Like muligheter for kvinner og menn i norsk universitets- og høgskolesektor?

Rekruttering, karrierer og mobilitet blant vitenskapelig ansatte har høy aktualitet. Det er en politisk målsetting at stillinger i akademia skal være attraktive både for nordmenn og utlendinger og at stillingsstrukturen skal stimulere til faglig utviklingen gjennom hele karrieren.

I diskusjonen om universitets- og høgskolesektoren tilbyr attraktive karrierer har kjønnsbalansen i vitenskapelige stillinger fått mye oppmerksomhet. Kjønnsbalanse måles ofte som andeler kvinner og menn, og en fordeling på 40–60 regnes som kjønnsbalanse. På tross av relativt like andeler kvinner og menn på lavere stillingsnivåer i akademia, så er det fremdeles en klar overvekt av mannlige professorer. Om lag en tredel av professorene er kvinner, og det er store fagforskjeller. Mens kvinneandelen blant professorer i medisin- og helsefag er på 43 prosent, er tilsvarende andel i humaniora og samfunnsfag 33 prosent, og kun 17 prosent i matematiske, naturvitenskapelige og teknologiske fag. Dette omtales ofte som den såkalte «saksa».

En vedvarende diskusjon har derfor vært om kjønnsforskjellen på toppstillingsnivå skyldes at kvinner diskrimineres i overgangen mellom førsteamanuensisstillingen og professorstillingen, det vil si at det er et ‘glasstak’ for kvinner, eller at kjønnsforskjellen skyldes den lave andelen kvinner som tok doktorgrad på 80-tallet. Hvis årsaken er at andelen kvinner med doktorgrad ‘naturlig’ vil gi ulike andeler kvinner og menn på toppstillingsnivå, er det rimelig å anta at dagens ubalanse blir til balanse med tiden. En tredje antakelse er at det finnes en ‘leaking pipeline’ der kvinner ‘lekker’ ut av akademia, som forklarer dagens kjønnsubalanse. Alle disse antagelsene gjør at svaret på spørsmålet om vi har endelig likestilling i akademia blir nei, men dersom årsaken er den lave andelen kvinner som tok doktorgrad på 80-tallet, er det rimelig å anta at dagens ubalanse blir til balanse med tiden. 

En ny NIFU-rapport (Frølich m. fl. 2019) bekrefter at det finnes en kjønnsubalanse i norsk universitets- og høgskolesektor. For eksempel viser rapporten at kvinner i mindre grad enn menn søker på utlyste stillinger, og de søker seg til andre typer stillinger og fagområder. Mens menn i større grad enn kvinner søker seg til forskingsrettede stillinger, søker kvinner seg i større grad til undervisningsrettede stillinger. Dette betyr selvsagt ikke at kvinner er mer interessert enn menn i å undervise, men reflekterer at det er mange undervisningsrettede stillinger i kvinnedominerte fag. Vi ser dette også i søkningen. Det er særlig mange mannlige søkere i naturfaglige og teknologiske fag, mens kvinner er i flertall innen søkningen til medisin og helsefag. Dette tyder på at det er selvseleksjon, både med tanke på hvordan kvinner og menn beveger seg innad i sektoren, og hvem som forlater sektoren til fordel for andre næringer.

Samtidig viser vi at kvinner og menn ansatt i universitets- og høgskolesektoren i perioden 2007–2016 har lik sannsynlighet for å klatre på karrierestigene når vi tar hensyn til fagområde og arbeidssted. Unntaket er på toppstillingsnivå, der vi finner en liten, men signifikant, forskjell i sannsynligheten for å passere overgangen fra førsteamanuensis til professor i favør menn. Mer spesifikt finner vi at mannlige førsteamanuensiser har fire prosentpoeng høyere sannsynlighet for å passere denne overgangen sammenlignet med kvinner. Det er fagområdene humaniora og samfunnsfag og matematiske, naturvitenskapelige og teknologiske fag som driver forskjellen, mens sannsynligheten for å passere overgangen til professor innenfor medisin og helsefag er lik for kvinner og menn. Når vi studerer mobilitet inn og ut av universitets- og høgskolesektoren, ser vi at kvinneandelen i sektoren generelt sett er økende. Dette kan tyde på at kvinner og menn i norsk akademia på de fleste karrieretrinnene i dag har tilnærmet like muligheter til å gjøre karriere.

Dersom en ønsker å bedre kjønnsbalansen i sektoren raskere, må sannsynligheten for å passere overgangen fra førsteamanuensis til professor være høyere for kvinner enn for menn. Rapporten danner i så måte et godt kunnskapsgrunnlag for å oppnå dette. Funnene i rapporten viser at kvinner og menn har relativt like muligheter til å gjøre karriere i universitets- og høgskolesektoren, samtidig som kvinner og menn i ulik grad søker på utlyste stillinger og søker seg til ulike fag og stillinger. Skal man sette inn tiltak for å bedre kjønnsbalansen raskere, vil det derfor være mer hensiktsmessig å sette inn tiltak rettet mot spesifikke deler av sektoren, heller enn å benytte generelle tiltak for hele sektoren. Spesielt bør tiltak rettes mot fagvalg i høyere utdanning, kvalifisering av flere kvinner til professorstillinger og bidra til en bedre forståelse av hvorfor noen velger å forlate sektoren. For å utvikle tiltak som virker, er det videre avgjørende at man identifiserer hva som ligger bak kjønnsforskjellen på toppstillingsnivå. Rapporten danner dermed et utgangspunkt for videre forskning på temaet.

I et nytt forskningsprosjekt kalt «Balansekunst», vil NIFU derfor undersøke bakenforliggende strukturelle prosesser som hemmer eller fremmer kjønnsbalanse. Prosjektet omfatter analyser av hvordan det akademiske meritteringssystemet, politiske tiltak, økonomiske insentiver samt organiseringen av den norske forskningssektoren samspiller med sosiale og individbaserte kjennetegn på tvers av profesjonsutdanninger, disiplinbaserte fag og mellom ulike fagområder. På denne måten vil prosjektet styrke kunnskapsgrunnlaget for fremtidige tiltak og handlingsalternativer.

Forfattere: Nicoline Frølich og Rune Borgan Reiling, NIFU