Gå direkte til innhold
 

Sosialantropologi er evaluert

Tilstanden til sosialantropologien i Norge er god. Likevel lider faget av en merkbar ubalanse både mellom og innenfor instituttene.

Sosialantropologi handler om å forstå mennesker – der de er. (Illustrasjon: Shutterstock) Sosialantropologi handler om å forstå mennesker – der de er. (Illustrasjon: Shutterstock) Ubalansene i faget gjør at det er åpent for flere forbedringer, konkluderer et internasjonalt ekspertpanel som nå har evaluert norsk sosialantroplogisk forskning.

Å få kunnskap om variasjon, sammenheng og endring i samfunn og kultur blir stadig viktigere i vår globaliserte verden. Her er sosialantropologi et fag med mye å tilby.

Det skaper store muligheter for de sosialantropologiske forskningsmiljøene i Norge.

Det internasjonale ekspertpanelet ble oppnevnt i 2009 for å evaluere forskningsaktiviteten innenfor sosialantropologi ved ni norske universiteter og forskningsinstitutter. Panelet ble bedt om å evaluere den vitenskapelige aktiviteten med utgangspunkt i kvalitet, relevans, og internasjonalt og nasjonalt samarbeid.

Polynesia

Norsk sosialantropologi ble etablert etter krigen og har en kort historie. Det er et fag som hviler sterkt på tradisjonen etter noen få “store menn” som skapte faget. Fremst blant disse står professor Fredrik Barth. Denne arven er både på godt og ondt, mener ekspertpanelet.

Langvarig feltarbeid under fjerne himmelstrøk er det som kanskje aller mest kjennetegner norsk sosialantropologi.

Polynesia, Melanesia, Mauritius og Botswana er ikke steder nordmenn flest besøker ofte. Men det er velkjente steder for norske sosialantropologer.Her har de i tradisjonen etter Barth og de første norske antropologene, satt sammen solid og original etnografisk kunnskap.

Slik sett bygger norsk sosialantropologi på en utpreget britisk tradisjon, med sterk vektlegging av den empiriske delen av faget. Faget er i Norge også preget av en sterk individualistisk tradisjon.

Norske sosialantropologer skriver fortsatt mye om Polynesia. Her Paul Gauguins bilde “Tahitiske kvinner på stranden”. (Illustrasjon: Wikimedia Commons) Norske sosialantropologer skriver fortsatt mye om Polynesia. Her Paul Gauguins bilde “Tahitiske kvinner på stranden”. (Illustrasjon: Wikimedia Commons) Våge mer teori

Evalueringspanelet med deltakere fra USA, Storbritannia, Finland, Danmark og Sverige mener at denne spesielle norske tradisjonen delvis kan ha stått i veien for at flere norske sosialantropologer har bidratt til utviklingen av teori innenfor faget. I de mest anerkjente internasjonale fagtidsskriftene er norske sosialantropologer nesten fraværende, slår panelet fast.

De oppfordrer norske sosialantropologer til å våge mer teoriutvikling, og ha større ambisjoner når det gjelder å utvikle sine solide empiriske fundamenter i en mer teoretisk retning.

I klar kontrast til norske sosialantropologers lange reiser til fjerne strøk for å gjøre feltarbeid, står lysten til å oppholde seg ved forskningsinstitusjoner i andre land. Det gjør norske sosialantropologer ifølge panelet nesten ikke i det hele tatt. De beveger seg heller ikke ofte til andre forskningsinstitusjoner i Norge. Da inviterer de heller utnlandske forskere hjem til sitt eget institutt for å foredra eller delta på seminarer.

Synlige forskere

Noe av det som slår deltagerne i det internasjonale evalueringspanelet mest, er hvordan norske forskere har klart å gjøre faget sosialantropologi synlig i offentligheten i Norge.

Her har norske sosialantropologer lyktes svært godt i forhold til kolleger i andre land. Panelet trekker spesielt fram tidligere instituttleder Arne Martin Klausen ved Universitet i Oslo (UiO) og hans engasjement for å gjøre forskningen “relevant” for norske lesere. Norske sosialantropologer har i mange år vært mye til stede for folk gjennom media og populære bøker. De er, med panelets ord, preget av et “opplysningsideal”.

I dag er kvinner i flertall innenfor alle deler av norsk sosialantropologi. Unntaket er professorstillinger.

Gode og mindre gode

Evalueringspanelet har undersøkt de sosialantropologiske instituttene ved de fire universitetene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø.

I tillegg har panelet evaluert Etnografisk seksjon på Kulturhistorisk Museum, seksjon for medisinsk antropologi ved Institutt for samfunn og helse i Oslo, Senter for utvikling og miljø (SUM) ved UiO, Norsk institutt for forskning på oppvekst, velferd og aldring (NOVA) og Chr. Michelsens Institutt (CMI). I alt 88 forskere er omfattet av ekspertevalueringen.

De to store instituttene ved universitetene i Oslo og Bergen stiller i en klasse for seg, slår evalueringspanelet fast.

