Massiv global forskning på COVID-19

Aldri tidligere har verden sett en så eksplosiv forskningssatsing på ett problemområde i løpet av så kort tid, som vi i 2020 har sett med COVID-19. Tidligere forskning på farlige patogener (som Ebola-viruset eller andre koronavirus) har også primært kommet i etterkant av smitteutbruddene, mens det har vært lite forskning i forkant på forebygging og hvordan et smitteutbrudd skal håndteres (Head m.fl., 2000).

Forskningsinvesteringene på koronavirus har tradisjonelt vært svært beskjedne (inkludert de profilerte koronavirusene SARS og MERS), men dette endret seg radikalt i 2020. Som figur 1 viser, førte verken utbruddene av SARS eller MERS til noen verdensomfattende satsing på forskning på disse virusene, noe vi derimot tydelig ser for COVID-19 i 2020.

Figur 1: Finansiering av forskning på ulike coronavirus, 2000–2020.

Kilde: ResIn[1]

Ifølge ResIn (The Research Investments in Global Health study) ved Southampton University, som samler inn finansieringsdata fra mer enn 1 000 globale forskningsfinansiører, er det per 30. august 2020 investert 3,3 milliarder dollar i forskning på COVID-19[2]. Av disse pengene er 69 prosent viet utvikling av vaksiner, 6 prosent til behandling, 4 prosent til diagnostikk, og de resterende 21 prosentene til diverse annen forskning (samfunnsvitenskapelig forskning, adferdsforskning, utstyr, m.m.).

Hvem finansierer COVID-19-forskningen?

41 prosent av midlene kommer fra USA, og 36 prosent er multinasjonale bidrag (både fra offentlige og private kilder), der mye kanaliseres til CEPI (Coalition for Epidemic Preparedness Innovations), som samarbeider nært med WHO om utvikling av vaksine. Storbritannia med 8 prosent og Tyskland med 6 prosent er de andre to store kildene, mens EU har agert mer langsomt og bidrar med 2 prosent av midlene.

Hva kommer det ut av forskningsinvesteringene?

På veien mot en vaksine (eller effektive behandlingsmetoder), har kunnskapsproduksjonen omkring COVID-19 vært enorm. Så langt i 2020 (per 3. oktober) er det indeksert 17 079 originalartikler i Web of Science om COVID-19. Til sammenligning er det på samme tidspunkt indeksert 13 690 artikler fra Norge totalt i Web of Science fra 2020; altså er COVID-19-forskningen i 2020 hele 25 prosent større enn Norges samlede forskning. De største bidragsyterne til artikler om COVID-19 har vært USA (5 073 artikler) og Kina (2 872 artikler), mens hardt rammede land i den tidlige fasen av utbruddet i Europa som Italia (1 798 artikler) og Østerrike (197 artikler) har agert svært ulikt. Det er for øvrig en trend ved smittsomme utbrudd at forskersamfunnets reaksjon kommer raskt og følger sykdomsutbruddet geografisk (Zhang m.fl., 2020).

Per oktober 2020 er Norges antall COVID-19-publikasjoner (131 artikler) relativt høyt sammenlignet med Sverige (205 artikler) og Danmark (148 artikler). I tabell 1 viser vi hvilke institusjoner som har ledet an i produksjonen av vitenskapelige artikler om COVID-19 på verdensbasis og i Norge[3].

Tabell 1: De ti største internasjonale og nasjonale bidragsyterne til publisering av COVID-19-forskning

Verden

Norge

Antall artikler

Institusjon

Antall artikler

Institusjon

508

Harvard University (USA)

47

Universitetet i Oslo

452

University of London (UK)

18

Universitetet i Bergen

436

Huazhong University of Science and Technology (Kina)

17

Oslo Universitetssykehus HF

301

Harvard Medical School (USA)

13

UiT - Norges Arktiske Universitet

281

Wuhan University (Kina)

11

NTNU

224

University of Toronto (Canada)

8

Nasjonalt folkehelseinstitutt

217

INSERM (Frankrike)

5

Haukeland Universitetssjukehus

214

University of Texas System (USA)

5

Nord universitet

208

Assistance Publique Hopitaux Paris (Frankrike)

5

OsloMet

205

Johns Hopkins University (USA)

