Gå direkte til innhold
 

Mysteriet Palmyra

Med midler fra Norges forskningsråd har en gruppe arkeologer fra Bergen løst et av Romerrikets store mysterier: Hvorfor ble byen Palmyra lagt midt ute i den syriske ørkenen?

Amfitheater i Palmyra
Palmyra hadde 100.000 innbyggere. Palmyrenske handelsmenn reiste i det 2. hundreåret etter Kristus over hele den verden romerne kjente. De brakte fargestrålende silke og duftende krydderier fra Kina og India fram til Romerriket.

Men byen Palmyra var anlagt midt ute i den syriske ørkenen. Hvorfor var den det? Og hvordan var det mulig for et stort antall mennesker å bo på et så ugjestmildt sted for nesten 2000 år siden?

Etter fire års forskning har norske arkeologer sammen med syriske kolleger, funnet svaret på gåten. Den lå i vann og politikk.

Helt ny forståelse
Uroen i Syria satte i fjor en stopper for Bergen-arkeologenes Palmyra-prosjekt. Men da var de stort sett ferdige med feltarbeidet sitt, forteller professor og prosjektleder Jørgen Christian Meyer. 

– Funnene vi har gjort gir en helt ny forståelse av byen Palmyra, sier dansken som for flere år siden gjorde bergenser av seg. Smilende legger han til: – Vi er, som du forstår, veldig godt fornøyd med resultatene av forskningen vår.

Palmyra var under det meste av sin storhetstid nært knyttet til Roma. Hovedgate i Palmyra Hovegaten i Palmyra var en av de lengste og mest monumentale i den østlige delen av Romerriket. Foto: J.C. Meyer Innbyggerne i byen snakket gresk og arameisk. I historiebøkene er Palmyra likevel mest kjent for hvordan byen brått trådte ut av historien, i året 273. Da hadde byens arabisk-ættede krigerdronning Zenobia erobret Egypt og krevd den romerske keisertittelen til sin sønn. Den fikk han ikke. I stedet ble Palmyras opprør mot Roma knust av keiser Aurelian, og dronning Zenobia ble etter sigende brakt i gullforgylte lenker til Roma.

Silke, krydder og farge
Palmyra var i Romertiden etter Kristus det viktigste knutepunktet for handelen mellom øst og vest. Her passerte silke, krydder og fargestoffer vestover, brakt via Silkeveien eller skip som seilte over Det indiske hav og opp i Persiabukta.
Men hvorfor gikk egentlig handelen den lange veien gjennom ørkenen, fra utløpet av elven Eufrat i dagens Irak – via Palmyra – og videre til Middelhavet?
Begge de to alternative rutene var enklere å bruke. Enten kunne handelen gå via Rødehavet og opp langs Nilen, eller den kunne gå oppover langs Eufrat og via det som blir kalt Den fruktbare halvmåne. Begge steder var det god tilgang på vann og forsyninger. I stedet valgte altså mange handelsmenn den tilsynelatende farlige veien gjennom ørkenen i Syria.

Mettet 100 000 mennesker
Med drøye ni millioner kroner i støtte fra Forskningsrådets virkemiddel Fri prosjektstøtte, kunne professor Meyer og kollegene ved Universitetet i Bergen gå løs på mysteriet om hvorfor storbyen Palmyra ble anlagt ute i den syriske ørkenen.

– Vi ville finne svaret på et spørsmål mange har stilt seg : Hvordan var det mulig å fø de 100 000 innbyggerne i en romersk storby, ute i et landskap hvor det ellers bare bodde beduiner? Husk at dette var et preindustrielt samfunn, uten de aller fleste av de mulighetene vi har i dag, minner Jørgen Christian Meyer om.

For å forsøke svare på spørsmålet og utfordringen som ligger i det, besluttet Bergen-arkeologene seg for å gjøre noe helt annet enn arkeologer før dem.
De fortsatte ikke med å undersøke selve byen Palmyra. I stedet sikret de seg tillatelse fra syrerne til å undersøke et digert landområde nord for byen. Arbeidet ble utført sammen med syriske kolleger tilknyttet museet i Palmyra, og ved hjelp av det arkeologene kaller en survey-undersøkelse. Dette er en moderne arkeologiske metode hvor man registrerer store mengder fortidsminner som er synlige på jordoverflaten og samtidig bruker satellittfoto.

– Det gå resultater! Vi klarte å danne oss et helhetlig bilde av hva som har foregått innenfor et stort område.

– Bare på det siste feltarbeidet i fjor vår, før urolighetene hindret oss i å jobbe mer, fant vi 20 nye landsbyer fra romertiden. At vi skulle finne så mange landsbyer kom som en stor overraskelse også på oss.
Men det som ga det endelige svaret på gåten Palmyra, var vannreservoarene arkeologene oppdaget i tilknytning til landsbyene.

