Porteføljeplan for Helse

Andre prioriteringer

Global helseforskning skal bidra til å dekke kunnskapsbehov for å sikre universell helsedekning og god helse, og fremme livskvalitet for mennesker i utviklingsland. Forskning på global helse er nødvendig for å frambringe ny kunnskap, teknologi og løsninger som kan redusere sykdomsbyrden i utviklingsland. Det innebærer støtte til forskning på, utvikling og uttesting av og tilgang til, vaksiner, medisiner og tiltak mot smittsomme så vel som ikke-smittsomme sykdommer som er utbredt i utviklingslandene. Samtidig er det behov for at forebyggende folkehelsetiltak, diagnostisering, behandling og rehabilitering skjer gjennom velfungerende helsesystemer som gir lik tilgang for alle.

Strukturelle prioriteringer

Norske helsedata er omfattende, verdifulle og utgjør et unikt informasjons- og kunnskapsgrunnlag for helsesektoren. Dataene, som er samlet inn over lang tid og med offentlig finansiering, må utnyttes til det beste for samfunnet. Helsedataprogrammet[14] i Direktoratet for e-helse skal gjennom Helseanalyseplattformen sørge for rask og sikker tilgang til data fra registre, helseundersøkelser og biobanker for forskningsformål, innovasjon og næringsutvikling.

Bedre utnyttelse av eksisterende helsedata i forskning vil styrke både folkehelsearbeidet og helse- og omsorgstjenesten. Datagenererende teknologier kan i kombinasjon med helsedata muliggjøre kontinuerlig og bedre overvåkning av befolkningens helsetilstand. Det vil igjen legge til rette for mer effektivt helsefremmende og forebyggende helsearbeid, bl.a. overvåking av smittsomme sykdommer, og for effektive tiltak og strategier for sykdomskontroll. Bruk av helsedata vil gi klinikere og annet helsepersonell bedre beslutningsgrunnlag for forebygging, diagnose, behandling og rehabilitering. Helsedata er videre en forutsetning for at tjenestene kan tilpasses den enkelte innbygger og pasient. Data fra storskalaanalyser av humant biologisk materiale ("omics"-data) er grunnstammen i persontilpasset medisin. Bruk av helsedata vil gi bedre legemiddelovervåking, som igjen kan gi mer tilpasset behandling når uheldige virkninger for ulike pasientgrupper identifiseres.

Brukermedvirkning og innbyggerinvolvering i forskningsprosessens ulike faser øker sannsynligheten for at forskningen treffer viktige kunnskapsbehov og for at resultatene kommer til nytte. Brukermedvirkning vil med andre ord styrke forskningens relevans og nytteverdi, og bidra til at resultater raskere tas opp i praksis. Vi vet likevel for lite om hvordan forskningsbasert kunnskap og innovasjon raskere kan tas i bruk og skaleres, derfor er også det et forskningsfelt som må styrkes.

Ulike brukergruppers medvirkning i forskning som finansieres av Forskningsrådet og helseforetakene er styrket de siste årene, bl.a. som følge av føringer og retningslinjer. Også EUs to siste rammeprogrammer har tydelig oppmerksomhet om og krav til brukermedvirkning og innbyggerinvolvering i forskning og innovasjon. I tillegg til nytte- og kvalitetsaspektet innebærer medvirkning og bred involvering av innbyggeres perspektiver og erfaringer, også en ønsket demokratisering av offentlig finansiert forskning.

Brukere[15] av helseforskning spenner fra politikere, helsemyndigheter og helsetjenesten selv til innbyggere (borgere), pasienter og pasientorganisasjoner. Pasientene og innbyggerne, ofte omtalt som sluttbrukere, er de endelige brukerne av helsetjenestene og det kunnskapsgrunnlaget som tjenestene bygger på. Brukermedvirkning er særlig viktig i pasientnær behandlingsforskning, der en pasientorganisasjon normalt skal delta i prosjektene, og i helse- og omsorgstjenesteforskning og -innovasjon.

Brukermedvirkning i forskning og innovasjon handler om dialog og samarbeid mellom forsker og bruker. Brukere bør involveres så tidlig som mulig, gjerne på idéstadiet av prosjektet, for å avklare hvordan brukerrollen og brukerkompetansen kan bidra i de ulike fasene av prosjektet, fra planlegging til resultatformidling. Det er viktig at kunnskap og erfaring systematiseres og kommuniseres slik at beste praksis for brukermedvirkning spres blant forskningsinstitusjonene.

