Gå direkte til innhold
 

Norsk forsker med verdenssensasjon:

Fossilet som viser hvem vi er

Et perfekt bevart skjelett, 47 millioner år gammelt, viser i minste detalj hvordan livet tok sitt første skritt i retning av apene, og oss mennesker. Bak funnet står den norske paleontologen Jørn Hurum.

Denne kanskje største norske vitenskapelige sensasjon noensinne, blir i skrivende stund, tirsdag 19. mai 2009, presentert på en pressekonferanse i New York.

Til stede er verdenspressen, med bl.a. New York Times, CNN og NBC. BBC har sendt seks reportere, ABC News sender direkte, det samme gjør Sky News.

I sentrum står Jørn Hurum, en forsker fra et relativt beskjedent museum i Oslo - og selvfølgelig Ida, vår under en halv meter høye formor, oppkalt etter Hurums fem år gamle datter.

The Link: En av våre svært tidlige slektninger, Ida, døde for 47 millioner år siden. - Hun er en overgangsform med anatomiske trekk som kjennetegner både lemurer og aper - og dermed oss mennesker, sier Jørn Hurum, som presenterte funnet i New York tirsdag 19. mai. Foto: Jørn Hurum "The Link": En av våre svært tidlige slektninger, Ida, døde for 47 millioner år siden. - Hun er en overgangsform med anatomiske trekk som kjennetegner både lemurer og aper - og dermed oss mennesker, sier Jørn Hurum, som presenterte funnet i New York tirsdag 19. mai. Foto: Jørn Hurum

- Dette fossilet viser oss hvem vi er og hvor vi kom fra. Tidligere har vi bare kunnet gjette. Vi har hatt en tann her og en tånegl der - og så har vi satt det sammen etter beste evne. Nå har vi et fossil helt fra roten av vårt stamtre, så komplett og detaljert at vi rett og slett kan si at vi vet hvordan det hele startet, sier Jørn Hurum.

Lille Ida

Ida var mindre enn ett år gammel da hun døde en dag for 47 millioner år siden. Hun havnet på bunnen av en innsjø, i en tropisk regnskog i Tyskland. Der nede i mudderet ble hun på nesten mirakuløst vis bevart på en måte få trodde kunne være mulig.

Fossilet av en av våre forfedre, slik Hurum nå presenterer det, er det mest komplette og best bevarte som noensinne er funnet. 95 prosent av knoklene er til stede, det eneste som mangler er den nederste delen av det ene benet.

Til sammenlikning: Verdens til nå mest kjente fossil av en antropoid (omfatter såkalt høyere primater; vestaper og østaper med dyreaper, samt menneskeaper og mennesker) - Lucy - er bare 40 prosent komplett. Av Lucy har forskerne forøvrig bare funnet knokler.

Ida er bevart med tydelige avtrykk av hår og andre bløte kroppsdeler, så godt bevart at forskerne har kunnet se hva hun spiste i minuttene før sin død.

I tillegg er Ida mye, mye eldre enn Lucy. Lucy levde for tre millioner år siden. Med en alder på hele 47 millioner år befinner Ida seg helt i bunnen av det stamtreet som til slutt førte fram til oss mennesker. Hun er fra den tiden da det som skulle utvikle seg til å bli aper, beveget seg vekk fra det som skulle utvikle seg til å bli lemurer.

Det eldgamle, komplette og ekstremt godt bevarte fossilet er de to siste årene blitt studert i hemmelighet av en gruppe internasjonale toppforskere.

Ida er bevart med tydelige avtrykk av hår og andre bløte kroppsdeler, så godt bevart at forskerne har kunnet se hva hun spiste i minuttene før sin død. Ida er bevart med tydelige avtrykk av hår og andre bløte kroppsdeler, så godt bevart at forskerne har kunnet se hva hun spiste i minuttene før sin død. De konkluderer med at Ida ikke bare sitter nær bunnen av slektstreet, hun sitter midt i smørøyet. Hun er en overgangsform med anatomiske trekk som kjennetegner både lemurer og aper - og dermed oss mennesker. Om hun ikke er vår direkte stammor, er hun i svært nær slekt med henne.

"The missing link"?

