Gå direkte til innhold
 

Norsk utviklingsforskning setter spor

Norsk utviklingsforskning brukes i en rekke sammenhenger og av ulike brukere, både i Norge og internasjonalt. Samtidig er det tegn til manglende oversikt og kunnskap om relevant forskning på feltet.



Illustrasjonsfoto: Shutterstock

Dette er hovedfunn fra rapporten Lange spor i utviklingsforskningen som NIFU har utarbeidet på oppdrag fra Forskningsrådet.

Med utviklingsforskning menes her forskning knyttet til fattigdomsreduksjon og bærekraftig utvikling.

Rapporten har sett på omfang, profil og utviklingstrekk for norsk utviklingsforskning generelt, og mer spesifikt på resultater og effekter som har kommet ut av Forskningsrådets satsinger på utviklingsforskning gjennom de siste 20 årene.


Hvordan brukes forskningen?
- Forskning forventes i økende grad å rette seg mot store samfunnsutfordringer. Mange av disse utfordringene er globale og kan ramme spesielt hardt i utviklingsland, sier Jesper W. Simonsen, divisjonsdirektør i Forskningsrådet.

I et slikt perspektiv er det interessant å forstå virkningene av utviklingsforskning. Blir slik forskning brukt av hjelpeorganisasjoner og aktører som jobber for land i Sør? Får forskningen betydning for utviklingspolitikken? Hva slags karriereløp har forskerne på feltet?

- Hovedmålet med denne analysen av norsk utviklingsforskning er å fange opp og følge de lange sporene av forskningen som har vært finansiert gjennom perioden, understreker Simonsen.

Klare samfunnseffekter i utviklingsland
Hovedinntrykket er at norsk utviklingsforskning brukes i en rekke sammenhenger og av ulike brukere, men at det samtidig er tegn til manglende oversikt og kunnskap om relevant forskning.

- Studien bekrefter dermed inntrykket fra tidligere evalueringer om at det er behov for bedre arenaer for dialog mellom forskere og brukere, ikke bare utenfor finansieringsarenaene, men også innenfor etablerte programmer og finansieringsordninger, sier Espen Solberg ved NIFU som er ansvarlig for rapporten. 

- Vi finner også at Forskningsrådets målrettede programmer på feltet har bidratt til å bygge opp forskningskapasitet og støttet forskning som har gitt klare samfunnseffekter for utviklingsland. Forskningsprogrammenes rolle synes å ha bred støtte, men programmenes profil og aktiviteter er lite kjent, heller ikke blant sentrale aktører på feltet. Framtidige programmer bør kunne åpne for bredere tematisk profil og engasjere flere aktører, både på finansierings- og brukersiden.

Norsk utviklingsforskning er spredt og spesialisert
Norsk utviklingsforskning omfatter et stort antall fag og miljøer. I FoU-statistikken er det mer enn 100 institusjoner og enheter som rapporterer at de driver med utviklingsforskning. Men i mange av tilfellene utgjør utviklingsforskning kun en liten del av fagmiljøer hvor andre tematiske områder er hovedfokus.

På den annen side er det en håndfull miljøer som har utviklingsforskning som hovedfokus, og som står for mer enn to tredeler av all rapportert utviklingsforskning i Norge. Slik sett er feltet også preget av noen spesialiserte aktører.

Blant universiteter og høgskoler er Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen og NMBU de største aktørene. De tre står til sammen for omtrent halvparten av all utviklingsforskning i Norge. I instituttsektoren er Christian Michelsens Institutt (CMI), Fredsforskningsinstituttet (PRIO) og Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) de tre største aktørene, med til sammen ca. 20 prosent av norsk forskning på feltet.

Økende vitenskapelig publisering
- Våre analyser av vitenskapelig publisering viser at det har vært sterk vekst i norske forskeres sampublisering med forskere fra land i Sør, sier Solberg.

Materialet tyder også på at Forskningsrådets programmer har vært viktig i denne utviklingen. For eksempel har forskere som har mottatt støtte fra Forskningsrådets utviklingsprogrammer langt større tilbøyelighet til å samarbeide med forskere fra ikke-vestlige land sammenliknet med mønsteret for norsk forskning totalt.
 
Solberg legger til at de samme forskernes artikler er sitert noe under eller omtrent på nivå med snittet for norsk forskning på samme fagfelt, hvilket er godt over verdensgjennomsnittet.

- Selv om utviklingsforskningen i stor grad er finansiert av handlingsrettede og anvendt orienterte programmer finner vi altså få indikasjoner på at det har hatt negativ betydning for siteringen, sier Solberg.

Betydning for utviklingspolitikk og forvaltning
Analysene viser at offentlige utredninger på utviklingsfeltet involverer forskere i noe større grad enn det som er vanlig i slike prosesser.

Et gjennomgående funn er at brukere forholder seg lite til forskningsartikler og bøker. Når norsk utviklingsforskning tas i bruk i politikk og forvaltning, skjer det som oftest gjennom populariserte bidrag eller ved at man knytter til seg enkeltforskere for å dra nytte av deres ekspertise i arbeidet med stortingsmeldingen.

Koblingene bygger ofte på eksisterende relasjoner, og begrunnes gjerne med henvisning til forskernes evne til å kommunisere forskning til politikkfeltet.

Politikernes kontakt med forskningen på dette feltet skjer i hovedsak via embetsverket i UD og NORAD, men i en del tilfeller er politikerne også direkte involvert i bestillinger av forskning og møter med enkeltforskere.

I slike tilfeller er det gjerne snakk om kunnskapsoppsummeringer eller dialog med forskere som har særlig oversikt på et felt som har høy prioritet og aktualitet der og da. Klima, fornybar energi, skatt og kapitalflukt nevnes som eksempler på temaer hvor det har oppstått behov for spesifikk innhentning av forskning.

- Et annet hovedinntrykk er at utviklingsforskningen brukes mest for å få oversikt aktuelle utviklingspolitiske spørsmål og evaluere tidligere innsats, mens vi ser lite bruk av forskning som grunnlag for utforming av framtidige prioriteringer og veivalg på feltet, sier Espen Solberg.

Lange spor i utviklingsforskningen PDF - 2,1 MB


 

Skrevet av:
Siv Haugan Spesialrådgiver +47 22 03 73 53 sh@forskningsradet.no
Publisert:
22.06.2017
Sist oppdatert:
23.06.2017