Gå direkte til innhold
 

Programforskning:

Oppgjør med mytene

Forskningsrådets administrerende direktør Arvid Hallén tok et generaloppgjør med mytene om forskningsprogrammer under et seminar på Videnskaps-Akademiet tirsdag ettermiddag.

I beste "MythBusters"-stil tok han for seg påstandene om programforskningen en for en, og avlivet dem.   Last ned hele presentasjonen. PDF - 534 KB  

«Nesten alt er programforskning»

Om lag 30 prosent av Forskningsrådets budsjett går til forskningsprogram for å møte samfunnsutfordringene. De øvrige midlene fordeler seg omtrent likt på virkemidler for å styrke disiplinene og for å fremme innovasjon i næringslivet.

«Programmene tar ikke ansvar for grunnforskningen»

grunnforskning i programmene Grunnforskningen støttes i stor grad innenfor de fleste av Forskningsrådets virkemidler. I flere av de store programmene, som Fuge og Nanomat, har det meste av midlene faktisk gått til grunnforskning. Det betyr at selv innenfor de 30 prosentene av budsjettet som går til forskning på samfunnsutfordringene er det en høy grunnforskningsandel, og langt fra bare anvendt forskning.

«Det er for mange og for små program»

Dette er en påstand som henger igjen fra langt tilbake i tid. For ti år siden ville jeg vært helt enig. Siden 2005 har imidlertid gjennomsnittlig budsjett for et program økt fra i underkant av 30 mill. kroner til nærmere 60 mill. kroner. Antall program har i samme periode gått ned fra 80 til 60. Det kan bli bedre, men utviklingen går i riktig retning.

«Utlysningene er for smale»

Dette er en viktig problemstilling, som vi hele tiden må være svært bevisste på. Det er viktig med stor åpenhet for nye perspektiv. I våre programstyrer er det ofte forskerne selv som er interessert i en bestemt avgrensning av utlysningene. Programstyrene må gjøre noen valg; Ofte er det ønske om å styrke kompetanse og kapasitet på utvalgte felt. Andre ganger er det lite midler til rådighet og utlysningen avgrenses av effektivitetshensyn – for å begrense søknadsmengden.

«Kvaliteten i programforskningen er for dårlig»

Det er ingen holdepunkter for at kvaliteten er dårlig. Innvilgelsesprosenten kan ikke brukes som mål på kvalitet. Hvor høy andel av søknadene som får gjennomslag, avgjøres først og fremst av bredden på utlysningen. Noen program får høy innvilgelsesprosent fordi de har totrinns søknadsprosesser. Da har de sortert ut søknader med lav kvalitet på skissestadiet. Dessuten er lav innvilgelsesprosent blant annet en konsekvens av at institusjonene selv ikke i større grad prioriterer og kvalitetssikrer sine søknader.

Noen ganger er en del av formålet med programmet nettopp å bygge opp kompetanse og kapasitet på felt som i utgangspunktet er for svake. Da må vi akseptere at det tar tid å få opp kvaliteten.

«Departementene detaljstyrer programmene»

sammensetning av styrer Her skulle jeg ønske meg en langt mer nyansert debatt. På overordnet nivå er det helt legitimt at sektordepartementene vil styre hvordan bevilgningene deres brukes. Systemet vårt er imidlertid slik at det er helt utelukket at departementene kan styre utvalget av prosjekt.

Vi har over 70 styrer og komiteer. I programstyrene er forskerne i flertall. Vi bruker over 1000 fageksperter fra forskningsmiljøene. I stor og økende grad bruker vi internasjonale eksperter – mer enn våre søsterorganisasjoner i andre nordiske land. Programplaner utvikles i programstyrene og vedtas i divisjonsstyrene. Hvis noen driver detaljstyring av forskningsprogrammene, er det forskerne selv, og ikke departementene.

Skrevet av:
Kristen Ulstein Spesialrådgiver +47 22 03 75 25 ku@forskningsradet.no
 

Legg igjen en kommentar


Captchabilde

 
Publisert:
12.09.2012
Sist oppdatert:
13.09.2016