Dermed er Ida det vi på uvitenskapelig vis kaller The missing link! Ikke rart at boken om funnet har fått tittelen The Link. Den lanseres på pressekonferansen i New York, sammen med det vitenskapelige arbeidet Hurum og hans "dream team" har brukt de to siste årene på å perfeksjonere: "Complete primate skeleton from the middle Eocene of Messel in Germany: morphology and paleobiology".

En tv-dokumentar med David Attenborough på laget, har verdenspremiere på History Channel mandag 25. mai, og vil bli sendt på NRK og BBC dagen etter, d.v.s. 26. mai. - Noe slik har aldri skjedd før, sier Hurum. - Dette er en ny måte å formidle forskning på: massivt i alle kanaler. De siste ukene har tidsskriftet Nature begynt å ringe meg - det er ikke helt vanlig, for å si det slik.

Forskningsrådets direktør, Arvid Hallén er enig:

- Dette er strålende! Vi står overfor et utrolig spennende og spektakulært funn, av stor vitenskapelig betydning.

- Dernest er det fantastisk morsomt at det er et norsk fagmiljø som står i sentrum. Norsk forskning har hatt stor framgang de siste årene. Med dette arbeidet brytes lydmuren og det setter norsk forskning på kartet som aldri før. Dette får betydning langt utover fagområdet.

Fossiljegere i panikk

Ida kom inn i Jørn Hurums liv en desemberdag i 2006, på en fossilmesse i Hamburg. Det dukket opp fra grunnen mange år tidligere, i 1982 - i en kjent fossillokalitet ved navn Messel, tre mil sør for Frankfurt i Tyskland.

Messel ble i 1995 bevart for ettertiden som en del av UNESCOs verdensarv, men på 1980-tallet truet lokale myndigheter med å omgjøre denne eldgamle, fossile regnskogen til søppelfylling.

Fossiljegerne rykket inn, nærmest i panikk. Her måtte man redde det som reddes kunne. Ikke alle var like seriøse. Store private samlinger ble bygd opp, og slett ikke alle funn fikk den vitenskapelige behandlingen de hadde fortjent.

Etter UNESCO ga myndighetene "amnesti" til alle fossiler samlet før 1995 - rett og slett for å få dem fram i lyset. Mange flotte funn dukket opp, og flere er blitt kjøpt opp av offentlige museer.

Men ett fossil forble i det skjulte - det viktigste.

Det skal ikke store biologiske kunnskaper til for å forstå at det er en primat du ser restene av. Hun er liten, og en amatør kunne kanskje få en streiftanke i retning av ekorn eller trespissmus. Men tomlene stemmer, hælen er slik den skal være, knoklene rundt øyehulen er klar tale: Dette er en av våre slektninger! Og med Messels geologiske alder i bakhodet, bør du skjønne at det umulig kan ha vært en hvilken som helst filletante.

Vi får tro finneren forsto det samme, selv om han umulig kan ha visst hvor ekstremt spesielt dette lille krypet skulle vise seg å være.

Levde i trær

Da eieren til slutt bestemte seg for å selge, var ikke tyske museer interessert lenger. De hadde allerede kjøpt opp amnesti-fossiler for betydelige beløp. Han overlot derfor salget til en kjent fossilforhandler. Forhandleren tok det til en fossilmesse i Hamburg, og han kjente Jørn Hurum.

- Jeg ble skjelven da jeg fikk se det. Fikk ikke sove på flere døgn. Ida var altfor dyr for min lommebok, men hun måtte for all del reddes for vitenskapen, sier Hurum.

- Ida var altfor dyr for min lommebok, men hun måtte for all del reddes for vitenskapen, sier Jørn Hurum. Foto: Andreas B. Johansen - Ida var altfor dyr for min lommebok, men hun måtte for all del reddes for vitenskapen, sier Jørn Hurum. Foto: Andreas B. Johansen (Foto: Andreas B. Johansen)

Ida ble reddet. Av Naturhistorisk museum på Tøyen i Oslo, og det til tross for at heller ikke Hurum kunne vite fullt ut. Han visste at han antakelig sto overfor den mest komplette fossile primaten noensinne, at det kanskje, kanskje til og med var en av våre forfedre. Men dette måtte det grundige vitenskapelige studier til for å få klargjort.

