Gå direkte til innhold
 

Miljø 2015-konferansen:

Allmenningsstyre til felles beste

Mange tiår med forskning har overbevist nobelprisvinner Elinor Ostrom: Allmenning som styreform er effektivt og gir den mest bærekraftige forvaltningen av fellesressursene. I februar deltok Ostrom på Forskningsrådets miljøforskningskonferanse “Verdifull natur”.

Elinor Ostrom deltok på Miljø 2015-konferansen via videolink fra Indiana University Bloomington, USA Elinor Ostrom deltok på Miljø 2015-konferansen via videolink fra Indiana University Bloomington, USA Elinor Ostrom deltok på Miljø 2015-konferansen via videolink fra Indiana University Bloomington, USA. På tross av tekniske problemer var det en klar og sterk Ostrom som slo i bordet og proklamerte allmenningen som styreform for vårt felles beste.

Det har hun gjort i en årrekke, og denne forskningen førte til at hun fikk nobelprisen i økonomi i 2009.

Langt og vanskelig arbeid

Elinor Ostroms forskningskarriere tok fart som følge av Garrett Hardins berømte teori fra 1968 om allmenningens tragedie. Hardin mente at en fellesressurs ikke kan forvaltes av brukerne selv, fordi disse vil handle kun til eget beste og dermed ødelegge allmenningens ressurser.

Hardins argumenter gikk ikke hjem hos Ostrom. Hun og kollegene hennes begynte å samle materiale, og etter hvert hadde de hundrevis av studier som de mener tilbakeviser Hardins teori: Allmenning som forvaltningsform fungerer.

Veien fram til denne konklusjonen var riktignok lang og kronglete. Ostrom fortalte konferansedeltakerne om arbeidet med å utvikle teorier og rammeverk som gjorde det mulig å studere et stort og uoversiktlig materiale. Studiene omfattet både eksisterende materiale fra felt og nye forsøk i lab. Og arbeidet fortsetter den dag i dag.

– Det viser seg at godt forvaltede naturressurser har brukere med langsiktige interesser, som investerer i overvåking og tillitsbygging. Mange politiske strateger og representanter for det offentlige har fortsatt ikke forstått det grunnleggende poenget – at allmenninger er en effektiv forvaltningsform, slo Ostrom fast.

Teoretisk grunnlag fra Ostrom

Ostroms arbeid har også relevans for norske forskere. Jan Åge Riseth ved Northern Research Institute Tromsø (Norut) jobbet i ti år innenfor reindriftsforvaltningen. Erfaringene derfra førte til at han besluttet å starte opp et doktorgradsarbeid om dette temaet.

Et egnet teoretisk grunnlag fant han ved ”Workshop in Political Theory and Policy Analysis” ved Indiana University Bloomington. Workshopen ble stiftet av Elinor Ostrom og hennes mann, Vincent Ostrom i 1973.

– For å forstå dybden i problemene, trengte jeg en bred teoretisk basis. Derfor tok jeg en del av forskerutdanningen min ved Indiana University Bloomington. Sammen med studenter fra alle verdenshjørner hadde jeg seminarer med Elinor Ostrom en gang i uken, og leverte også inn ukentlige betraktninger med utgangspunkt i pensum eller egne prosjekter. Det var veldig inspirerende, forteller Riseth.

Den teoretiske basisen brukte han på en av de mer problematiske allmenningssakene i Norge: Reinbeiteproblematikken i Finnmark. Doktorgradsavhandlingen hans tar for seg reindriftshistorien fra 1960 til 1990. I denne perioden økte antall reinsdyr i Vest-Finnmark fra rundt 40 000 til hele 110 000. Resultatet var et formidabelt beitetrykk, og utarming av vinterbeiteområdene på vidda.

Negativ spiral

Jan Åge Riseth Jan Åge Riseth ved Norut bygde sitt doktorgradsarbeid på Elinor Ostroms teorier. (Foto: Randi Nymo) Problematikken kan tolkes som en bekreftelse av Garrett Hardins teori om allmenningens tragedie; at en felles ressurs vil bli utarmet som følge av individenes egoistiske handlinger. Ifølge Hardin ville utviklingen fortsette selv om alle parter tapte på handlingene.

Men Riseth tror ikke forklaringen er så enkel.

