Språk og vitenskapelig publisering

av Gunnar Sivertsen, NIFU

Mellom 2011 og 2019 er andelen norskspråklige vitenskapelige publikasjoner som er registrert i Cristin redusert fra 15 til 9 prosent. Dette har lenge bekymret Språkrådet og kulturmyndighetene. I november 2018 avholdt Kulturdepartementet og Kunnskapsdepartement en felles konferanse om Norsk fagspråk og høyere utdanning. Der varslet statsråd Iselin Nybø at hun ville bruke tildelingsbrevene til universiteter og høyskoler til å følge opp problemstillingen. Tildelingsbrevene for 2020 inneholder et nytt avsnitt:

Universitetene og høyskolene har et lovpålagt ansvar for norsk som fagspråk, og institusjonene skal ha egne språkstrategier. Internasjonaliseringen av forskningen og økt bruk av engelsk gjør det nødvendig at institusjonene har en strategisk tilnærming til denne problemstillingen. Departementet vil i løpet av 2020 ta initiativ til en gjennomgang av institusjonenes språkstrategier.

Tildelingsbrev 20210

Her skal vi presentere noen tall og perspektiver som kan gjøre det lettere for både myndighetene og institusjonene å ta tak i problemstillingen.

Vitenskapelig publisering på norsk er uaktuelt i store deler av forskningen

Av de vel 27 000 vitenskapelige publikasjonene fra norske institusjoner som ble registrert i Cristin i 2019, er to tredjedeler klassifisert innenfor naturvitenskap og teknologi eller medisin og helse.

Naturvitenskap og teknologi har nesten ikke vitenskapelige publikasjoner på norsk, og slik har det alltid vært. Først var de på latin og tysk, nå er de på engelsk. Likevel har naturfagene gode skolebøker på norsk.

I medisin og helse er fem prosent av publikasjonene på norsk. Disse er i hovedsak tidsskriftsartikler, for eksempel i Tidsskrift for den norske legeforeningSykepleien forskning og Tidsskrift for Norsk Psykologforening. Her utgis vitenskapelige studier med særlig relevans for praksis og profesjonsutøvelse i det norske helsevesenet. Helsesektorens tidsskrifter lever i beste velgående og har en bevisst strategi for å utvikle godt norsk fagspråk. Men redaksjonene må godta at forfatterne deres oftere publiserer på engelsk i internasjonale tidsskrifter. Dermed kommer resultatene til nytte i alle land, også i Norge. Dessuten er fagfellevurdering før publisering i gode internasjonale tidsskrifter viktig fordi bruken av forskningen kan ha konsekvenser for liv og helse.

Humaniora og samfunnsvitenskap

Spørsmålet om språk er mer aktuelt i humaniora og samfunnsvitenskap. I humaniora er andelen vitenskapelige publikasjoner på norsk redusert fra 42 prosent til 27 prosent mellom 2011 og 2019. I samfunnsvitenskap gikk andelen ned fra 33 prosent til 24 prosent. Se figur 1. Her gir det mer mening å diskutere hva som bør gjøres.

Figur 1 Vitenskapelig publisering på norsk 20112019 i humaniora og samfunnsvitenskap. Andel publikasjoner på norsk og andelen av aktive forskere (minst fem publikasjoner i løpet av ni år) som har minst én publikasjon på norsk.

I humaniora og samfunnsvitenskap er det tradisjon for å delvis publisere på norsk. Forskningsemnet kan være samfunnsforhold, kulturliv eller historie i Norge. Slike emner er ikke alltid relevant å presentere internasjonalt. Dessuten kan man nå et bredere publikum utenfor forskernes krets hvis man publiserer på norsk.

Men samtidig er internasjonal publisering like viktig for forskningskvaliteten i humaniora og samfunnsvitenskap som i andre fag. Og er man på et spesialfelt hvor få eller ingen andre forskere er aktive i Norge, tilbyr resten av verden hundre ganger så mange forskere å kommunisere med. Dette kan illustreres med det humanistiske faget germanistikk. Norge har få forskere i dette faget. Derfor gir det liten mening å publisere vitenskapelig på norsk, og det skjer heller ikke. Tre fjerdedeler av de vitenskapelige publikasjonene i Cristin er på tysk, resten på engelsk.