5

Universitetet i Agder

Kilde: Web of Science

Motstridende syn på COVID-19-forskningen

De første studiene om forskningen på COVID-19, har også begynt å bli publisert. Nedenfor går vi raskt gjennom to studier som har litt ulikt fokus, men like fullt kommer med dels motstridende konklusjoner. Fry, Cai, Zhang og Wagner (2020) viser til hvordan COVID-19-studiene har vært kjennetegnet av rask og effektiv respons på et umiddelbart samfunnsproblem. De viser at forskningsinnsatsen har «fulgt viruset»: Kina var først ute, så handlet USA, og nettopp Kina og USA har samarbeidet betydelig mer om forskning på COVID-19 enn hva de to landene vanligvis gjør. Forskningen har også vært raskere og mer effektiv enn hva som er vanlig: mindre forskerteam, med færre deltakende nasjoner per artikkel, som skriver og publiserer raskt (her har mange tidsskrifter og dets redaktører lagt til rette for rask fagfellevurdering og publisering), uten at kvaliteten på forskningen er svekket av den grunn[4]. Tall fra Web of Science (per 3. oktober) viser også at så godt som samtlige artikler om COVID-19 er publisert som Open Access (87 prosent). Denne artikkelen konkluderer med at forskersamfunnet har reagert raskt på en pågående krise med et stort behov for ny informasjon, og at forskere og tidsskrifter har vist smidighet ved å tilrettelegge for rask kunnskapsspredning.

Et mer bekymringsfullt perspektiv kommer derimot fram i artikkelen til Di Girolamo og Reynders (2020) som har studert hva slags artikler som egentlig ble publisert i den tidlige fasen av COVID-19-krisen. Ifølge forfatterne er de fleste studiene forholdsvis ubrukelige, og det er vanskelig å se artikkelen deres som noe annet enn en kritikk av en altfor rask og enkel vurdering av innsendte artikler. Deres kritikk begrunnes blant annet med utgangspunkt i følgende forhold: For det første var majoriteten av artiklene såkalte sekundærartikler, det vil si studier som ikke selv bidro med original forskning eller nye medisinske data. For det andre, blant primærstudiene var så godt som alle observasjonsstudier eller case-studier, det vil si studier som skårer lavt på GRADE-skalaen (Gradings of Recommendations Assessment), og frembringer forholdsvis usikre resultater med lav generaliserbarhet. For det tredje rapporterte et usedvanlig lavt antall studier noen som helst begrensninger med sine resultater (study limitations). Dermed frykter forfatterne at politikere og helsemyndigheter kan ha truffet beslutninger på et særdeles tynt grunnlag når de har tatt utgangspunkt i studier med usikre konklusjoner.

Det er lett å forstå Di Girolamo og Reynders bekymringer, men samtidig må man spørre seg: hvordan skal forskersamfunnet agere i en kritisk situasjon der informasjonsbehovet er både umiddelbart og enormt? Hvordan forskningssamfunnet bidro under COVID-19-krisen kommer nok til å bli et mye studert forskningsfelt i mange år fremover – også etter at en vaksine er utviklet.

Forfatter: Fredrik Niclas Piro, NIFU

Referanser

Di Girolamo, N. & Reynders, R.M. (2020): “Characteristics of scientific articles on COVID-19 published during the initial 3 months of the pandemic”, Scientometrics (online, 24. Juli).

Fry, C.V., Cai, X., Zhang, Y. & Wagner, C.S. (2020): “Consolidation in a crisis: Patterns of international collaborations in early COVID-19 research”, PLOS ONE 15(7): e236307.

Head, M.G., Brown, R.J., Newell, M-L., Scott, A.G., Batchelor, J. & Atun, R. (2020): “The allocation of US$105 billion in global funding from G20 countries for infectious disease research between 2000 and 2017: a content analysis of investments”, Lancet Global Health 8: e1295-304.

Zhang, L., Zhao, W., Sun, B., Yuang, Y. & Glänzel, W. (2020): “How scientific research reacts to international public health emergencies: a global analysis of response patterns”, Scientometrics 124: 747-773.

 

[1] https://www.the-ciru.com/resin-covid19

[2] Disse summene inkluderer ikke FoU-utgifter i næringslivet (for eksempel farmasøytisk industri), eller kinesisk finansiert forskning. Den reelle summen er med andre ord høyere.

[3] Det er viktig å merke seg at svært mange artikler ennå ikke er indeksert i Web of Science (men enten akseptert eller publisert), slik at de reelle tallene er betydelig høyere. Ettersom vi har søkt på artikler som inneholder COVID-19, kan det også tenkes at vi ikke fanger opp artikler som utelukkende bruker termen koronavirus.

[4] Ettersom det ikke er mulig å gjennomføre en siteringsanalyse av artikler fra 2020, bruker forfatterne tidsskriftenes impact factor som et mål på kvalitet. Dette målet er omstridt, men forfatternes hovedpoeng er mer å vise at artiklene er blitt publisert i «gode» tidsskrifter med seriøs fagfellevurdering, og ikke blitt distribuert rundt til enkle og raske publiseringskanaler.