– Situasjonen i det meste av Finnmark var spesiell. Reindriftsnæringen delte store fellesressurser i form av vinter- og høstbeiter. Innenfor området var det en rekke siidaer (driftsgrupper) som tidligere hadde sitt eget vinterbeiteområde.

– I kjølvannet av motorisering og kostnadseksplosjon begynte noen reineiere å trenge seg inn på andre siidaers område. Det kunne de gjøre siden alle siidaene tilhørte samme distrikt og det manglet naturlige grenser, forklarer Riseth.

Så lenge siidaene holdt seg innenfor sine egne områder, begrenset reinsdyrflokken seg selv. Men ved å la flokken beite på en eller flere nabosiidaer i området, kunne noen ekspandere. Sammen med økt behov for penger til motoriserte kjøretøy og fast bosted, førte dette til at reindriftsnæringen havnet i en negativ spiral. Problemene er fortsatt ikke løst. 

Brukerstyring framfor sentralstyring

Riseth mener Ostroms teorier om allmenningsbruk har mye å tilføre reindriftsforvaltningen i Norge.

– Hun legger til grunn at brukerne av allmenningen selv skal skape regler, og at allmenningen selv skal overvåke brukerne. Ofte ser vi at sterk sentralstyring ikke fungerer så godt. Den mangler gjerne legitimitet, og dermed leter folk etter muligheter til å sabotere.

– Men de som søker kortsiktig gevinst, må gjøres ansvarlig overfor sine naboer. Reindriftsloven av 2007 har fått elementer som går i denne retningen, men det er likevel langt fram for å gjenskape gjensidig tillit slik at hovedfokus blir samarbeid og ikke konkurranse, forklarer Riseth.

Han viser til reindriftsforvaltningen i Finland, som fortsatt er preget av sterk statlig styring.

– Ingen har mer ødelagte vinterbeiter enn Finland. Der må reinen nå fores med kraftfôr de to siste månedene av vinteren. Det viser at strenge myndigheter ikke nødvendigvis fungerer hensiktsmessig. Brukere og myndigheter må i fellesskap utvikle et system som brukerne skjønner at gagner dem sjøl både på kort og lang sikt, tror Riseth.

Han mener også storsamfunnet egentlig ikke tjener på å fokusere på beiteproblematikken i Finnmark.

– Sett i forhold til hvor mange denne problematikken gjelder, er myndighetenes oppmerksomhet uforholdsmessig stor, mener Riseth.
 

Rein i Finnmark Ostroms arbeid har vært til nytte for norske forskere, blant annet i studier av rein og nedbeiting av Finnmarksvidda. (Foto: Shutterstock)

Forskjeller mellom sør og nord

Riseth peker også på forskjellene mellom de sørsamiske områdene og Vest-Finnmark.

– I Midt-Norge fikk reineierne som ville ha forholdsvis få dyr, men høy produksjon, overtaket da grunnlaget for reindriftspolitikken ble lagt. Sørsamene jobbet med hjordstrukturering og samarbeidet tett med myndighetene. Myndighetene tok med den sørsamiske modellen til Vest-Finnmark, men der var ikke samene modne for slik tankegang.

– Det fungerte ikke da, og det fungerer heller ikke nå. Det vil ikke fungere før mange nok ser seg tjent med felles løsninger, mener Riseth.

Tusenårig tradisjon

Allmenning som styreform er slett ikke noen ny idé. Tidspunktet for allmenningenes spede begynnelse er vanskelig å bestemme, men man vet at allmenningene har gått forut både for skriftspråk og eiendomsrett.

I Norge har vi både statsallmenninger, bygdeallmenninger og private allmenninger. Allmenningsbruken ble lovfestet både i Gulatingsloven og Frostatingsloven, og fantes nedskrevet fra 1000-tallet. Allmenningene ble også regulert i Norges første nasjonale lovverk, Magnus Lagabøtes landslov fra andre halvdel av 1200-tallet.

Fra tidligere tider omfattet allmenningene områder som var eid av kongen, men der bygdefolk hadde sterke bruksretter. Fra 1600-tallet ble en del områder solgt av kongen til bygdeallmenninger. Områdene som ikke ble solgt, er dem vi i dag kaller statsallmenninger.

Skrevet av:
Anne Ditlefsen Seniorrådgiver 22 03 71 54 adi@forskningsradet.no
 

Legg igjen en kommentar


Captchabilde

 
Publisert:
16.02.2011
Sist oppdatert:
13.09.2016