Dialog og samarbeid mellom sentrale aktører innenfor helsesektoren er nødvendig for å oppnå nyskapende forsknings- og innovasjonsinnsats på tvers av fag, sektorer og finansieringskilder. Nye samarbeidsformer, god arbeidsdeling og samhandling mellom Forskningsrådet og de forsknings-utførende sektorene (universiteter og høyskoler, helseforetak, forskningsinstitutter, helsenæringen og -industrien) om felles løft på viktige satsingsområder, kan gi større tilfang av prosjekter både med høy nytteverdi for tjenesten og med fremragende vitenskapelig kvalitet. Samhandlingen inkluderer også kommunene som har ansvar for å medvirke til og tilrettelegge for forskning i kommunal sektor.

Porteføljestyret for helse vil utvikle helseporteføljen i samspill med aktørene og brukerne av helseforskningen. En sentral dialogpartner er HelseOmsorg21-rådet (2020–2024)[16] med medlemmer fra universitets- og høyskolesektoren, spesialisthelsetjenesten, kommunal sektor, næringslivet og frivillig sektor/brukerorganisasjoner. Det nye Kommunenes strategiske forskningsorgan (KSF)[17] som forventes å bli etablert, vil være en viktig partner i kunnskapsløftet for de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Dialog med Nasjonal samarbeidsgruppe for forskning i spesialisthelsetjenesten (NSG) og ideelle/private organisasjoner som finansierer forskning, er ønskelig. Legemiddelindustri-foreningen (LMI) og innovasjonsnettverk med private bedrifter som medlemmer, som Norway Health Tech, NNN (Nansen Neuroscience Network), OCC (Oslo Cancer Cluster), Norwegian Smart Care Cluster (NSCC) med flere, har viktige møte- og kontaktflater for helseforskningen.

Oppdatert forskningsinfrastruktur driftet av kvalifisert personell er en forutsetning for at medisinske og helsefaglige forskningsmiljøer og næringsliv skal kunne delta i den internasjonale kunnskapsutviklingen. God tilgang til "state of the art" forskningsinfrastruktur fremmer forskning av høy kvalitet og relevans, styrker internasjonalt samarbeid og bidrar til næringsutvikling.

Universiteter, helseforetak og institutter oppfordres til å samarbeide om å utnytte Forskningsrådets nasjonale satsing på forskningsinfrastruktur[18]Forskningsmiljøene trenger tilgjengelig og effektiv infrastruktur for grunnleggende og generisk helseforskning, klinisk og pasientrettet forskning og for folkehelse- og tjenesteforskning. Dette omfatter hele spekteret fra spesialiserte teknologiplattformer for studier av gener og molekylære strukturer via klinisk infrastruktur som avanserte medisinske bildeteknologier til generisk e-infrastruktur og digitalisering for bruk av helse- og persondata.

Internasjonalisering av forskningen og kunnskapsdeling over landegrensene er drivkrefter for kvalitet og kapasitet i forskningen. I tillegg til helseforskning i EUs rammeprogrammer og i EØS-forskningsprogrammene, stimulerer Forskningsrådet bilateralt samarbeid med utvalgte land utenfor Europa (Brasil, Canada, India, Japan, Kina, Russland, Sør-Afrika og USA). Forskningsrådet har en intensjonsavtale med verdens største forskningsråd, National Institutes of Health (NIH), som følges opp med egne utlysninger for prosjektsamarbeid med amerikanske helseforskere.

Nordisk samarbeid om helseforskning er viktig og må videreutvikles, særlig på områder der vi har fortrinn. Nordisk samarbeidsorgan for medisinsk forskning (NOS-M) vurdere biobanker og registre, og persontilpasset medisin, som områder der vi har gode forutsetninger for å lykkes. Med dette utgangspunktet kan samarbeid om kliniske studier gi stor gevinst, også fordi Nordens 25 millioner kan ses som en felles populasjonsbase. Alle de nordiske landene har gode forutsetninger for å kunne gjennomføre kliniske studier. NordForsk finansierer og tilrettelegger for nordisk samarbeid innenfor forskning, innovasjon og forskningsinfrastruktur, på helseområdet bl.a. gjennom et eget program for Helse og velferd.

