Norge er en sterk koordinatornasjon i EUs rammeprogrammer for forskning

Det er et uttalt mål både i Kunnskapsdepartementet og i Norges forskningsråd at Norges returandel fra de europeiske rammeprogrammene for forskning og innovasjon skal opp. Likeledes benyttes gjerne suksessrate og antall innvilgede prosjekter som suksessindikatorer på den norske deltakelsen. En forutsetning for å lykkes langs slike kriterier i EU-sammenheng er lederskap, definert som institusjoner som i kraft av gode prosjektideer og et solid nettverk av utenlandske partnere greier å etablere gode konsortier med god mulighet for å få sine søknader innvilget. Det å inneha koordinatorrollen i søknader er viktig av flere grunner. For det første gir det både individer og institusjoner mer erfaring og bedre CV fra søknader og prosjekter, som vil telle positivt for fremtidige søknader. For det andre innehar koordinatoren den viktigste rollen i et prosjekt og er følgelig også den av deltakerne i et prosjekt som har den største andelen av prosjektbudsjettet. Det siste teller åpenbart positivt inn for et lands returandel. Den koordinerende institusjonen vil i tillegg ha større muligheter til å utforme et prosjekt i henhold til sine langsiktige forskningsprioriteringer sammenlignet med når man deltar som partner i en søknad/et prosjekt der premissene for prosjektets innhold i større grad er lagt av andre.

Her skal vi se nærmere på utviklingen over tid i Norges bidrag i EU-søknader som koordinator. Tidsaspektet er forholdsvis enkelt: Vi vil sammenligne norske koordinatorer i det syvende rammeprogrammet (FP7) med Horisont 2020 (H2020) (basert på tall fra EU-kommisjonens datavarehus eCORDA per oktober 2020). Tallene presenteres separat for universitets- og høgskolesektoren (UoH), instituttsektoren (Institutt) og næringslivet (Privat). Disse sektorene står totalt i rammeprogrammene for rundt 90 prosent av det meste: av søknadene, av søknads- og prosjektdeltakelsene og av de mottatte midlene fra EU.

Det er to mål vi skal se på. For det første, for hver av de tre sektorene ser vi på prosentandelen av deres innsendte søknader som de selv har koordinert. For det andre ser vi på størrelsen på den økonomiske støtten som man søker EU om, og hvor mange deltakere det er i konsortiene som koordineres fra Norge. Vi gjør dette for å se på om Norge har inntatt en mer aktiv rolle som koordinator i H2020, og hvorvidt norske koordinatorer i økende grad leder store prosjekter. Utvalget består av 50,555 søknader til FP7 og 66,361 søknader til H2020[1]. I tabell 1 viser vi prosentandelene av hver sektors antall innsendte søknader, som den selv koordinerer.

Tabell 1: Prosentandel koordinerte søknader etter sektor og rammeprogram.

Kilde: Europakommisjonens database, eCorda. Oktober 2020

Norges UH-sektor er faktisk helt i det øverste sjiktet med hensyn til å ta koordinatoransvaret (Tabell 1). I FP7 koordinerte norske høyere utdanningsinstitusjoner 14,6 prosent av søknadene de deltok i, mens dette har økt til 16,8 prosent i H2020. Av litt større FoU-nasjoner er det kun Irland (20,2 prosent), Italia (19,6 prosent) og Spania (17,4 prosent) som ligger over Norge i H2020. Norsk UH-sektors økning på 15 prosent mer koordinering i H2020 er riktignok et stykke bak økningen observert i mange av de mindre EU-landene, særlig i tidligere Øst-Europa, men skiller seg ut fra mange tunge FoU-nasjoner (Nederland, Belgia, Tyskland, Sverige, Østerrike, Storbritannia og Sveits) ved at det er en positiv vekst og ikke en negativ utvikling.

For forskningsinstituttene er den norske koordineringsrollen forholdsvis lik universitets- og høgskolesektorens: 15,8 prosent i FP7 og 17,1 prosent i H2020. Begge disse andelene er over det europeiske gjennomsnittet. Men der Norge lå på «10-plass» i FP7 har norsk instituttsektor gått opp til «7-plass» i H2020, kun bak små FoU-nasjoner som Island og Kypros, samt Spania, Finland, Hellas og Italia. Også for forskningsinstituttene ser vi at de største FoU-nasjonene nå koordinerer relativt mindre. Dette skyldes at tilbøyeligheten til å koordinere har blitt mye større i land som tidligere koordinerte få søknader (særlig i tidligere Øst-Europa).

Norsk næringsliv er også aktive i europeisk sammenheng med å koordinere søknader. I FP7 koordinerte norske private aktører 13,1 prosent av alle søknader de deltok i. Dette er kun lavere enn i Spania, Luxembourg, Israel og Italia. I H2020 har denne andelen gått ned til 11,6 prosent, men med det er norsk næringsliv fortsatt nummer 5 med hensyn til prosentvis koordinerte søknader (nå bak Island, Israel, Spania og Italia).