Institutt for sosialantropologi ved Universitetet i Oslo (UiO) har 19 forskere og om lag 400 studenter. Instituttet holder en høy internasjonal profil, samtidig som ansatte her har gjort en viktig jobb med å vise fram sosialantropologi for et større publikum i Norge. Publikasjonene fra instituttet holder gjennomgående høy kvalitet. Panelet merker seg at de forskerne som publiserer mest også er de som publiserer best. En stor andel av instituttets ansatte har svært liten vitenskapelig produksjon. Instituttet er – i likhet med flere av de andre sosialantropologiske miljøene i Norge – preget av lite mobilitet blant forskerne.

Sentralt i antropologien står begrepene samfunn, kultur og symboler. (Illustrasjon: Shutterstock) Sentralt i antropologien står begrepene samfunn, kultur og symboler. (Illustrasjon: Shutterstock) Institutt for sosialantropologi ved Universitetet i Bergen (UiB) med 20 forskere holder også en høy internasjonal profil. Både kvalitativt og kvantitativt scorer instituttet høyt på publiseringsfronten. Panelet har merket seg at instituttet er bygget rundt en karismatisk lederperson og er et sted med mye aktivitet. Samtidig stiller panelet spørsmål ved denne kulturen og påpeker at den kan føre til marginalisering av enkeltforskere.

Institutt for sosialantropologi ved NTNU har 12 forskere som tar undervisningsoppgavene på alvor, noe panelet ser som et klart pluss. Samtidig er dette et institutt som tilsynelatende savner retning. Den vitenskapelige produksjonen er lav og ikke spesielt god, og de ansatte tror for lite på seg selv og sine egne evner, konstaterer panelet.

Institutt for sosialantropologi ved Universitetet i Tromsø med 10 forskere er sterke på samiske studier og urbefolkningsstudier. Men både produktiviteten og kvaliteten er for dårlig. En lite produktiv “offerholdning” preger instituttet.

En tilsvarende “offerholdning” i forhold til eget tilholdssted – marginalisert i et stort og hovedsakelig arkeologisk-historisk museum – fant panelet hos sosialantropologene i Etnografisk seksjon på Kulturhistorisk museum i Oslo. Den lille gruppen på fire forskere produserer likevel forskning av svært høy kvalitet.

I klar kontrast til dette stiller de fire sosialantropologene ved Seksjon for medisinsk antropologi, under Institutt for helse og samfunn ved UiO. Her fant det internasjonale panelet selvsikre og optimistiske sosialantropologer som føler at de nyter mye frihet i et miljø som støtter opp om forskningen de driver.

Tre institutter

SUM i Oslo (4 sosialantropologer), Chr. Michelsens institutt i Bergen (8) og NOVA (7) i Oslo er de tre siste instituttene som er evaluert. Disse tre miljøene skiller seg radikalt fra de øvrige. Her har panelet evaluert en gruppe sosialantropologer som arbeider i tverrfaglige forskningssentra hvor forskningen har et tematisk utgangspunkt. Disse stedene kommer fagdisiplinen i annen rekke. Disse sosialantropologene er også langt mer avhengige av å få forskningen sin eksternt finansiert.

Ved SUM fant panelet en gruppe produktive sosialantropologer som jobber i et støttende miljø. Her høster forskerne fruktene av tverrfaglighet, slår panelet fast. Forskerne ved SUM er mobile og på høyde med forskningen internasjonalt.

Ved Chr. Michelsens institutt møtte panelet også internasjonalt orienterte forskere som trives godt og som har et klart tematisk fokus. Profilen er anvendt sosialantropologi og gjerne i samarbeid med partnere fra Sør. Panelet roser instituttets evne til å hente inn forskningsmidler, samtidig som det peker på at dette gjør instituttet sårbart. Kvaliteten på publikasjonene bør bli bedre.

Ved NOVA er sosialantropologene i instituttet tydelig til stede i offentligheten og deltar gjerne i mediedebatter om norsk hverdagsliv. Alle de syv sosialantropologene her publiserer også aktivt. All publisering er på norsk og bare i nivå 1- tidsskrifter. Her scorer instituttet lavt. Men aktiviteten ved NOVA er vanskelig å sammenligne med de øvrige enhetene som er evaluert.

På 1980- tallet ble studiet av makt sentralt i sosialantropologi. Seksualitet og kjønn er to andre emner som er blitt studert mye i nyere tid. (Illustrasjon: Shutterstock) På 1980- tallet ble studiet av makt sentralt i sosialantropologi. Seksualitet og kjønn er to andre emner som er blitt studert mye i nyere tid. (Illustrasjon: Shutterstock) Mer samarbeide

Norske sosialantropologer samarbeider helt klart for lite, slår det internasjonale panelet fast.

Felles for alle de fire Oslo-instituttene NOVA, SUM, Seksjon for medisinsk antropologi og Etnografisk seksjon er at de samarbeider svært lite med byens hovedinstitusjon for antropologisk forskning – Sosialantropologisk institutt ved UiO. I Bergen er situasjonen en helt annen. Her driver Chr. Michelsens institutt et omfattende samarbeid med Sosialantropologisk institutt ved UiB og det er stor mobilitet mellom de to institusjonene. Panelet foreslår at instituttet ved UiO tar et større ansvar her.