Kjønnsperspektiver i helseforskning og kvinnehelse. Betydningen av kjønn er sentral i all helseforskning. Det gjelder både biologisk og sosialt kjønn. Kjønnsperspektivet skal ivaretas i alle prosjekter som involverer mennesker. Også i deler av den biomedisinske forskningen er kjønn en relevant variabel.

Et annet aspekt ved kjønnsperspektivet er balansen mellom kjønnene blant forskerne i prosjektene. De siste 10-årene har flere kvinner enn menn tatt doktorgrad innenfor medisin og helsefag og er i flertall i rekrutteringsstillinger, men kvinner er fortsatt i mindretall i toppstillinger og som prosjektledere. I tråd med Forskningsrådets policy[19] må det stimuleres til en balansert kjønnssammensetning i prosjektgruppene.

Noen sykdommer rammer flere kvinner enn menn. Kvinner har mer angst, depresjoner og kroniske diffuse lidelser enn menn, og er overrepresenterte i statistikken over langvarige sykdom og uføretrygd. Kvinner og menn kan også ha ulike symptomer og reagere forskjellig på behandling av samme sykdom. Det er behov for mer kunnskap om kjønnsforskjeller knyttet til forekomst, risikofaktorer og forebygging, symptombilde og behandlingseffekt. Selv om kvinner lever lenger enn menn, har tradisjonelt sykdommer som i størst grad rammer menn fått mer oppmerksomhet enn sykdommer der kvinner er i flertall. Det er behov for mer kunnskap om kvinners helse og om uønskede kjønnsforskjeller i helse- og tjenestetilbud.

Forskningsetiske vurderinger og redelighet er et imperativ for all forskning og innovasjon. Medisinsk og helsefaglig forskning er nøye regulert i nasjonale og internasjonale lover og forskrifter. Prosjekter som skal frambringe ny kunnskap om helse og sykdom og som involverer mennesker, skal vurderes og godkjennes av regionale forskningsetiske komiteer (REK) for å sikre at vitenskapelige og medisinske fremskritt ikke går på bekostning av individets rettigheter og integritet og for å regulere forskernes plikter. Det er behov for kunnskap om etiske, juridiske and samfunnsmessige aspekter av konkrete tiltak, endringer og innovasjoner som helseforskningen frambringer.

Åpen forskning betyr at resultater fra offentlig finansiert forskning i størst mulig grad er tilgjengelige for alle som ønsker å bruke dem. I utlysninger fra 2021 skal artikler fra prosjekter med finansiering fra Forskningsrådet gjøres umiddelbart tilgjengelige. Begrepet åpen forskning omfatter hele forskningsprosessen, fra initiering via finansiering og gjennomføring til forvaltning og analyse av data, vitenskapelig publisering, vitenskapelig syntese og kommunikasjon.

Forskningsrådet arbeider for at forskningsdata er åpent tilgjengelige for aktuelle brukere, på like betingelser og til lavest mulig kostnad. Bedre tilgang til forskningsdata styrker forskningskvaliteten ved at resultater enklere kan valideres og etterprøves, og ved at data kan brukes på nye måter og i nye kombinasjoner. Åpen tilgang til data skal også bidra til å redusere unødvendig duplisering av forskning ("research waste"). Forskningsrådet vil bidra til at investeringene i nasjonal helse-datainfrastruktur utnyttes bedre enn i dag ved å stimulere gjenbruk av data på Helseanalyse-plattformen, bl.a. gjennom prioritering og insentiver i utlysninger.

Referanser

14 Helsedataprogrammet, Direktoratet for e-helse
15 Brukere er innbyggere/befolkningen, pasienter, pårørende, tjenesteutøvere og offentlige myndigheter
16 HelseOmsorg21-rådet
17 Kommunenes strategiske forskningsorgan (KSF), Sluttrapport 2019 til HelseOmsorg21-rådet
18 Nasjonal satsing på forskningsinfrastruktur
19 Policy for kjønnsbalanse og kjønnsperspektiver i forskning og innovasjon

Meldinger ved utskriftstidspunkt 2. desember 2021, 07.17 CET

Det ble ikke vist noen globale meldinger eller andre viktige meldinger da dette dokumentet ble skrevet ut.