Tallene så langt sier imidlertid ingenting om størrelsen på prosjektene. I tabell 2 ser vi derfor på gjennomsnittlig størrelse på bevilgningene som man søker EU om. Det vi lurer på, er om det er forskjeller innad i Europa – og over tid – med tanke på hvem det er som søker om å koordinere de store prosjektene. Merk at tallene inkluderer både avviste og innvilgede søknader, fordi vårt formål her er å studere nøkkeltall forut for EUs beslutning om finansiering, som i stor grad sier noe om viljen og evnen til å bygge (store) konsortier.

Ser vi på budsjettstørrelsene i søknadene, legger vi for det første merke til at tallene er ganske høye. For norsk UH-sektor har gjennomsnittlig budsjettstørrelse på koordinerte søknader gått fra 3,7 millioner euro i FP7 til 5,6 millioner euro i H2020. Det betyr en økning på 51 prosent for de norske budsjettene, som er 5 prosentpoeng høyere enn gjennomsnittet for Europa (46 prosent). Også norsk instituttsektor har hatt en større vekst enn Europa ellers: 38 mot 31 prosent. For næringslivets del har veksten vært kraftig (opp 107 prosent, mot 39 prosent i Europa), men her er det viktige å påpeke at norsk næringsliv i utgangspunktet hadde lave tall i FP7. Tallene lar seg naturlig nok påvirke av de største prosjektene, som eksempelvis Borregaard AS sitt prosjekt «Flagship demonstration of an integrated plant towards large scale supply and market assessment of MFC» med et budsjett på over 27 millioner euro, Stiftelsen Nansen Senter for Miljø og Fjernmåling med 50 partnere i prosjektet «Integrated Arctic observation system» som fikk 15,45 millioner euro, eller Oslo Universitetssykehus HF som fikk 14 millioner euro til prosjektet «Intelligent digital tools for screening of brain connectivity and dementia risk estimation in people affected by mild cognitive impairment» sammen med 15 andre partnere.

Tabell 2: Nøkkeltall for koordinatorers konsortia- og budsjettstørrelser.

Kilde: Europakommisjonens database, eCorda. Oktober 2020

Norsk UH-sektor har gått fra å representere den nasjonen som koordinerer de nest største søknadene (målt i budsjettstørrelse) i FP7 (kun slått av Frankrike), til å bli den nasjonen som i gjennomsnitt koordinerer de største søknadene i H2020. Her ligger Norge 25 prosent over gjennomsnittet i Europa, mens Nederland (20 prosent over) og Island (19 prosent over) er nærmest. Også når størrelse måles som antall partnere, er norsk universitets- og høgskolesektor helt i det øvre sjikt. I H2020 er det kun tre land som i gjennomsnitt koordinerer større antall partnere enn norsk UH-sektor (Irland, Nederland og Island).

For norsk næringsliv er situasjonen svært annerledes. I både FP7 og H2020 ligger norsk næringsliv under det europeiske gjennomsnittet, både med hensyn til budsjettstørrelse og antall partnere. Selv om antall partnere har gått ned fra FP7 til H2020, er likevel budsjettene blitt større i norsk-koordinerte prosjekter, og Norge ligger kun ett prosent under Europas gjennomsnitt i H2020. Her kan vi merke oss at svensk næringsliv lå skyhøyt over alle andre i FP7 vedrørende budsjettstørrelse (134 prosent over gjennomsnittet), men ligger 1 prosent bak gjennomsnittet i H2020. Samtidig har næringslivet fra forholdsvis små FoU-nasjoner som Romania (23 prosent over gjennomsnittet), Island (28 prosent) og Kroatia (51 prosent) gått fra å lede veldig små søknader til å ha høye gjennomsnittstall i H2020.

Norsk instituttsektor har vokst «størrelsesmessig» både med hensyn til antall partnere og i budsjettstørrelse fra FP7 til H2020, med henholdsvis 11 og 14 prosent over gjennomsnittet i Europa. I H2020 er de norske budsjettene like Danmark sine, og kun bak Island (+18 prosent), Nederland (+21 prosent), Sverige (+26 prosent) og Sveits (+29 prosent). De norske konsortiene er dessuten forholdsvis store. Med 11 prosent over det europeiske gjennomsnittet, målt i antall partnere, ligger de kun bak Sveits (+12 prosent), Sverige (+14 prosent) og Hellas (+19 prosent).

[1] Vi har fjernet søknader til European Research Council/Marie Skłodowska-Curie Actions, da disse ofte ikke inkluderer partnere (ERC), eller primært er rettet mot høyere utdanningsinstitusjoner (MSCA) (sistnevnte inkluderer riktignok en del nettverksprosjekter med et sort antall partnere). Vi har også fjernet virkemidlene SME-1 og SME-2, da slike søknader ofte kun inneholder 1 til 2 partnere, og vi har fjernet alle søknader som kun hadde én deltager (der jo koordinator i praksis er den eneste deltakeren). Likeledes har vi fjernet søknader der den søkte pengestøtten er under 10,000 euro, samt noen få søknader med urimelig høye beløp, som vi mistenker skyldes at det er budsjettert med andre valutaer enn euro. Utvalget er med andre ord konsentrert om samarbeidsprosjekter som går på tvers av sektorer.