdom hos barn og til oral helse. Økende alder i befolkningen og forlenget levetid hos kronisk syke fører til at vi får flere pasienter med mer enn en kronisk sykdom, såkalt multisyke. Det er behov for bedre kunnskap om hvordan pasienter med flere sykdommer som rammer samtidig, best kan behandles. Vi mangler også kunnskap om mange sjeldne sykdommer, dvs. sykdommer som rammer færre enn 1 av 2000. Selv om pasientgruppene hver for seg er små, rammer de sjeldne sykdommene samlet sett mange mennesker.

Kliniske studier av sykdom gir oppdatert kunnskap om effekt og trygghet av ny diagnostikk og nye behandlingsmåter. Kunnskap fra klinisk behandlingsforskning er til støtte ved prioritering av behandlingsmetoder og bidrar til å utfase behandlinger som er mindre effektive og samfunnsøkonomiske. Det er behov for forskning som integrerer kliniske problemstillinger på tvers av tjenestenivåer og tiltak for å overføre forskningsbasert kunnskap raskere til klinisk praksis. Det er nødvendig å styrke klinisk forskning på pasientgrupper og problemstillinger som er lite interessante for kommersielle aktører eller av andre grunner er underrepresentert i forskning.

Måten vi forstår, forebygger og behandler sykdom på er i rask endring. Virksom behandling mangler for mange sykdommer og selv når behandling er tilgjengelig, varierer effekten mellom personer og grupper. Persontilpasset medisin er en måte å klassifisere, forstå, behandle og forebygge sykdom med utgangspunkt i informasjon om individuelle biologiske og miljømessige forskjeller. Ved hjelp av slik informasjon kan modeller genereres for å identifisere den mest hensiktsmessige helsehjelpen, fra forebygging til behandling, for hvert enkelt individ. At helsetjenesten kan tilby rett forebygging og behandling til rett person til rett tid, vil igjen bety bedre livskvalitet for den enkelte og en mer bærekraftig helsetjeneste for samfunnet.

For å understøtte velferdssamfunnets bærekraft må det satses mer på helsefremmende og forebyggende helsearbeid, og på tiltak som gjør at folk kan mestre dagligliv og arbeidsliv med ulike helseutfordringer. Porteføljestyret for helse vil utvikle helseporteføljen i samspill med aktørene i de forskningsutførende organisasjonene og brukere av helseforskningen (se 2.6). Porteføljestyret vil samarbeide med de andre porteføljestyrene som – gjennom målrettede eller åpne budsjettmidler og utlysninger – finansierer forskning som bidrar til bedre helse og kompetanse-bygging i helsesektoren. Kunnskap om fordelingen av HRCS-dimensjonen helsekategori i hele porteføljen sammenholdt med sykdomsbyrde i befolkningen, utgjør en del av grunnlaget for hvordan porteføljestyret skal innrette og prioritere innenfor budsjettformålene styret forvalter.

Referanser

11 NCD: Noncommunicable Chronic Diseases – Ikke-smittsomme sykdommer