Vitenskapelig flerspråklighet

Humanister og samfunnsvitere er tradisjonelt flerspråklige i sin vitenskapelige publisering. Denne flerspråkligheten inkluderer norsk. For å utvide bildet av hva som skjer i humaniora og samfunnsvitenskap, har vi derfor tatt med en ekstra regnemåte i figuren. Den tar utgangspunkt i nærmere 6 000 aktive forskere som er registrert med minst fem vitenskapelige publikasjoner i Cristin gjennom de ni årene 2011-2019. Blant disse forskerne har 55 prosent publisert både på norsk og engelsk i perioden. I tillegg kommer 9 prosent som har publisert både på norsk, engelsk og andre språk. Hvis vi inkluderer fem prosent som enten utelukkende har publisert på norsk eller ved å kombinere norsk og andre språk, har 69 prosent av de aktive forskerne publisert på norsk i perioden. De øvrige 31 prosent har utelukkende publisert på internasjonale språk. Figuren under viser hvordan andelen som publiserer på norsk har utviklet seg i perioden.

Figuren gir dermed et mer stabilt og mindre dramatisk bilde av situasjonen for norsk språk i vitenskapelig publisering. Selv om andelen publikasjoner på norsk går ned, er andelen aktive forskere som publiserer på norsk høy. Dessuten er nedgangen nylig stabilisert etter begge regnemåtene. Det viktigste med den alternative regnemåten er imidlertid at norsk og engelsk ikke settes opp mot hverandre som motsetninger, og at fagenes tradisjon for å finne relevante målgrupper gjennom flerspråklighet dermed respekteres.

Hva kan gjøres?

Hvordan kan bildet vi har tegnet ovenfor være til hjelp for å møte det nye kravet i tildelingsbrevene om at lærestedene skal ha strategier i forhold til økt bruk av engelsk?

For det første er internasjonal publisering en bedre betegnelse på det mulige problemet enn bruk av engelsk. Førstnevnte betegnelse finnes også i andre forskningsstrategiske dokumenter som det kan være nyttig å samordne med. Eksempel: Da et internasjonalt ekspertpanel evaluerte humaniora for Forskningsrådet i 2017, oppfordret de til «å publisere mer i internasjonalt ledende tidsskrifter og på internasjonalt ledende forlag», men sa ikke at dette skulle skje på engelsk. (Dermed respekterte de også språkmangfoldet i humaniora.)

For det andre kan det hjelpe å lokalisere problemet. Nedgangen i publikasjoner på norsk skyldes primært at det har blitt flere vitenskapelige bøker på internasjonale forlag og færre på norske forlag. I 2019 var bare 37 prosent av den vitenskapelige bokpubliseringen på norsk. Her ligger det mulige problemet. De norske vitenskapelige tidsskriftene i humaniora og samfunnsvitenskap utkommer som før. Myndighetene har nylig styrket samfunnskontakten deres ved å betale for at samfunnet får åpen tilgang til dem alle på ett brett.

For det tredje kan det mulige problemet også lokaliseres faglig. Hvis man ser forbi fag hvor det er uaktuelt å gå over til norsk i vitenskapelig publisering, kan man gå i dialog med humaniora og samfunnsvitenskap. Her skjer endringene, og her kan man eventuelt sette inn tiltak.

For det fjerde har vi sett at de fleste aktive forskere i humaniora og samfunnsvitenskap faktisk er flerspråklige og bruker norsk i vitenskapelige publikasjoner. Mindretallet som kun publiserer på internasjonale språk, finnes særlig i samfunnsøkonomi, statsvitenskap og økonomisk-administrative fag. Her kunne man etablere dialog om det mulige problemet.

Endelig kan det være til hjelp å erstatte målingen av norskspråklige publikasjonsandeler med måling av flerspråklighet blant forskerne. Dette ville imøtekomme de vitenskapelige verdiene i fagene bedre. The Helsinki Initiative on Multilingualism in Scholarly Communication, som Universitets- og høgskolerådet var med og startet i 2019, representerer en ide om at samfunnsrelevans og internasjonalisering kan gå hånd i hånd.

Gå til rapporten