Vannreservoarer ga svar
– Ett sted måtte storbyen Palmyra få matforsyningene sine fra. For nesten 2000 år siden kunne ikke det stedet ligge veldig langt unna byen. Nå vet vi at maten kom fra disse landsbyene, ute i det som både i dag og den gangen for nesten 2000 år siden tilsynelatende var en ørken.
Jordhaug var gammel vannforskyningslager Et av de nesten 2000 år gamle vannreservoarene arkeologene registrerte. I bakgrunnen en typisk Tell. Noe som bare tilsynelatende ser ut som en haug i landskapet, kan være rester av flere århundrer med byggevirksomhet på samme sted. Foto: J.C. Meyer
Det gikk opp for Meyer og kollegene at det de sto ute i ikke er noen ørken.
Det er i virkeligheten en tørrsteppe. Jordoverflaten er tørr og hard, men like under bakken finnes det en mengde med gressrøtter. Dette er et sted hvor det regner hvert år. Røttene gjør at vannet har vanskelig for å trenge nedover. I stedet samler det seg i bekker og elver – det araberne kaller wadier. Dette ble utnyttet av innbyggerne i og rundt Palmyra i romersk tid. Regnvannet i wadiene samlet de opp i dammer og i cisterner. Palmyrerne visste at jorda her kan bli svært fruktbar om den bare tilføres litt ekstra vann.
Arkeologene har nå skaffet bevis for at et system med kunstig vanning, basert på vannreservoarer, sikret menneskene i Palmyra maten de trengte. Uten dette systemet ville tørre år ha blitt en katastrofe. I stedet hadde byens innbyggere hele tiden stabil tilgang på jordbruksprodukter.


Beduiner viser vei Beduinene som fortsatt bor i den syriske ørkenen har vært en viktig informasjonskilde for Bergen-arkeologene i Palmyra-prosjektet. Foto: J.C. Meyer

Karavanehandelen
Palmyras overlevelse handlet også om politikk og samarbeid:  – Vi fant ut at landsbyene rundt Palmyra samarbeidet nært med beduinstammene som har holdt til her i tusener av år og fortsatt er her. I den varme årstiden drev beduinene flokker med sauer og geiter inn fra ørkenen i sørøst. Beduinene fikk la dyrene beite på markene som bøndene hadde høstet fra. Dette var smart, for slik fikk bøndene samtidig gjødslet markene sine. 

Plasseringen av Palmyra midt i det syriske ørkenlandskapet, handlet dessuten om politikk på et større plan. Verken romerne i vest eller perserne i øst ser ut til å ha hatt full kontroll med handelsruten langs Eufrat lenger nord. Forskerne ser for seg en situasjon omtrent som med piratene i dagens Somalia. Her var det småkonger og høvdinger som krevde inn beskyttelsespenger. Denne trusselen ble Palmyras store mulighet: Gjennom å få karavanehandelen mellom øst og vest over på en ny rute som gikk lenger sør enn Eufrat-ruten, kunne palmyrerne samarbeide med beduinene om å tilby handelskaravanene både sikkerhet, lastedyr og guider gjennom ørkenen.

Palmyra møtte også konkurranse fra handelsruten over Rødehavet og opp langs Nilen til Alexandria. Men også dette visste innbyggerne i byen å utnytte. Kilder forteller om hvordan handelsmenn fra Palmyra selv var aktive på denne ruten. De samme handelsmennene er det funnet spor etter så langt vest som i dagens England.

– Handelsmennene fra Palmyra kunne utnytte byens spesielle posisjon mellom øst og vest til å opprette et omfattende handelsnettverk. Her ligger også mye av forklaringen på byens rikdom, forteller Meyer.

I prosjektet har forskerne også gjort en detaljert studie av de geografiske, klimatiske og ressursmessige betingelsene i de tørre områdene fra Palmyra og sørøstover mot dagens Irak. Forskerne har dannet seg et klart bilde av hvordan karavanehandelen ble organisert, blant annet på bakgrunn av hvordan den samme handelen foregikk under det ottomanske riket. Skatter og avgifter på karavanehandelen har spilt en helt avgjørende rolle for byen, slår arkeologene fast.

Dyrke ørkenjorda
Bergen-arkeologenes prosjektet som har brakt svar om Palmyras eksistens, kan kanskje også brukes til noe mer: I en moderne verden på jakt etter ny dyrkbar jord, kan vi lære av palmyrerne og deres erfaringer. For om de kunne dyrke ørkenjorda for snart 2000 år siden, så bør også vi kunne klare det med alle våre moderne hjelpemidler.

– Noen ganger regner det enormt mye i ørkenen. Vannet kan samles opp i dag, akkurat som det ble gjort av palmyrerne. Flere en meg som har sett hvor grønn en ørken kan bli når det har regnet, må ha blitt slått av hvilke muligheter som ligger i disse områdene, som dekker store deler av jordkloden vår.

Jørgen Christian Meyer er 61 år gammel. Han har drevet med arkeologiske undersøkelser en rekke steder. Men etter Palmyra kommer han ikke til å sette i gang med noe nytt. – Jeg har forelsket meg i denne byen. Når jeg blir pensjonist, håper jeg å kunne vende tilbake og fortsatt få lov til å drive forskning på Palmyra. Jeg er virkelig en privilegert mann som har fått lov til å arbeide som arkeolog på et sted som dette.
 

Skrevet av:
Bård Amundsen

Kommentarer

Tore Hennum: Alternative veier
05.06.2012
Artikkelen beskriver et par alternative ruter for transporten, bl.a. via Rødehavet, vestover til Nilen og nordover til Alexandria.
I artikkelen beskrives ruten som opp Nilen. Det riktige er ned Nilen, ettersom opp og ned en elv forholder seg til strømretningen og er uavhengig av om hvilken kompassretning elven renner i.
 

Legg igjen en kommentar


Captchabilde

 
Publisert:
01.06.2012
Sist oppdatert:
13.09.2016