Hurum samlet et team av verdens fremste eksperter på tidlige primater og på eocen, den tidsepoken for 56-34 millioner år siden som Ida stammer fra: dr. Jens Franzen ved Senckenberger museum i Frankfurt, professor Philip Gingerich fra Universitetet i Michigan, dr. Holly Smith fra samme sted, dr. Jörg Habersetzer fra Senckenberger og professor Wighart von Köningswald ved Universitetet i Bonn.

Mer enn to års intense analyser senere kan vi nå si mer om lille Ida, eller Darwinius masillae, som er blitt hennes vitenskapelige navn:

Hun levde i trærne, det ser vi av formen på hender og føtter. Hun klynget seg til stammene, og bykset så fra tre til tre. Øynene tyder på at hun var aktiv om natten, og magen forteller at hun levde av blader og frukt. Melketennene forteller at hun var cirka ni måneder gammel - en alder som tilsvarer et omtrent seks år gammelt menneske.

Men hva slags dyr var hun egentlig, rent teknisk?

Den aller første antropoiden

- Nullhypotesen var, naturlig nok, at Ida var en lemur. Så begynte vi å se at det var mye som ikke stemte. Enkelte klassiske lemurtrekk manglet, andre trekk dukket opp, trekk vi bare assosierer med vår del av livets tre. Nå begynte det å bli spennende! forteller Hurum.

Ida levde for 47 millioner år siden, i en tid da forgjengerne til flere av dagens moderne pattedyr så smått begynte å utvikle seg. Fossilene herfra gir oss de første hestene, de første hvalene, de første flaggermusene - og de første primatene, ordenen som rommer både oss mennesker, aper og mer fjerntstående lemurer.

Ordenen har seks hovedgrener. Den eldste er den vi kaller arkaiske primater. Deretter, i begynnelsen av eocen-perioden, finner vi adapiformenes og omomyidenes storhetstid. I løpet av samme periode dukker ytterligere tre grener opp, og disse eksisterer fremdeles. To av dem regner vi ikke som aper: Blant strepsirhinene finner vi lemurer, og lorier, den andre er tarsierne. Dette er ørsmå dyr, ofte kalt spøkelsesaper.

Den siste, klart adskilte grenen, er den vi sitter på - antropoidene - med aper, menneskeaper og oss selv, Homo sapiens.

Men hvordan er vi beslektet med de andre? Et slektstre over primatenes utvikling er fylt med spørsmålstegn og linjer som ender i løse luften. Hvem ga opphav til hvem? Hvem er bror og søster, hvem er fetter og kusine - hvem kom først, hvem fulgte etter? Spørsmålene er mange og store, de fossile bevis tilsvarende sjeldne og fragmentariske. Det er sjelden nok å finne fossiler av våre relativt nære slektninger, som tre millioner år gamle Lucy. Et komplett fossil helt fra roten av treet var det ingen som turte å fantasere om. Men nå er hun her, Ida, og sammen med Jørn Hurum kan hun nå gi oss svarene vi har lett etter.

- Hun er den aller første antropoid, hun levde rett etter bruddet med lemurene, forteller Hurum.

Så nær bruddet, faktisk, at hennes art godt kan ha gitt opphav til både lemurer og antropoider. Hurum og hans forskergruppe har dermed falt ned på en forklaring der vi - antropoidene - en gang tilhørte en gruppe som også inkluderte adapiformer og strepsirhiner, mens omomyidene og tarsierne allerede har forlatt selskapet.

Konklusjonen vil ganske sikkert vekke diskusjon innad i de faglige miljøene.

- Vi er forberedt på det. Og kanskje tar vi feil. Det er slik vitenskap fungerer. Uansett, vi har nå Ida, vår fossile Rosettastein. Endelig har vi en slags fasit som gjør oss i stand til å gi de rette svarene, smiler Hurum - forskeren som ble utnevnt til Forskningsrådets Æresnysgjerrigper i vinter.

Les mer på:
www.forskning.no

Skrevet av:
Erik Tunstad
Publisert:
19.05.2009
Sist oppdatert:
13.09.2016