Den påfallende lave mobiliteten panelet finner mellom de aller fleste sosialantropologiske miljøene i Norge, tolker panelet som at fagmiljøene er gode arbeidsplasser. Likevel mener panelet det er behov for økt mobilitet både av Ph.d.-studenter og andre forskere mellom instituttene.

Publikasjoner – antall

Panelet har registrert 302 publikasjoner av de 88 forskerne i perioden 2004-2008.

I alt 37 % prosent av artiklene er trykket i nivå 2-tidsskrifter, noe ekspertpanelet mener er tilfredsstillende. De fleste forskerne skriver altså for nivå 1-tidsskrifter. Det er tre unntak. Forskerne ved UiO og Chr. Michelsens institutt skriver ofte for nivå 2-tidsskrifter, mens forskerne ved UiB har over halvparten av sine artikler publisert i nivå 2-tidsskrifter.

Andelen artikler på engelsk økte fra 54 % i 2004 til 66 % i 2008.

En enkelt professor ved UiO sto alene for 35 av de 302 registrerte publikasjonene.

Bare tre andre forskere er registrert med flere enn ti publikasjoner. Flere av forskerne i evalueringen er registrert med ingen eller kun én vitenskapelig publikasjon i løpet av de fire årene.

Når evalueringspanelet måler såkalte publiseringsekvivalenter per forsker, og holder doktorgradsarbeider utenfor, havner NOVA (8,83 ekvivalenter) og UiO (6,74) i den ene enden – og UiT (1,25) og NTNU (1,50) i den andre.

Publiseringsaktiviteten varierer sterkt med alder. Mest produktive er sosialantropologer som er under 40 år (8,76) – eller over 60 år (5,38). Gjennomsnittet er 4,67.

Aller mest produktive er kvinnelige sosialantropologer i alderen 30-39 år (9,16). Aller minst produktive er kvinnelige sosialantropologer i alderen 50-59 år (1,68).

Publikasjoner – kvalitet

Panelet har også undersøkt kvaliteten på 176 artikler levert inn av de 88 forskerne.

De innsendte artiklene gir en indikasjon på hva norske sosialantropologer først og fremst er opptatt av. Temaer som slektskap, kjønn, helse, migrasjon, integrering og politisk antropologi peker seg ut.

San-folk i Sørvest-Afrika. (Illustrasjonsfoto: Wikimedia Commons) San-folk i Sørvest-Afrika. (Illustrasjonsfoto: Wikimedia Commons) Litteraturen forteller at norske sosialantropologer oftest drar til Melanesia/Polynesia og Afrika sør for Sahara. De drar også til Sør-Øsia, Midtøsten, Kina og Tibet. Det finnes i tillegg en rekke arbeider fra Norge, men da gjerne med blikk på immigranter
eller grupper av “andre”. Norske sosialantropologer har tilsynelatende lite fokus på Europa og Amerika.

Mens mannlige sosialantropologer ofte skriver om store globale spørsmål, skriver kvinnelige sosialantropologer ofte om Norge, familie og kjønn.

Panelet har plassert de 176 bidragene på en kvalitetsskala fra 1 til 5. Gjennomsnittlig score for bidragene ble 3,17.

Alle institusjonene hadde publikasjoner som fikk score 1 og de fleste hadde bidrag som fikk score 5.

Best ut kommer UiB (3,53), UiO (3,47) og Etnografisk seksjon i Oslo (3,38).

Dårligst ut kommer NTNU (2,71), NOVA (2,79) og CMI (2,81).

Forskningsrådet

Evalueringspanelet mener at selv om finansieringssituasjonen for forskningsmiljøene stort sett er tilfredsstillende, så bør forskerne styrke arbeidet med prosjektutvikling. De bør også skrive bedre søknader og søke på nye arenaer hos Forskningsrådet og i EU. Ved UiB og UiO fant panelet etablerte forskergrupper som er i gang med dette.

En anbefaling fra panelet rettet til Forskningsrådet, er å lyse ut midler til flere små prosjekter. Økte rammer til virkemiddelet Fri prosjektstøtte er en annen anbefaling. Det siste er nå et prioritert område for Forskningsrådet.

Det er Divisjonsstyret for vitenskap i Norges forskningsråd som har bestilt evalueringsrapporten. Divisjonsstyret takker panelet, med professor Kirsten Hastrup fra Universitetet i København i spissen, for en meget interessant og leseverdig rapport. Det er også en rapport med tydelige anbefalinger til fagmiljøene. Divisjonsstyret bemerker at selv om en stor andel “lavt produserende” forskere nok ikke er særegent for sosialantropologi, så er dette viktig for miljøene å ta tak i.

Forskningsrådet vil våren 2011 arrangere et møte med de evaluerte fagmiljøene for å diskutere rapporten og planlegge oppfølging. Representanter for miljøene vil bli bedt om å delta i et oppfølgingsutvalg.
 

Skrevet av:
Bård Amundsen
Publisert:
18.02.2011
Sist oppdatert:
13.09.2016